4 Håndtering av perioden med manglende vaktavtale

4.1 Veterinærenes plikt til å yte nødhjelp

Veterinærene får gjennom offentlig autorisasjon en rekke beskyttede profesjonsrettigheter, men også noen plikter. En av pliktene etter dyrehelsepersonelloven (§ 14) er å yte nødhjelp til dyr. Denne plikten er uavhengig av om det er etablert en vaktordning eller ikke. LMD konstaterer at DNV har opptrådt ryddig i forhold til plikten til å yte nødhjelp i den perioden veterinærene nektet å delta i vaktordningen.

4.2 Forholdet til dyr og dyreeiere

Da forhandlingene endte med brudd 25. januar 2005, ville de fleste veterinærene ikke delta i vaktordningen. Selv om veterinærene har en plikt til å yte nødhjelp, har de ikke en plikt til å være tilgjengelig for å motta informasjon om behovet for nødhjelp. Mange dyreeiere opplevde problemer med å få tak i veterinær utenom ordinær arbeidstid. Manglende veterinærhjelp førte i en del tilfeller til ekstra lidelse for dyr samt personlige belastninger og økonomiske tap for dyreeierne.

For å begrense den økonomiske skaden, ble det etablert en erstatningsordning for dyreeiere som hadde mistet storfe, småfe, svin eller hest fordi de ikke har fått tak i veterinær innen rimelig tid fra og med 25. januar. Erstatningsbeløpene ble som hovedregel satt lik de som gjelder dersom dyr blir pålagt avlivet i forbindelse med bekjempelse av smittsomme dyresykdommer.

Hovedvilkåret for å få erstatning var at dyreeieren både hadde forsøkt å få tak i praktiserende veterinær og kontaktet Mattilsynets forvaltningsvakt på tlf 06 040 mens dyret levde.

Kostnadene knyttet til erstatningsordningen foreslås dekket over kap. 1115 post 70. I og med at vaktordningen igjen fungerte etter intensjonen da vaktavtalen ble inngått 4. februar regner LMD med at samlet erstatningsutbetaling vil bli under 300.000 kroner. Endelig oversikt over erstatningsutbetalingene vil foreligge i løpet av mars 2005.

4.3 Mattilsynets rolle og oppgaver

Da forhandlingene endte med brudd 25. januar, presiserte LMD i brev til Mattilsynet samme dag tilsynets oppgaver for å bidra til å redusere de negative konsekvensene for dyr og dyreeiere.

Mattilsynet fører tilsyn med hvordan veterinærene forholder seg til sin plikt til å yte hjelp etter dyrehelsepersonelloven. LMD presiserte at en anså at det ville være i strid med dyrehelsepersonellovens § 14 dersom veterinærene aktivt gjør seg utilgjengelig når de har grunn til å tro at det er behov for nødhjelp.

Publikum ble anmodet om å kontakte Mattilsynets forvaltningsvakt dersom de ikke lyktes i å få tak i veterinær. Mattilsynet hadde oppdatert oversikt over veterinærer i de enkelte områdene. For å få best mulig grunnlag for å vurdere konsekvensene av manglende vaktavtale, ble Mattilsynet bedt om å avgi daglige rapporter til LMD om henvendelser Mattilsynet fikk på grunn av manglende vaktavtale - og hvordan slike ble fulgt opp. Dersom dyr døde, var det viktig å få fram hendelsesforløp og årsaksforhold. De daglige rapportene fra Mattilsynet følger proposisjonen som ikke trykt vedlegg.

Mattilsynets forvaltningsvakt er primært innrettet på offentlige tiltak mot dyresykdommer og dyrevernsaker utenom ordinær arbeidstid. Denne vakten er for tiden kun betjent av veterinærer. Ved matforvaltningsreformen ble det lagt vekt på at det ikke måtte være økonomiske eller andre bindinger mellom Mattilsynet og de det skal føres tilsyn med, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 8 (2002-2003). Mattilsynet som etat har således ingen selvstendig rolle i å betjene publikum med veterinærtjenester. Ved henvendelse til Mattilsynets forvaltningsvakt kom imidlertid publikum i kontakt med ansatte veterinærer i Mattilsynet som hadde en hjelpeplikt i egenskap av å være autoriserte veterinærer. Det oppstod dermed en krevende situasjon for Mattilsynet og virksomhetens medarbeidere ved at ansatte veterinærer som var på vakt, ble særlig eksponert for henvendelser som utløste hjelpeplikt overfor publikum - uten at ivaretakelsen av hjelpeplikten var en del av arbeidsforholdet i Mattilsynet.