Del 1
Innledende del

1 Innledning

Regjeringen legger med dette fram forslag om bevilgninger på statsbudsjettet 2003 for Nærings- og handelsdepartementet med tilhørende virksomheter og ordninger.

1.1 Langsiktige utfordringer for norsk næringspolitikk

Globaliseringen har gitt kapital og visse typer høyt utdannet arbeidskraft økt mobilitet. Dette skaper grunnlag for politikkonkurranse mellom landene. Kapitalen og deler av arbeidskraften vil lettere kunne flytte ut dersom de samlede rammebetingelsene gjør lønnsomheten av investeringer og arbeidsinnsats dårligere enn i andre land. Globaliseringen innebærer også økt gjensidig avhengighet og usikkerhet og større grad av endring i markeds- og konkurransevilkår. Norge er ikke alene om å oppleve disse utviklingstrekkene, men for en liten økonomi som er særlig avhengig av internasjonalt samkvem, får dette spesielt stor betydning.

Innenlands bruk av petroleumsformuen eller avkastningen på den innebærer at økonomien stimuleres slik at vi får økt etterspørsel, særlig etter tjenester. Dersom for mye av petroleumsinntektene benyttes innenlands, vil virksomhet som produserer slike tjenester, og som i noen grad er skjermet mot konkurranse fra utlandet, tilby høyere lønninger for å sikre seg arbeidskraft. Økt lønnsnivå kan dekkes inn ved økte priser i slik virksomhet. Konkurranseutsatt sektor kan ikke på samme måte velte økte lønnskostnader over på prisene, og vil derfor måtte avstå arbeidskraft. Derved får vi en nedbygging av konkurranseutsatt sektor.

Dette er problematisk på to måter: For det første kan vekstevnen i økonomien svekkes når næringslivet i mindre grad utsettes for internasjonal konkurranse. For det andre må skjermet næringsvirksomhet erstattes med ny virksomhet som er rettet mot de internasjonale markedene når det i framtiden blir nødvendig å bygge opp igjen konkurranseutsatt sektor. Dette blir ekstra krevende etter en forutgående nedbygging. Det er derfor spesielt viktig for norsk økonomi å sikre god omstillingsevne. Samtidig kan stor offentlig finansiell rikdom gjøre det særlig utfordrende å oppnå forståelse for nødvendigheten av omstilling.

Arbeidsinnsats og kompetanse står for størstedelen av Norges nasjonalformue. Den sterke veksten i norsk økonomi gjennom mesteparten av 1990-tallet har resultert i høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet. Samtidig har Norge mange uføretrygdede sammenlignet med andre land. Sykefraværet er høyt og økende, og avtalen om et inkluderende arbeidsliv som er inngått med partene i arbeidslivet synes så langt ikke å ha bidratt til å begrense dette i tilstrekkelig grad. Også antallet AFP-pensjonister har økt i den senere tid. I årene som kommer vil tilgangen på arbeidskraft sannsynligvis bli vesentlig lavere enn hva den har vært de siste ti årene. Samtidig vil det bli et markert fall i antall arbeidstakere bak hver pensjonist. Knapphet på arbeidskraft, og da særlig visse typer kvalifisert arbeidskraft, er derfor en sentral utfordring.

Norge har en næringsstruktur som i stor grad er råvarebasert. Likevel har også de tradisjonelle industrinæringer møtt nye utfordringer ved at timelønnskostnadene sammenlignet med våre handelspartnere har økt betydelig de senere år. Med lav lønnsspredning i Norge er høyt utdannet arbeidskraft relativt sett billigere enn ufaglærte og faglærte arbeidstakere. Denne utviklingen taler for at norsk næringsliv må øke kunnskapsinnholdet i produserte varer og tjenester for å kunne være konkurransedyktig internasjonalt. Dette vil over tid påvirke næringsstrukturen i Norge.

Det statlige eierskapet i norsk økonomi er omfattende. Staten har betydelige eierandeler bl.a. i olje- og industrivirksomhet (Statoil, Norsk Hydro), bank- (DnB), tele- (Telenor), kraft- (Statkraft) og flysektoren (SAS). Målt ved andel av aksjene på Oslo Børs er det statlige eierskapet høyt i internasjonal sammenheng. Forholdene bør legges til rette for at det private eierskapet styrkes, og at statens omfattende eierskap i Norge reduseres.

1.2 Økt produktivitet og omstilling er viktig for å bedre konkurranseevnen

Den samlede verdiskapingen for et land kan økes gjennom at vi arbeider mer, eller ved at vi får mer ut av arbeidsinnsatsen, dvs. at vi blir mer produktive. Med en befolkning som allerede har relativt høy yrkesdeltakelse i forhold til andre land, er det grenser for hvor mye verdiskaping som kan genereres gjennom å arbeide mer. Næringspolitikken bør derfor være innrettet mot å fremme produktiviteten. De seneste beregninger fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene indikerer en relativt jevn utvikling mellom Norge og handelspartnerne med en gjennomsnittlig årlig produktivitetsvekst på henholdsvis 1,7 og 1,9 pst. på 1990-tallet. Ser en på all markedsrettet virksomhet under ett, som omfatter enheter som henter mer enn halvparten av sine inntekter fra salg i markedet, er veksten sterkere i Norge enn hos de andre. For norsk industri er bildet ikke så oppløftende, ettersom den årlige produktivitetsveksten er anslått til pst. mot 3 pst. hos våre handelspartnere i samme periode. Det er imidlertid betydelige måleproblemer knyttet til produktivitetssammenligninger, og de må tolkes med varsomhet.

Produktivitetsvekst er nært knyttet til vår konkurranseevne, som er nettopp evnen til å opprettholde produktivitet og verdiskaping over tid i økonomien. Enten en betrakter konkurranseevnen på bedriftsnivå, bransjenivå eller nasjonalt nivå, bestemmes den av to faktorer: hvilken konkurranseposisjon bedriften, bransjen eller nasjonen er i, og hvilken omstillingsevne man har. I næringspolitikken er perspektivet landets langsiktige konkurranseevne. Jo bedre konkurranseevnen er i økonomien som helhet, jo høyere samlet realinntektsnivå vil det være grunnlag for.

Omstilling kan skje i den enkelte bedrift ved at produksjonen effektiviseres og organiseres bedre, i den enkelte bransje ved at de minst konkurransedyktige bedriftene erstattes av bedrifter med større konkurranseevne, og på nasjonalt nivå ved at næringsstrukturenendres. Derfor er det et næringspolitisk mål å legge grunnlag for at norske bedrifter som er basert på høyt kompetansenivå og som har høy lønnsevne, vil vise seg konkurransedyktige også i framtiden.

1.3 En aktiv politikk for å fremme norsk næringslivs konkurranseevne

Forutsigbare og gode rammebetingelser er et viktig element i utviklingen av norsk næringslivs konkurranseevne. Stabile rammevilkår reduserer næringslivets kostnader knyttet til usikkerhet. Det er lettere å utarbeide rasjonelle planer, spesielt for langsiktige investeringer, når bedriftenes rammebetingelser ligger fast. Erfaringer tilsier at stabile rammevilkår også er viktig når det gjelder valg av lokaliseringsland, selv om dette ikke i seg selv er et tilstrekkelig vilkår for at Norge skal beholde og tiltrekke seg lønnsom næringsvirksomhet. Stabilitet i form av en jevn og balansert økonomisk utvikling er derfor i seg selv viktig for verdiskapingen og et mål i politikkutformingen.

En ansvarlig økonomisk politikk

Pengemarkedsrenten som for tiden ligger 4 prosentpoeng høyere enn euroområdet og 5 poeng høyere enn i USA, og styrkingen av kronen mot Euro og amerikanske dollar med henholdsvis vel 7 og 15 pst. hittil i år, stiller norsk konkurranseutsatt næringsliv overfor særskilte utfordringer. Dette kommer på toppen av at veksten i lønnskostnadene i Norge har ligget markert over veksten hos våre handelspartnere gjennom flere år. For arbeidere i norsk industri lå de i fjor anslagsvis 22 pst. høyere enn hos våre handelspartnere, og denne forskjellen kan øke ytterligere i år som følge av lønnsoppgjøret og kronestyrkingen. Dette understreker behovet for en forsiktig offentlig ressursbruk og behovet for en ansvarlig finanspolitikk. Forslaget til statsbudsjett for 2003 innebærer at veksten i statsbudsjettets utgiftsside er lavere enn den forventede veksten i Fastlands-BNP, i tillegg til at statsbudsjettets budsjettbalanse er innenfor den såkalte handlingsregelen for bruk av avkastningen på Petroleumsfondet.

God markedsadgang internasjonalt

Handel øker verdiskapingen i de land som deltar. Norsk verdiskaping er avhengig av utstrakt handel. Handelspolitikken skal derfor legge til rette for at markedene er åpne og konkurranseutsatte. Lave handelsbarrierer er dessuten sentrale for å sikre en næring som reflekterer våre konkurransemessige fortrinn. Når det gjelder handel med varer er det særlig landbruksprodukter som fortsatt er preget av høye handelsbarrierer.

En sentral del av handelspolitikken er arbeidet for å styrke det internasjonale handelssystemet gjennom Verdens Handelsorganisasjon (WTO). WTO arbeider med nedbygging av handelsbarrierer og med å harmonisere de globale reglene for bl.a. næringsstøtte. For et lite land som Norge, som alene ikke har stor tyngde i internasjonal handel, er dette arbeidet særlig viktig.

EU er Norges viktigste eksportmarked. EØS-avtalen sikrer norske bedrifter adgang til det indre marked på linje med bedrifter i EU-landene. Stabil tilknytning til det indre marked gjennom EØS-avtalen er en viktig del av de generelle rammevilkårene for verdiskaping i Norge. Nærings- og handelsdepartementet koordinerer det nasjonale arbeidet med å utvikle det indre marked og representerer Norge i EUs rådgivende komité for det indre marked. EUs Lisboa-strategi er en politisk strategi som forsøker å se ulike politikkområder i sammenheng for å oppnå en overordnet næringspolitisk målsetting om å gjøre EU til den mest konkurransedyktige regionen i verden innen 2010. Som en del av arbeidet med strategien, utarbeides det såkalte strukturindikatorer for å muliggjøre sammenligning og gjensidig læring. Nærings- og handelsdepartementet følger opp dette ved å foreta tilsvarende referansetesting av rammebetingelsene for verdiskaping i Norge. Dette arbeidet er også en oppfølging av NOU 2001:29 «Best i test?». Departementet følger videre opp Lisboa-strategien ved å gjennomføre EØS-relevant regelverk som følger av strategien og arbeider for EFTA/EØS-deltakelse i prosjekter og tiltak på områder der dette er formålstjenlig ut fra norske interesser.

Utvidelsen av EU representerer en betydelig utfordring for Norge, men betyr også nye muligheter. Søkerlandene til EU er blant Norges raskest voksende eksportmarkeder. Mange norske bedrifter har etablert virksomhet i disse landene. Når søkerlandene innlemmes i EU, vil bedrifter i EU få en tett kobling til et langt større marked, der bl.a. arbeidskraftkostnadene er betydelig lavere enn hos oss. Skal norske bedrifter fortsatt ha like konkurransevilkår med bedrifter i EU, er det derfor viktig å sikre at EØS utvides parallelt med utvidelsen av EU, og at dagens markedsadgang i søkerlandene i så stor grad som mulig opprettholdes etter utvidelsen. Utvidelsen av EU kan også ha betydning for tilgangen på arbeidskraft for norske bedrifter. I utgangspunktet vil det bli lettere for arbeidstakere fra søkerlandene å komme til Norge etter utvidelsen, fordi borgere av EU/EØS er i en annen kategori enn personer fra andre land. Arbeidsgivere i Norge kan aktivt etterspørre arbeidskraft fra søkerlandene. Ved tidligere EU-utvidelser har det ikke skjedd en markert forflytning av arbeidskraft fra land med høy ledighet til andre land, trolig på grunn av forskjeller i språk og kultur, men dette kan endres over tid.

