1 Innledning

Det er nå foretatt en helhetlig gjennomgang av politi- og lensmannsetatens samfunnsrolle. Samfunnsutviklingen og utviklingstrekk ved de kriminelle aktørene påvirker politiets oppgaver, oppgaveløsning og arbeidsvilkår, og dermed også politirollen. I et samfunn i rask utvikling må politi- og lensmannsetatens samfunnsrolle diskuteres løpende. Det er en slik debatt St.meld. nr. 42 (2004-2005) Politiets roller og oppgaver, legger opp til.

En veldefinert og omforent politirolle er viktig for etatens identitet og evne til å handle i et stadig mer komplisert samfunn. Det er en utfordring for etaten som samfunnets sivile maktapparat å fylle sin samfunnsrolle på en tydelig og tillitskapende måte slik at samfunnets og befolkningens behov for rettssikkerhet, trygghet og alminnelig velferd blir ivaretatt.

Den overordnede målsetting for politi- og lensmannsetaten, slik den beskrives i St.meld. nr. 42 (2004-2005), er en etat som i samvirke med andre skal bidra til økt trygghet i samfunnet. Etaten skal bidra til økt trygghet gjennom redusert kriminalitet, økt tilgjengelighet og målrettet informasjon. Samvirke er et sentralt emne i meldingen, og med politi- og lensmannsetaten som den sentrale aktøren.

Den norske politimodellen har sterk lokal forankring med mange oppgaver som gir god kontakt med publikum og lokale myndigheter. Etaten er tilgjengelig i lokalsamfunnet. Dette gjelder også Oslo og de største byene. Et lokalt forankret politi med vekt på tilgjengelighet forutsetter mange og spredte tjenestesteder. Lokal tilstedeværelse er en nødvendig forutsetning for samspill og nærhet til publikum.

Norsk politi har en bredere oppgaveportefølje enn land vi vanligvis sammenligner oss med. Dette er et bevisst valg. En bredt sammensatt oppgaveportefølje, også med sivile oppgaver, er en viktig forutsetning for et lokalt forankret politi med sivilt preg og for samspill og nærhet til publikum.

Den norske politimodellen og norsk politi nyter stor tillit. Den gir god rettssikkerhet, handlekraft og skaper tillit og bred kontaktflate, både i tettbygde områder og i distriktene. Derfor viderefører meldingen hovedtrekkene i dagens modell både når det gjelder oppgaver og struktur.

Den senere tids utvikling og erfaring sammenholdt med publikums klare forventninger om at politiet skal være i stand til å ivareta deres trygghet gjennom bl.a. bekjempelse av kriminalitet, alminnelig beredskap og tilgjengelighet i lokalsamfunnet, krever en styrking av politiressursene i fremtiden. Regjeringen tar sikte på at opptaket av studenter til Politihøgskolen vil være et nivå som sikrer at det er nok politifaglig personell til å dekke forventet avgang i etaten og utjevning av forskjeller mellom politidistriktene uten at det foretas reduksjoner i enkelte distrikt. Regjeringen vil etter evalueringen av Politireformens fase 2 i 2007, komme tilbake med en samlet vurdering av behovet for tilgang på personell i et lengre tidsperspektiv.

1.1 Organisering

Kategorien omfatter i hovedsak de etater og virksomheter som skal sikre lov, orden og trygghet i samfunnet, forebygge straffbare handlinger og sørge for straffeforfølging.

1.1.1 Den sentrale politiledelsen

Justisdepartementet og Politidirektoratet utgjør den sentrale politiledelsen. Justisdepartementet har ansvar for etatsstyringen av Politidirektoratet, riksadvokaten, generaladvokaten og Politiets sikkerhetstjeneste. Politidirektoratet er et forvaltningsorgan underlagt Justisdepartementet. Direktoratet er departementets utøvende organ for planlegging, iverksetting og koordinering av tiltak innenfor politiets virksomhet. På straffesaksbehandlingens område skjer dette i samarbeid med riksadvokaten, som har det overordnede påtalefaglige ansvaret for politiets etterforskningsvirksomhet, og i denne egenskap bare kan instrueres av Kongen i statsråd. Det øvrige ansvaret innen virksomhetsområdet, som ressursfordeling, organisering, resultatoppfølging mv. ligger hos Politidirektoratet. Politidirektoratet har ansvar for etatsledelsen av politi- og lensmannsetaten, og ivaretar viktige oppgaver innen internasjonalt politisamarbeid.

1.1.2 Politidistriktene og særorganene

Politiet er inndelt i 27 politidistrikter med en politimester som leder for hvert distrikt. Distriktene er igjen inndelt i lensmanns-, politistasjons- og namsfogsdistrikter. Lensmanns- og politistasjonsdistrikter kan være samordnet i regionale driftsenheter. Politimestrene i Rogaland og Salten leder Hovedredningssentralene.

Det er følgende særorganer i politiet:

• Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Nye Kripos)

• Utrykningspolitiet (UP)

• Den sentrale enhet for etterforsking og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet (ØKOKRIM)

• Politiets data- og materielltjeneste (PDMT)

• Politiets utlendingsenhet (PU)

• Politihøgskolen (PHS)

I tillegg kommer Politiets sikkerhetstjeneste (PST), som er et eget politiorgan i henhold til politilovens § 17a. Det er politifaglig og administrativt direkte underlagt Justisdepartementet. Som følge av at tjenesten utfører etterforskningsoppgaver, er det også rapporteringslinje til høyere påtalemyndighet.

Særorganene er administrativt og faglig underlagt Politidirektoratet, jf. politiloven § 16, 2. ledd. ØKOKRIM er i tillegg et statsadvokatembete, og er derfor i sin påtalemessige virksomhet underlagt riksadvokaten.

1.1.3 Den høyere påtalemyndighet

Den høyere påtalemyndighet består av Riksadvokatembetet, ti regionale statsadvokatembeter, ØKOKRIM og Det nasjonale statsadvokatembetet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (etablert 01.08.2005). Den høyere påtalemyndighet ledes faglig og administrativt av riksadvokaten, og riksadvokaten har den overordnede påtalefaglige ledelse av etterforskningen i politidistriktene og politiets særorganer. Når det gjelder ØKOKRIMs øvrige virksomhet og faglig og administrativt ansvarsforhold vises til pkt 1.1.2

1.1.4 Generaladvokaten

Generaladvokaten leder den militære påtalemyndighet og er overordnet krigsadvokatene. Generaladvokaten har også tilsyn med den militære disiplinærmyndighet, og er underlagt riksadvokaten i påtalemessige spørsmål, men er administrativt underlagt Justisdepartementet.

1.1.5 Grensekommissæren

Grensekommissæren har bl.a. ansvar for å føre tilsyn med Grenseavtalen mellom Norge og Russland, herunder føre forhandlinger med russiske grensemyndigheter med sikte på å bilegge eventuelle konflikter ved grensen. Grensekommissæren er underlagt Politidirektoratet.

2 Hovedmål og delmål

3 Hovedutfordringer

Politiet har et bredt spekter av oppgaver og utfordringer som krever høy kompetanse og kvalitet i tjenesteutførelsen. Politiet må fylle sin rolle på en tydelig og tillitsskapende måte slik at samfunnets og befolkningens behov for rettssikkerhet, trygghet og alminnelig velferd ivaretas gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet.

Kriminalitetsbekjempelse er politiets viktigste funksjon. Gjennom en kombinasjon av reaktive og proaktive strategier skal etaten jobbe for i størst mulig grad å forebygge kriminalitet. Barn og unge er viktige målgrupper. Samtidig må gjengangere prioriteres for å avbryte en kriminell livsførsel og redusere den kriminalitet som rammer folk flest. Det er viktig at denne kriminaliteten ikke hverdagsliggjøres og at den møtes med felles innsats fra politi, andre etater og publikum. Kunnskapsstyrt innsats basert på gode analyser og lokal samordning av forebyggende tiltak vil i stor grad være avgjørende for å kunne målrette innsatsen, og å lykkes i å forebygge og redusere også denne kriminaliteten. Høy oppdagelsesrisiko og en effektiv etterforskning har også forebyggende effekt. En effektiv etterforskning kan gi viktig kunnskap om kriminalitet og de kriminelle, og være viktig i det forebyggende arbeidet.

Arbeidet med å gjøre straffesaksbehandlingen raskere og mer effektiv skal prioriteres også i 2006. Tiltak for å redusere saksbehandlingstiden må imidlertid ikke gå på bekostning av kvalitet og rettssikkerhet.

Organisert og alvorlig kriminalitet, herunder internasjonal terrorisme, stiller store krav til forebyggende tiltak, metodeanvendelse og internasjonalt samarbeid. Nye Kripos, nasjonalt etterretningssenter, nye metoder og bruk av ny teknologi skal være sentrale virkemidler i kampen mot organisert og annen alvorlig kriminalitet.

Politiet er en sentral aktør i det sivile samfunns beredskap mot store ulykker, naturkatastrofer og terroranslag og har det sentrale ansvaret i den lokale beredskapen (lokal redningssentral). Dette stiller krav om beredskapsrutiner, øvelsesmønstre og gode samvirkerelasjoner til andre etater, organisasjoner og publikum.

Spennvidden i etatens oppgaver stiller store krav til etatens bemanning, kompetanse og ledelse. En forutsetning for å lykkes er en god og samlende organisasjonskultur, hensiktsmessig organisering og en ressursfordeling tilpasset politidistriktenes behov for å løse sivile og politifaglige oppgaver på en god måte.

Hovedmålet for påtalemyndighetens virksomhet er å bidra til å redusere kriminaliteten. Riksadvokaten og statsadvokatene skal gjennom sin fagledelse og egen straffesaksbehandling bidra til dette.

Satsingen på bekjempelse av alvorlig og organisert kriminalitet omfatter både politiet og den høyere påtalemyndighet. Sakenes internasjonale karakter nødvendiggjør et omfattende samarbeid med påtalemyndigheten i andre land. Norsk deltakelse i Europol og Eurojust står her sentralt.

4 Tilstandsvurdering og mål

4.1 Trygghet og redusert kriminalitet

Innenfor kriminalitetsbekjempelsen følges to hovedstrategier – forebyggende tiltak og straffesaksbehandling. I St.meld. nr. 42 (2004-2005) er disse betegnet som proaktive og reaktive strategier. Begge strategiene er nødvendige og likeverdige.

Kriminalitetsutviklingen

Kriminalitet omfatter svært ulike handlinger med ulike motiver og konsekvenser for individ og samfunn. Hva som til enhver tid er definert som kriminelle handlinger gjennom lovgivningen, og omfanget av slike handlinger, er vanskelig å måle. Ikke all kriminalitet blir oppdaget og ikke all kriminalitet som blir oppdaget anmeldes. Siden den offisielle statistikken baserer seg på den registrerte kriminaliteten gir den ikke et totalt bilde av den faktiske kriminaliteten. Omfanget av den skjulte kriminaliteten er ukjent, men intervjuundersøkelser og stikkprøver tyder på at omfanget er betydelig. Særlig gjelder dette for enkelte kriminalitetstyper som vold, narkotika, seksualforbrytelser, miljøkriminalitet og økonomisk kriminalitet.

Den offisielle kriminalstatistikken føres av Statistisk sentralbyrå (SSB) og gir informasjon om anmeldte lovbrudd, etterforskede lovbrudd, straffereaksjoner og fengslinger. Statistisk sentralbyrå har i 2005 foretatt en omfattende revisjon av anmeldelsesstatistikken for perioden 1993 – 2004. Revisjonen medfører bortfall av betydelige feilkilder og bidrar til god sammenliknbarhet gjennom perioden. Den følgende framstilling er hovedsakelig basert på anmeldelsesstatistikken og supplert med øvrig kriminalstatistikk, levekårsundersøkelsene til SSB og etterretningsinformasjon.

Den offisielle kriminalstatistikken omfatter heller ikke forseelsessaker som er avgjort med forenklede forelegg. Disse registreres ved Statens innkrevingssentral (SI). De er imidlertid straffesaker og bør tas hensyn til når et samlet kriminalitetsbilde skal vurderes. Kurante saker som gjelder forseelser etter vegtrafikkloven, tolloven og småfartøyloven kan i dag avgjøres med forenklede forelegg. Tall fra SI viser en økning i antall forenklede forelegg fra 147 519 i 1994 til 226 757 i 2004.

Den anmeldte kriminaliteten har økt siden 1993. Det ble dette året anmeldt 76,2 lovbrudd pr. 1000 innbyggere, mens det i 2004 ble anmeldt 89 lovbrudd pr. 1000 innbyggere. Noe av økningen i anmeldelsesomfanget skyldes nye registreringsrutiner hos politiet som fanger opp mer av den faktiske kriminaliteten slik at mørketallene har blitt mindre. Andre forklaringer kan være borgernes mer positive holdning til å politianmelde lovbrudd og forsikringsselskapenes vilkår om politianmeldelse før skadeserstatning, for eksempel for tyveri. På tross av disse og andre endringer i grunnlaget for statistikken, er økningen såpass markant at den viser en reell økning i begåtte lovbrudd. Mens 1990-tallet ble preget av jevn stigning i anmeldelsesomfanget, har det de siste 5 årene vært større variasjon i antall anmeldelser.

I 2004 ble det totalt anmeldt 407 377 lovbrudd i Norge. Dette er 4,1 prosent færre lovbrudd enn i 2000 da det ble anmeldt 424 918 lovbrudd, og 3,2 prosent færre enn de 420 762 anmeldelsene som ble registrert i 2003. Hovedtyngden av anmeldelsene gjelder forbrytelser. Forbrytelsene utgjør noe over 70 prosent av alle anmeldelser hvert år. Nedgangen i det totale antall anmeldelser sammenliknet med 2003 gjelder registrerte forbrytelser. Det ble anmeldt 5,3 prosent færre forbrytelser. Innen forseelseskategorien ses en økning på 2,2 prosent. Saker med forenklede forelegg er da ikke medregnet, jf. foran.

De profittmotiverte lovbruddene utgjør en vesentlig del av den anmeldte kriminaliteten. I 2004 omhandlet over halvparten av anmeldelsene økonomisk kriminalitet og annen vinningskriminalitet, jf. figur 2.1. Nedgangen i forbrytelsesanmeldelsene fra 2003 til 2004 gjelder særlig økonomisk kriminalitet og annen vinningskriminalitet, men også anmeldelser av skadeverk gikk ned. Økningen i antall anmeldte forseelser skyldes i hovedsak flere anmeldte tilfeller av trafikkriminalitet. Oppgangen gjelder for en stor del ulovlig hastighet, og økt bruk av automatisk trafikkontroll er den viktigste årsaken til at flere trafikkforseelser avdekkes og registreres (SSB 2005).

4.1.1 Styrke det kriminalitetsforebyggende og trygghetsskapende arbeidet

Endringer i kriminalitetsbildet og den alminnelige samfunnsutvikling for øvrig stiller økte krav til politiets trygghetsskapende virksomhet, med økende krav til politiets tilgjengelighet, organisering og bruk av ressurser.

Formålet med politiets forebyggende arbeid er å iverksette handlinger som på kort eller lang sikt hindrer mennesker i å begå straffbare handlinger, eller som reduserer situasjoner der mennesker blir motivert til å begå lovbrudd. Politiets forebyggende virksomhet skal være kunnskapsstyrt og målrettet på grunnlag av analyser og kartlegging, tilpasset behov og forventet effekt. Problemorientert politiarbeid (POP) skal være den metodiske tilnærmingen i politiets generelle forebyggende arbeid, og problemanalyser er sentrale for å etablere kunnskap om kriminalitet og for å kunne rette målrettet innsats mot bestemte problemer, personer/miljøer eller områder. Gjennom pilotprosjekter er det synliggjort at POP som metode gir gode resultater, og Politidirektoratet vil utarbeide en strategi for videre implementering av metoden for perioden 2006 – 2010. I 2006 skal betydningen av å utvikle bedre kriminalitetsanalyser vektlegges som grunnlag for prioritering og målretting av tiltak. Mer forpliktende tverrfaglige relasjoner skal utvikles som grunnlag for involvering av flere problemeiere i løsningsprosessene, herunder lokale myndigheter og andre lokale samarbeidspartnere.

Tre lensmannsdistrikter i Nordre Buskerud politidistrikt fikk i forbindelse med budsjettbehandlingen for 2005 tildelt 0,5 mill. kroner særskilt til et prøveprosjekt som skulle gi spesiell oppmerksomhet til lokalt initiert problemorientert politiarbeid. Målet er økt trygghet og tilfredshet for befolkningen. Prosjektet i skal evalueres i løpet av første halvår 2006.

Kriminalitet som rammer folk flest

Sammen med skadeverk er vinningslovbrudd en form for kriminalitet som svært mange utsettes for eller plages av. Publikums tillit til politiet og den alminnelige trygghetsfølelsen i lokalsamfunnet vil i stor grad bero på hvordan denne kriminaliteten behandles. Mange av de som utsettes for denne kriminaliteten oppfatter den som en integritetskrenkelse og den kan skape stor utrygghet. Det kreves både forebyggende tiltak og effektiv straffesaksbehandling for å bekjempe også denne kriminaliteten. Forebygging og begrensning skal foregå etter retningslinjene for problemorientert politiarbeid. Ved bedre analyser, mer fokus på årsakene, bedre samspill med publikum og mer involvering av andre problemeiere er det mulig å redusere også denne kriminaliteten. Tyveri, innbrudd og skadeverk oppdages ofte i etterkant av at lovbrudd har skjedd. Gjerningspersonen er som regel ukjent og det er sjelden vitner til forbrytelsen, noe som gjør etterforskningen vanskelig. Innsatsen på området må balanseres mot den alvorlige kriminaliteten. Det er imidlertid viktig at tilgjengelige ressurser over tid brukes slik at lovbrytere og mulige lovbrytere får forståelse for at for politiet er intet kriminalitetsområde fremmed.

I 2004 ble det anmeldt 64 421 grove tyverier, 83 868 simple tyverier, 17 867 motorkjøretøytyverier, 3 938 innbrudd og 17 999 tilfeller av skadeverksforbrytelser. For alle disse forbrytelsene representerer anmeldelsestallene nedgang sammenliknet med årene før. Nedgangen i den registrerte kriminaliteten kan ha flere årsaker og trenger ikke utelukkende å bety at det begås færre lovbrudd. I levekårsundersøkelsen 2004 oppga 12 prosent av den voksne befolkningen at de hadde vært utsatt for tyveri eller skadeverk. Dette er omtrent samme andel av befolkningen som i levekårsundersøkelsene på 90-tallet og en noe større andel enn i undersøkelsen fra 2001.

Barne- og ungdomskriminalitet

I 2001 ble 60 av 1 000 innbyggere i aldersgruppen 15 – 20 år siktet for lovbrudd, mens 20 av 1 000 innbyggere i befolkningen sett under ett ble siktet for lovbrudd. De unge blir oftest straffet for veitrafikkforseelser, narkotikakriminalitet, tyveri, legemsfornærmelse og naskeri. Forelegg og forenklet forelegg utgjorde åtte av ti straffereaksjoner mot ungdom i aldersgruppen 15 – 17 år i 2003. Naskeri og narkotika (bruk og besittelse) var de vanligste lovbruddene.

I 2006 vil Justisdepartementet styrke innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet. Barn og unge som er på vei inn i kriminalitet må møtes med en rask reaksjon. Samarbeidet mellom ulike instanser for å stanse en mulig kriminell løpebane i starten må bedres. Rask og samordnet reaksjon innenfor ulike forvaltningsorganer er nødvendig for å oppnå tilsiktet effekt. Det gjelder både hjelpetiltak og eventuelle straffereaksjoner.

Alle politidistrikter skal involveres i forpliktende forvaltningssamarbeid på lokalt nivå. SLT-ordningen (samordning av lokale tiltak) som er en lokal modell for å samordne det kriminalitetsforebyggende arbeidet mot barn og unge, er i denne sammenheng sentral, og skal videreføres.

Innholdet i virkemidlene som brukes i straffesakskjeden og hjelpeapparatets tiltak overfor mindreårige lovbrytere må utvikles og samordnes. Bruk av alternative reaksjonsformer, mer bruk av konfliktråd og forsøk med «restorative justice» (aktiv konfliktløsnings- og gjenopprettingsjustis) må vurderes og anvendes aktivt innen lovens rammer. Økt bruk av alternative reaksjonsformer skal utredes nærmere.

Regjeringen lanserte i august 2005 handlingsplanen «Sammen mot barne- og ungdomskriminalitet (2005 – 2008)». Planen retter seg mot den enkelte unge lovbryter under 18 år og inneholder tiltak for å sikre en forutsigbar, samordnet og individuell oppfølging av den enkelte. Rehabilitering og forebygging av fortsatt kriminalitet for å avbryte en utvikling, som kan føre til en kriminell karriere, er planens hovedfokus. Målgruppen for planen er unge, både over og under den kriminelle lavalder. Erfaring viser at de unge kriminelle ofte har sammensatte problemer og adferd preget av vold og rus. Enkelte kan også ha tilhørighet til kriminelle ungdomsmiljøer. Å følge opp gruppen er en utfordring for samfunnet, og det kan være en risiko for at de «glipper unna» hjelpe- og støtteapparatet. Regjeringen vil gjennom planen sikre et forpliktende grunnlag for samarbeid mellom rettshåndhevere, hjelpeapparat, foreldre og den unge selv. Innholdet i straffegjennomføringen og samspill med hjelpeapparatet er ofte avgjørende for å gi de unge kriminelle nye muligheter. Det vil bli etablert fire lokale prøveprosjekter – «Oppfølgingsteam etter lovbrudd» – for å prøve ut lokale ordninger for forpliktende, forutsigbart og strukturert samarbeid mellom rettshåndhevere og hjelpeapparatet i enkeltsaker. Prosjektperioden er tre år. Oppfølgingen av planen krever et tett samarbeid mellom de ansvarlige departementer. Arbeidet med å følge opp planen skal koordineres av Justisdepartementet som også har ledet arbeidet med å utarbeide planen.

Regjeringens pilotprosjekt «Snu unge lovbrytere i tide» med seks delprosjekter, er et fellesprosjekt for stat, kommune og lokalsamfunn med vekt på systematisk forvaltningssamarbeid for å hjelpe unge lovbrytere til et liv uten kriminalitet. Prosjektet ble startet opp etter en felles beslutning og medfinansiering av seks departementer i 2003. Prosjektet ledes av Justisdepartementet og vil på grunn av sen oppstart videreføres i 2006. Målgruppen er unge på vei inn i kriminalitet og unge lovbrytere.

Trafikksikkerhet

Erfaringer viser at målrettet arbeid for å redusere antall skadde og drepte i trafikken lykkes. Politiets arbeid på området vil derfor videreføres. Med utgangspunkt i Strategiplanen for trafikksikkerhetsarbeidet i politiet 2004 – 2007 skal politiets innsats rettes mot aggressiv trafikkatferd, ruspåvirket kjøring, bruk av verneutstyr og fartskontroll.

Forskning viser at automatisk trafikkontroll (ATK) er et tiltak som har god effekt. Dette arbeidet skal derfor styrkes ytterligere i 2006. ATK er et supplement til de øvrige fartsmålingsmetoder politiet bruker. I forbindelse med etablering av Politiets ATK-senter på Farstad har politiets kapasitet til å håndtere ATK saker økt. Utvikling av ny digital bildeopptakingsteknologi gir nye muligheter for å effektivisere bruken av ATK fra billedopptak til politiet har ferdigbehandlet saken. Politidirektoratet vil i samarbeid med påtalemyndigheten og veimyndighetene gjennomføre et pilotprosjekt i Romerike politidistrikt for å prøve ut en fulldigitalisert saksbehandling av straffesaker knyttet til automatisk trafikkontroll.

Politiet vil fortsatt legge vekt på synlighet og tilgjengelighet som virkemidler for å bedre trafikantenes aktsomhet og øke den subjektive oppdagelsesrisiko. Politiets trafikksikkerhetsarbeid skal innrettes slik at innsatsen settes inn mot trafikkadferd med størst risiko for personskade. Kontrollvolumet skal økes i forhold til nivået i 2005.

På slutten av 80-tallet opprettet Stortinget 42 stillinger til styrking av trafikksikkerhetsarbeidet (lensmannspatruljer). Ordningen har ikke fungert etter sin hensikt, og er foreslått endret for å sikre at trafikksikkerhetsarbeidet blir bedre ivaretatt. I den anledning vil det bli vurdert om slike stillinger med utgangspunkt i tjenestemennenes distrikter, skal innpasses i UPs trafikksikkerhetsarbeid.

4.1.2 Forsvarlig og effektiv straffeforfølgning

Straffesaksbehandlingens bidrag til å redusere kriminalitet avhenger først og fremst av at straffbare handlinger blir avdekket og oppklart, og at de skyldige blir ilagt en reaksjon som er adekvat. Effekten blir bedre jo kortere tid som går fra lovbruddet, og høy kvalitet i alle ledd er en gjennomgående forutsetning for så vel rask oppklaring som adekvat reaksjon. En effektiv straffesaksbehandling som samtidig ivaretar kvalitet og rettsikkerhet skal derfor prioriteres. Rask etterforskning og iretteføring er særlig viktig når siktede sitter varetekstfengslet og i saker som gjelder unge lovbrytere. Det samme gjelder for voldskriminalitet og vinningskriminalitet begått av gjengangere. Det er avgjørende at publikum har tillit til politiets straffesaksarbeid. Tilliten vil i det alt vesentlige avhenge av de resultater som oppnås. Høy kvalitet på etterforsking og iretteføring, høy oppklaringsprosent, rask saksbehandling og adekvat reaksjon står her sentralt.

Høy kvalitet i straffesaksbehandlingen er et ufravikelig krav. Kvalitetskravet gjelder alle sider ved straffesaksbehandlingen, og det knytter seg både til generelle rutiner og behandlingen av den enkelte sak. Det sikrer riktige avgjørelser og ivaretar hensynet til rettssikkerhet og en hensynsfull og rettferdig behandling.

Straffesaker generelt

Arbeidet med å effektivisere straffesaksbehandlingen gjennom ulike tiltak knyttet til blant annet saksbehandlingsrutiner, organisering, kompetanseutvikling, samhandling med andre aktører i strafferettspleien og elektroniske støttesystemer skal videreføres i 2006.

Sentrale mål for straffesaksbehandlingen i 2006

I arbeidet med å sikre bedre og mer effektiv straffeforfølgning legges følgende sentrale mål til grunn i 2006:

• Straffesaksbehandlingen skal holde høy kvalitet og ivareta rettssikkerhet og menneskerettigheter.

• Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for oppklarte forbrytelsessaker i politi- og lensmannsetaten skal, der det ikke er fastsatt særskilte frister, ikke overstige 120 dager. Det langsiktige mål er en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på 100 dager. Fristen på 120 dager er et skritt i den retning. Målet er et landsgjennomsnitt. De lokale mål må tilpasses det enkelte politidistrikt.

• I saker som gjelder legemsfornærmelse med skadefølge og legemsbeskadigelse (straffeloven §§ 228 annet ledd og 229), skal saksbehandlingstiden i oppklarte saker ikke overstige 90 dager fra anmeldelse til påtalevedtak i politiet, med mindre hensynet til etterforskingen eller andre omstendigheter gir grunn til det.

• I saker mot personer som var under 18 år på handlingstiden, skal spørsmålet om tiltale avgjøres innen seks uker etter at vedkommende er å anse som mistenkt i saken, med mindre hensynet til etterforskingen eller andre særlige grunner gjør dette nødvendig, jf straffeprosessloven § 249 annet ledd.

• Gjennomsnittlig oppklaringsprosent for alle kriminalitetstyper skal være minst 38 %. Målet er et landsgjennomsnitt. De lokale mål må tilpasses det enkelte politidistrikt.

• I den høyere påtalemyndighet skal gjennomsnittlig saksbehandlingstid i påtale- og klagesakene ikke overstige 30 dager, og 90 % av sakene skal være avgjort innen dette tidsrom.

• I saker mot personer som var under 18 år på handlingstiden, skal statsadvokaten avgjøre spørsmålet om tiltale, eller oversende saken til riksadvokaten med innstilling om avgjørelse, innen 15 dager fra statsadvokaten mottok saken fra politiet. 15 dagers fristen gjelder også for riksadvokatens saksbehandling. Tiltalespørsmålet kan likevel avgjøres senere dersom hensynet til etterforskingen eller andre særlige omstendigheter gjør det nødvendig.

Riksrevisjonen overleverte i juni 2005 sin undersøkelse av effektiviteten i straffesakskjeden til Stortinget, jf. også omtale under pkt. 1.2.2 i hovedinnledningen og pkt. 4.2.1 under kategori 06.20. Undersøkelsen viste et effektiviseringspotensial for behand­lingstiden i politiet og påtalemyndigheten. Særlig saker med unge lovovertredere og voldssaker med frist må gis nødvendig prioritet slik at saksbehandlingstiden reduseres, og at de frister som Stortinget og regjeringen har fastsatt, blir overholdt. Status for disse sakene gjennomgås nærmere nedenfor.

Den høyere påtalemyndighet

Det vises til pkt. 1.1 om organiseringen av politiet og påtalemyndigheten. Riksadvokaten avgjør tiltalespørsmålet i de aller alvorligste straffesakene (saker som kan medføre lovens strengeste straff), og er klageinstans for påtalevedtak truffet av statsadvokatene og Spesialenheten for politisaker. Det har gjennom flere år skjedd en gradvis dreining av tyngdepunktet i riksadvokatens virksomhet fra enkeltsaksbehandling til overordnet faglig ledelse. Det er lagt større vekt på tydelig angivelse av mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen og på oppfølgingen av denne, og det er etablert et nært samarbeid mellom Politidirektoratet og riksadvokaten. Vektleggingen av fagledelsen gir seg også utslag i at den utadrettede virksomhet er mer omfattende enn tidligere.

Statsadvokatene avgjør tiltalespørsmålet og fører selv for retten de alvorligste straffesakene. Statsadvokatene har dessuten en sentral funksjon i den faglige oppfølgingen av etterforskningsvirksomheten i politiet og er klageinstans for politiets avgjørelser i straffesakene. Statsadvokatene fører tilsyn med straffesaksbehandlingen i politiet og skal på den måten bidra til økt effektivitet og rettssikkerhet. Det skal legges særskilt vekt på oppfølgingen av saksbehandlingstid – herunder frister for påtaleavgjørelser og hovedforhandlinger – og restanser, og på oppfølgingen av kvaliteten på politiets etterforskning og påtaleavgjørelser. Statsadvokatene skal også føre tilsyn med at påtalemyndigheten i politiet holder et riktig reaksjonsnivå ved sine påtaleavgjørelser og påstander for domstolene.

Ved statsadvokatembetene har sakstallet sunket med ca. ti prosent de siste to år i perioden, mens antall rettsdager utført av statsadvokat har steget jevnt de siste årene. Økningen har skjedd til tross for at antall aktorater utført av statsadvokat har vært stabilt de siste årene, og til tross for en vesentlig økning i andelen aktorater som ble overlatt til politiaktor. Forklaringen er at de aktoratene statsadvokatene utfører selv, har blitt mer langvarige. Dette har blant annet sammenheng med den forsterkede innsats i politidistriktene mot alvorlig organisert kriminalitet og økt bruk av ekstraordinære etterforskingsmetoder, først og fremst kommunikasjonskontroll, i slike saker.

Måloppnåelsen i Den høyere påtalemyndighet

Ved Riksadvokatembetet var gjennomsnittlig saksbehandlingstid i påtalesakene 18 dager i 2004, og 81 % av sakene ble avgjort innen 30 dager. For klagesakene var de tilsvarende tall 23 dager og 68 %. For påtalesakene hadde samtlige statsadvokatembeter en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på under 30 dager i 2004. Også i klagesakene var gjennomsnittlig saksbehandlingstid under 30 dager ved samtlige embeter.

