2 Behovsvilkåret

Ved behandlingen av St.prp. nr. 104 (1990-91), jf. Innst. S. nr. 30 (1991-92), vedtok Stortinget at de bedrifter som fikk fornyet kraftkontraktene med Statkraft og prisvilkårene i kontraktene om foregrepne hjemfall, må ha behov for kraften til de formål den er forutsatt nyttet i henhold til stortingsdokumenter, konsesjoner etc. Det samme behovsvilkåret gjelder for bedrifter som tildeles nye statskraftkontrakter innenfor rammen av St.prp. nr. 104 (1990-91).

For bedrifter og konsern som er omfattet av behovsvilkåret, gjelder det at kjøp av fastkraft og kraft med risikodeling samt middelproduksjonen fra egne og hjemfalte kraftverk normalt ikke skal overstige kraftbehovet i industrivirksomheten. Av St.prp. nr. 104 (1990-91) fremgår det at Regjeringen ikke er innstilt på å akseptere at bedriften, eller det konsern bedriften er en del av, selger kraft ut av sitt system. Kontrakter som ble fornyet, eller som er nytildelt, i henhold til St.prp. nr. 104 (1990-91), skal ikke nyttes til å erstatte andre kraftleveranser. Dersom behovsvilkåret ikke er oppfylt, kan departementet avkorte eller trekke tilbake kontrakter som er fornyet eller tildelt i henhold til St.prp. nr. 104 (1990-91).

Ved behandlingen av St.prp. nr. 104 (1990-91) åpnet Stortinget for tidsbegrensede tilpasninger i behovsvilkåret som følge av for eksempel konjunkturvariasjoner eller ombygginger. Kraftsalg fra industrien i mer enn to år skal normalt ikke finne sted. I år hvor industriens egen kraftproduksjon overstiger middelproduksjonen, må industrien imidlertid alltid kunne selge denne overskuddskraften. Vilkåret skal ikke være til hinder for at industrien tilpasser produksjonen midlertidig i tørrår, situasjoner med spesielt høy etterspørsel fra alminnelig forsyning, for eksempel kalde vintre, situasjoner med spesielt stor belastning på nettet etc. Enøk i form av kraft som genereres i varmegjenvinningsanlegg er unntatt fra behovsvilkåret og kan selges i markedet.

Behovsvilkåret som ble stilt ved fornyelse av kontrakter i henhold til St.prp. nr. 104 (1990-91), innebar en skjerpelse av industriens kraftdisponering fordi man forutsatte at krafttilgang som det i utgangspunktet ikke var anvendelsesbegrensninger på, skulle brukes til industrivirksomhet.

Norsk Hydro har kontrakter på i alt ca. 2,3 TWh/år, inkludert en avtale om foregrepet hjemfall (eksklusiv tilleggsutbygging), som var omfattet av behandlingen av St.prp. nr. 104 (1990-91). De såkalte «104-kontraktene» har varighet til 31.12.2010. Hydro har i tillegg to avtaler med staten hvor behovsvilkåret er nedfelt. Det gjelder kontrakt om salg av hjemfalte deler av Frøystul kraftverk m.m. i Måna vassdraget i Tinn og Vinje kommuner, jf. St.prp. nr. 20 (1992-93) og Innst. S. nr. 81 (1992-93), og kontrakt om foregrepet hjemfall og tilbakesalg av kraftverkene Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl m.v., jf. St.prp. nr. 1 (1995-96) og Budsjett-innst. S. nr. 9 (1995-96).

Avtalen om Frøystul kraftverk løper til 2044. Hydro har fått ervervskonsesjon i 60 år, regnet fra hjemfallstidspunktet 14. mars 1984. Avtalen om Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl gjelder i 50 år fra det tidspunkt nye konsesjoner blir meddelt. Konsesjonssøknadene for disse kraftverkene er under behandling i Norges vassdrags- og energiverk (NVE).

I Frøystul-avtalen er det tatt inn vilkår om at:

«Kraften fra anlegget skal nyttes i Norsk Hydros kraftintensive industri med de begrensninger for salg ut av konsernet etc. som er trukket opp i St.prp. nr. 104 (1990-91).»

I avtalen om Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl heter det:

«Kraften skal fortsatt nyttes i Norsk Hydros kraftintensive virksomhet. Kraften fra Tyin og Fortun er forutsatt nyttet til slik virksomhet i Årdal. Forutsetningene i St.prp. nr. 104 (1990-91) om at industrien har behov for kraften og eventuell avtale om omdisponering av kraften skal følges.»

I avtalene om Frøystul, Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl er det sanksjonsbestemmelser dersom behovsvilkåret, eller vilkårene om anvendelse av kraften fra anleggene, ikke oppfylles. I avtalen om Frøystul heter det:

«Dersom disse forutsetningene ikke oppfylles, plikter Norsk Hydro å godtgjøre staten for den eventuelle fortjeneste som oppstår ved salg, målt i forhold til Norsk Hydros kostnader knyttet til anlegget (inkludert en rimelig avkastning på investert kapital). Et slikt oppgjør vil ikke finne sted så lenge konsernet har statskraftkontrakter med tilsvarende begrensninger for salg ut av konsernet som er trukket opp i St.prp. nr. 104 (1990-91). Ved salg ut av konsernet i strid med St.prp. nr. 104 (1990-91) skal dermed nevnte kontrakter reduseres før Norsk Hydro plikter å godtgjøre staten for eventuell fortjeneste.»

I avtalen om Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl er det vist til denne bestemmelsen i Frøystul-avtalen.

Vedrørende behovsvilkåret heter det videre i avtalen om Frøystul:

«Denne begrensningen vil bare gjelde så lenge begrensningen i St.prp. nr. 104 (1990-91) gjelder. Dersom Stortinget bestemmer endringer i forhold til denne proposisjonen eller at tilsvarende begrensninger skal gjelde utover 2010, vil dette også ha virkning for kraften fra det ervervede anlegget.»

I avtalen om Tyin, Fortun, Moflåt og Mæl er det henvist til denne bestemmelsen i Frøystul-avtalen. Dette innebærer at behovsvilkåret nedfelt i de to avtalene gjelder til 31.12.2010, med mindre Stortinget bestemmer noe annet. Hydro er alene om å ha avtaler som går utover 2010, hvor behovsvilkåret er nedfelt.