EFTA står sentralt i arbeidet for å oppnå økt markedsadgang for norske bedrifter i land utenfor EU. EFTA har 19 frihandelsavtaler med tredjeland, og nye forhandlinger med ulike samhandelspartnere er planlagt. Nærings- og handelsdepartementet foretar prioriteringer og ressursbruk på dette området ut fra et verdiskapingsperspektiv.

Lavere skatter og avgifter

Nærings- og handelsdepartementet legger vekt på at skattesystemet utformes slik at det gir minst mulig negative virkninger på verdiskapingen. Skatte- og avgiftslettelser har som regel en positiv effekt på verdiskapingen ved at det gir en bedre ressursutnyttelse samlet sett. Globaliseringen legger begrensninger både på det samlede nivået på skatter og avgifter og på utformingen av skattesystemet. Frie kapitalbevegelser og økende mobilitet av høyt utdannet arbeidskraft internasjonalt tilsier at det samlede skattetrykket bør ligge om lag på linje med nivået i våre viktigste konkurrentland. Regjeringen har gjennom Sem-erklæringen lagt opp til å redusere skatte- og avgiftsnivået med 31 mrd. kroner i perioden 2001-05, inklusive fjerning av investeringsavgiften. De samlede skatte- og avgiftslettelser fra Samarbeidsregjeringens tiltredelse til og med forslag til statsbudsjett for 2003 utgjør vel 17 mrd. kroner inklusive investeringsavgiften. De skatte- og avgiftslettelsene som så langt er vedtatt, har i stor grad vært rettet mot næringslivet.

En aktiv konkurransepolitikk

Velfungerende markeder sikrer effektiv bruk av kompetanse og ressurser, noe som over tid fremmer verdiskapingen og grunnlaget for velferd. Nærings- og handelsdepartementet legger derfor stor vekt på en god konkurransepolitikk. En velfungerende konkurranse i Norge bidrar til økt konkurranseevne for norske bedrifter internasjonalt, også gjennom at innsatsfaktorene for norsk næringsliv blir mindre. Økt konkurranse i innenlands luftfart kan f.eks. bidra til å redusere kostnadsnivået for øvrig norsk næringsliv.

Arbeidskraften - vår viktigste ressurs

Arbeidskraften er den viktigste ressursen for norsk næringsliv. Et godt fungerende arbeidsmarked er derfor sentralt for å sikre god konkurranse. Det legges stor vekt på tiltak som legger til rette for høy yrkesdeltakelse. Det er viktig at rammevilkårene er slik at eldre og andre som kan falle utenfor arbeidsstyrken, har incentiver til å forbli yrkesaktive. Økt mangfold bidrar også til økt verdiskaping. Dette er grunnlaget for initiativet for å øke andelen kvinner i styrene i større norske selskaper.

Globaliseringens krav til fleksible og innovative bedrifter krever fleksibilitet og større grad av mobilitet på arbeidsmarkedet. Innføring av ny teknologi, økt kunde- og brukerorientering i tillegg til forventninger fra arbeidstakere om fleksible løsninger stiller krav til nye måter å organisere arbeidet på. Den økte betydningen av kompetanse i arbeidsstyrken skyldes bl.a. den teknologiske utviklingen og økt omstillingstakt. Høy og relevant kompetanse gir seg uttrykk i høyere produktivitetsnivå og høy lønnsevne. Nærings- og handelsdepartementets mål på dette området er å sikre næringslivet tilgang på kompetent arbeidskraft. En viktig forutsetning for dette er at det offentlige utdanningssystemet tilbyr utdanning av høy kvalitet. I denne sammenheng blir det spesielt viktig at universiteter og høyskoler viser økt evne og vilje til omstilling, til innføring av mer effektive læringsløp og til mer effektive kunnskapsoverføringer fra universitet og høgskole til arbeids- og samfunnsliv.

Innovasjon og forskning som drivkraft i næringsutviklingen

Kontinuerlig etablering av nye bedrifter og arbeidsplasser er et avgjørende element i et verdiskapende næringsliv. Denne typen dynamikk bestemmes bl.a. av innovasjonstakten i eksisterende foretak og av nyskaping i form av oppstart av ny virksomhet. Innovasjon er en sentral drivkraft bak næringslivets konkurranseevne og lønnsomhet, og er en forutsetning for verdiskapingen. Innovasjon omfatter alle aktiviteter som kan bidra til nye eller bedre produkter og tjenester, som f.eks. organisatorisk fornyelse, nye samarbeidsformer, forskning, utvikling, design og markedsføring. For å øke innovasjonstakten i norsk næringsliv er det nødvendig å utnytte den teknologiske utviklingen og globaliseringen av markedene og satse på kompetanse, kunnskap og læring.

Entreprenørskap framstår som sentralt for å sikre omstilling, fleksibilitet og innovasjon i næringslivet. Det er viktig å skape positive holdninger til entreprenørskap og til at aktiv læring, kreativitet og evne til å ta initiativ blir gjennomgående elementer i all utdanning. Næringspolitiske myndigheter kan bidra positivt til å skape nettverk og møteplasser for gründere, legge til rette for kommersialisering av forskningsresultater, korrigere evt. Markedssvikt for såkorn- og risikokapital og intensivere arbeidet med forenkling av næringslivets administrative byrder.

Utvikling av ny markedsrettet kunnskap og teknologi er en sentral drivkraft bak innovasjon. Dette fordrer prioriteringer av både grunnforskning og anvendt næringsrettet forskning og utvikling (FoU). Private virksomheter avsetter i utgangspunktet mindre ressurser til forskning og utvikling enn det som er samfunnsøkonomisk ønskelig. Det er derfor grunnlag for offentlige tiltak for å fremme både offentlig og privat initiert forskning. Den bedriftsbaserte forskningen er totalt sett lavere i Norge enn hos våre viktigste handelspartnere. Dette skyldes i stor grad vår næringsstruktur. Norske bedrifter investerer ikke nødvendigvis mindre i FoU enn sine konkurrenter i samme bransjer. Samtidig er den offentlige andelen av FoU i Norge blant de høyeste i OECD. I den grad en mer målrettet handels- og strukturpolitikk kan medvirke til en næringsstruktur som i større grad reflekterer våre produksjonsmessige fortrinn, er det imidlertid grunn til å tro at den i større grad blir kunnskaps- og kompetansebasert. Forskningspolitikken må legge til rette for at nødvendig strukturutvikling ikke bremses.

Det er et mål å trappe opp norsk forskningsinnsats slik at totale utgifter til FoU i prosent av bruttonasjonalproduktet er på minst gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005. Kunnskapen som ligger til grunn for den nye teknologien, genereres ikke kun av oss selv. Globalisering og handel med utlandet er en av de viktigste mekanismene for å fremme innovasjon og vekst. Ved å utnytte forbindelsene med resten av verden, kan et lite land som Norge oppnå tilgang til den store mengden av kunnskap som er akkumulert i den internasjonale forskningsverden.

En vesentlig del av opptrappingen av FoU-innsatsen skal foregå i grunnforskningsmiljøene ved institusjonene innenfor høyere utdanning. Opptrappingen må samtidig knyttes til næringslivets utviklingsbehov og legges opp slik at den utløser FoU og verdiskaping i næringslivet. Skattefradrag for bedriftenes FoU-utgifter ble innført med enkelte begrensninger fra 2002. For 2003 foreslås ordningen utvidet til å omfatte alle bedrifter uavhengig av størrelse. Nærings- og handelsdepartementet arbeider aktivt for å sikre norske forskningsmiljøer og bedrifter fortsatt deltakelse i internasjonale forsknings- og teknologiprogrammer, og deltakelsen i EUs rammeprogram for forskning og teknologi representerer en betydelig satsing på dette området.

Forenkling for næringslivet

Omfattende krav til regulering og rapportering skaper unødig merarbeid, gjør det vanskelig å nå de egentlige målene med reguleringen og hemmer verdiskapingen i bedriftene. For mye ressurser går med til rapporteringer og håndtering av skjemaer. Nærings- og handelsdepartementet arbeider derfor aktivt med å forbedre og forenkle regelverk som berører næringslivet. Slik kan ressurser frigjøres både i bedriftene og i offentlig forvaltning. Nærings- og handelsdepartementet vil styrke dette arbeidet, bl.a. ved økt innsats for å avklare konsekvenser av nytt regelverk og ved å legge fram en samlet handlingsplan med tiltak for forenklinger for næringslivet. Arbeid for å legge til rette for elektronisk innrapportering fra næringslivet vil også bli prioritert.

Høyere kvalitet på tjenester som det offentlige tradisjonelt har hatt ansvar for (infrastruktur, skole, helse m.v.), kan også bidra til økt produktivitet i næringslivet. Gjennom å være en krevende innkjøper som stimulerer til økt konkurranse og kvalitet, kan det offentlige bidra til produktivitetsvekst i næringslivet. Verdiskapingen kan også øke gjennom en bedre fordeling av hvilke oppgaver som skal utføres av det offentlige, og hvilke oppgaver som kan overlates til privat sektor.

Bedre infrastruktur

Infrastruktur er en sentral rammebetingelse for verdiskaping i næringslivet, og myndighetene har et viktig ansvar for utvikling, drift og vedlikehold av dette. Det er anslått at budsjettforslaget for 2003 for veg og jernbane gir en reduksjon i de bedriftsøkonomiske transportkostnader for næringslivet på om lag 1,6 mrd. kroner. Innenfor IKT fokuseres det bl.a. på utvikling av bredbånd og utvikling av allment tilgjengelige løsninger for elektroniske signaturer.

En helhetlig politikk

På en rekke områder gjennomføres det endringer og tiltak som bedrer rammebetingelsene for næringslivet generelt og konkurranseutsatte bedrifter spesielt. Dette gjelder særlig markedsadgang, skatter og avgifter, tilgangen på kompetanse, konkurransepolitikk, mer fleksible arbeidsmarkeder, infrastruktur, regelverk og virkemiddelapparat og den generelle økonomiske politikken. Nedenfor oppsummeres viktige elementer av arbeidet for å bedre bedriftenes arbeidsvilkår.

Tiltak for å bedre norsk næringslivs konkurranseevne:

• Aktiv deltakelse i WTO og oppfølging av EØS-avtalen bidrar til friere handel med varer og tjenester og felles regler i våre viktigste eksportmarkeder, og er viktig i arbeidet med å sikre markedsadgang

• Fjerning av flyseteavgiften fra 1. april 2002, fjerning av investeringsavgiften fra 1. oktober 2002, fjerning av dobbeltbeskatning av aksjeutbytte og nedsettelsen av Skauge-utvalget er viktige eksempler på arbeidet med å sikre lavere skatter og avgifter

• Egen skattefradragsordning for utgifter til FoU for alle bedrifter, lavere skatt på arbeid og forbedring av opsjonsbeskatningen, enklere adgang til frivillig overtid, og enklere regler for arbeidsinnvandring bidrar til bedre tilgang på kompetans

• Arbeidet med å modernisere offentlig sektor, en aktiv konkurransepolitikk og aktiv bruk av ny teknologi som reflektert i eNorge 2005-planen bidrar til mer effektiv ressursbruk, lavere priser og økt konkurranseevne, og øker således økonomiens vekstevne

• Oppfølging av handlingsregelen gjennom ansvarlige budsjetter, en god forvaltning av petroleumsformuen, og et profesjonelt statlig eierskap representerer en ansvarlig økonomisk politikk

• Fjerningen av ervervsloven, fjerning av 420 forskrifter, fjerning av 700 tollsatser, fokus på å evaluere konsekvenser av offentlige lover og regler for næringslivet, målet om at alle offentlige etater skal være i stand til å motta elektronisk innrapportering innen 2004, og gjennomgangen av hele virkemiddelapparatet for næringslivet representerer forenklinger og forbedringer for næringslivet

2 Nærings- og handelsdepartementets prioriterte politikkområder

2.1 Bedre markedsadgang og økt frihandel

Gode muligheter til handel med utlandet er avgjørende for vekst og velferd for en liten økonomi som Norge. Fritt internasjonalt varebytte har også betydning for utvikling og demokrati i land som står overfor fundamentale utfordringer i samfunnsutviklingen. Globale, regionale og bilaterale frihandelsavtaler utfyller hverandre. Å utvikle det indre marked innenfor rammen av EØS, herunder utvidelsen av EØS, er viktig på regionalt plan og for å sikre forholdet til våre viktigste handelspartnere. WTO er hovedarenaen for NHDs multilaterale handelspolitikk. Frihandelsavtaler i EFTA-regi er et ekstra instrument for å sikre norske bedrifter adgang til nye markeder på bilateralt nivå.