Politiet

Politimesteren har ansvaret for straffesaksbehandlingen i politidistriktet. Dette gjelder både kravet til kvalitet og oppfyllelse av mål for oppklaring, saksbehandlingstid og adekvat reaksjon. Etter at påtalemyndigheten i politiet har fått utvidet sitt myndighetsområde avgjøres nå mer en 90 % av alle straffesaker i politiet uten at de forelegges statsadvokat eller riksadvokat.

Måloppnåelsen i politiet

Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for oppklarte forbrytelser i politi og lensmannsetaten var i første halvår 2005 kommet ned på 134 dager, mot 157 dager på samme tidspunkt i 2004. Oppklaringsprosenten for forbrytelser var 38,4 i første halvår 2005, noe som er 0,4 prosentpoeng høyere enn halvårsresultatet i 2004. Antall påtaleavgjorte forbrytelser fortsetter å synke, og var i første halvår 2005 ca. 10 000 færre enn på samme tid i 2004.

Fristsaker – vold

Det er fastsatt en frist på 90 dager for saksbehandlingstiden i visse voldssaker (legemsbeskadigelse og legemsfornærmelse med skadefølge). Denne gjelder med mindre hensynet til etterforskingen eller andre særlige grunner gjør lengre behandlingstid nødvendig. Fristen regnes fra anmeldelsen blir registrert til påtaleavgjørelsen i politiet. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid var 141 dager i 2004. Pr. første halvår 2005 hadde politiet redusert saksbehandlingstiden for oppklarte voldssaker med frist til et gjennomsnitt på 111 dager.

Fristsaker – unge lovbrytere

For saker med unge lovbrytere er fristen fastsatt til seks uker, regnet fra gjerningspersonen får status som mistenkt og frem til positiv påtaleavgjørelse. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for oppklarte saker mot unge lovovertredere var 77 dager i 2004. Fristoverskridelsen er betydelig, selv om en tar hensyn til unntaket for saker der hensynet til etterforskingen eller andre omstendigheter gir grunn til å bruke lengre tid.

I første halvår 2005 var gjennomsnittlig saksbehandlingstid for oppklarte saker der mistenkte var under 18 år, redusert til 60 dager. Åtte politidistrikter hadde gjennomsnittlig saksbehandlingstid innenfor fristen, mot ingen i 2004. Det er en tendens til stigende måloppnåelse utover i 2005 (data fram til 01.07.2005). Beregninger foretatt ved Riksadvokatembetet viser at 58,9 % av de oppklarte sakene der den mistenkte var under 18 år på gjerningstidspunktet, var innenfor fristen.

Restansene

Antallet ikke påtaleavgjorte saker ved politidistriktene var ved utløpet av 2004 det laveste som er registrert de senere år. Det er særlig restansene (saker eldre enn tre måneder) som er nedarbeidet, og hovedtyngden av restansereduksjonen gjelder saker eldre enn seks måneder. Den positive restanseutviklingen fortsatte i 2005. Halvårsresultatet viser en ytterligere reduksjon fra ca. 42 000 til ca. 34 400 ikke påtaleavgjorte saker eldre enn tre måneder. Bedre analyseverktøy, gode rutiner, tett oppfølging samt økt oppmerksomhet på restanser og saksbehandlingstid er årsaken til den markerte nedarbeidingen av restanser som politiet har gjennomført. Små restanser er en forutsetning for kortere saksbehandlingstid og for å ha tilstrekkelig oversikt over saksporteføljen til at sakene kan prioriteres riktig. Ytterligere nedarbeiding av restansene er derfor viktig også i 2006.

Inndragning av utbytte fra straffbare handlinger

Profittmotivet er et fellestrekk ved organisert kriminalitet, økonomisk kriminalitet og den grovere vinningskriminaliteten. Ved slik kriminalitet er det ikke tilstrekkelig bare å reagere med straff. For å oppnå en adekvat reaksjon og for å hindre at kriminalitet lønner seg må det i tillegg sørges for at lovbryterne fratas utbyttet av den straffbare virksomheten. Dette er også nødvendig for å forebygge hvitvasking. Politiets egeninnsats er helt avgjørende når det gjelder antall inndragningskrav og omfanget av inndragningen. Velfungerende øko-team i alle politidistriktene, og en gradvis styrking av hvitvaskingsenheten ved ØKOKRIM er sentrale tiltak, som det er grunn til å tro vil bidra til bedre resultater på dette området.

Påstand om inndragning er et viktig kriminalpolitisk virkemiddel. I saker med alvorlig og organisert kriminalitet er det særlig viktig å påstå inndragning, for at lovbryterne fratas utbytte av den straffbare virksomheten. Det er en målsetting at kravene så langt som mulig blir sikret ved beslag eller hefte inntil det foreligger rettskraftig inndragningsdom. Ca. 1/3 av inndragningskravene blir aldri innfridd. Omleggingen av politiets statistikk gir mulighet til mer adekvate data om og i hvilket omfang inndragningskrav er tatt med i straffesaken, og i hvilken grad dette er idømt. I 2006 er målet at antall inndragningskrav skal være minst 30 prosent høyere enn tilsvarende tall for 2003. Dette gjelder både for ordinær inndragning og utvidet inndragning.

Den militære påtalemyndighet

I straffesaker som hører inn under generaladvokatens ansvarsområde har det tidligere gått omkring ett og et halvt år fra den straffbare handling er begått til pådømmelse. Gjennomsnittstiden var i 2002 steget til 24 måneder. Etter lovendring som trådte i kraft 01.10.2002, og som medførte at den militære påtalemyndighet nå selv kan ta ut tiltale i ordinære fraværssaker, er den gjennomsnittlige behandlingstiden blitt redusert til 15 måneder i 2003 og ti måneder i 2004. Ytterligere reduksjon vil være avhengig av gode rutiner i Vernepliktsverket og av at politiet gir tilstrekkelig prioritet til avhør av vernepliktige som ikke har møtt til tjeneste.

I lys av de store organisatoriske endringene i Forsvaret vil det i 2006 bli iverksatt en gjennomgang av generaladvokatens virksomhet.

4.1.3 Styrke arbeidet mot vold

Voldskriminaliteten representerer i bredeste forstand et angrep på velferd. Antall voldsanmeldelser har etter kraftig vekst i løpet av 90-tallet vært relativt stabilt siden 2001. I 2004 ble det anmeldt 24 874 tilfeller av voldskriminalitet. Antallet voldsanmeldelser er omtrent likt som i 2003, men det er noen forskjeller m.h.t. hvilken vold som anmeldes. Antall anmeldelser av forbrytelser mot liv, legeme og helbred har økt med 5,4 prosent, mens antall anmeldelser av forbrytelser mot den personlige frihet (trusler og tvang/frihetsberøvelse) har gått tilbake med 4,9 prosent.

I levekårsundersøkelsene har andelen av den voksne befolkningen som oppgir å ha vært utsatt for vold eller trusler om vold i løpet av et år vært stabil på rundt fem prosent i alle undersøkelsene siden 1983. Menn utsettes særlig for vold på offentlige steder på kveldstid og i helgene, og hele 62 prosent av de mannlige voldsofrene i 2004 oppga at gjerningspersonen virket påvirket av rusmidler. Kvinner utsettes særlig for vold i nære relasjoner i og på steder i sitt nærmiljø. I 2004 skjedde nærmere halvparten av alle voldstilfeller mot kvinner i eller ved egen eller andres bolig, og i 19 prosent av voldstilfellene var gjerningspersonen et nåværende eller tidligere familiemedlem eller en slektning. I en landsomfattende undersøkelse om vold i parforhold fra Norsk institutt for by- og regionsforskning, rapporterer hele 27 prosent av kvinnene som hadde levd i parforhold at de hadde opplevd en eller annen form for vold i nåværende eller tidligere parforhold. Andelen kvinner som hadde opplevd potensielt livstruende vold fra partner var ni prosent.

Arbeidet for å redusere voldskriminalitet er høyt prioritet. Det skal rettes særlig oppmerksomhet mot vold i nære relasjoner (familievold) og vold blant barn og unge. Oppfølgingen av straffesakene skal skje målrettet og effektivt. En treårige handlingsplan om vold i nære relasjoner ble lagt frem i juni 2004. Gjennom i alt 30 tiltak skal innsatsen for å forebygge, bekjempe og lindre konsekvensene av denne typen vold styrkes. Politiets arbeid med vold i nære relasjoner er viet en sentral plass i handlingsplanen.

I handlingsplanen om vold i nære relasjoner (2004-2007) er det gitt en bred omtale av tilbudet til menn som utøver vold. Gjennom handlingsplanperioden skal behandlingstilbudet systematisk utvikles, jf. Stortingets anmodningsvedtak nr. 95 (2002-2003). Som ledd i gjennomføringen av handlingsplanen tiltak 29, har Helse- og omsorgsdepartementet gitt Sosial- og helsedirektoratet i oppdrag å kartlegge dagens tilbud til voldsovergripere. På bakgrunn av kartleggingen skal Sosial- og helsedirektoratet vurdere hvordan behovet på landsbasis kan ivaretas. Arbeidet skal gjennomføres i samarbeid med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, og fremmes i løpet av høsten 2005 for den tverrdepartementale gruppen som følger implementeringen av handlingsplanen om vold i nære relasjoner.

Det er etablert et familievoldsprosjekt i Vestfold under ledelse av Vestfold politidistrikt for å kunne tilby terapeutisk behandling til voldsutøvere. Prosjektet, som ble startet opp i desember 2004, bygger videre på de erfaringer som ble innhentet gjennom «Vestfoldprosjektet» (2001 – 2004). Som et ledd i gjennomføringen av prosjektet er det etablert et Alternativ til Vold kontor i Vestfold med prosjektperiode beregnet i første omgang til juni 2006. Tilbudet om hjelp og behandling til menn som utøver vold, skal i handlingsplanperioden utvikles bl.a. med bakgrunn i erfaringer fra prosjektet i Vestfold og gjøres tilgjengelig over hele landet.

Ved anmeldelse eller melding om vold i nære relasjoner skal politiet vurdere bruk av beskyttelsestiltak og sørge for at ofre settes i kontakt med etater, institusjoner og organisasjoner som kan tilby hjelp. Kompetansen skal økes og det tverrfaglige og tverretatlige samarbeidet skal styrkes når det gjelder arbeidet mot vold, spesielt mot kvinner og barn. Tilbudet om voldsalarm inngår som et av flere beskyttelsestiltak som politiet kan iverksette. Mobil voldsalarm skal i samvirke med andre tiltak gi volds- og trusselutsatte personer økt trygghet. Regjeringen har fremmet et forslag om å endre nåværende straffelovs § 219 som omhandler vold i nære relasjoner. Det er etter regjeringens syn et stort behov for et eget straffebud om vold i nære relasjoner for å fange opp kompleksiteten ved familievold, og ramme psykiske krenkelser. Flere grupper enn i gjeldende bestemmelse bør beskyttes, og det bør ikke stilles krav om at den beskyttende personkrets er ute av stand til å beskytte seg selv. Mens § 219 i dag ofte brukes sammen med §§ 228 og/eller 229, er det foreslått at ny § 219 som hovedregel skal brukes alene ved familievold. Det er derfor foreslått en heving av strafferammen fra to til tre år, mens grove tilfeller er foreslått straffet med inntil seks år.

Justisdepartementet samarbeider med Politidirektoratet om videreutvikling av ordningen med familievoldskoordinatorer. Fokus skal særlig rettes mot å utjevne forskjellene mellom distriktene med hensyn til prioritering av dette arbeidet.

Personer med alvorlig psykisk sykdom som kan utgjøre en risiko for egen eller andres sikkerhet representerer en særlig samarbeidsutfordring for helsevesenet og politiet. For politiet står avvergefunksjonen sentralt. For å kunne ivareta denne funksjonen er politiet avhengig av helsevesenets medvirkning. Dette gjelder blant annet rutiner som sikrer at politiet blir underrettet om psykisk ustabile personer som er i en slik tilstand at de kan skade seg selv eller andre. Videre er det en forutsetning at helsevesenet bidrar til at personer med alvorlige psykiske lidelser får et tilpasset tilbud.

Primæransvaret for hjelp og oppfølging av psykisk syke mennesker som skrives ut fra institusjoner tilligger helsevesenet. Politiet vil komme inn dels gjennom å yte bistand til helsemyndighetene, dels ved å ivareta egne primæroppgaver for eksempel ved å avverge lovbrudd/krenkelser, og dels i en initiell fase før ansvarlig myndighet har mulighet til å gripe inn.

Både for at politiet skal kunne ivareta de beskrevne funksjonene, og for at helsemyndighetene skal kunne følge opp pasienten i ettertid er en god og gjensidig informasjonsutveksling mellom politiet og helsemyndighetene sentralt. I Sør-Trøndelag gjennomføres et prosjekt for å utarbeide bedre samarbeidsrutiner mellom politi, psykiatri og andre relevante hjelpeinstanser. Dette vil bli evaluert i 2006.

Seksualforbrytelser

Det ble anmeldt 3 472 seksualforbrytelser i 2004. Dette gir en økning i antall anmeldelser på 10,1 prosent sammenliknet med 2003, da det ble anmeldt 3 153 seksualforbrytelser. Økningen gjelder i hovedsak pornografiforbrytelser. Pornografiforbrytelser anmeldes ofte av organisasjoner eller politiet selv, og antall anmeldelser varierer noe fra år til år på grunn av dette. Det er ellers registrert en økning på 4,7 prosent i antall anmeldelser av voldtekt, mens anmeldelsesomfanget har gått ned hva gjelder voldtektsforsøk (ned med 9,3 prosent), incest (ned med 12,2 prosent) og seksuell omgang med barn (ned med 4,8 prosent).

Voldtekt rammer i all hovedsak kvinner, og representerer en særlig utfordring for både rettsapparatet og helsetjenesten. Både anmeldelseshyppigheten og antall anmeldte saker som ender i fellende dom, er lav. Riksadvokaten vil i løpet av 2005 nedsette en egen arbeidsgruppe som skal foreta en systematisk gjennomgang av politi- og påtalemyndighetens behandling og oppfølging av anmeldte voldtektssaker i perioden 2002 til 2005. Rapport fra gruppens arbeid skal legges fram høsten 2006. I regi av Helse- og omsorgsdepartementet skal det utvikles registreringsrutiner for vold og seksuelle overgrep, en manual for kriminaltekniske, medisinske og psykologiske undersøkelser, samt anbefalt oppfølging.

Det er også bevilget stimuleringsmidler til etablering og kompetanseheving av mottaksfunksjoner for vold og voldtektsrammede ved minimum en interkommunal legevakt i hvert fylke.

I St.prp. nr. 1 (2004-2005) varslet regjeringen at ordningen med Barne-kripos skulle evalueres. Politidirektoratet har innhentet vurderinger fra politidistriktene, men peker på at det har gått for kort tid til at man kan foreta en omfattende evaluering. Direktoratet konkluderer imidlertid i sin rapport med at hospitantordningen som knytter seg til Barne-kripos synes å fungere bra. I det videre arbeidet vil en se på mulige justeringer av ordningen, bl.a. i sammenheng med de allerede eksisterende kompetansebyggende tilbudene som finnes ved Politihøgskolen, samtidig som dette ses i sammenheng med utviklingen av prosjektet om Barnas hus.

Barnas hus

En utfordring i etterforskningen av seksuelle overgrep mot barn er å skaffe til veie bevis. Henleggelsesprosenten i denne type saker er høy. Det er viktig å legge opp til ordninger som bidrar til en trygg avhørsmodell, samtidig som barnets beskyttelsesbehov ivaretas.

Justisdepartementet har startet utredning og planlegging av et pilotprosjekt med en ny avhørsmodell av barn som har vært/mistenkes å ha vært utsatt for eller vitne til seksuelle overgrep eller vold. Det skal fremmes forslag til hvordan barn og pårørende kan bli tatt hånd om på en helhetlig, barnevennlig og faglig forsvarlig måte ved gjennomføringen av dommeravhør og den medisinske undersøkelsen. Forslag til hvordan man best kan gi råd og veiledning både til barnet, de pårørende og fagfolk i hjelpeapparatet skal legges fram. Ulike alternativer til organisering skal vurderes, blant annet alternativet med et hus tilsvarende «Barnahus» på Island. En rapport med forslag til etablering av pilotprosjekt legges fram innen utgangen av 2005. I denne sammenheng vil departementet i tillegg følge opp en rapport om dommeravhør og observasjon av barn, og legger fram forslag til oppfølging av den innen juni 2006.

4.1.4 Bekjempe alvorlig og organisert kriminalitet

Bekjempelse av organisert kriminalitet og kriminelle nettverk

Det foreligger ikke anmeldelsesstatistikk som viser omfang og utvikling for den organiserte kriminaliteten. Politiets etterretningsinformasjon indikerer imidlertid at kriminaliteten i stadig større grad er grenseoverskridende og organisert. Politidirektoratet har utarbeidet en rapport om organisert kriminalitet. Rapporten og forslag til tiltak vil bli fulgt opp i samarbeid med riksadvokaten for de spørsmål som gjelder påtalemyndigheten.

De organiserte kriminelle miljøene opererer gjerne på flere områder og driver flere typer illegal virksomhet. Kriminelle nettverk som opererer innen andre former for profittmotivert kriminalitet som smugling, ran og tyverier driver i mange tilfeller også med ulike former for økonomisk kriminalitet. I slike tilfeller er hvitvasking av penger fra straffbare handlinger, skatte- og avgiftskriminalitet, konkurskriminalitet og bedragerier alternative metoder som benyttes for å sluse utbyttet inn i registrerte virksomheter. Organisert kriminalitet stiller samfunnet overfor store utfordringer, både nasjonalt og internasjonalt, og representerer en alvorlig trussel. For å bekjempe denne er det nødvendig med høy kompetanse i politiet, påtalemyndigheten og domstolene, og det kreves samordnede tiltak fra alle aktørene. Internasjonalt samarbeid er en nødvendig forutsetning for å lykkes i å bekjempe denne kriminaliteten.

De kriminelle nettverkene har blitt mer hensynsløse, mobile og spesialiserte. Den organiserte kriminaliteten har endret karakter de senere år. Den er i økende grad grenseoverskridende med nettverksbygging og økende brutalitet. Organisert kriminalitet er mer enn en enkeltstående handling. Den representerer et anslag mot de verdier vårt samfunn bygger på. De kriminelle benytter til dels avansert teknologi, og kombinerer lovlig virksomhet med lovbruddsaktivitet. Ranet av Norsk Kontantservice AS (NOKAS) markerer et tidsskifte i Norge. Ranerne var bevæpnet, og ranet ble gjennomført som et kommandoraid. Dette ga en betydelig faresituasjon for de ansatte ved NOKAS, publikum som befant seg på stedet og politiet, og hadde døden til følge for en politimann. Økt voldsbruk er et av trekkene som viser større grad av hensynsløshet fra de kriminelle miljøene. Metanolsaken på Østlandet og trafficking-virksomheten illustrerer dette.

Brutaliteten ved de senere års ran mot tellesentraler og verditransporter innebærer en betydelig sikkerhetsrisiko. Dette gjelder både for ansatte i utsatte posisjoner og for privatpersoner som befinner seg i områder der det oppbevares eller transporteres store kontantbeholdninger. I kjølvannet av NOKAS-ranet er det gjennomført en rekke tiltak for å bedre sikkerheten omkring statlige institusjoner med store pengebeholdninger og forflytting av kontanter. Private banker og pengeinstitusjoner har i det alt vesentlige satt ut verditransporter og håndtering av kontanter til private transportselskaper og tellesentraler. Politidirektoratet vil ta initiativ til et samarbeid med næringen for å gjennomføre en nærmere kartlegging av sikkerhetsarbeidet hos de privat aktørene. I tillegg vil direktoratet bistå sikkerhetsbransjen i en gjennomgang av rutinene for verdi- og pengetransporter, med sikte på å skape størst mulig trygghet for alle som kan rammes av anslag fra kriminelle mot denne virksomheten, herunder også tredjepart.

Organiserte terrornettverk representerer en annen og ny utfordring for politiet. Truslene fra al-Qaidas nestleder i 2003 og 2004 rettet seg direkte mot blant annet Norge og norske interesser. Politiets sikkerhetstjeneste vil ikke utelukke at det kan komme nye alvorlige trusler mot Norge. De peker på at det også er sannsynlig at personer i Norge har bidratt til finansiering eller annen form for støtte til terrorgrupper.

For å styrke kampen mot organisert kriminalitet har regjeringen gjennomført en rekke tiltak. Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet – Nye Kripos – ble opprettet fra 2005. Nye Kripos skal ikke bare drive kriminaletterretning og bistand, men også etterforske og iretteføre straffesaker som gjelder alvorlig organisert kriminalitet. Opprettelsen av det nasjonale statsadvokatembetet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet fra 01.08. 2005, er også et ledd i å styrke denne innsatsen. For å spisse innsatsen mot alvorlig og organisert kriminalitet har Oslo politidistrikt etablert en egen seksjon som har som hovedoppgave å forebygge og etterforske denne type kriminalitet.

Politiet har fått mulighet til å ta i bruk nye etterforskingsmetoder, jf. Ot. prp. nr. 60 (2004-2005), og fra august 2005 ble det åpnet for en utvidet bruk av metodene. Det legges vekt på at metodene og straffesanksjonene nå effektivt tas i bruk.

Bruk av trusler og vold er utviklingstrekk i kriminalitetsbildet. Behovet for ulike tiltak for å beskytte aktørene i rettssystemet er økende. Vitnebeskyttelse er derfor en prioritert oppgave. Tiltakene må omfatte både aktørene i rettsvesenet og ofre for organisert kriminalitet. Det er gitt hjemmel for å gi trusselutsatte personer ny identitet (fiktiv identitet). Politidirektoratet avgjør om tillatelse til ny identitet kan gis, etter søknad fremmet gjennom lokalt politidistrikt. Politidirektoratet har ansvaret for oppfølgingen og videreutvikling av vedtak om ny identitet, og for kontakt med berørte offentlige og private instanser. Politidirektoratet har også ansvar for utvikling og gjennomføring av vitnebeskyttelsesprogram.

Det tas sikte på at nytt nasjonalt kriminal­etterretningssystem implementeres i 2006. Dette skal erstatte dagens kriminaletterretningsregister, Krimsys, og lokale etterretningsregistre. Formålet er å effektivisere og koordinere arbeidet med henblikk på kriminalitetsbekjempelse, herunder arbeidet mot organisert kriminalitet.

Menneskehandel

Menneskehandel er en kynisk profittmotivert industri der enkeltpersoner og organiserte kriminelle nettverk tjener milliarder på kjøp og salg av mennesker. I Norge er det først og fremst avdekket handel med kvinner utnyttet i prostitusjon, men menneskehandel omfatter også andre former for utnyttelse som tvangsarbeid, krigstjeneste i fremmed land, gjennom omsetning av personens organer eller organisert tigging. Regjeringens handlingsplan mot handel med kvinner og barn (2003-2005) inneholder flere tiltak for å bekjempe menneskehandel. Arbeidet har gitt resultater ved økt oversikt over omfanget av menneskehandelen samt at flere saker er avdekket og under etterforsking. Flere menneskehandlere og halliker er straffeforfulgt. Samtidig har flere ofre fått tilbud om ulike bistands- og beskyttelsestiltak. Justisdepartementet har etablert et nasjonalt nettverk mot menneskehandel for å utvikle tverrfaglig samarbeid og kompetanse mellom statlige myndigheter og det frivillige hjelpeapparatet. Justisdepartementet støtter et prosjekt i regi av Krisesentersekretariatet for å sikre døgnåpen tilgang til informasjon og trygge bosteder til ofre for menneskehandel. Det er også opprettet et pilotprosjekt i Oslo hvor representanter fra politi, utlendingsmyndighetene, kommunale hjelpetjenester og frivillige organisasjoner har avklart roller og ansvar for bistand og beskyttelsestilbud til ofre for menneskehandel. Politiet og påtalemydigheten har fått tilført kompetanse og flere kartleggings- og forskningsprosjekter er gjennomført. For å starte videreutviklingen av den sosialpolitiske strategien mot prostitusjon og menneskehandel for seksuell utnytting, har det vært gjennomført to møter mellom statlige myndigheter, representanter for politiet og sosial- og helsetjenesten i de fem største bykommunene. Det er enighet om å videreføre dette samarbeidet. Erfaringer fra arbeidet med handlingsplanen har vist at menneskehandel er et komplekst problem som ikke kan løses med enkle virkemidler. Regjeringen la derfor fram en revidert handlingsplan for tre nye år i juni 2005.

Hovedmålsettingene med den nye handlingsplanen er å styrke innsatsen for å avdekke og straffeforfølge menneskehandel, bedre bistand og beskyttelsestilbud til ofre for menneskehandel, samt forebygge menneskehandel gjennom å begrense rekruttering og etterspørsel. For å nå disse målsettingene kreves økt kompetanse og tverrfaglig samarbeid mellom statlige og ikke-statlige etater lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Handlingsplanen er utarbeidet av Justisdepartementet i samarbeid med Arbeids- og sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Forsvarsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Utenriksdepartementet, underliggende etater og ikke-statlige organisasjoner. Justisdepartementet koordinerer arbeidet.

Narkotikakriminalitet

Anmeldelser av narkotikakriminalitet har gått noe ned de senere år. Dette gjelder særlig anmeldelser av bruk og besittelse.

I 2004 ble det anmeldt 37 259 narkotikalovbrudd i Norge. På tross av at anmeldelsesnivået er stabilt de to siste årene, har det vært noen endringer m.h.t. alvorlighetsgrad på den anmeldte narkotikakriminaliteten. Bruk av narkotika hadde i 2004 en økning på 3,6 % fra 2003, mens besittelse sank med 2 %. Narkotikaforbrytelser etter straffeloven steg med 4,4 %, mens grove narkotikaforbrytelser er uendret fra 2003. De to siste årene er imidlertid en større andel av de anmeldte grove narkotikaforbrytelsene særlig alvorlige. Dette dreier seg om forbrytelser mot straffeloven § 162 tredje ledd som gjelder ulovlig tilvirking, innførsel, utførsel, erverv, oppbevaring, forsendelse eller overdragelse av meget betydelige kvantum narkotika.

Politidirektoratets handlingsplan for bekjempelse av narkotikakriminalitet skal videreføres. Politiet skal satse på forebyggende tiltak for å hindre rekruttering og tidlig debut med rusmidler. For å opprettholde en helhetlig kriminalitetsbekjempelse, herunder også narkotikabekjempelse må politidistriktene prioritere den gatenære tilstedeværelsen. Politiets innsats for å avdekke og etterforske personer bak ulovlig narkotikaomsetning skal opprettholdes. Likeledes skal politiet prioritere å bekjempe profittmotivert narkotikarelatert kriminalitet og i særlig grad rette innsatsen mot store saker. Norsk politi skal via overføring av kompetanse og teknologi videreutvikle det operative samarbeidet med myndighetene i land som er viktige når det gjelder smugling og produksjon av narkotika. Norsk politi må være oppdatert på de internasjonale trendene, slik at adekvate tiltak kan iversettes hurtig. Politiets aktivitet rettet mot eksisterende brukermiljøer er av vesentlig betydning. Dette er viktig både for å hindre nyrekruttering og for å få informasjon om alvorlig narkotikakriminalitet.

Et særlig problem i bekjempelsen av narkotikaproblemene er faste, åpne salgs- og distribusjonsmiljøer av narkotika som man for eksempel fant på den såkalte «Plata» i Oslo sentrum. På bakgrunn av åpenlyst salg av narkotika iverksatte Oslo politidistrikt i første halvdel av juni 2004 et intensivert arbeid i rusmiljøet på «Plata» i Oslo sentrum («Plata-aksjonen«) med sikte på å hindre at rusmisbrukerne dannet et fast, åpent salgs- og distribusjonsmiljø av narkotiske stoffer. I 2005 rapporterer Oslo politidistrikt at åpenlys bruk av narkotika foregår i mindre omfang nå enn tidligere på «Plata».

På dagtid legger Oslo politidistrikt i sitt arbeid vekt på gjennom synlig, uniformert tilstedeværelse å skape trygghet for publikum og næringsdrivende i området, forebygge og avdekke narkotikaomsetning, samt forebygge rekruttering av barn og unge til narkotikamiljøene. Dette arbeidet skal Oslo politidistrikt fortsette i 2006 bl.a. ved bruk av politiets hovedstrategi som er synlig, problemorientert politiarbeid, på bakgrunn av problemanalyser for området. Innsatsen skal skje i nært samarbeid med andre instanser, herunder Oslo kommunes etater gjennom «Tiltaksplanen for alternativer til rusmiljøene i Oslo sentrum».

Miljøkriminalitet

Politiet har en sentral rolle for å redusere miljøkriminalitet gjennom forebyggende tiltak, samordning av oppsynsvirksomhet som utføres med politimyndighet, og ved rask gjennomføring av etterforskning av brudd på miljølovgivningen. Gode og tilgjengelige sårbarhetsanalyser er viktige verktøy. Det legges vekt på tverretatlig samarbeid, og oppbygging av kompetanse og gode fagmiljøer i politidistriktene for å avdekke miljøkriminalitet.

Justisdepartementets miljøhandlingsplan 2002-2006 og Politidirektoratets tiltaksplan for bekjempelse av miljøkriminalitet følges opp.

Det faglige og det administrative ansvaret for Reinpolitiet i Finnmark og Nord-Troms overføres fra politimesteren i Troms til politimesteren i Vestfinnmark fra 01.01.2006. Departementet forutsetter at overføringen medfører styrket fokus på enheten som sentral aktør innenfor fagområder som oppsyn, miljøkriminalitet og straffesaksbehandling i Reinpolitiets naturlige aktivitetsområder.

Datakriminalitet

Straffbare handlinger begås ved utnyttelse av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Politiets arbeid på området videreføres, og det satses på metodeutvikling, forskning og utvikling av internasjonalt samarbeid. Datakrimsenteret ved Nye Kripos står sentralt i dette arbeidet.

Grensenære kontrolltiltak

Som ledd i politiets arbeid med å forebygge grenseoverskridende kriminalitet vil man videreføre strategien med såkalt informasjonsstyrt kontrollaktivitet på territoriet, særlig i områdene rundt de indre grenser. Kriminalitet som narkotikatrafikk, menneskesmugling, ulovlig opphold og ulovlig innføring av sprit m.m. skal møtes med intensivert kontrollaktivitet. Politiet vil ha et nært samarbeid med tollmyndighetene om dette arbeidet, og innsatsen til berørte politidistrikt og sentrale politiinstanser som Nye Kripos, Politiets utlendingsenhet og Økokrim skal samordnes.

4.1.5 Styrke innsatsen mot økonomisk kriminalitet

Antall anmeldelser av økonomisk kriminalitet har de siste fem årene ligget relativt stabilt på rundt 8 000 anmeldelser i året. Unntaket var i 2003, da det ble anmeldt nær dobbelt så mange tilfeller av økonomisk kriminalitet. Det økte omfanget dette året kom som en følge av at et særtilfelle av bedrageri ble avdekket. Halvparten av nedgangen i det totale antall anmeldte forbrytelser fra 2003 til 2004 skyldes dette forholdet. Det er grunn til å tro at omfanget av økonomisk kriminalitet er langt høyere enn anmeldelsestallene indikerer.

Statistisk sentralbyrå finner i en utvalgsundersøkelse om virksomheter som er ofre for økonomisk kriminalitet at drøyt hver femte sak bli anmeldt til politiet.

Den økonomiske kriminaliteten utgjør et alvorlig og tiltakende samfunnsproblem. Regjeringen prioriterer arbeidet med å bekjempe denne kriminaliteten høyt. I 2004 fremmet Justisdepartementet og Finansdepartementet på vegne av Regjeringen en ny handlingsplan mot økonomisk kriminalitet. Planen inneholder et bredt spekter av tiltak som berører flere departementers forvaltningsområder. For justissektorens vedkommende inneholder planen blant annet tiltak for å styrke politidistriktenes arbeid med økonomisk kriminalitet gjennom opprettelsen av distriktsvise tverrfaglige team. Dette anses helt avgjørende for å sette politi og påtalemyndighet i stand til å behandle et større antall økonomiske straffesaker på en forsvarlig måte. Det er opprettet øko-team i samtlige politidistrikter. For å heve kompetansen på området skal finansiell etterforsking være et eget fag på grunnutdanningen ved Politihøgskolen fra og med skoleåret 2005/2006. Kompetansehevende tiltak for påtalemyndigheten skal også iverksettes.

