3 Klagesaker

I overensstemmelse med Stortingets forutsetninger er det adgang til å bringe Billighetserstatningsutvalgets avgjørelser inn for Stortinget. Nedenfor fremmes 35 klagesaker.

SAK NR 2

NN, født 1931, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av feilplassering i institusjon for psykisk utviklingshemmede fra 1949 til 1956. Søkeren ble i 1984 tilkjent billighetserstatning med kr 50 000,- for sterilisering utført i 1956. Det ble lagt vekt på at søkeren oppfattet inngrepet som et vilkår for å bli utskrevet fra institusjonen. Det er bedt om ny vurdering av saken på bakgrunn av den belastning institusjonsoppholdet skal ha medført.

Helsetilsynet viste til at det ikke fremkom nye medisinske opplysninger vedrørende steriliseringen og viste til sin tidligere vurdering. På bakgrunn av de tester som ble gjennomført og de vansker søkeren frembød, fant Helsetilsynet ikke at søkeren kunne anses feilplassert ved institusjonen. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og ytterligere billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren klager over vedtaket idet det hevdes å være manglende samsvar mellom testresultatene og søkerens faktiske mentale tilstand. Det understrekes at en billighetserstatning vil ha stor betydning for søkeren.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 3

NN, født 1961, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av langtidsskadevirkninger etter bruk av legemiddelet Cortison/Prednison. Søkeren ble behandlet med binyrebarkhormoner (Cortison) fra hun var 2-3 år til hun var 18 år gammel som følge av påvist medfødt defekt i hormonproduksjonen i binyrebarken. Hun ble senere i flere år behandlet med Prednison. I senere år er det ikke konstatert funksjonsforstyrrelser i binyrene samtidig som hun nå har et normalt liv uten hormontilførsel. Søkeren er i dag uføretrygdet og lever med store smerter. Hun mener smertetilstanden har sammenheng med den mangeårige hormontilførsel og betviler det medisinske grunnlag for behandlingen.

Helsetilsynet viste til at søkeren hadde fått adekvat behandling for sin grunnlidelse som ble korrekt og rettidig diagnostisert. Årsakssammenheng mellom medisineringen og søkerens senere helseplager ble heller ikke ansett dokumentert. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søkeren at hun er blitt bedre etter at cortisonbehandlingen ble avsluttet, noe som tilsier at diagnosen ikke kan ha vært korrekt. Medisineringen kan følgelig heller ikke ha vært nødvendig. Hun fastholder også sin oppfatning om årsakssammenhengen mellom hormonbehandlingen og helseplagene.

Helsetilsynet viser til at søkeren ble gitt suppresjonsbehandling (undertrykkende behandling) av for høy hormonproduksjon, og finner det godt forklarlig at hun har klart seg i senere år uten hormontilførsel. Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 4

NN, født 1931, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av belastninger etter helsevesenets behandling av uriktige beskyldninger fra datteren om seksuelt misbruk. Det fremgår at datteren i 1992 oppga opplysninger til behandlingspersonell ved X sykehus om at hun var utsatt for seksuelt misbruk av sin far.

Søkeren viser til den påkjenning han var utsatt for ved å ha blitt konfrontert med disse uttalelser fra psykolog og kommunelege. Han viser også til at incestpåstandene ble alminnelig kjent i nærmiljøet, noe som medførte ytterligere belastning. Datteren trakk sine uttalelser tilbake i slutten av 1992 i det hun så det hele som «opplevelser og drømmer». Hun avgikk ved døden i 1993, 20 år gammel. Det ble ikke funnet sikker dødsårsak, men i henhold til obduksjonsrapporten er det mest sannsynlig at «dødsfallet er medikamentrelatert og i så fall antagelig en bivirkning til medikamentet Melleril brukt i relativt høye doser».

Kommunelegen erklærte for herredsretten i 1995 at han aldri hadde ment å beskylde søkeren for incest. Legen presiserte i den forbindelse at hensikten var å orientere søker om datterens påstander. I brev til søkeren i 1993 presiserer den aktuelle psykolog at han aldri hadde ment å beskylde søkeren for å ha foretatt incesthandlinger og at han beklager at han har uttalt seg på en måte som kunne misforstås. Psykologens utsagn i juni 1992 der søkers datters uttalelser om seksuelt misbruk ble refert, ble kjent døde og maktesløse ved herredsrettens dom i 1996.

