Del 1
Innledende del

1 Innledning

Moderniseringsdepartementet skal gjennom koordinering av Regjeringens moderniseringsarbeid og gjennom egne virkemidler som IT-politikk, konkurransepolitikk, personalpolitikk i staten og forvaltningspolitikk, bidra til:

• Trygghet gjennom gode, omfattende og individtilpassede fellesskapsløsninger.

• Mer velferd gjennom bedre utnyttelse av fellesskapets ressurser.

• En enklere hverdag for borgere og næringsliv.

1.1 Virkeområde

Fagproposisjonen omfatter programområde 00 Konstitusjonelle institusjoner og programområde 01 Fellesadministrasjon.

Under programområde 00 Konstitusjonelle institusjoner føres det opp forslag til utgifter for Det kongelige hus.

Programområde 01 Fellesadministrasjon omfatter budsjettene for Moderniseringsdepartementet, Norge.no, Datatilsynet, Fylkesmannsembetene, Departementenes servicesenter, Statens Pensjonskasse, Konkurransetilsynet og Statsbygg. I tillegg omfatter programområde 01 statens tilskuddsordning for partistøtte, tilskuddsmidler avtalt gjennom lønnsforhandlingene i staten, tilskuddsmidler til restrukturering av Statskonsult AS, midler til spesielle IT-tiltak, internasjonalt samarbeid og utviklingsprogrammer samt overføringer til statens pensjonsordninger.

1.2 Hovedutfordringer for å trygge velferden

Norge har et velferdsnivå og en levestandard få land kan konkurrere med. De økonomiske utsiktene er gode. En godt fungerende offentlig sektor med dyktige medarbeidere har bidratt til at vi hevder oss godt i internasjonale sammenlikninger. For femte år på rad er Norge i 2005 kåret til nummer én i verden på FNs Human development index. I følge Global Competitiveness Report 2004 er Norge blant de fem landene i verden der offentlige institusjoner i sterkest grad bidrar positivt til landenes konkurranseevne. Norge havnet også på en femteplass blant de 155 landene som var med i Verdensbankens undersøkelse om næringslivsklima for mellomstore bedrifter.

Norges gode utgangspunkt må imidlertid ikke bli noen hvilepute. Vi må stadig bli bedre. Borgere og bedrifter skal ikke være i tvil om hvem offentlig sektor er til for. Dessuten må vi sørge for at vi står godt rustet til store utfordringer som kommer, hovedsaklig knyttet til økning i behovet for velferdstjenester som det offentlige skal ha det finansielle ansvaret for.

Utfordringer

Økte forventninger til offentlig sektor

Utgiftene til offentlige tjenester har gjennomgående vokst raskere enn det private forbruket gjennom 1990-årene. Til tross for dette var innbyggerne mindre fornøyd med det offentlige tilbudet samlet sett i 2001 enn i 1992. Nedgangen ser ut til å ha stoppet etter 2001, men tendensen indikerer endrede behov og forventninger hos innbyggerne, og representerer en stor utfordring for offentlig sektor.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, TNS Gallup og Moderniseringsdepartementet

Årsaken til mindre tilfredshet kan skyldes at brukerne stiller stadig høyere krav, men også at kvaliteten på det offentlige tjenestetilbudet ikke bedres i takt med ressursene som settes inn. Dette viser at det må settes større fokus på hvordan oppgavene utføres innen offentlig sektor og ikke utelukkende se problemet som et resultat av manglende ressurser. Nedgangen kan også skyldes manglende individuell tilpasning av tjenestene og at møte med det offentlige byråkratiet kan oppleves som vanskelig, tungvint og tidkrevende. Offentlige tjenester har til nå i stor grad vært standardiserte eller regelbaserte. En slik innretning har i hovedsak vært motivert ut fra likhetshensyn og effektivitetshensyn. Offentlig sektor må nå tilpasse seg en ny virkelighet. Det norske samfunnet er mangfoldig. Nye etniske grupper er kommet til og det har blitt større variasjon i familie- og samlivsformer. Færre ønsker «A4-løsninger» og standardiserte mønstre. Hvis vi ikke møter denne utfordringen kan resultatet bli gradvis svakere oppslutning om fellesskapsløsninger og svekket legitimitet for offentlig sektor. Det er ingen ønsket utvikling.

Offentlig tjenesteyting, utføringen av grunnleggende samfunnsoppgaver som skole, infrastruktur og helsevesen, samt ansvar for regelverk utgjør viktige rammebetingelser for privat næringsvirksomhet. Det offentliges rolle krever bevissthet i forhold til reguleringer, til måten det offentlige samhandler med næringsliv på og rundt virkemiddelbruken i nærings- og distriktspolitikken. En velfungerende helse- og omsorgssektor er viktig for å gi den enkelte trygghet, men er også viktig for å sikre samfunnet nok arbeidskraft. Et godt utdanningssystem bidrar til å bygge opp landets kunnskapskapital og sikrer god tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Offentlig sektor kan bidra til gode betingelser for næringsliv, bl.a. ved å sørge for at samhandlingen mellom næringsvirksomhet og det offentlige ikke krever mer ressurser enn nødvendig, og ved å ta i bruk nye teknologiske løsninger.

Et forholdsvis høyt lønnsnivå i Norge har gjort det nødvendig for norsk næringsliv å være langt fremme når det gjelder å ta i bruk ny teknologi og nye arbeidsformer for å drive kostnadseffektivt. Offentlig sektor må holde følge med utviklingen i privat sektor blant annet når det gjelder regelverk og teknologibasert, effektiv saksbehandling. Slik kan offentlig sektor bidra ytterligere til å bedre produktiviteten i privat sektor. Skal en effektiv offentlig sektor gi norsk næringsliv et konkurransefortrinn, må bedriftens forventninger til offentlig sektor møtes offensivt.