Forhandlingsmandatet i WTOs Doha-runde omfatter områder hvor en ytterligere liberalisering og regulering kan ha stor betydning for norsk verdiskaping. Forhandlingene forutsettes avsluttet innen 1. januar 2005. Viktige områder er økt liberalisering av handel med varer, herunder landbruksvarer, tjenester og et bedre regelverk for anti-dumping, investeringer, offentlige anskaffelser, handelsfasilitering og konkurransepolitikk.

EFTAs frihandelsavtaler står sentralt i arbeidet for å oppnå økt markedsadgang for norske bedrifter i markeder utenfor EU. Avtalene sikrer også norske eksportører mot diskriminering i de aktuelle markedene. Nærings- og handelsdepartementet legger vekt på verdiskapingspotensialet i prioriteringen av frihandelspartnere, selv om enkelte av avtalene er motivert av politiske hensyn så vel som av kommersielle interesser.

I juni ble frihandelsavtalen mellom EFTA og Singapore underskrevet, og forhandlingene med Chile ventes fullført i løpet av første kvartal 2003. Det arbeides også med å sluttføre en frihandelsavtale med Canada, som er en avtalepartner av betydelig økonomisk interesse. Forhandlinger med Egypt og Tunisia er iverksatt. Fra norsk side er dette interessante markeder bl.a. for fisk og fiskeprodukter. Videre er Japan og Korea mulige framtidige frihandelspartnere hvor det er et vekstpotensial for Norge. Grunnlaget for avtaler med disse landene vil utredes nærmere.

Økt globalisering og større handelsstrømmer øker også betydningen av en god beredskapsstrategi, slik at sårbarheten i forhold til evt. globale krisesituasjoner ikke blir for stor. Næringslivet har en viktig rolle å spille i dette, og det legges vekt på å skape rammebetingelser som øker robustheten i næringslivet og gjør det bedre i stand til å opprettholde virksomheten også ved katastrofer og alvorlige kriser.

2.2 Innovasjon som drivkraft bak verdiskaping

En dynamisk markedsøkonomi kjennetegnes av at bedrifter og næringer forsvinner og nye vokser fram i en kontinuerlig prosess. For at nye, lønnsomme bedrifter skal kunne vokse fram er det en forutsetning at arbeidskraft og kapital frigjøres fra mindre lønnsomme bedrifter. Dette er spesielt viktig i en situasjon med knapphet på arbeidskraft. NHD skal bidra til at det føres en handels- og strukturpolitikk som legger til rette for at næringsstrukturen reflekterer våre konkurransemessige fortrinn. Viktige elementer er nedbygging av handelsbarrierer og redusert næringsstøtte.

Innovasjon er en sentral drivkraft bak både nytt og eksisterende næringslivs konkurranseevne og lønnsomhet. Innovasjon omfatter alle aktiviteter som kan bidra til nye eller forbedrede prosesser, produkter og tjenester, som f.eks. organisatorisk fornyelse, nye samarbeidsrelasjoner, forskning og utvikling. Innovative bedrifter er lærende bedrifter. Det er bedrifter som har den kompetansen som er nødvendig for fornyelse, eller som makter å skaffe seg den relevante kunnskapen eller teknologien fra andre, enten dette er fra kunder og leverandører, ulike offentlige og private kunnskapsinstitusjoner, private konsulenter eller det offentlige virkemiddelapparatet. Et innovativt næringsliv innebærer at økonomien som helhet blir mer tilpassingsdyktig sett i forhold til nødvendige omstillinger.

Mange politikkområder har betydning for innovasjon og må derfor ses i sammenheng. Regjeringens samlede politikk må i størst mulig grad legge til rette for at innovasjon i bred forstand kan finne sted. En helhetlig innovasjonspolitikk inkluderer rammebetingelser gitt bl.a. gjennom lover og regler, skatte- og avgiftspolitikk, konkurransepolitikk og arbeidsmarkedspolitikk. Videre er utdannings- og forskningspolitikken helt sentral fordi mennesker, kompetanse og kreativitet er avgjørende for næringslivets innovasjonsevne. I tillegg kommer selektive virkemidler som har til formål å stimulere næringslivets innovasjonsevne og innovasjonsaktivitet direkte. Innovasjon skjer videre oftest på en lokal arena basert på regionale forutsetninger og med nødvendige koblinger til regionale, nasjonale og internasjonale miljøer. Derfor er det viktig å være klar over at ovennevnte politikkområder har alt fra lokale til internasjonale virkefelt. Videre er samspillet mellom offentlig og privat sektor viktig.

Entreprenørskap - etablering og utvikling av ny virksomhet - har vist seg stadig viktigere som en drivkraft bak fornyelse i et lands økonomi. Det må etableres en kultur og rammebetingelser som virker motiverendepå potensielle entreprenører. Gode generelle rammebetingelser, sammen med tilgang på nettverk og finansiering, vil bidra til å skape muligheter og en best mulig utnyttelse av det næringspotensialet som gis gjennom nyskaping og nye markeder. Både motivasjon og til rettelegging for god utnyttelse av muligheter er tilkjennegitt som viktig for læring av entreprenørielle ferdigheter. Dette er på den ene siden ferdigheter om hvordan etablere ny bedrift og på den andre siden evne og vilje til å ta initiativ, risiko og å ha tillit til egen kreativitet. Entreprenørskap i skole og utdanning framstår i den sammenheng som et viktig område, og det arbeides nå med en bredere tilnærming og politikk på dette feltet.

Forskningspolitikken har en sentral plass i en helhetlig innovasjonspolitikk. Stortinget har vedtatt en opptrapping av den norske forskningsinnsatsen slik at de totale utgiftene til FoU i pst. av bruttonasjonalproduktet når minst gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005. En vesentlig del av opptrappingen må skje i grunnforskningsmiljøene ved institusjonene innenfor høyere utdanning. Opptrappingen må samtidig knyttes til næringslivets utviklingsbehov og legges opp slik at den utløser mest mulig FoU og verdiskaping i næringslivet. Det er viktig å legge til rette for nye kunnskaps- og FoU-intensive bedrifter. Det er i den sammenheng behov for et økt samspill og samarbeid mellom næringslivet og universiteter og høyskoler.

Skattefradrag for bedriftenes FoU-utgifter ble innført med enkelte begrensninger fra 2002. Ordningen skal også ivareta bedrifter som ikke er i skatteposisjon, ved at disse kan få refusjon av utgiftene i ettertid. For 2003 foreslås ordningen utvidet til å omfatte alle bedrifter uavhengig av størrelse. Her vil det bli gitt et fradrag med en sats på 18 pst.. For bedrifter som faller inn under EUs definisjon av SMB foreslås en sats på 20 pst.. Den utvidete ordning vil bygge på de samme regler som den vedtatte ordningen hva angår krav til godkjennelse fra Norges forskningsråd, hvilke former for forskning som omfattes, og hvordan fradraget beregnes.

Regjeringen vil også sikre norske forskningsmiljøer og bedrifter fortsatt deltakelse i internasjonale forsknings- og teknologiprogrammer, f.eks. EUs rammeprogram for forskning og teknologi, European Space Agency, Eureka osv. Disse programmene gir tilgang til kunnskapsarenaer og samarbeidspartnere i Europa, og er også en viktig kapitaltilgang for finansiering av forsknings- og utviklingsprosjekter. For utdypende omtale av EUs rammeprogram for forskning og teknologi, se kap. 924, post 71. Formålet med norsk deltakelse i disse programmene er bl.a. å sikre norske miljøers inngrep med europeiske forskningsmiljøer, fremme kvaliteten i norsk forskning og bidra til kunnskapsbasert nyskaping i nærings- og samfunnsliv. Tilrettelegging for norsk deltakelse har derfor høy prioritet.

Internasjonalisering og eksportfremstøt er krevende, noe som kan gjøre at særlig mindre bedrifter alene ofte ikke har ressurser til det. Regjeringen mener det er viktig med virkemidler som fremmer eksport og internasjonalisering. Særlig gjelder dette for små og mellomstore bedrifter som ofte ikke har finansiell styrke eller kapasitet til å orientere seg i den globale økonomi.

Nærings- og handelsdepartementet har i løpet av 1. halvår 2002 foretatt en gjennomgang av det næringsrettede virkemiddelapparatet. Som en oppfølging av dette arbeidet vil regjeringen i vårsesjonen 2003 fremme en sak for Stortinget. Denne vil behandle aktuelle spørsmål knyttet til det offentlige virkemiddelapparatet for næringslivet og de virkemidler det forvalter, herunder bl.a. organisering, innretning på virkemidler, tilknytningsform for ulike aktører og eventuell konkurranseutsetting. I saken for Stortinget vil virkemiddelapparatet bli vurdert i forhold til politiske mål på flere områder.

Regjeringen legger i Sem-erklæringen vekt på en bedre målretting av de offentlige virkemidlene. Virkemiddelapparatet må bli mer brukerorientert og samordnet, samt mer spisset mot kompetanse, FoU, kommersialisering og internasjonalisering. Fokus for både organisering og sammensetning av virkemidlene er brukernes behov. Det tas høyde for at behovene vil variere i omfang og styrke avhengig av hvor i landet man befinner seg. Virkemiddelapparatet må kunne operere effektivt både regionalt og internasjonalt. Videre bør virkemidlene rettet mot innovasjon og internasjonalisering kobles tettere enn i dag.

Virkemiddelapparatet står sentralt både i arbeidet med modernisering av offentlig sektor og fylkeskommunenes nye rolle som regional utviklingsaktør. For å styrke næringsgrunnlaget i distriktene og næringssvake områder, foreslår regjeringen at det opprettes en landsdekkende låneordning. Låneordningen foreslås benyttet i det distriktspolitiske virkeområdet, men kan også benyttes utenfor dersom dette bidrar til å styrke næringslivet i distriktene (nettverksbygging). Til låneordningen foreslås det bevilget 500 mill. kroner i lån (innvilgningsramme) og 75 mill. kroner til tilhørende tapsfond i 2003. Regjeringen legger opp til å behandle den videre oppfølgingen av ordningen i forbindelse med den planlagte saken for Stortinget om virkemiddelapparatet. Det vil i den forbindelse bli vurdert å supplere låneordningen med en såkornordning, evt. med andre ordninger som kan sikre kapital til bedrifter i en tidlig fase.