Helsetilsynet viste til at datteren hadde vært behandlet på X sykehus med stor vekt på at hennes lidelser også kunne skyldes seksuelle overgrep som hun påsto seg utsatt for fra sin far. Datterens sykdomstegn gjorde det medisinsk sett faglig rimelig å vektlegge muligheten for incest, og det kunne ikke sees dokumentert at disse mulighetene hadde vært presentert for søkeren på en faglig uforsvarlig måte. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen kritiserer søkeren endel forhold ved X sykehus' behandling av datteren og mener at innleggelsen ved Y sykehus burde vært fremskyndet. Søkeren er av den oppfatning at tragedien kunne ha vært unngått dersom helsevesenet hadde vist mer klokskap og håndtert denne saken på en annen måte. Han reagerer også på måten han ble underrettet om datterens dødsfall. Søkeren mener seg berettiget til billighetserstatning på bakgrunn av den enorme emosjonelle og økonomiske belastning saken har medført for ham og hans familie.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder opplysninger som ikke var kjent ved første gangs behandling av saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 5

NN, født 1960, har søkt staten om billighetserstatning med påstand om urettmessig innesperring på X sykehus i seks år. Søker har vært innlagt på sykehuset i alt åtte ganger i perioden 1980 til 1992 med diagnosene reaktiv eksitasjonspsykose og manisk depressiv psykose.

Statens helsetilsyn viste til at søkeren er nøye fulgt opp, og det er ført løpende journalnotater og epikriser. Av disse fremgår det at søker i perioder har vært urolig psykotisk med provoserende adferd. Hans tilstand har vært svingende, og han har vært flyttet frem og tilbake mellom avdelinger og er forsøkt utskrevet til bo- og rehabiliteringssenter. Søkeren er blitt adekvat medisinert etter hans skiftende tilstander. Faginstansen fant ikke grunnlag for at søker skal ha blitt holdt ulovlig innesperret eller at han skal ha blitt tvangsmedisinert. Helsetilsynet kunne derfor ikke se at søker var kommet spesielt uheldig ut i sitt forhold til helsevesenet og anbefalte derfor ikke innvilgelse av billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søkeren at han vil ha et godt liv. Han viser til at han tar mange medisiner og at noen av dem virker mot sin hensikt. Søkeren hevder videre at han har vært innestengt på sykehus.

Helsetilsynet uttaler at klagen ikke inneholder opplysninger som ikke var kjent for dem under første gangs behandling av saken. Faginstansen opprettholder derfor sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 6

NN, født 1973, har søkt staten om billighetserstatning med påstand om manglende kontroll og oppfølging av sykdom. Hennes sykdomsbilde startet i 1983 med feber, ledd/muskelsmerter og hudforandringer. I 1984 ble det fastslått at hun lider av en kronisk sykdom som angriper små blodårer, hud, ledd og indre organer. Søkeren ble behandlet med immundempende midler. I februar 1985 valgte hennes pårørende, etter råd fra homøopat, at behandlingen med immundempende midler skulle opphøre. Søkerens tilstand forverret seg markert og medisineringen ble gjenopptatt. I juni 1985 ble hennes tilstand igjen forverret og hun utviklet hjerneskade og epilepsi.

Statens helsetilsyn uttalte at søkeren har hatt et komplisert sykdomsbilde som både er vanskelig å diagnostisere og å behandle. Diagnosen ble stilt ett år etter at hun ble syk, men etter faginstansens oppfatning er det lite sannsynlig at dette tidsforløpet har påvirket hennes sykdomsforløp. Søker er blitt nøye fulgt opp av helsevesenet, og Helsetilsynet mener at hennes hjerneskade sannsynligvis har sammenheng med avbruddet i behandlingen i første halvdel av 1985. Helsetilsynet fant ikke grunnlag for å kritisere helsevesenet og anbefalte ikke innvilgelse av billighetserstatning.

