2 Nærmere om direktivet

Rådsdirektiv 96/9/EF skiller mellom to kategorier databaser. Databaser som på grunn av sitt utvalg eller ordning av innhold representerer opphavsmannens egen intellektuelle produksjon, skal gis opphavsrettslig vern som åndsverk, med en beskyttelsestid på 70 år etter opphavsmannens død. Databaser som ikke oppfyller kriteriene for opphavsrettslig vern skal gis et særlig vern (sui generis-vern) med en vernetid på 15 år fra tidspunktet for den første utgivelse av databasens innhold. Forutsetningen for vernet er at databasen er resultatet av en vesentlig kvalitativ eller kvantitativ investering, enten når det gjelder innsamling, verifisering eller presentasjon av innholdet. Vernet innebærer rett til å hindre utdrag eller gjengivelse/bruk av databaseinnholdet. Medlemsstatene kan begrense vernet, bl.a. av hensyn til forbrukerne, vitenskapelige formål eller undervisningsformål.

Databasedirektivet er basert på prinsippene i Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske åndsverk. Bernkonvensjonen, som er det sentrale internasjonale regelverk på opphavsrettsområdet, ble sist revidert i Paris i 1971, og er ratifisert av ca. 120 land, herunder Norge. Bernkonvensjonen er gjennomført i norsk rett i åndsverkloven.