2.3 Forenkling for næringslivet

Opprydding i, og forenkling av regelverket er et viktig tiltak for å bidra til effektivitet og produktivitet i næringslivet. Nærings- og handelsministeren har hovedansvaret for å koordinere moderniserings- og forenklingsarbeidet overfor næringslivet. Nærings- og handelsdepartementet har ansvaret for å utarbeide regjeringens «Et enklere Norge» - handlingsplan for tiltak som skal bedre næringslivets rammevilkår. Denne vil bli lagt fram i høsten 2002. Gjennomgang av virkemidlene i nærings- og distriktspolitikken og styrking av konkurransepolitikken er ledd i dette arbeidet.

Regelverk som berører næringslivet påvirker ressursbruken i økonomien gjennom de krav som reguleringene pålegger ulike former for næringsvirksomhet. Ineffektivt regelverk og/eller tjenesteutøving skaper unødig merarbeid både for myndighetene og de som reguleres, og hindrer entreprenørskap og innovasjon.

Nærings- og handelsdepartementet vil vri fokuset fra i hovedsak å arbeide med eksisterende regelverk til å legge større vekt på arbeid med at konsekvensene for næringslivet blir tatt hensyn til i nye regelverk, reformer og andre tiltak. Det er opprettet en egen enhet som skal sikre framdrift i dette arbeidet. Dette vil kunne gi store gevinster på sikt og er derfor ett av regjeringens satsningsområder framover.

Det er behov for et tett samarbeid med næringsliv og næringsorganisasjoner. Det er derfor etablert et rådgivende kontaktforum for forenkling overfor næringslivet. Her er en rekke av næringsorganisasjonene invitert til å delta.

Offentlig sektor er en stor kjøper av varer og tjenester. Et resultat av utvidet bruk av konkurranseutsetting i offentlig sektor kan bli at kjøp fra private leverandører øker betydelig. Effektiv ressursbruk, verdiskaping og produktivitet vil avhenge av at det offentlige håndterer innkjøp og forsyning på en profesjonell og forretningsmessig måte. Adferd som reduserer eller hindrer konkurranse, forretningsmessighet og effektivitet i forbindelse med innkjøp må avdekkes og motvirkes. Fra årsskiftet blir det etablert en ny klagenemd som skal behandle klager fra næringsdrivende på offentlige myndigheter som ikke kjøper inn etter innkjøpsreglene.

IT i offentlig forvaltning er et viktig verktøy i moderniserings- og forenklingsarbeidet. Bruken av IT er sterkt økende og det er avgjørende at også hensynet til næringslivet som bruker vurderes slik at de nye arbeidsmetodene blir effektiviserende for alle parter.

En bevisst statlig IT-politikk er særlig viktig i arbeidet med overgangen til elektronisk innrapportering. Alle offentlige etater skal i løpet av 2004 kunne motta innrapporteringer elektronisk. Det er her det største potensialet til lettelser i skjema-belastningen ligger. Derfor er dette et prioritert område. Det sentrale prosjektet på området er det såkalte AltInn-prosjektet, et samarbeid mellom Skattedirektoratet, Statistisk sentralbyrå og Brønnøysundregistrene som skal i pilotdrift denne høsten. Dette vil gi betydelige lettelser for brukerne, i tillegg til at det vil gi viktig erfaring på området.

Det er avgjørende å få samordnede systemer for elektronisk innrapportering. Derfor skal alle systemene bygge på felles datadefinisjoner som utvikles i Oppgaveregisteret. Parallelt med dette pågår arbeidet med å få innført og tatt i bruk elektroniske signaturer, noe som er viktig for å få utnyttet mulighetene ved elektronisk kommunikasjon.

Regjeringens strategi for forenkling for næringslivet har 5 hovedområder:

1. Rydding i regelverk

   En «forskriftsdugnad» har avgitt sin sluttrapport som bl.a. har forslag til en kompetanseenhet for forskriftsarbeid, endring i kunngjøringsreglement m.v. Justisdepartementet har hovedansvaret for oppfølging av forslagene fra rapporten.

2. Bedre beslutningsgrunnlag for nytt regelverk m.m.

   Departementet har opprettet en prosjektgruppe som skal bidra til at konsekvenser for næringslivet vurderes på et tidlig stadium i arbeidet med nytt regelverk og andre reformer. Gruppen skal ha et nært samarbeid med næringslivet. Gruppen skal bl.a. være et kompetansesenter og drive holdningsskapende arbeid og opplæring. Bedriftspanel skal brukes når det er hensiktsmessig. Dette er et langsiktig arbeid der hensikten er å «komme etterpåklokskapen i forkjøpet». Tiltaket vil på sikt gi innsparinger og medføre lettelser for næringslivet.

3. Reduksjon av næringslivets byrder knyttet til innrapporteringsplikter

   Arbeidet med å redusere næringslivets byrder knyttet til skjema/innrapporteringsplikter er et prioritert område. Målsettingen er at ingen offentlig etat skal be om andre opplysninger enn det de faktisk har bruk for. Bedriftene skal aldri måtte gi samme opplysning mer enn en gang, og det skal være et rimelig forhold mellom den nytte som det offentlige har av rapporteringen og den byrden som pålegges bedriftene.

   Arbeidet er delt inn i fire tiltaksområder; 1) enklere innrapporteringsmetoder, herunder elektronisk innrapportering 2) samordning og gjenbruk 3) regelverksendringer og 4) holdningsendringer.

   For å oppnå målsettingen er Oppgaveregisterets samordningsarbeid et sentralt element. I 2001 viste tallene en liten reduksjon (65 årsverk). Dette indikerer at veksten er stoppet, og det langsiktige arbeidet med reduksjon fortsetter.

4. Bedre regelverk på enkeltområder

   Regjeringen legger stor vekt på arbeidet med regelforenkling. NHD har en pådriverrolle når det gjelder forbedringer i regelverk som berører næringslivet, men hvor ansvaret for det aktuelle regelverk ligger andre steder. Bl.a. på områdene skatt, arbeidsliv, HMS og byggesak følger NHD de pågående arbeidene.

   På NHDs eget område er den største forenklingen på enkeltområde i 2002 at ervervsloven ble opphevet fra 1. juli. Med dette reduseres næringslivets kostnader med minst 30 mill. kroner årlig. Det arbeides med revisjon på flere områder, bl.a. Minerallovområdet, firmalov og lov om mål og vekt.

5. En næringsvennlig offentlig sektor

   Det er vesentlig med en helhetlig tilnærming til regelforenkling. Regjeringens visjon er en offentlig sektor der næringslivet opplever forvaltningen som ryddig og ubyråkratisk, og norsk offentlig tjenesteytelse som et konkurransefortrinn internasjonalt. Bruk av IT i forvaltningen og arbeidet med organisering av statlige tilsyn er prioriterte tiltak i denne sammenheng.

2.4 En framtidsrettet IT-politikk

Målet for IT-politikken er å legge til rette for verdiskaping og økt effektivitet gjennom bruk av IT i næringsliv og forvaltning, samt fremme deltakelse og identitet. NHD har det overordnede koordineringsansvar for regjeringens IT-politikk.

En helhetlig og offensiv IT-politikk forutsetter en bred innsats for å utvikle gode rammebetingelser og infrastrukturer, samt tilretteleggende tiltak som fremmer utvikling og bruk av IT i hele samfunnet. Særlig oppmerksomhet vil rettes mot bredbånd, IT-sikkerhet og tillit, norsk elektronisk innhold og internasjonalisering. NHD har også et ansvar for elektronisk handel og forretningsdrift og IT-næringens rammebetingelser. Regjeringen vil også satse på bruk av IT i utdanningen, i helsesektoren og i øvrig offentlig forvaltning. NHD tar sikte på å legge frem en egen melding om bredbåndsutviklingen i løpet av 2003.

Internasjonalt legges det vekt på at en framtidsrettet IT-politikk må omfatte kompetanse, infrastruktur, utvikling av innhold og tjenester og en vekstkraftig IT-næring. I EU er IT-politikken i særlig grad knyttet til arbeidet med EUs mål om at Europa innen 2010 skal bli den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien i verden, også kalt Lisboa-strategien. I juni 2002 la EU fram handlingsplanen eEurope 2005, som trekker opp de IT-politiske prioriteringene i Europa. EUs vektlegging av IT-politikk og utviklingen av informasjonssamfunnet er økende.

eNorge 2005

eNorge 2005 ble lansert 14. mai 2002 og er en samlet plan for Regjeringens IT-politikk de neste årene. Gjennom eNorge-planen har regjeringen formulert tre overordnede mål for IT-politikken:

Verdiskaping i næringslivet - Utvikling og bruk av informasjonsteknologi skal bidra til verdiskaping gjennom økt innovasjon og konkurransekraft i norsk næringsliv.

Analyser fra OECD og EU viser at anvendelse av IT kombinert med gode generelle rammebetingelser er en viktig drivkraft for økonomisk vekst. I tillegg vil innovasjon i IT-næringen kunne gi betydelig verdiskaping gjennom bedre produkter til lavere priser.

Bruk av IT gjør det mulig for bedriftene å konkurrere uavhengig av avstand til markedet. Det kan også bidra til mer effektive produksjonsprosesser, mer spesialisering, endringer i etablerte verdikjeder, utvikling av elektronisk forretningsdrift og en mer miljøvennlig form for verdiskaping. De største mulighetene ligger i nye forretningsmodeller, hvor IT er integrert i produksjon, finansiering, utvikling, markedsføring og salg. Dette gir en bedre sammenheng mellom innkjøp, produksjon og kundeservice. Skal gevinstene av IT virkelig kunne realiseres, kreves betydelige investeringer i kunnskap i bedriftene og infrastruktur for elektronisk forretningsdrift.

Effektivitet og kvalitet i offentlig sektor - Informasjonsteknologi skal brukes til å effektivisere offentlig sektor og tilby nye og bedre tjenester til brukerne.

Det er en utfordring for offentlig forvaltning å utvikle nye tjenester, bedre kvaliteten på eksisterende tjenester og øke effektiviteten i offentlig sektor. Norge har en stor offentlig sektor som sysselsetter en tredjedel av arbeidsstyrken. Det skapes mange verdier i denne sektoren, men ressursbruken finansieres av skatter og avgifter som normalt virker negativt på økonomien. Derfor blir det avgjørende å effektivisere offentlig sektor. Både næringslivet og folk flest har etter hvert svært gode forutsetninger for å bruke IT og forventer både nye og forbedrede elektroniske tjenester fra offentlig sektor.

IT kan bidra til en bedre saksflyt og samtidig gi mer fleksible arbeidsforhold for de ansatte. Det er imidlertid ikke en selvfølge at IT-investeringer i seg selv bidrar til effektivisering. En del offentlige etater ligger langt fremme, men generelt har utviklingen gått for sent. Det er viktig å komme videre og høste gevinster i større skala.

Deltakelse og identitet - Alle skal kunne utnytte informasjonsteknologiens muligheter, og IT skal bidra til å bevare og videreutvikle vår kulturarv, identitet og våre språk.

Bruk av IT har ofte hatt et teknologisk utgangspunkt. Det må i større grad fokuseres på brukernes - kundenes - behov i utviklingen av digitale demokratiske prosesser, arbeidsplasser og læringsomgivelser. Internett er en viktig kanal for dialog mellom innbyggerne og myndighetene. IT kan gi innbyggerne bedre tilgang til offentlig informasjon og innsyn i politiske prosesser.

Dagens arbeidsliv stiller større kompetansekrav enn tidligere. Samtidig blir konsekvensene ved å stå utenfor større. Å gi muligheter slik at alle grupper av befolkningen i alle deler av landet trygt kan benytte elektroniske tjenester er en viktig IT-politisk utfordring. Bibliotek og skoler spiller en viktig rolle i dette arbeidet, både når det gjelder å gi fysisk tilgang og tilgang til viktige innholdsressurser.

