Status for området, mål og tiltak

Fornying, organisasjons- og strukturendringar

Landbruks- og matdepartementet har dei siste åra gjennomført fleire større organisatoriske endringar i forvaltninga. Formålet med dette har vore å leggje til rette for ei tenleg rolle- og oppgåvefordeling mellom departementet og dei ulike forvaltningsområda. Omorganiseringane omfattar utskiljing av oppgåver frå departementet og omstrukturering av verksemder.

Matforvaltningsreforma

Dei organisatoriske endringane ved matforvaltningsreforma blei avslutta ved etablering av Mattilsynet og Vitskapskomiteen for mattryggleik samt reorganisering av laboratorietenestene i 2004 og eit klårare mandat til FoU-verksemdene.

Etableringa av Mattilsynet var ei stor reform i norsk forvaltning der medarbeidarane som utførte om lag 1 300 årsverk i fire statlege og meir enn 80 kommunale tilsyn blei samla i ei verksemd med tre ulike forvaltningsnivå.

Etablerings- og omstillingsarbeidet i Mattilsynet er krevjande. Omstillingstiltaka er ein føresetnad for ein vellukka reform og er viktige for å kunne ta ut effektiviseringsgevinstar. Mattilsynet prioriterer omstillingsarbeidet høgt.

Matforvaltningsreforma skal samla sett gi ein effektiviseringsgevinst på minimum 10 pst. Det blir lagt opp til at dette målet skal vere nådd i 2008. Utover kostnadsreduksjonen som følgje av effektiviseringa i Mattilsynet, gir matforvaltningsreforma ein samfunnsøkonomisk gevinst gjennom ei meir marknadsbasert laboratorieverksemd.

Mattilsynet skal vere ei synleg verksemd som gir god service til brukarar og forbrukarar. Ei meiningsmåling frå MMI i 2004 viste at 91 pst. av intervjuobjekta hadde særs stor eller stor tillit til informasjon om helsefarleg mat frå Mattilsynet. Ei fersk undersøking viser at Mattilsynet er ein av dei offentlege verksemdene som har stor tillit i samfunnet. Ein viser til nærmare omtale i kat. 15.10 og kap. 1115.

Organisatoriske endringar innan instituttsektoren

For å møte utfordringane innan FoU-sektoren nasjonalt- og internasjonalt har departementet sett i gang fleire tiltak for å modernisere kunnskapsinstitusjonane på landbruks- og matområdet. Siktemålet er å skape ein meir robust instituttstruktur som sikrar ein god forskingskvalitet på kort og lang sikt, møter brukarane sine behov på ein betre måte, og som gir ein meir effektiv utnytting av FoU-midlane. Departementet legg i denne samanheng òg stor vekt på eit styrka samarbeid og samspel mellom forskingsinstitutt og Universitets- og høgskolesektoren både innan forsking og utdanning, slik at institutta i stor grad kan fungere som universiteta sine organisasjonar for eksternt finansiert verksemd.

I tråd med behandlinga av revidert nasjonalbudsjett for 2005 vil regjeringa i eit tilleggsnummer til St.prp. nr. 1 (2005-2006) leggje fram for Stortinget forslag om å etablere Bioforsk som eit forvaltingsorgan med særskilde fullmakter frå 01.01.2006.

Landbruks- og matdepartementet sitt utgangspunkt er at Jordforsk, NORSØK og Planteforsk vil inngå i den nye verksemda. Jordforsk sitt representantskap vil ta endeleg stilling til nødvendige endringar i vedtektene i oktober 2005. Saka er nærmare omtala i kat. 15.20, kap. 1137 og kap. 1112.

I St.meld. nr. 19 (2004-2005) Marin næringsutvikling - Den blå åker, St meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning og St.prp. nr. 65 (2004-2005) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 2005, gjorde regjeringa greie for arbeidet med å omstrukturere forskingsinstitutta innanfor landbruks- og matsektoren og marin sektor, omtalt som Blå-grøn matallianse. Stortinget har slutta seg til regjeringa sitt framlegg om å etablere eit holdingselskap for den næringsretta FoU-verksemda med hovudkontor i Tromsø og dotterselskap i Bergen, Ås og Tromsø. For å førebu etableringa av holdingselskap og dotterselskap frå seinast 01.01.2007, er NOFIMA AS (Norsk Fiskeri- og Matforskning AS) etablert i 2005, jf. kat. 15.20 og kap. 1137.

Regjeringa meiner at NIJOS og Skogforsk bør slåast saman til eit forvaltningsorgan med særskilde fullmakter. Det visast til omtalen under kat. 15.20 og kap. 1141.

Omorganisering av jordskifterettane

Ved behandlinga av St.prp. nr. 1 (2000-2001), jf. Innst. S. nr. 8 (2000-2001), slutta Stortinget seg til framlegget om omorganisering og modernisering av jordskifterettane og jordskifteoverrettane. Storparten av omorganiseringa er gjennomført med verknad frå 31.12.2001 og frå 31.12.2002. Den siste endringa blir gjennomført i 2005, og overgangsordningar vil bli fullført i 2006, jf. omtale under kap. 1145.

I samsvar med forslaga i Ot.prp. nr. 106 (2002-2003) og St.prp. nr. 1 (2003-2004) og Stortinget si behandling av desse, skal administrasjonen av jordskifterettane flyttast frå Landbruks- og matdepartementet til Domstolsadministrasjonen med verknad frå 01.01.2006.

Ansvaret for jordskifterettane blir samtidlig ført over til Justis- og politidepartementet, jf. kap. 1100 og kap. 1145. Ansvaret for forvaltning av jordskifteloven vil framleis liggje i Landbruks- og matdepartementet.

Auka merksemd på interessene til borgar, brukar og forbrukar

Marginundersøking

Departementet vil følgje prisutviklinga for matvarer og har sett i gong ei marginundersøking i regi av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forsking (NILF). Undersøkinga vil synleggjere korleis marginane blir fordelt i verdikjeda og korleis dette utviklar seg over tid.

Kommunikasjon og openheit

Landbruks- og matdepartementet skal vere ei open forvaltning. Departementet skal raskt gå ut med kunnskap som føreligg på aktuelle saksområde. Informasjonen skal vere lett tilgjengeleg slik at borgarane får svar på sine spørsmål og innsyn i verksemda til departementet.

Enkeltsaker er ofte berre ein del av ein større samanheng, og departementet satsar derfor på å få fram dei lange linjene og samanhengane i politikken. Skal Landbruks- og matdepartementet lykkast i målet om større demokratisk deltaking frå borgarane må dei ulike informasjonskanalane utviklast vidare. Dette gjeld òg med sikte på å auke kunnskapen om politikkområdet og stimulere til ein konstruktiv samfunnsdebatt.

Landbruks- og matdepartementet og landbruks- og matforvaltninga satsar offensivt på Internett som kommunikasjonskanal. Brukarane skal få aktuell informasjon av høg kvalitet og tilbod om nye interaktive tenester. Det er derfor lagt ned mykje arbeid i å vidareutvikle nettsidene på www.lmd.dep.no. Departementet ønskjer å vere primærkjelde når brukarane søkjer informasjon om landbruks- og matpolitikk. Det blir arbeidd systematisk for å synleggjere departementet sin politikk- og fagområde og eit viktig verkemiddel for å lykkast med dette arbeidet er å utvikle ei nett-teneste som skapar interesse og som har høg truverde. Landbruks- og matdepartementet si heimeside har dei to siste åra hatt ein brukarvekst på rundt 40 pst. og ligg no på mellom 55 000 og 60 000 besøk i månaden. Ikkje minst har media nytta seg av nyheitstenestene. Dagleg blir det lagt ut fem- seks nyheiter på departementets nettside, og det blir tilbydd nyheiter via e-post til mellom 5 000 og 6 000 faste abonnentar. Målet er ein ytterlegare auke i besøket og ei stadig betre tilrettelegging av nettsidene for våre relevante miljø. Regjeringa legg opp til at statlege webtenester i stor grad skal vere tilgjengeleg òg i portalar som Noreg.no og MinSide. Ved utforminga av webbaserte tenester vil det vere viktig å leggje til rette for utveksling av interaktive tenester og informasjon.

Landbruks- og matdepartementet må kjenne til den kunnskapen som finnast og dei haldningar som gjer seg gjeldande innan mat- og landbruksområdet. Det blir derfor regelmessig gjennomført ulike undersøkingar, samtidig som departementet i sitt arbeid legg vekt på å ha brei kontakt med ulike miljø og samfunnssektorar. Ei slik kartlegging og analyse av samfunnet er nødvendig for å styrkje dialogen med eksterne interessentar og aktørar.

Måling av omdøme

MMI har for andre året på rad gjennomført ein undersøking som måler omdømet i befolkninga til offentlege verksemder og organisasjonar i Noreg. Her blir haldningar som m.a. går på samfunnsansvar, effektivitet, openheit og informasjon, kompetanse og fagkunnskap og gjennomslagsevne kartlagt. Landbruks- og matdepartementet, Mattilsynet, Innovasjon Noreg og Statens landbruksforvaltning (SLF) er av dei organisasjonane som er målt, og i år som i fjor får Mattilsynet ein svært høg score på totalinntrykket. Av i alt 82 verksemde og organisasjonar plasserer dei spurte det nye Mattilsynet på ein god 11. plass. Av dei 30 verksemdene under gruppa direktorat og tilsyn kjem Mattilsynet på andre plass. Landbruks- og matdepartementet går klart fram innanfor alle disipliner og avanserer i totalinntrykket frå nummer 63 i fjor til nummer 50 i 2005. Landbruks- og matdepartementet scorar ekstra høgt på openheit og informasjon i MMI-målinga og er av dei departementa som gjer det best.

Landbruks- og matdepartementet har lagt stor vekt på å vera eit opent departement som styrer etter meiroffentligheitsprinsippet. Det er derfor ei naturlig utvikling når departementet no gjer både postjournalane og offentlegheitsstatistikk meir tilgjengeleg for borgarane og legg dette ut på heimesida www.landbrukogmat.no.

IT-tenester

God bruk av informasjonsteknologi er eit av verkemidla for å gjere forvaltninga meir tilgjengeleg og effektiv, og utvikling av nettbaserte tenester er eit satsingsområde. I landbruks- og matforvaltninga har det over tid vore arbeida med å utvikle samanhengande, elektroniske tenester. I dag kan mykje av kontakten mellom verksemdene i sektoren og våre målgrupper skje elektronisk.

Statens landbruksforvaltning har etablert søknads- og saksbehandlingssystem på tvers av forvaltningsnivåa kor næringsutøvarane kan søkje om tilskott på Internett. I 2004 nytta om lag 10 pst. av søkjarane seg av tilbodet om å levere søknad elektronisk, noko som og var målsetjinga. Allereie i søknadsomgangen januar 2005 var talet på søkjarar oppe i 22 pst., godt over målsetjinga på 20 pst. Målsetjinga for 2006 er 30 pst. Grunnopplysningane i løysinga blir henta frå Einingsregisteret og Landbruksforvaltningas informasjonsbase (LIB) er tatt i bruk på fleire forvaltningsnivå. Slike løysingar er òg under utvikling og utprøving på fleire andre område i verksemda. WEB-SKAS er ei slik løysing. Løysinga gir alle skogeigarar oversyn over skogfondskontoen og søknad om refusjon av midlar på kontoen kan registrerast, samt at kommunen skal kunne saksbehandle søknaden i løysinga. Erfaringane med auksjoner av importkvoter over Internett og bruken av auksjonssystemet har òg vore gode. Systemet har sidan lansering i år 2000 behandla eit stadig aukande tal på kvotar og aktørar.

NIJOS har etter ein omfattande og langvarig prosess med å digitalisere alle sine data, medverka til utvikling av den nasjonale infrastrukturen av geografisk informasjon. Verksemda er ein av dei største bidragsytarane i geoNorge-portalen, og har kome svært langt i å tilby tilpassa, sjølvbetjente tenester for forskjellige brukargrupper.

På fleire områder er det etablert gode løysingar som legg opp til gjenbruk av data og elektroniske tenester. I LIB samlast informasjon frå fleire av departementets underliggande verksemder. Gjennom auka satsing på etablering og vedlikehald av digitale markslagskart, får både dei næringsdrivande innan landbruket og landbruksforvaltninga tilgang til nytt og betre kartgrunnlag. Samanstilling av desse tiltaka har gitt grunnlag for meir effektiv kontroll med arealbaserte tilskottsordningar.

Statskog SF i (Norsk utmark SF) har etablert friluftsportalen inatur.no saman med andre store utmarksaktørar. Her er tenester og informasjon knytt til jakt, fiske og friluftsliv gjort tilgjengeleg for alle interesserte.

I Mattilsynets arbeid med å utvikle eit einskapleg og heilskapleg tilsyn vil arbeidet med å utvikle fagdatasystem som til dømes gir oversikt over tilsynsobjekt, tilsynsaktivitet, ressursbruk og resultat vere eit viktig instrument. Det er sett av omstillingsmidlar til dette.

Regjeringa har gjennom vedtak og IT-politiske dokument gått langt i å setje klare føringar og resultatmål for bruk av IT i statleg sektor. Gjennom ei strategisk og koordinert satsing på IT-politikk skal gevinstpotensialet i offentleg sektor nyttast enda betre. Departementet har for å følgje opp dette i samarbeid med verksemdene, laga ein handlingsplan for IT i landbruks- og matforvaltninga. Planen gjeld for heile landbruks- og matforvaltninga, og skal vere retningsgivande for utvikling av IT-støtta tenester fram til 2007.

• I handlingsplanen vurderer ein landbruksforvaltninga sine hovudutfordringar til å være å:

• betre den elektroniske samhandlinga mellom verksemdene og på tvers av forvaltningsområde og -nivå

• heve kompetansen mellom leiarar og medarbeidarar om dei moglegheitene teknologien gir for omstilling av arbeidsprosessar og betre tenester

• realisere gevinstar frå tidlegare investeringar og tiltak

• bidra til å leggje grunnlaget for ein styringsdialog som adresserar utfordringane ovanfor

Planprosessen har resultert i nokre konkrete tilrådingar. I tillegg er det utarbeidd seks konkrete tiltak for å løyse hovudutfordringa som vil bli prioritert i tida framover. Tilrådingane og tiltaka vil kunne betre samhandlinga i offentleg sektor.

Samfunnstryggleik og beredskap

Samfunnstryggleik og beredskap er prioriterte områder for Landbruks- og matdepartementet og omsynet til borgarane sine liv og helse er overordna både i fred, krise og krig. Beredskapsplanar skal sikre god behandling av ekstraordinære situasjonar og auke beredskapen administrativt. Avklaring av roller og ansvar er viktig for god krisehandtering. Særskilt er dette nødvendig på matområdet for å sikre ryddig krisehandtering ved utbrot av zoonoser; sjukdommar som kan smitte frå dyr til menneske, og matborne sjukdommar. Samarbeidet med Helse- og omsorgsdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet vil bli utvila vidare. Mattilsynet har særleg beredskap knytt til alvorlege hendingar på forvaltningsområdet. Mattilsynet deltek òg i atomulykkesberedskapen som blir organisert av Statens strålevern. I tillegg har Mattilsynet grenseflater mot ei rekkje andre verksemder sine forvaltningsområde som krev planverk for beredskap og krisehandtering.

Landbruks- og matdepartementet ved Statens landbruksforvaltning forvaltar lov av 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot og erstatning for naturskadar (naturskadelova). Statens naturskadeordning gir erstatning for naturskadar som det ikkje er mogleg å forsikre seg mot gjennom ei alminneleg forsikringsordning. Ordninga skal òg medverke til å fremme sikring mot naturskadar gjennom økonomiske tilskott til sikringstiltak og farevurdering. I 2005 er det m.a. gitt tilskott til eit samarbeidsprosjekt mellom Stranda kommune og Norddal kommune for å byggje opp beredskap mot fjellskred og flodbølgjer i indre Storfjorden med utgangspunkt i Åkneset, jf. omtale under kap. 1148.

Kommunikasjon av risiko og god krisekommunikasjonsberedskap er eit prioritert område innan beredskapsarbeidet. Landbruks- og matdepartementet gjennomførte i 2005 fleire tiltak for å auke denne kompetansen, m.a. blei det arrangert eit seminar om krisekommunikasjon. Matforvaltninga gjennomførte og ei kriseøving kor departementa med politisk leiing og embedsverk, tilsyn, kunnskapsinstitusjonar og næringa deltok. Erfaringar frå øvingar ligg til grunn for kontinuerlig revidering av kriseplanverket.

Departementet vil òg vere ein pådrivar for at norske mat- og landbruksstyresmakter har høg kompetanse om og praktiserer god risikokommunikasjon.

Forenkling av regelverk og økonomiske verkemiddel

Forenkling av regelverk og økonomiske verkemiddel er eit prioritert område for Landbruks- og matdepartementet, og det har i den siste perioden vore gjennomført omfattande forenklingar av regelverk og økonomiske verkemiddel, m.a. reindriftslov, konsesjonslov og innlemming av fleire lover i ny matlov. Departementet har fleire tiltak med i regjeringa sitt arbeid med modernisering av offentleg sektor og har òg i samband med Landbruk Pluss satsinga gjennomgått lover og forskrifter med tanke på forenkling, nyskaping og innovasjon.

Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet har utarbeidd ein rettleiar om plan- og bygningslova som skal motivere kommunane til å leggje til rette for at nyskapande tankar og idear må bli gitt reelle moglegheiter for utvikling, men at ein samtidig tek omsyn til viktige naturvern-, kulturminne- eller samfunnsinteresser.

Våren 2005 blei det vedteke ei ny skogbrukslov. Lova tek til å gjelde frå 01.01.2006. I lova er det fastsett ei rekkje forenklingar og endringar i forhold til gjeldande lov frå 1965. Skogeigaren sitt forvaltaransvar og miljøforskriftene er fastsett på ein tydlegare måte, det er fastsett ein klar heimel for å fastsetje miljøforskrift, myndigheit som skogbruksstyresmakt er lagt til kommunane, og det er fastsett enklare saksbehandlingsreglar, samt at to eldre lover er oppheva. Samla er den nye lova på 26 forskrifter. Gjeldande lov inneheld 58 forskrifter.

Departementet sende i juni 2005 ut på høring eit forslag til endring av jordlova og oppheving av seks lover som det ikkje lenger er behov for. Ut over oppheving av lovene gjeld forslaga oppheving av delingsforbodet i jordlova § 12, oppheving av forskriftene i jordlova som gjeld staten sine kjøp av tilleggsjord og dei forskriftene som gjeld ekspropriasjon. I tillegg blei det foreslått at dei reaksjonane forvaltninga kan nytte overfor tilskottsmottakarar som bryt regelverket blir synleggjort i jordlova § 18.

Desentralisering og delegering på landbruksområdet

Som ein del av regjeringa si satsing på modernisering av landbrukspolitikken (Landbruk Pluss) fekk kommunane ansvaret for juridiske og økonomiske verkemiddel på landbruksområdet frå 01.01.2004. Det er gjort fleire førebels vurderingar m.a. gjennomfører Bygdeforsk ei fleirårig følgjeforsking som viser at overføringa av oppgåver til kommunane har gitt større merksemd til landbruksområdet og auka involveringa frå næringa på lokalt nivå. Resultatet er ei lokal forståing og tilpassing av nasjonale verkemidlar og aktiv deltaking i utarbeiding av regionale strategiar, jf. kat. 15.30. Vidare ser ein at det framleis er eit stort behov for informasjon om satsinga på kommunane på landbruksområdet.

For å styrkje dialogen med kommunesektoren og gjere kommunane til ein betre landbrukspolitisk aktør, blei det etablert ein samarbeidsavtale mellom KS og LMD. Samarbeidsavtalen er inne i det siste året og særleg fokus har vore å finne eigna arenaer der ein kan synleggjere samanhengen mellom landbrukspolitikk og andre politikkområde i kommunane. Som ein del av oppgåve­overføringa vil ein større del av rapporteringa frå kommunane på landbruksområdet gå gjennom KOSTRA frå 01.01.2006.