EMØK (Embetsmannsutvalget mot økonomisk kriminalitet) skal koordinere gjennomføringen av tiltakene i planen og har rapporteringsansvar overfor justisministeren og finansministeren. Primæransvaret for gjennomføringen av tiltakene ligger i de respektive departementer. Planen skal gjennomføres over en periode på tre år.

I det internasjonale samarbeidet ønsker regjeringen at Norge fortsatt skal ha en aktiv rolle, særlig med sikte på oppslutning om og oppfølging av internasjonale instrumenter på området.

FATF, som er en ad hoc organisasjon etablert av G-7 landene i 1989, evaluerte Norges tiltak mot hvitvasking sommeren 2005. Evalueringen er relatert til FATFs 40 anbefalinger, som ble revidert i 2003 og er anerkjent som den gjeldende internasjonale standard på området. I tillegg har FATF gitt ni anbefalinger mot terrorfinansiering. Norge har gitt sin tilslutning til anbefalingene og er gjennom sitt medlemskap i FATF forpliktet til å implementere dem.

Belgia og Norge var de første land som ble evaluert av FATF etter de nye anbefalingene. Rapporten peker på en del områder hvor det er nødvendig med forbedringer og utgjør et viktig grunnlag for en videre utvikling av Norges tiltak på dette området. FATF-rapporten peker også på forhold ved hvitvaskingsenheten ved ØKOKRIM. Utviklingen i antall meldinger om mistenkelige transaksjoner (hvitvaskingsmeldinger) har de senere år vært dramatisk (76 % økning fra 2003 til 2004). Dette stiller krav til både bemanning og tidsmessige teknologiske løsninger, og ØKOKRIM er nå i ferd med å oppgradere meldings- og analyseverktøyene. Det videre arbeid med å utvikle gode verktøy, sikre stabil bemanning og kompetanse og utvikle en hvitvaskingsenhet som er ledende innen sitt område er også målsettinger i Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet. Det tas sikte på en gradvis styrking av kapasiteten ved hvitvaskingsenheten. I 2006 er det lagt inn midler til nytt dataverktøy til dette formålet.

En organisasjonsgjennomgang av ØKOKRIM vil bli gjennomført i 2006 som ledd i gjennomgangen av politiets særorganer i forbindelse med politireformen, jf. St.meld. nr. 22 (2000-2001) Politireform 2000 – et tryggere samfunn.

4.2 God og effektiv konfliktløsing og -forebygging

4.2.1 Styrke og utvikle alternative konfliktløsningsordninger

Konfliktråd

Økt bruk av megling i konfliktråd skal prioriteres også i 2006. Politiet, påtalemyndigheten og konfliktrådene skal samarbeide om å tilby megling i alle straffesaker som er egnet for det. Megling kan bidra til at konflikter løses lokalt, at gjerningspersonen får innsikt i konsekvensen av egen adferd og at offeret ivaretas. Konfliktrådsmegling kan benyttes som alternativ til straff, som særvilkår i betinget dom eller som tiltak i samfunnsstraffen. I tillegg kan politiet anbefale megling i saker med gjerningspersoner under 15 år, og i andre henlagte saker som er preget av underliggende konflikt. Antall straffesaker overført til konfliktråd har økt betydelig de siste år, fra 1 890 i 2002 til 3 937 i 2004. Regjeringens mål er at denne utviklingen skal fortsette, særlig for unge lovbrytere.

«Restorative justice»

Justisdepartementet, Politidirektoratet og Konfliktrådssekretariatet skal sammen se på mulighetene for å kombinere problemorientert politiarbeid og «restorative justice»-tilnærming (aktiv konfliktløsnings- og gjenopprettingsjustis). Forsøk med restorative justice som en del av metoden problemorientert politiarbeid, vil bli stimulert.

4.3 Ivareta rettssikkerhet for individer og grupper

4.3.1 Styrke kriminalitetsofferets stilling

Justisdepartementet har som mål å bygge ut hjelpen og støtten til ofre for kriminalitet i samarbeid med andre sentrale og lokale myndigheter.

I arbeidet for å utvikle en helhetlig og koordinert offeromsorg jf. Stortingets anmodningsvedtak nr. 58, 25.11. 2004, er det iverksatt flere tiltak. Det er nedsatt et utvalg (Fornærmedeutvalget), som vurderer fornærmedes rettigheter i straffeprosessen, herunder spørsmålet om fornærmede generelt, eller om enkelte grupper fornærmede og pårørende bør gis partsstilling i straffeprosessen. Utvalget skal levere sin innstilling medio januar 2006. Justisdepartementet har etablert en arbeidsgruppe som har vurdert praktiske, ikke rettslige aspekter ved fornærmede og pårørendes møte med aktørene i straffesakskjeden. Arbeidsgruppen ble særlig bedt om å vurdere situasjonen ved rådgivningkontorene for kriminalitetsofre, deres faglige og administrative tilknytningsform og deres fremtidige rolle i arbeidet for å styrke ofrenes stilling. Arbeidsgruppen overleverte sin rapport i august 2005. I rapporten foreslås det blant annet å styrke kompetansen om alminnelige offerreaksjoner hos aktørene i straffesakskjeden. Det foreslås også å utvikle en ordning med vitnestøtter, samt legge bedre til rette for skjerming av vitner ved å tilby separate venterom der det anses nødvendig. Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre har vært organisert som et prosjekt siden 1996. Arbeidsgruppen foreslår å gjøre ordningen permanent, samt utvide ordningen til å gjelde flere steder i landet. I tillegg foreslås det å flytte det økonomiske, administrative og faglige ansvaret for kontorene til Kontoret for voldsoffererstatning i Vardø. Justisdepartementet har også sendt på høring et forslag om enkelte endringer i voldsoffererstatningsloven for å styrke voldsofrenes stilling ytterligere.

4.3.2 Sikre rettssikkerheten under etterforskning og i straffesaker

Bruk av politiarrest

Departementet arbeider med ny forskrift om bruk av politiarrest, som vil innebære en betydelig styrking av de innsattes rettssikkerhet. Forskriften vil inneholde detaljerte regler om tilsyn med de innsatte, med særlig fokus på helsetilsyn. Videre vil det bli gitt regler om utstyr i politiarrest, politiets informasjonsplikt overfor den innsatte og de pårørende og overføring fra politiarrest til varetekt. Endelig vil det bli innført en sentral tilsynsordning i tillegg til lokale tilsynsordninger. Særlig den sentrale tilsynsordningen skal sikre at forskriften og annet aktuelt regelverk blir overholdt.

Intensjonen er at forskriftene blir vedtatt våren 2006.

Lydopptak

Lydopptak av politiavhør er tatt i bruk flere steder i politiet, og Politihøgskolen har innarbeidet bruk av lydopptak ved politiavhør i undervisningen. En arbeidsgruppe nedsatt av Politidirektoratet vil legge frem forslag til kravspesifikasjon for teknisk utstyr, avhørsrom, rutiner for opptak og lagring med videre, som vil gi bruken av lydopptak trygge og gode rammer. Regjeringen legger vekt på å videreutvikle det potensialet som ligger i lydopptak for å styrke rettssikkerheten og øke kvaliteten på politiarbeidet.

DNA-analyser

DNA-analyser anses som et av de beste kriminaltekniske hjelpemidler, og spiller en avgjørende rolle for oppklaring av mange saker. Hensynet til en effektiv kriminalitetsbekjempelse kan tilsi at det bør være en videre adgang til registrering i det sentrale registeret over DNA-profiler enn dagens regler tillater. Samtidig må det tas hensyn til personvernet og rettssikkerheten til dem det blir tatt DNA-prøve av. Regjeringen har nedsatt et bredt sammensatt utvalg for å vurdere en endring av reglene for å ta DNA-prøver og til å registrere og søke etter DNA-profiler. Utvalget vil avgi sin innstilling i løpet av desember 2005. DNA-analyser utføres i dag av Rettsmedisinsk institutt (RMI) og Nye Kripos fører DNA-registret. En vesentlig del av tjenestene hos RMI finansieres av Justisdepartementet. Det forventes en kraftig økning i behovet for DNA-analyser.

På oppdrag fra Justisdepartementet har Politidirektoratet nedsatt en arbeidsgruppe som skal vurdere ulike forhold knyttet til kriminaltekniske undersøkelser. Behovet for, og organisering av rettsgenetiske analyser inngår i dette arbeidet. Inntil arbeidsgruppen har ferdigstilt sitt arbeid er Justisdepartementet i dialog med bl.a. Helse- og omsorgsdepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet for å gi bruken av DNA i politiet en hensiktsmessig finansiering.

Oppfølging av vitner i straffesaker

Politiet opplever i økende grad at potensielle vitner ikke melder fra om akutte straffbare handlinger som finner sted, eller er tilbakeholdne med å melde seg i etterkant av slike hendelser. Videre kan det være en utfordring å få stevnet navngitte vitner på tidspunkt for hovedforhandling, og ved flere anledninger har vitner unnlatt å møte opp til rettsmøtene. Dette er en bekymringsfull utvikling for rettssikkerheten og rettsstaten. Justisdepartementet har derfor nedsatt en arbeidsgruppe bestående av representanter blant annet fra påtalemyndigheten, Politidirektoratet, domstolene, og Advokatforeningen. Gruppen skal vurdere problemstillingene og fremme forslag om mulige tiltak for å snu utviklingen samt sikre bedre ivaretakelse av vitner gjennom straffesakskjeden.

4.3.3 Bekjempe rasisme og etnisk diskriminering

Rasistisk motivert vold skal prioriteres høyt av politiet og påtalemyndigheten. Riksadvokaten har bestemt at visse saker skal forelegges statsadvokaten selv om påtalekompetansen etter lovendringen fra 01.04.2004 er lagt til påtalemyndigheten i politiet. Dette gjelder blant annet rasistisk motiverte legemskrenkelser og skadeverk. Politiet og påtalemyndigheten må sikre god kompetanse og rask oppfølging på saksfeltet, og det må legges til rette for nær og aktiv påtalemessig ledelse av straffesakene.

Regjeringen er opptatt av å sikre trygghet og rettssikkerhet for alle som bor i Norge. Politiet, påtalemyndigheten og kriminalomsorgen har som oppgave å beskytte borgerne mot kriminalitet og sørge for alle borgeres rettssikkerhet. Det er derfor svært viktig at hele befolkningen har tillit til disse instansene. De som utsettes for diskriminering, rasistisk motivert vold eller trakassering, skal møtes med den samme respekt som andre som utsettes for kriminelle handlinger. Politiet må øke sin bevissthet og kunnskap om minoriteter sett i forhold til endringer i befolkningssammensetningen, og minoritetsgruppers behov.

Politiet har som mål at etaten skal reflektere mangfoldet i befolkningen, og arbeidet med å øke andelen personer med innvandrerbakgrunn skal fortsette.

I årene 1993 – 2005 var det 691 søkere med innvandrerbakgrunn til Politihøgskolen. 100 ble tilbudt studieplass. 25 er under utdanning. Før 1993 har seks personer med innvandrerbakgrunn fullført studiet.

En gruppe oppnevnt av Politidirektoratet har levert en rapport med forslag til tiltak for å rekruttere og beholde ansatte med innvandrerbakgrunn. Rapporten er til vurdering i direktoratet, og det vil bli lansert forslag til oppfølging.

I forbindelse med oppfølging av St.meld. nr. 49 (2003-2004) «Mangfold gjennom inkludering og deltakelse: ansvar og frihet» har Kommunal- og regionaldepartementet tatt initiativ til å styrke fagdepartementenes ansvar når det gjelder politikk for mangfold og inkludering. I denne sammenhengen er det formulert følgende mål: «For å gjenspeile mangfoldet i befolkningen, skal en tilstrebe en økning i andelen tilsatte med innvandrerbakgrunn innenfor politiet og påtalemyndigheten.» To prosent av ansatte i politi- og lensmannsetaten i 2004 hadde innvandrerbakgrunn. Dette utgjør 295 personer, hvorav 129 menn og 166 kvinner. 107 av disse har bakgrunn fra Asia, mens 70 har bakgrunn fra Øst-Europa.

4.3.4 Klageordning i politiet

Det vises til St.prp. nr. 65 (2004-2005), der utredning om etablering av en klagordning i politiet er omtalt. Utredningen har vært på høring, og det er på grunnlag av en enstemmig oppfatning blant høringsinstansene foreslått å etablere en klageordning, som følger linjen i politiets organisasjon. Politidistriktene og særorganene skal rapportere til Politidirektoratet om klagebehandlingen, bl.a. om antall klager, hva som var gjenstand for klagene, utfallet av klagebehandlingen og hvilke tiltak som kan hindre de kritikkverdige forholdene. Politidirektoratet skal årlig avgi tilsvarende rapport til Justisdepartementet. Det tas sikte på å ferdigstille en sentral instruks i løpet av annet halvår 2005.

4.4 Økt samfunnssikkerhet

4.4.1 Øke samfunnets evne til å forebygge kriser og ulykker samt alvorlig svikt i samfunnskritiske funksjoner

Politi- og lensmannsetaten er en sentral aktør i det sivile samfunnets beredskap under kritiske og ekstraordinære situasjoner. Den lokale ledelse ut­øves av politiet (LRS).

Politiet skal være forberedt på et bredt spekter av hendelser som også kan kreve en større velorganisert politiinnsats, herunder bevæpning. Ekstraordinære hendelser vil ofte også kreve tiltak fra andre etater enn politiet. Skal politiets beredskapsoppgaver kunne ivaretas, er det avgjørende at etaten har rolleforståelse og øvelsesmønster som i slike situasjoner baserer seg på samvirke med andre nød- og beredskapsetater, kommuneledelse, lokalt næringsliv, frivillige organisasjoner og publikum. Politiet har utarbeidet flere plan- og instruksverk for forskjellige typer av innsats ved ekstraordinære situasjoner. En rekke politidistrikter har i de senere år opplevd en økning i hendelser av ekstraordinær karakter. Dette har ført til økt fokus og ressursbruk til øving og vedlikehold av planer og kompetanse. Alle polititjenestemenn som skal være operative må hvert år gjennomføre obligatoriske øvingsprogram på 40 timer i operative disipliner, og bestå skyteprøve.

Det følger av Stortingets behandling av St.meld. nr. 37 (2004-2005), jf. Innst. S. nr. 265 (2004-2005), at Justisdepartementet til enhver tid skal være forberedt på å være lederdepartement ved større sivile kriser, også om disse finner sted i utlandet. I denne forbindelse er det blant annet iverksatt et arbeid under ledelse av Politidirektoratet i samarbeid med bl.a. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og hovedredningssentalene for å utarbeide forslag til et operativt planverk og beredskap for slike komplekse situasjoner i utlandet, og tiltak her hjemme som oppstår i tilknytning til tiltakene ute på katastrofestedet. Når Justisdepartementet er lederdepartement ved katastrofer i utlandet, vil den koordinerende operative ledelsen på stedet ligge hos politiet, og det operative koordineringansvaret nasjonalt være tillagt Politidirektoratet.

4.4.2 Øke samfunnets evne til å kunne håndtere ekstraordinære situasjoner som medfører fare for liv, helse, miljø og materielle verdier

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) forbereder gjennomføring av en sivilt ledet terror/sabotasjeøvelse i 2006, «Øvelse Oslo». Politiet vil ha en særskilt sental rolle. Øvelsen er planlagt med utgangspunkt i de erfaringer som ble gjort under terrorhendelsen i Madrid i 2004, hvor DSB utarbeidet en egen erfaringsrapport. Øvelse Oslo skal øve samfunnets evne til å håndtere trusselen om og konsekvensen av et omfattende terror/sabotasjeanslag. Det vises til ytterligere omtale av øvelsen under kat. 06.50.

Samvirkerelasjonene og ansvarsforholdene mellom politiet og Forsvaret ble behandlet i St.meld. nr. 39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet og sivilt militært samarbeid, jf. Innst. S. nr. 49 (2004-2005). Det er særdeles viktig at det både i politiet og Forsvaret er tilstrekkelig klare oppfatninger om etatenes rolle. I samarbeid mellom Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet er det etablert en arbeidsgruppe for å utvikle gode rutiner for samordnede øvelsesaktiviteter særlig relatert til terrorisme. En sentral side ved arbeidet er å sørge for at sivil sides øvelsesmomenter blir tilstrekkelig ivaretatt.

4.4.3 Ivareta rikets sikkerhet og selvstendighet, og verne om betydelige samfunnsinteresser

I løpet av de siste årene har det skjedd betydelige endringer i trusselbildet. Internasjonal terrorisme er en trussel mot vår samfunnssikkerhet. Trusselen må møtes med forebyggende nasjonale tiltak og et styrket internasjonalt samarbeid. Fokus må først og fremst være å avverge terroranslag og styrke terrorberedskapen. Terroraksjonene i London og Sharm el Sheik sommeren 2005, med anslag mot store menneskegrupper, er en alvorlig påminnelse om den nye trusselsituasjonen.

De siste årene er det innført omfattende sikkerhetstiltak i deler av vår infrastruktur for å redusere sårbarheten mot terror. Det er et nært samarbeid mellom sentrale myndighetsorganer i terrorbekjempelsen, men det har manglet en møteplass med bred deltakelse for å styrke utvekslingen av kunnskap om terrortrusselen og forebygging av denne. På denne bakgrunn er det etablert en fast og bredt sammensatt kontaktgruppe mellom berørte myndighetsorganer og utvalgte næringslivsorganisasjoner som er involvert i terrorforebyggende tiltak. Gruppen ledes av Politiets sikkerhetstjeneste. Den skal bidra til å styrke den gjensidige informasjonsutvekslingen og kontakten mellom deltakerne ved blant annet å informere om og utveksle synspunkter på aktuelle tiltak for å forebygge terror, samt informere om og drøfte endringer i trusselbildet i et lengre perspektiv. Kontaktgruppen skal ikke ha beslutningsmyndighet. De ulike myndigheters ansvarsområder, fullmakter og rapporteringsrutiner til overordnet myndighet påvirkes ikke av gruppens virksomhet. Kontaktgruppen skal heller ikke ha noen operativ rolle ved terrorhandlinger eller i forbindelse med akutte situasjoner.

Politiets sikkerhetstjeneste ble omorganisert i 2002. Omorganiseringen ble evaluert høsten 2004 av Statskonsult. Som følge av evalueringen er det fra 01.06.2005 foretatt organisatoriske tilpasninger ved Politiets sikkerhetstjeneste sentralt. Oppfølging av evalueringen for Politiets sikkerhetstjenestes lokale enheter gjennomføres høsten 2005. Siden 2001 har Politiets sikkerhetstjenestes sentrale ledelse – Den sentrale enhet (DSE) som også har det operative ansvar i Oslo – blitt betydelig styrket. DSE flyttet i juni 2005 inn i nye lokaler i Nydalen i Oslo. Fra 01.01.2006 tilbakeføres livvakttjenesten fra Oslo politidistrikt til DSE. Politiets sikkerhetstjenestes lokale enheter i politidistriktene utenom Oslo er styrket bl.a. for å møte den økte terrortrusselen.

De prioriterte utfordringene for Politiets sikkerhetstjeneste er knyttet til bekjempelse av terrorisme, politisk motivert vold, ulovlig etterretning samt tiltak mot produksjon og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Ved kgl.res. 5. august 2005 ble lov 17. juni 2005 nr. 87 om endringer i straffeprosessloven og politiloven (romavlytting og bruk av tvangsmidler for å forhindre alvorlig kriminalitet) satt i kraft. Lovendringen innebærer en utvidet mulighet for Politiets sikkerhetstjeneste til å ta i bruk virkemidler gjennom metoder for å forebygge og avverge bl.a. terrorangrep. Tjenesten skal også bistå ved gjennomføringen av forebyggende sikkerhetstiltak i statsadministrasjonen, offentlig og privat virksomhet samt utarbeide trusselvurderinger, og gi råd om tiltak av betydning for norske interesser, virksomheter og enkeltpersoners sikkerhet. Ved kgl. res. 19. august 2005 ble det fastsatt ny instruks for Politiets sikkerhetstjeneste. Det forelå et behov for en generell modernisering av tidligere instruks for overvåkingstjenesten, i tillegg til at det var nødvendig å innarbeide bestemmelser i instruksen knyttet til ny § 17 d i politiloven om bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed. I den nye instruksen gis det for øvrig overordnede rammer og retningslinjer for Politiets sikkerhetstjenestes politifaglige og administrative virksomhet.

Politiets sikkerhetstjeneste skal i samarbeid med øvrig politi og myndigheter (utlendings- og helsemyndigheter) forebygge at farlige personer kan utøve vold mot statsledelsen (bl.a. kongehus, Storting og regjering) og andre myndighetspersoner. Dette omfatter også mentalt ustabile og farlige personer som kan true myndighetspersoner.

Politiets sikkerhetstjeneste er politifaglig og administrativt underlagt Justisdepartementet. Det har vært bred politisk enighet om behovet for en nær politisk oppfølging av Politiets sikkerhetstjeneste. Politiske styringssignaler utgjør et vesentlig element i styringen av tjenesten. Kontakten mellom Politiets sikkerhetstjeneste og Politidirektoratet blir ivaretatt ved at det er etablert et godt samarbeid.

Fra mars 2004 har Norge deltatt i det såkalte Initiativet for spredningssikkerhet, forkortet PSI (Proliferation Security Initiative). En rekke land deltar i arbeidet, herunder USA, Russland, Frankrike og Storbritannia. Siktemålet er å hindre at bl.a. skip og fly benyttes for å spre masseødeleggelsesvåpen. Arbeidet er særlig rettet mot å videreutvikle det juridiske rammeverket for samarbeid, utveksle etterretningsinformasjon og å gjennomføre samhandlingsøvelser hvor nasjonale beslutningsprosesser blir prøvd i en internasjonal kontekst. Justisdepartementet er en sentral aktør for å ivareta Norges nasjonale forpliktelser sammen med Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet.

4.5 Ivareta Norges forpliktelser og interesser internasjonalt innenfor Justisdepartementets ansvarsområder

4.5.1 Bidra til demokratisering og institusjonsutvikling

Den overordnede målsettingen for det internasjonale samarbeidet er å forebygge og forfølge kriminalitet og andre alvorlige forstyrrelser av offentlig orden og sikkerhet over landegrensene. I stigende grad gjør dessuten bistandsaspektet seg gjeldende ved internasjonalt politisamarbeid, ved at mange land som er på vei mot moderne og demokratiske samfunnsformer søker bistand til utvikling av landets politi. Norge har gitt slik bistand i flere land. Norsk politi deltar også i internasjonalt fredsbevarende arbeid. Både FN, OSSE og EU etterspør bidrag til fredsbevarende operasjoner, sivil krisehåndtering og til oppbygging, opplæring og veiledning av politiet i land hvor det har vært konflikter.

Pr. september 2005 er det 58 tjenestemenn/ -kvinner i aktivitet rundt om i verden for de nevnte organisasjonene. Den største konsentrasjonen er på Balkan der norsk politi er til stede både i Kosovo, Bosnia, Serbia og Makedonia. På det afrikanske kontinentet tjenestegjør norsk politi i Sudan, Sierra Leone og Liberia. Det er også en styrke i Hebron i Midt Østen. Både i FN-hovedkvarteret i New York og i OSSE-sekretariatet i Wien har Norge utplassert politirådgivere. Oppgavene går nå oftest ut på opplæring og veiledning av nasjonale politistyrker for å viderebringe kunnskaper og erfaring i moderne og demokratisk utøvelse av polititjenesten. Bilateralt har Norge en politikontingent i Afghanistan for å lære opp det nye afghanske politiet i viktige temaer som menneskerettigheter og politiledelse. Her satses det også på opplæring av kvinner i politiet. Fra Irak har det kommet politioffiserer til Norge som gis trening og undervisning i sentrale temaer for politiledere.

Politiet deltar også i det såkalte Styrkebrønnsprosjektet, jf. nærmere omtale under kat. 06.10.

Annet internasjonalt samarbeid

Det nordiske politisamarbeidet er viktig. Det har lange tradisjoner, er velutviklet og praktisk innrettet. Som en del av det nordiske politisamarbeidet deltar Norge i PTN – Politi og Tollsamarbeidet i Norden. Ordningen ivaretar utstasjonering av nordiske politi- og tolltjenestemenn i sentrale land i Europa, Afrika og Asia. Sambandsmennene skal bistå politi og påtalemyndighet i Norden, og lette samarbeidet mellom landene hvor de er utstasjonert og Norden, samt formidle informasjon innen kriminalitetsbekjempelse. Nettverket av sambandsmenn er et velfungerende verktøy i kampen mot grenseoverskridende kriminalitet. Det administrative ansvaret for sambandsmennene ble overført til Utenriksdepartementet fra 01.01.2005. Politidirektoratet har det faglige ansvaret for sambandsmennene.

Det viktigste politisamarbeidet med EU er Schengen-samarbeidet. Ved opphevelse av personkontroll på indre grense, ble det lagt til rette for en styrking av bl.a. politisamarbeidet innen Schengen-området, slik at økt reisefrihet ble kombinert med økt sikkerhet. Formålet med samarbeidet er at medlemslandene skal yte hverandre gjensidig bistand for å forebygge og oppklare straffbare handlinger. Viktige virkemidler er bl.a. informasjonsutveksling gjennom et felles IKT-basert informasjonssystem Schengen Information System (SIS), og adgang til grenseoverskridende observasjon og forfølgelse på nærmere bestemte vilkår.

Ved avskaffelse av personkontrollen på indre grense har Schengen-landene forpliktet seg til å utføre kontroll og overvåking av de ytre grenser mot tredjeland på vegne av hverandre. Ved utvidelsen av EU fra 01.05.2004 med ti nye medlemsland, ble EUs ytre grenser vesentlig utvidet. Regelverket får full anvendelse i de nye medlemslandene etter en evaluering av det enkelte land. For å effektivisere koordineringen av medlemsstatenes operative arbeid knyttet til kontroll og overvåking av de ytre grenser, ble EUs grensekontrollbyrå «Agency» opprettet i år. Norge har sete i byråets styre med stemmerett i saker som berører våre interesser. I tillegg vil en norsk ekspert være ansatt i byrået.

Norge er med i Europol-samarbeidet gjennom en tredjelandsavtale. Europol skal bidra til å effektivisere EU-medlemslandenes bekjempelse av alvorlig internasjonal kriminalitet, og styrke samarbeidet mellom kompetente myndigheter. En polititjenestemann er utplassert i Haag hvor kontakter mellom landenes nasjonale politistyrker koordineres.

I 2005 inngikk Norge, som første land utenfor EU, avtale med Eurojust. Eurojust ble opprettet i 2002 for å effektivisere etterforsking og påtale i straffesaker som gjelder grenseoverskridende og organisert kriminalitet. Gjennom Eurojust samarbeider representanter fra påtalemyndighetene direkte. Dette innebærer raskere og mer effektiv saksbehandling. Norge har utstasjonert en statsadvokat i kollegiet i Haag.

Gjennom Interpol deltar Norge i det verdensomspennende politisamarbeidet. Nye Kripos har ansvaret for det nasjonale Interpolkontoret. To polititjenestemenn er utstasjonert ved Interpols Generalsekretariat i Lyon.

Norge deltar også i Baltic Sea Task Force on Organised Crime (BSTF) og Baltic Sea Region Border Cooperation (BSRBC). BSTF er et samarbeidsorgan mellom landene som grenser til Østersjøen, samt Island, hvor det arbeides med tiltak innenfor justisområdet.

4.6 En åpen, effektiv og kvalitetsbevisst justissektor

Regjeringens mål om en åpen, effektiv og kvalitetsbevisst justissektor skal sikres gjennom god tilgjengelighet og service, tydelige ansvarslinjer, god ressursutnyttelse og samarbeid på tvers av ulike virksomheter. Fra 2006 skal det gjennomføres systematiske referansemålinger for å sammenligne oppgaveløsning og måloppnåelse virksomhetene imellom. Publikumsundersøkelser vil være en sentral del av vurderingsgrunnlaget.

4.6.1 Ivareta en god utnyttelse av justissektorens ressurser

Politireformen

Endringene som følge av fase 2 i politireformen ble satt i verk i distriktene fra 01.01.2005. Fase 2 omfatter intern struktur og samarbeidsløsninger i politidistriktene, mer aktiv patruljetjeneste, bedre utnyttelse av fagkompetansen og ressursene. Det er i denne sammenheng lagt vekt på å sikre nærhet og tilgjengelighet til publikum. Gjennomføringen av politireformens fase 2 er samordnet med endringene i den sivile rettspleien på grunnplanet.

Politireformen evalueres i flere trinn. Første trinn var en statusvurdering før reformen ble iverksatt. Andre trinn var en evaluering av reformens fase 1. Hovedtiltaket i denne fasen var å redusere antall politidistrikter fra 54 til 27. I fase 1 ble 414 årsverk frigjort fra administrative gjøremål til publikumsrettet og operativ tjeneste. Totalt 1 260 stillinger er omdisponert i denne prosessen. Tredje trinn er en evaluering foretatt høsten 2004, som omtales her. Det er fastsatt en ny evaluering i 2007.

Evalueringen høsten 2004 ble utført av et eksternt konsulentfirma og omfatter intervjuer med politimestrene, landsomfattende publikums­undersøkelser og spørreundersøkelser internt i fire politidistrikter og med eksterne samarbeidspartnere. På det tidspunkt denne evalueringen ble gjennomført var det for tidlig å måle alle effekter av reformen. Justisdepartementet og Politidirektoratet har likevel fått et solid materiale gjennom evalueringen som skal brukes til å korrigere, justere og styrke reformen. Respondentene i undersøkelsene, som har til dels ganske forskjellig grunnlag for sine vurderinger, ga til sammen en bred og nyansert tilbakemelding på politireformen så langt. Reformen har bidratt til utvikling av politiets virkemidler – ledelse, organisasjon, systemer, profesjonalitet/kvalitet og bedre arbeidsformer og metoder. Politimestrene i de nye distriktene mener at reformen i stor grad har bedret politiets forutsetninger for å håndtere de store sakene. Befolkningen har tillit til politiet. De som har hatt kontakt med politiet er stort sett fornøyd og de er mer fornøyd enn de som ikke har erfaring fra møte med politiet. Men politiet har misfornøyde brukere når det gjelder håndtering av meldinger om mistenkelige forhold, oppfølging av konkrete anmeldelser og tilgjengelighet ved akutt behov for hjelp.

Tilbakemeldingen fra de ulike gruppene i evalueringen peker mot å vektlegge mer tilgjengelig politi og økt innsats mot kriminaliteten som rammer alle. De økte ressursene på budsjettet for 2005 er brukt til å styrke tjenesten og politinærværet i ytterste ledd, ut mot publikum. Etablering av alle fellesoperative enheter, som operasjonssentraler og lignende, evalueres og følges opp med eventuelle justeringer. I den forbindelse legges vekt på å styrke samhandlingen mellom kommune og politi i mer forpliktende retning. Utvikling og testing av mobile dataløsninger for politiet i 2005 er ytterligere tiltak for gjøre etaten mer tilgjengelig, slik at politiet kan komme nærmere publikum. Det tas sikte på å gjennomføre en ny evalueringen av politireformen i 2007. Formålet ved en slik evaluering er særlig å beskrive den eller de organisasjonsmodeller og samarbeidsformer som gir de mest kostnads- og formålseffektive løsninger. Evalueringen vil også innebære en større publikumsundersøkelse. Reformen har lagt grunnlaget for en positiv utvikling i politidistriktene, og man ser allerede gode resultater flere steder. Det vises i denne sammenheng bl.a. til forbedringen av resultatene i straffesaksbehandlingen.