Vi må ha som ambisjon ikke bare å motvirke nye skiller, men at teknologien skal bidra til å redusere tradisjonelle «analoge» skiller. F. eks. har IT bidratt til å gi nye muligheter til mennesker som tidligere har vært utestengt fra utdanning og arbeidsliv. Dessuten har mange eldre gjennom bruk av Internett økt sin deltakelse i samfunnslivet og fått bedre kontakt med familie og venner. Internett skaper imidlertid nye utfordringer når det gjelder etiske og juridiske forhold.

IT og Internett er i stor grad basert på angloamerikansk kultur og språk. Det er derfor behov for å videreutvikle og tilpasse «det norske» inn i den digitale verden. Målet er å utvikle og gjøre et mangfoldig norsk digitalt innhold tilgjengelig både for et norsk og et internasjonalt marked.

Innsatsen for å nå de overordnede målene er fordelt på fem prioriterte områder:

• Myndighetene skal skape gode rammebetingelser for eNorge gjennom et oppdatert regelverk, gode økonomiske ordninger og tilrettelegging for økt innovasjon og forskning på IT-området.

• En annen viktig forutsetning er tilgjengelighet og sikkerhet i informasjonssystemer, tjenester og nett. Myndighetene skal være pådriver for utvikling av bredbånd. Utvikling av allment tilgjengelige løsninger for elektroniske signaturer er en prioritert oppgave for å fremme elektroniske tjenester og forretningsdrift.

• Kompetanse er en grunnleggende forutsetning for å ta teknologien i bruk, både for næringslivet, offentlig sektor og enkeltindivider. Dette gjelder både teknologisk spisskompetanse og brukerkompetanse. Myndighetene må bidra til å sikre tilgang på kompetent arbeidskraft.

• Myndighetene vil bidra til å øke tilgangen til attraktivt innhold til rettelagt for norske forhold. Offentlig elektronisk innhold skal bli mer brukervennlig og lettere tilgjengelig. Det offentlige har et ansvar for å digitalisere og tilgjengeliggjøre vår felles kulturarv og bidra til å bekjempe ulovlig og skadelig innhold.

• Bruk av IT er et viktig bidrag for å skape en moderne offentlig sektor som er kostnadseffektiv og tilbyr nye og bedre tjenester. Det offentlige er også en betydelig markedsaktør som kan stimulere til utvikling og etterspørsel etter IT-relaterte produkter og tjenester.

2.5 Et mindre og bedre statlig eierskap

Det statlige eierskapet i norsk næringsliv er omfattende, organisert på ulike måter og med ulike formål. I en del tilfeller kan det oppstå konflikter mellom statens roller som eier, tilsyn og sektorpolitisk myndighet. For å unngå mulige rollekonflikter er regjeringen i ferd med å samle mer av det statlige eierskapet i Nærings- og handelsdepartementet.

Regjeringen la frem St.meld. nr. 22 for 2001-2002 Et bedre og mindre eierskap, i april. Meldingen gjennomgår det statlige eierskapet med sikte på å redusere omfanget og klargjøre hvor det foreligger begrunnelse for det statlige eierskapet. I meldingen heter det bl.a.:

«Regjeringens holdning er at privat eierskap til næringsvirksomhet best bidrar til økt verdiskaping og at dette således bør styrkes. I Norge, hvor staten både relativt og absolutt eier mye i forhold til sammenlignbare land, er det særskilte grunner til å redusere det statlige eierskapet. Bl.a. er det grunn til å tro at et mindre omfattende statlig eierskap vil kunne være fordelaktig for fornyelsen av en liten åpen økonomi som den norske. I de fleste tilfeller kan fellesskapets interesser ivaretas like godt eller bedre gjennom utformingen av lovverk, rammebetingelser og utøvelse av kontrollmyndighet. Der det ikke foreligger spesielle begrunnelser for statlig eierskap bør staten avvikle sitt eierskap.»

Samtidig finnes det områder hvor sektorpolitiske eller samfunnspolitiske formål best kan oppnås ved at staten fortsatt er hel- eller deleier. En særskilt utfordring ligger i at en så stor del av sparingen og dermed kapitaloppbyggingen i Norge skjer på statlig hånd. En viktig del av næringspolitikken vil være å styrke tilgangen på privat kapital og gjennom dette legge til rette for at det private eierskapet styrkes og omfanget av statlig eierskap gå ned. Det må være attraktivt for utenlandske investorer å investere i Norge.

Staten vil de nærmeste årene fortsatt ha en viktig eierrolle og det er en sentral oppgave at staten forvalter sitt eierskap på en måte som forstås og aksepteres av øvrige eiere i bedrifter hvor staten er inne. Regjeringen har vedtatt 10 prinsipper for god eierskapsforvaltning som bør være retningsgivende for bedrifter og foretak.

Begrunnelsen og behovet for statlig eierskap vil endres over tid. Departementet vil løpende etterprøve formålet med sitt eierskap i de enkelte selskapene og revurdere behovet for å holde på statens eierandeler når omstendighetene rundt virksomheten endres.

Der hvor departementet har fullmakt til å redusere statens eierandeler vil departementet gjennomføre det på en måte som best mulig ivaretar verdien av statens innehav, og som samtidig bidrar til en positiv utvikling for de berørte selskapene. Tidspunkt, form og gjennomføring av slike reduksjoner vil måtte ses i lys av dette.

2.6 En maritim politikk for verdiskaping

Den norskeide flåten er verdens tredje største og flåten under norsk flagg er nummer åtte i verden. I tillegg har Norge store markedsandeler innen maritime tjenester som f.eks. klassifisering, finansiering og forsikring. Norsk skipsfart konkurrerer i internasjonale markeder og er sterkt påvirket av svingende konjunkturer. Sektoren er underlagt internasjonale standarder for sikkerhet og miljø som i hovedsak fastsettes internasjonalt. Selskapene må leve med usikkerhet og risiko både når det gjelder markedsforhold og når det gjelder internasjonale regler for sikkerhet og miljø. Som et eksempel på det siste kan nevnes de nye reglene for raskere utfasing av tankskip med enkeltskrog som innebærer store kostnader for næringen.

EU har i den senere tid vist en økende interesse for skipsfartspolitikk. Dette gjelder først og fremst sikkerhets- og miljøspørsmål, men interessen får også konsekvenser for andre politikkområder. EU viser bekymring for at store deler av EU-flåten er registrert under bekvemmelighetsflagg. EU er også bekymret for rekruttering og utdanning av europeiske sjøfolk. I sin hvitbok om transportpolitikk oppfordres medlemslandene derfor til å utnytte den anledningen støttereglene gir til å gi statlig driftsstøtte til skipsfartsnæringen (driftsstøtte er forbudt til andre næringer, med unntak av fiskeri- og landbruk).

Norsk skipsfart opererer i et globalt marked. Det er en utfordring å sikre at Norge fortsatt blir et attraktivt vertsland for norske og utenlandske redere. Dagens tonnasjeskatteordning bidrar til å opprettholde gode rammebetingelser for norsk skipsfart. Opprettelsen av Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) i 1987 har bidratt til å opprettholde en stor norsk flåte. Et viktig element i NIS er adgangen til å ansette sjøfolk fra land utenfor EØS-området. I dag er om lag halvparten av de ansatte på norskregistrerte skip utlendinger. For norsk kystfart er det en utfordring å sikre maritim kompetanse i Norge ved fortsatt rekruttering og sysselsetting av norske sjøfolk i lys av en tiltagende internasjonal konkurranse.

I en krevende budsjettsituasjon har regjeringen valgt å prioritere de generelle rammebetingelsene for næringslivet, og å redusere den næringsspesifikke støtten. Regjeringen foreslår på denne bakgrunn å fjerne dagens tilskuddsordninger for sjøfolk, som er refusjonsordningen og en ordning for fergerederier. Regjeringen foreslår imidlertid at den maksimale beløpsgrensen for sjømanns- og fiskerfradrag økes med kr 10 000 til kr 80 000 fra og med inntektsåret 2003. Forslaget er omtalt i Ot.prp. nr. 1 for 2002-03 Skatte- og avgiftsopplegget 2003 - lovendringer.

Norge har hatt og har en pådriverrolle i utviklingen av nytt internasjonalt regelverk for sikkerhet og miljø til sjøs, spesielt i FNs sjøfartsorganisasjon IMO. Norge har som mål å være et foregangsland for en sikker og miljøvennlig skipsfart. Dette krever aktiv deltakelse i internasjonalt samarbeid på dette området, spesielt i forhold til IMO og i forhold til EU, som blir stadig mer aktiv i arbeidet for sikkerhet og miljø til sjøs.

Norges pådriverrolle på dette området har sammenheng med at norsk skipsfart oppfattes som av høy kvalitet i forhold til sikkerhet og miljø. Norsk innflytelse i IMO har sammenheng med at Norge kan trekke på hele det maritime miljøet (klasseselskap, rederier, utstyrsleverandører, teknisk fagekspertise m.m.) i forhandlingene. Videre representerer Norge en betydelig flåte i verdenssammenheng, og med en relativt høy andel skip under norsk flagg.

Regjeringen vil arbeide for at Norge også i framtiden skal være pådriver i det internasjonale arbeidet for sikkerhet og miljø til sjøs. Terrorangrepet i USA 11. september 2001 har gitt en økt oppmerksomhet om sikkerhetsspørsmål som også berører skipsfart. IMO har fått en sentral funksjon i dette arbeidet.

Etableringen av et eget sjøsikkerhetsorgan i EU, EMSA ( European Maritime Safety Agency), gir nye utfordringer for Norge i forhold til EUs skipsfartspolitikk. EMSA vil innebære at EU vil bli mer slagkraftig når det gjelder regelverksutvikling på det maritime området. EU får også et mer effektivt apparat for å sikre at reglene gjennomføres likt og overholdes i medlemslandene. Norske myndigheter vil delta aktivt i arbeidet i EMSA.

3 Oversiktstabeller for budsjettet

4 Oversikt over tilsagnsfullmakter

Av fullmakten til Norges forskningsråd på 172,5 mill. kroner er 65 mill. kroner til støtte til en videreføring av Haldenprosjektet i 2004 og 2005, jf. forslaget om en videreføring av prosjektet for 3-årsperioden 2003-05. Støtten gis over kap. 920 Norges forskningsråd, post 50 og det foreslås på statsbudsjettet 2003 avsatt 25 mill. kroner og en tilsagnsfullmakt på 65 mill. kroner knyttet til Haldenprosjektet, jf. Forslag til vedtak VII, 1.

Videre foreslås det at tilsagnsfullmakten under kap. 923 Forsknings- og utviklingskontrakter, post 70 Tilskudd settes til 100 mill. kroner. Dette er en reduksjon i forhold til tidligere år, jf. Forslag til vedtak VII, 1.

Fullmakten under kap. 930 Statens veiledningskontor for oppfinnere, post 70 Tilskudd til utviklingsarbeider og stipend, foreslås satt til 1 mill. kroner. Den har ligget på kr 750 000 i en årrekke, jf. Forslag til vedtak VII, 1.

I tillegg foreslås fullmakten til Eksportfinans ASA til å gi tilsagn om dekning av framtidig underskudd under 108-ordningen videreført. Ordningen omfatter finansiering av kontrakter om eksport av kapitalvarer, og fra 2002 også skip. På grunnlag av Stortingets årlige vedtak gis Eksportfinans ASA tilsagn om statlig tilskudd til å dekke framtidige underskudd på en avregningskonto som er knyttet til nye lånetilsagn i vedkommende år. Underskuddet blir dekket to år i ettertid med bevilgning over kap. 934, post 73, jf. Forslag til vedtak VII, 2.