Auka myndigheit til kommunane må òg sjåast i samanheng med at Fylkesmannen har fått ei rolle som kompetanseformidlar i forhold til kommunane. Fylkesmannsembeta i Viken-området har m.a. utarbeidd eit kompetanseprogram retta mot kommunane som har blitt teke godt i mot, jf. kap. 1144 post 77.

I september 2004 la ei arbeidsgruppe, oppretta av Landbruks- og matdepartementet, fram si innstilling med tiltak for å styrkje klinisk veterinærteneste i næringssvake strøk. Arbeidsgruppa tilrår at kommunane skal få ansvar for at det er ei tilfredstillande veterinærdekning og at ansvaret for vaktordninga skal overførast til kommunane.

Landbruks- og matdepartementet deler gruppa sine vurderingar og tilrådingar. Departementet har derfor starta eit arbeid med ei ansvarsreform på området. Ein tek sikte på at reforma skal tre i kraft 01.01.2007. Det vil og vere behov for endringar i lov 15. juni 2001 nr. 75 Om veterinærer og annet dyrehelsepersonell. KS og Den norske veterinærforening er involvert i arbeidet med reforma.

Ein viser og til St.prp. nr. 60 (2004-2005) Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2006 (kommuneproposisjonen) for nærmare omtale av veterinærdekning og klinisk veterinærvakt.

Ein inkluderande og stimulerande personalpolitikk

Landbruks- og matdepartementet har gjennom fleire år arbeidd målretta med leiarutvikling. Ein har lagt vekt på å sjå leiarutviklinga i samanheng med omstillinga som landbruks- og matforvaltninga no gjennomgår med omsyn til roller og oppgåver. I arbeidet med å auke leiarkompetansen nyttar ein òg forskjellige andre verkemiddel, som leiarkontraktar, resultatlønn, leiarevalueringar og haldningsarbeid for å styrkje leiarkompetansen i departementet og forvaltninga.

Departementet har utforma ein handlingsplan for å få fleire kvinnelege leiarar i landbruks- og matforvaltninga. Dette vil framleis vere eit prioritert område. Ei vellukka omstilling i landbruks- og matforvaltninga vil vere basert på motivasjonen og innsatsen til dei tilsette. Det er viktig at arbeidstakarane kan delta aktivt i omstillingsarbeidet slik at ein kan ivareta så mange omsyn som mogleg. Samtidig må kompetansen utviklast i samband med endringane slik at dei tilsette kan tilpassa seg ein eventuell ny arbeidssituasjon på ein god måte. Kompetanseutvikling vil derfor bli prioritert i åra framover. Prosjektet Inkluderande arbeidsliv er òg ei prioritert oppgåve i departementet og underliggande verksemder. Formålet er å redusere sjukefråværet og gjere arbeidslivet tilgjengeleg for seniorar og personar med behov for tilpassa arbeidssituasjon.

Regjeringa har som målsetjing å rekruttere fleire personar med innvandrarbakgrunn. Innvandrarbakgrunn blir her definert som ein person som har sitt opphav frå Afrika, tidlegare Aust-Europa, Asia eller Latin-Amerika. For perioden 01.06.2002 til 01.06.2005 kan ein vise til ein auke i talet på tilsette med innvandrarbakgrunn innanfor den statlege landbruksforvaltninga. I perioden 01.06.02 til 01.06.04 blei det kunngjort 452 stillingar. Det blei tilsett personar med innvandrarbakgrunn i 4,6 pst. av desse. For perioden 01.06.2004 - 01.06.2005 blei det kunngjort 209 stillingar. Det blei tilsett personar med innvandrarbakgrunn i 11,5 pst. av desse.

Likestilling

Likestillingslova pålegg offentlege styresmakter ei målretta og planmessig pådrivarrolle for likestilling på alle samfunnområde. Den reviderte likestillingslova av 2002 stiller òg krav til alle verksemder om å rapportere på korleis det står til med arbeidet med likestilling i eiga verksemd. Nedanfor følgjer ein kort omtale av likestillingsarbeidet på Landbruks- og matdepartementet sitt forvaltningsområde.

Landbruks- og matdepartementet har dei siste åra hatt høg merksemd på likestilling og utforma i 2000 ein eigen handlingsplan for å auke delen kvinnelege leiarar i departementet og i landbruksforvaltninga. Departementet har m.a. etablert eit eige mentorprogram for kvinnelege leiarar og potensielle kvinnelege leiarar. Statens landbruksforvaltning (SLF) har dei siste åra hatt ansvaret for programmet som omfattar departementet og underliggande verksemder.

Arbeidet med likestilling i departementet og mot forvaltninga har gitt resultat, jf. tabellen under som viser utviklinga i delen kvinnelege leiarar.

Når det gjeld utviklinga i underliggjande verksemder viser ein til årsrapportane.

Grøn stat

Miljøomsyn og langsiktig ressursforvaltning er ein integrert del av arbeidet til Landbruks- og matdepartementet. Hovudutfordringa innan miljøsatsinga er å sikre ei berekraftig ressursforvaltning med miljøomsyn i næringsverksemd, vern om areal og ressursar i eit langsiktig perspektiv og å utvikle dei positive miljøbidraga frå landbruket. Landbruks- og matdepartementet si satsing på miljø omfattar landbruket sitt kulturlandskap og vern om jord- og arealressursar, genressursar og biologisk mangfald, kulturminne, bioenergi og friluftsliv.

Landbruks- og matdepartementet følgjer opp Grøn stat for å hente ut miljøgevinstar. Departementets underliggjande verksemder har fått pålegg i tildelingsbrev om å følgje opp Grøn stat der det er mogleg å oppnå miljøgevinstar med tanke på miljøomsyn og å innføre miljøleiing som styringsprinsipp. Dette gjeld spesielt innanfor områda innkjøp, avfall, transport og energi. Departementets underliggjande verksemder rapporterte i 2005 til departementet at dei er godt i gang med arbeidet med Grøn stat.

Revidert økonomiregelverk i staten

Revidert reglement for økonomistyring i staten tok til å gjelde frå 01.01.2004, med 2004 som overgangsår. Siktemålet med regelverket er m.a. å sikre at:

• statlege midlar blir nytta og inntekter blir oppnådde i samsvar med Stortinget sine vedtak og føresetnader

• fastsette mål og resultatkrav blir nådde

• statlege midlar blir nytta effektivt

• statens materielle verdiar blir forvalta på ein forsvarleg måte

Det nye regelverket utgjer ei modernisering av tidlegare regelverk som m.a. inneber større fridom til lokale tilpassingar, noko som set auka krav til dokumentasjon av rutinar og prosedyrar. I samband med implementeringa av økonomiregelverket har departementet og underliggjande verksemder i 2004 gått gjennom instruksar og rutinar. Ved sida av å fastsette nye økonomiinstruksar har departementet og Statens landbruksforvaltning særleg prioritert tilskottsforvaltninga. Tilskottsordningane med mange tilskottsmottakarar set store krav til gode forvaltningsrutinar som tek omsyn til Stortinget sine føresetnader med løyvingane samtidlig som utgiftene til forvaltning av ordningane har eit rimeleg omfang. Sentralt i dette utviklingsarbeidet står vurdering av risiko og vesentlegheit i forhold til kvar enkelt ordning.

Under jordbruksavtalen, og i nokon grad under reindriftsavtalen, er det ei rekkje ordningar som har ei innretning som ikkje er tilpassa normalprosedyren for tilskottsforvaltning slik denne er fastsett i økonomiregelverket. Særleg gjeld dette i forhold til resultatrapportering, men òg fleire andre delar av normalprosedyrane må tilpassast eller er uaktuelle. Etter Bestemmelser om økonomistyring i staten, pkt. 6.4.2, kan derfor departementet gjere avvik frå normalprosedyren for tilskottsforvaltning når det gjeld tilskottsordningar til landbruksområdet som ikkje er tiltaksretta. Bakgrunn og behov for tilpassingar er gjort nærmare greie for nedanfor under kat. 15.30, kap. 1150 og kap. 1151.

Bakgrunnen er i hovudsak den same som departementet har gjort greie for fleire gonger tidlegare, jf. særleg St.prp. nr. 67 (1997-98) kap. 4, der det blei orientert om at mange tilskottsordningar under jordbruksavtalen ikkje kan følgje vanleg prosedyre for mål- og resultatstyring. Det blir her m.a. vist til at løyvingane til oppfølging av jordbruksavtalen inngår i eit samansett system av økonomiske og juridiske verkemiddel som verkar mot fleire mål samtidlig. Systemet med tilskottsordningar, konsesjonsgrenser med vidare skal samla gi produsentane rimelege rammevilkår, medverke til ønskjelege tilpassingar i produksjonen og sikre kollektive gode. Rapportering om resultat og samfunnseffektar kjem derfor best til uttrykk i resultatrapporteringa i dei årlige proposisjonane om jordbruksoppgjeret. Det blir her rapportert om utviklinga i primærproduksjonen og foredlings- og distribusjonsledda, sett i forhold til dei overordna måla for landbrukspolitikken.

Hovudtrekka i tilskottssystemet under Landbruks- og matdepartementet er uendra. Framleis utgjer eit stort tal tilskottsordningar sentrale rammevilkår for jordbruket. Mål- og resultatrapportering i forhold til kvar enkelt ordning vil ofte bli fragmentarisk og gi liten styringsinformasjon. Dessutan er mange av ordningane slik innretta at tilskottsforvaltninga må tilpassast særskilt. Etter Bestemmelser om økonomistyring i staten, pkt. 6.4.2 kan departementet derfor gjere avvik frå normalprosedyren for tilskottsforvaltninga når det gjeld tilskottsordningar til landbruksområdet som ikkje er tiltaksretta. Nedanfor under kap. 1150 Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. og kap. 1151 Til gjennomføring av reindriftsavtalen, er det gjort nærmare greie for dette.

Matpolitiske prioriteringar frå dei enkelte matdepartementa

Fiskeri- og kystdepartementet

Fiskeri- og kystdepartementet vil i 2006 framleis leggje vekt på ei heilskapleg forvaltning av fiskeriressursane i tråd med heilkjedeperspektivet som ligg til grunn for matreforma.

Politikken på sjømatområdet byggjer på:

• helseomsyn (mattryggleik og helse; akvatiske organismar)

• forbrukar- og marknadspolitiske omsyn (produksjonsmåtar, merkeordningar og ordningar for sporing, fiskevelferd, kvalitet og reieleg produksjon og omsetning)

• næringspolitiske omsyn

For å realisere verdiskapingspotensialet i sjømatnæringa er det ein føresetnad at fiskevelferd, fiskehelse, mattryggleik og matkvalitet er av høg standard slik at norske sjømatprodukt opprettheld og utvidar sine marknadsdelar.

Departementet legg vekt på at rammevilkåra for næringsaktørane, både regelverk og tilsyn, blir fastsett og utøvd på ein slik måte at ein ikkje skaper urettferdige konkurransevridingar.

Fiskeri- og havbruksnæringa står for ein stadig større del av verdiskapinga i norsk matproduksjon. Om lag 90 pst. av produksjonen blir eksportert. Eit auka produksjonsvolum krev auka merksemd på sjukdoms- og smittesituasjonen, særleg i oppdrettsnæringa. Smittsame sjukdommar er den enkeltfaktoren som gjennom åra har påført norsk oppdrettsnæring dei største tapa. Departementet legg derfor vekt på å tryggje ei god fiskehelse gjennom tiltak i heile produksjonskjeda.

Til no har politikken på sjømatområdet i stor grad vore regulerings- og produksjonsorientert. Regjeringa vil arbeide for m.a. auka forbrukar- og marknadsorientering.

Forbrukarane har auka interesse for helsesidene ved å ete sjømat. Å synleggjere dei gunstige effektane av sjømat for folkehelsa er derfor ein viktig dimensjon. Departementet legg vekt på at tilgjengeleg vitskapleg basert informasjon når fram til forbrukarane på ein tenleg måte. Noreg må vere leiande på forsking innanfor områda framandstoff i sjømat og helsefremmande effektar av konsum av sjømat.

I tillegg til krav til fiskehelse og mattryggleik, har kvalitetskrav stor innverknad på omdømet til norsk sjømat i ulike marknader. Forhold knytt til mattryggleik og matkvalitet blir viktigare i internasjonal handel med sjømat. Forbrukarar over heile verda må oppleve at norsk sjømat er trygg og av rett kvalitet. Norsk sjømat skal produserast i samsvar med dei krava vi er forplikta til gjennom internasjonale avtaler. Den internasjonale handelen med sjømat må baserast på internasjonalt fastsette standardar. For at norsk eksport ikkje skal hindrast av urettvise importkrav, legg departementet vekt på at Noreg må vere leiande innan forsking og risikovurderingar på sjømatområdet. Dette legg grunnlaget for at vi blir høyrde i internasjonale fora som fastset regelverk og standardar.

Helse- og omsorgsdepartementet

Folkehelsearbeidet blir omtalt i St.meld. nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge. I denne meldinga er ei av hovudmålsetjingane å medverke til fleire leveår med god helse i befolkninga, samt å redusere helseskilnader mellom sosiale lag, etniske grupper og kjønn.

Områda ernæring og mattryggleik er ein del av folkehelsearbeidet. Ernæringsarbeidet er nærmare omtalt i Helse- og omsorgsdepartementet sitt budsjettframlegg og ligg i hovudsak under Sosial- og helsedirektoratet, men Mattilsynet har og ei rolle i dette arbeidet. Det er derfor nødvendig og viktig med eit godt samarbeid mellom Sosial- og helsedirektoratet og Mattilsynet. Dette er spesielt viktig i forhold til særskilte saker som merking av matvarer.

Arbeidet med trygg mat har som mål å redusere risikoen for sjukdommar som kan bli overført med mat og vatn, både på kort og lang sikt, samt å sikre ærleg omsetning av matvarer på den norske marknaden. Produksjon og omsetning av mat må finne stad under gode hygieniske forhold, slik at smittestoff og uønska framandstoff ikkje blir ført over til menneske med mat eller vatn. Departementet legg vekt på at maten skal vere trygg når den når forbrukaren, uavhengig av om den er produsert innanlands eller importert. Tilsynet skal leggast opp slik at ein sikrar at sluttprodukta er trygge gjennom innsats i kvar del av matproduksjonskjeda. Tilsyn med sluttprodukt er framleis nødvendig for å sikre og dokumentere at dei samla tiltaka i kvar del av matproduksjonskjeda har ønska verknad.

Merking av matvarer er eit område med mykje merksemd frå forbrukarane, matvarebransjen og styresmaktene. Departementet vil prioritere dette arbeidet i forhold til ærleg omsetning, for at forbrukarane skal få riktig informasjon, og for at forbrukarane lettare skal kunne velje sunn mat.

Ein grunnleggande føresetnad for arbeidet med trygg mat er god vitskapleg dokumentasjon av samanhengen mellom risikofaktorar og helse. Helse- og omsorgsdepartementet har det administrative ansvaret for Vitskapskomiteen for mattryggleik, jf. kap. 710 i Helse- og omsorgsdepartementet sitt budsjettframlegg. Departementet vil framleis ha fokus på å sikre gode rammevilkår for komiteen sitt arbeid, under dette god samhandling med Mattilsynet og andre institusjonar. Det blir lagt opp til god kontakt med European Food Safety Authority (EFSA), noko som blir omtalt i kap. 703 i Helse- og omsorgsdepartementet sitt budsjettframlegg

Landbruks- og matdepartementet

Landbruks- og matdepartementet vil ha særleg fokus på å sikre at innsatsvarer og primærproduksjonen er slik at sluttprodukta kan fylle matpolitiske mål når det gjeld helse, miljø og omsynet til forbrukarane sine ønskje. Ei viktig oppgåve er òg å sikre den nasjonale matforsyninga. Verkemidla skal stimulera til ein berekraftig matproduksjon med god plante- og dyrehelse og eit etisk forsvarleg dyrehald.

Departementet legg vekt på å følgje opp tiltaka som blei lagt fram i St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd som fekk brei tilslutning ved Stortinget si behandling.

Heilkjedeperspektivet femner òg om varehandelen der forbrukaren møter varene. Departementet vil i samråd med bransjen arbeide for at fleire nye og lokale produkt når fram til forbrukarane.

Forbrukarane sine ønskje og preferansar vil bli tillagt vekt i utforminga av matpolitikken. Samtidig vil ein arbeide for å auke forbrukarane sin kunnskap om mat og matproduksjon. Forbrukarpolitiske omsyn er aktuelle langs heile produksjonskjeda. Departementet vil i aukande grad sjå desse problemstillingane i samanheng med annan verkemiddelbruk i landbruket. Målsetjinga er å danne grunnlag for ei heilskapleg og konsistent utvikling av landbruks- og matpolitikken.

Departementet ønskjer å leggje til rette for eit kosthald som gir grunnlag for god folkehelse. Undersøkingar har vist at fleire praktiske forhold rundt korleis matvarene er tilgjengelege for forbrukarane har stor innverknad på det daglege kosthaldet. Det var i 2005 sett av 5 mill. kroner på kap. 1149 til ulike prosjekt for å prøve ut produksjon og levering av lokal mat til måltid i skolane, økologisk mat i skolemåltid og elevaktivitetar for produksjon av mat, skolemåltid m.m. Det er starta opp fleire prosjekt for å vidareutvikle kvalitet, mangfald og produkt tilpassa målgruppa barn og unge. Tiltak for å prøve ut ulike formar for skulemåltid og for å auke forbruk av frukt og grønt har vore ei viktig prioritering. Vidare har tiltak for barn og unge hatt stor plass i landbruket si markering av unionsoppløysinga. Erfaringane frå prosjekta er gode, og departementet vil føre vidare arbeid på området i 2006.

Departementet legg vekt på å fremme verdiskaping og mangfald på matområdet. Til dømes er norsk matkultur og reiseliv eit område med mange utviklingsmoglegheiter der ein kan auke opplevingane og gleda knytt til måltidet og maten, jf. kat. 15.30. Ein vil gjennom regelverk og rettleiing leggje til rette for mindre verksemder. Auka kompetanse i heile matproduksjonen om handtering av råvarer og matprodukt er eit anna verkemiddel, jf. kap. 1115. Oppbygging av kompetanse og vidareutvikling av tilsynet si rolle som rettleiar er viktig i denne samanhengen.

Landbruks- og matdepartementet vil som administrativt ansvarleg departement, ha særleg merksemd mot at Mattilsynet utviklar seg i samsvar med måla for matforvaltningsreforma. I 2006 er det viktig å halde fram omstillingsarbeidet på ein slik måte at ein kan utvikle eit einskapleg, heilskapleg og effektivt tilsyn på dette omfattande området. Òg i 2006 gir effektiviseringsgevinstar av reforma grunnlag for lågare kostnader for brukarane.

Mål for løyvinga innan programkategori 15.10

Budsjettframlegget omfattar Mattilsynet og grunnløyvinga til oppgåver innanfor kunnskapsutvikling, kunnskapsformidling og beredskap ved Bioforsk og Veterinærinstituttet. For Veterinærinstituttet syner ein òg til St.prp. nr. 1 (2005-2006) for Fiskeri- og kystdepartementet. For Vitskapskomiteen for mattryggleik syner ein til St.prp. nr. 1 (2005-2006) for Helse- og omsorgsdepartementet. Budsjettframlegget er viktig i forhold til dei fleste av regjeringa sine matpolitiske mål, og skal særleg medverke til å nå måla som er nedfelt i matlova, dyrevernlova, kosmetikklova og dyrehelse­personellova. Ein del av desse måla har ikkje direkte samanhang med matproduksjon.