Innbyggerne må få den informasjonen de trenger for aktivt å kunne velge de løsningene som passer dem best. Samtidig må det søkes kunnskap om hva slags tjenestetilbud innbyggerne ønsker. Fortsatt har brukerne av offentlige tjenester på mange områder beskjedne muligheter til å skaffe seg et helhetlig bilde av kvaliteten på tjenestene. På mange områder har det offentlige for dårlig kunnskap om resultatene, kvaliteten og hva innbyggerne får igjen for ressursene som settes inn. Offentlig sektor har tradisjonelt ikke vært gode nok til å spørre hva som oppnås med de ressursene som forvaltes på vegne av befolkningen. I tillegg har brukerne i for liten grad hatt mulighet til å formidle sin oppfatning av tjenestene. Fordi offentlig sektor ofte er enetilbyder av tjenester, kan brukerne heller ikke gi uttrykk for sine ønsker ved å velge alternative løsninger. For slike tjenester er det særlig viktig at det offentlige aktivt oppsøker og sammenstiller informasjon. Samtidig må kunnskap om kvalitet og resultater offentliggjøres og slik gjøres tilgjengelig for innbyggerne.

Kunnskapsnivået i befolkningen øker. Det gir mer bevisste og krevende brukere. Dette kan være en utfordring for offentlig sektor, men det er først og fremst en kilde til informasjon om hvordan oppgavene kan løses bedre og til beste for innbyggerne. Åpenhet om resultater vil legge grunnlaget for økt valgfrihet og en god offentlig debatt om hvilke problemer i samfunnet som bør prioriteres, hvilke virkemidler som fungerer best og hva som er effektene av omorganisering og nye arbeidsmåter.

Økende offentlige utgifter

Høyere levealder og lavere fødselstall medfører at antall eldre øker i forhold til antallet personer i yrkesaktiv alder. I 2040 vil 25 pst. av befolkningen være over 66 år, mot bare 13 pst. i 2005. Mange flere vil trenge tjenester finansiert av det offentlige. Det forventes at det er behov for dobbelt så mange arbeidstimer i den kommunalt finansierte pleie- og omsorgstjenesten i 2060 som i 2000. Samtidig blir det relativt sett færre yrkesaktive til å stå for verdiskaping og velferdsproduksjon. Mønsteret forsterkes av de siste årenes utvikling i arbeidsdeltakelsen i arbeidsstyrken. I 2004 stod hele 24 pst. av de i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet, på ulike trygdeordninger, mot 20 pst. i 1995. Å sørge for at færre faller utenfor arbeidslivet og at offentlig sektor får mer velferd igjen for ressursene er to viktige bidrag til å møte denne utfordringen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Pensjonskommisjonen

På lengre sikt står offentlig sektor overfor en stor finansiell utfordring for å sikre gode velferdsløsninger. Det finansielle gapet må fylles. Forpliktelser knyttet til helse, omsorg og pensjoner vil kreve store deler av framtidens disponible midler, selv med gjennomføring av pensjonsreformen Stortinget har vedtatt. Handlingsregelen skal bidra til at inntektene fra petroleumsvirksomheten fases gradvis inn i fastlandsøkonomien slik at en unngår negative ringvirkninger.

En tredel av de sysselsatte arbeider i dag innenfor det offentlige. Offentlig sektors etterspørsel etter arbeidskraft og vilkårene for offentlig ansatte har stor betydning for det samlede arbeidsmarkedet. For å sikre effektiv utnyttelse av den samlede arbeidskraften er det nødvendig med god mobilitet innenfor offentlig sektor og mellom privat og offentlig sektor. Harmonisering av reglene for ansettelse og stillingsvern i offentlig og privat sektor er et viktig virkemiddel i denne sammenheng.

Beslutninger vi gjør i dag, og vår evne til å gjennomføre endringer, vil bestemme nivået og kvaliteten på offentlige velferdsløsninger i framtiden. Ut over modernisering, er det tre alternative måter å sikre finansiering av det framtidige tjenestebehovet: Økning i skatter og avgifter, utvidet bruk av egenbetaling for offentlige tjenester eller redusert kvalitet og omfang på tjenestene. Alternativene har betydelige negative sider knyttet til seg:

• Skatter og avgifter er nødvendige for å finansiere velferden. Skatter og avgifter skaper imidlertid uheldige adferdsvridninger og ineffektivitet i privat sektor. Èn krone ekstra i offentlige utgifter som finansieres gjennom økt skatt, vil koste mer enn èn krone for økonomien sett under ett. Den samfunnsøkonomiske kostnaden er beregnet til 20 øre per krone som trekkes inn i skatter og avgifter.

• Utvidet bruk av egenandeler vil kunne dekke deler av et økt finansieringsbehov. Egenandeler vil bidra til å styre fellesskapets ressurser mot oppgaver der behovene er størst, og vil også kunne stimulere til nyskaping og bedre ressursbruk der det finnes private alternativer. Økt bruk av brukerbetaling, uten skjerming av mennesker med lav inntekt, på sentrale velferdstjenester som helse, pleie og omsorg og utdanning vil imidlertid kunne skape større forskjeller mellom personer ut fra hvilken betalingsevne disse har. En slik utvikling innen helt grunnleggende trygghetsskapende velferdstjenester er uønsket.

• Redusert kvalitet som følge av reduksjon i ressursene som settes inn, er et tredje alternativ. Dette vil gi et velferdstap for alle brukere av offentlige tjenester og ramme særlig de gruppene som i stor grad benytter seg av det offentlige tjenestetilbudet. Dette vil i svært mange tilfeller dreie seg om grupper som har lite fra før og som ikke kan kompensere for redusert offentlig tilbud gjennom å supplere med private ordninger.

Ingen av disse alternativene representerer en ønsket eller akseptabel utvikling.

Uten vilje og evne til endringer og modernisering i offentlig sektor er velferden truet.