Det har gjennom flere år blitt gitt en tilsagnsfullmakt under kap. 900 Nærings- og handelsdepartementet, post 21 Spesielle driftsutgifter, på 2,5 mill. kroner. En tilsagnsfullmakt kan formelt bare knyttes til tilskuddsbevilgninger, dvs. i tilknytning til bevilgninger i postgruppene 50-89. For å videreføre ordningen foreslås det en særskilt fullmakt til å inngå forpliktelser for inntil 7,5 mill. kroner ut over gitt bevilgning, jf. Forslag til vedtak VIII. Utvidelsen begrunnes med behovet for å kunne inngå avtaler om utrednings- og samarbeidsprosjekter av en viss størrelse og med flere års varighet.

5 Oversikt over garantifullmakter

6 Bruk av stikkordet «kan overføres»

På grunnlag av forslag i Gul bok for 1995 sluttet Stortinget seg til en endring av bevilgningsreglementets § 7 slik at stikkordet «kan overføres» i visse tilfeller også kan knyttes til andre poster enn bygg- og anleggs- og materiellbevilgninger når dette anses påkrevd for å oppnå best mulig resultat av vedkommende bevilgning.

Under Nærings- og handelsdepartementet foreslås stikkordet knyttet til enkelte poster utenom postgruppen 30-49. Disse er oppført i tabellen nedenfor. Bruk av stikkordet begrunnes ut fra følgende to forhold:

1. Bevilgningen gjelder bygg- og anleggs- og materiellbevilgninger.

2. Utbetaling på tilsagn om tilskudd gitt i 2002 må helt eller delvis kunne foretas i 2003 eller senere budsjetterminer for å sikre at alle vilkår i tilsagnet er oppfylt før midlene utbetales.

Under Nærings- og handelsdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49:

7 Mer mangfold i næringslivet gir økt verdiskaping

7.1 Bakgrunn

Endringen i likestillingsloven i april 2002 gir offentlige myndigheter skjerpet aktivitetsplikt for å fremme likestilling mellom kjønnene på alle samfunnsområder. Som ledd i oppfølgingen legges det opp til at departementene skal integrere og redegjøre for kjønns- og likestillingsperspektiv og -arbeid i sine budsjetter. På denne bakgrunn gis en redegjørelse for hovedmålsettingene for økt mangfold i næringslivet og Nærings- og handelsdepartementets ansvar for oppfølging og integrering. I denne omgang legges særlig fokus på kvinneprosjekter i regi av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND). Videre redegjøres det for arbeidet med å oppnå større balanse mellom kjønn i styrende organer i større norske selskaper, samt statlige eide selskaper og foretak.

7.2 Mangfold for verdiskaping

Et av hovedmålene i regjeringens arbeid er å legge forholdene til rette for økt verdiskaping i næringslivet, bl.a. gjennom økt mangfold. I utviklingen av norsk næringslivs konkurranseevne er det en rekke forhold som i utgangspunktet ligger på siden av den politiske arena. Bedriftenes egen evne til å tiltrekke, utvikle og beholde gode ledere er av mange trukket fram som en av flere viktige faktorer. Evne til omstilling og til å takle nye utfordringer er en annen. Med det norske utgangspunkt, der velstanden er tett knyttet til økonomisk samkvem med andre land, blir også evnen til å forstå internasjonale forhold og andre lands kulturer avgjørende. Nærings- og handelsdepartementet vurderer det slik at norsk næringsliv i dag går glipp av store verdier ved ikke bedre å utnytte den ressurs som ligger i kvinnelige ledere og styrerepresentanter. Samlet er Norge et av de landene i Europa med høyest yrkesdeltakelse blant kvinner. Samtidig er mer enn halvpartene av de som tar høyere utdanning i Norge i dag kvinner. Mot denne bakgrunn er kvinneandelen i lederposisjoner innen norsk næringsliv fortsatt lav. Det er et mål å snu denne utviklingen.

I mars 2002 presenterte regjeringen et mål om at det skal være minst 40 pst. av begge kjønn i styrene for alle allmennaksjeselskaper, statsforetak, statlige særlovselskaper og statlige aksjeselskap. Dersom ikke dette målet er nådd for allmennaksjeselskapene innen 2005, er regjeringen innstilt på å lovregulere dette. Nærings- og handelsministeren har invitert lederne av de største nærings- og arbeidslivsorganisasjonene til å samarbeide om å øke kvinneandelen fram mot 2005. Samarbeidet er i gang og det tas sikte på kvartalsvise møter framover for å sikre framdrift i arbeidet.

7.3 Kvinnesatsingsprosjekter i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) har i flere år hatt en bevisst satsing på kvinnerettede prosjekter.

Som aktuelt enkeltprosjektgis en gjennomgang av programmet Landsdekkende innovasjonsordning, som for 2001 hadde bevilgningsmessig dekning fra SNDs bevilgninger til Utviklingstilskudd (kap. 2420, post 50) og Landsdekkende risikolån (kap 2420, post 91). Målet med denne ordningen er å øke innovasjon blant gründere og små og mellomstore bedrifter. Fra 2002 dekkes programområdet fra kap. 2420, post 55, Landsdekkende innovasjonsordning, fond.

SND registrerer prosjekter som betegnes kvinnesatsing når prosjektet oppfyller ett eller flere av følgende kriterier:

• Kvinneandelen i prosjektet skal være større enn kvinneandelen i bedriften

• Kvinner utgjør mer enn 30 pst. av styremedlemmene eller ledelsen i bedriften

• Formålet med prosjektet er å øke antall kvinnelige eiere/etablerere, styremedlemmer, ledere eller sysselsatte

I sakene hvor støtte er innvilget er andel prosjekter som betegnes kvinnesatsing som følger. Av tabellen nedenfor går det fram at det under ordningene Utviklingstilskudd og Landsdekkende risikolån har vært en positiv utvikling når det gjelder midler fordelt til kvinnesatsingsprosjekter, i tråd med SNDs overordnede mål.

SNDs kvinnesatsing i de seinere årene har vært knyttet opp mot programmet Kvinner i Fokus. Programmet har som målsetting å øke andelen kvinner i ledende stillinger i næringslivet gjennom kompetansetiltak og å øke andelen kvinnelige bedriftseiere gjennom rollemodeller/finansiering.

SND disponerte 21 mill. kroner til kvinnesatsing i 2001. Rammen for 2002 er redusert til 16 mill. kroner. Kvinnesatsingen vil bli opprettholdt på minst samme nivå i 2003.

Kvinnesatsingen i SND har spesielt vært konsentrert om tre områder: synliggjøring, kompetanseheving og nettverksbygging. I tillegg kommer innsatsen SND legger ned via distriktskontorene og deres lokale tiltak.

De viktigste tiltakene er:

• Nettverkskreditter en måte å organisere samarbeid på og egner seg godt for etablere som ønsker å starte og utvikle næringsvirksomhet. SNDs aktivitet på mobilisering av nettverkskredittgrupper har i 2001 resultert i etablering av ca. 20 nye grupper. En undersøkelse som er gjennomført blant nettverkskredittgruppene viser en omsetning på 124 mill. kroner på de 120 gruppene som er aktive. Gruppene har til sammen omtrent 500 medlemmer

• Styrekandidatprosjektet har i 2001 kvalifisert ca. 240 kvinner og menn gjennom programmet. I tillegg har 150 personer deltatt i ulike lokale programmer som er kjørt etter samme opplegg med Handelshøyskolen BI som faglig ansvarlig. I 2001 ble programmet utvidet med en styredag der hensikten var nettverks- og kompetansebygging

• Mentorprogrammeter videreutviklet i løpet av 2001 og ga omtrent 50 kvinner tilbud om lederutviklingsprogram. Programmet er et samarbeid mellom SND og Administrativt forskningsfond (AFF) ved Norges Handelshøyskole.

• Fyrtårnprogrammet, et leder- og bedriftsutviklingsprogram for kvinnelige bedriftseiere, startet et nytt kull høsten 2001 med 20 deltakere. Prosjektet skal bringe fram vellykkede bedrifter eid og ledet av kvinner og skal bidra til å synliggjøre kvinner i næringslivet. Det er laget en dokumentarserie om Fyrtårndeltakere som skal vises på NRK. Det er også skrevet bok om prosjektet

• Prosjektet Kvinner og innovasjon ble igangsatt i 2002. Målet med prosjektet er at tre kvinnelige forretningsdrivende skal sette spor etter seg i norsk næringsliv med innovative/lønnsomme etableringer innen 3-5 år

7.4 Mangfold i styrende organer i statlig eide selskaper

Nærings- og handelsdepartementet har ansvaret for 19 aksjeselskaper, 2 statsforetak og 1 fond. Listen omfatter bl.a. Norsk Hydro AS Telenor ASA, Kongsberg Gruppen ASA, SAS AB og Statskraft SF.

I St.meld. nr. 22 for 2001-2002 Et mindre og bedre eierskap, framgår det at det er lagt til grunn et prinsipp om at styresammensetningen skal være kjennetegnet av kompetanse, kapasitet og mangfold ut fra det enkelte selskaps egenart. Målet er å sette sammen styrende organer som er best mulig tilpasset statens formål med eierskapet og selskapets virksomhetsområde. Regjeringen er opptatt av å trekke veksler på forskjeller i erfaringsbakgrunn i styresammensetningen. Mangfold vil kunne bidra til et bredere beslutningsgrunnlag i styrearbeidet. Det tilfører en ønsket bredere erfaringsbakgrunn i arbeidet at begge kjønn er representert i styret.

Kvinner har i dag høy utdanning, bred erfaring og representerer ressurser som staten må nyttiggjøre seg. Staten vil tilstrebe en mest mulig lik representasjon mellom kjønnene ved styreutvelgelse. Pr. 1. august 2002 var kvinneandelen blant de aksjonærvalgte styremedlemmene staten direkte eller indirekte utpeker i selskaper under Nærings- og handelsdepartementet, ca. 44 pst.. For de heleide selskapene under departementet er det ca. like mange menn som kvinner (51/49). I forbindelse med valg til styrene vil departementet årlig føre statistikk over kvinneandelen i selskaper som forvaltes av Nærings- og handelsdepartementet.

Regjeringen vedtok i mars 2002 en rekke målsettinger og tiltak for å bedre kvinneandelen i styrene i allmennaksjeselskap, statsforetak, statsselskap, særlovselskap og interkommunale selskap.

Som påpekt i avsnittet om kvinnesatsing som mål i næringspolitikk er det forutsatt at Nærings- og handelsdepartementet og øvrige eierdepartementer følger opp overfor sine eide selskaper, bl.a. gjennom de årlige generalforsamlingene.

8 Sektorovergripende miljøvernpolitikk

8.1 Problemer og utfordringer knyttet til miljø og næringsliv

Næringslivet opplever miljø som en rammebetingelse, et forretningsgrunnlag og en innsatsfaktor. På lengre sikt vil potensialet for verdiskaping være nært knyttet til miljøtilstanden i Norge. Imidlertid vil deler av næringsvirksomhet og energiproduksjon ha negative miljømessige konsekvenser i form av avfall og utslipp til luft, vann og jord. En god nærings- og miljøpolitikk vil derfor søke å minimere disse konsekvensene samtidig med at hensynet til langsiktig verdiskaping ivaretas. Både Nærings- og handelsdepartementet og underliggende etater arbeider for å nå denne målsettingen. I dette kapittelet omtales disse institusjonenes miljøarbeid.