Budsjettframlegget under kategorien omfattar ikkje næringspolitiske verkemiddel i matpolitikken ut over det arbeidet Mattilsynet, Bioforsk og Veterinærinstituttet gjer for å medverke til verdiskaping. Til dømes vil arbeidet for å fremme god plante- og dyrehelse medverke positivt til verdiskapinga i matproduksjonen. Likeeins vil utvikling av eit tenleg regelverk og aktiv rettleiing innan saksområda, leggje til rette for kompetanseheving hos næringsutøvarane, og i så måte støtte utvikling av næringsverksemd på matområdet.

Status samt endringar i budsjettrammene og i gebyr og avgifter

Status for matforvaltningsreforma

Dei organisatoriske endringane blei gjennomført ved etablering av Mattilsynet og Vitskapskomiteen for mattryggleik, samt reorganisering av laboratorietenestene i 2004. Det er òg arbeidd med roller og ansvarsområde for FoU- verksemdene. Etableringa av Mattilsynet var ein stor reform i norsk forvaltning der medarbeidarar som utførte om lag 1 300 årsverk i fire statlege og meir enn 80 kommunale og interkommunale tilsyn blei samla i ei statleg verksemd med tre ulike forvaltningsnivå. Dei fleste funksjonane fekk ny organisatorisk og geografisk plassering, og mange tilsette fekk derfor nye oppgåver og ny arbeidsstad. To regionkontor skal løyse oppgåver for heile verksemda på område som økonomiforvaltning, IT, post, og arkiv.

Omstillingsarbeidet i Mattilsynet er krevjande. Omstillingstiltaka er ein føresetnad for ein vellukka reform og er viktige for å kunne ta ut effektiviseringsgevinstar. Mattilsynet prioriterer omstillingsarbeidet høgt. I tillegg til dei løyvingane som er gitt til omstilling, har det vore nødvendig for Mattilsynet å nytte av dei ordinære driftsmidla til omstillingstiltak. Dette er ein viktig årsak til at Mattilsynet sitt budsjett til ordinær drift har vore stramt i 2005, og at ein del aktivitet måtte reduserast. Ei fersk undersøking viser at Mattilsynet er ei av dei offentlege verksemdene som har stor tillit i samfunnet.

Matforvaltningsreforma gir effektiviseringsgevinstar

Departementa har gått grundig gjennom omstilling, effektivisering og nye satsingar. Effektiviseringsarbeidet i Mattilsynet går i hovudsak føre seg etter planen, men arbeidet med utvikling av nye fagdatasystem er noko forsinka. Departementa har arbeidd vidare med å vurdere effektiviserings­potensialet i Mattilsynet og når gevinstane kan bli tatt ut.

I St.prp. nr. 1 (2003-2004) Tillegg nr. 8 blei det signalisert eit mål om at matforvaltningsreforma samla sett skal gi ein effektiviseringsgevinst på minimum 10 pst., og at hovuddelen av potensialet kunne takast ut i 2006. Budsjettframlegget legg til grunn at det i 2006 blir gjennomført effektivisering på 18 mill. kroner i Mattilsynet. Det er med dette samla gjort særskilte effektiviseringskutt i Mattilsynet sitt budsjett på 68 mill. kroner sidan etableringa, eller knapt 7 pst. av den referanseramma som effektiviseringsgevinsten blir rekna ut frå. Ein vesentleg del av effektiviseringsgevinsten er med dette henta ut. Departementa arbeider ut frå at eit mål om at matforvaltningsreforma skal gi effektiviseringsgevinstar i Mattilsynet på 10 pst. Det blir lagt opp til at dette målet skal vere nådd i 2008. Utover kostnadsreduksjon som følgje av effektivisering i Mattilsynet, gir matforvaltningsreforma ein samfunnsøkonomisk gevinst gjennom ei meir marknadsbasert laboratorieverksemd.

Reduserte omstillingskostnader

Mattilsynet sitt budsjett er redusert med 58 mill. kroner som følgje av reduserte omstillingskostnader. Det er i alt sett av 35 mill. kroner til omstillingstiltak i 2006, jf. kap. 1115.

Satsingar på matområdet

Mattilsynet sitt budsjett er styrka med 15 mill. kroner for å kunne auke innsatsen innan hovudområda; tilsyn med sjømatsektoren og styrking av særskilt prioriterte område knytt til mattryggleik og forbrukaromsyn, jf. nærmare omtale i kap. 1115.

Reduserte avgifter og gebyr

Dei reduserte kostnadane for Mattilsynet i 2006 vil komme brukarane til gode gjennom reduserte gebyr og avgifter. Det blir derfor gjort framlegg om reduksjon av satsane for matproduksjonsavgiftene for både norskproduserte og importerte varer med om lag 6 pst. i forhold til 2005.

Kjøttkontrollgebyret har omfatta ein del aktivitetar som ikkje direkte er knytt til sjølve kjøttkontrollen i den enkelte verksemda. For å få eit meir korrekt omfang av kva som skal finansierast gjennom gebyr, vil ein del aktivitetar som tidlegare blei finansiert av kjøttkontrollgebyret, bli overført til matproduksjonsavgiftene på norskproduserte, landbaserte animalske produkt. Budsjettert proveny frå kjøttkontrollgebyret blir redusert med om lag 20 pst. i forhold til 2005, tilsvarande ein heilårsverknad på om lag 26 mill. kroner. Dette gir isolert sett ein tilsvarande auke i matproduksjonsavgiftene for norskproduserte, landbaserte animalske produkt.

Kjøttkontrollgebyret blir i hovudsak utrekna på grunnlag av forventa tid til tilsynet etter ein standardisert modell. Gebyrmodellen legg såleis til rette for kostnadseffektiv drift både i verksemdene og i Mattilsynet. Store verksemder hadde i 2004 ein gjennomsnittlig gebyrkostnad på 45 øre/kg kjøtt, medan gebyrkostnaden i dei minste verksemdene hadde eit gjennomsnitt på 177 øre/kg. I enkelte verksemder utgjorde gebyrkostnaden fleire kroner pr. kg kjøtt. Gebyrmodellen er ikkje primært innretta på dei små verksemdene der gebyrkostnaden i blant blir opplevd som urimeleg høg i forhold til den tilsynstenesta som er ytt. For å medverke til at verksemder ikkje må betale meir enn tilsynet sine faktiske kostnader, m.a. ut i frå prinsippa i det nye hygiene- og kontrollregelverket, legg departementet opp til å etablere ein maksimalsats på kjøttkontrollgebyret slik at dette i 2006 ikkje utgjer meir enn 100 øre/kg kjøtt. Estimert provenytap knytt til denne maksimalsatsen er om lag 1 mill. kroner i tillegg til den generelle gebyrreduksjonen for alle verksemder som følgje av den tekniske endringa som er omtalt ovanfor.

Det vil bli arbeidd vidare med generelle kostnadsreduserande tiltak i kjøttkontrollen innan rammene av det nye kontroll- og hygieneregelverket.

I løpet av 2006 vil ein gjennomgå Mattilsynet sin finansieringsmodell, men allereie i løpet av 2006 vil ein gjennomføre enkelte endringar i ordninga med gebyr for særskilte ytingar for å gjere ordninga meir tenlig i forhold til næringsutvikling.

Status på fagområda

Beredskap

Ei viktig oppgåve for Mattilsynet er beredskap. Beredskapsorganiseringa skal vere fleksibel for å kunne ta seg av hendingar av ulikt omfang og alvor innan forvaltningsområdet. Mattilsynet har i 2005 lagt vekt på å få på plass ein administrativ beredskapsplan for betre å tilpasse fullmakter og ansvar til den nye organisasjonen. Vidare er dei faglege planane for tiltak revidert. Aktørane innanfor matforvaltninga og næringa har òg gjennomført øvingar i 2005. Øvingane gav svært nyttig erfaring ved å teste kvaliteten på viktige område som varsling, kommunikasjon, faglege tiltak og samordning og har gitt grunnlag for å gjennomføre forbetringar.

Forbrukarpolitikk på matområdet

Våren 2004 lanserte departementa med fagleg ansvar på matområdet og Barne- og familiedepartementet ein handlingsplan for forbrukarretting av matpolitikken. Denne planen presiserer mål, tiltak og verkemiddel for å styrkje forbrukarane sin påverknad på matpolitikken. Eit av tiltaka var vidareføring av prøveprosjektet med dei matpolitiske forbrukarpanela. I 2005 har departementa mottatt rapport om meiningane til panela om mat, ernæring og helse. Det blei òg arrangert ein dialogkonferanse for forbrukarpanela, aktørane i daglegvarehandelen og politikarar, kor tema var «Har vi dei matvarebutikkane vi fortener?». Innspela frå panela blir vurdert i utviklinga av matpolitikken. Prøveprosjektet er avslutta i 2005 og Statskonsult har evaluert prosjektet. På bakgrunn av evalueringa vil departementa vurdere om og i kva form dei matpolitiske forbrukarpanela skal vidareførast.

Plantehelse

God plantehelse gir grunnlag for betre produktkvalitet, nye moglegheiter i marknaden og miljøgevinst gjennom lågare bruk av plantevernmiddel. Førebyggjande tiltak, tilsyn med produksjon og import, forsking og samarbeid med produsentar og organisasjonar er viktig for å halde oppe og styrkje den gode plantehelsa i Noreg. Pærebrann er ei særskilt utfordring. For å hindre spreiing er det sett i verk overvaking og kontroll av dei viktigaste vertsplantene. Sjukdomen kan vere eit trugsmål mot fruktdyrkinga. Ein annan planteskadegjerar med stort skadepotensial, og som derfor krev særskilt merksemd, er soppen Phytopthora ramorum.

Innsatsvarer

Arbeidet på området skal medverke til at såvarer, gjødsel, plantevernmiddel og fôr har tilfredsstillande kvalitet. Kadmium er eit uønska tungmetall i fôrvarer. I mars 2005 blei det påvist kadmiummengder som låg 15-20 gonger over øvre grense i to prøver av kufôr og svinefôr. Kadmiumet kom frå ureint sinksulfat som var importert.

Mattilsynet sette straks i verk eit forbod mot vidare sal av fôr der det var mistanke om at sinksulfat frå det aktuelle partiet kunne finnast. Det blei i ein periode innført krav om kassasjon av lever og nyrer ved slakting av landdyr. For oppdrettsfisk blei det dokumentert at innhaldet av kadmium i lever og nyrer ikkje var eit problem.

Eit samla mattilsyn med ansvar langs heile matproduksjonskjeda gjorde det mogleg raskt å gjennomføre effektive tiltak.

Med utgangspunkt i Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmiddel 2004-2008 blir arbeidet vidareført for å redusere bruken av plantevernmiddel og risikoen for helse og miljø.

Dyrehelse og zoonosar

Den norske dyrehelsa er framleis svært god. Det gjeld òg sjukdommar som smitter frå dyr eller fisk til menneske (zoonosar). Det er egne program for overvaking av zoonosar, zoonotiske smittestoff og antibiotikaresistens. Regelverket for kugalskap (BSE) og liknande sjukdommar (TSE) er under stadig utvikling. Etter at kugalskap blei påvist hos ei geit i Frankrike, er krava til overvaking av småfe ytterlegare utvida. Den atypiske skrapesjuken, Nor-98, som skil seg frå den klassiske skrapesjuken på mange vis, gir utfordringar for forvaltninga. Det er lagt ned mykje arbeid i forsking på denne sjukdomen.

Fiskehelse

Målet med fiskehelsearbeidet i oppdrett er å redusere tapa grunna sjukdom gjennom ein god samfunnsmessig kontroll med sjukdoms- og smittesituasjonen. Gjennom offentlege overvakingsprogram er det framleis dokumentert fråvær av dei alvorlege virussjukdommane infeksiøs hematopoetisk nekrose (IHN) og viral haemorrhagisk septikemi (VHS) hos laksefisk og bonamiose og marteiliose hos østers.

God fiskehelse er ein viktig føresetnad for ei positiv utvikling av akvakulturnæringa. Sjølv om smittestoffa har sitt opphav i vill fisk, er kontroll med smittestoffsituasjonen innan oppdrett òg viktig med tanke på å minske smittepresset i miljøet og dermed redusere bruk og utslepp av medikament. Særskilte utfordringar er knytt til kontrollen med parasittsjukdommar hos vill laksefisk. Lakselus og Gyrodactylus salaris utmerkar seg her, særleg fordi nedkjemping av parasittane har miljøkonsekvensar som er omstridde.

Helsesituasjonen i oppdrett kan generelt seiast å være tilfredsstillande Virussjukdommar er viktigaste årsak til tap. Infeksiøs lakseanemi (ILA) er framleis ei utfordring. Førekomsten av pancreas disease (PD) og hjarte- og skjelettmuskulaturbetennelse (HSMB) er aukande.

Velferd hos dyr og fisk

Arbeidet med å følgje opp tiltaka i St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd er vidareført. Forskrifter om hald av småfe og hest følgjer opp dei tiltaka som meldinga la opp til. Nye reglar om fiskevelferd er tatt inn i forskrift om drift av akvakulturanlegg. Det blir arbeidd med utkast til ny dyrevernlov. Det er oppnemnt eit nytt Råd for dyreetikk.

Eit utkast til nytt regelverk for regulering av innførsel, produksjon og omsetning av skinn og skinnprodukt blei sendt på høyring våren 2005.

Dyrehelsepersonell

Konflikten om den kliniske veterinærvakta tidleg i 2005 skapte meirarbeid for Mattilsynet.

Det oppstod òg ein krevjande situasjon for mange av Mattilsynet sine medarbeidarar i denne situasjonen. Mattilsynet har utanom ordinær arbeidstid beredskapsvakt m.a. for offentlege tiltak mot dyresjukdommar og dyrevernsaker. Veterinærar i Mattilsynet som hadde slik vakt, blei særleg eksponert for saker som utløyste ei hjelpeplikt overfor publikum. Denne hjelpeplikta var knytt til autorisasjonen som veterinær og var ikkje ein del av oppgåvene dei hadde som medarbeidarar i Mattilsynet.

Det blei opna for avgrensa rett for fiskehelsebiologar til å rekvirere reseptpliktige lækjemiddel til akvakulturdyr.

Mattryggleik

Dei fleste tilfella av sjukdom som kan bli overført gjennom mat eller vatn, blir ikkje melde og årsaka til sjukdom blir såleis ikkje stadfesta. I dei tilfella der årsaka er kjent, er talet på tilfelle av dei mest vanlege meldepliktige sjukdommane ganske stabilt. Noreg har framleis relativt lite sjukdom grunna smitte med salmonellabakteriar. Rundt 80 pst. av dei som får salmonellose, er smitta i utlandet.

I Noreg er campylobacteriose den mest vanlege sjukdommen som kan bli overført gjennom mat og vatn. Rundt halvparten av dei som blir sjuke, er smitta innanlands. Risikofaktorar er inntak av ikkje-desinfisert vatn i skog og mark og på hytter om sommaren, utilstrekkeleg hygiene ved matlaging utandørs og uhygienisk kontakt med levande dyr.

Når det gjeld ikkje meldepliktige sjukdommar som kan bli overført gjennom mat og vatn, er det framleis grunn til å tru at dei er årsak til mange sjukedagar. Samfunnskostnadane ved slike sjukdommar er monalege og ofte undervurdert. Det kjem ikkje av at kvar enkelt til vanleg blir råka særleg hardt, men av at talet på dei som blir sjuke, er høgt. Vanlege risikofaktorar er inntak av ureint drikkevatn frå mindre vassforsyningar og uhygienisk handtering og oppbevaring av mat i næringsmiddelverksemder og i heimen.

Det er framleis nødvendig med stor innsats for å sikre god hygiene i matproduksjonskjeda slik at førekomsten av sjukdommar som kan bli overført med mat og vatn blir redusert.

Nye undersøkingar syner at i forhold til mattryggleik er forbrukarane mest engstelege for miljøgifter i mat. Overvaking av inntaket av framandstoff er eit viktig tiltak for å sikre folkehelsa. For å kunne overvake inntaket må ein ha kunnskap om kor mykje folk et av dei ulike matvarene og innhaldet av framandstoff i desse matvarene. Mattilsynet samarbeider m.a. med Sosial- og helsedirektoratet for å oppdatere eksisterande konsumdata og utvide talet på matvarer som ein har konsumdata for.

Radioaktivitet i beiteplanter etter Tsjernobylulykka blir gradvis redusert, men behovet for nedfôring av beitedyr (sau og tamrein) varierer frå år til år ut frå vêrtilhøva. Utviklinga når det gjeld restar av plantevernmiddel i matvarer er positiv. Når det gjeld sjømat og akvakulturprodukt, har det framleis vore merksemd kring innhald av dioksinliknande stoff. Mattilsynet har utvida sitt overvakings- og kontrollprogram på innhald av uønskte framandstoff i sjømat. Det er ikkje funne verdiar over det som er lovlege grenseverdiar av noko stoff. Overvakingsprogrammet for algegift i blåskjel er vidareført i 2005.

Som ei oppfølging av barnematforskrifta har alle barnematprodukt som blir omsett på den norske marknaden blitt kartlagt og registrert i ein database med informasjon om m.a. ingrediensar og næringsinnhald.

Det er eit mål at Noreg skal ha eit regelverk for genmodifiserte produkt som sikrar forbrukarane sine interesser. Styresmaktene på matområdet spelar derfor ei aktiv rolle i EU sine organ og i globale fora som Codex Alimentarius Commission og Cartagena-protokollen. Aukande innblanding av genmodifisert materiale i mat, fôr og innsatsvarer er ei utfordring for forvaltninga av området. Det norske regelverket inneheld krav til godkjenning og merking av aromastoff, tilsettingsstoff og fôrvarer i tillegg til matvarer. Krava er harmonisert med EU sitt regelverk ved nasjonal gjennomføring i påvente av innlemming av regelverket i EØS-avtala. Styresmaktene har med dette sørgja for større produkttryggleik, samt at forbrukarane, primærnæringane og prosessindustrien får betre informasjon om innhald av genmodifisert materiale i slike produkt. Alle produkt skal vere godkjende før omsetning. Mattilsynet vil utarbeide rettleiingsmateriale og retningsliner til hjelp for aktørane.

Utfordringar (mål og tiltak)

Regelverket på matområdet er i hovudsak ein del av EØS-avtalen. EU har vedteke eit nytt samla og heilskapleg regelverk for hygiene og kontroll langs heile matproduksjonskjeda. Det nye regelverket gir grunnlag for auka mattryggleik og eit meir målretta tilsyn. På mange område blir detaljerte regelverk erstatta med meir målretta og funksjonelt regelverk. Det nye regelverket fører vidare det meste av tidlegare hygienekrav, men stiller strengare krav til eigenkontroll i verksemdene. Ein hovudskilnad frå tidlegare regelverk er at all primærproduksjon blir omfatta med omsyn til hygienekrav. På enkelte avgrensa område er det rom for å fastsette reglar nasjonalt. Utkast til nytt norsk gjennomføringsregelverk er sendt på høyring. Regelverket er førebels ikkje tatt inn i EØS-avtalen. Dei nye reglane er meir generelle, enklare utforma og blir samla i færre forskrifter. Det blir lagt vekt på å utnytte fleksibiliteten i regelverket slik at ein både sikrar mattryggleiken og tek omsyn til små og store verksemder. Det nye regelverket strekar under verksemdene sitt ansvar for å etterleve regelverket, og for å dokumentere dette. Det er viktig at Mattilsynet aktivt rettleiar næringsaktørane om regelverket og er medvetne om fleksibiliteten. Gjennom dette vil ein leggje til rette for auka kompetanseheving hos næringsaktørane og slik støtte utvikling av næringsverksemd på matområdet.

EU har varsla ein gjennomgang og modernisering av regelverket på fleire viktige område, m.a. merking, medisinbruk og reststoff og dyrehelse. Det er viktig å følgje desse prosessane med omsyn til norske interesser og haldningar.

