6 Videre arbeid med private veterinærtjenester

6.1 Utredning om tiltak for å sikre tilgang på veterinærtjenester

I dyrehelsepersonelloven er staten tillagt et overordnet ansvar for at alle deler av landet har et forsvarlig tilbud av offentlige og private tjenester til alle døgnets tider. Den kliniske veterinærvakten er samfunnets «sikkerhetsnett» for å sikre at det er tilgang på veterinærtjenester på kveld og natt samt i helger og høytider.

Det økonomiske grunnlaget for vanlig klinisk veterinærtjeneste er redusert i deler av Norge. Dette skyldes blant annet at antall produksjonsdyr har gått ned og at den norske dyrehelsa har blitt vesentlig forbedret når det gjelder produksjonssykdommer.

Tall fra Budsjettnemnda for jordbruket viser at antall veterinærbesøk, unntatt semintjeneste, de siste 10 årene er redusert med nær 50 %, fra 1,01 mill. i 1995 til 0,53 mill. i 2004.

Et redusert behov for kliniske veterinærtjenester gjør det vanskeligere å rekruttere veterinær arbeidskraft til flere distrikter. Dette kan føre til mindre fokus på forebyggende helsearbeid og dårligere beredskap mot smittsomme dyresykdommer med stort skadepotensiale. Manglende tilgang på kliniske veterinærtjenester kan i neste omgang gi svekket grunnlag for husdyrhold.

Vaktordningen bidrar til å sikre tilgang på veterinærtjenester på kveld, natt, samt i helger og høytider. I vaktområder med en veterinær på vakt i alle vaktperioder tilføres veterinærene på årsbasis omkring 530.000 kroner i vaktgodtgjøring. Vaktordningen bidrar derfor til å skaffe et næringsgrunnlag for veterinærer, noe som er særlig viktig i områder med dårlig inntjeningsgrunnlag fra klinisk praksis.

Flertallet av vaktområdene i Finnmark, Troms og Nordland opprettholder uendret vaktbemanning. De statlige overføringene til veterinærene i disse fylkene vil på årsbasis øke med omkring 35 % i forhold til i 2004.

Et utvalg nedsatt av LMD konkluderte i september 2004 med at de utfordringene en står overfor med hensyn til å få en tilfredsstillende veterinærdekning i alle deler av landet, best kan løses ved at tilgang på kliniske veterinærtjenester gjøres til et kommunalt ansvar. Utvalget tilrår derfor at kommunene gis ansvar for at det finnes en tilfredsstillende veterinærdekning. Utvalget mener at det i den sammenheng vil være nødvendig at også det statlige ansvaret for den kliniske veterinærvakten legges til kommunal sektor. Etter LMDs vurdering er det behov for en bredere gjennomgang av organiseringen av vaktordningene i forbindelse med en ansvarsreform.

I tillegg til vaktordningen finnes en rekke ulike virkemidler som kan benyttes for å stimulere veterinærer til etablering i områder med dårlig inntjeningsgrunnlag. Utvalget nevner som eksempler at det i noen kommuner kan tenkes tilsatt kommuneveterinærer i hele eller delte stillinger, mens andre kommuner kan se det som mest hensiktsmessig å yte driftstilskudd til veterinærer i området. I tråd med de eksisterende veterinærområder anbefaler utvalget at de respektive kommunene oppfordres til et utstrakt interkommunalt samarbeid for best mulig å utnytte de økonomiske ressursene som gjøres tilgjengelig for kliniske veterinærtjenester.

I B. Innst. S. nr. 8 (2004-2005) uttrykker komitémedlemmer fra partier som utgjør et stortingsflertall, enighet i at kommunene er de nærmeste til å vurdere behov for tiltak for at innbyggerne skal få tilfredsstillende tilgang på veterinærtjenester. Disse medlemmene ba Regjeringen arbeide videre med utgangspunkt i utvalgsinnstillingen og komme tilbake til saken i neste kommuneøkonomiproposisjon.

LMD vil i tråd med dette gi en nærmere omtale av disse problemstillingene i kommuneøkonomiproposisjonen våren 2005 etter samråd med Kommunenes Sentralforbund og DNV.