Dagens organisering av politi- og lensmannsetaten med 27 politidistrikter og ca. 400 tjenesteenheter, gir god tilgjengelighet og lokal tilstedeværelse. Overføring av den sivile rettspleie på grunnplanet har bidratt til å konsolidere både tjenestestruktur og kontaktflate.

Målekriterier for det totale politiprodukt og ­referansemålinger

Politidirektoratet vil gjennomføre referansemålinger for å sammenligne tjenestene i de enkelte politidistriktene og for å avdekke om resultater skyldes reelle forbedringer, og ikke andre forhold, som for eksempel endret sammensetning av saker. For å sammenligne oppgaveløsning og måloppnåelse virksomhetene imellom brukes nøkkeltall. Nøkkeltallene må være relevante, pålitelige, objektive og aggregerbare.

Kravet til kvalitet i kommunikasjons- og beslutningsprosessene har gjort det nødvendig å se nærmere på de målekriterier som bør legges til grunn for virksomheten. I tillegg til målinger av for eksempel saksbehandlingstid og oppklaringsprosent, skal det utvikles nøkkeltall for trygghet for borgerne. Tall for omfang av voldsforbrytelser og annen kriminalitet vil bli supplert med publikumsundersøkelser av befolkningens tilfredshet med politiet og opplevelsen av trygghet. Et databasert ledelses- og informasjonssystem, med nøkkeltall fra prosess og tjenesteprodukt, vil bli etablert i alle politidistrikter i 2006. Det legges opp til at systematiske referansemålinger, i form av medarbeider- og publikumsundersøkelser, skal utgjøre en del av informasjonssystemet. Representative verdier (nøkkeltall) fra undersøkelsene vil bli fremstilt på en slik måte at de kan vurderes i sammenheng med de øvrige nøkkeltall. Nøkkeltallene har relevans til mål- og resultatvurderingene og vil gjøre det lettere å sammenligne politidistriktene. I løpet av første kvartal 2006 vil det bli gjennomført nødvendig opplæring og kompetanseutvikling for ledere som skal bruke systemet i daglig drift.

Referansemålinger skal utgjøre en del av styringssystemet i politiet og skal benyttes på flere nivå. Dette representerer relativt store utfordringer. Politiets ansvar, rolle og oppgaver favner så vidt at tjenesteproduksjonen påvirkes av en rekke ulike og til dels uforutsigbare forhold.

Arbeidet med å velge ut og kvalitetssikre nøkkeltallene vil sluttføres i løpet av 2005. Det legges til grunn at det vil være mulig å implementere nøkkeltallene og innføre et system for referansemåling i samtlige politidistrikter i 2006.

Informasjons og kommunikasjonsteknologi (IKT)

Hensiktsmessige og effektive IKT-løsninger skal understøtte politiets innsats for å nå kriminalpolitiske mål. Politiets planer for og satsning på IKT skal innrettes i forhold til de justispolitiske målene for politiets verdiskaping, og vil bidra til bedre arbeidsprosesser og høyere tjenesteproduksjon. Politiets IKT-strategi skal revideres i tråd med Justisdepartementets IKT-strategi for justissektoren, jf omtale under hovedinnledningen pkt 1.4.7.

Arbeidet med informasjonssikkerhet vil være et sentralt satsningsområde også for 2006. Her nevnes blant annet pågående modernisering av politiets sentrale systemer (politioperative, straffesaksrelaterte og forvaltningsmessige), større fokus på anvendelse av mobil datakommunikasjon i politiet samt innføring av internettbaserte tjenester for publikum. Andre satsningsområder er å videreføre forberedelsene til innføring av den nye digitale sambandsløsningen (Nødnett) og gjennomføre nasjonal tilpasning til SIS-II (Schengen Information System) i løpet av 2007, som er fristen EU har satt. Moderniseringen av sentrale systemer er en realisering av arkitektur og sektorstrategien.

Arbeidet med nytt lønns- og personalsystem i politi- og lensmannsetaten er startet opp. De fleste politidistrikter vil ta i bruk systemet i løpet av 2006. Implementeringen av nytt lønns- og personalsystem avsluttes innen 01.07.2007.

Videokonferanseløsninger benyttes i økende grad til å understøtte samhandling mellom politi, domstol og kriminalomsorgen. Videokonferanse er hensiktsmessig i forhold til fjernavhør av vitner, fremstilling av siktede, bevisopptak, forklaring/eksaminasjon av sakkyndige og administrative funksjoner.

Fangetransport

Det er i løpet 2005 gjennomført ulike tiltak for å se på effektiviseringsmuligheter når det gjelder politiets oppgaver med transport og fremstillinger av fanger under politiets varetekt. Det fleste av disse tiltakene videreføres i 2006, og tiltakene evalueres med tanke på en mer permantent innføring i etaten. Pilotprosjektet i Søndre Buskerud, Vestfold og Telemark, hvor transporter og fremstillinger utføres av en privat aktør, skal evalueres i slutten av 2005.

På Østlandet er det initiert et samarbeidsprosjekt mellom kriminalomsorgen og politiet, for å kunne utnytte etatenes samlete ressurser på en mer effektiv måte når det gjelder fangetansporter. Arbeidet har vist at det er et sentralt suksesskriterium å ha et felles planleggingsverktøy. Det tas sikte på at dette er etablert ved årsskiftet 2005/2006. Oslo politidistrikt har ansatt 20 nye arrestforvarere fra 01.09.2005 til fangetransporter. Tiltaket frigjør politiressurser til patruljering i Oslo.

Vestfold politidistrikt har i samarbeid med Kriminalomsorgen region sør og Tønsberg tingrett, iverksatt et tettere samarbeid om fremstilling av personer for varetektsfengsling. Politidistriktets fremstillinger for varetektsfengsling foretas i Tønsberg tingrett, og Sem fengsel benyttes tilsvarende som varetektsfengsel for politidistriktet. Allerede nå ser man at tiltaket har medført mindre ressursbruk for politiet.

Lokalsaker under politi- og lensmannsetaten

Bygging av ny sentralarrest ved Oslo politidistrikt er i gjennomføringsfasen. På grunn av lokale og reguleringsmessige forhold er prosjektet forsinket. Ferdigstillelse av arresten vil kunne skje tidligst høsten 2007, senest 2008. Det er inngått avtale med Oslo kommune om at frigitte arealer vil bli opparbeidet til fullverdige parkarealer.

Politimesteren i Oslo har foretatt en ny vurdering av behovet for politistasjoner i Oslo og grensene mellom stasjonene. Ut fra dette anbefaler politimesteren at Grønland politistasjon opprettholdes og at grensene mellom Sentrum og Grønland politistasjoner justeres. Dette vil medføre at Grønland politistasjon får frigjort ressurser til å yte mer polititjeneste i bydel Grünerløkka. Politimesteren anbefaler derfor at det ikke bygges egen politistasjon på Grünerløkka. Det er viktig at politiets tilstede­værelse sikres, og departementet vil etter dette gå inn for at det etableres en forsterket politipost på Grünerløkka.

Politihelikopter

Helikopterbasen ligger fortsatt på Oslo lufthavn, Gardermoen. I tråd med B.innst. S. nr. 4 (2004-2005) arbeides det videre med sikte på lokalisering av helikopterbasen i, eller nærmere, Oslo.

Personalpolitikk – utvikling og bruk av de menneskelige ressursene

Etatens overordnede personalpolitikk (2002-2007) danner rammen for etatens personalarbeid. Kompetente ledere er et viktig suksesskriterium for å bruke de menneskelige ressursene og for å lykkes med oppgaveløsning, fornyelse og faglig utvikling. Politidirektoratet har siden 2002 arbeidet med lederutvikling. Dette arbeidet videreføres.

Større grad av mangfold i etaten er nødvendig for få et dynamisk kompetansespenn som kan bidra til fornyelse og utvikling. I et slikt perspektiv er arbeidet med likestilling og arbeidet med å rekruttere og integrere personer med flerkulturell bakgrunn viktig. Arbeide for å øke rekrutteringen av personer med flerkulturell bakgrunn vil videreføres i 2006.

Personal- og lønnspolitikk for Den høyere påtalemyndighet er utarbeidet i samarbeid mellom riksadvokaten og organisasjonene. Hensynet til et høyt og stabilt kompetansenivå, likestilling, eldre medarbeidere og et godt arbeidsmiljø er sentrale momenter i personalpolitikken.

Stortinget har bedt om at det foretas nødvendige tiltak for bedre å utnytte kompetansen og arbeidskraften til de politimestrene som ble overflødige i forbindelse med politireformen og som fortsatt er ansatt i politiet, slik at de kan gjøre tjeneste hos statsadvokatene og riksadvokaten. Etter avtale med Riksadvokatembetet tjenestegjør noen politimestere i stillinger ved statsadvokatembetene. De er tillagt påtalemyndighet, jf. straffeprosessloven § 55 første ledd nr. 3. Dette innebærer at politimestrene har kompetanse til å utøve påtalemyndighet på politimesternivå. De øvrige «fristilte» politimestrene utfører oppdrag for Politidirektoratet og tidvis for Justisdepartementet.

Likestilling

Likestilling er en prioritert oppgave i politi- og lensmannsetatens personalpolitikk. Utfordringen er særlig å rekruttere flere kvinner til lederstillinger. Målet er 40 % kvinnelige ledere i politidistriktene og særorganene. For å øke andelen kvinnelige ledere er det satt i gang tiltak som nettbasert lederutviklingsprogram for kvinner, lederkandidatprogram (for begge kjønn) og nettverk for kvinnelige ledere. I tillegg er det satt i verk flere tiltak for å øke likestillingen i etaten, blant annet lokale kvinnenettverk i politidistriktene, lokale planer for likestilling og opprettelse av likestillingskontakter i alle politidistriktene. Lederutvikling for kvinner synes å ha en motiverende effekt m.h.t. å skape et større søkergrunnlag til lederstillinger. Tilbudet vil videreføres i 2006 ved at kapasiteten ved PHS dobles (fra 25 –50 deltakere) og ved at halvparten av deltakerne skal være kvinner.

I 2004 var kvinneandelen i lederstillinger 19,3 % for påtalejurister, 43,9 % for sivilt ansatte og 8,7 % for polititjenestemenn. Kvinneandelen for heltidsansatte i polititjenestemannsstillinger økte fra 15,7 % i 2003 til 17 % i 2004. For påtalejurister var prosentandelen kvinner på ca. 36 % både i 2003 og 2004. For sivilt ansatte gikk kvinneandelen tilbake til fra 77,1 % i 2003 til 71,4 % i 2004. For deltidsansatte var kvinneandelen 88,7 % i 2004, mens den var 90,6 % i 2003. Totalt antall ansatte i politi- og lensmannsetaten i 2004 viste en fordelingen med 35,4 % kvinner og 64,6 % menn. Sommeren 2005 ble det ansatt to nye kvinnelige politimestere, slik at fire av 27 politimestere nå er kvinner.

De fleste politidistriktene har eller er i ferd med å utarbeide planer for likestillingsarbeidet lokalt. Det er aktive kvinnenettverk i 16 politidistrikter. Aktiviteter i 2004 har vært møter og temadager. Likestilling er tema i styringsdialogen mellom Politidirektoratet og politidistriktene/særorganene, og likestillingsperspektivet er implementert i tjenestereglement for operativt personell i politiet.

Det sentrale likestillingsarbeidet er basert på langsiktig planlegging og Politidirektoratets strategiske plan for likestilling for perioden 2003 – 2007. Nettbasert lederutvikling og lederkandidatprogram videreføres i 2006. Det vil bli lagt til rette for å overføre de gode erfaringene mellom politidistriktene/særorganene. Videre vil politidistriktene/særorganene følge opp de lokale planene for likestilling.

Departementet og riksadvokaten vil videreføre arbeidet med å få en mer balansert kjønnsfordeling i den høyere påtalemyndighet. To embetsledere er kvinner (av disse er én konstituert). Kvinneandelen for øvrige embetsstillinger er 27 %. For kontoransatte er kvinneandelen 95 %. Fordi staben ved de fleste embeter er stabil er det nødvendig med et langsiktig perspektiv i likestillingsarbeidet.

Helse, miljø og sikkerhet (HMS)

Det skal være trygt å arbeide i politi- og lensmannsetaten. Etaten skal tilrettelegge og drive sin virksomhet på en slik måte at det ikke oppstår skade på personell, miljø eller materiell. Det er derfor viktig å utvikle en sikkerhetskultur med ansvarliggjøring i alle ledd og aktiv medvirkning for alle involverte. De daglige utfordringene med rå og brutal kriminalitet og kriminelle som er innstilt på å bruke vold mot polititjenestemenn, forsterker belastningen på den enkelte. Ved bevæpnede oppdrag er det en grunnleggende forutsetning at tjenestemennene har nødvendig verneutstyr og kompetanse.

Politiets våpenbruk må hele tiden være gjenstand for en vurdering der både valg av våpen, ammunisjon, taktikk og alternative maktmidler inngår. Dette har betydning både for sikkerheten til de ansatte og andre involverte, og for effektiviteten til politiets oppgaveløsning. Justisdepartementet har ikke ønsket å utvide bruken av ekspanderende ammunisjon. Departementet er imidlertid opptatt av at det etableres en løpende evaluering av politiets våpenbruk, blant annet for å vurdere i hvilken utstrekning andre typer ammunisjon kan hindre unødig fare for skade på personer. Samtidig må evnen til sikker gjennomføring av politiets oppgaver opprettholdes. Politidirektoratet arbeider nå med nye retningslinjer for operativ håndtering av skarpe oppdrag. Ett av formålene med strategien er å sikre at godt trente mannskaper med tilstrekkelig utstyr blir satt til å løse de mest krevende situasjonene. Etter tilråding fra Politidirektoratet har departementet gitt muligheter for utvidet bruk av fremskutt lagring av skytevåpen. Departementet har videre besluttet å innføre avlyttingssikkert samband, som også er viktig for tryggheten til den enkelte tjenestemann og -kvinne.

Etatens brede oppgavespenn og døgnkontinuerlige tjeneste forutsetter systematisk HMS-oppfølging på alle nivåer i etaten. Ledere og ansatte må i fellesskap bidra både med sine menneskelige og sine faglige sider i det daglige for å skape et trygt og inkluderende arbeidsmiljø. Ledere på alle nivåer må arbeide for å skape et sterkt fellesskap og en positiv kultur som setter krav til kvalitet og ytelse, men også til omsorg og respekt for den enkelte.

I politi- og lensmannsetaten har alle politidistriktene og særorganene inngått IA-avtale (inkluderende arbeidsliv).

Riksadvokatembetet og statsadvokatembetene skal ha et psykisk og fysisk sunt arbeidsmiljø, og HMS-arbeidet skal være en del av den daglige utøvelsen av lederskap. Arbeidsmiljøutvalget for den høyere påtalemyndighet har normalt fire møter pr. år. Riksadvokatembetet og fem statsadvokatembeter har inngått IA-avtale (inkluderende arbeidsliv). Det er en målsetting at samtlige statsadvokatembeter inngår IA-avtale.

Politireserven

Det administrative ansvaret for politireserven er overført fra Oslo politidistrikt til Utrykningspolitiet, som også skal ha et nasjonalt opplæringsansvar. Det planlegges med sikte på å videreføre en fremtidig politireservestyrke og oppjustere antallet til 2 000 personer. Den fremtidige bruk av politireserven vil bli vurdert av Justisdepartementet.

Utdanning – Politihøgskolen

Den treårige grunnutdanningen ved Politihøgskolen skal gi et bredt og godt grunnlag for generalistens tjeneste i politi- og lensmannsetaten, mens etter- og videreutdanningstilbud skal gi ansatte muligheter for å ajourføre, videreutvikle og utvide sin kompetanse innenfor politifag, juridiske fag, administrasjon og ledelse. Politihøgskolen skal drive selvstendig forsknings- og utviklingsarbeid og sørge for at relevante forskningsresultater blir kjent i etaten og samfunnet for øvrig.

De komplekse utfordringene politiet i dag står overfor, må møtes med kompetanseplanlegging, kompetanseutvikling og god forvaltning av kunnskap. Politihøgskolen skal tilby utdanning som gir oppdatert og relevant kompetanse til ansatte i etaten. Høgskolens faglige virksomhet må forankres i etatens behov, så vel kvalitativt som kvantitativt.

Det er lagt til grunn at studentopptaket høsten 2006 videreføres med 360 studenter. Høgskolen utvikler nettbaserte undervisningstilbud, implementerer kvalitetssystemer og iverksetter tiltak for kompetanseheving av fagpersonalet. Kortere etterutdanning vil i større grad måtte gjennomføres i distriktene, mens Politihøgskolen med unntak av enkelte operative etterutdanninger vil tilby formell videreutdanning, utvikling av fagplaner og utdanning av instruktører og veiledere for den lokale opplæringen.

Politihøgskolen skal arbeide for å heve kunnskapen i politietaten om bruk av og gevinstene ved «restorative justice». Forebyggende og problemorientert politiarbeid er uttalte satsingsområder for politi- og lensmannsetaten, og dette temaet skal behandles i alle utdanningstilbud der det har relevans. Det er viktig å opprettholde gode utdanningstilbud innenfor det politioperative området. Den generelle ordenstjenesten omfatter en stor og vesentlig gruppe i etaten, og kommunikasjon og konflikthåndtering er sentrale ferdigheter i yrkesutøvelsen. Det samme gjelder bevisstheten om likeverd og likebehandling. Utdanning som styrker denne kompetansen skal prioriteres. Det er også en prioritert oppgave å tilby utdanning som sikrer at politi- og lensmannsetaten er forberedt på å iverksette nødvendige tiltak for å redusere samfunnets sårbarhet på samfunnskritiske områder. Politihøgskolen står i dag overfor store utfordringer når det gjelder å dekke nye og utvidede behov innen etter- og videreutdanningsfeltet.

Etablering av et masterstudium skal tilføre politietaten faglig spisskompetanse på sentrale områder som organisert kriminalitet og kriminalitetsforebyggende politiarbeid, og gi forsknings- og analysekompetanse. Godkjenning og akkreditering av masterstudiet stiller høye og ufravikelige krav til kompetansenivået og størrelsen på det fagmiljøet som har ansvar for studiet. Det er av denne grunn en prioritert oppgave å styrke politiforskningsmiljøet ved høgskolen.

Politihøgskolens akkreditering som høgskole er avhengig av at det drives forskning og utviklingsarbeid på et høyt akademisk nivå. Forskningen skal rettes mot problemstillinger av betydning for de justispolitiske målene for politiets virksomhet. Det skal legges vekt på nasjonalt og internasjonalt samarbeid mot relevante forskningsmiljøer. Den forskningsbaserte kunnskapen bør benyttes for å styrke politiets virke og effektivitet, men også for å sette politiets oppgaver inn i et bredere samfunnsmessig perspektiv.

Politihøgskolen vil kunne tilby tjenester også for andre yrkesgrupper enn politiet og for offentlige etater, både ut fra personalets fagkompetanse og ut fra kapasiteten på en del lokaler, utstyr og øvingsfasiliteter. Oppdragsvirksomhet fordrer en ressursinnsats som løpende må avveies og prioriteres opp mot de øvrige aktiviteter som høgskolen pålegges.

Politihøgskolen driver Justissektorens kurs- og øvingssenter i Stavern (JKØ). I tillegg driver Politihøgskolen et utdanningssenter i Kongsvinger. Disse utdanningssentrene skal tilfredsstille høgskolens behov for kurs- og øvingsfasiliteter.

JKØ er inne i en meget positiv utvikling. Aktiviteten øker og antall overnattingsdøgn vil inneværende år overstige 30 000, som er en fordobling i forhold til for bare et år siden. Senteret benyttes av hele justissektoren.

4.6.2 Tilrettelegge for en serviceorientert og utadrettet justisforvaltning

Politi- og lensmannsetatens felles internettportal, www.politi.no, ble lansert i mai 2005. Borgerne får gjennom denne internettportalen lett tilgang til nyttig informasjon fra etaten. De får blant annet mulighet til å lese nyheter fra sitt distrikt, laste ned skjemaer og sende inn tips til politiet. Internettportalen vil i tillegg inneholde sentral informasjon om fire temaer; narkotika, familievold, trafikk, samt rasisme og diskriminering. Internettportalen vil senere utvikles til å inneholde flere publikumstjenester.

Det er utarbeidet en overordnet kommunikasjons- og informasjonspolitikk for politi- og lensmannsetaten. Hovedprinsippene er at den interne og eksterne informasjonen fra politi- og lensmannsetaten skal være aktivt koordinerende og helhetlig.

Et felles intranett for politi- og lensmannsetaten ble tatt i bruk av alle politidistrikt og særorgan i 2004. Intranettet er ett raskt, sikkert og effektivt kommunikasjonsmiddel for distriktene for felles forebygging og bekjempelse av kriminalitet.

Forvaltningssaker

Politiets arbeid med forvaltningssaker innebærer en rekke sakstyper. Her nevnes behandling av våpen, pass, førerkortsaker, kontroll med vaktselskaper, vedtak om å holde godkjent ordensvakt iht serveringsloven, bevilling til å drive brukthandel, vedtak etter hundeloven om å omplassere eventuelt avlive hund, politiattester, tvangssaker, utlendingssaker med mer.

Våpen

Antall våpensaker i 2004 antas i det vesentligste å gjenspeile at det i anledning våpenamnestiet, som ble avsluttet 31.08.2004 ble etterregistrert tidligere lovlig ervervede hagler. I 2004 kom det inn ca. 75 000 ervervssøknader/etterregistrering av hagler. Det er derfor ikke grunn til å tro at økningen i antallet søknader gir uttrykk for en økning i antall nyerverv i forhold til tidligere år. I forbindelse med arbeidet med ny våpenforskrift, har en arbeidsgruppe foreslått at våpenamnestiet bør gjentas, da det antas at man i amnestiet som ble avsluttet i 2004 ikke lykkes i å nå alle som hadde uregisterte våpen. Regjeringen kommer tilbake til utredningen på egnet måte.

Pass

Det er vedtatt endring i passloven for å gi bruken av biometri i pass en rettslig forankring, jf. Ot.prp.nr. 86 (2004-2005) og Innst.O. nr. 119 (2004-2005). Det er inngått avtale om levering av maskinlesbare pass med biometri fra 01.10.2005. Avtalen omfatter produksjon av passblankettene som personalisering av passene, men også pass utstedt av politiet, pass utstedt av Utenriksdepartementet, og utlendings- og fremmedpass.

Førerkortsaker

Etter endringen i vegtrafikkloven med virkning fra 01.01.2004 blir tap av førerett nå fastsatt i forbindelse med straffesaken. Politiet tar likevel fortsatt stilling til om en person skal gis samtykke til å erverve førerkort eller kjøreseddel (som kreves ved personbefordring mot vederlag), eller om dette skal nektes på grunn av vandel eller manglende edruelighet.

Kontroll av vaktselskaper

Etter lov om vaktvirksomhet av 5. januar 2001 og forskrift av 25. mai 2004 om vaktvirksomhet skal politiet godkjenne og drive kontroll med vaktselskaper. Pr. juni 2005 er det i overkant av 250 godkjente vaktselskaper i Norge med samlet totalt i overkant av 15 000 vektere.

Godkjenning av ordensvakter etter serveringsloven

Etter serveringsloven § 16 kan politiet når de finner det påkrevet kreve at det ved serveringssteder skal holdes godkjente ordensvakter. Det er også politiet som godkjenner ordensvaktene. Politiet kan som grunnlag for godkjenningen kreve gjennomført kurs. Slike vedtak kan ha stor betydning for å opprettholde ro og orden ved serveringssteder.

Brukthandelloven

Etter brukthandelloven av 22. desember 1999 er det politiet som gir bevilling for handel med brukte og kasserte ting. God kontroll med brukthandelvirksomheten er viktig for å forhindre at slik virksomhet blir benyttet som ledd i omsetning av stjålet gods.

Hundeloven

Etter hundeloven av 4. juli 2003 og forskrift om hunder av 20. august 2004 er det politiet som treffer vedtak om avlivning av farlig/ulovlig hund, eventuelt vedtak om omplassering av lovlige hunder. Departementet arbeider med en ny forskrift om tvungen merking av hunder.

Politiattester

Etter lov om strafferegistrering av 11. juni 1971 nr. 52 og forskrift om strafferegistrering av 20. desember 1974 kan politiet utstede politiattest når det i lov eller med klar hjemmel i lov er fastsatt at en person må godtgjøre at vedkommende har ført en hederlig vandel, er ustraffet eller lignende. Det er bl.a. krav om politiattest for ansettelse i en rekke forskjellige yrker.

Endringene i den sivile rettspleie på grunnplanet

Med bakgrunn i lovendring sommeren 2004, jf Ot.prp. nr. 43 (2003-2004) og Innst. O. nr 90 (2003-2004), vil de sivile rettspleieoppgavene fra 01.01. 2006 bli samlet i politi- og lensmannsetaten i hele landet. Sekretariatsfunksjonen til forliksrådene i kommunene overføres og inngår fra samme tidspunkt i etatens sivile rettspleieoppgaver. I de sytten stedene der kommunen ivaretar stevnevitnefunksjonen og de tre stedene der kommunen ivaretar den alminnelige namsmannsfunksjonen, skal også disse funksjonene overføres til politi- og lensmannsetaten. De ni stedene der namsmannsfunksjonen ivaretas av namsmannsavdelinger på tingrettsnivå, skal denne funksjonen også overføres til politi- og lensmannsetaten.

Hovedmålene for reformen er å sørge for en enhetlig og mer rasjonell organisering av rettspleiegjøremålene og en forenkling for publikum. Oppgavene skal utføres lokalt nær publikum og vil styrke grunnlaget for en fortsatt desentralisert politi- og lensmannsetat. Endringene i den sivile rettspleien ses i sammenheng med politireformen.

I forbindelse med reformen av den sivile rettspleie på grunnplanet ble det vedtatt en enhetlig tjenesteenhetsstruktur for politi- og lensmannsetaten. Lokalt skal politi- og lensmannsetaten være organisert enten i en tjenesteenhet som både utfører polititjenesten og de sivile rettspleieoppgavene i det samme området, eller i forskjellige tjenesteenheter for de to typene gjøremål. Enheter som har sivile rettspleieoppgaver skal dekke en eller flere hele kommuner. I 2005 ble det vedtatt en oppmykning i terminologien knyttet til denne strukturen.

For Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger opprettes det namsfogdkontorer som i samsvar med justiskomiteens forutsetninger i Innst. O. nr. 90 (2003-2004) legges direkte under Politidirektoratet. I tillegg opprettes det namsfogdkontorer under politidistriktet for Skedsmo, Tønsberg og Nøtterøy, Kristiansand, Sandnes, Tromsø og Karlsøy kommuner.

Omorganiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet omfatter sekretariatsfunksjonen for forliksrådene, de alminnelige namsmennene, hovedstevnevitnene, skjønn og takster som i dag holdes av lensmannen i lensmannsdistriktene, enkelte oppgaver i forbindelse med arv, skifte og konkurs samt vekselprotester.

Ansvaret for gjennomføringen av de utviklingsoppgaver og omstillinger som er påkrevd innen politi- og lensmannsetaten, ligger hos Politidirektoratet. Politidirektoratet har organisert gjennomføringen av reformen som et prosjekt med deltakelse av organisasjonene for de berørte arbeidstakere.

Det skal overføres nær 130 tilsatte fra namsmannsenhetene ved domstolene og i kommunene og omlag 100 kommunalt tilsatte forlikssekretærer og hovedstevnevitner. Justisdepartementet har inngått overføringsavtale/omstillingsavtale med berørte tjenestemannsorganisasjoner. Utfordringer er også knyttet til etableringen av nye namsfogdkontor i de store byene og tilrettelegging av datastøtte for gjøremålene.

I samråd med Finansdepartementet har Justisdepartementet igangsatt arbeid med å tilpasse saksbehandlerløsningen til Statens innkrevingssentral for de ordinære namsmenn. Systemet vil være i drift fra årsskiftet 2005/2006. Innkreving av gebyr i forbindelse med den sivile rettspleien på grunnplanet vil etter dette overføres fra Brønnøysundregistrene til Statens innkrevingssentral. Departementet vil komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett med de nødvendige budsjettmessige justeringer mellom Brønnøysundregistrene og Statens innkrevingssentral. I løpet av 2006 skal det også utredes hvordan sideutgifter skal behandles.

Utlendingsforvaltningen

Politiets utlendingsenhet (PU) har et nasjonalt ansvar for ankomstregistrering av asylsøkere, fastsetting av identitet, uttransportering av personer som har fått endelig avslag på asylsøknaden og koordinering av utransporteringer av andre uten lovlig opphold i landet. Oppgavene stiller store krav til samordning, fleksibilitet og effektiv ressursbruk. For å ha et godt planleggingsgrunnlag er det av stor betydning at det foretas en systematisk innsamling, bearbeidelse og analyse av informasjon innen enhetens ansvarsområde. Det anses som viktig at ankomstregistreringen kan foretas på en effektiv og verdig måte, og at mottakslokalene er av en slik standard at dette er mulig.

Det har vært en betydelig nedgang i antall asylsøknader. I 2004 mottok Norge i overkant av 7 900 asylsøknader. Dette var en nedgang på nærmere 7 700 søknader sammenlignet med året før, og det laveste tallet siden 1997. Reduksjonen av søknader fra de nye medlemslandene i EU var på 76 prosent i 2004 sammenlignet med 2003. Reduksjonen i antall asylsøknader har fortsatt i 2005. I første halvår har politiet registrert i overkant av 2 300 asylsøkere. I forhold til første halvår 2004 er dette en nedgang på ca. 1 600 søkere. Kommunal- og regionaldepartementet forventer en reduksjon i antall asylsøkere i 2006.

Utlendingsdirektoratet antar at den kraftige nedgangen i antall asylsøknader blant annet har sammenheng med en effektivisert og differensiert saksbehandling og en generell reduksjon i antall asylsøkere i Europa, som igjen har medført en reduksjon i antall åpenbart grunnløse søknader i Norge. Denne endringen av asylsøkergruppen har hatt konsekvenser for bl.a. ressursbruken til identifisering og uttransportering av asylsøkere med endelig avslag på søknaden. Mange saker krever en større ressursinnsats knyttet til fengsling, identifisering i forkant av en uttransportering samtidig som selve uttransporteringen blir dyrere pga. reiselengde og økte krav til ledsagelse. Det er viktig med høyt aktivitetsnivå innenfor utlendingsforvaltningen. Utlendinger med ukjent bakgrunn og identitet kan være en sikkerhetsrisiko og innsatsen for å avklare asylsøkernes identitet bør derfor styrkes. Arbeidet med å avklare identitet bør starte raskt etter ankomst. Dette er viktig både ut fra sikkerhetsperspektivet, men også av effektiviseringshensyn.

Hvert år forsvinner flere tusen personer som har fått avslag på søknad om opphold eller som får trukket tilbake tillatelser. Det må antas en at en del av disse fortsatt oppholder seg ulovlig i landet. Skjerpet innsats for å avdekke ulovlig opphold i Norge er viktig. Utlendingsdirektoratet og PU inngikk i juli 2005 en treårig avtale med International Organization for Migration (IOM) om et program om frivillig retur til hjemlandet for asylsøkere og andre utlendinger uten lovlig opphold. Politiets utlendingsenhet skal ivareta det operative og administrative ansvaret for politiets oppgaver knyttet til ordningen. Frivillig retur gir reduserte kostnader for staten og PU skal ha et nært samarbeid med IOM og UDI slik at flest mulig benytter seg av dette programmet.

Justisdepartementet legger stor vekt på at det gjennomføres kontrolltiltak og indre utlendingskontroll som et ledd i bekjempelsen av grensekryssende kriminalitet og ulovlig opphold. Det vises til et kontrollprosjekt i Østfold fylke der en har erfart at ca. 60 % av asylsøkerne har identifikasjonspapirer når de blir kontrollert nær grensen. Det er ønskelig med en intensivering av dette prosjektet, og at det blir tatt høyde for erfaringene fra prosjektet i resten av landet.