Gjennom aktivt å nytte forskingsresultat på dyrehelseområdet og ta del i førebyggjande og framtidsretta arbeid i samarbeid med andre land, kan Noreg tryggje husdyra si helse, redusere faren for sjukdom som kan smitte frå dyr til menneske og optimalisere produktiviteten. Auka eksport av avlsmateriale er eit resultat av m.a. dokumentasjon av god dyrehelse.

Det internasjonale engasjementet på dyrehelseområdet krev aktiv norsk innsats og gir oss del i god og rask informasjon om situasjonen i verda. Ei særleg utfordring i det internasjonale arbeidet er sjukdommar som kan smitte frå dyr til menneske (zoonosar). Eit aktuelt døme er fugleinfluensa. Noreg vil følgje aktivt opp m.a. gjennom auka overvaking.

For å realisere verdiskapingspotensialet i sjømatnæringa og styrkje marknaden for norsk sjømat er det nødvendig at fiskevelferd, fiskehelse, mattryggleik og matkvalitet er av høg standard. God fiskehelse gjennom heile produksjonskjeda gir grunnlag for lønnsam produksjon. Når det gjeld tap for dei enkelte sjukdomane i norsk akvakultur har ein så langt ikkje hatt eit godt og einskapleg nasjonalt opplegg for å framskaffe tal og data, eller berekningsmodellar for tap. Det er i denne samanhengen eit særskilt problem at det ikkje fins system for rapportering av sjukdom anna enn den melde- og rapporteringsplikta som gjeld for alvorlege smittsame sjukdommar. Utvikling av eit generelt meldeverktøy for fiskesjukdom er ei utfordring, jf. kap. 1023 i St.prp. nr. 1 (2005-2006) frå Fiskeri- og kystdepartementet.

Nytt EØS- regelverk vil stille nye krav til tilsyn i område med skjeloppdrett, med omsyn til miljø, drift og smitte både i området og i det enkelte anlegget. Dette vil forbetre overvakinga av den hygieniske kvaliteten og mattryggleiken i skjelprodukta. Det vil bli lagt vekt på at skjel som haustast ikkje inneheld m.a. algegift.

Det er eit auka fokus på framandstoff i fisk og helsekonsekvensane av dette. Det blir stilt stadig strengare krav, både frå styresmakter i andre land og forbrukarar, til dokumentasjon av innhald av ulike, potensielt skadelege stoff i sjømat. Risikovurderingar som er basert på vitskapeleg dokumentasjon er viktig for forvaltning av området. Dette har avgjerande innverknad på norsk sjømateksport. Forbrukarane må ha tillit og tilgang til informasjon kring desse spørsmåla. Politikken på sjømatområdet skal utviklast vidare innan risikovurdering, risikohandtering og risikokommunikasjon.

I St.meld. nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnare Noreg tek regjeringa opp både mattryggleik og tiltak for å nå det matpolitiske målet om eit sunt kosthald som grunnlag for god folkehelse. Ernæringsarbeidet blir nærmare omtalt i budsjettframlegget for Helse- og omsorgsdepartementet, jf. kap. 719 og kap. 720. Mattilsynet er ein viktig aktør i ernæringsarbeidet gjennom utvikling av regelverk som verkar inn på den ernæringsmessige samansettinga av matvarer, og som ein lokal samarbeidspartnar.

Budsjettframlegget er sentralt i forhold til regjeringa sitt matpolitiske mål om å ha dialog med forbrukarane og å ta omsyn til forbrukarane sine interesser. Det er eit ønskje å skape betre balanse mellom forbrukarinteresser og næringsinteresser. Ein vil derfor m.a. styrkje forbrukarane sine forhold til å gjera val basert på informasjon og innsikt. Handlingsplanen for forbrukarretting av matpolitikken, som gjeld for matdepartementa og Barne- og familiedepartementet, gjeld ut året 2005. Departementa vurderer korleis ein vidare skal organisere arbeidet for å styrkje målet om dialog og omsyn til forbrukarane sine interesser.

Arbeidet med å følgje opp St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd må førast vidare. Forbrukarane syner aukande interesse for husdyrhald og husdyrproduksjon. Det er fokus på korleis dyra har hatt det på garden, under transport og på slakteriet. Òg ved hald, transport og slakting av fisk, må det takast etiske omsyn ut frå dei særskilte tilhøva som gjeld for fisk. Eit utkast til ny dyrevernlov er under sluttføring. Det blir arbeidd med å etablere ei plattform for alternativ til bruk av dyr i forsking.

Landbruks- og matdepartementet har vurdert tiltak for å sikre tilgang på kliniske veterinærtenester i område med svakt næringsgrunnlag for slike tenester. Det et sett i gang arbeid med å førebu at kommunane skal få eit ansvar for dette. Samtidig tek departementet sikte på å overføre ansvar for vaktordningar for veterinærar til kommunane frå 2007. Landbruks- og matdepartementet har sett ned eit utval som skal gjennomgå storleik og tal på vaktområde for veterinærar, samt ei tilpassing av bemanning av områda etter behov, jf. Innst. S. nr. 180 (2004-2005) og Stortingets vedtak nr. 350. Dette er eit viktig tiltak i arbeidet med å leggje auka ansvar og oppgåver til kommunane på område der dette vil gi betre lokale tilpassingar av politikken og den landbrukspolitiske forvaltninga.

Strategiar og mål for forsking innan landbruk og mat

Målsetjinga er at landbruks- og matforskinga skal være ein sentral produsent og leverandør av kunnskap med vekt på helse- og livskvalitet, forbrukarkrav, miljø, nyskaping og kommersialisering. Departementet finansierer forsking og utvikling retta mot landbruks- og matsektoren, forvaltninga og allmenta sine kunnskapsbehov. Hovudtyngda av forskingsmidlane blir kanalisert gjennom Noregs forskingsråd.

Departementet sine sentrale strategidokument, Langtidsplan for landbruksforsking og Handlingsplanen gjeld begge ut 2005, og departementet er i ferd med å utarbeide ein ny og overordna strategi som skal ferdigstillast i løpet av 2006. For budsjettåret 2006 vil m.a. oppstarten av dei tre nye store forskingsprogramma Norsk mat frå sjø og land, Næringsutvikling basert på arealressursane og Treprodukter - fra marked til skogbruk i stor grad følgje opp sektoren sitt sentrale forskingsbehov. Programma skal dekkje heile verdikjeda frå primærproduksjon til forbrukar innan områda jordbruk, skogbruk og reindrift. Alle tre programma skal finansiere grunnleggjande kompetanseutviklande prosjekt i forskingsmiljøa samt anvendte prosjekt for forvaltninga og næringa. Programma er godt tilpassa dei tematiske prioriteringane i den nye forskingsmeldinga. Dei dekkjer òg fleire av sektoren sine konkrete forskingsbehov framover slik det m.a. går fram i strategien Landbruk – meir enn landbruk og i dei nasjonale mål som er sett for kulturlandskap og dyrka og dyrkbar mark. Kap. 1137 gir ei nærmare omtale av dei tre nye forskingsprogramma.

Departementet vil i arbeidet med den nye forskingsstrategien prioritere å lage ein strategi som skal omhandle sektoren sin samla FoU-verksemd, i motsetnad til Langtidsplanen og Handlingsplanen som har hatt eit fokus på faglege og tematiske prioriteringar innan forsking og utvikling. Den nye overordna strategien vil bli lagt til grunn for arbeidet med forskingsbudsjett for 2007 og vil vere førande for Landbruks- og matdepartementet sine forskingsløyvingar dei neste åra. Arbeidet blir gjort saman med Noregs forskingsråd. FoU-miljø, underliggande verksemder og næringa vil bli involvert for å sikre forankring av strategien. Den nye strategien skal byggje opp under dei nasjonale forskingsmåla, slik dei kjem til uttrykk i den nye forskingsmeldinga, og kople dei saman med dei tematiske prioriteringane i dei tre nye forskings­programma i regi av Forskingsrådet. Forskingsstrategien vil òg omhandle tematiske prioriteringar som ikkje er dekt opp av dei tre nye programma som til dømes klima, energi og ressursforvaltning. I tillegg skal strategien synleggjere dei nye organisasjonsendringane innanfor instituttsektoren, finansieringsordningar, dei ulike aktørane sin rolle- og ansvarsdeling og medvirke til at kravet til rapportering og formidling av FoU blir meir tydeleg.

Tiltak og verkemiddel

På stadig fleire område blir landbruks- og matpolitikken utforma gjennom internasjonalt samarbeid, jf. EØS- og WTO-avtalen m.m. Det er derfor viktig at norske FoU-miljø innan landbruks- og matsektoren òg er internasjonalt retta og konkurransedyktige.

Forskingsinstitutta, AKVAFORSK, Bygdeforsking, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forsking (NILF), Skogforsk, Veterinærinstituttet, Bioforsk og Matforsk har eit særskilt ansvar for å drive forsking innan landbruks- og matproduksjon (jf. kap. 1137 post 51).

Innovasjon, næringsutvikling og kommersialisering

I forskingsmeldinga Vilje til forskning, er innovasjon og nyskaping ein av tre strukturelle prioriteringar i norsk forsking. Innovasjon er prosessar som gir auka økonomisk vekst ved å ta i bruk ny teknologi, utvikle nye produkt og tenester, etablere nye organisasjonsformer og etablere eksisterande produkt og tenester i nye marknader. I denne samanheng er FoU ein viktig faktor. Regjeringa har auka innovasjonsarbeidet gjennom ein sektoroverbyggjande satsing for å møte behovet for omstilling og effektivisering av både næringsliv og offentleg sektor. For landbruks- og matnæringa vil dette bety både framvekst av ny næringsaktivitet, men òg omstilling i etablerte næringar. I forskingsmeldinga blir dette følgt opp med forslag om eit bredt sett av verkemidlar og tiltak for å styrkje den næringsretta forskinga og auka bruk av forsking i norsk næringsliv.

Ei auka innovasjonsgrad i landbrukssektoren er ein føresetnad for både å auke mangfald og lønnsemd i produksjonen av varer og tenester på gardane og bygdene, samtidig som strukturendringane og effektiviseringa av landbruket held fram jf. og kat. 15.30. I departementet si utvida satsing på næringsutvikling gjennom Landbruk Pluss er FoU-basert nyskaping eit viktig verkemiddel. Dette arbeidet skal m.a. knytte utdanningsinstitusjonar og forskarar nærmare utviklingsaktørane, slik det m.a. er gjort innan husdyrforskinga kor Tine og GENO både har egne forskingsavdelingar og har finansiert mykje av forskinga ved UMB. I desse to selskapa er det etablert eit vellykka og resultatorientert samarbeid mellom produsentmiljø og tunge forskingsmiljø. Dei omorganiseringane som er sette i gang innanfor instituttsektoren på landbruks- og matområdet er òg basert på behovet for å skape konkurransedyktige FoU-produsentar for å dekkje breie og samansette kunnskaps- og informasjonsbehov både i næringslivet og forvaltninga.

Dei tre forskingsprogramma Norsk mat frå sjø og land, Treprodukter - fra marked til skogbruk og Næringsutvikling basert på arealressursane har alle ein målsetjing om å medverke til innovasjon og nyskaping innanfor sektoren. I programma blir det etablert ein ny portefølje av innovasjonsverkemiddel som er i tråd med anbefalinga i forskingsmeldinga, m.a. vil brukarstyrte prosjekt saman med kompetansebyggande prosjekt få ein sentral plass i programma. Programma legg opp til eit tett samarbeid mellom Innovasjon Noreg og Noregs forskingsråd.

For å få verdiskaping frå FoU må resultata kommersialiserast. Dette krev at ny kunnskap må realiserast i marknaden. Det er ei hovudutfordring å stimulere til auka marknadstenking i forskingsmiljøa. Det vil vere sentralt å etablere regionale arenaer for spreiing og kommersialisering av forskings- og utviklingskompetanse, slik at nye og patenterte idear kan utvikle seg til kommersielle suksessar.

For å betre arbeidet med kommersialisering av FoU gav departementet i 2004 økonomisk støtte til etableringa av Biopolis i Ås-miljøet. Biopolis skulle vere eit senter for biovitskapleg innovasjon og næringsutvikling der forskargrupper, myndigheiter og verksemder samarbeider i næringsklynger for å skape lønsame verksemder. Deltakarane i Biopolis har gjennom arbeidet med etableringa funne det meir tenlig å slå Biopolis saman med Bioparken til eit felles aksjeselskap for kommersialisering og næringsutvikling basert på resultat frå landbruks- og matforskinga. Dette er gjennomført i 2005. Departementet legg framleis vekt på at det nye selskapet òg opprettar regionale nettverk, slik at ein oppnår eit fruktbart samspel mellom det sentrale kraftsenteret på Ås og regionale forskings- og utviklingsmiljø og næringsliv.

Departementet si vidare satsing på kommersialisering av FoU-resultat innanfor landbruks- og matsektoren vil bli integrert i FORNY-programmet frå 2006, og vil bli sett i samanheng med samanslåing av Biopolis og Bioparken nemnt ovafor, jf. nærmare omtale i kap. 1137

Internasjonalt forskingssamarbeid

I forskingsmeldinga Vilje til forskning er internasjonalt forskingssamarbeid den andre av tre strukturelle prioriteringar. Landbruks- og matdepartementet har dei siste åra prioritert internasjonalt samarbeid høgt gjennom rammeprogrammet i EU, nordisk samarbeid og forskingssamarbeid med Nord-Amerika. Innanfor det 6. rammeprogrammet i EU har fagområda bioteknologi, mattryggleik og helserisiko, samt berekraftig utvikling vore sentrale område. Landbruks- og matforskingsmiljøa har lukkast godt i konkurransen om prosjektstøtte. Departementet deltar òg aktivt i arbeidet med utvikling av det 7. rammeprogram ved at Noreg m.a. har fått observatørrolle i den ståande komiteen for landbruksforsking (SCAR) som ligg under DG forsking i Kommisjonen. SCAR skal m.a. arbeide for å få til eit utvida samarbeid innan jordbruksrelatert forsking i Europa. Forsking innan skog og det marine ligg òg innanfor SCAR sitt ansvarsområde.

Departementet har dei siste åra arbeida aktivt for å følgje opp strategien for auka forskings- og teknologisamarbeid med Nord-Amerika innan landbruks- og matområdet. Det har særleg vore fokus på områda mattryggleik, bioenergi, kommersialisering av forskingsresultat og utvikling av ny næringsverksemd. Landbruks- og matdepartementet arrangerte i august 2004 ein workshop i Noreg på nokre sentrale problemstillingar innanfor desse områda. I september 2005 blei det arrangert ein tilsvarande workshop i Minneapolis. Departementet vil òg i 2006 setje av midlar for å styrkje dette tette samarbeidet med m.a. Universitetet i Minnesota innanfor områda bioenergi og mattryggleik, jf. òg kap. 1137.

I samanheng med dette vil det bli oppretta ei chair-ordning (Norwegian Centennial Chair) ved Universitetet i Minnesota. Landbruks- og matdepartementet vil her vere ein av finansiørane. Landbruks- og matdepartementet si satsing i Nord-Amerika må sjåast i samanheng med løyvingar til same formål over andre departement sine budsjett.

I det norske formannskapsprogrammet for 2006 i Nordisk Råd vil ministerrådet for fiskeri, jord- og skogbruk og næringsmidlar ta initiativ til å kartleggje forskingsmiljø på ulike område for å kunne medverke til å opprette nettverk for spissforskingssentra etter NordForsk sin modell. I den samanheng vil det òg bli arbeidd for få til betre finansieringsmodellar for forskingssamarbeid i Norden.

Finansieringsordningar

Kategorien omfattar departementet sine løyvingar over kap. 1137 m.a. finansiering av forskingsprogram i sektoren, samt basisløyving m.m. til dei åtte landbruks- og matforskingsinstitutta. Den næringsfinansierte forskinga innan landbruks- og matsektoren skjer i dag hovudsakleg gjennom forskingsavgifter. Her inngår avgifta på skogsvirke til fremme av fellestiltak i skogbruket og forskingsavgifta på landbruksprodukt. Tabell 2.4 gir ein samla oversikt over Landbruks- og matdepartementet sine løyvingar og avtale- og avgiftsmidlar som finansierer FoU innan norsk landbruks- og mat­forsking.

Departementet har òg løyvingar til forskingsbaserte oppgåver over kap. 1112, 1115, 1139, 1141 og 1147. Dette omfattar kunnskapsutvikling og beredskap, næringsøkonomisk dokumentasjon og analyse, og utviklingsoppgåver. Departementet legg til grunn at dei ulike finansieringsordningane blir sett i samanheng

Den nye forskingsmeldinga Vilje til forskning, slår fast at næringslivet har eit stort ansvar for å nå vekstmålet om 3 pst. i 2010. Landbruks- og matsektoren består av små aktørar med avgrensa evne til å finansiere forsking. I dei tre nye forskingsprogramma, Mat, Areal og Tre, vil derfor Forskingsrådet ta i bruk verkemiddel som skal medvirke til auka næringsfinansiering. Departementet vil òg i arbeidet med den nye FoU-strategien vurdere nærmare kva av verkemidla som er omtalt i den nye forskingsmeldinga som kan leggje til rett for auka næringsfinansiering innan mat- og landbruksforskinga. Departementet har så langt lagt vekt på å styrkje den næringsfinansierte forskinga gjennom auka avgifter som eit supplement til forskingsmidlane som blir finansiert over statsbudsjettet. Departementet justerte m.a. avgifta på skogsvirke og forskingsavgifta på landbruksprodukt i 2004 for å auke den næringsfinansierte forskinga innan produksjon og foredling av landbruksprodukt. I den samanheng samordna òg departementet styringa av forskingsmidlar over jordbruksavtalen med forskingsmidlar frå Fondet for forskingsavgift. Denne samordninga ser ut til å gje dei ønska synergiane. Frå 2004 har Noregs forskingsråd, Styret for forskingsmidlar over jordbruksavtalen og Fondet for forskingsavgift på landbruksprodukt òg hatt felles utlysning av forskingsmidlar. Ein slik felles konkurransearena medverkar til å sjå dei ulike finansieringsordningane i samanheng og gjev eit breiare tilfang av gode søknadar.

Når det gjeld FoU-avgifta på skogsvirke er det, etter samråd mellom departementet og organisasjonane i næringa, sett i gang ei evaluering av ordninga. Evalueringa vil ta opp resultatoppnåinga og meirverdien ved å ha ei slik avgift, samt styret og sekretariatet si rolle. Lov om avgift på skogsvirke blir oppheva med ny skogbrukslov f.o.m. 01.01.2006. Dei nødvendige forskrifter om avgifta på skogsvirke er tatt inn i den nye skogbrukslova.

Modernisering av landbruks- og matforskings­-i­nstitutta

Departementet har sett i gang fleire tiltak med omsyn på å modernisere kunnskapsinstitusjonane på landbruks- og matområdet. Målsetjinga er at forskingsmiljøa skal kunne møte dei ulike brukarane sine behov på ein betre måte, og sikre ein god forskingskvalitet på kort og lang sikt.

I dette arbeidet vil Forskingsmeldinga sine prinsipp om styrking av samarbeidet og samspelet mellom forskingsinstitutt og universitets- og høgskolesektoren innan forsking og utdanning bli lagt til grunn, slik at institutta i stor grad kan fungere som universiteta sine organisasjonar for eksternt finansiert verksemd. I den samanheng vil det òg bli lagt vekt på at universitets- og høgskolesektoren sin grunnforskingskompetanse blir utnytta slik at den komplimenterer instituttsektoren si meir anvendte verksemd.

Bioforsk

I tråd med behandlinga av revidert nasjonalbudsjett for 2005, legg regjeringa i eit tilleggsnummer til St.prp. nr. 1 (2005-2006) fram for Stortinget forslag om å etablere Bioforsk som eit forvaltingsorgan med særskilde fullmakter frå 01.01.2006.