Miljøvernpolitikken og næringslivets fokus i miljøarbeidet har utviklet seg i takt med miljøutfordringene. I løpet av de siste 15 årene er punktutslippene fra industrivirksomhet redusert betydelig, og en viktig drivkraft for dette har vært krav og pålegg fra myndighetene. Begrepet bærekraftig utvikling er blitt en viktig rettesnor for miljøarbeidet, sett både fra næringslivet og myndighetenes side. Den relative betydningen av tjenesteytende sektor i økonomien øker, og dette vil også gjenspeiles i de miljøutfordringene næringslivet står overfor. Mens industrien har kunnet redusere sin miljøbelastning gjennom å endre produksjonsprosesser eller rense utslipp, vil tjenesteytende sektor i større grad drive sitt miljøarbeid gjennom bedring av rutiner, gjenvinning av avfall, krav til underleverandører og reduksjon av energibruk.

Klimaproblematikk og global oppvarming er en av de største miljøutfordringene hvor næringslivet er en avgjørende aktør for å sikre en stabilisering av utslippene. Utslippene av karbondioksid (CO₂) fra industrien har økt i løpet av 1990-tallet, mens de andre klimagassenes andel av industriens utslipp er nesten halvert i samme tidsrom. Økningen i CO₂-utslippene skyldes først og fremst en generell produksjonsvekst, mens tiltak har ført til reduksjon av de øvrige gassene. Utslippsreduksjonen er oppnådd i en periode med sterk vekst i industriproduksjonen.

Regjeringen la i februar 2002 fram St.meld. nr. 12 for 2001-2002 Rent og rikt hav. Der omtales opprydding av forurensede sedimenter som et satsingsområde. En slik opprydding vil være meget kostbar, og næringslivet vil selv måtte ta en vesentlig del av disse kostnadene.

En sentral mulighet for videre miljøforbedringer framover er å se på produktenes miljøbelastning gjennom produktets livssyklus. Livssyklusanalyser har derfor blitt et viktig redskap for næringslivet for å identifisere miljøutfordringer i produktsyklusen, muliggjøre bedre styring av ressursbruken, vurdere forsyningsstrategier og bedre arbeidsmiljøet.

8.2 Mål for departementets arbeid

For deler av næringslivet kan miljø være en rammebetingelse som begrenser produksjonen eller på andre måter legger føringer for produksjonsmulighetene. Dette gjelder bl.a. for den tradisjonelle tungindustrien. For slike næringer er det sentralt å bidra til en mest mulig effektiv forebygging og håndtering av utslippene. For å kunne oppnå dette og samtidig opprettholde konkurranseevnen i industrien, er det viktig å bidra til utvikling av kostnadseffektive miljøvirkemidler og samkjøring av nasjonal og internasjonal politikk, både i EU og globalt i FN-systemet.

Regjeringen vil motivere næringslivet til å ligge i forkant i gjennomføringen av miljøtiltak. Dette bidrar til et bedret miljø, legger grunnlaget for at norsk næringsliv kan utvikle et fortrinn innenfor miljøteknologi, og kan styrke konkurranseevnen i næringslivet på lengre sikt.

For andre deler av næringslivet kan produkter og tjenester som bidrar til å løse miljøproblemer, være en viktig del av forretningsgrunnlaget og åpne for helt nye markeder (miljøteknologi og miljøtjenester). Slike virksomheter vil ofte kunne etableres som følge av miljøkrav/reguleringer myndighetene stiller til andre deler av næringslivet, og dermed åpne for framvekst av en ny industri.

En rekke næringer har sin basis i et rent miljø. Reiselivsnæringen i Norge er i betydelig grad basert på attraktive natur- og miljøkvaliteter. Vekst i reiselivsnæringen kan føre til slitasje og belastninger på attraktiv natur dersom aktivitetene ikke foregår i forsvarlige former.

Sentrale mål for miljøarbeidet er å:

• bidra til en politikk og en ressursbruk nasjonalt og internasjonalt som kan forene miljøhensyn, handelspolitiske hensyn og næringshensyn

• bidra til å utvikle og ta i bruk miljøvennlig teknologi, miljøvennlige produkter og tjenester

• arbeide aktivt i internasjonale organisasjoner for å forebygge og redusere miljøskader innen skipsfarten

Bidra til en politikk og en ressursbruk som kan forene miljøhensyn, handelspolitiske hensyn og næringshensyn

En viktig oppgave er å bidra til utforming av overordnede retningslinjer og virkemidler på områder der nærings- og miljøpolitikk griper inn i hverandre. I den forbindelse deltar Nærings- og handelsdepartementet bl.a. i arbeidet med å følge opp Gøteborgprotokollen (sur nedbør) og deltar også i de internasjonale forhandlingene for å redusere klimagassutslipp (Kyotoprotokollen).

Med bakgrunn i forpliktelsene i Kyotoprotokollen presenterte Regjeringen St.meld.nr. 15 fog 2001-2002 Tilleggsmeldingen til St.meld.nr. 54 for 2000-2001 Norsk klimapolitikk. I tilleggsmeldingen foreslås det bl.a. at det for perioden 2005-07 innføres et kvotesystem for de delene av industrien som i dag er fritatt for CO₂-avgift, endring av sluttbehandlingsavgiften for avfall og økt satsing på bioenergi, i tillegg til at dagens CO₂-avgift videreføres. Meldingen fikk sin tilslutning i Stortinget i juni 2002. Stortinget gikk inn for at statens gebyrinntekter fra bedrifter som ikke overholder kvoteplikten, skal kanaliseres tilbake til industrien i form av støtte til miljø- og omstillingstiltak eller forskning på miljøteknologi.

Den norske aluminiumsnæringen har gjennom en frivillig avtale med Miljøverndepartementet redusert utslippet av klimagasser per tonn aluminium med 52 pst. i 2000 i forhold til 1990. Avtalen har gitt forutsigbare rammebetingelser for den norske aluminiumsindustrien, og muliggjort investeringer i ny miljøvennlig teknologi. Denne avtalen vil bli revidert før den avløses av kvotesystemet i 2005.

Arbeidet med å utarbeide virkemidler for å nå forpliktelsene i Gøteborgprotokollen har pågått for gjennom hele 2002. Miljøverndepartementet har allerede inngått en intensjonsavtale med Prosessindustriens Landsforening (PIL) om reduksjon av utslippene av svoveldioksid. For nitrogenoksider er det foreløpig ikke fremmet noen konkrete forslag til tiltak og virkemidler.

I de pågående og kommende forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) vil Nærings- og handelsdepartementet arbeide for at miljøhensyn integreres i handelssystemet slik at man får utnyttet de mulighetene internasjonal handel gir for å kunne oppnå målsetningen om en bærekraftig utvikling. Samtidig må det unngås at miljøargumenter blir brukt i proteksjonistisk øyemed.

På Ministerkonferansen i Doha ble det enighet om at miljø skulle prioriteres i forhandlingene og at WTO-medlemmene skulle legge vekt på handelsliberalisering for miljøtjenester og miljøvarer. Som en oppfølging av dette og på bakgrunn av Norges offensive interesser på miljøtjenesteområdet reises det norske forhandlingskrav til 35 land innen denne sektoren. Det er lagt opp til markedslettelser for et bredt utvalg av moderne miljøtjenester, som bla. representerer utvikling av ny miljøteknologi siden Uruguay-runden.

Regjeringen er opptatt av at det i de offentlige finansieringsordningene stilles krav til miljøaspektene i de prosjektene det søkes støtte til. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) har siden 1996 hatt rutiner for å vurdere miljø som en konkurransefaktor i tilknytning til analyse og vurdering av eksterne forhold i alle SND-saker.

Et av Bergvesenets hovedmål er å arbeide for å redusere de miljømessige konsekvenser av mineraluttak og bidra til en balansert miljøforvaltning. I samarbeid med Statens Forurensningstilsyn arbeides det kontinuerlig med å redusere avrenningen fra nedlagte gruver og med å sikre at eksisterende gruvedrift utføres med henblikk på å minimere forurensning og skader på terrenget.

Norges geologiske undersøkelse (NGU) har i sin strategiplan for perioden 2001-05 målsettinger om bedre kunnskap om natur og miljø og bedre planlegging og arealforvaltning. NGU deltar aktivt i et prosjekt som ser på muligheten for å lagre CO₂ i kystnære sedimentære lag under havbunnen. I forhold til flere storbyer, havneområder og fjorder jobber NGU med å kartlegge forurensning i grunnen for å gi myndighetene bedre grunnlag for framtidig arealplanlegging.

En rekke prøvingslaboratorier i Norge, akkreditert av Justervesenet, utfører miljørelatert prøving innen områder som kjemisk og biologisk testing av vann, luft, slam, kloakk og avfall og analyse av farlige kjemikalier og oljerester. I tillegg foretas akkrediterte miljøkontroller av virksomheter som ønsker å tilfredsstiller EMAS-forordringens krav (Eco-management and Audit Scheme, en felles europeisk miljøstyrings- og miljørevisjonsordning innført av EU).

Offentlige anskaffelser representerer en stor andel av omsetningen for norske bedrifter. Ved å stille miljøkrav ved offentlige anskaffelser skal en samlet offentlig sektor stimulere næringslivet til å utvikle konkurransedyktige og miljøvennlige løsninger basert på livsløpskostnader og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen.

Bidra til å utvikle og ta i bruk miljøvennlig teknologi og tjenester

En viktig oppgave for Nærings- og handelsdepartementet er å bidra til at det utvikles velfungerende markeder for produkter, prosesser og tjenester som gjør det mulig å redusere forurensning og effektivisere råvare- og energibruk. FoU-aktiviteter som genererer nye produkter, prosesser og tjenester som kan bidra til redusert forurensning, effektiv energibruk, ny anvendelse av IKT og utvikling av spesialprodukter med høyere foredlingsgrad, prioriteres høyt av Norges forskningsråd.

Nærings- og handelsdepartementet er aktive i utformingen av avfallspolitikk. I en enda større grad enn i dag bør avfall sees på som en ressurs. Det finnes en rekke eksempler der avfall er råstoff til helt nye produkter. Stoler som lages av bruskorker og resirkulering av betong er noen av disse. Samarbeidsregjeringen tilstreber en avfallspolitikk der gjenvinning er det primære, forbrenning det sekundære med deponering som siste alternativ. Målet er en avfallshåndtering som er både bra for miljøet og for norsk verdiskaping.

For nye satsinger på næringsrettet forskning i Norges forskningsråd vil miljø integreres i målsettinger og handlingsplaner for alle innovasjonsprogrammene. Dette betyr at man går bort fra egne miljøteknologiprogrammer og søker å reflektere miljøets rolle som rammebetingelse, miljøets rolle som innovasjonsdriver i næringslivet, konsekvenser av globalisering av markeder og miljøutfordringer fra internasjonalt orienterte bedrifter. Innenfor næringsrettet forskning har miljø også fått en plassering i det overordnede programmet Energi, miljø, bygg og anlegg. Noen områder innen programmet gis en særlig høy prioritet, bl.a. gasskraftverk med CO₂-håndtering, fornybare energikilder med nullutslipp, hydrogen og småskala bruk av naturgass til energiformål.

Aktiv deltakelse i internasjonale organisasjoner for å redusere miljøskader innen skipsfarten

Det er et mål i norsk skipsfartspolitikk å bidra til at skipsfarten er like miljøsikker som alternative transportformer, og at de tekniske og operasjonelle forhold i norsk maritim virksomhet forebygger miljøskader. Rene miljøtiltak er sammen med tekniske og operasjonelle krav til maritim virksomhet med på å forebygge miljøskader. Skipsfarten er en internasjonal næring. Dette innebærer at regelverket må utarbeides i FNs maritime organisasjon (IMO) for å få størst mulig gjennomslagskraft. Nærings- og handelsdepartementet har hovedansvaret for Norges forhold til IMO. Skipsfartsområdet omfattes også i økende grad av EUs lovgivning.