En aktiv og målrettet innsats mot illegal innvandring og avdekking av ulovlig opphold er et viktig satsningsområde for politiet. Økt bistand fra PU til politidistriktene ved kontrollvirksomhet og identitetsundersøkelser i utlendingssaker, vil være et viktig bidrag for å hindre ulovlig opphold og til å forebygge og avdekke grenseoverskridende kriminalitet.

Arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene og overgangsreglene i forbindelse med dette, har gitt politiet nye arbeidsoppgaver. Det var en stor økning i arbeidsinnvandringen i 2004 sammenlignet med 2003. Denne økningen synes å fortsette i 2005, hvor det i juni var en økning på 5 614 arbeidstillatelser i forhold til juni i 2004. Familieinnvandring er også et område hvor det har vært en økning i forhold til 2003.

Justisdepartementet legger stor vekt på at utlendinger i sitt møte med politiet blir tatt imot på en god måte og at de praktiske forholdene i form av lokaler mv. ligger til rette for dette.

1 Innledning

Kategorien omfatter kap. 451/3451 Samfunnssikkerhet og beredskap, kap. 452 Sentral krisehåndtering, kap. 455/3455 Redningstjenesten og kap. 456/3456 Nødnett – felles radiosamband for nødetatene. Tiltakene under disse kapitlene skal bidra til å sikre innbyggernes trygghet ved at samfunnet på best mulig måte settes i stand til å så vel forebygge at ulykker, kriser og svikt i samfunnskritiske funksjoner inntreffer, som å kunne håndtere ekstraordinære situasjoner som for eksempel store ulykker, naturskapte hendelser og terroranslag. Arbeidet krever utstrakt samordning og kommunikasjon mellom de ulike aktører både på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Kategorien omhandler også kap. 450/3450 Sivile vernepliktige. Den sivile verneplikt støtter opp under rekrutteringen til den allmenne verneplikt i landet.

1.1 Samfunnssikkerhet og beredskap

Trygghet og sikkerhet for innbyggerne er betinget av at samfunnssikkerhetsarbeidet er prioritert både i offentlig og privat sektor. Enhver offentlig og privat virksomhet er ansvarlig for at den har en sikkerhetsmessig forsvarlig drift, og at virksomheten har systemer som både forebygger at uønskede hendelser inntreffer og som gjør den i stand til å håndtere ulike hendelser på en best mulig måte. Samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet er basert på prinsippene om ansvar, nærhet og likhet. Ansvarsprinsippet innebærer at den etat som har ansvar for et fagområde i en normalsituasjon også har ansvaret for å håndtere ekstraordinære hendelser på området. Nærhetsprinsippet innebærer at kriser organisatorisk skal håndteres på lavest mulig nivå. Likhetsprinsippet betyr at den organisasjon man opererer med til daglig skal være mest mulig lik den organisasjon man har under kriser. Dette betyr at hver sektor har ansvar for beredskap på sitt område. For å følge opp de signal forsvarskomiteen ga i Innst. S. nr. 49 (2004-2005), arbeides det for at departementene gir en tekstlig omtale av sitt arbeid innen samfunnssikkerhet og beredskap i sine budsjettproposisjoner.

Arbeidet med forebyggende samfunnssikkerhet og beredskap tar utgangspunkt i de mål, oppgaver og prioriteringer som er gitt i St.meld. nr. 37 (2004-2005) Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering, jf. Innst. S. nr. 265 (2004-2005), St.meld. nr. 39 (2003–2004), Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid, jf. Innst. S. nr. nr. 49 (2004-2005) og St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet, jf. Innst. S. nr. 9 (2002–2003). Kap. 451 omfatter Justisdepartementets samordnings- og tilsynsrolle på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet og det ansvar og de oppgaver som er tillagt Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Under kapitlet omtales også Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM).

Av St.meld. nr. 37 (2004-2005) Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering fremgår det at det skal opprettes en krisestøtteenhet. Enheten skal øke de ressurser departementene kan trekke på i krisesituasjoner. For øvrig vises det til omtalen under pkt. 4.1.2.

Justisdepartementets ansvar for samfunnets sivile sikkerhet er etter St.meld. nr. 17 (2001–2002) Samfunnssikkerhet, jf. Innst. S. nr. 9 (2002–2003) tydeliggjort og styrket, blant annet ved etableringen av et nytt direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap, og ved å gi NSM en faglig rapporteringslinje til Justisdepartementet.

DSB er på vegne av Justisdepartementet fag- og tilsynsorgan på det sivile samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet. Direktoratet understøtter Justisdepartementets samordnings- og tilsynsrolle. DSBs koordinerende roller er styrket gjennom kgl.res. 24.06.2005 om Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap – det generelle koordineringsansvaret og ansvaret for koordinering av tilsyn med aktiviteter, objekter og virksomheter med potensial for store ulykker.

Sivilforsvaret er underlagt DSB. Sivilforsvaret er en statlig forsterkningsressurs som bistår nød- og redningsetatene ved større ulykker og hendelser. Etaten er også tillagt viktige oppgaver med å ivareta befolkningens behov i tilfelle krig. Sivilforsvaret har de senere år gjennomgått omfattende organisatoriske endringer. Mens Sivilforsvarets viktigste oppgave tidligere var å beskytte sivilbefolkningen mot krigsfarer, er aktivitetene i dag særlig rettet inn mot større branner, flom, ras, oljeutslipp og søk etter savnende personer. Sivilforsvaret er inndelt i 20 distrikter som dekker hele landet. Den operative styrken til støtte for brannvesen, politi og helsetjeneste er på ca. 10 000 personer, av disse ca. 3 000 fordelt på 119 fredsinnsatsgrupper fordelt over hele landet. Fredsinnsatsgruppene kan raskt kalles ut og deltar årlig i omkring 300 oppdrag. Sivilforsvaret driver opplæringsvirksomhet innen redningstjeneste og sivil beredskap, måler radioaktivt nedfall, forvalter regelverk for tilfluktsrom og har ansvar for varsling av befolkningen ved overhengende fare både i fred og krig. Etaten er ressursleverandør til internasjonale, humanitære operasjoner.

På samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet er Fylkesmannen faglig underlagt Justisdepartementet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Fylkesmannen samordner og fører tilsyn med alt beredskapsarbeid i fylket, jf. kgl.res. 21.09.1979; instruks for fylkesmannens beredskapsarbeid. Fylkesmannen skal være pådriver og veileder overfor kommunene innen samfunnssikkerhet og beredskap, og søke å bidra til det interkommunale samarbeidet. Det vises til St.prp. nr. 1 (2005–2006) for Moderniseringsdepartementet, kat. 01.10 Fylkesmennene.

Ved kronprinsregentens resolusjon 04.07.2003 ble ansvaret for forebyggende sikkerhetstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet fordelt mellom Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet. NSM skal på vegne av Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet ivareta et overordnet og sektorovergripende ansvar for forebyggende sikkerhetstjeneste i hht. sikkerhetsloven. Forsvarsdepartementet er etatsstyrende departement for NSM. NSM skal rapportere til Justisdepartementet om enkelthendelser og sikkerhetsinspeksjoner i sivil sektor.

1.2 Redningstjenesten

Med redningstjeneste forstås den offentlig organiserte virksomhet som utøves i forbindelse med øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner som krever koordinering og som ikke blir ivaretatt av andre. Oppgaven inkluderer optimal samordning av redningstjenestens mange ressurser for å redde liv og begrense helseskader ved ulykker. De lokale redningssentralene i det enkelte politidistrikt forestår normalt tilsvarende ledelse innen det enkelte politidistrikt. Sysselmannen på Svalbard er lokal redningssentral innen sitt myndighetsdistrikt.

Justisdepartementet har det administrative samordningsansvaret for redningstjenesten. Innenfor det norske redningsansvarsområdet har de to hovedredningssentralene, Sola og Bodø, den øverste operative ledelse. Justisdepartementet forestår etatsstyringen av disse. Hovedredningssentralene består av en kollektiv ledelse med representanter for aktuelle offentlige etater, utpekt av de respektive departementer. Avinor, Forsvaret, politiet, Telenor, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Kystverket og Helsevesenet er representert i redningsledelsen. Politimestrene i hhv. Salten og Rogaland politidistrikt er leder av redningsledelsen. Ved hovedredningssentralen er det fast ansatt sivilt personell, som etter fullmakt fra redningsledelsen, ivaretar den daglige ledelse og koordinering av søks- og redningsaksjoner. I tillegg kan det kalles inn rådgivere fra offentlige og private organisasjoner avhengig av situasjonen.

Alle redningsressurser i vårt land, statlige, fylkeskommunale, kommunale, private og frivillige som er egnet for akuttinnsats for å redde liv, skal kunne mobiliseres for innsats i den offentlig koordinerte og organiserte redningstjenesten. Redningstjenesten er således organisert som et samvirke mellom en rekke offentlige etater, frivillige organisasjoner og private selskaper.

De offentlige etatene som har ressurser egnet for redningsformål plikter å delta i redningstjenesten. De utgifter som påløper til personell, materiell, planlegging, øvelser mv. dekker de enkelte etater over eget budsjett. Kjernen i redningstjenesten til lands utgjøres av de tre nødetatene politi, brann og helse. Sammen med frivillige organisasjoner og andre offentlige og private aktører, herunder Sivilforsvaret, står disse for innsatsen på skadestedet. De frivillige redningsorganisasjonene utgjør en meget viktig del av redningsapparatet. En stor og betydningsfull innsats utføres hvert år. Hovedredningssentralene og de lokale redningssentralene gir uttrykk for at samarbeidet er godt og at oppdragene utføres på en tilfredsstillende måte.

Det legges stor vekt på å tilby en kvalitativt god redningshelikopterberedskap. Justisdepartementet har igangsatt flere tiltak og arbeider fortløpende med å videreutvikle redningshelikoptertjenesten i tråd med komiteens forutsetninger, jf. Innst. S. nr. 156 (2001-2002).

1.3 Felles radiosamband for nødetatene; politi, brann og helse

Stortinget har vedtatt, jf. Budsjett-innst. S. nr. 4 (2004-2005), et første utbyggingsområde av et nytt felles radiosamband for nødetatene; Nødnett. Første utbyggingsområde planlegges ferdig utbygget og testet sommeren 2007. Nødnettet skal eies og drives av et eget forvaltningsorgan under Justisdepartementet.

1.4 Sivil verneplikt

Kategorien omfatter forvaltningen av vernepliktige mannskaper som av overbevisningsgrunner er fritatt for militærtjeneste (sivile vernepliktige). Den sivile verneplikt er opprettet ut fra generelle rettferdighetshensyn, og for å støtte opp under rekrutteringen til den allmenne verneplikt i landet. De sivile vernepliktige administreres av Siviltjenesten som er lokalisert på Dillingøy. Det legges vekt på at tjenestens innhold er mest mulig samfunnsnyttig.

2 Hoved- og delmål

3 Hovedutfordringer

Samfunnet står overfor et bredt og sammensatt risiko- og trusselbilde som må møtes med et like bredt og sammensatt register av virkemidler og tiltak. Samfunnssikkerhetsarbeidet skal forebygge mot de farer individ og samfunn står overfor i form av ulykker, kriser eller katastrofer, samt sikre en god konsekvenshåndtering i tilfelle slike hendelser likevel skulle inntreffe. De tiltak som iverksettes med dette formål skal være kostnadseffektive og godt tilpasset de utfordringer samfunnet står overfor.

3.1 Forebygging og håndtering

Et godt helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid gir god grunnberedskap i samfunnet. En hovedutfordring er derfor å sikre et effektivt helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid gjennom oppfølging av internasjonale direktiver, regelverksutvikling og effektivisering av tilsyn innenfor en rekke områder, slik som el-sikkerhet, produktkontroll, og på brann- og eksplosjonsvernområdet. En hovedutfordring ligger i å videreutvikle og forenkle regelverket slik at det blir brukervennlig og effektivt å håndheve. Det er videre en utfordring å bidra til at brannvesenet videreutvikler sitt forebyggende arbeid.

Kampen mot internasjonal terrorisme og tiltak for å redusere konsekvensene av naturskapte hendelser som følge av blant annet klimaendringer, får en stadig mer fremtredende plass i samfunnssikkerhetsarbeidet.

Samfunnet må også forebygge mot tilsiktede hendelser, som spionasje, sabotasje og terrorisme. NSMs virksomhet og regelverk tilpasses det sivile samfunns behov for forebyggende sikkerhet.

Gjennom et effektivt sikkerhetssamarbeid mellom etterretnings- og sikkerhetstjenestene ønsker Justisdepartementet å legge til rette for at truslene mot samfunnet kan møtes med grunnlag i et felles og kommunisert risiko- og trusselbilde. Økt kunnskap om sikkerhet og sårbarhet søkes sikret gjennom fortsatt forsknings- og utredningsarbeid.

Det kan ikke forebygges mot enhver tilsiktet hendelse. Samfunnet må derfor være forberedt på å håndtere kriser og katastrofer. Dette stiller store krav til så vel planverk, som øvelser og utstyr.

DSB skal arbeide systematisk med å forbedre offentlige myndigheters evne til å håndtere større hendelser og kriser. For å sette den enkelte i stand til å ivareta sitt ansvar best mulig, må ulike risiki og trusler kartlegges, beredskapsplaner utarbeides og øvelser, opplæring og samarbeid gjennomføres. Etableringen av en krisestøtteenhet vil gi et viktig bidrag i så måte.

Riktig organiserte, dimensjonerte og øvede rednings- og beredskapsorganisasjoner er viktige forutsetninger for god ulykkes- og krisehåndtering. Det er en utfordring å videreutvikle samhandlingen mellom de ulike aktørene på alle nivåer i samfunnet.

Alle kommuner har plikt til å ha et brannvesen som er i stand til å gjennomføre lovpålagte forebyggende, kontrollerende og beredskapsmessige oppgaver på en effektiv og sikker måte. DSB er nasjonal fagmyndighet på brannvernområdet, og påser ut i fra hensynet til forebygging av branner og landets samlede redningsberedskap, at brannvesenet utfører de lovpålagte oppgavene fullt ut.

Det skal arbeides for at Sivilforsvaret videreutvikles slik at organisasjonen og styrkene står best mulig rustet i forhold til de utfordringer etaten kan stå overfor. Det skal arbeides for at Sivilforsvaret kan drive sin virksomhet ut fra et moderne og godt tilpasset lovgrunnlag. Det vil herunder bli arbeidet for at en på best mulig vis kan bidra til å styrke den generelle beredskapen i kommunene. Lovmessige tiltak på dette området vil bli vurdert i sammenheng med arbeidet med ny lov om Sivilforsvaret.

Det skal arbeides videre for å legge til rette for et nært sivilt-militært samarbeid. Et helhetlig og moderne totalforsvar bygger på gjensidig støtte og optimal ressursbruk mellom Forsvaret og det sivile samfunn.

NATO har de senere år særlig rettet oppmerksomheten mot beskyttelse av sivilbefolkningen mot terrorhandlinger og bruk av masseødeleggelsesmidler. EU har i flere år arbeidet for å utvikle sin evne til krisehåndtering. Norge er med i dette arbeidet blant annet gjennom EUs samordningsmekanisme og ved innmeldte ressurser fra Sivilforsvaret. Norge understøtter FN med blant annet sivilforsvarspersonell.

De internasjonale aspekter ved samfunnssikkerhetsarbeidet skal videreutvikles. Evnen til å gi konkrete sivile styrkebidrag til krisehåndtering internasjonalt på dette området skal søkes effektivisert.

Det skal arbeides for at sårbarheten i samfunnskritisk virksomhet reduseres. Regjeringen har etablert et utvalg som skal kartlegge hvilke virkemidler som kan brukes for å sikre rikets sikkerhet i forbindelse med vital infrastruktur og hvordan nasjonale interesser kan ivaretas overfor virksomheter som ikke er offentlige.

Samvirkeprinsippet og dagens redningstjeneste utfordres i dag på flere viktige punkter. Det er viktig at alle offentlige virksomheter uavhengig av sin tilknytningsform fortsatt bidrar i henhold til samvirkeprinsippet med sine ressurser, herunder teknisk utstyr og diverse data. Det kan sees tendenser til at fristilling, nedlegging av virksomheter og kommersialisering av tidligere offentlige tjenester gjør at eiere av ressurser som tidligere dekket egne utgifter nå ønsker å fakturere for sin innsats. Justisdepartementet ønsker å videreføre dagens organisering og ser det som en hovedutfordring å videreutvikle og effektivisere redningstjenesten under samvirkekonseptet.

Som en modernisering og effektivisering av redningstjenesten er det store operative gevinster i samordning og samlokalisering av Kystradioen og Hovedredningssentralene. En slik samlokalisering ble gjennomført i 2003 da Rogaland Radio flyttet inn i Hovedredningssentralen Sør-Norges nye lokaler på Sola. En tilsvarende prosess er igangsatt for Hovedredningssentralen Nord-Norge og Bodø Radio, som skal samlokaliseres primo 2006.

I 2006 skal et nytt digitalt radiosamband for nød- og beredskapsetatene (Nødnett) bygges ut i et første utbyggingsområde. Dette krever en vesentlig innsats fra de berørte etater.

3.2 Sivil verneplikt

Siviltjenestens hovedutfordring er å dimensjonere innkallingen av sivile vernepliktige i forvaltningen i forhold til innkallingene i Forsvaret for å realisere understøttelse av rekrutteringen til Forsvaret. De sivile vernepliktige mannskapene skal nyttiggjøres på en mest mulig samfunnsnyttig måte.

4 Tilstandsvurdering og mål

4.1 Økt samfunnssikkerhet

4.1.1 Øke samfunnets evne til å forebygge kriser og ulykker, samt alvorlig svikt i samfunnskritiske funksjoner

Hensikten med arbeidet er å sikre innbyggernes trygghet ved at samfunnet på best mulig måte settes i stand til å forebygge at kriser, ulykker og svikt i samfunnskritiske funksjoner inntreffer.

Forsknings- og utviklingsprosjekter på samfunnssikkerhetsområdet

Justisdepartementet og DSB deltar i flere forskningsprosjekter på en rekke ulike områder. DSB har hatt et langvarig samarbeid med Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) om sektorovergripende og sektorvise studier av sårbarheten i samfunnet, de såkalte BAS prosjektene (Beskyttelse av samfunnet). Disse prosjektene er omfattende og helhetlige arbeider om sårbarhet i kritisk infrastruktur og samfunnskritiske funksjoner. Prosjektene har omfattet organisering av beredskap, offentlig telekommunikasjon, kraftforsyning og transport. For 2005-2006 er temaet i prosjektserien kritisk IKT-infrastruktur.

Norges forskningsråd har avgitt en rapport om forskningsprogrammet Samfunnssikkerhet og risiko (SAMRISK). En rekke myndigheter har deltatt i Forskningsrådets utredningsgruppe for programforslaget, deriblant Justisdepartementet. Justisdepartementet vurderer deltakelse i programmet.

Som et ledd i oppfølging av St.meld. nr. 17 (2001-2002) tok Justisdepartementet initiativet til en vurdering av sårbarheten i norsk vannforsyning i samarbeid med Helsedepartementet, DSB og vannverksbransjen. Dette arbeidet videreføres i de to oppfølgingsprosjektene Veiledningsmateriell for økt sikkerhet og beredskap i vannforsyningen og Akuttsvartjeneste og analysekapasitet for vannbransjen. Oppfølgingsprosjektene er i regi av Helse- og omsorgsdepartementet, men gjennomføres av Mattilsynet. DSB bidrar med fagkompetanse i prosjektet.

DSB arbeider for å finne fram til mulige konsekvenser, foreslå forskningsområder, samt forslag til tiltak for å bedre kunnskapen og kartlegge mulige tilpasningsstrategier på klimaområdet.

Justisdepartementet vil i 2006 avslutte arbeidet med en strategi for det forebyggende samfunnssikkerhetsarbeidet. Dette arbeidet vil blant annet være en videreutvikling av de mål og prioriteringer som er gitt i St.meld. nr. 41 (2000-2001) Brann og eksplosjonsvern samt en rapportering på måloppnåelse.

Samordning

Justisdepartementets samordningsrolle tar ut­gangspunkt i kgl.res. 16.09.1994 om Justisdepartementets samordningsfunksjon på beredskapsområdet og om Rådet for sivilt beredskap. Justisdepartementets samordningsfunksjon innebærer ansvar for å utarbeide overordnede retningslinjer, koordinere og fremme proposisjoner og meldinger til Stortinget, tilrettelegge rammebetingelser, ta initiativ, være pådriver, avklare ansvarsforhold i gråsoner og treffe prinsipielle avgjørelser på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet. Justisdepartementets ansvar på dette området er de senere år tydeliggjort og styrket, blant annet gjennom etableringen av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, ved å gi Nasjonal sikkerhetsmyndighet en rapporteringslinje til Justisdepartementet og ved å gi Justisdepartementet ansvaret for en krisestøtteenhet.

Rådet for sivilt beredskap skal støtte Justisdepartementet med å samordne den sivile beredskapen gjennom å avgi uttalelser til departementet om saker som forelegges rådet. Rådets funksjon og sammensetning er til vurdering.

Kongelig resolusjon om Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap – det generelle koordineringsansvaret og ansvar for koordinering av tilsyn med aktiviteter, objekter og virksomheter med potensial for store ulykker ble fastsatt 24.06.2005. Direktoratets koordinering skal legge grunnlaget for et godt og helhetlig arbeid og gode beredskapsforberedelser innenfor offentlig forvaltning og samfunnskritisk virksomhet. Resolusjonen skal legge grunnlag for et godt forebyggende arbeid og beredskapsforberedelser innenfor offentlig forvaltning, næringsliv og annen samfunnskritisk virksomhet. Et viktig formål med direktoratets forvaltning er å skaffe seg oversikt over det sivile samfunns forebyggende sikkerhets- og beredskap­sarbeid på tvers av sektorer. Dette vil gi viktige premisser for Justis- og politidepartementets samordningsansvar. Et annet formål er erfaringsutveksling og mulige samfunnsmessige gevinster ved at ulike tilsyn gjennom dialog og avklaringer i størst mulig grad er samordnet med tanke på regelverk, opplæring og metodebruk ved tilsyn.

DSBs tilsyn etter tilsynsloven, produktkontrolloven og brann- og eksplosjonsvernloven

DSB kontrollerer termiske og brannmessige egenskaper ved produkter. DSB fører også tilsyn med at de elektriske produkter som tilbys på markedet er sikre, samt fører direkte tilsyn med elektromedisinsk utstyr og hjelpemidler ved norske sykehus og helseinstitusjoner. DSB har ansvaret for å koordinere tilsynsmyndighetenes oppfølging av virksomheter som er underlagt storulykkesforskriften. Videre fører DSB tilsyn med mindre virksomheter som behandler eller oppbevarer brannfarlige væsker og gasser, gassanlegg og utsalgssteder for fyrverkeri. DBS fører tilsyn med eksplosive varer og importørene av eksplosivene. Videre fører DSB tilsyn med kommunale brannvesen og nødalarmsentraler.

DSBs tilsyn i 2004 er fordelt på ca. 1 240 tilsyn og markedskontroller. Antall tilsyn har gått noe ned siden 2003, mens antall markedskontroller har gått litt opp. Direktoratet har i hovedsak positive erfaringer med tilsyn i virksomhetene.

Oppfølging og bearbeiding av resultatene fra tilsyn gir god oversikt og innsikt i tilstanden på de forvaltningsområdene hvor det gjennomføres tilsyn. Tilsvarende gir statistikken et bilde av den faktiske utviklingen på flere av DSBs forvaltningsområder. Disse faktaopplysningene gir mulighet til å justere innsatsen etter de erfaringene som er gjort og etter den utviklingen som fremkommer.

Rapporterte tapstall for 2004 viser at 66 personer omkom ved ulykker innenfor DSBs forvaltningsområde. I 2004 mistet 56 livet i branner, åtte ved bruk av elektromedisinsk utstyr, én i el-ulykke og én omkom i forbindelse med bruk av fyrverkerier. Til sammenlikning omkom 83 personer i 2003.

Tilsyn med brannvesenet

I 2004 ble det gjennomført tilsyn med 71 brannvesen som representerer 89 kommuner, og med 13 alarmsentraler (110-sentraler) som samlet dekker ca. tre millioner innbyggere. Tilsynene viste at de fleste kommunene har et brannvesen som tilfredsstiller lovens minstekrav. En del brannvesen hadde fremdeles noen mangler, men viste forbedring i forhold til tidligere tilsyn. Tilsyn med alarmsentralene viste at sentralene i all hovedsak fungerte tilfredsstillende.

Det systematiske tilsynsarbeidet videreføres med vekt på å sikre ressurser til forebyggende arbeid og til å håndtere store uønskede hendelser. Behov for bedre kompetanse for brannvesenets personell vil også gjenspeiles i arbeidet med utviklingen av brannvesenets kompetanse bl.a. gjennom å utrede mulighetene for yrkesutdanning for brann- og redningsarbeidere med utgangspunkt i fagskoleloven.

I 2004 var det til sammen om lag 12 700 ansatte i landets brannvesen, hvorav 9 200 var deltidsstillinger og 3 500 heltidsstillinger. Nærmere 11 000 var knyttet til brannvesenets beredskap, og det ble totalt benyttet 520 årsverk til tilsyn, informasjons- og motivasjonstiltak og annet forebyggende arbeid.

El-tilsyn

Tilsyn med nettselskaper og maritime anlegg er intensivert. Det legges særlig vekt på virksomhetenes vedlikehold av anlegget under tilsynene. Stor grad av omstillinger har ført til at tilsyn med bruk og vedlikehold av elektromedisinsk utstyr samt pålitelig strømforsyning i helseforetakene fortsatt vil prioriteres.

Alle nettselskap i Norge er pålagt å føre tilsyn med blant annet elektriske installasjoner tilknyttet næringsvirksomhet og boliger. Denne tilsynsvirksomheten er kalt de lokale el-tilsyn (DLE). Organiseringen av DLE har vært til vurdering i departementet. Det er besluttet at dagens ordning og dagens finansiering gjennom nettariffene videreføres. Justisdepartementet ønsker en styrking av DSBs kontroll av de lokale el-tilsynene, og vil foreslå forskriftsendringer for å sikre at nettselskapene følger opp sine forpliktelser i forhold til DLE.

Brannvern og el-sikkerhet

Reduksjon av antall boligbranner er fortsatt prioritert. Arbeidet med å redusere antall branner som følge av feil bruk av elektrisk utstyr og branner med elektrisk årsak videreføres. Målrettet og systematisk arbeid med forebyggende brannvern har gitt positive resultater.

På bakgrunn av fortsatt høy andel eldre blant personer som omkommer i branner i Norge, er det foretatt en nasjonal kartlegging for å få oversikt over om kommunene har gjennomført tiltak for å heve brannsikkerheten i boliger for personer med pleie- og omsorgsbehov. Statistikken viser nå en positiv utvikling. For å videreføre den positive utviklingen, blir det derfor viktig å videreføre arbeidet gjennom bl.a. å heve brannvernkompetansen hos personell som arbeider i pleie- og omsorgstjenesten.

Riksantikvaren og DSB samarbeider tett for å sikre uerstattelige nasjonale kulturverdier. Det er utarbeidet en plan med en rekke prioriterte aktiviteter på området. Det er gjennomført en brannteknisk kartlegging av tette trehusmiljøer der det vil kunne være fare for områdebrann. Rapport fra kartlegging vil bli ferdig i løpet av høsten 2005. Kartleggingen skal danne grunnlaget for tilsyn og videreutvikling av tilsyn. Det skal også ferdigstilles en veileder om brannsikring av fredede bygninger. Videre tiltak på området vil bli fortløpende diskutert mellom DSB og Riksantikvaren.

Det er viktig å arbeide for at kommende endringer i bygningsdelen i Plan- og bygningsloven sikrer god sammenheng mellom plan- og bygningsregelverket og brannregelverket.

Forventet økning i bruk av alternative energiformer stiller økt krav til sikker håndtering av brannfarlig gass. Ny forskrift om brannfarlig eller trykksatt stoff inkluderer blant annet bruk av gass. Det er satt spesiell fokus på virksomheter som oppbevarer/bruker farlige stoffer der lekkasjer kan påvirke sikkerheten til befolkningen.

Produktkontroll

Det omsettes stadig flere produkter i det norske markedet fra land utenfor EØS-området. Det er en prioritert oppgave å forebygge at dette medfører en økning i antall farlige produkter på markedet. Økt oppmerksomhet og samarbeid nasjonalt, i Norden og EU om markedsovervåkning og –kontroll av produkter, informasjon til produsenter, importører og publikum, samt gjensidig informasjonsutveksling mellom ansvarlige myndigheter, er viktige elementer i dette arbeidet.

Endringer i lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven) trådte i kraft 01.05.2005, jf. Ot.prp. nr. 32 (2004-2005) og Innst. O. nr. 65 (2004-2005). Her pålegges produsenter, importører, leverandører og tilbydere et større ansvar for å vurdere sikkerheten ved produkter og tjenester til forbrukere. De nye kravene til forbrukerprodukter gjennomfører Europaparlamentets og Rådets direktiv 2001/95/EF om alminnelig produktsikkerhet i norsk rett. For disse produktene vil endringene sikre norske næringsaktører og forbrukere tilsvarende rammebetingelser og beskyttelse som i resten av EØS-området.

Risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser) i kommunene

DSB skal gjennom forebyggende arbeid redusere risikoen for tap av liv, skade på helse, miljø, viktige samfunnsfunksjoner og materielle verdier. ROS-analyser er et viktig verktøy for kommunene både for å forebygge og håndtere kriser og større ulykker, og for å sørge for at det ikke blir bygd inn ny eller økt sårbarhet i samfunnet. DSB bistår med informasjon og veiledning innen gjennomføring av ROS-analyser.

ROS-analyser skal avdekke farer i kommunen, vurdere hvor alvorlige disse ev. er og foreslå tiltak for å forebygge uønskede hendelser og redusere konsekvensene av dem dersom de inntreffer.

Fylkesmannen har ansvar for at kommunene tar sikkerhets- og beredskapsmessige hensyn i betraktning under planlegging, bl.a. gjennom innsigelsesrett overfor kommunene, jf. plan- og bygningsloven.

Direktoratet arbeider for at kommuner og andre skal ta i bruk geografiske informasjonssystemer (GIS) som hjelpemiddel i planlegging for bedre samfunnssikkerhet. DSB deltar i Arealis, som gjennom et bredt samarbeid mellom offentlige etater arbeider for å gjøre areal- og planinformasjon tilgjengelig i kommuner og fylker. Det er definert et eget hovedtema om samfunnssikkerhet, som er under utvikling.

Fylkesmennene i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland har startet et prosjekt med hovedmål å få integrert risiko- og sårbarhetstankegangen i kommunale arealplanprosesser. Prosjektet skal utvikle en veileder som viser hvordan kommunene kan bruke geografiske informasjonssystemer (GIS) og Arealis-data som hjelpemiddel.

Regelverksforenkling

Det har siden 2002 vært arbeidet med forenkling av forskriftene til Arbeidstilsynet og DSB. Målet for prosjektet har vært økt brukerorientering og forenkling i form av enklere regelverksstruktur og færre forskrifter på arbeidslivsområdet. Justisdepartementet er etter en nærmere vurdering, kommet til at direktoratets regelverk vil være vanskelig å innlemme i et felles forskriftsverk og samtidig nå målet om økt brukervennlighet. Arbeidet med en enklere forskriftsstruktur og færre forskrifter vil derfor bli videreført som et eget prosjekt i DSB.

