Neste kapittel

Forrige kapittel

2 Saker som skal legges frem for Stortinget til endelig avgjørelse - Søknader om billighetserstatning i forbindelse med utbyggingen av Gardermoen hovedflyplass

SAK NR 1

2.1 Innledning

Billighetserstatningsutvalget har behandlet 274 søknader fra personer som er berørt av utbyggingen av Gardermoen hovedflyplass.

Det samlede antall boliger som medgår til flyplass, vei og jernbane er 262. Av disse er 253 berørt av utbyggingen av selve flyplassen, 9 av den statlige reguleringsplan for vei og jernbane.

Av de 253 som er berørt av utbyggingen av selve flyplassen, er det 213 som har fått sin erstatning fastsatt ved minnelig avtale med myndighetene. 42 grunneiere har fått erstatningen stipulert ved rettslig skjønn. Av de 9 som er medgått til vei/jernbane, er 7 avgjort ved minnelig avtale og 2 ved skjønn.

Samtlige grunneiere har under forhandlingene vært representert ved advokater. Myndighetene har dekket alle utgifter til advokatbistand i henhold til advokatenes regninger.

Billighetserstatningsutvalget fattet ikke endelig vedtak i sakene, men utvalgets flertall anbefalte at 273 av søknadene ble avslått. I ett tilfelle anbefalte utvalgets flertall billighetserstatning med kr 50 000,-.

Sakene fremmes nå for Stortinget til endelig avgjørelse.

Det vises for øvrig til Billighetserstatningsutvalgets protokoll som følger vedlagt som utrykt bilag.

2.2 Søknadenes innhold

De fleste søknadene er fremsatt samtidig under henvisning til Stortingets behandling av Innst S nr 52 (1994-95). I felles oversendelsesbrev fra Grendeutvalget for Gardermoen gis det uttrykk for at det anses mest rettferdig at billighetserstatning gis på generelt grunnlag med et likt beløp for alle som rammes. Det er søkt om billighetserstatning i tillegg til den erstatning søkerne måtte ha fått eller vil få på annet grunnlag.

Søknadene om billighetserstatning er skjematisk formulert og er begrunnet i de problemer og vanskeligheter søkerne er påført ved å måtte flytte fra sitt hjem på Gardermoen. Søknadene gjelder de belastninger søkerne er påført og som etter skjønn og forhandlinger ikke omfattes av det som erstattes ved ekspropriasjon. I søknaden vises til skjønn av 11.01.95 i Nedre Romerike herredsrett vedrørende ekspropriasjon av boliger innenfor flyplassområdet hvor det uttrykkelig er angitt at det ved ekspropriasjon ikke gis erstatning for tort og svie. Det vises også til at retten uttalte at den ikke er i tvil om at det forhold at ekspropriasjonen medfører at et helt samfunn rykkes opp med roten, har vært en ekstra belastning for beboerne.

Alle søker om billighetserstatning på «minimum kr 150 000,-.» For søkerne som er berørt av utbyggingen som naboer er det også anført følgende:

«Også for oss går lokalsamfunnet i oppløsning. Blir vi boende vil vi få store problemer og ulemper på grunn av naboskapet til flyplassen med den støy og forurensning dette fører med seg, i tillegg til vanskelighetene ved at skole, post og andre servicetilbud blir nedlagt - og mange av våre naboer flytter til nye bosteder.
Finner vi det på den annen side nødvendig å godta tilbudet om salg til Luftfartsverket fordi ulempene blir så store at det ikke er mulig å bli boende, vil vi møte et lokalt bruktboligmarked med svært få og dyre tilbud. Tvinges vi til å bygge nytt, vil innløsningssummen ikke dekke kostnadene slik at vi må sette oss i gjeld.»

