2 Sakens bakgrunn og arbeidet i NATO

Dagens sikkerhetsutfordringer er av en helt annen natur og omfang enn tidligere. Vi står ikke lenger overfor en konkret og identifiserbar fiende som kan avskrekkes i tradisjonell forstand. Terrorisme og faren for spredning av masseødeleggelsesvåpen respekterer ingen grenser. NATOs toppmøte i Praha i november 2002 bekreftet at medlemslandene tar de nye sikkerhetsutfordringene på alvor. Utvidelsen vil bidra til å sikre at NATO forblir det viktigste sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidsorgan på begge sider av Atlanteren.

Samtidig som den globale situasjonen er preget av usikkerhet, har forholdene for stabilitet og forutsigbarhet i vårt eget nærområde aldri vært gunstigere. Det siste tiåret har vært preget av en økende integrering av tidligere motstandere i de europeiske og euroatlantiske samarbeidsstrukturer. Utvidelsene av NATO og EU er viktige bidrag i retning av alleuropeisk samarbeid og stabilitet. Styrkingen av NATOs partnerskapssamarbeid og den stadig sterkere integrering av Russland i euroatlantiske strukturer understreker ytterligere NATOs aktive deltakelse i arbeidet med å skape et Europa uten skillelinjer.

Den kalde krigens slutt førte til en nyorientering i NATO, med vekt på utvikling av et omfattende praktisk og politisk samarbeid med alle land i Sentral- og Øst-Europa. NATOs toppmøte i 1994 bekreftet at alliansen var rede til å ta opp nye medlemmer. Utvidelsesstudien fra 1995 understreket at utvidelse var en kontinuerlig prosess, samtidig som man måtte unngå å skape nye skillelinjer.

Da NATOs toppmøte i Madrid i 1997 inviterte Polen, Tsjekkia og Ungarn til å innlede medlemskapsforhandlinger, ble det samtidig understreket at alliansen ville videreføre en «åpen dør»-politikk overfor de øvrige kandidatland. NATOs toppmøte i Washington i 1999 bekreftet dette ved å lansere en egen handlingsplan for medlemskap.

Handlingsplanen er et systematisk program for rådgivning, assistanse og oppfølging overfor kandidatlandene. Ni land, senere utvidet til ti, har deltatt i programmet. Handlingsplanen har gitt alliansen et godt praktisk inntak til kandidatlandenes kvalifikasjoner og utfordringer. Samtidig har man hele tiden lagt til grunn at utvidelsesvedtaket i siste instans ville være en politisk beslutning, ut ifra en totalvurdering av konsekvensene for europeisk stabilitet og sikkerhet.

På toppmøtet i Praha i november 2002 ble det besluttet å invitere Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia til å starte medlemskapsforhandlinger. Samtidig ble det besluttet at handlingsplanen vil bli videreført overfor de tre land som ikke ble invitert i denne omgang, dvs. Albania, Makedonia og Kroatia. Stats- og regjeringssjefene merket seg den fremgangen som var gjort i Albania og Makedonia, og slo fast at også Kroatia i fremtiden ville kunne bli vurdert for medlemskap.

Tiltredelsessamtalene med Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia fant sted fra desember 2002 til februar 2003. Etter dette har de syv lands regjeringer overfor NATOs generalsekretær bekreftet sitt ønske om å tiltre Traktaten.