1.3 Overordnede mål

Vi skal overlate samfunnet i en bedre forfatning til neste generasjon enn det var da vi selv overtok. Modernisering og fornyelse er en viktig del av forvalteroppgaven og et sentralt virkemiddel for å nå et slikt mål. Med bakgrunn i utfordringene beskrevet over, er omstilling og fornyelse en helt nødvendig betingelse for å trygge velferden til nåværende og kommende generasjoner. Basert på utfordringene har Regjeringen gjennom sin handlingsplan for modernisering, ’Modernisering for velferd’, formulert to viktige hovedmål. Vi skal gjøre borgernes møte med det offentlige enklere, og vi skal frigjøre ressurser til å styrke velferdstilbudet. Målene gjelder for Moderniseringsdepartementets ansvarsområder, så vel som for det samlede moderniseringsarbeidet i staten.

Gjøre borgernes og bedriftenes møte med det offentlige enklere

Borgere og bedrifter skal oppleve at det er enkelt å forholde seg til det offentlige. Den synkende tilfredsheten med det offentlige tjenestetilbudet man kunne registrere fram mot 2001, skal snus. Regjeringens mål om å gjøre borgernes møte med det offentlige enklere, består av følgende delmål:

• Offentlige tilbud skal ta utgangspunkt i brukernes behov.

• Det offentlige skal bli enklere å forholde seg til og skal ta mindre tid fra borgere og næringsliv.

• Valgfrihet skal innføres på flere områder.

• Brukerne skal få mer informasjon om kvalitet og resultater i det offentlige tjenestetilbudet samt gis mulighet til å formidle sin mening.

• Næringslivets administrative kostnader ved etterlevelsen av regelverk skal reduseres med 25 pst. innen utgangen av 2012.

Frigjøre ressurser for å styrke velferdstilbudet

Offentlig sektor skal være oppfinnsom og nyskapende når vi forvalter verdier på vegne av innbyggerne og kommende generasjoner. Vi skal sørge for at ressurser kanaliseres dit det er størst behov for dem. Regjeringens mål om å frigjøre ressurser for å styrke velferdsbehovet består av følgende delmål:

• Administrative tjenester skal effektiviseres og ressurser frigjøres til tjenesteyting.

• Nye IT-løsninger skal brukes aktivt til å effektivisere offentlig forvaltning.

1.4 Sentrale tiltak innen Moderniseringsdepartementets ansvarsområde

Regjeringen la i juni 2005 fram en handlingsplan for moderniseringsarbeidet for stortingsperioden 2005–2009. Planen har tittelen ’Modernisering for velferd’ og er en oppfølging av departementets redegjørelse fra 2002 ’Fra ord til handling’. Gjennom handlingsplanen har Regjeringen forpliktet seg til å nå konkrete mål i moderniseringsarbeidet. Blant annet har Regjeringen satt som mål at brukertilfredsheten på ti utvalgte områder innen det offentlige tjenestetilbudet, skal være høyere i 2009 enn i 2004, hvorav ’det offentlige tjenestetilbudet totalt’ står øverst på listen. Moderniseringsdepartementet står ansvarlig for å rapportere til Regjeringen status og framdrift i moderniseringsarbeidet i forhold til handlingsplanens mål. Oppfølgingen av målene i handlingsplanen vil i 2005/2006 være en viktig del av Moderniseringsdepartementets rolle som koordinator og pådriver i det samlede moderniseringsarbeidet i staten.

Handlingsplanen er tilgjengelig på departementets hjemmesider: www.mod.dep.no.

Moderniseringsarbeidet skjer i hovedsak i det enkelte fagdepartement. Moderniseringsdepartementets tverrsektorielle ansvar er knyttet til koordinering og samordning av moderniseringsarbeidet, herunder å sikre helhet i forslag til reformer, omstillinger og innretning av virkemidler. Moderniseringsdepartementets ansvar for framleggelsen av handlingsplanen ’Modernisering for velferd’ er et eksempel på dette. I rammen nedenfor presenteres noen av de reformene og prosjektene som inngår i Regjeringens handlingsplan for modernisering, og som administreres av ulike fagdepartementer.

1.4.1 Et enklere møte med det offentlige

Offentlige digitale tjenester

Regjeringen ønsker å utnytte informasjonsteknologi aktivt i arbeidet med å omstille offentlig sektor og for å tilby brukerrettede offentlige digitale tjenester. Regjeringens IT-politikk er beskrevet i «eNorge 2009 – det digitale spranget», som ble lansert i juni 2005. eNorge-planen skisserer en rekke veivalg og har etterprøvbare mål for IT-utviklingen de kommende årene. Regjeringen vil sørge for et bredt og omfattende tilbud av digitale offentlige tjenester. Utviklingen av tjenestene skal være drevet av innbyggernes behov og bidra til å forenkle samhandlingen mellom innbyggerne og det offentlige. Egnede tjenester skal være tilgjengelig via flere kanaler i tillegg til Internett, for eksempel mobiltelefon eller digital-TV.

Offentlige digitale tjenester publiseres i dag på den enkelte virksomhets nettsider. Regjeringen vil at denne desentraliserte utviklings­dynamikken videreføres med full tyngde. For å gjøre hverdagen enklest mulig for innbyggerne, vil Regjeringen samtidig etablere et offentlig servicekontor på Internett som samler interaktive tjenester. 1 Det nettbaserte servicekontoret MinSide, vil tilby tjenestene på en brukervennlig måte som innebærer at innbyggere ikke lenger må vite hvordan det offentlige er organisert for å finne fram til tjenester de har behov for. På MinSide skal innbyggeren få personlig informasjon fra offentlige kilder, mulighet til å utføre elektroniske tjenester, samt en kommunikasjonskanal for å følge opp og bli oppdatert om søknader, meldinger og vedtak.