Til hver søknad fulgte et bilag som inneholdt opplysninger om eieren med familie, om de berørte eiendommer og om mulig innkjøpt ny eiendom. De fleste har knyttet sin søknad til at de økonomisk har kommet uheldig ut. Mange søkere har også redegjort nærmere for belastninger i form av ikke-økonomisk tap som følge av flyttingen. Enkelte søkere har imidlertid fremsatt søknader uten å benytte nevnte skjemaer.

2.3 Den forberedende behandling

Søknadene har vært gjenstand for forberedende behandling i Luftfartsverket, Samferdselsdepartementet og Justisdepartementet.

Luftfartsverket foretok, i samråd med Samferdselsdepartementet, en omfattende generell vurdering av situasjonen for de berørte ved Gardermoutbyggingen og en konkret vurdering av den enkelte søknad. På bakgrunn av nye opplysninger i forbindelse med kvalitetssikring av rapporter om Gardermobeboernes reetablering, foretok Luftfartsverket også en fornyet vurdering av den enkelte søknad. De reviderte opplysninger fikk ikke betydning for Luftfartsverkets anbefalinger om billighetserstatninger.

Samferdselsdepartementet presiserte at tiltakshaverne har betalt full erstatning i ekspropriasjonssaken i henhold til norsk lov og at det ikke er grunnlag for ytterligere erstatninger fra tiltakshavernes side. Samferdselsdepartementet fant derfor, og under henvisning til Luftfartsverkets redegjørelse, ikke å kunne anbefale billighetserstatning på generelt grunnlag. Det ble likevel for noen fås vedkommende reist spørsmål om billighetserstatning burde vurderes nærmere på grunn av særlige medisinske og sosiale forhold.

Av søkerne har 219 fått sin eiendom ekspropriert. De har fått eller vil få erstatningen fastsatt ved minnelig avtale eller skjønn. En liten andel av disse sakene gjelder søkere der eiendommen er ekspropriert til vei/jernbane. Justisdepartementet fant ikke grunn til å utsette avgjørelsen av billighetserstatningssaken til ekspropriasjonserstatningen var endelig fastsatt. 2 saker gjelder søkere som er berørt som leietakere til boliger i utbyggingsområdet, og disse har følgelig ikke fått ekspropriasjonserstatning.

Om disse til sammen 221 søknadene uttalte Justisdepartementet: «Offentlige reguleringsplaner griper inn i mange menneskers liv. Stortinget har gjennom lovgivningen inngående definert ekspropriaters erstatningsrettslige vern. Rekkevidden av dette vernet er ytterligere presisert gjennom en omfattende rettspraksis. Samfunnets planer vil også ofte kunne påvirke den enkeltes liv i sterk grad uten at dette medfører erstatningsplikt.

Billighetserstatningsordningen er subsidiær i forhold til lovgivningen på området og domstolenes avgjørelser. Domstolenes avgjørelser eller frivillige avtaler kan derfor ikke overprøves etter ordningen.

Hvorvidt den enkelte ekspropriasjonserstatning/innløsningssum er for lav, er således et spørsmål som faller utenfor billighetserstatningsordningen. Det samme gjelder spørsmålet om erstatning for ikke-økonomisk tap i form av tort og svie for den ulempe flyttingen har medført. Etter ekspropriasjonserstatningsretten synes erstatningsansvaret å være begrenset til dekning av økonomisk tap. Man bør ikke ved billighetserstatningsordningen sette et slikt prinsipielt standpunkt til side.

Departementet finner derfor ikke at det tilligger billighetserstatningsordningen å tilkjenne økonomisk kompensasjon på grunnlag av Gardermoenutbyggingen som sådan. En tilkjennelse av billighetserstatning vil for øvrig skape en svært uheldig presedensvirkning i forhold til senere ervervssaker, og en uheldig forskjellsbehandling i forhold til andre som allerede har fått sin eiendom ekspropriert.

Billighetserstatning kan derfor bare være aktuelt dersom den enkelte søker har kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med andre som har fått sin eiendom ekspropriert.