I klagen anføres det at søker er kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet. I følge søkerens mor burde søker ha vært overført til X sykehus på et tidligere tidspunkt slik at diagnostiseringen kunne ha skjedd raskere. Det hevdes at søkeren er blitt feilmedisinert, noe som skal ha forverret hennes tilstand.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder opplysninger som ikke var kjent for dem under førstegangs behandling av saken. Faginstansen opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 7

NN, født 1931, har søkt staten om billighetserstatning med påstand om feilbehandling etter et fall der hun pådro seg en ankelskade. Ulykken skjedde i 1968. Søkeren ble umiddelbart etter fallet sendt til sykehus. Røntgenbilder av ankelen viste ikke tegn til brudd. Benet ble etter noen uker gipset, og søker hevder at hun etter en tid fikk sterke smerter i kne, legg og fot. Behandlende lege ville imidlertid ikke fjerne gipsen. Søker fikk i ettertid mange plager med benet, og hun ble uføretrygdet i 1977.

Statens helsetilsyn viste til at journalnotater fra sykehuset ikke lar seg frembringe. Helsetilsynet har derfor lagt søkers forklaringer til grunn for sin vurdering. De har også tatt hensyn til legeerklæringer i forbindelse med sykemeldinger og også til erklæringer avgitt i forbindelse med attføringssøknad. Helsetilsynet uttaler at både astrose (slitasjegikt) og dyp venetrombose (levring av blod i leggvener) kan være sannsynlige årsaker til søkers plager. Videre viser Helsetilsynet til flere legeattester avgitt i årene etter ankelskaden der det fremkommer at det er lite samsvar mellom funn og angivelse av arbeidsudyktighet. Faginstansen fant ikke grunnlag for å kritisere behandlingen av søkers ankelskade og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til de anførslene som ble fremsatt i søknaden om billighetserstatning. I tillegg finner søkeren det beklagelig at det i Billighetserstatningsutvalgets vedtak antydes at søkeren overdriver symptomene. Det anføres videre at søkeren ikke bør lide for at journalopplysningene ikke lar seg frembringe og at usikkerheten vedrørende årsaken til søkerens skade bør komme henne til gode. Søkeren avviser også Helsetilsynets oppfatning av søkerens knelidelser.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet bemerker at saker om billighetserstatning avgjøres etter en sivilrettslig sannsynlighetsvurdering av den dokumentasjon som foreligger i den enkelte sak. Dersom relevant arkivmateriale ikke lar seg oppdrive, vil kravet til dokumentasjon kunne lempes. I denne saken er søkerens forklaringer sammen med foreliggende sakkyndige erklæringer lagt til grunn for vurderingen av erstatningssøknaden. Departementet finner derfor ikke grunnlag for anførselen om at søkeren lider bevismessig for at journalnotatene fra sykehuset ikke foreligger.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 8

NN, født 1940, har søkt staten om billighetserstatning grunnet påstand om manglende oppfølgning fra helsevesenet i forbindelse med for lavt stoffskifte. Søker følte seg helt fra barndommen av tung og kraftig, og hun mener å ha hatt dårlig hukommelse og konsentrasjonsevne. Søkeren anfører at hun led både fysisk og psykisk som følge av dette. Da hun var 26 år ble muligheten for lavt stoffskifte brakt frem av almennpraktiserende lege, men det ble ikke igangsatt hormonbehandling. Først i 1990 ble behandling gitt, og søker mener at hennes liv ville ha blitt annerledes dersom behandlingen startet på et tidligere tidspunkt.

Statens helsetilsyn viste til at søkers lidelse utvikles langsomt og at sykdomsbildet som regel er vanskelig å tolke. Først fra siste halvdel av 60- tallet ble det mulig å undersøke skjoldbruskkjertelens funksjon og verifisere mistanken om søkers lidelse. Den første mistanken om hennes lidelse var basert på prøvemetoder beheftet med mange feilkilder. Helsetilsynet fant derfor ikke grunnlag for å kritisere avgjørelsen om ikke å medisinere henne. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søkeren at Billighetserstatningsutvalgets vedtak var dårlig begrunnet. Søkeren redegjør for sine plager, og hun opprettholder anførselen om at en tidligere hormonbehandling ville kunne ha redusert hennes plager. Videre anfører hun at hennes plager har medført økonomisk tap og redusert hennes muligheter til å gjennomføre utdannelse.

