3 Nærmere om de enkelte bestemmelser i avtalen

Avtalen består av 13 artikler og regulerer vilkårene for norsk deltakelse i senteret.

Avtalens fortale viser bl.a. til at Norge deler de siktemål som ligger til grunn for senterets virksomhet, og til at Norge har ratifisert FNs konvensjon om bekjempelse av ulovlig handel med narkotika og psykotrope stoffer, undertegnet i Wien 20. desember 1988.

Artikkel 1 slår fast at Norge skal delta fullt ut i senterets virksomhet på de vilkår som fremgår av avtalen.

Artikkel 2 innebærer at Norge skal knyttes til det europeiske informasjonsnettverket for narkotika og narkotikaavhengighet (Reitox).

Artikkel 3 slår fast at Norge skal ha møte- og talerett i senterets styre, men ikke ha stemmerett. Det er inntatt en bestemmelse i artikkelen om adgang for EU til unntaksvis å avholde møter begrenset til EU-statene. Personalsaker og saker mellom EU-institusjonene er nevnt under forhandlingene som mulige eksempler på slike saker. Det vil ikke være aktuelt å benytte unntaksadgangen i budsjettsammenheng, jf. omtale under artikkel 5 av en erklæring fra Kommisjonen.

Avtalens artikkel 3 inneholder videre en bestemmelse om at senterets styre i samarbeid med Norge vil utarbeide nærmere prosedyrebestemmelser for norsk deltakelse.

Artikkel 4 gir Norge adgang til å delta fullt ut i senterets vitenskapskomité, men uten å ha stemmerett.

Artikkel 5 innebærer at det norske bidraget til senterets drift skal utgjøre 5,5 % av Fellesskapets bidrag. Dette tilsvarer ca. kr. 3 mill. pr. år. Norge vil, til forskjell fra EU-statene, ikke motta refusjon fra senteret til delvis dekning av utgiftene knyttet til nasjonale kontaktpunkter til Reitox-nettverket. Et tilsvarende beløp skal derfor trekkes fra beregningsgrunnlaget for det norske bidraget. Kommisjonen skal ved inngåelsen av avtalen avgi en erklæring, slik det fremgår av vedlagte utkast, som oppfordrer senteret til å ta størst mulig hensyn til norske synspunkter ved utarbeidelse av budsjettet.

Artikkel 6 gjelder beskyttelse av data. Persondata og data om narkotika og misbruk som norske myndigheter mottar fra senteret vil ikke kunne offentliggjøres uten at dette skjer i samsvar med EUs og norsk rett. Norge har under forhandlingene gjort det klart overfor EU at spørsmålet om et dokument skal unntas fra offentlighet her i landet, skal avgjøres av norske myndigheter på grunnlag av norsk lovgivning.

Artikkel 7 innebærer at senteret skal anses som et rettssubjekt i henhold til norsk rett.

Artikkel 8 fastsetter at senterets ansvar for skade i og utenfor kontraktsforhold reguleres av forordningen som oppretter senteret og som gir EF- domstolen domsmyndighet i slike tvister. Når det gjelder ansvar utenfor kontraktsforhold, er EF- domstolens domsmyndighet begrenset til tjenestehandlinger.

Artikkel 9 innebærer at Norge anerkjenner EF-domstolens domsmyndighet i tvistemål som reises mot senteret av andre EU-institusjoner, eller i saker reist av privatpersoner eller foretak. Sistnevnte søksmål vil i tilfelle være knyttet til beslutninger rettet til den enkelte. Slike beslutninger fremstår som lite praktisk siden senterets oppgaver er begrenset til innsamling og bearbeiding av data. Bestemmelsen anses ikke å innebære at EF-domstolen skal ha eksklusiv domsmyndighet i slike saker, og anses derfor ikke å begrense norske domstolers domsmyndighet.

Artikkel 10 fastsetter at Norge skal innrømme slike privilegier og slik immunitet til senteret og dets tjenestemenn som EU- statene har gjort i henhold til protokollen om privilegier og immunitet for De europeiske fellesskap. Bestemmelsen er særlig motivert av likebehandlingshensyn. Dette vil blant annet innebære at eventuelle norske ansatte i senteret vil bli internbeskattet i henhold til Fellesskapets regler i stedet for å bli vertslands- eller hjemlandsbeskattet.

Artikkel 11 innebærer at norske borgere vil kunne få tidsbegrenset ansettelse ved narkotikasenteret.

Artikkel 12 fastsetter at avtalen trer i kraft på den første dag i den annen måned etter mottakelsesdatoen for den siste diplomatiske noten som bekrefter at de rettslige krav som de respektive avtaleparter stiller for at avtalen skal tre i kraft, er blitt oppfylt.

Artikkel 13 bestemmer at avtalen er inngått for et ubegrenset tidsrom, men kan sies opp av hver av partene med tolv måneders varsel.