Landbruks- og matdepartementet sitt utgangspunkt er at Jordforsk, NORSØK og Planteforsk vil inngå i den nye verksemda. Jordforsk sitt representantskap vil ta endeleg stilling til nødvendige endringar i vedtektene i oktober 2005. Tilleggsnummeret vil omtale den nye institusjonen, konkret forslag om etablering, samt økonomiske konsekvensar, inkludert behovet for omstillingsmidlar. Forslaget vil byggje på ein omstillings- og omstruktureringsplan som er under arbeid, og som vil behandle m.a. geografisk struktur, faglege hovudprioriteringar og framtidig bemanning.

Bioforsk skal ta utgangspunkt i den FoU-verksemda som dei tre institutta har hatt innanfor planteproduksjon, mattryggleik, økologisk produksjon og jordfagleg miljøforsking. Bioforsk vil ha eit nært samarbeid med UMB når det gjeld randsoneverksemd knytt til dei aktuelle fagområda. Samordninga vil gi faglege synergieffektar, og den nye institusjonen skal framstå som ein viktig kunnskapsleverandør innanfor miljø og landbruk.

Ny kunnskapsinstitusjon knytt til arealressursar; skog og landskap

I St.prp. nr. 1 (2004-2005) blei det gjort greie for behovet for vidare arbeid kring spørsmålet om den framtidige organiseringa av kunnskaps- og informasjonsproduksjon knytt til arealressursane (skog, jord, utmark og landskap). I revidert nasjonalbudsjett for 2005, jf. St.prp. nr. 65 (2004-2005) blei det vist til ei særskild utgreiing som har anbefalt at NIJOS og Skogforsk bør slåast saman for å gi grunnlag for utvikling av ein ny kunnskapsinstitusjon med formål å medverke til berekraftig forvaltning og næringsbruk av arealressursane.

Regjeringa meiner at NIJOS og Skogforsk bør slåast saman for å etablere ein ny statleg institusjon. Begge desse institutta er sterke nasjonale kompetansemiljø som arbeider tematisk med ressursane i natur- og kulturlandskapet, men frå ulik inngangsvinkel, høvesvis kart og geodata og skogforsking. Dei utfyller kvarandre såleis både når det gjeld kompetanse og arbeidsoppgåver. Institutta har stort samanfall i eksterne faglege samarbeidsrelasjonar og har fleire felles brukarar. Dei står overfor felles utfordringar knytt til auka konkurranse om oppdrag og finansiering og internasjonalisering av kunnskapsmarknaden. Politiske mål om berekraftig ressursforvaltning, vidareutvikling av dei positive miljøbidraga frå landbruksnæringa, strukturendringar i landbruket og ny næringsutvikling relatert til dei samla ressursane i landbruket, tilseier behov for større fagleg bredde i kunnskapsproduksjonen. Den samla kompetansen ved dei to institusjonane, både naturfagleg og teknologisk, representerer eit sterkt fundament for utvikling av ein ny og robust kunnskapsinstitusjon. Endra organisering kan skape synergiar, og ny verksemd kan bli utvikla ved å utnytte samanhengar mellom kartleggings- og overvakingsprogramma og forskinga. Den nye institusjonen vil vere eit strategisk verkemiddel for å gjennomføre både landbruks- og matpolitikken og miljøpolitikken på ein meir strategisk og effektiv måte.

Den nye institusjonen skal ha særskilde fullmakter, og blir nettobudsjettert. Frå 01.01.06 vil det bli tilsett direktør, og det blir oppretta eit styre. Desse skal, saman med dei to institutta, leggje til rette for ein endelig samanslåing pr. 01.07.06. På kap. 1141 er det oppretta ein 01-post, som skal dekkje utgiftene for den nye institusjonen i første halvår. Parallelt med dette arbeidet skal dei to institutta i første halvår 2006 halde fram med sine ordinære oppgåver.

Departementet vil kome nærmare tilbake til budsjettkonsekvensane av endringa i revidert nasjonalbudsjett for 2006.

Blå-grøn matallianse – NOFIMA AS

I St.meld. nr. 19 (2004-2005) Marin næringsutvikling - Den blå åker, St.meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning og St.prp. nr. 65 (2004-2005) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 2005 gjorde regjeringa greie for arbeidet med å omstrukturere forskingsinstitutta innanfor den blå-grøne sektoren.

Målet med omorganiseringa er å skape rammevilkår for tett forskingsfagleg arbeidsdeling og samarbeid mellom dei fiskeri- og havbruksfaglege og dei landbruksfaglege forskingsmiljøa. Det blir samtidig lagt stor vekt på at ein gjennom omorganiseringa legg til rette for at samarbeidet om undervisning og forsking mellom Universitets- og høgskuleinstitusjonane og dei aktuelle institutta skal utviklast vidare. Det vil bli lagt avgjerande vekt på å utvikle ein institusjon som er internasjonalt konkurransedyktig og i internasjonal forskingsfront på flest moglege område. Arbeidet blir gjennomført i nært samarbeid mellom Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Utdannings- og forskingsdepartementet.

Stortinget har slutta seg til regjeringa sitt forslag om å etablere eit holdingselskap for den næringsretta FoU-verksemda med hovudkontor i Tromsø og dotterselskap i Bergen, Ås og Tromsø. Selskapa skal dannast ut frå Akvaforsk AS, Fiskeriforskning AS, Matforsk AS og Norconserv AS, samt relevant næringsretta FoU-aktivitet ved forvaltningsinstitutta Havforskingsinstituttet, Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforsking (NIFES) og Veterinærinstituttet. Det vil bli sett ned ein komité for å vurdere kva forskingsaktivitet som eventuelt er aktuelt å overføre frå desse institutta. Den overordna statlege eigarstyringa av den nye verksemda skal skje frå Fiskeri- og kystdepartementet i samråd med Landbruks- og matdepartementet og Utdannings- og forskingsdepartementet.

For å førebu etableringa av holdingselskap og dotterselskap frå seinast 01.01.2007, er NOFIMA AS (Norsk Fiskeri- og Matforskning AS) etablert i 2005. Aksjekapitalen til selskapet er 100 000 kroner, og staten ved Fiskeri- og kystdepartementet eig 100 pst. av selskapet. Som for det endelege holdingselskapet, skal styringa av NOFIMA AS gjerast i samråd med Landbruks- og matdepartementet og Utdannings- og forskingsdepartementet.

Framtidig organisering av NVH/UMB

Ein viser til omtale og behandling av Innst. S. nr. 240 (2004-2005) og St.prp. nr. 65 (2004-2005) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2005, der det ble gjort greie for status i saka og regjeringa sitt forslag til vidare behandling. Forslaget fikk Stortinget si støtte. Utdannings- og forskingsdepartementet følgjer no opp saka ved å følgje ny prosedyre for kvalitetssikring av konseptval, samt styringsunderlag og kostnadsoverslag for valt prosjektalternativ, omtalt som KS1. Kvalitetssikringa vil bli utført av eksternt firma, jf. Finansdepartementet sine retningsliner. Endeleg forslag til vedtak vil bli lagt fram for Stortinget på eigna måte.

Mål og strategiar

Hovudmålet for landbrukspolitikken er auka verdiskaping og livskvalitet basert på ei berekraftig forvaltning av landbruket og bygdene sine ressursar. Auka verdiskaping er mogleg både ved auka verdi av produkta gjennom auka spesialisering og marknadsorientering, større fridom til å etablere nye livskraftige næringar i landbruket og ved kostnadseffektivisering i verdikjedene. Auka verdiskaping vil gi eit sikrare grunnlag framover og er ein føresetnad for målet om eit aktivt landbruk over heile landet. Landbrukspolitikken skal òg medverke til eit meir omfattande og geografisk spreitt landbruk og eit meir miljøvennleg og langsiktig landbruk enn det reine marknadsløysingar ville ha gitt. Næringsverksemd, ressursforvaltning og forvaltninga av fellesgode grip inn i kvarandre og krev ei samordna utforming av politikken. Lokale og regionale styresmakter har fått større ansvar til å prioritere mellom ulike satsingar med grunnlag i nasjonale og regionale strategiar, og departementet legg auka vekt på ein forenkla og meir fleksibel eigedomspolitikk og moderniserte bygdeutviklingstiltak, som ser det tradisjonelle jordbruket og nye næringar meir i samanheng.

Moderniseringa av landbrukspolitikken er samla under nemninga Landbruk Pluss, jf. innleiinga.

Landbruksproduksjonen blir i aukande grad påverka av internasjonale avtaler og ein meir open marknad. Den jordbruksbaserte matvaresektoren har ein total produksjonsverdi på meir enn 100 mrd. kroner, og utgjer om lag 21 pst. av industrien sin totale produksjonsverdi. Jordbruk og matvareindustrien sysselsett meir enn 100 000 årsverk. Både marknadsdelen på heimemarknaden og delen som blir eksportert er fallande. Det er likevel eit aukande forbruk av norskproduserte varer fordi totalmarknaden aukar noko. Innan skogbruket og skogindustrien, er det ei sysselsetjing på om lag 18.000 årsverk og ei total produksjonsverdi på over 40 mrd. kroner. Næringa opererer i ein uskjerma verdsmarknad og eksporterer årleg for om lag 15-17 mrd. kroner.

Måla for landbruks- og matpolitikken er:

• trygge matvarer og fremme mangfald og forbrukaromsyn

• god dyre- og plantehelse og eit etisk forsvarleg dyrehald

• ei berekraftig ressursforvaltning med eit sterkt vern av jordsmonnet, bevaring og vedlikehald av kulturlandskapet og sikring av det biologiske mangfaldet

• eit aktivt landbruk over heile landet og attraktive buplassar i bygdene

• nasjonal matforsyning , ein konkurransedyktig matvareindustri og nyskapande, marknadsretta og berekraftig produksjon av varer og tenester

• ei livskraftig reindriftsnæring i balanse med beiteressursane og som medverkar til å halde oppe samisk eigenart

• handlingsrom for ein nasjonal landbruks- og matpolitikk innanfor internasjonale avtalar og forhandlingar

Kat. 15.30 femner om fleire av desse måla, og departementet peiker i det følgjande på nokre hovudpunkt i samband med prioriteringane for 2005.

Miljø og berekraftig ressursforvaltning

Departementet skal sikre at miljøomsyn, positive miljøbidrag frå landbruket og berekraftig ressursforvaltning er ein integrert del av den samla næringspolitikken. Departementet legg vekt på at vurdering av konsekvensar for miljøet alltid skal inngå i arbeidet når departementet sett i verk nye tiltak. Vesentlege delar av løyvingane og innsatsen i landbrukspolitikken er miljøretta.

Departementet si satsing på miljø omfattar særleg vern om jordbruksareal og kulturlandskap, ivaretaking av biologisk mangfald og kulturminne, bruk og vern av dei genetiske ressursane, reduksjon av forureining, auka satsing på økologisk landbruk, auka bruk av tre, auka bruk av bioenergi og auka satsing på miljøvennleg landbruksproduksjon med omsyn til m.a. opplevingar og friluftsliv. God forvaltning av miljø og ressursar skal gi grunnlag for nye næringar og medverke til å skape attraktive buplassar på bygdene.

Aktivt landbruk og attraktive buplassar

Det er eit viktig mål for regjeringa å sikre aktivitet og busetjing i distrikta. Regjeringa vil både støtte opp om ei utvikling mot større einingar som grunnlag for ein effektiv landbruks- og tenesteproduksjon i det tradisjonelle landbruket og samtidig leggje til rette for dei som vil bu på eit gardsbruk eller i distrikta, men hente inntekta frå anna verksemd enn tradisjonelt landbruk. Regjeringa vil gi borgarane større fridom til å til sjølv å ta stilling til korleis dei vil bu i distrikta og korleis dei vil utnytte ressursane på garden. Samtidig skal politikken ta vare på dyrka og dyrkbar jord, unngå uheldige driftsløysingar og ta vare på kulturlandskapet, jf. òg omtale under avsnittet om jord- og landskapsressursar.

Regjeringa vil føre vidare arbeidet med forenkling av regelverket og styrking av lokaldemokratiet for å gi fylka og kommunane større kraft i arbeidet med å sikre gode butilhøve, auka verdiskaping og levande bygder i heile landet. Hovudansvaret for eigedomspolitikken er lagt til kommunane, m.a. knytt til saker etter jord- og konsesjonslovene.

Nasjonal matforsyning, konkurransedyktig matvareindustri og nyskapande vare- og tenesteproduksjon

Det er eit mål at det norske landbruket skal dekkje etterspurnaden etter varer det er naturleg grunnlag for å produsere i Noreg. I ein meir open marknad er det nødvendig med tiltak som kan auke effektiviteten og redusere produksjonskostnadene i dei store volumproduksjonane. Det er gras- og kornproduksjonane som brukar det aller meste av jordbruksareala i Noreg og legg grunnlaget for dei største delane av verdiskapinga. Det må sikrast lønnsemd i desse produksjonane samtidig som matvareindustrien må sikrast råvareprisar som saman med andre tiltak, sikrar konkurransekrafta.

Landbrukspolitikken legg vekt på nyskapingsevne og høgt kvalitetsnivå på varer og tenester for å sikre god konkurranseevne og marknadstilgang for landbruks- og distriktsnæringane. Det er store unytta moglegheiter når det gjeld å ta i bruk landbruket og bygdene sine samla ressursar på nye måtar, gjerne i samarbeid med andre sektorar. Dette gjeld både naturressursane, dei menneskelege ressursane og samarbeid mellom ulike sektorar. Regjeringa vil leggje større vekt på næringsutvikling og nyskaping gjennom eit godt samarbeid mellom dei offentlege aktørane på dette området og næringane.

Reindrift

Dei viktigaste utfordringane i reindriftspolitikken er knytt til beitegrunnlaget og den økologiske berekrafta i næringa. Dette er òg avgjerande for økonomisk og sosial berekraft. Departementet vil særleg leggje vekt på arbeidet med å få ned reintalet i delar av Finnmark. Reindrift er ei særs arealkrevjande næring. Inngrep og uro innanfor reinbeiteområda har auka dei siste tiåra. Regjeringa vil derfor forsterke innsatsen for å finne fram til tiltak som kan redusere dette problemet.

For at reindrifta framover skal vere eit fundament for samisk kultur, er det viktig at den både blir oppfatta og forvalta som ei næring med økonomisk verdiskaping og effektiv produksjon. Landbruks- og matdepartementet vil prioritere ei slik utvikling av reindrifta.

Internasjonale rammevilkår for næringsverksemd

Internasjonale avtaler og prosessar legg rammer for utforminga av mål og verkemiddel innanfor heile Landbruks- og matdepartementet sitt verkeområde. I det internasjonale arbeidet er målet å ta vare på nasjonale interesser og samtidig medverke til framgang i prosessane. I 2006 vil WTO-forhandlingane stå sentralt i departementet sitt internasjonale arbeid. Regjeringa si overordna målsetjing for forhandlingane er å sikre at det òg i framtida vil vere rom for å føre ein nasjonal landbrukspolitikk. Saman med andre land med likearta interesser (G10-gruppa), vil regjeringa fortsette arbeidet i WTO for å sikre ei forhandlingsløysing som gir best mogleg marknadstilgang for varer og tenester, og som gjer det mogleg å oppretthalde eit levedyktig landbruk over heile landet. Nasjonal produksjon vil vere avgjerande av omsyn til levande bygder, mattryggleik, og kulturlandskapet. I forhandlingane skal det òg takast omsyn til u-landa sine spesielle behov.

I forhold til internasjonale skogpolitiske spørsmål og ei betre forvaltning av verda sine skogar arbeider Noreg for eit meir forpliktande samarbeid mellom landa. FN sitt skogforum er ein viktig arena for dette. Noreg tek òg aktivt del i samarbeidet under Ministerkonferansane for trygging av skogane i Europa (MCPFE) som m.a. tilrettelegg for ei regional oppfølging av det globale samarbeidet om berekraftig skogforvaltning. Noreg tek del i koordineringa av denne europeiske skogpolitiske prosessen og vil i åra framover få ei meir leiande rolle.

Det er eit mål for regjeringa å vidareføre Noreg si rolle som brubyggjar innan dei internasjonale forhandlingane om genressursar i Verdas Matvareorganisasjon (FAO) og i Konvensjonen om biologisk mangfald (CBD).

Gjennomføring av politikken

Auka innovasjon i landbrukssektoren i vid forstand er ein viktig føresetnad for å oppnå auka mangfald og lønnsemd i produksjonen av varer og tenester frå sektoren samtidig som strukturendringane i landbruket held fram.

For å auke verdiskapinga må vilkåra for innovative prosessar vere til stades. Dette gjeld m.a. å ta i bruk ny teknologi, utvikle nye produkt og tenester, etablere nye organisasjonsformer og gå inn i nye marknader. Dette. krev igjen eit høgt kunnskapsnivå, FoU, kreativ nyskapingsevne, tilgang på risikovillig kapital, konkurranse, godt samspel mellom privat og offentleg sektor og eit internasjonalt perspektiv.

Det skjer mykje innovasjon i regi av aktørane i sektoren, og departementet har ei viktig rolle når det gjeld å utvikle rammevilkår som fremmer slike innovative prosessar gjennom til dømes regelverksforenkling og utvikling av nasjonale og lokale arenaer mellom næringsutøvarar og FoU-miljø. Det er dette som ligg til grunn for den satsinga på næringsutviklingsprogram og regionale strategiar som er omtalt i avsnitta nedanfor og arbeidet med ny forskingsstrategi som er omtalt i kat. 15.20.

Næringspolitikk

Jordbruks- og matpolitikk

I jordbrukspolitikken følgjer regjeringa ein strategi som gir større valfridom for aktive jordbruksverksemder. Det er viktig for målet om ei inntektsutvikling i jordbruket på line med andre grupper i samfunnet. Politikken skal ta større omsyn til jordbruksverksemder der jordbruksproduksjonen kan gi eit viktig bidrag til inntekta. Dette skal gi ein meir effektiv volumproduksjon, med lågare produksjonskostnader. Samtidig skal auka aktivitet innan alternativ næringsutvikling gi nye arbeidsplassar og eit meir allsidig næringsliv i distrikta med grunnlag i landbruket sine ressursar.

Denne politikken gir resultat. Produksjonen er stabil eller aukar. Den geografiske fordelinga er stabil. Auken i arbeidsproduktivitet er noko høgare enn tidlegare. Det er òg små skilnader i utviklinga i sysselsetjinga mellom primærnæringskommunar og tenesteytingskommunar. Arealbruken held seg oppe, men syner ein viss tendens til reduksjon, etter ein periode med sterk auke. Aktiviteten innan ny næringsutvikling syner ein positiv utvikling og tal frå Innovasjon Noreg syner at investeringane så langt i år ligg på eit klart høgare nivå enn i 2004. Samtidig aukar importen av mat. Det er derfor viktig at politikken framleis betrar jordbruket si konkurransekraft.

I internasjonale forhandlingar arbeider regjeringa for å sikre handlingsrom for å oppretthalde ein nasjonal landbrukspolitikk som kan leggje grunnlag for eit aktivt landbruk i heile landet. Samtidig må politikken utformast slik at landbruket og industrien blir i stand til å møte dei aukande krava frå forbrukarane i ein marknad som blir stadig meir open.

Rammevilkåra for landbruket vil vere under endring dei næraste åra som følgje av internasjonale prosessar, først og fremst WTO-forhandlingane. Dei nye rammevilkåra må leggjast til grunn for utforminga av den framtidige næringspolitikken i landbruket. Det blir ei viktig utfordring framover å tilpasse den nasjonale landbrukspolitikken og strategiar for næringa til nye internasjonale rammevilkår, og slik at ein samtidig når måla for politikken.