Helsetilsynet har gjennomgått klagen, men finner ikke at det der fremkommer nye opplysninger som gir grunnlag for endret vurdering av saken. Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 9

NN, født 1944, har søkt om billighetserstatning for den skade hun mener å ha blitt påført ved den praksis som helsemyndighetene arbeidet etter på 1970- og 80-tallet vedrørende foreskriving av beroligende midler.

I forbindelse med mulig søksmål mot den foreskrivende lege var det innhentet sakkyndige erklæringer i saken. Statens helsetilsyn viste til at disse sakkyndige har konkludert med at foreskrivningen av medikamenter ikke har vært faglig uforsvarlig, og at det ikke kan sees noen klar sammenheng mellom de symptomer søker klager over og den behandling hun fikk. Helsetilsynet viste i den forbindelse til at de sakkyndiges dokumentasjon og vurderinger er av faglig høy kvalitet, og sluttet seg til de sakkyndiges konklusjoner. Helsetilsynet konkluderte med at søker ikke kan sees å være kommet særlig uheldig ut i forhold til helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen påberopes de samme anførsler og bevis.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 10

NN, født 1935, har søkt staten om billighetserstatning idet hun mener at hun ble mangelfullt fulgt opp etter at hun fikk innsatt spiral. Dette har ført til underlivsbetennelse og til at livmoren og begge eggstokkene måtte fjernes.

Helsetilsynet anså at valg av spiral som prevensjonsmiddel i 1965 var riktig. Det er ikke dokumentert at søker har fått mangelfull oppfølgning etter innsettelsen av spiralen. Søkerens plager kunne heller ikke tilbakeføres til mangelfull behandling fra helsevesenets side. Søker syntes således ikke å ha kommet så uheldig ut i sitt møte med helsevesenet at hun skulle være berettiget til billighetserstatning. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren klager over vedtaket og viser til at hun i 1964 hadde forhøyet blodtrykk pga påkjenninger i forbindelse med fødsel. Det har etter dette ikke vært påvist høyt blodtrykk før hun begynte med hormonbehandling etter fjerning av eggledere og eggstokker. Det er ikke riktig at man i 1984 ville fjerne spiralen pga hennes alder. Hun gikk jevnlig til kontroll uten at det ble konstatert at noe var galt. Spiralen ble først fjernet da det ble konstatert at den var grodd fast i livmoren. Det anses kritikkverdig at betennelsen ikke ble oppdaget ved legesjekk i juni 1984. Det er videre anført at legene i forbindelse med operasjonen der egglederne og eggstokkene ble fjernet, kom borti tarmen på venstre side. Dette skal ha resultert i arrsmerter og smal passasje.

Helsetilsynet viser til at det fremgår av journalen at søker hadde forhøyet blodtrykk ved innleggelsen til gynekologisk avdeling dvs. før hun faktisk begynte på hormonbehandlingen. Det fremgår videre av journalen at livmoren ikke ble fjernet, men at livmorhalsen måtte blokkes opp for å få fjernet spiralen. Det sies ingenting om at spiralen var fastgrodd i livmoren eller om at legene var kommet borti tarmen på venstre side. Helsetilsynet viser videre til at det ved kontrollen i juni 1984, ca 3 måneder før betennelsen oppsto, ble konstatert bakterier i urin og livmorhals. Disse bakteriene skaper ofte lukt, men har meget liten evne til å lage betennelser i indre organer. Ved en vanlig underlivskontroll er det ikke mulig å forutsi at betennelse i indre organer vil oppstå. Helsetilsynet konkluderer med at ingen av de påberopte forhold hverken enkeltvis eller i kombinasjon kan sies å innebære at søker har hatt et uheldig møte med helsevesenet.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 11

NN, født 1949, har søkt staten om billighetserstatning primært på grunn av manglende diagnostisering av sykdommen MBD.

Helsetilsynet la til grunn at søknaden dreier seg om en underkjent MBD-diagnose. Det kunne imidlertid ikke sees at dette er verifisert i de medisinske opplysningene, selv om dette ikke helt kunne utelukkes. Hovedsaken var dog at søker led av «en personlighetsmessig feilutvikling fra tidlig av som er karakterbasert og neppe tilgjengelig for modifisering/behandling nå». Det var etter Helsetilsynets vurdering lite sannsynlig at tilstanden tidligere kunne ha vært gjenstand for virksom behandling. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren klager over vedtaket idet det bl.a. vises til at han er 100 % ufør.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 12

NN, født 1932, har søkt om billighetserstatning for psykiske og økonomiske belastninger pga. ektefellens selvmord på psykiatrisk sykehus i 1985.