Bruken av MinSide som kommunikasjonskanal vil gi den enkelte innbygger mulighet til å gi sitt samtykke til å motta informasjon og vedtak elektronisk. Dette vil være et viktig skritt på veien mot et heldigitalt møte med det offentlige. I løpet av 2007 skal personer som ønsker det, ha muligheten til utelukkende å motta brev og henvendelser fra forvaltningen elektronisk.

Gjennom eNorge-planen framgår det at alle relevante statlige, kommunale og fylkeskommunale tjenester skal kunne tilbys digitalt senest i 2009. Alle nye interaktive tjenester som har borgerne som målgruppe, skal utvikles slik at de kan være tilgjengelige gjennom MinSide fra det tidspunkt de lanseres. Tilsvarende skal alle relevante interaktive tjenester for næringslivet være tilgjengelig gjennom tjenesteportalen Altinn. For å fremme bruken av digitale tjenester skal det også vurderes insentiver som oppmuntrer til bruk av digitale tjenester. Eksempler kan være utsatte frister for innleveringer/innrapporteringer og raskere svar/redusert saksbehandlingstid dersom leveringen skjer elektronisk.

Modernisering av forvaltningen gjennom døgnåpne, nettbaserte tjenester krever at sikkerhet og personverninteresser ivaretas. For å gi innbyggerne sikkerhet og trygghet ved bruk av slike tjenester vil det bli etablert en felles løsning for håndtering av elektroniske IDer og elektroniske signaturer. Dette vil innebære at innbyggere bare trenger én elektronisk ID for offentlige tjenester på nettet. Ulempene ved og irritasjonen over en rekke ulike brukernavn, passord og passordkalkulatorer vil dermed bli borte, og hverdagen enklere.

Saksbehandlingsfrister på nye områder

Lang saksbehandlingstid fører til at tilliten til offentlig sektor svekkes, og at innbyggere og næringsliv hvert år taper verdifull tid og betydelige beløp. Regjeringen lanserte i 2005 en samlet plan for innføring av nye saksbehandlingsfrister i offentlig sektor, med rundt 50 konkrete frister. De fleste av disse blir iverksatt i 2005. Moderniseringsdepartementet skal lage en statusrapport våren 2006. Noen eksempler på områder hvor det vil bli iverksatt saksbehandlingsfrister er:

• Oppfølging av brukere med stønadsvedtak i Aetat.

• Sesongarbeidstillatelser for utlendinger.

• Utsettelse av førstegangstjeneste og siviltjeneste.

• Tilbakemelding til søkere til offentlige stillinger.

• Gjeldsoffersaker.

• Tvangsfullbyrdelser.

1.4.2 Frihet til å velge

Konkurranse gir økt valgfrihet

Regjeringen legger stor vekt på at borgerne skal ha frihet til å velge mellom flere leverandører av varer og tjenester. Det gjelder både ved kjøp av varer og tjenester i de ordinære vare- og tjenestemarkedene og når de har behov for offentlige tjenester innenfor helse, omsorg og skole m.v. Konkurranse er et viktig virkemiddel for å oppnå dette.

Ansvaret for virkemidlene i konkurransepolitikken er samlet hos moderniseringsministeren ved at ansvaret for regelverket for offentlige anskaffelser og EØS-avtalens regler for statsstøtte ble overført fra Nærings- og handelsdepartementet til Moderniseringsdepartementet i 2004. Dette bidrar til en styrket og mer helhetlig konkurransepolitikk.

Det offentlige kjøper varer og tjenester for nærmere 240 mrd. kroner årlig. Regelverket pålegger stat og kommene å sikre konkurranse om anskaffelser. Moderniseringsdepartementet har i 2005 arbeidet med en større revisjon av innkjøpsregelverk. Viktige hensyn som skal ivaretas med revisjonen, er å få mer igjen for offentlige midler gjennom økt konkurranse om offentlige innkjøp, samt å forenkle deler av regelverket og gjøre det mer tilgjengelig for brukerne. Det er vedtatt å heve den nasjonale terskelverdien for utlysning av anskaffelser på anbud fra 200 000 kroner til 500 000 kroner. Dette vil bidra til å senke administrative kostnader ved mindre anskaffelser. I forslag til lovendringer som Moderniseringsdepartementet vil legge fram høsten 2005, vil det bl.a. bli foreslått innføring av overtredelsesgebyr ved ulovlige direkteanskaffelser.

Den tradisjonelle konkurransepolitikken retter seg i stor grad mot de private vare- og tjenestemarkedene. I 2004 trådte den nye og strengere konkurranseloven i kraft som setter forbud mot konkurransebegrensende avtaler mellom foretak, og utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling. Loven gir Konkurransetilsynet hjemmel til å iverksett effektive sanksjoner som overtredelsesgebyr inntil 10 pst. av involverte foretaks årsomsetning. Videre gir loven hjemmel til å gripe inn mot foretakssammenslutninger. Loven omfatter både private og offentlige ervervsvirksomhet.

I lovens §14 gis Kongen, dersom det er nødvendig for å fremme konkurransen i markedene, hjemmel til ved forskrift å gripe inn mot vilkår, avtaler og handlinger som begrenser eller er egnet til å begrense konkurransen i strid med lovens formål. Det er et vilkår for å anvende bestemmelsen at det er nødvendig for å fremme konkurransen. Videre kan det bare gripes inn mot vilkår avtaler og handlinger som begrenser eller er egnet til å begrense konkurransen i strid med lovens formål.