Norges deltakelse i Den europeiske organisasjonen for romvirksomhet (ESA), som administreres av Norsk Romsenter, er viktig for vår miljøforskning og -overvåking. Norge deltar aktivt i ESAs nye rammeprogram for jordobservasjon kalt den Levende Planet.

8.3 Resultater fra aktiviteten i 2001

Nærings- og handelsdepartementet har deltatt løpende i interdepartementalt arbeid med miljøpolitiske spørsmål knyttet til nasjonal lovgivning, avgiftsutredninger og internasjonale miljøforhandlinger.

Bergvesenet har siden 1989 gjennomført arbeid for å begrense forurensningen fra nedlagte gruver. Etter pålegg fra Statens forurensningstilsyn (SFT) har Bergvesenet utredet tiltak ved Meråker. Utredningen har vært på høring. Det vil i løpet av 2002 bli tatt stilling til hva som eventuelt skal gjennomføres.

NHD satte i mai 2001 ned et eget Forum for et mer miljøvennlig næringsliv. Forumet arbeidet særlig med problemstillinger knyttet til avfall og klimaspørsmål i 2001, og hadde en rådgivende funksjon overfor politisk ledelse i NHD. Forumet har mandat til å arbeide ut 2002. I inneværende år har Miljøforum fortsatt arbeidet med klimaspørsmål.

Norges forskningsråd har gjennomgående gitt høy prioritet til FoU-aktiviteter som kan redusere forurensning og effektivisere råvare- og energibruken i næringslivet, også i mer bransjerettede programmer. Programmet KLIMATEK (teknologi for reduksjon av klimagassutslipp) i Norges forskningsråd har vært sentralt i utviklingen av miljøteknologi.

NYTEK programmet (effektive og fornybare energiteknologier) hadde som formål å bidra til å utvikle produkter og tjenester mot fornybare energikilder og effektiv energiteknologi, herunder også satsingen på hydrogen. KLIMATEK og NYTEK ble i 2001 lagt under programmet Energi, miljø, bygg og anlegg, som samfinansieres av Olje- og energidepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Miljøverndepartementet. Et mål for dette programmet er å utnytte og foredle norske naturressurser og infrastruktur på en effektiv og miljøvennlig måte.

I prosjekter der miljø ikke er noe hovedtema har SND i 2001 arbeidet for at det legges vekt på de positive muligheter som ligger i en god miljøprofil. Konkret anbefaler SND sine kunder å bli miljøsertifisert gjennom den nasjonale Miljøfyrtårnsordningen eller internasjonale ordninger som EMAS eller ISO 14001. I samarbeid bl.a. med GRIP stiftelsen for bærekraftig produksjon og forbruk er det utarbeidet en veileder om miljøledelse og miljøsertifisering i små og mellomstore bedrifter.

Nærings- og handelsdepartementet er opptatt av at det settes fokus på miljøspørsmål i forbindelse med statlig støttet eksportfinansiering. Departementet har derfor, sammen med Eksportfinans og Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK), tatt initiativ overfor OECD og medvirket til at det i november 2001 ble oppnådd enighet mellom alle medlemmene i eksportkredittgruppen unntatt USA og Tyrkia om «Common Approaches on Environment and Officially Supported Export Credits». Common Approaches er implementert fra og med 1. januar 2002.

8.4 Tiltak på miljøområdet

Myndighetene vil legge rammer for miljøarbeidet i næringslivet i årene framover gjennom avgifter, lov- og forskriftsreguleringer, avtaler, individuelle utslippskrav m.m. Endringer i slike rammebetingelser vil sammen med kundenes preferanser og næringslivets egen miljøbevissthet over tid påvirke miljøinnsatsen i bedriftene og legge grunnlaget for nye forretningsmuligheter, produkter og prosesser.

Den nye loven for offentlig innkjøp trådte i kraft 1. juni 2001. I lovens §6 slås det fast at statlige, kommunale og fylkeskommunale organer skal under planlegging av den enkelte anskaffelse ta hensyn til livssykluskostnader og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen. Som en oppfølging av loven vil Nærings- og handelsdepartementet utgi en miljøveileder som skal gi den enkelte innkjøper veiledning om hvordan man kan ta miljøhensyn ved planlegging av anskaffelsen og hvilke miljøkrav som kan stilles til leverandøren og til selve produktet. Hver enkelt virksomhet er selv ansvarlig for egne innkjøp og må påse at miljøhensyn blir vurdert ved den enkelte anskaffelse.

I henhold til St.meld. nr. 36 for 2000-2001 SND: Ny giv, ny vekst, nytt næringsliv skal SND ta en rekke miljøhensyn i sine vurderinger. SND skal også formidle et tilbud om å bidra til å utløse de forretningsmessige mulighetene som en bedrifts miljøsatsing kan ha, men også til å unngå eller løse miljøproblemer. SND skal fokusere både på miljøteknologibransjen og på bedrifter som ikke har miljø som forretningsområde.

Utviklingen i markedet og hos myndighetene både internasjonalt og nasjonalt, peker entydig i retning av strengere miljømessige krav. Utfordringen for næringslivet vil være å tilpasse seg miljørelaterte rammebetingelser, og utnytte miljø som konkurransefortrinn og innovasjonsdriver. SND vil jobbe videre for å bevisstgjøre sine kunder om de positive mulighetene som ligger i miljøsertifisering.

Konkret oppfølging og resultater i forhold til de åtte miljøvernpolitiske resultatområdene

Resultatområde 1 - Vern og bruk av biologisk mangfold

FNs maritime organisasjon (IMO) arbeidet på et møte i mars 2002 videre med utkastet til konvensjon for ballastvann. Siktemålet med konvensjonen er å redusere eller forhindre overføring av miljøskadelige organismer fra et område til et annet. Det er planlagt en diplomatkonferanse i 2003.

Resultatområde 2 - Friluftsliv

Når det gjelder friluftsliv, inkluderer de sektorvise arbeidsmålene i miljøhandlingsplanen å bidra til at:

• hensynet til friluftsliv skal ivaretas i tråd med de nasjonale målsettingene på området

• det ved næringsutbygginger tas hensyn til områder som er av verdi for friluftslivet

Ved større næringsutbygginger skal konsekvenser for friluftslivet dokumenteres.

Nærings- og handelsdepartementet har ingen spesielle virkemidler på dette feltet. Som tiltak vil Nærings- og handelsdepartementet videreføre dialogen med reiselivsnæringen med sikte på at miljøprofilen ivaretas på en best mulig måte, jf. også i St.meld. nr. 15 for 1999-2000 om lønnsomme og konkurransedyktige reiselivsnæringer. I tillegg er det utarbeidet en veileder for reisemål som satser på en helhetlig, synlig og troverdig miljøprofil hos GRIP.

Resultatområde 3 - Kulturminner og kulturmiljøer

Sektormålene for Kulturminner og kulturmiljøer omfatter å:

• legge vekt på å ivareta og forvalte sektorens egne kulturminner på en god måte

• medvirke til at næringslivets virksomhet ivaretar og utnytter kulturminner og tar kulturmiljøhensyn på en tilfredsstillende måte

Som tiltak vil Nærings- og handelsdepartementet legge vekt på miljømessige forhold inklusiv hensyn til kulturminner ved konsekvensutredninger om etablering av ny næringsvirksomhet. Dette har blitt fulgt ved at Nærings- og handelsdepartementet sender alle konsekvensutredninger på høring til relevante myndigheter på kulturminneområdet (Riksantikvaren, fylkeskommunene og Miljøverndepartementet).

Bergvesenet har gjennomført en kartlegging av bygningsmassen på Nærings- og handelsdepartementets gamle gruveeiendommer. Nærings- og handelsdepartementet mottok en rapport i juli 2002. Departementet vil foreta en nærmere oppfølging av dette.

Samarbeid mellom Nærings- og handelsdepartementet og Miljøverndepartementet om utvikling av:

• samarbeidsmodell mellom næringslivet og interessenter innen kulturminneforvaltning angående ivaretagelse og verdiskaping knyttet til kulturminner og kulturmiljøer

• metode for vurdering av verdiskaping

Resultatområde 4 - Overgjødsling og oljeforurensning

IOPC Fondet (internasjonalt erstatningsfond for oljesøl)/IMO: IMO vedtok i oktober 2000 å øke rederiansvaret og maksimalutbetalingene fra IOPC Fondet med 50 prosent. Dette trer i kraft i 2003. I tillegg foregår det nå et arbeid i IOPC Fondet/IMO for å lage en katastrofedekning på toppen av CLC (Oljesølerstatningskonvensjonen)/IOPC Fondet. I 1996 vedtok IMO nye generelle begrensningsbeløp. Disse har ikke trådt i kraft ennå, men Norge har innført de nye beløpsgrensene nasjonalt i påvente av at de trer i kraft internasjonalt. Beløpene er spesielt relevante i forhold til bunkersoljesøl.

Utfasing av oljetankskip: På IMO-møtet i april i 2001 ble det oppnådd enighet om akselerert utfasing av oljetankskip med enkeltskrog. Det antas at de nye kravene som ble vedtatt, vil være et vesentlig bidrag til å redusere risikoen for forurensningsskader fra oljetankskip i årene framover.

Resultatområde 5 - Helse- og miljøfarlige kjemikalier

Konvensjonen om utfasing av miljøgiften TBT ble vedtatt på en diplomatkonferanse i IMO i oktober 2001. Konvensjonsteksten innebærer forbud mot å påføre nytt bunnstoff som inneholder organiske tinnforbindelser (TBT) på skip og plattformer fra 1. januar 2003 og et forbud mot å ha slikt bunnstoff påført fra 1. januar 2008.

Bergvesenet har gjennomført tiltak ved de ni mest forurensede gruveområdene. Det foretas etterkontroller av avrenningen i områder der tiltak gjennomføres og i områder der det kan forventes uregelmessigheter.

Resultatområde 6 - Avfall og gjenvinning

I de sektorvise resultatmålene på avfallsområdet legges det vekt på å stimulere til en avfallshåndtering som kan forene hensynet til naturmiljøet og verdiskapingen i samfunnet og til en mer markedsmessig håndtering av avfallet. Nærings- og handelsdepartementet legger dette perspektivet til grunn i innspill til virkemiddelutforming på avfallsområdet, i forbindelse med høringssaker og i forhold til EUs direktiver på området.

Resultatområde 7 - Klimaendringer

Det sektorvise resultatmålet på klimaområdet er å bidra til at Norges Kyoto-forpliktelse blir oppfylt på en kostnadseffektiv måte. Nærings- og handelsdepartementet arbeider løpende for at dette målet skal nås, bl.a. gjennom kontakt med næringslivet for å få innspill i forhold til oppfølgingen av protokollen, ved deltakelse i de interdepartementale diskusjoner og ved innhenting av ny informasjon og statistikk som kan underbygge dette målet. I forbindelse med arbeidet med tilleggsmeldingen til norsk klimapolitikk var departementet sterkt involvert i arbeidet. Utformingen av norsk klimapolitikk er svært viktig for næringslivet, særlig for prosessindustrien. Nærings- og handelsdepartementet vil samarbeide tett med både industrien og Miljøverndepartementet slik at kvotesystemet for perioden 2005-07 ikke vil gi unødvendig høye kostnader for norsk næringsliv.

Resultatområde 8 - Internasjonalt miljøvernsamarbeid og miljøvern i polarområdene

Nærings- og handelsdepartementet har for 2002 stilt 2 mill. kroner til disposisjon for Svalbard Reiseliv AS. Dette tilskuddet skal bidra til å ivareta viktige fellesoppgaver for reiselivet på Svalbard. Blant disse oppgavene er miljøarbeid. Svalbard Reiseliv AS skal vektlegge utvikling av et miljøtilpasset reiseliv.

Miljømotiverte utgifter på Nærings- og handelsdepartementets budsjett