Statens helsetilsyn viste til at billighetserstatning som hovedregel ikke gis til pårørende/etterlatte, selv om hovedpersonen selv måtte være berettiget til slik erstatning. For unntaksvis å kunne tilkjennes slik erstatning må det dokumenteres tap av forsørger eller ekstra stor omsorgsbelastning. Helsetilsynet fant det ikke dokumentert at ektemannen var hovedforsørger, selv om han bidro til familieøkonomien med sin uføretrygd. Helsetilsynet konkluderte med at man ikke fant grunn til å fravike hovedregelen om erstatning til etterlatte og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fremholdes at søkers mann var familiens hovedforsørger frem til sin død.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger. For så vidt gjelder spørsmålet om søkers mann var familiens hovedforsørger inntil sin død, vises det til at søker ikke har gått ned i inntekt på grunn av mannens død. Helsetilsynet opprettholder etter dette sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet bemerker at det føres en svært restriktiv praksis med hensyn til innvilgelse av billighetserstatning til etterlatte. Etter en konkret vurdering av saken finner departementet ikke at søkerens situasjon tilsier at praksis skal fravikes.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 13

NN, født 1939 har søkt om billighetserstatning for feilbehandling av fysioterapeut i 1993. Saken er avvist av Norsk Pasientskadeerstatning fordi forholdet faller utenfor Norsk Pasientskadeerstatnings dekningsområde.

Statens helsetilsyn viste til at søker i 1975 ble radikaloperert for høyresidig brystkreft med spredning til en av lymfeknutene i armhulen. Søker ble etterbehandlet med røntgen på operasjonsfelt og eggstokker, noe som da var standardbehandling for denne sykdom. Det er senere ikke påvist tilbakefall av sykdommen, og pasienten anses for helbredet. Søker fikk i forbindelse med behandling hos fysioterapeut i april 1993 i tillegg meget sterke smerter i tilslutning til et grep i armhulen. Verken ved undersøkelse hos onkolog, nevrolog eller ortoped ved x sykehus, eller ved undersøkelse på X sykehus, er det imidlertid påvist noen skade som kan tilskrives den påklagede behandling hos fysioterapeuten i 1993. Helsetilsynet viste til at det ikke er påvist noen årsak til de økte smertene hun fikk i armhulen i 1993 i operasjonsfeltet fra 1975, og konkluderte med at hennes smerter neppe kan tilbakeføres til den behandling hun har mottatt. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholdes de grunner som er angitt i søknaden om billighetserstatning.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 14

NN, født 1945, har søkt staten om billighetserstatning grunnet påstand om feilbehandling i forbindelse med en hjerteoperasjon i 1973. Søker ble innlagt til utredning for hjertesykdom i 1973. Senere samme år ble det anbefalt og utført en operasjon. Søker ble fortalt at operasjonen var mislykket og mente at hans symptomer var verre etter operasjonen. I 1974 var han til ny utredning, og det ble da fastslått at han ikke led av hjertesykdom og at hans symptomer var av psykisk karakter. Søker har også ryggproblemer og redusert syn. Han er uføretrygdet.

Statens helsetilsyn viste til at det i 1973 forelå divergerende syn på hvorvidt søker led av en hjertelidelse. Likevel ble han operert, noe som i ettertid er å anse som et unødvendig inngrep. Faginstansen fant det sannsynlig at manglende og divergerende informasjon forsterket søkerens psykiske plager og at manglende psykiatrisk undersøkelse kan ha medvirket i negativ retning. Helsetilsynet fant på det grunnlag at søkeren var kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og anbefalte billighetserstatning stor kr 50 000,-.

Justisdepartementet og Billighetsertatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og billighetserstatning ble tilkjent med kr 50 000,-.