Justisdepartementet viser til Samferdselsdepartementets og Luftfartsverkets uttalelser der det går frem at det generelt ikke er grunnlag for å hevde at søkerne har kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med andre i tilsvarende situasjoner. Det er heller ikke holdepunkter for å bebreide det offentlige i saken. Det er videre lagt til grunn at denne søknad ikke inneholder momenter av en slik styrke at det er rimelig at billighetserstatning tilkjennes.

Justisdepartementet tiltrer denne vurderingen og anbefaler at billighetserstatning ikke tilkjennes. De 53 øvrige søknadene gjelder søkere som er berørt av flyplassutbyggingen som naboer. Et flertall av disse søkerne har fått tilbud om innløsning av sin eiendom fra Oslo Hovedflyplass A/S (OHAS).

Justisdepartementet uttalte i tillegg følgende til disse sakene:

«For så vidt gjelder lovgivningens vern for søkere med eiendommer i naboområdene, viser departementet til granneloven, forurensningsloven og lov om helsetjenester i kommunen. Det vises også til at OHAS har gitt tilbud om kjøp av enkelte omkringliggende eiendommer.
Billighetserstatningsordningen er subsidiær i forhold til lovgivningen på området. Domstolenes avgjørelser eller frivillige avtaler kan ikke overprøves etter ordningen. Departementet finner på den bakgrunn ikke å ville utsette avgjørelsen av saken inntil eventuell innløsningssum er avtalt eller eventuell nabosak er avsluttet.
Departementet finner ikke at det tilligger billighetserstatningsordningen å tilkjenne økonomisk kompensasjon på grunnlag av Gardermoenutbyggingen som sådan. En tilkjennelse av billighetserstatning vil for øvrig skape en svært uheldig presedensvirkning i forhold til senere ervervssaker, og en uheldig forskjellsbehandling i forhold til andre som allerede har fått sin eiendom ekspropriert eller har eiendom i nærheten av offentlige utbyggingsområder.
Billighetserstatning vil derfor bare være aktuelt dersom den enkelte søker har kommet spesielt uheldig ut i forhold til andre som har eiendom i nærheten av offentlige utbyggingsområder.
Departementet finner på bakgrunn av sakens opplysninger ikke holdepunkter for at søkeren har kommet særlig uheldig ut i forhold til andre i sammenlignbar situasjon. Departementet anbefaler ikke billighetserstatning i saken.».

Av de i alt 274 søknader ble 5 søknader vurdert nærmere på bakgrunn av søkernes opplysninger om særlige sosiale eller medisinske forhold. Justisdepartementet uttalte vedrørende disse sakene:

«Stortinget har gjennom lovgivningen inngående definert ekspropriaters erstatningsrettslige vern. Rekkevidden av dette vernet er blitt ytterligere presisert gjennom en omfattende rettspraksis.
Høyesterett har blant annet i plenumsdommene i Rt 1970 s 67 (Strandlovdommen) og Rt 1976 s 1 (Kløftadommen) vurdert regelverkets forhold til Grunnloven § 105.
I Rt 1974 s 524 ( Fornebudommen) har Høyesterett lagt til grunn at meningen har vært å innskrenke erstatningsansvaret til kun å omfatte skade som har gitt seg utslag i økonomisk tap. Uttalelsen var riktignok knyttet til nabolovens bestemmelser, men må også gjelde i relasjon til ekspropriasjonserstatningsreglene. I dag er det særlig lov 6. april 1984 om vederlag ved oreigning av fast eigedom som regulerer ekspropriaters erstatningsrettslige stilling. Det vises for øvrig til Stordrange: Ekspropriasjonserstatningsloven kommentarutgave 1991 s 184 annet avsnitt.
Når man gjennom de ordinære ekspropriasjonserstatningsregler synes å ha inntatt et prinsipielt standpunkt som nevnt over, bør man ikke ved billighetserstatningsordningen sette et slikt standpunkt til side. Kun i tilfeller der søker har kommet så uheldig ut at man ikke kan ha tatt høyde for den aktuelle situasjon ved fastsettelsen av de ordinære erstatningsreglene, kan billighetserstatning etter departementets syn være aktuelt.
Offentlige reguleringsplaner griper inn i mange menneskers liv. I en del tilfeller kan man ikke utelukke at en slik inngripen er så belastende at den gir seg medisinske utslag. Det er imidlertid svært vanskelig å påvise tilstrekkelig nær årsakssammenheng mellom slike skader og offentlige reguleringsplaner... Det er videre tvilsomt om en eventuell årsakssammenheng kan anses som påregnelig. Så lenge erstatningsgrunnlaget ikke bygger på at det offentlige kan bebreides i sakens anledning, kan man ikke se at det er rimelig at staten gjennom billighetserstatningsordningen skal overta risikoen for søkerens skade.»