Regjeringen fører en aktiv konkurransepolitikk som bidrar til rimeligere varer og tjenester og større valgmuligheter for forbrukeren på alle markedsområder. Noen viktige eksempler:

• Med virkning fra 01.05.2005 trådte en ny forskrift i kraft om unntak fra forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid ved omsetning av bøker. Det nye unntaket er betydelig snevret inn i forhold til dispensasjonen fra den tidligere konkurranseloven, og legger til rette for konkurranse i bokbransjen. Forskriften innebærer bl.a. at alle distribusjonskanaler har samme anledning til å gi rabatter ved salg av bøker, og at bokhandlernes enerett til å selge skolebøker for videregående skole og grunnskole etter hvert opphører. Dette gir grunnlag for billigere og flere solgte bøker, samtidig som viktige kulturpolitiske mål opprettholdes.

• Konkurransepolitiske tiltak innenfor luftfartsmarkedet, bl.a. forbudet mot bonusavtaler på innenlandske flyreiser, har gjort det mulig for flere aktører å etablere seg. Avvikling av flyplassavgiften og økt konkurranse om statlige flyreiser har også styrket konkurransesituasjonen for nye aktører. Økt konkurranse har bidratt til et økt tilbud og lavere priser. I juni 2005 ble SAS av Konkurransetilsynet ilagt 20 mill. kroner i overtredelsesgebyr for konkurranseskadelig underprising av flyreiser på ruten Oslo – Haugesund. Saken vil bli endelig avgjort i domstolsapparatet.

• Regjeringen har vedtatt endringer i tilsynet med konkurranseforholdene i meierisektoren, som bl.a. innebærer at Konkurransetilsynet vil få et større ansvar for å overvåke sektoren ut fra konkurranselovens bestemmelser.

• Konkurransetilsynet fører et aktivt tilsyn med dagligvaresektoren. En rapport som Konkurransetilsynet la fram i juni 2005 varsler bl.a. mer intensiv overvåking av avtalene mellom dagligvarekjedene og deres leverandører.

• Regjeringen legger opp til økt konkurranse i kraftmarkedet, bl.a. gjennom å innføre EUs el-markedsdirektiv som påbyr selskapsmessig skille mellom nettselskaper og kraftleverandører. Videre skal de konkurransemessige virkningene av krysseie, felleseide kraftverk og leieavtaler mellom kraftprodusenter kartlegges og utredes nærmere. De konkrete samarbeidsformene som praktiseres skal vurderes i forhold til konkurranselovens forbudsbestemmelser.

• Regjeringen foreslår å redusere tinglysningsgebyret for flytting av lån med pant i fast eiendom fra 1901 eller 1521 kroner til 215 kroner. Reduksjonen vil bidra til skjerpet konkurranse mellom aktørene i utlånsmarkedet og komme forbrukerne til gode gjennom bedre lånevilkår.

Likebehandling overfor private og offentlige leverandører

Private og frivillige spiller en betydelig rolle i leveransen av det offentlige tjenestetilbudet. Dette bidrar til økt konkurranse om levering av offentlige tjenester, og på samme måte som i tradisjonelle vare- og tjenestemarkeder, vil konkurranse bidra til mer effektiv ressursbruk, økt kvalitet, lavere kostnader og økt valgfrihet for brukerne.

Regjeringen vil bidra til at frivillige og private kan konkurrere med offentlige aktører på mer like vilkår enn i dag. Fra 2006 vil Regjeringen innføre en ordning som sikrer at merverdiavgiftssystemet ikke favoriserer statlige tilbydere. En tilsvarende ordning ble etablert for kommunesektoren fra 2004. Det er omfanget og kvaliteten på tjenestene som tilbys, og ikke avgiftsforskjeller, som skal avgjøre om offentlige etater produserer tjenester selv eller kjøper dem fra private. Prisene på tjenester som offentlig virksomhet tilbyr i konkurransemarkeder, skal reflektere alle faktiske kostnader på lik linje med private tilbud. Infrastruktur bør være åpen for alle virksomheter på like vilkår.

I St.meld. nr. 15 (2004–2005) Om konkurransepolitikken varsler Regjeringen at den vil komme tilbake med konkrete forslag om lovregler for å legge til rette for mer like konkurransevilkår for private og offentlige aktører. Prinsippene nevnt ovenfor vil ligge til grunn for Regjeringens oppfølging av dette punktet i meldingen.

Informasjonsportal for økt brukervalg

Skal innbyggerne kunne velge mellom ulike offentlig finansierte tjenester, må de ha tilstrekkelig informasjon om de alternativene som er tilgjengelige. Samtidig er det en utfordring for leverandørene å tilegne seg kunnskap om hvilke krav det offentlige stiller til kvalitet og pris. Dagens informasjon om brukervalg er fragmentert og av varierende omfang og kvalitet. Dette skyldes både at tjenesteproduksjonen foregår på ulike forvaltningsnivåer og sektorer, og at den tilgjengelige informasjonen ikke er god nok. Regjeringen vil etablere en felles informasjonsportal for offentlige finansierte tjenester hvor det er innført brukervalg. En slik portal skal gi innbyggerne lett tilgang til informasjon om hvilke leverandører som tilbyr de aktuelle tjenestene, hva tjenestene omfatter og kvaliteten på disse. Hensikten er å gi innbyggerne reelle muligheter til å velge blant flere tjenesteprodusenter og øke konkurransen om å tilby best mulig offentlige finansierte tjenester til innbyggerne.

1.4.3 En godt organisert stat

Effektiv styrings- og forvaltningsstruktur

Moderniseringsdepartementet har det overordnede ansvaret for utformingen av en effektiv styrings- og forvaltningsstruktur, og har rollen som pådriver og koordinator overfor sektordepartementene. Målsettingen er bl.a. at ansvaret for ulike statlige tjenester og oppgaver framstår klart og entydig overfor borgerne, næringsliv og øvrige forvaltningsnivåer. Arbeidet med dette består bl.a. i kartlegging, analyser og rådgivning. I 2006 vil Moderniseringsdepartementet arbeide videre med prosjektet «bedre statlig styring» som, gjennom arbeid med piloter, skal bidra til innsamling og systematisering av erfaring, samt spredning av kunnskap om tiltak for bedre styring av statlige virksomheter. Det er også behov for økt kunnskap på tvers av forvaltningen om ulike tilknytnings- og finansieringsformer for statlige og offentlige virksomheter. Departementet vil i 2006 arbeide med veiledningsmateriale om dette. Som et ledd i arbeidet med en mer effektiv styrings- og forvaltningsstruktur, vil departementet blant annet følge opp generelle anbefalinger fra OECD i forhold til reguleringspolitikken, og foreta en gjennomgang av reguleringspolitikken i offentlig sektor.