Vital infrastruktur og forebyggende sikkerhet

NSM skal på vegne av Justisdepartementet ivareta de utøvende funksjoner for den forebyggende sivile sikkerhetstjeneste, og rapportere om sikkerhetstilstanden på sivil side til Justisdepartementet. NSM er administrativt underlagt Forsvarsdepartementet. Den forebyggende sikkerhetstjeneste omfatter i Norge alle tiltak for å sikre skjermingsverdig informasjon og objekter mot sikkerhetstruende virksomhet. Dette omfatter så vel den offentlige forvaltning som de deler av privat sektor som gjennom sin virksomhet må håndtere sikkerhetsgradert informasjon. NSM er også sertifiseringsmyndighet for sikkerhet i IT-produkter og IT-systemer og er sekretariat for Koordineringsutvalget for informasjonssikkerhet, der også Justisdepartementet er medlem.

NSM opparbeider og vedlikeholder et løpende bilde av sikkerhetstilstanden. Sikkerhetstilstanden formidles gjennom NSMs sikkerhets- og risikovurderinger. NSM gir anbefalinger om forebyggende sikkerhetstiltak i militær og sivil sektor. NSM skal føre et effektivt tilsyn med sektorene slik at disse settes bedre i stand til å ivareta sitt ansvar innenfor forebyggende sikkerhet.

Regjeringen opprettet ved kgl.res. 29.10.2004 et eget utvalg for sikring av landets kritiske infrastruktur. Utvalget er blant annet gitt i mandat å kartlegge de virkemidler som brukes for å sikre rikets sikkerhet og vitale nasjonale interesser når offentlige virksomheter privatiseres. Utvalgets endelige rapport vil foreligge januar 2006.

Informasjons- og objektsikkerhet

NSM er tillagt ansvaret for Varslingssystem for digital infrastruktur (VDI), som er basert på samarbeid mellom offentlige og private aktører og som skal kartlegge trusler og sårbarheter mot samfunnskritisk digital infrastruktur. Fra 2006 vil VDI bli utvidet til å også inneholde en nasjonal koordinerende enhet for håndtering av IT-angrep, en såkalt Computer Emergency Response Team (CERT). Denne enheten vil bidra til koordinert respons og bistand til gjenoppretting ved et eventuelt angrep på samfunnsviktig IT-infrastruktur.

I perioden frem til og med 2006 vil DSB og NSM også fortsette arbeidet med å følge opp aktuelle tiltak i Nasjonal strategi for informasjonssikkerhet som gjelder for perioden 2003–2006. Strategien vil bli revidert i løpet av 2006.

Behovet for å utarbeide endringer i regelverket om objekt- og informasjonssikkerhet for å bedre objektsikkerheten er under vurdering. Dette vil bli gjort i tett samarbeid mellom Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet.

Forebygging av storulykker

Forskrift om tiltak for å forebygge og begrense konsekvensene av storulykker i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer (storulykkesforskriften) trådte i kraft 01.07.2005. Forskriften avløste forskrift av 08.10.1999 nr. 1 082 og viderefører i hovedsak denne. Den nye forskriften gjennomfører de endringer som ble foretatt i Rådsdirektiv 96/82/EF (Seveso II-direktivet). Dette innebærer at direktivets anvendelsesområde utvides, til blant annet å omfatte gruvedrift. Det er også visse skjerpelser i kravene til virksomhetenes informasjonsplikt i forhold til allmennheten og til virksomhetens plikt til å gi sikkerhetsopplæring til kontraktører og lignende.

4.1.2. Øke samfunnets evne til å kunne håndtere ekstraordinære situasjoner som medfører fare for liv, helse, miljø og materielle verdier

Alle hendelser kan ikke forebygges. Når og dersom ulykker og katastrofer inntreffer, er målsetningen i størst mulig grad å redusere konsekvensen av slike uønskede hendelser. Dette gjøres ved å legge til rette for en best mulig koordinert innsats ved ekstraordinære situasjoner som medfører fare for liv, helse, eller fare for omfattende skader på miljø eller materielle verdier.

Oppfølging av St.meld. nr. 37 (2004-2005) om flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering

Erfaringene fra flodbølgekatastrofen i Sør-Asia rettet særlig oppmerksomhet mot behovet for å styrke den sentrale krisehåndteringsevnen. I St.meld. nr. 37 (2004-2005) om flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering fremgår det at regjeringen vil styrke apparatet for krisehåndtering i utlandet og styrke den generelle krisehåndteringsevnen i departementene. Arbeidet med å utarbeide operative planer for situasjoner i utlandet der mange nordmenn er berørt, er igangsatt, jf. omtale under kat. 06.40.

I meldingen redegjøres det for følgende tiltak:

• Forsterket krisekoordinering gjennom opprettelsen av Regjeringens kriseråd

• Presisering og klargjøring av ansvaret for krisestyring i lederdepartementet (det departement som er mest berørt av krisen)

• Etablering av ny krisestøtteenhet som skal bidra med støttefunksjoner til lederdepartementet og Regjeringens kriseråd i deres krisehåndtering. Enheten skal øke de ressurser departementene kan trekke på i krisesituasjoner.

Arbeidet med å etablere krisestøtteenheten er igangsatt. Den nødvendige konkretisering av støttefunksjoner, lokaler og personell etc. skal ferdigstilles innen 01.01.2006. Krisestøtteenheten skal være i drift så snart det er praktisk mulig.

Regjeringen foreslår bevilget 40 mill. kr til oppfølging av tiltak beskrevet i St.meld. nr. 37 (2004-2005) Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering. Økningen fordeler seg med 20 mill. kr til tiltak under Justisdepartementet, 17 mill. kr under Utenriksdepartementet og tre mill. kr under Helse- og omsorgsdepartementet, jf. omtale i St.prp. nr. 1 (2005-2006) for Utenriks- og Helse- og omsorgsdepartementet. Bevilgningen under kap. 400 er foreslått styrket med 4,6 mill. kr, jf. omtale under kat. 06.10. Bevilgningen er også foreslått styrket med tre mill. kr under kap. 440, jf. omtale under kat. 06.40. I tråd med Innst. S. nr. 265 (2004-2005), jf. St.meld. nr. 37 (2004-2005) Flodbølgekatastrofen i Sør Asia og sentral krisehåndtering, etableres en sentral krisestøtteenhet under Justisdepartementet. Bevilgningen under nytt kap. 452 forelås satt til 10,9 mill. kr til dette formål. I tillegg foreslås kap. 451 økt med 1,5 mill. kr til økt innsats mht. tilsyn med departementene. Regjeringen viser til St.prp. nr. 76 (2004-2005) om bl.a. styrket beredskapsevne, der kap. 400 ble foreslått styrket med 3,5 mill. kr i 2005 for å raskt kunne komme i gang med de tiltak som følger av St.meld. nr. 37 (2004-2005). Det er igangsatt utredninger og vurderinger av ytterligere oppfølging av meldingen. Det tas sikte på å komme tilbake til dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2006.

Nytt nødnett

Dagens separate radiosamband for politiet, brannvesenet og helsevesenet bygger på gammel analog teknologi som i liten grad tilfredsstiller operative og sikkerhetsmessige krav. Brudd i radiosambandet kan føre til farlige misforståelser og er sammen med manglende avlyttingssikkerhet et alvorlig hinder for det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Behovet for nytt radiosamband er begrunnet i daglige operative hensyn i nød- og beredskapsetatene, nødvendig utskifting av gammelt utstyr og ønske om å styrke samfunnets sikkerhet og beredskap. Utskifting er nødvendig for å kunne møte stadig tyngre, organisert kriminalitet og mulige terroranslag, samt håndtere større komplekse ulykker og naturkatastrofer.

I forbindelse med behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 4 (2004-2005), jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3 (2004-2005), samtykket Stortinget i at Justis- og politidepartementet i 2005 kunne:

1. Innhente tilbud på etablering av et felles digitalt radiosamband (nødnett) for nød- og beredskapsetatene og inngå kontrakt om første utbyggingsområde. Dette området utgjøres av politidistriktene Follo, Romerike, Oslo, Asker og Bærum, Søndre Buskerud og Østfold

2. Innhente tilbud fra leverandør på utbygging i resten av landet.

På bakgrunn av Stortingets vedtak igangsatte Justis- og politidepartementet arbeidet med å innhente tilbud på etablering av nødnettet. Konkurransen ble kunngjort 15.12.2004, og 03.05.2005 ble tilbudsgrunnlaget for radionettet og tilhørende utstyr til etatenes kommunikasjonssentraler sendt til de prekvalifiserte tilbyderne. Tilbudsfristen for denne del av anskaffelsen er 17.10.2005 og forhandlingene vil bli gjennomført vinteren 2005/2006.

Det arbeides med å etablere avtaler mellom Justis- og politidepartementet ved nødnettprosjektet og de statlige etater og kommuner som skal motta systemet slik at oppfølgingsansvaret i forhold til leverandørene er klart definert. Dette er avgjørende for en vellykket innføring av nødnettet. Det er etablert et godt samarbeid med Kommunenes Sentralforbund (KS) med tanke på informasjonsspredning, avtaleinngåelse og innhenting av fullmakter. Statens vegvesen og Jernbaneverket spiller sentrale roller i forhold til radiodekning i tunneler. Det samarbeides tett med andre statlige organer vedrørende utnyttelse av statlig eid infrastruktur for å sikre mest mulig synergi med eksisterende virksomhet.

Som ved utbyggingen av annen samfunnsviktig infrastruktur, legges det vekt på en miljømessig god, hurtig og effektiv utbygging. Det er svært viktig at alle offentlige statlige og kommunale etater bidrar til dette gjennom en rask og aktiv saksbehandling av saker knyttet til nødnettet.

Justis- og politidepartementets forespørsel på radionettet er teknologinøytral. Det legges opp til inngåelse av rammeavtaler med flere leverandører for anskaffelse av brukerutstyr. Innkjøp kan så gjøres over avtalene etter hvert som landet bygges ut. Det arbeides med å innhente fullmakter fra samtlige kommuner med henblikk på at kommunesektoren skal kunne benytte seg av avtalene.

Kontrakt for bygging og drift planlegges å foreligge tidligst mulig første halvår 2006, med sikte på at det første utbyggingsområdet skal være ferdig utbygget og testet sommeren 2007. Evaluering av første utbyggingstrinn og spørsmålet om igangsetting av utbygging av resten av landet kan dermed behandles i forbindelse med budsjettbehandlingen for 2008. Det arbeides med å definere hvilke kriterier som skal ligge til grunn for evaluering av første trinn. Evalueringen vil medføre et opphold i utbyggingen.

Flere virksomheter og organisasjoner med beredskapsoppgaver har uttrykt interesse for å bli brukere av nødnettet, og arbeidet med å legge premissene for eksterne brukere i nettet vil bli intensivert. Som ledd i dette arbeidet vil det bli utviklet retningslinjer for tilgang til nettet for disse gruppene, inkludert en brukerbetalingsordning som sikrer inndekning av de årlige driftskostnadene. Justis- og politidepartementet har tatt kontakt med de frivillige hjelpeorganisasjoner for å avklare deres behov. Det vurderes å gi enkelte andre brukere med beredskapsansvar anledning til å prøve ut nødnettet som en del av stabilitetstestingen, forutsatt at alle planlagte tester er gjennomført for kjernebrukerne (nødetatene brann, politi og helse). Evaluering av første utbyggingstrinn må imidlertid være gjennomført før tilleggsbrukere vil bli gitt mulighet til å knytte seg til nødnettet på permanent basis.

Det er besluttet at prosjektet skal omgjøres til et nytt forvaltningsorgan under Justis- og politidepartementet, som vil få i oppgave å følge opp utbyggingen og administrere driften av landets nye nødnett på statens vegne. Arbeidet med å avklare tilknytningsform er igangsatt og forventes avklart høsten 2005 med henblikk på at organet kan opprettes i løpet av første halvår av 2006.

Redningshelikoptertjenesten

Hovedoppgaven til redningshelikoptrene er å utføre søks- og redningsoppgaver så hurtig og sikkert som mulig i forbindelse med hendelser til sjøs og til lands, spesielt ved fare for tap av liv. I tillegg utfører redningshelikoptrene et betydelig antall av luftambulanseoppdragene. Søks-, rednings- og luftambulanseoppdrag innenfor norsk redningsansvarsområde utføres etter oppdrag fra hovedredningssentralene. Det legges stor vekt på å tilby en kvalitativt god redningshelikopterberedskap, og Justisdepartementet har igangsatt flere tiltak for at de forbedringer som Stortinget sluttet seg til i Innst. S. nr. 156 (2001–2002) skal kunne gjennomføres.

Budsjettansvaret for den offentlige redningshelikoptertjenesten ble med virkning fra 2004 overført fra Forsvarsdepartementet til Justisdepartementet. Fag- og budsjettansvaret for den offentlige redningshelikoptertjenesten er nå samlet i Justisdepartementet. Justisdepartementet betaler for den del av redningshelikoptertjenesten som Forsvaret leverer. Helse- og omsorgsdepartementet refunderer Justisdepartementet kostnader forbundet med uttak av flytimer til bruk i Luftambulansetjenesten etter egen avtale.

Redningshelikoptertjenesten utføres i dag i hovedsak av Luftforsvarets skvadron 330. I tillegg fungerer Sysselmannens helikopter som redningshelikopter i Svalbard-regionen.

Justisdepartementet opprettet Brukerforum for redningshelikoptertjenesten i 2004. Brukerforum skal på grunnlag av de overordnede prinsipper og rammer for redningshelikoptertjenesten fastlagt av Stortinget og Regjeringen bidra til og være en støtte for Justisdepartementets arbeid for en sikker og formålstjenlig redningshelikoptertjeneste og bidra til å utvikle redningshelikoptertjenesten i tråd med samfunnsutviklingen for øvrig. I Brukerforum sitter representanter for brukergrupper samt operative og styrende ledd i redningshelikoptertjenesten.

Sivil redningshelikopterbase i Florø

Det skal opprettes en sivil redningshelikopterbase i Florø. Ved utarbeidelse av konkurransegrunnlaget er det lagt vekt på at kravene til den sivile redningshelikoptertjenesten ved basen i Florø, skal være sammenlignbar med den tjenesten som utføres av Luftforsvarets 330-skvadron på de øvrige redningshelikopterbasene. Justisdepartementet ser videre på mulighetene for å samordne helikoptertjenester i området. Drift av basen planlegges utlyst i markedet høsten 2005, med oppstart i 2007.

Døgnkontinuerlig tilstedevakt (15-minutters beredskap) ved alle redningshelikopterbasene

Det arbeides for å opprette døgnkontinuerlig tilstedevakt (15-minutters beredskap) med lege ved alle redningshelikopterbasene på fastlandet. Døgnkontinuerlig tilstedevakt ble igangsatt ved redningshelikopterbasen på Sola 01.06.2004. Den sivile redningshelikopterbasen i Florø vil få tilstedevakt fra oppstart. Etter en samlet vurdering tas det sikte på å innfase de øvrige basene etter 2006.

Om anskaffelse av nye redningshelikoptre

Det vises til St.prp. nr. 65 (2004–2005) Tillegsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2005, hvor det ble redegjort for anskaffelse av nye redningshelikoptre. Justisdepartementet har i samarbeid med Forsvarsdepartementet startet en prosess mot leverandøren for å klarlegge løsninger, ytelser og økonomiske vilkår. Resultatet av forhandlingene skal blant annet vurderes opp mot de redningsfaglige krav i henhold til Helikopterfaglig Forums innstilling.

Regjeringen har til hensikt å fremme et beslutningsunderlag til Stortinget i løpet av 2006.

Faggruppen for beredskap mot masseødeleggelsesmidler

Den nasjonale beredskapen mot trusler fra masseødeleggelsesmidler berører mange aktører, virksomheter og nasjonale myndigheter. Faggruppen for beredskap mot masseødeleggelsesmidler, ledet av DSB, har deltagelse fra POD, PST, Strålevernet, Mattilsynet, Sosial- og Helsedirektoratet, Statens Forurensningstilsyn, Folkehelseinstituttet, Veterinærinsituttet og Forsvarets Mikrobiologiske Laboratorium og Forsvarets ABC-skole. Målsettingen med faggruppen er å tilrettelegge for gode rutiner og kommunikasjon mellom ulike faglige aktører, og ta opp spørsmål som gjelder ansvarsforhold og samhandling i grenseflatene mellom ulike fagmyndigheter, samt sikre god bruk av felles ressurser.

Faggruppen har gitt forslag til prosjekter som kan bidra til å styrke landets beredskap mot masseødeleggelsesmidler. Forslaget er til vurdering.

Sentralt totalforsvarsforum

Regjeringen har besluttet å opprette et Sentralt totalforsvarsforum. For ytterligere omtale vises det til pkt. 3.5.9 i St.prp. nr. 1 (2005–2006) for Forsvarsdepartementet.

Beredskapsplanverket

Videreutvikling og vedlikehold av det nasjonale beredskapsplanverket er en sentral oppgave for DSB. DSB er gitt ansvaret for å samordne beredskapssystemet og gir retningslinjer for ajourhold og utvidelse. DSB skal bidra til at ansvarlige myndigheter på lokalt, regionalt og sentralt nivå har tilstrekkelig planverk i sine organisasjoner basert på det nasjonale planverket.

Øvelser

De siste tids hendelser, som terroranslagene i Madrid og London og flodbølgekatastrofen i Sør-Asia, har synliggjort behovet for planlegging og gjennomføring av øvelser i krisehåndtering på lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Slike øvelser kan være rene scenariobaserte øvelser, hvor ulike aktører drøfter hvilke tiltak som ville være naturlige å gjennomføre ut fra ulike scenarier. Det gjennomføres også stabsøvelser hvor ekstraordinær belastning på en organisasjon øves. Videre innebefatter også øvelser fullskala redningsøvelser, hvor det operative apparatet trenes i å kunne takle ekstraordinære situasjoner.

DSB koordinerer blant annet den sivile deltakelse i den årlige NATO-øvelsen Crisis Management Exercise (CMX) og den Sivile nasjonale øvelsen (SNØ). Utover dette bistår DSB blant annet departementer, fylkesberedskapsråd, helseforetak, bedrifter og kommuner med å avholde øvelser i egen organisasjon.

I 2005 ble det gjennomført en rekke øvelser for lokal redningssentral og samvirkeøvelser. Flere steder er det etablert samarbeids-/øvelsesutvalg med representanter fra nødetatene, sivilforsvaret, frivillige organisasjoner og andre aktører. Gjennom disse utvalgene initieres og planlegges ulike typer øvelsesaktiviteter.

Den største sivilt ledede redningsøvelse noen sinne i Norden, «Barents Rescue» ble gjennomført på Finnmarks-kysten i september 2005. DBS ledet planleggingen. Øvelsen ble gjennomført i Porsanger og Nordkapp kommune med etablering av en lokal redningssentral ledet av politiet på ordinær måte. En masseskadesituasjon om bord på et cruiseskip, utslipp fra en oljetanker og et kjemisk utslipp på land var blant hendelsene som oppstod. En øvde avtalte varslings- og støttesystemer landene imellom, samt redningsoperasjon og regional og sentral krisehåndtering. En rekke etater deltok. Betydelig militær støtte inngikk i øvelsen, med deltakelse fra Russland, Sverige, Finland, Danmark, Storbritannia og Norge, mens en rekke andre land var med som observatører.

I tilknytning til Barents Rescue ble en egen stabs- og varslingsøvelse i sentraladministrasjonen gjennomført (ALARMEX). Flere departementer, direktorater, hovedredningssentralene og andre etater deltok.

DSB er gitt i oppdrag å lede planleggingen og gjennomføringen av en sivilt ledet terror-/sabotasje- og redningsøvelse som etter planen skal finne sted våren 2006, Øvelse Oslo. Øvelsen er planlagt med utgangspunkt i en rapport utarbeidet av DBS som vurderte det norske systemet i lys av erfaringene fra terrorhendelsen i Madrid våren 2004. Politiet vil ha en særskilt sentral rolle i øvelsen. Det legges videre til grunn et samarbeid med Politidirektoratet, Fylkesmannen, Oslo politidistrikt, Oslo kommune, helsemyndighetene og andre offentlige og private deltakere. Øvelse Oslo skal øve samfunnets evne til å håndtere trussel om et omfattende terror-/sabotasjeanslag, ledelse, håndtering i en kompleks skadesituasjon som involverer terrorisme, herunder prioritering og samspill mellom nød-, rednings- og beredskapsetater.

På beredskapsområdet er samarbeid mellom myndigheter og næringsliv sentralt. I henhold til lov 17. juli 1953 nr. 9 om Sivilforsvaret § 41, er næringslivet pålagt å ha egenbeskyttelse (industrivern). Egenbeskyttelsen utgjør en betydelig ressurs i bedriftenes daglige sikkerhetsarbeid og i deres lokalsamfunn. DSB samarbeider med NSO for å ivareta næringslivets egenbeskyttelse. Industrivernet er bedriftens egen beredskap mot uønskede hendelser. Det består av mannskaper og støttepersonell som er utstyrt, opplært og øvet til å håndtere de ulykker som kan skje ved bedriften. I de om lag 1 020 industrivernpliktige bedriftene i landet, deltar tilnærmet 18 000 personer i industrivernarbeid.

Tilsyn med departementene

Justisdepartementet er gjennom kgl.res. 16.09.1994 gitt et samordningsansvar på beredskapssektoren. For å bidra til ivaretakelsen av dette ansvaret ble det ved kgl.res. 03.11.2000, fastsatt en instruks om innføring av internkontroll og systemrettet tilsyn med det sivile beredskapsarbeidet i departementene.

Det enkelte departement er ansvarlig for egne beredskapsforberedelser for kriser og katastrofer i fred, sikkerhetspolitiske kriser og krig. Justisdepartementets tilsynsrolle rokker ikke ved dette prinsippet. Hovedformålet med internkontroll og tilsyn er å sikre målrettet og effektivt beredskapsarbeid under det enkelte departements ansvarsområde gjennom å innføre en systematisk metode for departementenes eget arbeid. Departementene skal avgi jevnlige rapporter til Justisdepartementet. Det ble gjennomført slik rapportering i 2002 og 2004. Rapportene inngår som grunnlagsdokumentasjon for de tilsyn som gjennomføres og i det generelle samarbeidet mellom Justisdepartementet og øvrige departementer i beredskapsspørsmål.

Antallet tilsyn er trappet opp fra 2005. Det skal nå gjennomføres seks tilsyn i året. På bakgrunn av erfaringene fra flodbølgekatastrofen vil de planlagte tilsyn være mer omfattende. Etter gjennomført tilsyn utarbeider departementene plan for oppfølging i forhold til de funn som er gjort under tilsynet.

Tilsyn med Lokale redningssentraler (LRS)

LRS ved det enkelte politidistrikt har et sentralt ansvar i forbindelse med håndtering av ulike typer hendelser. Hovedredningssentralene gjennomfører tilsyn med LRS i henhold til kgl.res. 04.04.1980. Hensikten er å ha tilsyn med prinsippene omkring samvirke og koordinering. Det omfatter blant annet deltakernes oppfatning av eget ansvar og rolle, innenfor redningstjenesten. Tilsynet skal undersøke hvordan samvirkepartene har forberedt sin forståelse og grunnlag for innsats bl.a. gjennom planverk, utdanning, ressurser og øvelser. Eventuelle forbedringer kommuniseres tilbake til den enkelte. Tilsyn med LRS ble intensivert i 2004. Erfaringene med gjennomføring av tilsyn med LRS er positive. De lokale redningssentraler viser at de er klar over sitt ansvar og oppgaver. Det er dog behov for flere øvelser med den kollektive redningsledelse, og bedre rutiner i forbindelse med oppdatering av planverket. Det er videre behov for mer opplæring om skadestedsledelse og samvirkesystemet. LRS og Politidirektoratet er ansvarlig for den videre oppfølging. Det er planlagt tilsyn med alle LRS over en periode på tre år.

Samhandling mellom nødetatene

Det er en forutsetning å ha en effektiv nødmeldetjeneste for raskt og effektivt kunne melde fra når uønskede hendelser inntreffer.

Som ansvarlig for samordning mellom nødetatene politi, brann og helse, igangsatte Justisdepartementet i 2001 en utredning som bl.a. omfattet dagens organisering av nødmeldetjenesten, overgang til ett nødnummer og tiltak for å bedre sikkerheten for nødkommunikasjonsformidlingen i telenettet.

Utredningen presenterer tre hovedtrekk ved dagens løsning: Fagspesialisering rundt de tre nødetatene med tilhørende separate numre, mange nødmeldesentraler (27 i politiet, 24 i brann og 21 i helse, totalt 72 sentraler og til sammenligning har Sverige 19, Danmark 8 og Finland 13 felles sentraler) og for mange sentraler pr. befolkningsgrunnlag gir for få reelle hendelser – både etatsspesifikke og sammensatte – og dermed for lite trening pr. sentral.

Utredningen har vært på en bred høring. Etter høringen har Regjeringen fattet vedtak om å igangsette et pilotprosjekt i løpet av 2006 for en felles nødmeldesentral, herunder ett felles nødnummer (112) innenfor Helse Nord-Trøndelag, Nord-Trøndelag politidistrikt og Namdals 110 sentral (brann), lokalisert til Namsos. Piloten skal evalueres innen to år etter faktisk oppstart. Sentralen bemannes av personell fra de tre nødetatene politi, brann og helse.

Samordning og samlokalisering av nød- og sikkerhetstjenesten (kystradioen) og hovedredningssentralene

Det er gode erfaringer med samordning og samlokalisering av Kystradioen og Hovedredningssentralen i Sør-Norge. Den fysiske nærheten mellom Hovedredingssentralen og Kystradioen medfører at disse kan gi samtidig respons når en hendelse inntreffer. En tilsvarende prosess ble igangsatt i 2005 for Hovedredningssentralen Nord-Norge og Bodø Radio (Kystradioen), som skal samlokaliseres primo 2006. Dette arbeidet går som planlagt.

Forsikringsordning for de frivillige

De frivillige er en viktig ressurs i redningstjenesten. De frivillige redningsorganisasjonene kan stille spesialtrent personell innen samband, søk/redning i bratt lende og grotter, strandsøk, søk med hund og småfly. De frivillige skal derfor være de primære mannskaper som skal benyttes ved slike redningsaksjoner. En forsikringsordning for de frivillige mannskaper i redningstjenesten trådte i kraft fra 01.07.2005. En forsikringsordning vil gi de frivillige en økt trygghet og bidra til å beholde og rekruttere nye frivillige mannskap i redningstjenesten. Forsikringsordningen er et klart signal fra det offentlige om verdien av dette arbeidet.

Fylkesmannen

Justisdepartementet og DSB arbeider gjennom Fylkesmannen for å styrke beredskapen på regionalt nivå og i kommunene. Øvelser og gjennomføring av tilsyn er sentralt i dette arbeidet. Fylkesmannens beredskapsoppgaver er beskrevet i Fylkesmannens beredskapsinstruks, jf. kgl.res. 21.09.1979. Det ble i 2004 igangsatt et arbeid for å utrede Fylkesmannens ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap. DSB leverte i desember 2004 en rapport fra dette arbeidet. På bakgrunn av denne rapporten er det satt i gang et arbeid med å revidere Fylkesmannens beredskapsinstruks. Gjennom den årlige kommuneundersøkelsen, en omfattende spørreundersøkelse blant norske kommuner, skaffer DSB seg god kunnskap om beredskapen i kommunene. Denne undersøkelsen er verdifull når DSB og fylkesmennene skal legge opp beredskapsarbeidet overfor kommunene.

Klimaendringer

Miljøverndepartementet har i samarbeid med de øvrige departementene, startet arbeidet med en strategi for tilpasning til klimaendringer. Samfunnssikkerhet og beredskap er sentrale elementer i dette arbeidet. Justisdepartementet samarbeider derfor nært med Miljødepartementet på dette området.

Skred

Det er flere aktører og myndigheter som har et ansvar for beredskap i forhold til ulike typer ras og skred. Ansvarsforholdene på området er klarlagt i tråd med ansvarsprinsippet. Kommuner har et ansvar for sikring mot naturskader gjennom naturskadeloven og plan- og bygningsloven. Landbruks- og matdepartementet ved Statens naturskadefond kan gi tilskudd i forbindelse med kartlegging av fareområder ved skred, inkludert store fjellskred. Statlige tilskudd til sikringstiltak mot naturskader og kommunalt finansierte sikringstiltak forutsettes å supplere hverandre. Norges geologiske undersøkelse (NGU) har ansvaret for koordinering av det nasjonale programmet for skredkartlegging. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap tilrettelegger for og stimulerer nasjonal, regional og kommunal beredskapsplanlegging og deltar i samarbeid med flere andre virksomheter i utviklingen av NGUs nasjonale skreddatabase. Justisdepartementet deltar i en arbeidsgruppe nedsatt av Landbruks- og matdepartementet, som vil vurdere det videre arbeidet med fjellskredutsatte områder.

4.2 En åpen, effektiv og kvalitetsbevisst justissektor

4.2.1 Ivareta en god utnyttelse av justissektorens ressurser

Det er et mål å sikre god organisering og god kvalitet på det arbeidet som gjennomføres innen samfunnsikkerhetsområdet, redningstjenesten og innen siviltjenesteforvaltningen.

DSB skal gi faglige råd og beslutningsgrunnlag for å støtte opp under Justisdepartementets samordnings- og tilsynsrolle. DSB skal bidra til kostnadseffektiv forebygging og nødvendige beredskapsmessige tiltak for å styrke samfunnssikkerheten og krisehåndteringsevnen på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Samarbeid med kompetansesentre, nasjonalt og internasjonalt, skal sikre utvikling av ny og nødvendig kunnskap om samfunnssårbarhet, forebyggende sikkerhetsarbeid og beredskap.

Videre organisering av Sivilforsvaret og Sivilforsvarets skoler

DSB har gjennomgått Sivilforsvarets styrkestruktur og dimensjonering og laget en rapport som nå er på høring. Rapporten vil bli oversendt Justisdepartementet høsten 2005.

Sivilforsvarets styrkestruktur vil bli sett i sammenheng med ny lov om Sivilforsvaret. Kommunal beredskapsplikt vurderes som ledd i dette arbeidet.

Direktoratets skolevirksomhet skal organiseres og innrettes slik at de utdannings- og øvingskonsepter som tilbys er relevante, attraktive og tilfredsstiller det behov som brann- og redningsvesen, Sivilforsvaret og andre beredskapsorganisasjoner har. Koordinering av basiskompetansen til personell i Sivilforsvaret og brannvesenet sikres gjennom at fag og prosedyrer innpasses i aktuelle læreplaner. Det er for tiden overkapasitet innen Sivilforsvarets skolevirksomhet.

Skoledistriktsmodellen for Sivilforsvarets skoler ble innført 01.01.2004. Evalueringen av modellen gjennomføres høsten 2005. Erfaringene fra evalueringen vil danne grunnlaget for videre organisering og drift.

Arbeidet med oppgradering eller utrangering av gamle varslingsanlegg for Sivilforsvaret gjøres fortløpende, og er nærmest sluttført. I tillegg til oppgradering og utrangering skal også alternative varslingsmetoder vurderes.

Videreføring av samvirkekonseptet i redningstjenesten

Det er et mål for redningstjenesten å samordne og utnytte tilgjengelige ressurser for i størst mulig utstrekning å redde liv og begrense helseskade ved ulykker. Oppgaven inkluderer optimal samordning og organisering av redningstjenestens mange ressurser. For å ha en mest mulig samhandling mellom nødetatene, skal det utredes hvordan et nasjonalt ressursregister for redning og beredskap (NARRE) kan etableres. Dette arbeidet vil bli sett i sammenheng med det behov for ressursoversikter som vil foreligge sentralt ved etableringen av en krisestøtteenhet.

Hovedredningssentralene registrerte til sammen 6 383 hendelser i 2004, en økning på ca. 11 % i forhold til året før.

Redningstjenesten er organisert som et samvirke mellom en rekke offentlige etater, frivillige organisasjoner og private selskaper. De offentlige etatene som har ressurser egnet for redningsformål, plikter å delta i redningstjenesten. De utgifter som påløper til personell, materiell, planlegging, øvelser mv. dekker de enkelte etater over eget budsjett. Dette prinsippet utfordres ved at stadig flere offentlige aktører konkurranseutsetter denne type tjenester hvor de private aktører fakturerer Hovedredningssentralene for utførte tjenester.