Av den samlede søkermasse er ytterligere 5 saker fremmet av arvinger til eiendommer i utbyggingsområdet, og det er opplyst om at 2 av de øvrige søkerne er avgått ved døden etter at søknaden ble fremsatt. Det kan ikke utelukkes at dette siste tallet nå er noe høyere. Justisdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning i disse tilfellene under henvisning til at det etter fast praksis ikke gis billighetserstatning til etterlatte.

2.4 Billighetserstatningsutvalgets merknader

Billighetserstatningsutvalget viste til at det hadde vært reist spørsmål om det skulle kunne gis billighetserstatning til ekspropriater som har fått erstatningen fastsatt ved minnelig avtale dersom det kunne legges til grunn at de gjennom denne fremgangsmåten var kommet dårligere ut enn om de hadde fått erstatningen stipulert ved rettslig skjønn. Utvalget viste til de tall som her er gjengitt i pkt 1, hvor det går frem at et stort antall har fått erstatningen fastsatt ved avtale.

Billighetserstatningsutvalgets formann, hr dommer Hans M Michelsen, uttalte i den forbindelse i et notat til utvalgets medlemmer:

«Min hensikt har vært å få frem at det overveldende flertall av de berørte har gått med på å få sin erstatning fastsatt ved avtale og ikke ved skjønn. I dette ligger at det store flertall har sett sine interesser best tjent med å følge denne fremgangsmåten. Det synes da vanskelig å skulle legge til grunn at de eller noen av dem skulle være kommet særlig uheldig ut ved erstatningsfastsettelsen. Av den redegjørelsen som er gitt fra Luftfartsverkets side, kan man videre se hvordan man har gått frem ved erstatningsfastsettelsene, og hvilket arbeide som i denne forbindelse er utført.
Man må etter min oppfatning kunne si at det ligger et grundig forarbeide til grunn for erstatningsfastsettelsene, og at et nitid arbeide er utført med den konkrete kontrakt. I denne forbindelse må det legges vekt på at de berørte i høy grad har kommet til orde ved erstatningsfastsettelsen, og at de har vært representert ved advokater og sakkyndige på fastsetning av erstatning. Det er meget erfarne såkalte skjønnsadvokater man her møter. De har alle en lang erfaring bak seg i ekspropriasjonssaker. Det er lite trolig at de skulle ha rådet sine klienter til å inngå avtaler advokatene ikke selv har ansett for å være tilfredsstillende for den enkelte.
Etter dette er det slik jeg ser det, ikke grunnlag for å bygge på at de som har fått sin erstatning fastsatt ved avtale, skulle ha kommet særlig dårlig ut. Til dette kommer at man vil stå overfor et umulig skjønnstema om man skulle søke å sammenligne avtaleresultatet for den enkelte eller for alle med hva man måtte anta ville bli tilkjent ved et rettslig skjønn. Det foreligger intet skjønn her. Det er moment i dette bildet at man i dag ikke kan foreta hva man kaller en revisjon eller overprøvelse av avtaleresultatet fordi åstedene er forandret.
Man kunne tenke seg mot dette å innvende at det man kan benevne som tidsfaktoren, ikke bør komme de berørte til skade. Til dette er imidlertid å svare at de har inngått en avtale som de har måttet se seg tjent med. Det er da ikke rimelig at ekspropriatene etterpå, når tilstanden har endret seg, skal kunne oppnå en endring.»