1.4.4 Kunnskap og åpenhet om resultater – bedre beslutningsgrunnlag

Offentliggjøring av ressursbruk, kvalitet og resultater i staten – StatRes

Moderniseringsdepartementet skal etablere et system for å utvikle og formidle kunnskap om statlig tjenesteproduksjon, kvalitet, resultater og ressursbruk. Systemet skal gi oversikt over utviklingen på en enkel måte via Internett. Systemet skal bidra til økt åpenhet og gi insentiver til økt kvalitet og mer effektiv ressursbruk i statlig sektor. Man skal enkelt kunne sammenlikne resultater for sammenliknbare tjenester. Samtidig skal systemet forbedre faktagrunnlaget for beslutningstakere i offentlig sektor, for eksempel etater, regjering og storting. Første versjon vil være tilgjengelig i 2007. Utviklingen vil skje gradvis, blant annet for å sikre at måleverktøyene har høy kvalitet, at systemet er lett å bruke og at det krever minst mulig ekstra arbeid for de involverte etatene. Departementene vil få anledning til å delta aktivt i utformingen av StatRes fra høsten 2005. StatRes vil i stor grad basere seg på allerede innhentet materiale. Statistisk sentralbyrå vil ha det praktiske ansvaret for etableringen og driften av systemet.

StatRes skal være del av grunnlaget for tverrsektorielle kritiske analyser av statlig ressursbruk. Analysekapasiteten skal inngå i det løpende moderniseringsarbeidet og være et supplement til departementenes eget analysearbeid. Moderniseringsdepartementet vil, i samråd med berørte departementer, ha en bestillerfunksjon for slike tverrsektorielle, kritiske analyser. Eksisterende forsknings- og utredningsmiljøer vil bli benyttet til å utføre arbeidet. Aktuelle vurderingstemaer vil bl.a. være sammenhengen mellom virkemiddelbruken på ulike departementsområder, hvorvidt det finnes ressursmessige og organisatoriske «flaskehalser» som reduserer effektiviteten, og hvor bruk av ressurser innen tverrgående politikkområder antas å gi størst effekt.

Systematiske brukerundersøkelser

Moderniseringsdepartementet skal mer systematisk følge opp kravet om regelmessige brukerundersøkelser i statlig sektor. Brukerundersøkelsene skal gi brukerne bedre informasjon og sammenlikningsgrunnlag, legge press på staten til å heve kvaliteten på tilbudet og gi grunnlag for bedre styring av offentlig ressursinnsats. Fordi det offentlige i mange tilfeller er eneleverandør av en tjeneste, kan brukerne sjelden vise preferanser eller manglende tilfredshet med de offentlige tjenestene ved å velge konkurrerende alternativer. I fravær av alternative leverandører er det ekstra viktig at brukernes tilfredshet med de offentlige tjenestene følges opp på en systematisk måte. Resultatene skal brukes av den enkelte etat for å forbedre sitt eget arbeid med service og kvalitet, men vil også gi en mulighet for borgerne og politiske myndigheter til å vurdere arbeidet som utføres sett i forhold til ressursene som tilføres. De fleste av de store offentlige etatene gjennomfører allerede i dag brukerundersøkelser i en eller annen form. I kommende stortingsperiode vil Regjeringen konsekvent følge opp kravet som allerede finnes om at alle statlige etater skal ha regelmessige brukerundersøkelser. Dessuten vil Regjeringen stille krav om at resultatene fra undersøkelsene skal være offentlig tilgjengelige. Forbrukerrådet, eller en annen egnet instans, får i oppdrag å innhente, sammenstille og publisere resultatene for offentligheten. Dette skal skje fra 2006. De enkelte statlige etatene vil fremdeles være ansvarlige for å gjennomføre undersøkelsene.

1.5 Forskning og utvikling (FoU)

IKT-sårbarhet og sikkerhet

For å styrke norsk kompetanse innen IT-sikkerhetsforskning ble det i 2003 etablert et femårig strategisk forskningsprogram for IKT-sårbarhet og -sikkerhet (IKT SoS) under ledelse av Norges forskningsråd. IKT SoS har som målsetting å frambringe og gjøre tilgjengelig ny viten og kunnskap som kan bidra til å øke sikkerheten og redusere sårbarheten ved bruken av dagens og morgendagens IT-systemer.

Gjennom sine støttemidler skal programmet gjennom forskning bl.a. bidra til å:

• Styrke den nasjonale kompetansen innenfor informasjonssikkerhet i dybde og bredde.

• Bygge og videreutvikle de faglige nettverk nasjonalt og internasjonalt og bidra til å koordinere norske aktiviteter for å oppnå bedre utnyttelse av forskningsmiljøenes arbeider.

• Støtte nasjonale strategier innen IT-sikkerhet og sårbarhet.

• Styrke norske forskningsmiljøer på et høyt faglig nivå slik at de kan bearbeide viktige spørsmål og utfordringer knyttet til sikkerhet i IT-systemer.

• Finne løsninger og bringe fram resultater som kan gi grunnlag for nasjonal industri og næringsutvikling innen sikkerhetsområdet og som kan hevde seg i et internasjonalt marked.

• Finne metoder for å utvikle en sikkerhetskultur for trygg elektronisk forretningsdrift i norske virksomheter og ved annen bruk av IT-samfunnet.

