4 Forholdet til norsk rett

Direktivet nødvendiggjør endringer i norsk personregisterlovgivning på en del punkter. Det vil bl. a. være nødvendig å gi lovgivningen et videre virkeområde i forhold til personopplysninger som behandles elektronisk. Det må også gis mer utførlige lovbestemmelser om hvordan personopplysninger kan behandles. Avgrensningen av sensitive personopplysninger må utvides til også å omfatte opplysninger om fagforeningstilhørighet. Reglene om innsyn i personopplysninger må utvides, og det må innføres regler som pålegger de behandlingsansvarlige å varsle de registrerte når personopplysninger om dem innhentes. Det må gis særlige regler om rett til innsyn i og manuell overprøving av avgjørelser som har vesentlig betydning for den registrerte og som fullt ut er basert på automatisk behandling av opplysninger om visse personlige forhold. Det må oppstilles mer detaljerte regler enn i dag for å overføre personopplysninger til utlandet. Direktivet forutsetter at det innføres en bredt anlagt meldeplikt til tilsynsmyndigheten for alle som behandler personopplysninger, og vil derfor kreve at man i en viss utstrekning legger om dagens konsesjonsordning. Det må gis regler om erstatning bygget på et skyldansvar med omvendt bevisbyrde, som trolig også bør gi rett til å kreve erstatning for ikke-økonomisk tap (oppreisning). Kravet om en fullstendig uavhengig tilsynsmyndighet gjør det nødvendig å overføre klager over Datatilsynets avgjørelser fra Justisdepartementet til et uavhengig klageorgan. De nødvendige endringene er foreslått gjennomført i Ot. prp. nr. 92 (1998-99) om lov om behandling av personopplysninger, som er utarbeidet med bakgrunn i Skaugeutvalgets utredning NOU 1997: 19 Et bedre personvern.

Som det også er redegjort for i Ot. prp. nr. 92 (1998-99) om lov om behandling av personopplysninger, inneholder ikke direktivet noen uttrykkelig regulering av forholdet mellom behandlingsreglene i direktivet og innsynsregler som følger av offentlighets- og forvaltningslovgivningen. I punkt 72 i fortalen heter det at direktivet gir mulighet for at det ved gjennomføringen av direktivets bestemmelser kan tas hensyn til prinsippet om innsyn i offentlige dokumenter. Bl. a. med bakgrunn i denne uttalelsen er det naturlig å legge til grunn at direktivet ikke gjør det nødvendig å begrense den innsynsretten som følger av offentlighetsloven. Reglene om innsynsrett i artikkel 12 vil tvert i mot gi mulighet for innsyn i andre personopplysninger enn det som i dag kan kreves etter offentlighetslovens og forvaltningslovens regler. Artikkelen gir den registrerte krav på innsyn i alle de opplysningene om vedkommende som behandles elektronisk eller som inngår i et manuelt register, uten hensyn til om den registrerte er å anse som en part i en forvaltningssak eller om opplysningene er samlet i én eller flere saker. I medhold av bokstav a første strekpunkt vil det også være mulig å få vite hvor opplysningene vil bli videresendt.