Hovedredningssentralene arbeider med å utvikle samvirkekonseptet ytterligere, gjennom blant annet nærmere tilknytning mot sentrale samvirkeparter. Et nært samarbeid mellom HRS og DSB, viser muligheten for betydelige samordningsgevinster ved ev. innføring av felles beslutningsstøtteverktøy i redningstjenesten og samfunnssikkerhetsarbeidet for øvrig. DSB deltar i den kollektive redningsledelse i redningstjenesten. Hovedredningssentralene vurderer tilsvarende operativ tilnærming mot viktige aktører som Kystradio, Kystverket, Forsvaret og andre aktører med oppgaver innen redning og beredskap.

Effektivisering av driften ved Hovedredningssentralene

Det vektlegges at driften på Hovedredningssentralene er mest mulig effektiv for å opprettholde og videreutvikle den gode kvalitet på norsk redningstjeneste. En moderne redningsledelse har behov for å være à jour innen IKT og sambandsløsninger. Det er et mål at de til enhver tid tilgjengelige ressurser brukes på den mest mulig hensiktsmessige måte. Bruk av ny teknologi åpner for mulighetene av å videreutvikle nye strategier for samordning mellom de to sentralene.

Automatisering av kystradiostasjonene

De siste tiårene har Televerket/Telenor avbemannet og automatisert en del kystradiostasjoner. Fra sommeren 2003 var flere kystradiostasjoner tidvis ubemannet, og informasjonen ble videreformidlet til nabostasjonene. Erfaringene var svært positive, og automatiseringen av stasjonene Farsund, Ørlandet og Bergen ble effektuert våren 2004 etter nærmere et års prøvedrift. Man har nå nærmere tre års erfaringer med automatiseringen av kystradioen. Det har ikke vært noen negative reaksjoner i etterkant av automatiseringene.

Effektiv drift av siviltjenesteforvaltningen

Siviltjenestens hovedfunksjon er å tjene som erstatningstjeneste i forhold til den militære verneplikt. Denne funksjonen kan best fylles dersom tjenestemønsteret i siviltjenesten, med hensyn til mannskapenes alder og antall, er utformet i noenlunde samsvar med tjenestemønsteret i Forsvaret. Rettferdshensyn og samfunnsøkonomiske hensyn tilsier også at tjenesteprofilen innenfor disse to formene for verneplikt bør være utformet slik at de blir tilnærmet like.

Det er registrert en nedgang i antall søknader til Vernepliktsverket fra 1999 til 2004. Tall fra Vernepliktsverket pr. juli 2005 viser en at denne utviklingen fortsetter.

For at Siviltjenesten skal kunne understøtte Forsvaret, etterstrebes det at innkallingene av sivile vernepliktige relativt sett skal ligge på nivå med innkallingene til Forsvaret. Det arbeides med ytterligere harmonisering av innkallingene til sivil verneplikt med innkallingene til Forsvaret, jf. St.meld. nr. 39 (2003–2004).

Hele siviltjenesten administreres nå på siviltjenesteadministrasjonen på Dillingøy. Siviltjenesteadministrasjonen på Hustad ble lagt ned høsten 2004. Det er etablert fengselsplasser på Hustad. I tillegg har Justisdepartementet lagt den nye sentrale enheten for behandling av ATK (automatisk trafikkontroll) til administrasjonsbygget i tidligere Hustad leir. Personellet ved administrasjonen på Hustad ble fordelt på de to virksomhetsområdene. Justisdepartementet vurderer omleggingen som vellykket.

Ordningen med inntil seks ukers førtidsdimittering av mannskaper som har fått arbeid eller opptaksplass for videregående utdanning opprettholdes på samme måte som i Forsvaret. Likeså videreføres forvaltningens anledning til å avkorte siviltjenesten med inntil fire uker for mannskaper med 13 md. tjeneste, jf. forslag til vedtak. Ordningen tilsvarer Forsvarets anledning til å førtidsdimittere.

Innenfor de godkjente tjenestesektorer prioriteres først og fremst mannskapsavgivelse til samfunnssektorer som har et særlig stort behov for arbeidskraftressurser. I 2005 har oppdrag knyttet til frivillige organisasjoner og voldsforebyggende arbeid blant unge blitt særlig prioritert. Disse arbeidsområdene vil også bli prioritert i 2006.

Direkte tjenesteutplassering av sivile vernepliktige

Som følge av omleggingen av Siviltjenesten er det nedsatt en arbeidsgruppe som skal vurdere organisering av arbeidet ved administrasjonen og av tjenestetilbudet, herunder utarbeide forslag til organisering av innkalling og fremmøte til tjeneste for de sivile vernepliktige. Det ble i den forbindelse startet et forsøk med direkte tjenesteutplassering av vernepliktige i juni 2005. Forsøket innebærer at den vernepliktige, etter instruksjon gitt av Siviltjenesten, skal innsende nødvendige opplysninger til Siviltjenesten og møte direkte hos oppdragsgiver.

Redusert tjenestetid for sivile vernepliktige mannskap

I Budsjett-innst. S. nr. 4 (2004 – 2005) ble Regjeringen av Justiskomiteen henstilt om å vurdere lengden av siviltjenesten, blant annet sett i forholdet til prinsippet om likebehandling av vernepliktige mannskap. Det samme er uttalt av Forsvarskomiteen i forbindelse med behandlingen av St. meld. nr. 39 (2003- 2004) Om samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid, jf. Innst. S. nr. 49 (2004 – 2005). Justisdepartementet vurderer denne problemstillingen og vil komme tilbake til saken overfor Stortinget på egnet måte.

Våpenfrihetsgarantien

Det vises til Budsjett-innst. S. nr. 4 (2004 – 2005) hvor komiteen henstiller Justisdepartementet om å vurdere det forhold at det ikke finnes en klar lovhjemmel som forbyr myndighetene å sette pasifister inn i det militære forsvaret av landet, herunder bevæpning, i en nasjonal krisesituasjon. Justisdepartementet vurderer denne problemstillingen og vil komme tilbake til saken overfor Stortinget på egnet måte.

Likestilling

Likestilling i justissektoren er vektlagt i 2005. Det er en utfordring å få flere kvinnelige søkere på tradisjonelt mannsdominerte områder. Dette gjelder blant annet hovedredningssentralene og DSB. DSB har vektlagt likestillingsarbeidet i 2005, i forbindelse med tilpasning av ny organisasjon. Likestilling har vært et sentralt moment i ansettelser, særlig i forbindelse med rekruttering av nye ledere i virksomheten. Kvinneandelen av ledere i direktoratet (sentralt) er i 2005 på 30 %. Det er et klart ønske å øke kvinneandelen på ledernivå, og man tilstreber lik avlønning mellom mannlige og kvinnelige ledere. Dette har gitt gode resultater. Totalt i hele DSB er det 56 % menn og 44 % kvinner. I 2006 vil DSB fortsette å fokusere på likestilling og mangfold gjennom definert personal- og lønnspolitikk, herunder fleksible arbeidstidsordninger og arbeidsformer.

4.3 Trygghet og redusert kriminalitet

4.3.1 Styrke det kriminalitetsforebyggende og trygghetsskapende arbeidet

Voldsforebyggende arbeid (VOKT)

VOKT består av vernepliktige som arbeider voldsforebyggende og antirasistisk ved skole- og ungdomsmiljøer samt ved institusjoner for kultur og idrett. I tillegg er det opprettet nettverkspatruljer i Oslo, Moss og Porsgrunn som ferdes på offentlige steder der ungdom samles. Det planlegges å utvide nettverksarbeidet til Stavanger, Bergen og Trondheim. Det arbeides videre med å øke antall mannskaper som skal ha VOKT-oppdrag. Det legges bl.a. opp til at skolene skal kunne samarbeide med flere aktører, og dermed bidra til å effektivisere VOKT. Den vernerpliktige vil kunne være beskjeftiget hele året i volds- og konfliktforebyggende tjeneste, også i skolenes ferier.

Hensikten med det voldsforebyggende arbeidet er å forebygge og avdekke mobbing, vold og konflikter i skole og ungdomsmiljøer. Nær 320 av de totalt om lag 800 vernepliktige mannskap i 2006 vil arbeide med forebyggende arbeid. Det er utviklet et undervisningstilbud basert på kurs og seminarer ved oppstart og i løpet av tjenesten. Evalueringer av VOKT-arbeidet viser klart at arbeidsformen har voldshindrende og voldsforebyggende effekter, bedømt ut fra samarbeidspartnerne, de sivile vernepliktige og ungdommenes erfaringer.

4.4 Ivareta Norges forpliktelser og interesser internasjonalt innenfor Justisdepartementets ansvarsområder

4.4.1 Bidra til internasjonal krisehåndtering

Forebygging av terroranslag

Det er en økende interesse i EU for sikkerhets- og beredskapsspørsmål, ikke minst knyttet til terrorisme. I forbindelse med EUs sikkerhetsstrategi «A Secure Europe in a Better World» ble det fra EUs side identifisert en rekke potensielle trusler i et tiårsperspektiv. I etterkant av terroranslagene i Madrid 11.03.2004 satte EU sikringshensyn ytterligere på dagsorden. Den 20.10.2004 offentliggjorde kommisjonen fire meddelelser om innsats mot terrorisme. Meddelelsene omfattet forebygging, finansiering, beredskap og konsekvenshåndtering og kritisk infrastruktur. Den 18.07.2005 offentliggjorde kommisjonen en ny meddelelse om tiltak for å oppnå bedre sikring av eksplosiver, detonatorer, våpen m.m. Bruken av eksplosiver for å ramme sivilbefolkningen har vært en av de mest brukte metodene blant terrorister for å skape frykt og ødeleggelse. Meddelelsene fra EU om terror vil påvirke Justis- og politidepartementets arbeid på flere områder, blant annet innen regelverksutvikling og samarbeid på tvers av landegrensene.

På bakgrunn av faren for bruk av farlige stoffer til terrorhandlinger, er det den siste tiden avholdt flere møter i regi av EUs ekspertgruppe for rådsdirektiv 96/82/EF (Seveso II-direktivet) spesielt med fokus på behovet og muligheter for europeisk samarbeid om beskyttelse mot terror, for virksomheter som kommer inn under storulykkesforskriften. Representanter for ulike profesjoner og myndigheter har deltatt på møte. Det har på møtene vært enighet om at kommisjonens meddelelse 2004/702 om beskyttelse av kritisk infrastruktur er et godt utgangspunkt for videre arbeid. DSB har ansvaret for den videre oppfølgingen og ev. å trekke inn andre berørte myndigheter.

Som følge av økt fokus på beredskap mot hendelser med bruk av atom-, kjemiske, biologiske og radiologiske våpen (ABC-våpen), er det på norsk initiativ innenfor NATO-samarbeidet utarbeidet en rapport om generelle retningslinjer innen utstyr, opplæring og prosedyrer for beskyttelse av sivilbefolkningen mot hendelser ved bruk av slike våpen. Rapporten ble lagt fram på en konferanse i 2004. På konferansen ble det trukket frem fire fokusområder for det videre samarbeid. Disse var utarbeidelse av en katalog over gjeldende standarder for beskyttelse mot masseødeleggelsesvåpen, utvikling av et ABC-rådgivningsprogram, utarbeidelse av forlag til internasjonalt treningsopplegg og styrking av samarbeidet mellom EU og NATO på området. De tre første målsetningene ser ut til å kunne oppfylles i løpet av 2006.

Sivil krisehåndtering

DSB deltar i EUs handlingsprogram for sivil krisehåndtering samt samordningsmekanismen for sivil beredskap. DSB har også en rekke oppgaver som følge av internasjonalt regelverksarbeid vedrørende forskjellige tekniske direktiver, og direktoratet samarbeider med ressursmiljøer i flere land. Videre ivaretar DSB, på vegne av Justisdepartementet, internasjonale spørsmål knyttet til det sivile beredskapsarbeidet i forhold til EU- og NATO-samarbeidet, og koordinerer forespørsler om assistanse fra EU, NATO, FN og ved bilaterale henvendelser på vegne av Justisdepartementet.

Justisdepartementet leder Norges arbeid i NATOs komité for sivil beredskap og krisehåndtering («Senior Civil Emergency Planning Committee«). Arbeidet med sivil krisehåndtering og beredskap i NATO er i dag særlig knyttet til beskyttelse av befolkningen mot masseødeleggelsesmidler, sikring av kritisk infrastruktur og sivilt-militært samarbeid i forbindelse med internasjonale operasjoner. I de siste årene er det etablert et «NATO Euro-Atlantic Disaster Response Coordination Centre» for å koordinere hjelpeinnsats mellom medlemslandene i tilfelle av naturkatastrofer. Norge har meldt inn ressurser til senteret, deriblant sivilforsvarsressurser. Senteret har bistått ved rekke hendelser det siste året.

Sivilforsvarets internasjonale virksomhet

DSB og Sivilforsvaret har i samarbeid med Utenriksdepartementet stående beredskap med personell og materiell for humanitær innsats i regi av FN. I løpet av 24 timer kan «Norwegian Support Team» rykke ut for å sette opp og drifte teltleire som base for feltarbeidere ute i ulike oppdrag. I tillegg kommer «Norwegian UDAC support», der primært IKT-spesialister reiser ut enkeltvis for å støtte FN-team ved katastrofevurderinger. Dette er forankret i forpliktende avtaler som FNs høykommissær for flyktninger og «World Food Programme» (WFP) har inngått med DSB. Oppdrag for OCHA i Geneve (FNs kontor for internasjonale hjelpeorganisasjoner) koordineres gjennom «International Humanitarian Partnership» (IHP), som er et samarbeidsforum for de nordiske land, England, Nederland og Belgia. Utenriksdepartementet står for finansieringen. «Norwegian Support Team» og «Norwegian UNDAC support» har vært ute i oppdrag en rekke ganger, sist etter tsunamien i Sør-Asia og tidligere i Sudan, Iran og på Haiti i 2004.

Redningstjenesten

Den norske redningstjeneste deltar i et omfattende internasjonalt samarbeid. Norge er blant annet part i en rekke internasjonale overenskomster og bi- og multilaterale avtaler, herunder det nordiske redningstjenestesamarbeidet NORDRED.

Det internasjonale redningssamarbeidet dreier seg i stor grad om å viske ut grenser. Redningstjenesten er grensesprengende og skaper kontakt, tillit og samarbeid over nasjonsgrensene. Hovedredningssentralen har nært samarbeid med en rekke nasjonale og internasjonale organisasjoner/etater når det gjelder sjø- og luftredning. Årlig gjennomføres NATOs sjøredningsøvelse «Bright Eye», hvor Hovedredningssentralen har en sentral rolle. Det gjennomføres også en årlig sjøredningsøvelse sammen med Russland. Norge deltar aktivt når det gjelder utforming og endringer av internasjonale konvensjoner på redningstjenestens område. Det er Luftfartstilsynet og Sjøfartsdirektoratet som koordinerer dette samarbeidet for hhv. fly- og sjøredning i nært samarbeid med aktuelle departementer, herunder Justisdepartementet.

COSPAS-SARSAT

COSPAS-SARSAT er et internasjonalt satellittbasert nødmeldingssystem for deteksjons- og posisjonsbestemmelse av signaler fra nødpeilesendere. Bakkestasjoner for å lese ned signalene er plassert i Longyearbyen, Svalbard og på Fauske. COSPAS-SARSAT-systemet gir en mulighet for betydelig reduksjon av tiden fra en nødpeilesender blir aktivert til signalene blir oppfanget. Dette er av stor betydning for resultatet av redningsaksjoner hvor tiden er avgjørende for å berge liv. HRS Nord-Norge er kontrollsenter for tjenesten, og har ansvaret for å videresende nedleste meldinger til de nordiske land og Baltikum.

Nytteverdien av COSPAS-SARSAT er vist ved at systemet har reddet/assistert i redningen av til sammen 693 personer i Norge i perioden 1989-2004. I 2006 vil man videreføre deltakelse i den langsiktige utvikling og forbedring av satelittbasert nødvarsling på internasjonalt plan. Deltakelse og påvirkning i utviklingen av navigasjonssystemet Galilei er en viktig oppgave.

6 Postomtale

1 Innledning

Kategorien omfatter i 2006 Spesialenheten for politisaker, Særskilte ulykkeskommisjoner, Særskilte straffesaksutgifter m.m., Den rettsmedisinske kommisjon, Norsk Lovtidend og Kommisjonen for begjæring om gjenopptakelse av straffesaker. Dette er ordninger som skal bidra til å sikre rettssikkerhet for individer og grupper.

2 Hovedmål og delmål

3 Hovedutfordringer

Kategorien omfatter flere ulikeartede ordninger som skal bidra til å sikre rettssikkerhet for individer og grupper. Gode vilkår for de ulike ordningene er viktig for å sikre rettssikkerheten under straffeforfølgning og forsvarlig og effektiv saksavvikling i domstolene.

4 Tilstandsvurdering og mål

4.1 Ivareta rettssikkerhet for individer og grupper

4.1.1 Styrke rettssikkerheten ved straffeforfølgning

Spesialenheten for politisaker

Politiet har i kraft av sine oppgaver en rekke maktmidler. Uten tilstrekkelig kontroll med bruken av disse, vil retten til bruk av makt kunne bli en trussel mot rettssikkerhet og demokrati. De fleste vestlige stater har i dag egne rutiner for slik kontroll.

Ved lov 5. mars 2004 nr. 13 om endringer i straffeprosessloven (ny organisering av et eget etterforskingsorgan for politiet og påtalemyndigheten) ble det vedtatt nye regler for etterforskningen av om en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten har begått en straffbar handling i tjenesten, jf. Ot.prp. nr. 96 (2002-2003) Om lov om endringer i straffeprosessloven (ny organisering av et eget etterforskingsorgan for politiet og påtalemyndigheten) og Innst. O. nr. 15 (2003-2004). Spesialenheten for politisaker ble opprettet 01.01.2005.

Spesialenheten skal sikre en behandling basert på rettssikkerhet og likhet både av den som ønsker å anmelde et forhold, og den tjenestemann som blir anmeldt. Økt publikumstilgjengelighet og bedre informasjonsformidling skal gi publikum økt innsikt og tillit til ordningen. Spesialenheten for politisaker foretar og leder etterforskingen i saker som gjelder spørsmålet om en ansatt i politiet og påtalemyndigheten har begått en straffbar handling i tjenesten. Sjefen for Spesialenheten har påtalekompetanse på statsadvokatnivå. Sjefen kan delegere påtalekompetanse til andre ved enheten med juridisk embetseksamen. Etterforskingen utføres ved etterforskingsavdelinger, ledet av en etterforskingsleder. Spesialenheten har 5 regionale etterforskingsavdelinger. Hovedkontoret ligger på Hamar.

Et viktig hensyn ved organiseringen av den nye ordningen har vært at den som tillegges påtalekompetansen ikke tar del i etterforskingen i konkrete saker. Dette medfører i praksis betydelige begrensninger i mulighetene for delegering. For å styrke det faglige miljø og bidra til å effektivisere påtalearbeidet ved enheten, herunder sikre kontinuitet i ledelsen av enheten ved sjefens fravær fra kontoret, tar departementet sikte på at det opprettes en stilling som assisterende sjef ved enheten. Assisterende sjef skal etter sjefens fullmakt eller i dennes fravær utøve myndighet på sjefens vegne. Stillingen vil også kunne gi rom for mer aktiv ledelse av enheten, tid til utviklingsrettet arbeid og legge til rette for at sjefen vil kunne delta i en åpen kommunikasjon med omverdenen om Spesialenhetens arbeid.

Første halvår 2005 har det kommet inn 322 nye saker til Spesialenheten for politisaker. Dette kan tyde på at saksmengden vil bli noenlunde lik som for den tidligere ordningen med De særskilte etterforskingsorganene (SEFO), som hadde i underkant av 600 saker pr. år. I tillegg ble 109 saker overført fra SEFO til Spesialenheten for politisaker ved årsskiftet for videre behandling.

Spesialenheten har siden oppstarten markert seg ved en effektiv og grundig oppfølging av flere større etterforskingsoppdrag ved hendelser hvor det i henhold til påtaleinstruksen har vært iverksatt undersøkelser for å klarlegge om ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har begått straffbare handlinger i tjenesten. Beslutningen om å etablere en enhet med fast organisering og ansatte synes i forhold til den tidligere SEFO-ordningen å ha gitt bedre forutsetninger for effektivt etterforskingsarbeid. Etter oppstarten har enheten lagt vekt på å utvikle rutiner som sikrer god kommunikasjon med publikum, blant annet ved at påtalevedtak begrunnes mer utfyllende enn det som er alminnelig for påtalemyndigheten. Det er i løpet av første halvår 2005 tilsatt regionale etterforskere og opprettet regionkontorer ved samtlige av etterforskingsavdelingene. Disse er lokalisert til Bodø, Trondheim, Bergen, Haugesund og Hamar.

Når det gjelder det videre arbeid med klageordning i politiet, vises det til omtale under kat. 06.40, jf. også St.prp. nr. 65 (2004-2005).

Særskilte straffesaksutgifter m.m.

Bevilgningen under kap. 466 Særskilte straffesaksutgifter m.m. dekker hovedsakelig utgifter til juridisk bistand til personer som er siktet eller tiltalt i straffesaker og til de som får oppnevnt bistandsadvokat i straffesaker etter reglene i straffeprosessloven kapittel 9 og 9 a. Først og fremst er det advokatutgifter som dekkes, men også kostnader ved bruk av sakkyndige og tolk i straffesaker dekkes under dette kapitlet. De totale utgiftene på kapitlet avhenger av antall straffesaker, omfanget av sakene og størrelsen på den offentlige salærsatsen.

Det er en utfordring å utvikle regelverket for utgiftene i straffesaker. Justisdepartementet har i 2005 hatt på høring en uavhengig utredning vedrørende endringer i stykkprisordningen, jf. forskrift om salær fra det offentlige til advokater m.fl. etter faste satser (stykkprissatser) ved fritt rettsråd og i straffesaker av 18. september 2001. Departementet tar sikte på at enkelte endringer i stykkprisreglene vil tre ikraft fra 01.01.2006. Dette er lagt til grunn i budsjettforslaget for 2006.

Salærsatsen har økt betydelig de siste årene som følge av indeksregulering og den opptrappingsplanen som Justisdepartementet og Den Norske Advokatforening ble enige om i 1999, samt innføringen av merverdiavgift på advokattjenester fra 01.07.2001. Satsen har siden 01.01.2005 vært 790 kr pr. time (ekskl. mva.), og foreslås oppjustert til 805 kr fra 01.01.2006. Rettshjelpsutgiftene over kap. 466 og kap. 470 har økt betydelig de siste årene. Forslaget om endringer i stykkprisreglene innebærer at utgiftene på disse kapitlene samlet reduseres med ca. 3%, jf. også omtale under kap. 466 post 01 og kap. 470 post 70.

Departementet opprettet våren 2004 en arbeidsgruppe som skulle starte arbeidet med å styrke, forbedre og effektivisere dagens regelverk og praksis for bruk av tolk og oversetting av dokumenter under straffesaker. Arbeidsgruppens rapport ble levert medio mars 2005 og er til vurdering i departementet.

Den rettsmedisinske kommisjon

Den rettsmedisinske kommisjon er opprettet i medhold av straffeprosessloven § 146 som et veiledende organ for rettsmedisinske spørsmål i straffesaker. Kommisjonen har som hovedoppgave å kvalitetssikre rettsmedisinske sakkyndiguttalelser som blir avgitt i straffesaker. Kommisjonen skal også gi råd og veiledning i rettsmedisinske spørsmål.

Kommisjonen er organisert i tre grupper med en leder for hver gruppe, hvorav en også er leder for hele kommisjonen, samt et felles sekretariat i Justissekretariatene. Gruppene er i dag Alminnelig gruppe Laboratorieteknisk gruppe og Psykiatrisk gruppe. I 2004 hadde Alminnelig gruppe 2 232 saker og Laboratorieteknisk gruppe 4 386 saker. I 2003 hadde disse to gruppene til sammen 3 834 saker. Psykiatrisk gruppe hadde i 2004 382 saker mot 478 saker i 2003. For Laboratorieteknisk gruppe har det vært en økning fra 2003, noe som skyldes at det er flere DNA-undersøkelser ved etterforskning av straffesaker. Samtidig har antallet sakkyndige likundersøkelser vært rimelig stabilt. Det har også vært en økning i antall saker i Alminnelig gruppe, men en reduksjon i saker for Psykiatrisk gruppe. Det arbeides med å forbedre statistikkdelen i registreringssystemet, noe som vil gi et bedre grunnlag for analyse av statistikkmaterialet. Det arbeides med nye forskifter som vil tydeliggjøre hvilke saker som skal til kommisjonen for uttalelse.

Kommisjonen for begjæring om gjenopptakelse av straffesaker

Kommisjonen for begjæring om gjenopptakelse av straffesaker ble utnevnt i statsråd 01.09.2003, og startet sin virksomhet i forbindelse med at endringene i straffeprosessloven kap. 27 trådte i kraft 01.01.2004.

Kommisjonen består av fem faste medlemmer, inkludert leder og tre varamedlemmer. Kommisjonens leder er ansatt på heltid og leder et sekretariat med ni fast ansatte.

Kommisjonen har som mål å avgjøre sakene så raskt som mulig slik at ventetiden for å få behandlet en sak blir forholdsvis kort. Samtidig er det viktig med en grundig og rettssikker saksbehandling. Kommisjonen mottok i sitt første virkeår 232 saker. Det ble avholdt 8 møter i kommisjonen i 2004, og 61 saker ble avsluttet i løpet av året, hvorav 23 saker ble realitetsbehandlet. Antallet realitetsbehandlede saker må ses i sammenheng med at det dreier seg om et oppstartsår. Det er i årsberetningen for 2004 foretatt en foreløpig evaluering, hvor det fremgår at kommisjonen har mottatt et vesentlig større antall saker enn forutsatt i Ot.prp. nr. 70 (2000-2001). Første halvår 2005 har det kommet inn 69 saker til kommisjonen. Kommisjonen har mottatt flere meget omfattende og kompliserte saker til behandling, som vil bli svært arbeidskrevende for sekretariatet og kommisjonen.

4.2 En åpen, effektiv og kvalitetsbevisst justissektor

4.2.1 Forsvarlig, kvalitetsbevisst og effektiv saksbehandling

Det vises til omtale av særskilte straffesaksutgifter og den rettsmedisinske kommisjon under pkt. 4.1 over.

1 Innledning

Kategorien omfatter i 2006 fri rettshjelp, statens erstatningsansvar, voldsoffererstatning, erstatning for uberettiget straffeforfølgning, konfliktråd og konkursbobehandling. Dette er ordninger som i hovedsak i bred forstand søker å sikre enkeltindividers rettigheter.

For å styrke sekretariatsfunksjonene for Den rettsmedisinske kommisjon, Stortingets billighetserstatningsutvalg og Erstatningsnemnda for voldsofre, ble Justissekretariatene opprettet 01.01.2004. I tillegg er myndighet til å behandle krav om erstatning etter uberettiget straffeforfølgning delegert til Justissekretariatene. Det vurderes også å legge klagebehandlingen etter lov om fri rettshjelp til Justissekreteriatene, jf. nærmere omtale under pkt. 4.3.2.

Justisdepartementet vurderer også å gå igjennom billighetserstatningssakene, voldsoffererstatningssakene, saker om erstatning for uberettiget straffeforfølgning og rettshjelpssakene i et likestillingsperspektiv, for å sikre at hensynet til likebehandling ivaretas.

Støtte til rettshjelp etter rettshjelpsloven er en sosial støtteordning med formål å sikre nødvendig juridisk bistand til personer som ikke har økonomiske forutsetninger for fullt ut å dekke rettshjelpen selv. Regjeringen er opptatt av at ingen skal lide rettstap i saker av stor personlig eller velferdsmessig betydning på grunn av manglende økonomisk evne.

Statens utgifter til erstatning etter alminnelig erstatningsrett inngår også i kategorien. Utenfor rammen av dette systemet er det etablert enkelte særlige kompensasjonsordninger. Der det ikke finnes rettslig krav på erstatning gir Stortingets billighetserstatningsordning mulighet til å tilkjenne erstatning etter andre grunnlag. Stortinget behandlet i april 2005 St.meld. nr. 44 (2003-2004) Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og utdanningsskadelidende samer og kvener, og ga i den forbindelse sin tilslutning til saksbehandlingsregler som sikrer en helhetlig tilnærming og håndtering av billighetsbaserte erstatningskrav fra ulike grupper i samfunnet, jf. Innst. S. nr. 152 (2004-2005). Det vises for øvrig til omtale under punkt 4.3.2.

Voldsoffererstatning skal sikre at voldsofre ikke blir økonomisk skadelidende etter et voldsovergrep, og er et viktig tiltak der gjerningsmannen er ukjent eller der han har dårlig betalingsevne.

Statens ansvar for utgifter til konkursbehandling inngår også i kategorien, og er et virkemiddel blant annet i arbeidet mot økonomisk kriminalitet.

Fylkesmannen utfører oppgaver og har en viktig rettssikkerhetsfunksjon relatert til områdene under kat. 06.70. Fylkesmannen har blant annet viktige oppgaver etter rettshjelpsloven, se nærmere omtale under kap. 470. Fylkesmannen har også klagebehandling etter navneloven. Videre har fylkesmannen en tilsynsfunksjon og et veiledningsansvar overfor overformynderiene, og er klageinstans for de vedtak som fattes av overformynderiene etter vergemålsloven. Justisdepartementet er klageinstans der fylkesmannen behandler vergemålssaker i første instans.

Konfliktrådene tilbyr mekling i både sivile saker og straffesaker. Ved konfliktrådsbehandling må partene selv delta aktivt og bli bevisst konsekvensene av sine handlinger. Konfliktrådsbehandling er et godt alternativ til annen sivil- eller strafferettslig behandling, og en naturlig del av straffesakskjeden.

2 Hovedmål og delmål

3 Hovedutfordringer

Det er en hovedutfordring de kommende år å bidra til bedre rettsinformasjon, sikre god og rimelig tilgang til juridisk bistand og enklere og billigere konfliktløsning. Et målrettet arbeid med dette vil både kunne gi et godt og bredt konfliktløsnings- og rettshjelpstilbud i vid forstand og bedre utnyttelse av og kontroll med de offentlige overføringene på området. Jo tidligere i prosessen parten eller partene løser sitt problem eller sin konflikt, desto billigere blir saken for alle parter. Det er derfor viktig å sette fokus på hvordan borgerne kan få dekket sine behov på et tidligst mulig stadium. Et ideelt utgangspunkt vil være at dette skjer ved selvhjelp basert på tilgjengelig rettsinformasjon og egen kommunikasjon med motparten. Offentlige ressurser vil da kunne frigjøres til bruk på de tyngre sakene.

Nøkkelen i dette arbeidet ligger i tidligst mulig bistand i form av offentlig informasjon, veiledning om alternative konfliktløsningstilbud og enkel juridisk rådgivning. Virkemidlene her er å utvikle og ha fokus på forvaltningens informasjons- og veiledningsplikt og en videreutvikling av veilednings- og rettshjelpstilbudet ved de offentlige servicekontorene. Rettshjelpstilbudet må også koordineres med tilbudet fra andre offentlige instanser slik som Forbrukerrådet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, konfliktrådene, Barneombudet og lignende. Oppfølgingen av NOU 2002:18 Rett til rett (Advokatkonkurranseutvalget) med blant annet fokus på rimelige juridiske tjenester med god kvalitet for privatpersoner, vil også være av betydning.

Svært mange vil kunne få dekket sine nødvendige behov gjennom informasjonstiltak og serviceinnstilte offentlige organer. Likevel vil det fortsatt være konflikter som ikke kan løses innenfor dette systemet. Regjeringen vil derfor fokusere på billigere og enklere løsninger av konflikter utenfor domstolene, som advokatmekling, rettsmekling, konfliktråd og forliksråd. Målrettet arbeid rundt disse ordningene vil kunne frigjøre offentlige ressurser til for eksempel hurtigere straffesaksavvikling og restansenedarbeiding i domstolene.