Hovedtyngden av prosjektene fokuserer på fagområder som forventes å være av betydning for framtidig norsk nærings- og samfunnsliv. Aktiviteter der resultatene kan bidra til at tilliten til elektronisk samhandling har vært prioritet.

Konkurransefaglig forskningsprogram

Moderniseringsdepartementet har igangsatt et eget konkurransefaglig forskningsprogram. Hovedmålsettingen for programmet er å styrke konkurransepolitikken på lengre sikt. Forskningsprogrammet skal:

• Framskaffe viktig forskningsbasert kunnskap som støtter opp om gjennomføringen av konkurransepolitikken.

• Vedlikeholde og videreutvikle essensiell forsknings­kompetanse i eksisterende forsknings­miljøer.

• Utvikle nye miljøer på dette fagfeltet gjennom å styrke rekruttering til forskningen på konkurranse­området.

• Bedre formidlingen og synliggjøringen av forskningsresultatene på konkurranseområdet i forhold til myndigheter, næringsliv og andre nasjonale og internasjonale brukere.

• Gjøre det mer fleksibelt å igangsette FoU- prosjekter på konkurranseområdet.

• Legge til rette for mer langsiktige forskningsprosjekter enn det som er tilfelle i dag.

Det konkurransefaglige forskningsprogrammet skal være et sentralt element i styrkingen og effektiviseringen av en forbrukerorientert konkurransepolitikk. Forskningsprogrammet vil løpe over flere år.

1.6 Likestillingsperspektivet i staten

Kjønns- og likestillingsperspektiv i statlige tjenestepensjoner

Regjeringen legger vekt på å utforme en god personalpolitikk overfor medarbeidere i staten slik at de kan stå lengst mulig i arbeid. Politikken skal også vurderes i et kjønns- og likestillingsperspektiv for å avdekke om det er forskjeller på menn og kvinners bruk av de eksisterende pensjonsordningene.

Den alminnelige aldersgrense i staten er 70 år. Noen stillinger i staten har lavere aldersgrense enn 70 år. Dette kalles særaldersgrenser. De lavere aldersgrensene kan være 65, 63 eller 60 år.

Statsansatte som har aldersgrense 70 år, kan få alderspensjon ved fylte 67 år. For stillinger med særaldersgrenser gjelder regelen at dersom summen av tjenestetid og alder er minst 85 år, kan arbeidstakeren få alderspensjon fra Statens Pensjonskasse inntil tre år før aldersgrensen. Som følge av denne ordningen vil en ansatt med aldersgrense 60 år kunne gå av med alderspensjon allerede ved fylte 57 år.

Særaldersgrenser er historisk begrunnet i at arbeidet medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning eller at tjenesten stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper, slik at arbeidstakeren normalt ikke makter å skjøtte arbeidet forsvarlig fram til fylte 70 år. Særaldersgrenser finnes særlig innen sektorer som politiet og forsvaret og blant spesialarbeidere og fagarbeidere. Dessuten har grupper som sykepleiere, hjelpepleiere og renholdere særaldersgrenser.

Dersom man omfattes av en særaldersgrense, utbetales alderspensjon fra stillingens aldersgrense, eller tidligst tre år før aldersgrensen. Vanlig pensjonsalder ved alderspensjonering er 67 år. De fleste går av på det tidligste tidspunkt man kan fratre med straks løpende alderspensjon.

Avtalefestet pensjon (AFP) er en avtale mellom partene i arbeidslivet og inngår som en del av hovedtariffavtalen. AFP vil en arbeidstaker kunne ta ut fra fylte 62 år.

Spesiell førtidspensjon er et virkemiddel statlige virksomheter i omstilling har anledning til å benytte etter samtykke fra Stortinget. Det kan da tilbys alderspensjon fra fylte 60 år. Praksis for å anvende førtidspensjoner er streng.

Uførepensjon i Statens Pensjonskasse kan ytes til ansatte som blir arbeidsuføre.

Kjønns- og likestillingsvurderinger

Totalt antall tilsatte i statlig tariffområde pr. 01.03.2005 er ca 132 900. Andelen kvinner utgjør i underkant av 45 pst. 19,4 pst. av de tilsatte arbeider i stilling med særaldersgrense, og 20,3 pst. av de tilsatte i disse stillingene er kvinner.

Menn pensjoneres gjennomsnittlig ved 60 år, og kvinner gjennomsnittlig ved 57 år. Disse tallene gjelder samlet for alle pensjonsordningene i staten, medregnet uførepensjonering. Kvinnenes gjennomsnittlige pensjoneringsalder er nokså lik den i det øvrige arbeidslivet, men mennene i staten har en noe lavere gjennomsnittlig pensjoneringsalder enn resten av arbeidslivet.

Moderniseringsdepartementet legger vekt på å følge nøye med i endringene i pensjoneringsmønsteret over tid.

Typiske arbeidsplasser i statlig sektor for kvinner over 50 år er bl.a. trygdeetaten og ligningsetaten, mens forsvaret og politi- og lensmannsetaten er mannsdominerte sektorer. Kvinneandelen er høyest i kontoryrkene og innenfor de ufaglærte stillingene. Syv av ti kontoransatte og ni av ti ufaglærte er kvinner. Hoveddelen av kvinnelige seniorer i staten er likevel å finne i akademiske yrker. Utdanningsnivå er en faktor som påvirker avgangstidspunkt, og et lavere utdanningsnivå blant de eldre kvinnene vil ha betydning for gruppens samlede avgangsalder.

Blant statsansatte som var yrkesaktive som 55-åringer, er en større andel kvinner enn menn i arbeid ved fylte 64/65. Hovedårsaken er at langt flere menn enn kvinner har yrker med særaldersgrenser. Tabellen nedenfor viser hvordan særaldersgrensene var fordelt pr. 01.10.2004:

Mens tre av ti pensjonerte menn i staten hadde gått av som følge av særaldersgrenser før de fylte 64/65 år, gjaldt dette bare en av ti kvinner. Forskjellen skapes særlig i aldersintervallet 57 år til 60 år. Etter fylte 60 år er det små forskjeller mellom kjønnene i avgangsratene.

