2 Bakgrunn

Støtteprogrammet for Brasil må ses i sammenheng med den internasjonale finansielle krisen, som først kom til syne i Asia. Mange land i Asia har hatt svært sterk vekst på 1990-tallet, blant annet som følge av omfattende kapitalinngang fra utlandet. Fra 1996 begynte svakhetstegn å komme til syne i en rekke land i Sørøst-Asia, i første rekke økende underskudd på driftsbalansene overfor utlandet. Det var også sterk vekst i bankutlånene og kraftig vekst i aksjekurser og eiendomspriser. De økonomiske ubalansene utviklet seg til en finansiell krise i Thailand, som etter sterkt press på den nasjonale valutaen lot den flyte fra sommeren 1997. Problemene i Thailand førte blant annet til at utenlandske investorer foretok en revurdering av risikoen ved investeringer i nye markedsøkonomier i Asia. Dette medvirket til at uroen raskt spredte seg til andre land i regionen. I tillegg til Thailand har Sør-Korea og særlig Indonesia blitt hardt rammet. I disse landene svekket økonomien seg markert i løpet av kort tid, med vesentlig nedgang i produksjon og sysselsetting.

Forut for devalueringen av den russiske rubelen og betalingsstansen for lån i Russland i august 1998 hadde den finansielle og økonomiske krisen i liten grad spredd seg til andre områder. Etter uroen i Russland har imidlertid den finansielle krisen forverret seg merkbart og spredd seg ytterligere. Latin-Amerika har vært særlig hardt rammet, og blant annet Brasil har hatt betydelig kapitalflukt. Dette er en følge av at finansinstitusjoner etter den finansielle uroen i Russland forsøker å redusere sin eksponering i markeder som kan oppfattes som risikofylte. Det har vært frykt for at konsekvensene blant annet kan bli at mange låntakere – i første rekke nye markedsøkonomier – kan få problemer med å fornye sine kortsiktige utenlandslån. Dette vil øke faren for at ett eller flere land kommer til å innstille betalingene på sine lån. I såfall kan tap hos internasjonale finansinstitusjoner og tillitssvikt føre til svekket vilje og evne til å yte lån også til låntakere i industrilandene. Det har vært en viss frykt for at dette i verste fall kunne føre til en såkalt ”kredittstopp” i store deler av verdensøkonomien og svært svak utvikling i produksjon og sysselsetting.

Veksten i verdensøkonomien ventes i år og neste år å bli om lag 2 pst. Dette er om lag en halvering sammenliknet med 1996 og 1997. Reduksjonen kan i hovedsak tilskrives svakere økonomisk utvikling utenfor industrilandene. Den økonomiske krisen i deler av Asia er blitt langt alvorligere enn tidligere antatt, samtidig som den har fått konsekvenser i andre såkalte nye markedsøkonomier, bl.a. i Latin-Amerika. Anslaget forutsetter imidlertid at den finansielle krisen ikke sprer seg ytterligere.

Brasil har den største økonomien i Latin-Amerika. Brasil blir således sett på som en prøvestein i forsøket på å hindre at uroen i de finansielle markedene sprer seg til flere land, noe som ville svekke deres muligheter til å refinansiere sin kortsiktige utenlandsgjeld. Dersom Brasil blir rammet av tilsvarende problemer som landene i Øst-Asia, kan dette således få store ytterligere, negative smittevirkninger. Det har vært antatt at en større devaluering i Brasil vil kunne føre til finansiell uro med devalueringer i flere av de øvrige landene i Latin-Amerika. Dette vil i sin tur kunne bidra til ny uro i de finansielle markedene i USA og Europa. Et større fall på aksjebørsene i disse områdene kan bidra til å svekke de økonomiske utsiktene ytterligere. I verste fall kan dette føre til et markert tilbakeslag i verdensøkonomien.