Utvalget sluttet seg enstemmig til dette og fant ikke å anbefale billighetserstatning på dette grunnlag.

Utvalget drøftet videre om det skulle være grunnlag for å tilkjenne billighetserstatning til dem som ved å måtte etablere seg på ny har fått ekstra gjeldsbelastning.

Om denne problemstilling uttalte formannen i brev til medlemmene:

«Ut fra en vesentlig faktisk omstendighet må jeg gå imot det forslaget som bygger på tanken om en kompensasjon for en ekstra gjeldsbelastning. De av de berørte som har mistet sine hus og hjem, har fått sin erstatning utmålt etter det som i ekspropriasjonsretten kalles gjenanskaffelsesverdi. Denne er i lov av 6. april 1984 nr 17 § 7 definert slik:
«Ved oreigning av eigedom som eigaren nytter til bustad, fritidshus eller eiga verksemd, skal vederlag for bygning eller anlegg med turvande tomt fastsetjast på grunnlag av utgiftene til attkjøp av annen eigedom til tilsvarande bruk, så framt attkjøp må reknast naudsynt for at eigaren skal haldast skadeslaus.»
Det heter videre i tredje avsnitt i § 7:
«Ved fastsetjinga av vederlaget skal det gjerast fradrag for føremoner som attkjøp av annen eigedom i tilfelle vil føre med seg, ved meir moderne utstyr, lengre levetid, meir rasjonell drift, lågere vedlikehaldskostnad eller på annen måte.»
Skulle en ekspropriat som har fått gjenanskaffelsesverdien erstattet ønske å skaffe seg en større eller bedre bolig, og som følge av dette pådrar seg en større gjeldsbyrde, får det bli hans egen sak. Skulle han i tillegg til gjenanskaffelsesverdien få en billighetserstatning hensett til den økende gjeldsbyrde, ville dette innebære at vedkommende får mer enn den fulle erstatning han etter grunnloven, loven og rettspraksis har krav på.»

Utvalget sluttet seg enstemmig til dette og fant ikke å kunne anbefale billighetserstatning på dette grunnlag.

Billighetserstatningsutvalget kom enstemmig til at det ikke kunne anbefales billighetserstatning i de tilfellene hvor søkerne er avgått ved døden etter at søknaden er innlevert. Samtlige instanser som har hatt billighetserstatningssaker til behandling, har fulgt det syn at det ikke bevilges billighetserstatning til etterlatte.

Billighetserstatningsutvalget viste videre til at det har fått seg delegert myndighet til å bevilge billighetserstatning opp til et beløp som i hver sak nå er kr 200 000,-. Det må være klart at Billighetserstatningsutvalget ikke kan bevilge slike beløp når man som her står overfor hva som må betegnes som massesøknader. Utvalget må innskrenke seg til å fremkomme med en anbefaling som dog må kunne inneholde et forslag om størrelsen på en eventuell erstatning.

Billighetserstatningsutvalget delte seg i et flertall og et mindretall når det gjaldt spørsmålet om hvilken anbefaling som burde fremsettes overfor Stortinget. Flertallet, høyesterettsdommer Michelsen og stortingsrepresentant Nordtun sluttet seg til de uttalelser som var fremkommet fra Justisdepartementet og anførte:

«Sentraladministrasjonen - i de senere år Justisdepartementet - Billighetserstatningsutvalget, Stortingets justiskomité og Stortinget har ved behandlingen av søknader om billighetserstatning bygget på den hovedtanke at det ikke bevilges billighetserstatning hvor det gjennom lovgivningen er etablert en annen erstatningsordning. Billighetserstatning gis ikke som et tillegg til vederlag som ytes på annet grunnlag.
I de foreliggende tilfeller vil ekspropriatene ha fått eller få sin erstatning fastsatt i henhold til Grunnlovens § 105 og på basis av lov og rettspraksis. De som berøres av utbyggingen som naboer, vil ha fått eller vil få vederlaget på grunnlag av de lovbestemmelser som er nevnt av Justisdepartementet i brevene gjengitt ovenfor.
Man har gjennom tidene gjennomført en rekke store ekspropriasjoner. Erstatningen har vært fastsatt ut fra de prinsipper som er nevnt overfor. Det ville etter flertallets oppfatning innebære en ikke akseptabel forskjellsbehandling om man nå i tillegg til den lovbestemte erstatning skulle yte en billighetserstatning.
Man kunne tenke seg å anføre at man i den foreliggende sak står overfor meget omfattende inngrep. Det kan med fremtiden for øye tenkes liknende store inngrep. En bevilgning av billighetserstatning i dette tilfellet synes å kunne danne en presedens som vil medføre konsekvenser som det bør advares mot.»

Mindretallet, stortingsrepresentant Lian, kom til at utvalget burde anbefale overfor Stortinget at de som berøres av utbyggingen av Gardermoen - med unntak for de tilfeller der søkerne er avgått ved døden - innvilges en generelt fastsatt billighetserstatning på kr 30 000,- til kr 50 000 til hver:

«Utvalget har i min tid som medlem to ganger anbefalt å gi grupper billighetserstatning på generelt grunnlag. Den ene gjaldt lobotomerte og den andre gjaldt tapt skolegang for barn av omstreifere. Jeg mener at i denne saken bør Billighetserstatningsutvalget anbefale Stortinget å gi alle berørte en generell billighetserstatning på eksempelvis kr 30 000,- til kr 50 000,- , fordi utbyggingen av ny hovedflyplass på Gardermoen er et helt spesielt, unikt tilfelle i norsk rettspraksis. Jeg understreker at det gjelder grunnervervet av selve flyplassen, ikke tilbringerveier og bane. Grunnerverv til veier og jernbane følger vanlig rettspraksis, noe det er redegjort grundig for.

Min begrunnelse for å anbefale Stortinget å gi en generell erstatning til alle er følgende: Gjeldende regelverk om ekspropriasjon er gitt ut fra forutsetningen om begrensede inngrep. Det vil si at det i norsk rettspraksis ikke har forekommet en tilsvarende eller liknende situasjon hvor nærmere 1000 mennesker og over 250 husstander blir berørt. Ny hovedflyplass på Gardermoen er ikke et begrenset inngrep. Lovgivers intensjon og gjeldende regelverk om ekspropriasjon er gitt ut fra forutsetningen om begrensede inngrep. Tilfellet Gardermoen har sprengt rammene i forhold til tidligere erfaringer og rettspraksis og lovgivers intensjon.

Tilfellet Gardermoen kan sammenlignes med naturinngrep i forbindelse med kraftutbygging eller mineralutbygging hvor lovverket åpner for et tillegg til erstatningen med bakgrunn i den forventede fremtidige inntekt staten vil få som en følge av utbyggingen.

Tilfellet Gardermoen er helt spesielt og ekstremt ved at et helt lokalsamfunn brytes opp og raderes ut. Skole, menighetshus, samfunnshus, postkontor, idrettsplass, bensinstasjon, storkiosk, idrettslag, barnepark og hjem forsvinner. Det betyr at i tillegg til å miste egen bolig, mister alle også lokalsamfunnet med sine tilbud og etablerte sosiale nettverk.

Tilfellet Gardermoen er helt spesielt siden det av storsamfunnet allerede på begynnelsen av 70-tallet ble tatt høyde for at det kunne bli storflyplass på Gardermoen gjennom et fylkesplanvedtak som i praksis satte forbud mot nybygging i det regulerte området. Det har medført høy gjennomsnittsalder i området og en overrepresentasjon av eldre mennesker. Det har også ført til stor usikkerhet i forhold til stedets framtid, noe som eksempelvis kan ha resultert i dårligere vedlikehold.»