Strategiane i Landbruk Pluss har vore sentrale i samband med jordbruksavtalane dei seinaste åra, m.a. med modernisering og forenkling av regelverk og sterkare regionalisering av fleire verkemiddel, særleg bygdeutvikling og miljø. Det er sett i verk fleire tiltak for å harmonisere regelverket for ulike typar av føretak. Reglane og handlingsrommet i mjølkeproduksjon er no meir i samsvar med det som gjeld for andre produksjonar. Dette er gjort ved at både kvotetaket, maksimalt husdyrtilskott til enkeltbruk og forholdet til direkte kvoteomsetning mellom produsentane er auka. Fleire særreglar for samdrifter er endra eller avvikla, slik at val av organisasjonsform i mindre grad blir styrt av reguleringar og tilskottsordningar. Investeringstiltaka legg no betre til rette for ei strukturutvikling som kan sikre lønnsemd i jordbruksbedriftene. Departementet meiner det auka handlingsrommet vil gjere det lettare å rekruttere nye produsentar med riktig kompetanse. I jordbruksavtalen for 2005-2006 blei m.a. marknadsordningane for fjørfekjøtt og korn reformert og forenkla. Jordbruksavtalen er omtalt i St.prp. nr. 69 (2004-2005).

Matmangfald og produksjon av trygg mat med høg kvalitet er viktige satsingsområde innan landbruks- og matpolitikken. Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon og Konkurransestrategiar for norsk mat er viktig for å få fram eit mangfald av særeigne matprodukt og blir ført vidare i 2006. For å få til auka verdiskaping og lønnsame verksemder er det nødvendig at potensialet i ein nasjonal og internasjonal matmarknad blir utnytta betre ved effektivisering i alle ledd frå råvare til vidareforedling, distribusjon, marknadsføring og sal og ved at verkemidla blir tilpassa dei utfordringane ein har på ulike område. Det er nødvendig med eit heilskapeleg system for kvalitetssikring. Systema bør sjåast i samanheng med tiltak for heva kompetanse. Det vil bli sett ned ei arbeidsgruppe for å få vurdert alle sider ved ei samordning av Kvalitetssystem i landbruket (KSL) og Godt Norsk, m.a. som grunnlag for kompetansehevande tiltak. Målsetjinga er synergiar og auka måloppnåing.

Forbrukarpolitiske omsyn er aktuelle langs heile produksjonskjeda, og legg òg premissar for næringsutviklinga innanfor landbruksbasert matproduksjon. Departementet vil derfor i aukande grad sjå dei forbrukarpolitiske trendane i samanheng med verkemiddelbruken i landbruket elles.

I ein samla matpolitikk er det òg viktig å stimulere til samspel mellom næringspolitikk, norsk matkultur, reiseliv, kulturlandskap og tiltak som stimulerer folkehelse og auka livskvalitet.

Skogbruk og bioenergi

Hovudlinjene i skogpolitikken er knytt til auka verdiskaping frå produksjon av varer og tenester frå skog og utmark og til ei langsiktig og berekraftig forvaltning av ressursgrunnlaget med riktige omsyn til viktige miljøkvalitetar. Skogbruket er grunnlaget for skogindustrien som er ei av dei tre største fastlandsindustriane. Skogindustrien gir store eksportinntekter til landet og har stor lokal verdi for sysselsetjing og skatteinngang.

Aktiviteten i skogbruket er framleis låg med ei avverking i 2004 på noko over 7,3 mill. m³ til sal og industriell produksjon og kanskje opp mot 2 mill. m³ til brensel. I følgje Statistisk sentralbyrå var dette ein auke i tømmeravverkinga på 8 pst. frå året før, men avverkinga i 2004 var likevel låg samanlikna med tidlegare. Når det gjeld trevirke til brensel er Statistisk sentralbyrå sin statistikk svært usikker, og det er no starta eit arbeid for å lage betre statistikk. Samla sett ser det ut til at fallet i avverkinga har stoppa opp og at det var ein svak auke i 2004.

Den totale tilveksten i skogen er like fullt om lag tre gonger høgare enn avverkinga, mellom 18 og 19 mill. m³ til saman for gran og furu og drygt 5 mill. m³ for lauvtre. Analysar viser at vi årleg kan avverke om lag 11-13 mill. m³ utan å svekkje ressursgrunnlaget framover. Denne mengda kan òg aukast når kulturskogen etter skogreisinga blir hogstmoden. Eit auka hogstkvantum vil ha stor positiv verdi for lokal verdiskaping og sysselsetjing og vil òg gi auka eksportinntekter

Lønnsemda i næringa, og tilhøva i verdsmarknaden er viktige årsaker til den låge avverkinga. Marginane er små,og det er viktig å få til kostnadsreduksjonar til dømes når det gjeld avverking og transport. Det er ei hovudutfordring å få til ny optimisme i næringa gjennom betre lønnsemd og auka verdiskaping i sektoren. Den svake lønnsemda fører òg med seg låg aktivitet med omsyn til investeringane i oppbygging og stell av ny skog. Departementet vil derfor i løpet av hausten og vinteren 2005-2006 gjennomføre eit utgreiingsarbeid med sikte på å kartleggje faktorar som påverkar avverkingsnivået og vurdere strategiar og tiltak for å auke avverkinga. Representantar frå næringa og fylka skal trekkast med i arbeidet.

Departementet viser i den samanheng til Stortingets behandling av St.prp. nr. 65 (2004-2005), jf. Innst. S. nr. 240 (2004-2005) der det blei fatta følgjande anmodningsvedtak: «Stortinget ber Regjeringen utvikle nasjonale strategier for økt avvirkning av skog.» Departementet vil komme tilbake til Stortinget på ein eigna måte når det gjeld arbeidet med ein slik strategi.

Departementet har satsa på ulike verdiskapingstiltak knytt til verdikjedene i skogen for å snu den utviklinga som er nemnd ovanfor. Dette gjeld m.a. Treprogrammet og Bioenergiprogrammet. Dette har vore viktige og vellykka tiltak for auka aktivitet og auka verdiskaping i sektoren, jf. kap. 1149, post 50 og 71.

Treprogrammet blei skipa i 2000, som eit femårig program, for å auke bruken av tre og verdiskapinga knytt til tre. Auka satsing på produktutvikling og marknadsretting vil òg gi positive bidrag til lønnsemda i primærskogbruket. Programmet har gitt gode resultat, som m.a. utviklinga av miljøvennleg impregnering for trevirke, auka bruk av trebruer og auka satsing på trebruk i byane gjennom til dømes prosjektering og bygging av høghus av tre slik dette no skjer på Svartlamoen i Trondheim. Auka trebruk har positiv miljøverdi ved at bruk av varige treprodukt forlenger den karbonbindinga som skjer i skogen og treprodukt kan erstatte andre produkt med større klimagassutslepp i produksjon eller bruk. Departementet vil derfor ha ei tresatsing i åra som kjem. I Landbruks- og matdepartementet sin strategi for næringsutvikling er auka trebruk eit satsingsområde. Strategien støttar opp om næringa sitt mål om 0,75 m³ trebruk pr. innbyggjar pr. år innan 2010. For å sikre god kopling mellom aktørar innan forsking og bedriftsretta utvikling er det skipa eit samarbeid mellom Noregs forskingsråd og Innovasjon Noreg som er kalla Fellessatsing Tre. Denne satsinga vil femne om departementet si vidare tresatsing og Forskingsrådet sine skogrelaterte program.

Ei av dei viktigaste utfordringane framover er å sikre ei god og miljøvennleg ressursforvaltning av skogressursane på lang sikt. Dette er viktig for å sikre framtidig aktivitet og verdiskaping med grunnlag i skogressursane og krev gode nasjonale og lokale ressursoversikter, god kompetanse i næringa og tilstrekkeleg satsing på å få opp ny skog etter hogst og å stelle denne. Skogfondsordninga (tidlegare skogavgift), tilskotta over LUF, jf. kap. 1149, til skogbruksplanlegging og til nærings- og miljøtiltak i skogbruket som kommunane forvaltar, den nye skogbrukslova som trer i kraft frå 01.01.2006 og satsinga på ny kunnskap i næringa blir viktige verktøy for å få til ei slik utvikling.

Departementet legg framleis stor vekt på at skogbruket må arbeide vidare med gode miljøtilpassingar. Skogbruksplanlegging med miljøregistreringar gir eit godt grunnlag for eit verdiskapande og miljøvennleg skogbruk. Departementet sendte sommaren 2005 ut eit utkast til ny forskrift om berekraftig skogbruk på høyring og tek sikte på at ein slik forskrift skal gjelde frå 01.01.2006. Departementet fører vidare kunnskapsarbeidet knytt til prosjektet Miljøregistrering i skog. Dette vil gi ny og viktig kunnskap knytt til både biologisk mangfald og kulturminne i skog og følgjer òg arbeidet mellom næringa og miljørørsla når det gjeld å føre vidare samarbeidet frå miljøprosjektet Levande skog.

Auka bruk av bioenergi har både miljø- og næringspolitisk verdi. Bruk av bioenergi er CO²-nøytralt og vil såleis verke til å oppfylle klimapolitiske mål. I regjeringa si satsing på nye fornybare energikjelder, er målet å auke produksjonen av desse med 12 TWh innan 2010. Noreg er i ei særstilling når det gjeld å bruke elektrisitet til oppvarming (70 pst.). Bioenergi er den energikjelda som har størst potensial for å erstatte elektrisitet til oppvarming og til å medverke til oppfylling av målet for ny fornybar energi. Med utsikter til aukande energiprisar, er bioenergi eit område med stort potensial for sysselsetjing og verdiskaping i landbruket. Potensialet for auka uttak av bioenergi frå landbruket er berekna til 30 TWh ut frå reint økologiske og tekniske forhold. Erfaringstal tilseier at ein generelt for bioenergiproduksjon kan rekne med fleire hundre årsverk pr. TWh. I departementet sin strategi for næringsutvikling er bioenergi eit satsingsområde med mål om å auke lønnsemda og vidareutvikle bioenergi som forretningsområde. Strategien støtter opp om næringa sitt mål om å auke bruken av bioenergi frå 16 TWh i dag til 26 TWh i 2015. Bioenergiprogrammet som blei etablert i 2003, er eit viktig verkemiddel for oppfølging av departementet si satsing på bioenergi. Frå hausten 2004 er satsinga styrkt og utvida slik at den òg femnar om gardsanlegg kor det blir drive med tilleggsnæringar, produksjon av biodrivstoff og produksjonsstøtte for skogsflis (pilotprosjekt). Interessa i næringa er klart aukande, og ein byrjar å sjå resultat av satsinga.

Landbruk - meir enn landbruk

Satsinga på næringsutvikling knytt til landbruket er både forsterka og endra dei seinare åra gjennom moderniseringsprosjektet Landbruk Pluss. I arbeidet med å leggje til rette for ein auka marknadsbasert næringsverksemd er det utvikla ein samla strategi, Landbruk - meir enn landbruk som femnar om heile verdikjeda, frå primærproduksjon fram til forbrukar. Siktemålet er å gjere den samla effektiviteten i verdikjeda monaleg betre. Ut frå dei strukturelle endringane som går føre seg er det òg viktig at alle ledd i verdikjeda trekk i lag, og at primærprodusentane kan få ein rimeleg del av verdiskapinga sett i forhold til den innsats dei gjer. Den nasjonale strategien Landbruk - meir enn landbruk har auka lønnsemd som hovudmål, målet skal bli nådd gjennom fem hovudstrategiar, og strategiar for dei nasjonale satsingsområda mat, trevirke, bioenergi, reiseliv og opplevings- og tenesteproduksjon. Det er fastsett konkrete resultatmål for fleire satsingsområde, og det blir arbeidd med å utvikle nye mål- og resultatindikatorar som skal takast i bruk frå 2006. Det skal òg gjerast eit arbeid for i større grad å integrere økologisk landbruk og miljøprogram i dette opplegget for næringsutvikling. Vidare skal det bli utvikla ei særskilt satsing på næringsutvikling knytt til setring.

Statsrådens kontaktutval for næringsutvikling er etablert, og skal delvis erstatte styra for enkeltprogramma. Omlegginga inneber ei meir overordna styring av programma. I tillegg etablerer Innovasjon Noreg faglege arenaer på utvalde område. Arenaene skal vere møteplass for diskusjon av vesentlege tema innan dei ulike bransjane.

Det er sett i gang ein rekkje ulike tiltak retta inn mot lokal matproduksjon, nye tilbod om gardsturisme og ulike tiltak retta inn mot å syne levande og vakkert kulturlandskap, aktiv landbruksverksemd og næringsverksemd med basis i lokal kultur. Departementet arbeider aktivt saman med andre departement for å leggje betre til rette for slik verksemd. Eit resultat av dette er at det er utvikla eit opplegg med vegskilt for tilbod om bygdeturisme og sal av gardsprodukt. Symbolet som blir nytta er ein brun hane. Skiltforskrifta blir forvalta av Norsk Bygdeturisme og Gardsmat og tiltaket er venta å gi stor positiv effekt for sal av lokale kvalitetsprodukt frå landbruket og lokal foredling.

Status for satsinga på dette området er elles m.a. at over 10 000 landbruksføretak i perioden 2001-2004 har motteke støtte til investeringstiltak frå Innovasjon Noreg. Av desse har vel 5 000 satsa innanfor tilleggsnæringar. Ei undersøking frå MMI viser at nesten 7 000 gardbrukarar enten har starta småskala matproduksjon eller har planer om å gjere det. Innanfor denne gruppa finn vi m.a. om lag 600 gardsbruk som driv med Inn på tunetverksemd og 140 lokale osteprodusentar.

Erfaringane frå andre land har vist at opphavsmerking har ført til auka omsetning og auka lønnsemd både hos primærprodusentane og næringsmiddelprodusentane. Arbeidet med merkeordninga Beskytta nemningar blir prioritert òg i 2006. Det er stor interesse for ordninga. Så langt er to produkt godkjent, medan det ligg heile 15 søknader til behandling i Matmerk og Mattilsynet

Mellom mange gode eksempel er prosjektet Håndplukket eit marknadsføringsprosjekt der 14 føretak som er retta mot den norske føretaksmarknaden deltek. Prosjektet er initiert av det tidlegare Marknadsføringssamarbeidet Bygdeturisme og er no inne i sitt tredje driftsår. Deltakarane blir mark­nadsført som føretak som har moderne møtefasilitetar i eit ekte miljø, kulinariske smaksopplevingar inspirerte av lokale råvarer og varierte og engasjerande aktivitetar. Målet er at deltakarane skal oppnå ei omsetning på 500 000 kroner som følgje av deltakinga i prosjektet, og fleire av deltakarane rapporterar å ha nådd dette målet.

Det nasjonale prosjektet Streif er ei landsdekkjande hovudsatsing innanfor prosjektet Mat og kulturlandskap 2005 og hundreårsmarkeringa for Noreg som sjølvstendig nasjon. Alle fylka arrangerer eit eller fleire streif i tida februar - oktober 2005. Måla med Streif-prosjekta er m.a. å skape glede og stoltheit over kulturlandskapet som kjelde til aktivitet, rekreasjon og oppleving, auke forståinga for verdien av lokal matproduksjon, gjere folk medvitne om utfordringane knytt til å ta vare på og oppretthalde kulturlandskapet og å vise fram landskap og mat som kjelde til nasjonal identitet.

Som eit eksempel på eit av dei mange gode enkeltføretak kan nemnast Rudi Gard som sidan 2000 har utvikla eit konsept innan kulturbasert næringsutvikling. Rudi Gard har blitt ein attraktiv kulturarena og ein markant aktør innan kulturopplevingar, arrangement, utstillingar og servering på garden. Talet på besøkjande har auka frå 100 i år 2000 til 7 000 i 2003. Verksemda har kvalitetsmerket Olavsrosa og har motteke fleire prisar, mellom andre Bygdeturismeprisen 2004.

Som ein del av regjeringa sitt arbeid med innovasjonspolitikk og verdiskaping over heile landet har Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet arbeidd for å leggje betre til rette for å utnytte areal- og bygningsressursane i landbruket til næringsverksemd. I denne samanheng er plan- og bygningslova sentral. Formålet har vore å effektivisere plan- og bygningslova som eit verkemiddel i ein slik samanheng. Miljøverndepartementet fastsette derfor i 2005 i samarbeid med Landbruks- og matdepartementet nye retningsliner knytt til plan- og bygningslova og Landbruk Pluss som er publisert som ei handbok for kommunane og ei brosjyre til gardbrukarane. Kommunane blir oppmoda om å leggje til rette for landbrukstilknytt næringsverksemd i planlegginga. Målet er eit større handlingsrom for utvikling av nye næringar.

Landbruks- og matdepartementet samarbeider med miljøvernstyresmaktene for å leggje til rette for auka næringsverksemd og turistbruk i fjell og utmarksområde, både innanfor og utanfor verneområda. Samtidig skal bruken ikkje vere til skade for natur- og kulturhistoriske verdiar. Dette er m.a. ei oppfølging av den såkalla Fjellteksten i St.prp. nr. 65 (2002-2003) og har stått sentralt i arbeidet med Landbruk Pluss.

I tråd med dei nye strategiane for næringsutvikling vil Landbruks- og matdepartementet saman med Innovasjon Noreg arbeide vidare med å samle og styrkje innsatsen innan landbruksbasert reiseliv og anna tenesteproduksjon.

Samarbeidet mellom landbruket og andre næringar og sektorar er viktig for verdiskaping i distrikta. Landbruket byr på mange kvalitetar som er grunnlag for reiseliv og anna næringsverksemd i Noreg, m.a. landskap, husdyr, utmarksprodukt, mat, kultur og historie. Med utgangspunkt i landbruket sine ressursar, ofte i samarbeid med andre bransjar, er det derfor mogleg å auke inntektene frå produkt, tenester og opplevingar innan reiseliv og andre område.

Med sikte på å vidareutvikle den økonomiske verdiskapinga frå det samla ressursgrunnlaget i landbruket og på bygdene, og som ein oppfølging av St.meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning, vil Landbruks- og matdepartementet i 2006 konkretisere det vidare arbeidet med næringsutvikling knytt til bioteknologi.

Innlandet 2010

Landbruks- og matdepartementet har ansvaret for Innlandet 2010 som er eitt av ni prosjekt i Regjeringa si sektoroverbyggjande satsing på innovasjon. Innlandet 2010 har som mål å auke nyskapinga og føretaksetableringa i dei delane av landet som ikkje har hatt så stor auke i verdiskapinga som dei langs kysten.

Eit utviklingsråd med eit fleirtal av representantar frå næringslivet i innlandet utreda våren 2005 potensialet for nyskaping i innlandet. Utviklingsrådet tilrår ei målretta satsing innanfor handlingsområda industri, bioteknologi, bioenergi, reiseliv, kultur og oppleving og informasjonstryggleik. Utgreiinga viser òg til landbruket si viktige rolle som produsent av råvarer og kulturlandskap.

Likt med regjeringa sitt syn på behovet for ein regionalt forankra politikk for nyskaping, tek innlandet sjølve, dvs. det regionale næringslivet, kompetansemiljøa og den offentlege forvaltninga, arbeidet med å løyse dei fleste utfordringane som følgjer av utgreiinga. Regjeringa vil på si side følgje opp arbeidet med Innlandet 2010 med 20 mill. kroner i 2006, og ser arbeidet som eit godt døme på regional utvikling, og eit tiltak som skaper auka vekst gjennom ein god dialog mellom regionale og sentrale styresmakter.

Reindrift

Reindrifta blir praktisert i store delar av landet og under ulike forhold. Utfordringane er mange og samansette. Stabile vilkår for reindriftsnæringa er ein føresetnad for å kunne skape tryggleik i næringa. Dette gjeld distrikts- og siidainndeling, fastsetjing av beitetider og fastsetjing av høgste talet på rein for reinbeitedistrikta. Reindriftsutøvarar i område der desse vilkåra er fastsett, har ei betre lønnsemd enn utøvarar der slike fundamentale spørsmål ikkje er avklarte.

