2 Nærmere om innholdet i håndhevingsforordningen og resolusjonen

2.1 Håndhevingsforordningen

Bakgrunnen for håndhevingsforordningen er bl.a. sak for EF-domstolen mot Frankrike på bakgrunn av franske bønders voldelige aksjoner for å hindre import av jordbruksprodukter fra andre EU-stater (sak C-265/95). I saken ble Frankrike dømt for brudd på EF-traktatens regler om fritt varebytte sammenholdt med lojalitetsplikten, fordi fransk politi ikke hadde gjort nok for å hindre aksjonene.

Håndhevingsforordningen pålegger statene å gripe inn med nødvendige tiltak når transport av varer mellom medlemsstater stanses, forsinkes eller vanskeliggjøres ved fysiske tiltak eller på annen måte (se artikkel 4, jf. artikkel 1 nr. 1). Inngrepsplikten gjelder bare dersom hindringen av det frie varebytte er alvorlig og fører til betydelig tap for dem som blir berørt. Det er dessuten et vilkår at øyeblikkelige tiltak er nødvendige for å unngå at hindringen vedvarer, brer seg eller forverres. Retten til bl.a. å streike eller demonstrere skal respekteres (se artikkel 2).

Det er norske myndigheter som bestemmer hvilke tiltak som skal iverksettes. Situasjonene vil ofte gjøre det nødvendig for politiet å gripe inn, men dette må vurderes konkret. Det kan forekomme at andre tiltak er mer hensiktsmessige, f.eks. forhandlinger og megling eller tvangsmidler etter tvangsfullbyrdelsesloven, eller at inngrep fra politiet bør kombineres med andre typer tiltak.

Hvis slike situasjoner oppstår, eller når det er fare for slike situasjoner, skal medlemsstaten umiddelbart informere Kommisjonen, som videreformidler informasjonen til øvrige medlemsstater (se artikkel 3). Medlemsstaten skal på forespørsel fra Kommisjonen opplyse om hva den vil gjøre, eller eventuelt begrunne hvorfor den mener å ikke ha inngrepsplikt.

Hvis Kommisjonen mener at det foreligger en hindring som innebærer inngrepsplikt, kan den oppfordre medlemsstaten til å iverksette tiltak (se artikkel 5). Kommisjonen kan ikke pålegge staten å gripe inn.

På EFTA-siden vil EFTAs overvåkingsorgan ha de oppgavene som Kommisjonen har overfor EU-landene.

Brudd på forpliktelsene etter forordningen kan resultere i traktatbruddssøksmål og erstatningsansvar etter alminnelige EF-rettslige regler. Dette er ikke særskilt regulert av forordningen. Tilsvarende vil gjelde i EØS-sammenheng.

2.2 Resolusjonen

Resolusjonen som ble vedtatt i tilknytning til forordningen, understreker betydningen av de hensynene som forordningen skal ivareta. Resolusjonen presiserer bl.a. at statene er enige om å gjøre sitt aller beste for å ivareta det frie varebyttet og raskt gripe inn mot alvorlige hindringer for det frie varebyttet, samtidig som streikeretten og andre grunnleggende rettigheter skal respekteres.