Som nevnt under pkt. 3 ovenfor er noen søknader vurdert særskilt på grunnlag av særlige sosiale eller medisinske belastninger. Dette er de samme søknader som Samferdselsdepartementet mente burde vurderes nærmere med hensyn til billighetserstatning. I samråd med Billighetserstatningsutvalgets formann ble enkelte av disse søkerne forespurt om legeerklæringer.

De søknader som er vurdert særskilt omtales i det følgende:

AA, født 1933, har fått sin eiendom ekspropriert i forbindelse med utbyggingen på Gardermoen, og erstatningen ble fastsatt ved minnelig avtale i 1993. Hun ble rammet av hjerneblødning samme år. Søkeren har fremlagt legeerklæring i saken.

BB, født 1930, og BC, født 1930, har fått sin eiendom ekspropriert i forbindelse med utbyggingen på Gardermoen. Erstatningen ble fastsatt ved minnelig avtale i 1993. BB fikk etter innløsningsforhandlingene nervesammenbrudd av en slik karakter at det medførte innleggelse.Søkerne ble gitt anledning til å fremskaffe legeerklæring. De ønsket imidlertid ikke «å rippe opp i saken», men opplyste likevel at BB fortsatt er avhengig av nervetabletter.

CC, født 1933, har fått sin eiendom ekspropriert i forbindelse med utbyggingen på Gardermoen. Erstatningen er fastsatt ved minnelig avtale. Søkeren skal ha fått forsterket sine psykiske plager som følge av innløsningsprosessen. Dette skal også ha gitt seg utslag i muskelsmerter som må oppfattes som kronisk smertetilstand - fibromyalgi. Hun har en funksjonshemmet datter som tidligere bodde i nabohuset. Det er vedlagt legeerklæring i saken.

DD, født 1928, har fått sin eiendom ekspropriert i forbindelse med utbyggingen på Gardermoen, og erstatningen er fastsatt ved minnelig avtale. Søkeren har omsorgen for en sønn som er ufør på grunn av psykiske plager. Hensynet til sønnen har skapt særlige behov ved anskaffelse av ny bolig. Hun er således blitt påført en betydelig meromkostning ved oppførelse av ny bolig.

For DD ble det under den forberedende behandling dog presisert at sønnens behov for å bo i nærheten av skogen også kunne vært ivaretatt ved å velge bolig gjennom Luftfartsverket.

Følgende sak er også omtalt spesielt i Billighetserstatningsutvalgets protokoll:

EE, født 1957, hører ikke til den gruppen søkere som har fått sin eiendom ekspropriert. Han berøres imidlertid av utbyggingen av Gardermobanen. Huset er innløst av NSB, og erstatningen er fastsatt av lagmannsretten. Det søkes om billighetserstatning i det det anføres at det tilkjente beløp er for lavt til å erverve tilsvarende bolig i samme nærområde. Det vises særlig til at det ene barnet er funksjonshemmet og at den tidligere bolig var spesielt tilpasset hans behov. Han har videre eneomsorgen for sine tre barn, noe som har gjort ham særlig avhengig av nærmiljøet. Samferdselsdepartementet sluttet seg til NSB som viste til at søkeren ved imøtekommelse av krav om innløsning etter en samlet vurdering har kommet bedre ut enn øvrige naboer til banen, og at hans situasjon ikke bør medføre at han får en høyere erstatning enn de direkte berørte. Samferdselsdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet sluttet seg til uttalelsen og presiserte at innløsningssummen også var fastsatt etter ekspropriasjonserstatningsrettslige prinsipper.