For reinbeiteområda i Finnmark er slike rammevilkår enno ikkje fullt ut fastsette. Det er derfor viktig at dette arbeidet held fram og blir prioritert høgt. Klare rammevilkår er ein føresetnad for at ein over tid skal få tilpassa reintalet til beitegrunnlaget. Det er lagt ned eit omfattande arbeid med å få ned reintalet i delar av Finnmark. Departementet ser det derfor som avgjerande viktig at arbeidet med å bringe reintalet i balanse med beiteressursane held fram. Dette blir følgt opp gjennom å leggje til rette for slakting og gode marknadsforhold, samt gjennom revisjon av reindriftslova.

Marknadssituasjonen for reinkjøtt er ein heilt annan no enn den var ved inngangen til slaktesesongen 2004. Når tala òg viser at det siste sesong blei slakta meir enn 50 pst. fleire rein enn året før, er det ein klar indikasjon på at ein er på rett veg.

Regjeringa vil prioritere arbeidet med å få fram ei ny reindriftslov. Nytt lovverk kan gi eit effektiv verktøy i arbeidet med å få eit reintal i balanse med ressursane.

For reindrifta i heile landet er det ei utfordring å få til auka verdiskaping for næringsutøvarane m.a. gjennom auka lokal foredling, høgare foredlingsgrad, samt betre marknadsføring av produkt av rein. Auka kompetanse er sentralt for ei positiv utvikling av reindrifta. Dette arbeidet vil halde fram. Dette inneber òg at den kompetansen som er i reindrifta blir dokumentert og vidareutvikla slik at den kan nyttast i forsking og forvaltning av næringa.

Reindriftsavtalen er, ved sida av reindriftslova, det viktigaste verkemiddelet for å følgje opp måla og retningslinjene i reindriftspolitikken. Reindriftsavtalen 2005/2006 vidarefører ei omlegging av verkemiddelbruken som inneber at ein vektlegger premiering av innsats, produksjon og vidareforedling. Produksjonspremien er retta mot verdiskaping og produksjon i reindrifta, og vil kunne gi eit incitament til å auke omsetninga ved å levere varer av høgare kvalitet og/eller ved å foredle varene ytterlegare. Partane i reindriftsforhandlingane blei samde om å vidareføre innsatsen for å betre marknadssituasjonen både på kort og lang sikt. Dette er etter regjeringa sitt syn òg eit heilt nødvendig arbeid dersom ein skal få tilpassa reintalet til ressursgrunnlaget.

Verdiskapingsprogrammet for rein blei skipa i 2001. Føremålet med programmet er å auke verdiskapinga i reindriftsnæringa på ein slik måte at det kjem reineigarane til gode. Programmet har så langt gjeve støtte til over 100 prosjekt. Ei rekkje av desse er støtte til vidareforedling av kjøtt og til utnytting av biprodukta. Samla har programmet gitt støtte til etablering av 70 nye føretak. Regjeringa ser det som viktig å ha eit langsiktig perspektiv på denne typen satsing, og at det arbeidet som skjer innanfor programmet blir vidareført.

Reindrift er ei særs arealkrevjande næring med marginale beiteområde, behov for ulike sesongbeite og flyttevegar mellom dei. Inngrep og forstyrring innanfor beiteområda og fragmentering av beiteland er truleg ein av dei alvorlegaste truslane mot reindrifta sitt arealgrunnlag, og dermed mot det materielle grunnlaget for samane sin kultur. På bakgrunn av dette er det behov for å sikre reindrifta sine areal, særleg dei areala som er avgjerande for ei berekraftig reindrift. Reindriftsforvaltninga vil i 2005 sluttføre arbeidet med ein verdiklassifisering på arealbrukskart. Eit anna sentralt verktøy i samhandlinga mellom reindrifta og offentleg forvaltning er reindrifta sine distriktsplanar.

Plan- og bygningslova er det viktigaste verkemiddelet for å sikre ressursgrunnlaget i reindrifta. Det er viktig at samhandlinga mellom kommunal og fylkeskommunal forvaltning og reindrifta sine styrings- og forvaltningsorgan blir utvikla for å auke forståinga for det særmerkte ved reindrifta og for behovet for samanhengande friareal.

Busetjing og eigedomspolitikk

Det er eit viktig mål for regjeringa å sikre aktivitet og busetjing i distrikta.

Det samla talet på landbrukseigedommar er stabilt på om lag 180 000, medan talet på aktive føretak er i overkant av 54 000. Det er altså omlag 125 000 landbrukseigedommar som ikkje er i eigen drift sjølv om jorda haldast i hevd ved leigeavtaler o.a. Mange av desse eigedomane har heiltidsbusetjing eller nyttast som feriebustad, men nokre av dei er ikkje lenger i bruk.

Regjeringa vil både støtte opp om ei utvikling mot større einingar som grunnlag for ein effektiv landbruks- og tenesteproduksjon og samtidig leggje til rette for dei som vil bu på eit gardsbruk eller i distrikta, men hente inntekta frå anna verksemd enn tradisjonelt landbruk. Regjeringa vil gi borgarane større fridom til å til sjølv å ta stilling til korleis dei vil bu i distrikta og korleis dei vil utnytte ressursane på garden. Samtidig skal politikken ta vare på dyrka og dyrkbar jord til beste for framtidige generasjonar, unngå uheldige driftsløysingar og ta vare på kulturlandskapet m.a. som grunnlag for rekreasjon, jf. òg omtale under avsnittet om jord- og landskapsressursar.

Eigedommar og bygningar er viktige ressursar. Departementet arbeider med å innrette politikken slik at areal- og bygningsressursane kan takast i bruk på ein meir aktiv måte. Likeeins ønskjer regjeringa ein politikk som stimulerar til auka aktivitet når det gjeld dei eigedomane som i dag ikkje er i aktiv eigen drift. Slik auka aktivitet kan både vere knytt direkte til landbruksdrift eller ved anna næringsverksemd eller busetjing.

Ein vil òg forenkle og endre lovgjevinga for å leggje til rette for meir lokalt og regionalt tilpassa politikk, og for at eigaren skal få større valfridom til sjølv å ta stilling til korleis ressursane på garden kan utnyttast best.

Ei undersøking gjennomført av Markeds- og mediainstituttet (MMI) viser at om lag 200 000 menneske kunne tenkt seg å flytte til eit småbruk i eit meir grønt miljø. Departementet arbeider for at dette skal bli enklare å få til for dei som ønskjer å realisere slike tankar. I Telemark er det gjennomført eit pilotarbeid som viser at dei som har kjøpt ein liten gard og flytta til ei Telemarksgrend er ressurspersonar med høg utdanning, og om lag 50 pst. av dei har med seg si eiga verksemd når dei flyttar. Dette er eit døme på at større tilgang på småbruk kan gi positive effektar for distrikta. Regjeringa vil derfor leggje til rette for auka omsetning av landbrukseigedommar for å sikre aktivitet og busetjing i distrikta. Departementet arbeider òg for at det skal bli enklare å få frådelt store boligtomter i landbruksområde. Forsøk i fleire kommunar viser at dette gir auka tilflytting.

Regjeringa har dei siste åra fremma ei rekkje framlegg til endringar som samla har som formål å forenkle og oppdatere lovverket som gjeld eigedomsressursar, og å stimulere til omsetning av slike ressursar. I samband med dette er det òg lagt vekt på at eventuelle avgrensingar i eigaren sin handlefridom i større grad skal avgjerast lokalt.

Retten til å fatte vedtak etter jordlova, konsesjonslova, odelslova og skogbrukslova blei lagt til kommunane frå 01.01.2004. Saman med det ansvaret kommunane frå før hadde i saker som gjeld buplikt og nedsett konsesjonsgrense, såkalla 0-konsesjon, kan dei no òg m.a. avgjere delings- og omdisponeringssaker og konsesjonssaker. Kommunane fekk med dette ei meir aktiv rolle og eit auka handlingsrom når det gjeld eigedomspolitikken. Kommunane kan utøve sitt eige skjønn innanfor rammene i lovene og ta lokale omsyn alt etter om eigedomen ligg i eit område som er prega av fråflytting eller om det er eit pressområde. I alt 75 kommunar har fastsett forskrifter om nedsett konsesjonsgrense i heile kommunen eller i enkelte delar av kommunen.

Ny konsesjonslov tok til å gjelde 01.01.2004. I den nye lova blei konsesjonsplikta oppheva for mange eigedommar, m.a. for eigedom med bygningar, når totalarealet ikkje er på meir enn 100 daa der inntil 20 daa kan vere fulldyrka jord. Ved priskontroll etter konsesjonslova aksepterer landbruksstyresmaktene no eit noko høgare prisnivå, idet kapitaliseringsrenta er senka, og det kan bereknast inn ein buverdi for bustaden på landbrukseigedomen. For konsesjonspliktige landbrukseigedommar med bygningar er det heller ikkje nødvendig å foreta prisvurdering dersom kjøpesummen er under 750 000 kroner. Alle desse endringane tek sikte på å stimulere til aktivitet, innovasjon og busetjing i distrikta.

Regjeringa meiner at delingsforbodet i jordlova kan leggje unødige hindringar i vegen for ein fleksibel eigedomspolitikk og vil gå inn for at delingsforbodet blir oppheva. Eit slikt framlegg er no sendt på høyring. Etter framlegget kan eigaren dele landbrukseigedom eller frådele rettar knytt til eigedomen utan samtykke frå landbruksstyresmaktene. Unntak frå delingsfridomen er der frådelinga gjeld dyrka jord som ikkje blir selt som tilleggsjord til annan landbrukseigedom. Framlegget kan føre til auka busetjing og næringsutvikling i distrikta samtidig som fleire kan få tilgang på kjøp av tilleggsareal.

Departementet vil gjennomføre eit lovarbeid knytt til odelslova. Det ligg no eit privat framlegg om å oppheve Grunnlova § 107 om vern av odels- og åsetesretten til behandling i Stortinget. Det er nødvendig å avvente Stortinget sin behandling av dette framlegget før framlegga i odelslovutvalet eventuelt kan følgjast opp.

Jordskifte er eit viktig verkemiddel for å få til landbrukseigedommar som kan drivast på ein rasjonell måte. Departementet har starta arbeidet med ein brei gjennomgang av jordskiftelova. Lova må oppdaterast slik at ho høver med tida og tilhøva ut frå dei behova eigarar, rettshavarar og samfunnet har. Vidare vil regjeringa i haust på ny gjere framlegg om å endre nogjeldande jordskiftelov. Proposisjonen blei lagt fram for Stortinget våren 2005, men Stortinget rakk ikkje å behandle denne saka før sesjonens slutt. Framlegget inneber m.a. at jordskifte kan brukast for å få gjennomført planar etter plan- og bygningslova. Dette vil føre til betre arealutnytting i byar og tettstader og slik sett vere med å spare viktige jordbruksareal.

Miljø og ressurspolitikk

Jord- og landskapsressursar

Sikring av verdifulle jordbruksareal og kulturlandskap er høgt politisk prioritert og viktige element i den nasjonale miljøvernpolitikken. Regjeringa sin samla strategi for å ta vare på viktige kulturlandskap og verne om dyrka og dyrkbar jord har desse måla:

• den årlege omdisponeringa av dei mest verdifulle jordressursane skal halverast innan 2010

• spesielt verdifulle kulturlandskap skal vere dokumenterte og ha fått ei særskilt forvaltning innan 2010

• område som gror igjen med skog må skjøttast med tanke på næring og rekreasjon

Dyrka og dyrkbar jord er grunnleggjande for å sikre matforsyninga på kort og lang sikt. Som følgje av klima, terrengforhold og jordsmonn er berre 3 pst. av arealet i Noreg dyrka mark. Meir enn 20 000 daa dyrka og dyrkbar jord blir årleg omdisponerte til andre formål, og over 1 million daa er varig omdisponert dei siste 50 åra. Tala for jordbruksareal i landet totalt sett har ikkje gått ned i takt med omdisponeringa, men mange av dei aller beste jordbruksareala er borte og erstatta av m.a. nydyrka areal som i mange høve er meir marginale. Det er kommunane som treff vedtak om omdisponering av areal, og dei er derfor viktige aktørar for å nå dei nye måla om jordvern og kulturlandskap. I 2004/2005 har departementet satsa på auka dialog med kommunane om lokalt ansvar, gjennom nasjonale og regionale konferansar og utvikling av informasjonsmateriell, jf. kap. 1144. Det er m.a. laga ein rettleiar for å peike ut kjerneområde for landbruk. Målet med dette arbeidet er å identifisere kjerneområde for landbruket i den enkelte kommune slik at kommunane skal kunne ta vare på desse verdiane og gjere langsiktige prioriteringar i arealplanlegginga. Med kjerneområde for landbruk meiner ein område som er godt eigna for matproduksjon, og verdifulle kulturlandskap i landbruksområda. Departementet vil følgje utviklinga for jordvern og kulturlandskap og vurdere behovet for ytterlegare tiltak og verkemiddel.

Kulturlandskap som blir tatt vare på, er eit varemerke for bygdene og for Noreg. Det gir ei ramme for satsingar på kultur, lokal mat, friluftsliv og for busetjing og turisme. Det er likevel utfordringar knytt til gjengroing, oppsplitting og bygging i verdifulle kulturlandskap og forfall av gards- og setermiljø i ein del område. Med gards- og bygdeturisme som sentralt element i landbrukspolitikken framover er det viktig å ta vare på slike kvalitetar.

Ut over det generelle areal- og kulturlandskapstilskottet har departementet to grupper av verkemiddel som m.a. er retta inn mot slike tiltak. Dette er tilskott til spesielle miljøtiltak i jordbrukets kulturlandskap der kommunane har stor fridom til å gjere prioriteringar, og tilskotta som ligg i dei regionale miljøprogramma som blir forvalta av Fylkesmennene. Fleire Fylkesmenn har hatt prosjekt knytt til kulturlandskapet. Til dømes har Fylkesmannen i Sogn og Fjordane sett i gang eit prosjekt for å sjå på verkemiddel mot gjengroing; m.a. samarbeidsmodellar mellom vegvesen, reiseliv og landbruk samt haldningsskapande arbeid og kunnskapsformidling.

Departementet vil i 2006 arbeide vidare med konkrete tiltak når det gjeld målet om å ta vare på viktige kulturlandskap. Aktuelle tiltak kan vere dokumentasjon og prioritering av dei viktigaste kulturlandskapa, informasjonstiltak retta mot næringa og allmenta, og framlegg om lokale og nasjonale kulturlandskapsprisar for god ivaretaking av kulturlandskap. Departementet vil arbeide vidare med dette i nær kontakt med m.a. Miljøverndepartementet.

I 2006 vil departementet òg halde fram arbeidet med å styrkje kommunane si rolle på dette området. Kommunane har fleire verkemiddel som dei kan bruke i jordvernet og når det gjeld ivaretaking av viktige kulturlandskap.

Departementet vil halde fram det nordiske samarbeidet med grunnlag den nordiske Akureyri-deklarasjonen frå august 2004 om kulturlandskapet og jordbruket sine framtidige roller og den europeiske landskapskonvensjonen.

Biologisk mangfald og genetiske ressursar

Landbruket arbeider med grunnlag i det biologiske mangfaldet og naturen si produksjonsevne, og tiltaka i landbruket verker inn på levevilkåra for det biologiske mangfaldet. Dette gjer det nødvendig å ha gode kunnskapar om dette mangfaldet, både når det gjeld påverking og tolegrenser og når det gjeld kunnskap om geografisk utbreiing av viktige element i dette mangfaldet.

Departementet legg vekt på kartlegging og god kunnskap om trua artar og verdifull genetisk variasjon. Resultata av slik kartlegging vil gi eit betre grunnlag for å sikre at omsyn og verkemiddel blir retta mot dei mest verdifulle områda og det mest trua materialet. Det er òg lagt til rette for at informasjon frå miljøregistreringar i skogbruksplanlegginga kan takast i bruk i naturtypekartlegginga i kommunane.

I 2006 vil departementet:

• delta vidare i det nasjonale programmet for kartlegging og overvaking av biologisk mangfald

• føre vidare satsinga på tiltak knytt til biologisk mangfald; miljøplanar for enkeltbruk, skogbruksplanlegging med miljøregistreringar, miljøretta tilskott o.a.

• halde fram med kartleggings- og registreringsarbeid retta mot verdifull genetisk variasjon innan skogstre, innan trua kulturplanter og innan trua rasar av storfe, småfe og fjørfe

• drive fram informasjonsarbeid, forsking og kunnskapsutvikling kring dei verdiane den genetiske variasjonen representerer for allmenta og næringa

Å ta vare på genetiske ressursar og sikre ei berekraftig forvaltning av desse er grunnleggjande for å halde oppe eit biologisk mangfald og mattryggleik, livskvalitet og velferd i framtidige generasjonar. Ved modernisering av landbruket, globalisering av produksjon, auka press på leveområda til planter og dyr, og ved anna tap av genetisk mangfald kan genetisk materiale bli borte for alltid.

Departementet vil styrkje genressursforvaltninga, og vil i 2006 etablere eit nasjonalt genressurssenter på Ås. Dette skal vere eit synleg og kompetent senter som skal ta eit samordna grep når det gjeld genressursforvaltninga innan husdyr, skogstre og kulturplantar. Dette skal bli eit rådgivande organ for departementet i møte med dei utfordringane Noreg står overfor når det gjeld forvaltning av trua genetisk mangfald. Det nye senteret vil bidra til ein meir kraftfull og samordna aktivitet på området, både nasjonalt og i forhold til dei internasjonale fora på feltet.

Departementet ønskjer aktivt å følgje opp samarbeidet under Nordisk ministerråd, under FAO og Konvensjonen for biologisk mangfald på dette området.

Departementet har tatt initiativ til å få oppretta eit globalt sikringslager for frø på Svalbard. Svalbard er spesielt godt eigna m.a. på grunn av stabile klimaforhold (permafrost) og eit godt, internasjonalt vitskapleg miljø. Sikringslageret vil være unikt i sitt slag og vil utgjere ein ekstra trygging i ei verd prega både av naturkatastrofar og ustabile samfunnsforhold. Initiativet har vore drøfta internasjonalt og fått god respons, jf. kap. 1139

Naturskade

Statens naturskadeordning gir erstatning for skadar som det ikkje er mogleg å forsikre seg mot gjennom ei alminneleg forsikringsordning. Statens naturskadeordning skal òg fremme sikring mot naturskadar m.a. ved å gi tilskott til sikringstiltak. Gjennom Stortinget si behandling av revidert nasjonalbudsjett 2005 blei løyvingane til naturskadeordninga auka. Dette gjer det m.a. mogleg å sikre arbeidet med Åkneset og dette vil bli ført vidare i 2006.

Regjeringa ser det som viktig å sjå overvaking av fjellskredutsette område i ein større samanheng og har sett ned ei interdepartemental arbeidsgruppe som skal skaffe fram nødvendig grunnlagsmateriale for å kunne ta stilling til omfanget av behovet for statleg engasjement på dette området. Departementet vil kome tilbake til saka seinare.

Kart og geodata

Kart og andre stadfesta data om areal og ressursar er i dag heilt nødvendig som grunnlag for vedtak og satsingar innan dei fleste områda i landbrukspolitikken, jf. m.a. kap. 1146. Departementet har derfor ein omfattande satsing på kart- og geodata til bruk for forvaltninga på ulike nivå og innan ulike sektorar, for landbruksnæringa og andre aktørar. Eit eksempel er digitale markslagskart (DMK) som kan brukast som grunnlag for produksjon av ulike temakart. Kart som blir produsert av Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) inngår i det nasjonale kartsamarbeidet. Alle delar av landbrukssektoren treng kart for ein vidare utvikling både med omsyn til berekraftig ressursforvaltning og når det gjeld auka verdiskaping med basis i lokale ressursar.

Departementet har som mål å heve kvaliteten på kartinformasjon og å gjere informasjonen betre tilgjengeleg. Å gi tilgang til digitale kartdata over Internett er ein strategi for å modernisere forvaltninga og gjere det lettare for dei næringsdrivande å møte krav om dokumentasjon og planlegging og nettet er i ferd med å bli hovudkanal for bruk av kart i landbruksforvaltninga.