4 Tilstandsvurdering og mål

4.1 Trygghet og redusert kriminalitet

4.1.1 Styrke det kriminalitetsforebyggende og trygghetsskapende arbeidet

Konfliktrådsordningen kan være et godt tilbud både for ofre og lovbrytere, ved at man kan ta tak i og få bearbeidet ødelagte mellommenneskelige relasjoner som følge av en kriminell handling. Det kan videre være behov for hjelp til å «rydde opp» mellom gjerningspersonen og den som er rammet av handlingen, eller konflikter som oppstår mellom gjerningsperson og nære pårørende. Det vises for øvrig til omtale av ordningen nedenfor.

4.2 God og effektiv konfliktforebygging og -løsning

4.2.1 Styrke og utvikle alternative konfliktløsningsordninger

Konfliktråd

Som en viktig del av rettspleien tilbyr konfliktrådene mekling mellom parter i konflikt som følge av et straffbart forhold eller sivile uoverensstemmelser av rettslig eller utenomrettslig art. Sekretariatet for konfliktrådene har ansvaret for drift og utvikling av de 22 konfliktrådene.

Konfliktrådene skal være en tydelig og synlig samarbeidspartner og støttespiller for politiet, kriminalomsorgen, domstolene og lokalsamfunnet. Den senere tids utvikling med fokus på alternativ konflikthåndtering har økt etterspørselen etter konfliktrådenes kompetanse hos politiet og i kriminalomsorgen. Det skal arbeides aktivt for å øke antallet betingede dommer med mekling som særvilkår, og for å øke antallet meklinger som innhold i samfunnsstraffen. Det fokuseres fortsatt på informasjon til publikum og andre tiltak for å få kanalisert et større antall sivile saker, som for eksempel nabokonflikter, til konfliktrådene. Justissektorens aktører skal informeres om konfliktrådsordningen.

Konfliktrådene skal være et synlig og godt tilbud for ofre og pårørende dersom de ønsker det. Det arbeides med å videreutvikle metoder som i større grad ivaretar ofrenes behov og utvider pårørendes og andre berørtes rolle i konfliktrådsmeklingen. Videreutviklingen av metoder som blant annet stormøtemeklinger og nettverksmeklinger vil bidra til dette. En styrking av samarbeidet mellom konfliktrådene og rådgivningskontorene for kriminalitetsofre vil bidra til å gjøre ordningene bedre kjent slik at flere kan velge å benytte seg av tilbudene. Vi viser for øvrig til omtale under kat. 06.40.

Mål

• Øke antallet saker i konfliktrådene, både straffesaker, saker med gjerningspersoner under 15 år og sivile saker

• Stimulere til økt bruk av konfliktrådsmekling som del av samfunnsstraffen og som særvilkår ved betinget dom

• Bli et tydelig tilbud til ofre for straffbare handlinger

• Ta i bruk flere meklingsmetoder for å kunne tilby et differensiert tilbud med høy kvalitet

• Effektiv saksbehandling; som hovedregel bør det ikke gå mer enn tre uker fra saken oversendes konfliktrådet til saken er avsluttet

• Informere samarbeidsparter og publikum om tilbudet om mekling i konfliktråd

• Tilstrebe en enhetlig konfliktrådsprofil over hele landet. Konfliktrådene skal fremstå med et likeartet tilbud til publikum, men det skal også være rom for lokale tilpasninger der det er behov for det

• Videreutvikle gode samarbeidsrelasjoner internt i konfliktrådsorganisasjonen, og mellom de 22 statlige konfliktrådene og politidistriktene, domstolene, kriminalomsorgen og lokalsamfunnet

Konfliktrådene har siden 01.01.2004 vært en statlig virkomhet under Justisdepartementet. Den nye statlige konfliktrådsorganisasjonen har gitt positive resultater. Kompetanse og fagmiljøer er samlet i større grad enn før, og utnyttelsen av både faglige og administrative ressurser er effektivisert. Sekretariatet for konfliktrådene og konfliktrådene har siden statlig overtagelse arbeidet med å innføre nye statlige regelverk, systemer og rutiner. Konfliktrådene er fra 01.03.2005 godkjent som IA-bedrift.

Det konstruktive og målrettede arbeidet for økt bruk av mekling i konfliktråd er videreført i samarbeid med departementet og Riksadvokaten. I 2004 mottok konfliktrådene totalt 7 583 saker, en økning på 918 saker sammenlignet med 2003. Av disse sakene, var 3 937 straffesaker og 3 646 sivile saker. De fleste sivile sakene gjelder anmeldte lovbrudd med gjerningspersoner under 15 år. Slike saker henvises av politiet til konfliktrådene som sivile saker.

Det ble meklet i 4 999 saker. Dette er en økning i antall meklinger med 479 (10,6%) saker sammenlignet med 2003.

Saksbehandlingstiden økte i 2004 med 3 dager sammenliknet med 2003, og var 39 dager. Sakstallene for første halvår 2005 viser imidlertid en viss nedgang i saksavviklingstiden. Målet er at mekling skal være avsluttet innen tre uker etter at saken er mottatt i konfliktrådet.

Konfliktrådene får overført stadig mer komplekse saker til behandling fra politiet. Det er fortsatt stor variasjon i bruken av konfliktråd mellom politidistriktene. En mest mulig likeartet bruk av konfliktråd som reaksjon i landets politidistrikt blir etterstrebet. Departementet tar sikte på å bidra til økt bruk av konfliktråd i tråd med prinsippene for «Restorative Justice». Departementet vil samtidig bidra til en mer likeartet praksis politidistriktene imellom når det gjelder bruk av konfliktråd. På lokalt plan har det vært arbeidet med å etablere, utvikle og vedlikeholde et godt samarbeid mellom politi og konfliktråd, og mellom kriminalomsorg og konfliktråd. 01.01.2003 iverksatte departementet et treårig prøveprosjekt der 71 lensmenn er delegert påtalekompetanse til å overføre enkelte straffesaker til konfliktrådsmekling. Gjennom en enklere saksgang forventer departementet at prosjektet vil bidra til at saker overføres både raskere og i større antall. Sammen med det treårige prosjektet «Megling i lokalsamfunnet» i Nord-Trøndelag som startet opp høsten 2003, blir prosjektet med delegert påtalekompetanse nå evaluert av Politihøgskolens forskningsavdeling.

Sekretariatet for konfliktrådene arbeider med strategi- og metodeutvikling basert blant annet på erfaringer fra Nettverksmeklingsprosjektet i Agder og Gatemeklingsprosjektet i Oslo.

Det er utviklet kurs i konflikthåndtering for samfunnsstraffdømte. Kursene, som har blitt gjennomført i samarbeid med kriminalomsorgen, har dermed inngått som del av innholdet i straffen. Erfaringene med denne typen kurs er positive.

Sekretariatet for konfliktrådene og konfliktrådene i Norge er internasjonalt aktive på arenaer som har betydning for utviklingen av alternativ konflikthåndtering. Blant annet har sekretariatet deltatt aktivt i arbeidet til «European Forum for Victim-Offender Mediation and Restorative Justice», og medarbeidere i konfliktrådene har gjennomført opplæring i mekling i Murmansk og i Latvia.

4.3 Ivareta rettssikkerhet for individer og grupper

Rettshjelp og tvisteløsning

Det samlede offentlige rettshjelpstilbudet omfatter et bredt spekter av tiltak og organer som gir tilbud som kan ivareta det rettssøkende publikums behov for juridisk bistand. Som nevnt under omtalen til kap. 466 betaler det offentlige i stor utstrekning utgiftene til forsvarer i straffesaker. I tillegg ytes det rettshjelp i en rekke sivile saker, jf. omtalen nedenfor. Alle forvaltningsorganer for stat og kommune har etter forvaltningsloven en informasjons- og veiledningsplikt som skal gi partene mulighet til å ivareta sine interesser overfor det offentlige. Videre yter Forbrukerkontorene, pasientombudene, familievernkontorene m.fl. omfattende bistand til et stort antall enkeltpersoner. Det offentlige gir også tilskudd til en lang rekke interesseorganisasjoner slik at de blant annet kan ivareta medlemmenes interesser på individuelt nivå. Offentlige servicekontorer er opprettet i et stort antall kommuner og yter betydelig juridisk veiledning. Justisdepartementet satte medio 2002, i samarbeid med daværende Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Statskonsult, i gang et prøveprosjekt med rettshjelp knyttet til fem offentlige servicekontorer i Akershus og Hedmark («advokathjelp over disk»). I rapport 2002:4 Fri rettshjelp i offentlige servicekontorer har Statskonsult evaluert ordningen. Resultatet av evalueringen er i hovedsak positivt. Prosjektet ble videreført i 2005, og departementet ønsker å videreføre ordningen i 2006.

Departementet er opptatt av et helhetlig tilbud til borgerne med hensyn til muligheter for løsning av konflikter og kostnadene knyttet til dette. Det er viktig å opprettholde og videreutvikle rimelige konfliktløsningsalternativ, som forliksråd, konfliktråd og mekling.

Forliksrådene er en av de alminnelige domstoler, og kan representere et godt og rimelig alternativ for løsning av konflikt mellom to parter. Det finnes et forliksråd i hver kommune, og medlemmene velges av kommunestyret. Sekretariatsfunksjonen for forliksrådene vil som en del av reformen i den sivile rettspleie på grunnplanet fra 01.01.2006 bli lagt til politiet, og det administrative ansvaret for forliksrådet som kollegial domstol vil fra samme tidspunkt bli lagt til Justisdepartementet, jf. omtale under kategoriene 06.20 og 06.40. Kvalitets- og kompetanseheving på så vel sekretariatssiden som dommersiden vil bli sentralt i oppfølgningen av denne reformen.

Forliksrådet skal mekle mellom partene med sikte på å finne en minnelig ordning. Forliksrådet har domskompetanse i saker om formuesverdier, når en part godtar den annens krav, og når begge parter samtykker i at forliksrådet avsier dom.

Konfliktrådene mekler i tvister som er en følge av at en eller flere personer har påført andre en skade, tap eller annen krenkelse, jf. omtale under punkt 4.2.1. Særlig mekling i sivile saker kan bidra til at tvisten kan løses tidlig og utenfor domstolssystemet.

Det finnes også reklamasjonsnemnder som virker som tvisteløsningsorganer, for eksempel Forbrukertvistutvalget. En avgjørelse fra Forbrukertvistutvalget kan få samme virkning som en dom, og kan inndrives ved hjelp av namsmyndighetene.

En del saker vil likevel alltid måtte løses i domstolene. Dette medfører ofte store kostnader for partene. Den nylig vedtatte tvisteloven inneholder bestemmelser som, i større grad enn i dag, forutsetter kontakt og mekling mellom partene før saksanlegg. Videre gjøres dagens forsøksordning med rettsmekling permanent i den nye tvisteloven, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven). Bestemmelser om aktiv prosessledelse, småkravsprosess og gruppesøksmål m.v. vil også representere raskere og rimeligere konfliktløsningsalternativ for befolkningen, og gjennom dette bedre den reelle tilgangen til domstolene.

I tiden etter Advokatkonkurranseutvalgets utredning NOU 2002:18 Rett til rett og departementets ETHOS-seminar i september 2003, der advokatroller og advokatetikk var tema, har det vært rettet stor oppmerksomhet mot regelverket for advokater. Advokatene er avhengige av befolkningens tillit. Det er derfor alvorlig dersom advokatenes hederlighet og integritet trekkes i tvil. Det er viktig å sikre at det økonomiske fokus i advokatbransjen ikke får dominere på bekostning av de grunnleggende etiske forpliktelser. Departementet arbeider med en bred oppfølging av Advokatkonkurranseutvalgets utredning, som omfatter mange viktige og dels vanskelige problemstillinger. Utfordringen ligger både i å sikre borgernes krav til tilfredsstillende kvalitet på de tjenester som ytes, og at kravene til uavhengighet og integritet hos tjenesteyteren opprettholdes. Begge deler er viktige premisser for en ivaretakelse av borgernes grunnleggende rettsikkerhet. Den norske Advokatforening har kommet med flere innspill og satt i gang ulike arbeider. Departementet ser svært positivt på dette engasjementet og vil fremheve det viktige og riktige i at bransjen selv bidrar med forslag og løsninger fremfor yttligere reguleringer.

For å styrke tilliten til advokatene, er avgjørelser av Disiplinærnemnden for advokater offentlige fra 01.01.2005. Dette vil kunne bidra til å forhindre uønsket, uetisk adferd og gi legitimitet hos brukerne.

Regjeringen vurderer å sette ned et utvalg som skal vurdere et enhetlig tilsyns- og kontrollsystem for advokater og andre ytere av juridiske tjenester.

4.3.1 Styrke kriminalitetsofrenes stilling

Erstatning til voldsofre

Det er et samfunnsansvar å hjelpe dem som blir utsatt for en voldsforbrytelse. Dette skjer gjennom generelle støtteordninger som for eksempel sykepenger fra arbeidsgiver, sosiale trygde- og støtteordninger og forsikringer. Ofte vil det imidlertid gjenstå et udekket tap. Voldsutøvere kan ha dårlig betalingsevne, og ikke sjelden forblir gjerningsmannen ukjent. Voldsoffererstatning er derfor et viktig tiltak.

Som en oppfølging av Anne Robberstads rapport «Kontradiksjon og verdighet» nedsatte Justisdepartementet i september 2004 en arbeidsgruppe som skulle se på de ikke-rettslige problemstillingene rundt offer/pårørendes møte med politi/rettsapparat. Arbeidsgruppen la frem sin rapport 01.09.2005. Gruppen foreslår en rekke praktiske tiltak for å bedre situasjonen for ofre og pårørende i deres møte med aktørene i straffesakskjeden. Etter departementets vurdering har konfliktrådene en viktig funksjon her, jf. omtale under punkt 4.2.1.

For å styrke samfunnets innsats for voldsofre foreslår arbeidsgruppen at ansvaret for Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre (RKK) over­føres fra politiet og Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) til Kontoret for voldsoffererstatning. Ved å gi Kontoret for voldsoffererstatning et videre mandat og et større ansvar både for voldsofre og andre ofre for kriminalitet vil departementet styrke det offentliges ansvar for denne gruppen. På sikt må det arbeides for å utvide antall kontorer, som pr. i dag utgjør 10 på landsbasis, til at det blir ett i hvert politidistrikt. Alle kon­torene, unntatt i Oslo, er deltidsbemannet. En ut­videlse av tilbudet ved hvert kontor må vurderes.

For å sikre voldsofres erstatningsrettslige stilling, har voldsofre rettskrav på erstatning fra staten. Maksimumsbeløpet som kan tilkjennes etter ordningen er et beløp tilsvarende 20 ganger folketrygdens grunnbeløp (1 G er fra 01.05.2005 60 699 kr). Regresskrav mot gjerningsmannen skal gjøres gjeldende der det foreligger fellende dom, forelegg, påtaleunnlatelse, rettsforlik eller avtale i konfliktråd som gir søkeren krav på erstatning fra gjerningsmannen. Voldsoffererstatningsloven gjelder ved personskader som har skjedd etter lovens ikrafttredelse 01.07.2001. For personskader oppstått før dette tidspunktet, men etter 01.01.1975, kan det søkes voldsoffererstatning etter forskrift om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling.

Voldsoffersøknader behandles av Kontoret for voldsoffererstatning, jf. kap. 472, mens klagesaker behandles av Erstatningsnemnda for voldsofre etter forberedende behandling i Justissekretariatene.

Voldsoffererstatningsordningen ble innført ved at Stortinget bevilget 1 mill. kr i 1976. Erstatningsnemnda for voldsofre behandlet søknadene i første instans, men slik at formannen hadde fullmakt til å avgjøre mindre, kurante saker. Billighetserstatningsutvalget var klageinstans. Etter hvert som ordningen ble bedre kjent og saksmengden økte, ble det nødvendig å organisere saksbehandlingen på en annen måte. Ved kongelig resolusjon i 1981 ble det gitt nye forskrifter og fylkesmennene fikk avgjørelsesmyndighet i første instans, mens Erstatningsnemnda ble klageinstans. I 2003 fikk man en sentralisert førsteinstansbehandling ved at Kontoret for voldsoffererstatning i Vardø overtok fylkesmennenes oppgaver på dette feltet.

Ordningen med voldsoffererstatning ble lovfestet i 2001 som en rettighetsordning. Ved innføringen av loven ble maksimalbeløpet hevet fra 200 000 kr til at det er ca. 1,2 mill. kr i 2005 (20 G). Våren 2005 gjennomførte departementet en omfattende evaluering av voldsoffererstatningsloven, som viste at loven i all hovedsak fungerer etter intensjonene. For ytterligere å styrke voldsofres situasjon vil departementet likevel foreslå lovendringer, og tar sikte på å fremme en odelstingsproposisjon med en gjennomgang av evalueringen ved årsskiftet 2005/2006.

Kontoret for voldsoffererstatning behandlet 1 729 søknader om voldsoffererstatning i 2004, mens fylkesmennene behandlet 430 søknader. Erstatningsnemnda for voldsofre behandlet samme år 295 klagesaker og 22 saker om saksomkostninger og regress. Innvilgelsesprosenten var 60,5 %. I følge Kontoret for voldsoffererstatning var det 104 drap, 195 seksuelle overgrep mot voksne, 356 seksuelle overgrep mot barn og 886 legemskrenkelser som dannet grunnlag for voldsoffererstatning i 2004. 517 kvinner og 512 menn over 16 år og 106 barn under 16 år fikk innvilget erstatning. 1 042 menn, 36 kvinner og tre barn ble oppgitt som skadevoldere. Det er videre registrert 72 ukjente skadevoldere. I 27 saker ble voldsoffererstatning utbetalt i forbindelse med skadetilfeller som skjedde i utlandet. Kvinner mottok 61 % og menn 39% av den samlede utbetalte voldsoffererstatning fra Kontoret for voldsoffererstatning.

Fylkesmennene behandlet i 2001 og 2002 henholdsvis 1 781 og 1 780 saker. I 2003 behandlet fylkesmennene og Kontoret for voldsoffererstatning til sammen 2 062 saker, og i 2004 til sammen 2 159 saker.

4.3.2 Ivareta rettshjelpstilbudene

Fri rettshjelp

Støtte til rettshjelp i sivile saker gis til personer som har inntekt og formue under visse inntekts- og formuesgrenser. I enkelte saker gis slik støtte uavhengig av økonomisk situasjon. I straffesaker kan siktede eller tiltalte få oppnevnt forsvarer på det offentliges bekostning etter straffeprosesslovens kap. 9 eller fornærmede og i noen tilfeller pårørende kan få oppnevnt advokat etter straffeprosesslovens kap 9a. Bevilgningen til fri rettshjelp omfatter også tilskudd til særskilte rettshjelpstiltak som Oslo kommune Fri rettshjelp, Rettshjelpskontoret Indre Finnmark, studentrettshjelpstiltakene m.v.

Rettshjelpsbehovet øker når de sosiale og økonomiske ressursene avtar. Det er en utfordring å styre ressursene mot dem som trenger det mest. Justisdepartementet har sett på forbruket av fri rettshjelp i de ulike fylkene sett opp mot gjennomsnittsinntekten i fylkene. Tallene er ikke entydige og fri for feilkilder, men indikerer at det ikke uten videre er noen sammenheng mellom gjennomsnittsinntekt i fylket og hvor mye rettshjelp som ytes i fylket. Det er viktig å sikre at bistand til rettshjelp gis til de med dårligst økonomi.

Fylkesmannen behandler søknader om fri rettshjelp. Fri sakførsel kan innvilges av domstolene og enkelte forvaltningsorganer, bl.a. fylkesnemndene for sosiale saker. I enkelte saker kan advokatene selv innvilge et begrenset antall timer fritt rettsråd. Utgiftene ved ordningen går i det vesentlige til å dekke salær til advokater. Utgiftene er vanskelige å beregne, fordi de er regelbundet og avhenger av i hvilken grad publikum benytter seg av rettshjelpsordningen.

Justisdepartementet er klageinstans i saker som behandles etter rettshjelpsloven. Det vurderes, i tråd med Justisdepartementets overordnede målsetting om at enkeltsaksbehandling skal legges ut av departementet så langt mulig, om behandlingen av klagesakene skal legges til Justissekretariatene. Justissekretariatene har, i tillegg til sekretariatsoppgaver for ulike nemder, også avgjørelsesmyndighet i saker om erstatning for uberettiget straffeforfølgning. Det er etablert et juridisk kompetansemiljø i Justissekreteriatene som også vil komme rettshjelpssakene til gode. Dette vil yttligere styrke Justissekretariatene som et kompetansemiljø innenfor området fri rettshjelp. Departementet ser det som viktig at de saksområdene som da vil ligge i Justissekretariatet innbyrdes vil ha en god sammenheng og styrke ordningenes sosiale profil.

Egenandeler på fri rettshjelp ble innført 01.01.2005. Departementet mener det er viktig at brukerne av rettshjelpsordningen bidrar ved betalingen av rettshjelpen, og på grunn av egenandelenes moderate størrelse antar departementet at utgiften ikke representerer noen stor byrde for dem som mottar rettshjelp. Egenandelen er knyttet opp mot den offentlige salærsats til advokater. I saker med fritt rettsråd utgjør egenandelen 1 gang salærsatsen, p.t. 790,-, mens den i saker med fri sakførsel settes til 25 % av utgiftene, oppad begrenset til 5 ganger salærsatsen. Det er advokatene som krever inn egenandelen.

Departementet har i 2005 sendt på høring en uavhengig utredning vedrørende endringer i stykkprisordningen, jf. forskrift om salær fra det offentlige til advokater m.fl. etter faste satser (stykkprissatser) ved fritt rettsråd og i straffesaker av 18. september 2001. Det er viktig at borgerne sikres et system som ivaretar den enkeltes rettigheter og rettssikkerhet på en god måte, uavhengig av økonomisk evne. Samtidig er det viktig at ressursbruken på dette området er mest mulig effektiv. Departementet tar sikte på at endringene vil tre i kraft fra 01.01.2006.

Spesielle rettshjelpstiltak

Justisdepartementet yter tilskudd til flere spesielle rettshjelpstiltak. Departementet yter tilskudd til rettshjelpsvirksomhet i regi av jusstudenter i Oslo (Juridisk Rådgivning for Kvinner og Juss-Buss), Bergen (Jussformidlingen), Trondheim (Jushjelpa i Midt-Norge) og Tromsø (Jusshjelpa i Nord-Norge).

På bakgrunn av henvendelse fra studentrettshjelpstiltakene som har ønsket unntak fra Lånekassens regler om at man kun kan være et år forsinket i studiene, og etter ønske fra justiskomiteen, har Justisdepartementet hatt en dialog med Utdannings- og forskningsdepartementet. Utdannings- og forskningsdepartementet har ikke funnet slike unntaksordninger forenlige med det forenklingsarbeid departementet har foretatt av lånekassens regelverk.

Det er gjennom en årrekke gitt tilskudd til Oslo kommune, som den eneste av landets kommuner, til drift av et kommunalt tilbud om fri rettshjelp. I 2005 bidro staten med ca. 8,1 mill. kr. Oslo kommune har i 2005 gjennomført en evaluering av ordningen. Den gjennomførte evalueringen viser at en meget stor andel (49,2%) av henvendelsene til kontoret faller utenfor det saklige virkeområdet til lov om fri rettshjelp. Videre viser evalueringen at en del av søkerne (9,2%) har inntekt over inntektsgrensen og at flere søkere (26,6%) har formue over lovens grense. Departementet vil blant annet på bakgrunn av evalueringen se nærmere på omfanget av tilskuddet og de retningslinjer som gjelder for tiltaket, og eventuelt gi nye fra 01.01.2006. I lys av evalueringen vil blant annet en tilpasning av tilskuddets omfang til antallet saker innenfor lovens virkeområde være aktuelt å vurdere.

Rettshjelpskontoret Indre Finnmark mottar også tilskudd fra departementet. Retningslinjer for driften av Rettshjelpskontoret Indre Finnmark er tilpasset rettshjelpslovens regler og søker samtidig å ivareta de særskilte behov som gjør seg gjeldende hos den samisktalende befolkningen. Kontoret tok inn 215 skriftlige saker til behandling i 2004. I tillegg ble det gitt rådgivning ved 146 muntlige henvendelser. Antallet innkomne saker første halvår 2005, tilsier at sakstilgangen i 2005 vil ligge på omtrent samme nivå.

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) og Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) fikk tilskudd for 2005 til rettshjelpstiltak for henholdsvis asylsøkere og diskriminerte. Også Kirkens bymisjons gatejuristprosjekter «Gatejuristen» i Oslo og «Rett på gata» i Trondheim, samt Prostituertes interesseorganisasjon i Norge (PION), har mottatt tilskudd til rettshjelpstiltak for utsatte grupper i 2005.

Stortingets billighetserstatning

Billighetserstatningsordningen gir mulighet til å tilkjenne erstatning etter en rimelighetsbasert vurdering. I de tilfeller der myndighetene finner det rimelig å tilkjenne økonomisk kompensasjon til personer i en gruppe som ikke har rettslig krav på erstatning, kan billighetserstatningsordningen tilpasses. Maksimal erstatning etter billighetserstatningsordningen er som hovedregel kr 200 000,-.

Før fremleggelse av St.meld. nr. 44 (2003-2004) om erstatningsordning til krigsbarn m.v. nedsatte regjeringen en arbeidsgruppe som skulle utarbeide retningslinjer for en helhetlig tilnærming og håndtering av rimelighetsbaserte erstatningskrav fra ulike grupper i samfunnet. Ved behandlingen av St.meld. nr. 44 (2003-2004) våren 2005 ga Stortinget sin tilslutning til de saksbehandlingsregler m.v. som er omtalt i meldingen.

Krav om rimelighetsbasert erstatning fra grupper skal kanaliseres inn i billighetserstatningsordningen som er en fleksibel og fullt ut rimelighetsbasert ordning. Departementene eller underliggende etater vil som fagetater utrede de faktiske forhold knyttet til gruppen og kravet, mens Stortingets billighetserstatningsutvalg gjennom sekretariatet vurderer behovet for eventuelle endringer og tilpasninger i gjeldende praktisering av ordningen. De administrative kostnadene i forbindelse med utvidelse av billighetserstatningsordningen for nye grupper dekkes av de(t) aktuelle fagdepartement, mens driftsutgifter ved den alminnelige behandlingen av enkeltsøknader om billighetserstatning dekkes over kap. 472 Administrasjon av særskilte erstatningsordninger m.m.

Stortinget har i 2005 på bakgrunn av St.meld. nr. 44 (2003-2004) og St.meld. nr. 24 (2004-2005) vedtatt tilpasninger i billighetserstatningsordningen i forhold til blant annet barnehjemsbarn, krigsbarn, tatere m.v. Dette får administrative konsekvenser for så vel Stortingets billighetserstatningsutvalg som Justissekretariatene.

For å imøtekomme økt søknadsmengde må Billighetserstatningsutvalget styrkes ved at det på midlertidig basis oppnevnes et Billighetserstatningsutvalg II. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med en egen henvendelse om medlemmer og organisering av et eget Billighetserstatningsutvalg II. De administrative konsekvenser for Justissekretariatene dekkes for det vesentligste av det enkelte fagdepartement. På grunn av de betydelige endringer i arbeidsbyrde for sekretariatet, foreslår imidlertid departementet avsatt midler til en generell styrking av Justissekretariatene. Se nærmere omtale under kap. 472 Administrasjon av særskilte erstatningsordninger m.m.

4.3.3 Styrke rettssikkerheten ved straffeforfølgning

Erstatning for uberettiget straffeforfølgning

Etter straffeprosessloven kapittel 31, jf. forskrift om standardsatser for erstatning etter uberettiget straffeforfølgning, har en siktet rett til erstatning for økonomisk tap og til oppreisning etter faste satser for krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art dersom vedkommende blir frifunnet, forfølgningen mot vedkommende blir innstilt, eller vedkommende har vært pågrepet eller fengslet i strid med sentrale menneskerettighetskonvensjoner. Erstatningskravet kan settes ned eller falle bort dersom siktede uten rimelig grunn har nektet å forklare seg eller har motvirket opplysning av saken, har gitt foranledning til etterforskningstiltak eller den fellende dommen, eller har latt være etter evne å begrense skaden av forfølgningen eller dommen, jf. straffeprosessloven § 447 siste setning, jf. § 446.

Fra 01.01.2004 skal krav etter straffeprosessloven § 449 om erstatning eller oppreisning etter straffeforfølgning fremsettes for det politidistrikt som har etterforsket saken. Uttalelsen sendes sammen med sakens dokumenter til Justissekretariatene, som avgjør kravet. Vedtaket kan ikke påklages til overordnet forvaltningsorgan jf. straffeprosessloven § 449, men kan bringes inn for retten og behandles da etter reglene i tvistemålsloven.

Etter at de nye reglene trådte i kraft 01.01.2004, har Justissekretariatene pr. 31.12.2004 mottatt 174 søknader, og ferdigbehandlet 138 søknader, fordelt på 12 % kvinner, 87 % menn og 1 % foretak. 95 søkere er helt eller delvis innvilget erstatning.

4.4 En åpen, effektiv og kvalitetsbevisst justissektor

4.4.1 Forsvarlig, kvalitetsbevisst og effektiv saksbehandling

Bobehandling

Et betydelig antall konkursboer blir innstilt fordi det ikke er penger til å drive videre bobehandling. Dette reduserer mulighetene til å avdekke økonomisk kriminalitet og å spore opp midler som kan komme kreditorene til gode. En bedring av mulighetene for å spore opp midler og avdekke økonomisk kriminalitet, blir både et spørsmål om å tilføre boene tilstrekkelig med midler og å sikre en mest mulig effektiv bruk av midlene. Ved lov 23. april 2004 nr. 18, som trådte i kraft 01.07.2005, ble det innført lovbestemt pant på 5 % til sikkerhet for nødvendige boomkostninger, begrenset til 700 ganger rettsgebyret i hvert realregistrerte pantobjekt. Med virkning fra 01.07.2005 ble også rekvirentansvaret økt til 50 ganger rettsgebyret, jf. forskrift 27. januar 2005 nr. 70. Endringene innebærer en klar styrking av boenes økonomiske situasjon.

Konkursrådet har overfor Justisdepartementet foreslått en rekke tiltak for å effektivisere bobehandlingen gjennom økt bruk av elektronisk kommunikasjon. Forslagene har vært på høring. Justisdepartementet har på bakgrunn av forslagene og høringsuttalelsene fremmet Ot.prp. nr. 108 (2004-2005) Om lov om endringar i lov 8. juni 1984 om gjeldsforhandling og konkurs og andre lover (elektronisk kommunikasjon mv.).

Ordning for gratis gjeldsrådgivning

Høsten 2005 arrangerte Justisdepartementet et møte hvor det ble diskutert muligheten for å etablere en ordning for gratis gjeldsrådgivning for personer med forbrukslån og annen usikret gjeld. En stor del inkassosaker og andre gjeldssaker som går til tvangsinndrivelse ved namsmannen er forbrukslån uten sikkerhet, for eksempel kredittkortgjeld. Volumet av forbrukslån har steget dramatisk de siste årene og misligholdes oftere enn andre lån. Dersom bransjen etablerer en privat stiftelse som tilbyr gratis rådgivning på et tidlig tidspunkt, vil det kunne gagne så vel bransjen som det enkelte individ med betalingsproblemer, og således komme samfunnet til gode.

I etterkant av møtet har flere i bransjen signalisert interesse for å kunne bidra omkring et pilotprosjekt. Justisdepartementet ønsker at bransjen i samspill med det sivile samfunn skaper et system som gir bedre tillit aktørene i mellom og som gir både kreditor og debitor et sterkere incitament til å bidra til at misligholdte lån blir inndrevet.