Manglende opptjening av medlemstid i Statens Pensjonskasse kan også være en årsak til at kvinner utsetter avgangen. I gjennomsnitt har kvinner i staten ved fylte 62 år, fem år færre i arbeid enn statsansatte menn på samme alder. I en intervjuundersøkelse som FAFO har foretatt av i alt 500 64/65-åringer, hadde bare en tredjedel av de 65-årige kvinnene oppnådd full pensjonsopptjening, mens dette gjaldt 70 pst. av mennene.

Kvinner har lavere gjennomsnittlige pensjonsalder enn menn. Gjennomsnittet ligger til dels under flere av de lave aldersgrensene vi særlig finner i de mannsdominerte yrkene. Uførepensjon er også langt mer hyppig blant kvinner enn menn. Forskjellen er markant for 60- og 61-åringene der kvinner har tre ganger så høy uførerate som menn. Dette kan trolig ses i sammenheng med ulikheter i utdanningsnivå for disse årskullene og derved type yrker og arbeidsbelastning. Ulikheter i opptjente rettigheter kan i enkelte tilfeller også være en forklaringsfaktor.

Særaldersgrensene i staten vil ha betydning for kvinner og menns mulighet til å gå av med pensjon og valg av pensjonssart. Nåværende særaldersgrenser gjelder i stor grad for sterkt mannsdominerte yrker som eksempelvis politiet og forsvaret. Tidlig ordinær pensjonering kan derfor i dag sies å være et kjønnsmessig skjevt fordelt gode.

I forbindelse med oppfølgingen av Pensjonskomiteens innstilling, vil Moderniseringsdepartementet gjennomgå og vurdere særaldersgrensene i staten.

1.7 Sektorovergripende miljøvernpolitikk

Mål

Ivaretakelse av samfunnsmessige føringer innen områdene miljø, arkitektur og kulturminnevern

De viktigste arbeidsområdene for Statsbygg vil fortsatt være knyttet til å utvikle energieffektive løsninger, redusere bruken av miljøskadelige materialer, samt avfallshåndtering og gjenbruk. For å bedre oppfølgingen av disse områdene er det en sentral oppgave for Statsbygg å etablere syste­mer for miljøoppfølging, samt bedre kompetansen om miljøspørsmål.

I 2006 er det lagt opp til å arbeide videre med følgende:

• Utvikle den miljøfaglige kompetansen til Stats­bygg.

• Vurdere hvordan staten kan utnytte erfaringene fra gjennomføringen av opprydding i forurens­ninger på Fornebu i sammenheng med nasjo­nale miljøtiltaksplaner.

• Økt energieffektivitet i eksisterende bygnings­masse og i nybygg.

• Videreutvikle miljøhensyn i arealplanlegging, programmering, prosjekteringsanvisninger, ytelsesbeskrivelser og i bedømming av arkitektkonkurranser.

• Implementere systematikk for å sikre bruk av miljøriktige materialer i eksisterende bygningsmasse og i nybygg.

• Videreutvikle miljøregnskap for forvaltning, drift og vedlikehold av bygg som forvaltes av Statsbygg.

• Sertifisere Statsbyggs miljøstyringssystem våren 2006.

• Innarbeide kulturminnefaglige hensyn i prose­dyrer og rutiner.

Arkitektur

En bevisst arkitekturpolitikk er nødvendig for å sikre god arkitektur og bærekraft i prosjektene. Viktige virkemidler er i denne sammenheng valg av konkurranseform tilpasset prosjektet, en fag­lig god sammensetning av juryer og evalueringsut­valg og en bevisst holdning til statlig lokalisering i forhold til god steds- og byutvikling.

Kulturminnevern

Statsbygg forvalter et stort antall eiendommer av kulturhistorisk verdi. Arbeidet med ny strategi for Statsbyggs arbeid med kulturminnevern ble fullført i 2003. Det videre arbeidet med kultur­minnearbeidet i Statsbygg er definert som et eget prosjekt. I 2005 og 2006 følger prosjektet i tid og innhold Moderniseringsdeparte­mentets hovedprosjekt Statens Kulturhistoriske Eiendommer.

Statsbygg skal arbeide for god kulturminnefaglig planlegging, utbygging, forvaltning og drift av eiendommene gjennom fokus på eiendommenes tålegrense og økonomi, slik at brukere og allmennhet opplever og forstår eiendommenes identitets­skapende og kulturhistoriske verdi i framtiden. En vesentlig del av Statsbyggs arbeid i 2006 vil omfatte bistand til sektorenes landsverneplaner. Økt intern kompetanse og kapasitet skal bidra til god formidling av verneverdiene, at forvaltning og ved­likehold utføres i samsvar med retningslinjene og at byggepro­sjektene ikke medfører skade eller forringelse av bevaringsverdige kulturminner og miljøer.

Tiltak i 2006:

Statsbygg vil sikre kulturminner og kulturmiljøer og ivareta statens forpliktelser ved å:

• Gå foran som et godt eksempel i forvaltningen og bruk av egne kulturhistoriske eiendommer.

• Legge til rette for at de kulturminner og kulturmiljøer Statsbyggs forvalter kan bidra til utvikling av byer og tettsteder.

• Bedre dokumentasjon og kunnskapsgrunnlag gjennom informasjon om kulturminner.

• Ta vare på kulturminner og kulturmiljøer som bruksressurser og grunnlag for kunnskap, opplevelse og verdiskaping.

• Bidra til utvikling av departementers og underliggende etaters landverneplaner.

2 Oversiktstabeller for budsjettet