FF, født 1930, har fått sin eiendom ekspropriert i forbindelse med utbyggingen på Gardermoen. Han avgikk ved døden høsten 1995. I søknaden opplyses at søkeren var avhengig av pleie fra sin sønn som også bodde i samme bolig. Det vises til at flyttingen har medført stor belastning også for sønnen fordi han måtte ta seg fri fra sitt arbeid for å ivareta sin fars interesser. Det vises også til økte boutgifter for sønnen da han ikke lenger kunne bo sammen med sin far. Søknaden ble under den forberedende behandling tolket slik at den også gjaldt søkerens sønn. Både Samferdselsdepartementet og Justisdepartementet fant imidlertid at søknaden ikke inneholdt momenter av en slik styrke at det var rimelig å anbefale billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget kom enstemmig til at det ikke var grunnlag for å undergi noen av disse søkerne erstatningsmessig særbehandling. Utvalget sluttet seg til Justisdepartementets anbefaling, og fant også at det for AA, BB og CCs vedkommende ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort årsakssammenheng. For sak FF la Billighetserstatningsutvalget til grunn at søknaden måtte anses å gjelde søkerens sønn.

Billighetserstatningsutvalget fattet følgende vedtak for 273 av de 274 søknadenes vedkommende:

«Billighetserstatningsutvalgets flertall finner ikke grunnlag for å anbefale at det bevilges billighetserstatning til de grunneiere som berøres av utbyggingen av Gardermoen til hovedflyplass. Mindretallet anbefaler at det gis en generell billighetserstatning i størrelsesorden kr 30-50 000,- til de grunneiere som berøres av utbyggingen av Gardermoen til hovedflyplass.»

En søknad ble anbefalt innvilget av utvalget:

NN, født 1933, og MN, født 1938, har fått sin eiendom ekspropriert, og erstatningen er fastsatt ved minnelig avtale i juli 1995. To dager etter at avtalen ble inngått, ble NN rammet av hjerteinfarkt.

Luftfartsverket viste til at søknaden burde vurderes med hensyn til billighetserstatning dersom det kunne dokumenteres sammenheng mellom NNs hjerteinfarkt og innløsningen/flytteprosessen.

Søker la fram to legeerklæringer til saken.

Justisdepartementet uttalte at det ikke kunne utelukkes at reguleringsplanene kunne ha vært medvirkende til hjerteinfarktet. Etter en vurdering av sakens omstendigheter, fant departementet likevel under henvisning til de innledende merknader gjengitt i pkt 3, ikke å ville fravike det prinsipielle synspunkt at billighetserstatningsordningen ikke bør anvendes som supplement til gjeldende ekspropriasjonserstatningsrett eller inngåtte avtaler. Justisdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalgets flertall, de to stortingsrepresentantene, fant å legge avgjørende vekt på de to legenes erklæringer og fant etter en helhetsvurdering å anbefale at billighetserstatning ble tilkjent med kr 50 000,-.

Mindretallet, utvalgets leder, fant ikke grunnlag for å undergi denne søknaden særbehandling. Det ble vist til at det var en tidsmessig sammenheng mellom avtaleinngåelsen og hjerteinnfarktet. Det kunne dog ikke ses at det skulle være noen rimelig sannsynlighetsovervekt for at sykdommen som rammet en 62 år gammel mann, skulle være forårsaket av de forhandlinger som hadde funnet sted, og hvor søkerne var bistått av advokat.

Justisdepartementet viser til sin tidligere vurdering av saken, men tar Billighetserstatningsutvalgets flertalls anbefaling til etterretning.

Enkelte søkere har tilskrevet Justisdepartementet etter Billighetserstatningsutvalgets behandling. En søker understreker at hun føler seg overkjørt at myndighetene i forbindelse med fastsettelsen av ekspropriasjonserstatningen. AA og CC ovenfor har for departementet fastholdt at det må legges til grunn årsakssammenheng mellom belastninger i forbindelse med flyplassutbyggingen/flytting og deres helseplager.

Justisdepartementet fremmer etter dette Billighetserstatningsutvalgets forslag for samtlige 274 søknader.