Miljøprogram og forureining frå jordbruket

For å sikre miljøverdiane knytt til landbruksareala har departementet etablert eit system med nasjonalt miljøprogram, regionale miljøprogram og miljøplanar for dei enkelte gardsbruka. Det nasjonale miljøprogrammet for landbruket låg føre i 2004. Hovudmålet er å sikre at ulike landskapstypar haldast i hevd, at verdifulle biotopar og kulturmiljø blir teke vare på og skjøtta, og å sjå til at jordbruksproduksjonen fører til minst mogleg forureining og tap av næringsstoff. Gjennom dette arbeidet blir Noreg og norsk jordbruk betre i stand til å oppfylle nasjonale og internasjonale miljøplikter. Verkemidla i det nasjonale miljøprogrammet er generelle tilskott for å oppretthalde bruk av jordbruksareal og kulturlandskap. Programmet, som er på 3,4 mrd. kroner, inneheld òg regionale ordningar og kommunale verkemiddel som er målretta mot særskilte miljøverdiar, og areal og kulturlandskapstilskottet over jordbruksavtalen er den klart største ordninga, jf. kap. 1150.

Dei regionale programma rettar seg mot dei viktigaste miljøutfordringane i det enkelte fylket, og det er gitt fridom til fylka til å utvikle tilskottsordningane i tråd med dette. Fylka har utnytta handlefridomen godt, og det blir meldt om aukande engasjement og godt samarbeid med næringa. Ein tek sikte på å utvikle mål- og resultatindikatorar på området i samanheng med tilsvarande arbeid for næringsutvikling. Dette er omtalt under næringsutvikling.

Arbeidet med å redusere utslepp til jord, vatn og luft skal følgjast opp gjennom dei regionale miljøprogramma. Det skal leggjast til rette for å følgje opp EU sitt rammedirektiv for vatn innan landbruket. Dei fylkesvise miljøprogramma gir eit særs godt grunnlag for dette. Det må setjast i verk ei tilpassing av eksisterande system for overvaking, rapportering og resultatkontroll innan landbruket. Departementet vil ta initiativ til betre miljøtilpassa driftsmetodar, m.a. gjødslingspraksis, i planteproduksjonen for å redusere forureininga av vassdrag og sjøar.

På forureiningsområdet skjer det mykje positivt og politikken gir resultat. I 2004 blei heile 7 300 tonn landbruksplast samla inn for attvinning. Dette var ein auke på 1 300 tonn frå føregåande år og utgjer om lag 80 pst. av den totale mengda plast frå landbruket. Reduksjonen i avrenning av nitrogen og fosfor frå jordbruket til sårbare område i Nordsjøen blei for 2003 berekna til 27 pst. for nitrogen og 39 pst. for fosfor samanlikna med 1985.

I løpet av perioden 1998-2002 er miljø- og helserisikoen ved bruk av plantevernmiddel redusert med minst 25 pst. Statistikk basert på bruksdata er under utvikling, og skal erstatte tidlegare statistikk som er basert på omsetningstal. Bruksstatistikken vil gjere det mogleg å få sikrare tal for risikoutviklinga. I 2004 blei handlingsplanen for redusert risiko ved bruk av plantevernmiddel revidert og ein ny ambisiøs plan fram mot 2008 er vedteke. Målsetjinga er å redusere faren ved bruk til det halve samanlikna med 1998. For 2005 er det gjort framlegg om tiltak og verkemiddel for å følgje opp planen.

Økologisk jordbruk

Satsinga på økologisk jordbruk skal medverke til å gjere det norske jordbruket meir miljøvennleg og til å auke mangfaldet i matvaresektoren. Målet er at 10 pst. av jordbruksarealet skal drivast økologisk innan 2010 dersom produksjonen blir omsett som økologisk vare. Statistikken viser at vi samla for Noreg no har 3,9 pst. økologisk jordbruksareal, inkl. areal som er under omlegging, og at variasjonen mellom fylka er stor. Tre av fylka; Buskerud, Telemark og Sør-Trøndelag har i dag meir enn 5 pst. økologisk drive jordbruksareal, inkl. areal under omlegging. 37 kommunar har allereie nådd målet på 10 pst. og 11 av desse har meir enn 15 pst. økologisk dyrka areal.

Dei største utfordringane er i dag knytt til å utvikle marknaden for økologiske varer. Departementet har dei siste åra prioritert tiltak retta mot marknaden med sikte på auka etterspurnad etter produkt frå økologisk jordbruk. Det er innført ei ordning med heilkjedeavtaler der aktørar i verdikjeda frå jord til bord inngår forpliktande avtaler om å få den økologiske produksjonen ut til forbrukaren som økologisk vare. Vi ser no ei positiv utvikling og aukande marknadsdel når det gjeld økologisk mjølk og mjølkeprodukt. Handlingsplanen for økologisk produksjon og omsetning skal i løpet av 2005 reviderast for siste planperiode (2006-2009). I 2006 skal det, i regi av opplysningskontora, gjennomførast ein informasjonskampanje om økologiske produkt. Kampanjen skal gjennomførast i samarbeid med marknadsaktørane.

Forvaltning av Statskog SF (Norsk utmark SF) sine areal til beste for samfunnet og allmenta

Statskog SF er den største grunneigaren i Noreg og forvaltar store skog- og utmarksområde. Statskog SF sitt areal skal brukast aktivt for å sikre viktige samfunnsoppgåver med større satsing på tilrettelegging og forvaltning av eigedommar til beste for samfunnet og allmenta med omsyn til naturvern, friluftsliv og lokal verdiskaping. Inntektene til Statskog SF kjem i hovudsak frå skogsdrift, sal av tenester, sal av jakt- og fiskekort, samt fall- og festerettar. Denne verksemda vil òg i framtida danne grunnlaget for føretaket sine inntekter, og skape grunnlag for dei andre samfunnsoppgåvene i samsvar med føremålet for føretaket.

Det blei på føretaksmøte i Statskog SF i 2005 vedteke at føretaket skal skifte namn til Norsk utmark SF. Dette blir gjort for å gjere det tydeleg at føretaket forvaltar norsk mangfaldig og tilgjengeleg natur og signalisere at staten sine eigne areal kan nyttast av borgarane til jakt og fiske og anna friluftsliv. Stortinget vedtok i 2005 den nye Finnmarkslova, som inneber etablering av det nye rettssubjektet Finnmarkseigedommen. Det nye namnet skal takast i bruk frå det tidspunkt Finnmarkseigedommen blir etablert, noko som etter planen er føresett å skje i første halvår 2006.

Frå det tidspunkt Finnmarkseigedommen blir etablert vil ikkje Statskog SF lenger ha nokon rolle i Finnmark. Endringane i Finnmark saman med andre endringar i rammevilkåra, vil ha konsekvensar for oppgåver, organisering og vedtekter for Statskog SF. Statskog SF er nærmare omtalt i kap. 5652 Innskotskapital i Statskog SF.

Det er viktig at staten som stor grunneigar er med og tek ansvar for ein auke i barskogvernet. På dette grunnlaget blei det i september 2005 vedteke vern av 30 skogområde på Statskog SF sine areal. Totalt verneareal blei 405 km², av desse 125 km² produktiv skog. Vernet gjer at skogvernet i Noreg aukar med 13 pst. til 1,4 pst. av det totale produktive skogarealet i Noreg.

Statskog SF skal m.a. medverke til å nå samfunnsmål knytt til trivsel, helse og naturopplevingar ved å leggje til rette for friluftsliv, jakt og fiske. På dette grunnlaget blei det i revidert nasjonalbudsjett 2005 opna for at Statskog SF dersom fylkeskommunane eller kommunane ikkje melder si interesse skulle kunne kjøpe aktuelle forsvarseigedommar før dei blei lagt ut i den opne marknaden.

Kommunal og regional tilpassing av landbrukspolitikken

Regjeringa legg vekt på at kommunale og regionale tilpassingar gir betre måloppnåing i landbruks- og matpolitikken. Både utvikling og gjennomføring av denne politikken må skje ut frå lokale føresetnader og gjennom regionale og lokale partnarskap. Den nasjonale politikken gir no opning for ulike prosessar og løysingar i ulike regionar.

Dette har skjedd ved:

• overføring av auka fullmakter til kommunane når det gjeld juridiske verkemiddel

• overføring av økonomiske miljøverkemiddel til kommunane og fylka

• Fylkesmannen har fått ansvar for regionale nærings- og miljøplanar. Dette skjer i et samspel med politiske organ, Innovasjon Noreg, kompetansemiljø og næringsliv.

• Igangsetjing av ei rekkje pilotprosjekt på kommunalt og regionalt nivå for å prøve ut ulike modellar for lokalt utviklingsarbeid

Gjennom denne omlegginga på landbruksområdet har regjeringa vist tillit til kommunesektoren og lokaldemokratiet. Eit av måla er at dette skal gi konstruktive resultat i form av at kommunane er meir aktive i landbrukspolitikken og ein meir lokalt tilpassa politikk.

Førebels inntrykk viser at overføringa av oppgåver til kommunane og regionane har ført til at landbruk mange stader har fått auka politisk merksemd, involvering av næringa og gitt resultat i form av aktivt lokalpolitisk engasjement i strukturendringane, nye lokale og regionale grep i arbeidet med næringsutvikling og nye lokale tiltak for å styrkje busetjinga.

Regjeringa vil vidareutvikle det systemskiftet som no har skjedd både når det gjeld kommunane si rolle og Fylkesmannen si rolle som utviklingsaktør og kompetansesenter.

Departementet tek sikte på å leggje ansvaret for den veterinære vaktordninga til kommunane frå 2007. Dette er nærmare omtalt i kat. 15.10 og er eit viktig tiltak i arbeidet med å leggje auka ansvar og oppgåver til kommunane på område der dette vil gi betre lokale tilpassingar av politikken og den landbrukspolitiske forvaltninga.

Likestilling i landbruket, og tiltak retta mot barn og unge

Likestilling

Det er eit mål at kvinner og menn skal ha like moglegheiter til å drive næringsverksemd innanfor landbruk og tilknytte næringar, og det er nødvendig med stor bredde både med omsyn til kompetanse, ferdigheitar og menneskelege ressursar om ein skal få til ein framleis positiv utvikling med omsyn til næringsutvikling, ressursforvaltning og busetjing i bygdene.

Noreg har ein føremon med høgt utdanna arbeidskraft og høg yrkesdeltaking for kvinner, men offentleg statistikk syner at kvinner i stor grad arbeider i offentleg sektor og at kvinner er dårlegare representert i næringslivet.

I slike samanlikningar ligg landbrukssektoren om lag på linje med andre sektorar med nokre gode resultat og nokre resultat som syner at likestillingsarbeidet må halde fram. I perioden frå 2003-2005 var 35 pst. av dei som overtok landbrukseigedommar kvinner. Det er altså framleis eit fleirtal mannlege eigarar, men delen kvinner som overtek landbrukseigedommar har auka klart frå tidlegare periodar. Når det gjeld sysselsetjinga i jordbruket står kvinner for om lag 25 pst.

Når det gjeld nye næringstiltak er kvinnedelen generelt sett klart høgare, m.a. står kvinner for om lag 2/3 av Inn på tunet-verksemder. I januar 2005 viser statistikk frå Mattilsynet at vel 75 pst. av osteprodusentane i Norsk Gardsost er kvinner, nokon i samarbeid med menn. I landbrukssamvirket sine bedriftsstyre har delen av kvinner auka frå 16 til 25 pst. dei siste to åra som følgje av ein målretta innsats på området der målet er 40 pst.

Landbruks- og matpolitikken skal fremme likestilling i tråd med den generelle likestillingspolitikken til regjeringa. Landbruks- og matdepartementet arbeider derfor saman med andre departement og i både nasjonale og internasjonale prosjekt med spørsmål knytt til likestilling og kvinner si deltaking i landbruksverksemd og ny næringsutvikling. I 2004 blei verdiskapingsprogramma for mat og for rein likestillingsvurdert. Vurderinga gav positive konklusjonar for desse programma, og ein av konklusjonane var at likestilling og styrking av kvinners posisjon krev særskilt omtale i mandat/ regelverk dersom ein skal nå gode resultat. Arbeidet med likestillingsvurdering vil bli ført vidare og forsterka med sikte på å rapportere meir inngåande i samband med budsjettframlegget for 2007.

Departementet har i 2005 starta arbeidet med å få fram eit betre kunnskapsgrunnlag knytt til likestillingsarbeidet i landbrukspolitikken og departementet vil invitere næringa med i dette arbeidet. Med grunnlag i betre kunnskap kan ein så arbeide vidare med sikte på fornya felles mål og strategiar for korleis ein kan følgje opp desse måla.

Tiltak retta mot barn og unge

Barn og unge er den framtidige omverda til landbruks- og matsektoren og dei er grunnlaget for framtidig rekruttering til sektoren. Samtidig har barn og unge i dag i mange fall eit meir distansert forhold til landbruk og naturforvaltning enn tidlegare. Det er eit mål å gi barn og unge forståing for langsiktig forvaltning av ressursane som kjelde til inntekt og velferd. Det er derfor grunnleggjande viktig å ha ein politikk som òg vender seg aktivt mot barn og unge og som både er med å leggje til rette for kunnskap og innsikt i sektoren.

Departementet har derfor gitt støtte etter søknad til organisasjonane 4H, Noregs Bygdeungdomslag, Natur og Ungdom. Det same gjeld tilskott til prosjektet Ungt entreprenørskap.

Landbruks- og matdepartementet gir tilskott til miljølæreprosjektet Lære med skogen som er tilrettelagt frå barnehage- til høgskolenivå og blir administrert frå Skogbrukets kursinstitutt. I skoleåret 2003/2004 var det heile 147 000 elevar som brukte dette i undervisninga. Treveven (www.treveven.no) er eit nytt digitalt produkt som er spesielt tilrettelagt for ungdom. Her kan ungdom lære om arkitektur, norsk byggeskikk, design og ulike produkt knytt til skogen. Departementet gir vidare tilskott til Det norske Skogselskap sitt arbeid overfor barn og unge. Skogselskapet gjennomfører m.a. årleg skoleskogdagar i samarbeid med skolar i Oslo-regionen, og i 2005 deltok 2200 elevar på arrangementet.

Hundreårsmarkeringa Streif hadde òg tiltak retta mot barn og unge knytt til både skolestiloppgåver, prosjektet Kortreist mat og deltaking frå barn og unge i enkelte Streif.

Regjeringa ønskjer å fremme eit kosthald som gir grunnlag for god folkehelse. I budsjettet for 2005 blei det, jf. omtalen i St.prp. nr. 1 (2004-2005), sett av 5 mill. kroner på kap. 1149 til ei satsing for å prøve ut produksjon og levering av lokal mat til måltid i skolar, økologisk mat i skolemåltid og elevaktivitetar for produksjon av mat, skolemåltid mv. Resultata frå dette arbeidet er nærmare omtalt i kat. 15.10.

Departementet har samla sett hatt eit stort engasjement retta mot barn og unge og ser dette som viktige og verdifulle tiltak. Departementet vil summere opp erfaringane frå slikt arbeid med sikte på å vurdere korleis dette skal utformast framover.

Internasjonalt arbeid

Utforming av ny landbruksavtale vil vere ein svært sentral del av den pågåande forhandlingsrunden i WTO. Hovudrådet i WTO 27.-29.juli 2005 nådde ikkje målet om å bli samde om eit første utkast til landbruksavtale på bakgrunn av rammeavtalen som Hovudrådet vedtok i fjor. Likevel blei landa einige om å halde fast på målet om å fastsetje konkrete pliktar og regelverk på dei ulike områda (såkalla modalitetar) på ministerkonferansen i Hong Kong i desember 2005, samt å avslutte forhandlingane i 2006. Dette krev intensive forhandlingar og vilje til å inngå kompromiss hos alle aktørane. Rammeavtalen som ein blei einig om 01.08.2004 er framleis grunnlaget for dei vidare forhandlingane. Denne avtalen omfattar m.a. retningslinjer for forhandlingane om landbruk og industrivarer (inkl. fisk).

Rammeverket for landbruk legg m.a. opp til reduksjon i summen av handelsvridande støtte til landbruket, eliminering av eksportstøtte og betring av marknadstilgangen for landbruksvarer. Det står igjen å fastsetje konkrete plikter og regelverk på dei ulike forhandlingsområda. Landa blei i mai 2005 samde om ein metode for å rekne om spesifikke tollsatsar til prosenttollsatsar (såkalla ad valorem ekvivalentar). Dette gir grunnlag for å kunne samanlikne tollsatsane i ulike land.

Det skal takast spesielt omsyn til u-landa sine behov ved utforminga av det nye regelverket. Frå regjeringa si side blei det ved vurdering av rammeverket lagt vekt på at den opnar for særskilte ordningar for sensitive landbruksprodukt, og vidare at det gjennom ei eiga ordning blir opna for at Noreg kan vidareføre ein omfattande del av den blå støtta (m.a. areal- og dyrestøtte) i landbruket.

I dei vidare forhandlingane er det frå norsk side ei overordna målsetjing å sikre at det framleis blir handlingsrom til å utforme ein nasjonal landbrukspolitikk i samsvar med våre prioriteringar for landbruket. Ein legg særleg vekt på behovet for nasjonal produksjon for å sikre omsyn som ikkje gjeld handel direkte, slik som kulturlandskap, biologisk mangfald og distriktsomsyn. For å tryggje ein berekraftig produksjon er det avgjerande at vi i størst mogleg grad kan vidareføre importvernet og sikre eit tilstrekkeleg handlingsrom for nasjonal landbruksstøtte. I dei vidare forhandlingane legg regjeringa stor vekt på å vidareføre samarbeidet med likesinna land i G-10-gruppa, for å sikre eit resultat mest mogleg i tråd med norske interesser.

Noreg deltek i dei internasjonale skogpolitiske prosessane. FN sitt skogpolitiske forum (UNFF) skal ha sitt 6. møte i februar 2006. Alternativa for det vidare rammeverket for det internasjonale skogsamarbeidet blir etter planen drøfta på dette møtet. Etablering av ein global skogkonvensjon eller ei anna form for internasjonal avtale er eit av alternativa. Det er frå norsk side eit mål å etablere eit meir forpliktande samarbeid landa i mellom for å bevare og betre forvaltninga av verda sine skogar. Noreg deltek òg aktivt i samarbeidet under Ministerkonferansane for trygging av skogane i Europa (MCPFE) som m.a. tilrettelegg for ei regional oppfølging av det globale samarbeidet om berekraftig skogforvaltning. Noreg tek del i koordineringa av denne europeiske skogpolitiske prosessen og vil i åra framover få ei meir leiande rolle.

Det blir lagt stor vekt på bevaring av genetiske ressursar. Departementet deltek aktivt i Nordisk genressursråd og det nordiske samarbeidet knytt til dei nordiske genbankane for husdyr og planter og samarbeid om genressursar i skog. Departementet følgjer aktivt opp det internasjonale arbeidet under FAO sin kommisjon for genetiske ressursar og FN sin konvensjon om biologisk mangfald. Arbeidet med å førebu gjennomføring av den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressursar innanfor mat og jordbruk vil i 2006 ha stor vekt. Landbruks- og matdepartementet vil saman med Utanriksdepartementet og Miljøverndepartementet samfinansiere etableringa av eit globalt sikringslager for frø på Svalbard. Planane for lageret skal leggjast fram i 2006. Lageret vil gi ei ekstra sikring i tilfelle eksisterande samlingar av biologisk mangfald som er viktig for matforsyninga globalt, blir trua av naturkatastrofar og ustabile samfunnsforhold. Svalbard vil vere godt eigna på grunn av permafrost, stabile politiske forhold og eit vitskapleg miljø. Initiativet har fått ein positiv internasjonal mottaking som m.a. er eit teikn på den tilliten Noreg har som kompromissleverandør og brubyggjar i det internasjonale arbeidet for genressursar.