2 Bakgrunn og vurdering
Avgrensningen mellom Norges og Danmarks deler av kontinentalsokkelen og deres fiskerisoner mellom Jan Mayen og Grønland ble avgjort ved dom av Den internasjonale domstol i Haag 14. juni 1993. Det er redegjort for saken i St meld nr 15 (1993-94). Domstolen var imidlertid avskåret fra å ta stilling til avgrensningen i et mindre havområde mellom Jan Mayen, Grønland og Island i denne dommen, fordi det her kunne være overlapping med islandske krav, og Island ikke var part i rettssaken. Dermed ble det stående igjen et uavklart område, den såkalte «Jan Mayen-trekanten». Dette området er beregnet til 1.934 kvadratkilometer.
Haag-dommens utfall ble formalisert i Overenskomst av 18. desember 1995 mellom Kongeriket Norge og Kongeriket Danmark om avgrensning av kontinentalsokkelen i området mellom Jan Mayen og Grønland og om grensen mellom fiskerisonene i området. Spørsmålet om en avgrensning av den gjenstående «trekanten» ble utsatt i påvente av en avklaring mellom Danmark og Island av den utestående avgrensning av de store havområdene mellom Grønland og Island. På bakgrunn av forhandlinger mellom Danmark/Grønland og Island ble slik avklaring meddelt 4. juli 1997. Dette førte til at partene etter norsk initiativ innledet trepartskonsultasjoner om «trekanten» på embetsnivå. Det ble avholdt to slike konsultasjonsrunder, én i København 12. september og én i Reykjavik 6.-7. oktober 1997.
På de sistnevnte møtene deltok fra norsk side ekspedisjonssjef Hans Wilhelm Longva (forhandlingsleder), avdelingsdirektør Rolf Einar Fife, ambassadesekretær Olav Myklebust (ambassaden i Reykjavik), Utenriksdepartementet, og sjefsingeniør Bjørn Geirr Harsson, Statens kartverk. Det ble her oppnådd enighet om et tripunkt der de tre statenes grenselinjer møtes, ut fra deling av «trekantens» areal etter fordelingsnøkkelen 35, 35, 30 prosent for hhv. Danmark/Grønland, Island og Norge. I illustrasjonsøyemed legges frem en grov kartskisse som viser det angjeldende havområdet og de fremforhandlede grenselinjer. Forhandlingsresultatet ble formalisert i de to tilleggsprotokollene.
Figur 2.1 Grov kartskisse i illustrasjonsøyemed.
Kilde: Statens Kartverk 1997.
Ut fra en helhetsvurdering av bl.a. områdets begrensede størrelse, ønsket om å forhindre at utestående avgrensningsspørsmål i seg selv gir opphav til usikkerhetsmomenter i forbindelse med de neste forhandlinger om loddefiske for området, samt avveininger av de føringer som kunne hevdes å følge av våre gjeldende avgrensningsavtaler med Island, anser Utenriksdepartementet at forhandlingsresultatet utgjør en etter forholdene tilfredsstillende løsning.
Ved at grensene i dette området nå har blitt endelig fastsatt i tilleggsprotokollene, har man oppnådd forutsigbarhet i jurisdiksjonsforholdene i området rundt Jan Mayen. Grenselinjen har fått en form som gjør den enkel å håndheve. Videre legges det vekt på at det med tilleggsprotokollene oppnås en endelig bileggelse av avgrensningsspørsmålene rundt Jan Mayen. Etter denne avgrensningen vil grenselinjen for fiskerisonen og kontinentalsokkelen rundt Jan Mayen være komplett. Det må videre antas at denne endelige avgrensningen vil utgjøre et positivt bidrag til utviklingen i de bilaterale forbindelsene med Danmark og Island.
Tilleggsprotokollene trer først i kraft når regjeringene i Norge, Danmark og Island har meddelt hverandre skriftlig at de nødvendige konstitusjonelle prosedyrer for ikrafttredelse er avsluttet.
Tilleggsprotokollene følger som trykt vedlegg til proposisjonen.