2 Nærmere om rådsforordning (EF) nr. 139/2004 artikkel 13 og 22

Rådsforordning (EF) nr. 139/2004 setter forbud mot å gjennomføre fusjoner som skaper eller styrker en dominerende stilling som kan føre til at effektiv konkurranse i betydelig grad hindres. Fusjonsforordningen kommer til anvendelse på foretakssammenslutninger hvor partenes omsetning på henholdsvis verdensmarkedet og i EU eller EØS/EFTA-området overstiger visse terskelverdier. Foretakssammenslutninger som overstiger disse terskelverdiene må meldes til Kommisjonen før de kan gjennomføres.

Kommisjonen har eksklusiv kompetanse til å behandle foretakssammenslutninger som faller inn under fusjonsforordningen. Dersom terskelverdiene bare er oppfylt i EØS/EFTA-området, vil imidlertid ESA ha kompetanse til å behandle slike fusjoner. Størrelsen på terskelverdiene tilsier at ESA i praksis neppe vil få noen saker til behandling. Dersom Kommisjonen ved håndhevingen av fusjonskontrollbestemmelsene har behov for å gjennomføre bevissikring på EØS/EFTA-statenes territorium, skal imidlertid dette som tidligere gjennomføres av ESA på vegne av Kommisjonen.

Fusjonsforordningen fastsetter en klar fordeling av jurisdiksjon mellom Kommisjonen og nasjonale myndigheter. Kommisjonen har, som nevnt, eksklusiv kompetanse til å behandle fusjoner som faller inn under fusjonsforordningen. Medlemsstatene har på sin side eksklusiv kompetanse til å behandle fusjoner hvor foretakenes omsetning ligger under terskelverdiene. For å sikre at en fusjon behandles av den myndighet som er best egnet i saken, er det likevel åpnet for en begrenset adgang til å overføre behandlingen av en fusjonssak. Overføring kan skje både fra Kommisjonen til nasjonale myndigheter og fra nasjonale myndigheter til Kommisjonen.

Rådsforordning (EF) nr. 139/2004 artikkel 13 utvider Kommisjonens kompetanse i bevissikringssaker noe i forhold til gjeldende regler, og tilpasser kompetansen til dagens behov. Dette innebærer blant annet at Kommisjonen nå kan innhente elektronisk lagret informasjon og at adgangen til å innhente muntlige forklaringer under bevissikringen er utvidet.

Endringene gjør at Kommisjonens kompetanse ved bevissikring i saker om fusjonskontroll nå samsvarer med kontrollfullmaktene ved mistanke om brudd på konkurransereglene i EF-traktatens artikkel 81 og 82 (EØS-avtalens artikkel 53 og 54), med unntak av at Kommisjonen i fusjonssaker ikke kan foreta bevissikring i private hjem. Kontrollfullmaktene til ESA ved brudd på EØS-avtalens artikkel 53 og 54 er allerede vedtatt i norsk lov jf. EØS-konkurranseloven. EØS-konkurranseloven er imidlertid, som nevnt ovenfor, ikke trådt i kraft.

Bestemmelsen kodifiserer også de gjeldende rammene for nasjonale domstolers prøving av Kommisjonens beslutninger om bevissikring. Det er opp til nasjonal rett å regulere om domstolene skal prøve Kommisjonens beslutning om å gjennomføre bevissikring hos foretak. I den grad nasjonal rett krever beslutning fra domstolene, fastlegger fusjonsforordningen nå eksplisitt domstolenes vurderingstema.

Rådsforordning (EF) nr. 139/2004 artikkel 22 omhandler overføring av saker fra en eller flere medlemsstater til Kommisjonen. Overføring av en fusjonssak fra en nasjonal konkurransemyndighet til Kommisjonen skjer kun i de tilfeller hvor den nasjonale konkurransemyndigheten, frivillig og etter en konkret vurdering, anmoder Kommisjonen om dette. Kommisjonen kan ikke pålegge en nasjonal myndighet å overføre slike saker. Nasjonale tidsfrister for behandling av fusjonssaker suspenderes mens Kommisjonen vurderer overføringsspørsmålet. Når det er truffet vedtak om overføring, har ikke de nasjonale konkurransemyndighetene i vedkommende stat kompetanse til å behandle saken etter den nasjonale lovgivning om fusjonskontroll.

Den nye artikkel 22 i rådsforordning (EF) nr. 139/2004 i EØS-avtalen vil sikre at norske myndigheter i gitte situasjoner og etter en konkret vurdering kan delta i en overføring av en sak som berører fusjonskontrollen i flere land til behandling i Kommisjonen for å sikre at fusjonen behandles av kun én instans, og derved sikre en mest mulig effektiv saksbehandling. Et eksempel vil være en fusjon som berører markedene i Sverige, Danmark og Norge, og hvor de to førstnevnte statene velger å overføre saken til Kommisjonen. Imidlertid vil Norge ikke få noen selvstendig initiativrett til å overføre saker til Kommisjonen. En overføringsordning innenfor EØS/EFTA-området, hvoretter EØS/EFTA-statene kan overføre fusjonssaker til ESA, eksisterer allerede og videreføres i det nye EØS-regelverket.