I klagen anføres det at sykehuset utviste grove forsømmelser, både ved fastsettelsen av diagnose, ved gjennomføring av operasjonen og ved mangelfull oppfølgning. Videre vises det til de omfattende lidelsene søkeren er påført. Det anføres at søkeren ikke hadde store fysiske eller psykiske lidelser før operasjonen i 1973. I klagen redegjøres det også for at søker har fremmet erstatningskrav mot kommunen. Kommunen bestrider ansvar, idet den hevder at kravet er foreldet, og viser til at søkeren i 1996 mottok kr 15 000,- i rimelighetserstatning fra kommunen.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet bemerker at billighetserstatningsordningen er subsidiær i forhold til andre stønads- eller erstatningsordninger. Opplysningene om at søkeren hadde mottatt rimelighetserstatning fra kommunen var ikke kjent for Billighetserstatningsutvalget da søkeren ble innvilge kr 50 000,- i billighetserstatning av statskassen. Departementet finner det beklagelig at opplysningene først fremkommer i klageomgangen. For så vidt gjelder søkerens lidelsesforløp bemerkes at det i søknaden om billighetserstatning ble anført at søkeren var plaget av brystsmerter helt fra 1965. Disse opplysningene er direkte motstridende til klageanførselen om at søkers lidelser først skal ha oppstått etter operasjonen i 1973.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 15

NN, født 1956, har søkt staten om billighetserstatning fordi hennes sønn døde under fødselen i 1986. Søkeren mener dette skyldes feilbehandling ved sykehuset i det sønnen ikke ble forløst ved keisersnitt.

Helsetilsynet fant ikke grunnlag for å hevde at søkeren hadde vært feilbehandlet. Det ble imidlertid vist til at hun utviklet sukkersyke i svangerskapet uten at det forelå definerte risikofaktorer. Søkeren hørte i tillegg til de meget få med sukkersyke som ikke skiller ut sukker, og tilstanden ble ikke diagnostisert. Sukkersyken medførte at fosteret akselererte kroppsvekt, noe som ble ansett som dødsårsak. Helsetilsynet fant under henvisning til de uheldige, sjeldne og uforutsigbare faktorer i tillegg til det tragiske utfallet, at søkeren måtte anses å ha kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet. Billighetserstatning ble anbefalt med kr 60 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 60 000,-.

Søkeren klager over beløpets størrelse og fastholder sin påstand om at barnet kunne vært reddet dersom det hadde blitt foretatt keisersnitt.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder opplysninger som ikke var kjent ved første gangs behandling og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 16

NN, født 1969, har søkt om billighetserstatning for senvirkninger etter hjernebetennelse som følge av koppevaksine. Skaden har ført til funksjonssvekkelse i form av bevegelsesforstyrrelser i finmotorikk og koordinasjon. Søker har også moderate lese-, tale- og forståelsesproblemer.

Statens helsetilsyn viste til at hjernebetennelse var en sjelden og fryktet komplikasjon til koppevaksinasjon, hvilket var medvirkende til at obliagatorisk koppevaksinasjon har opphørt i Norge. Det ble videre vist til at søker har lette tegn til hjerneskade som utvilsomt har medført sosiale tilpasningsproblemer og forsinket utdannelse. Helsetilsynet fant at hjerneskaden er en komplikasjon til koppevaksinasjonen og la vekt på at søker ble vaksinert til tross for at hun hadde feber umiddelbart før vaksinasjonen. Helsetilsynet konkluderte med at søker er kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsvesenet og anbefalte billighetserstatning med kr 75 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til ovenstående instansers vurdering, dog slik at billighetserstatning ble tilkjent med kr 100 000,-.

I klagen anføres at det tilkjente beløp er satt for lavt. Det vises til at søker til tross for mange år som sykepleierstudent, likevel ikke har klart å bestå praksisperioden. Dette innebærer stor usikkerhet med hensyn til hennes mulighet til å fullføre utdannelsen.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 17

NN, født 1976, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn cerebral parese forårsaket av forsinket forløsning og navlesnorfremfall. Det ble søkt om billighetserstatning på en million kroner. Søkeren er idag blant annet fullstendig avhengig av hjelp til personlig hygiene, mating, påkledning, påpassing og aktivisering.

Statens helsetilsyn viste til at det var overveiende sannsynlig at det var årsakssammenheng mellom navlesnorfremfallet og hjerneskaden. Det ble også bemerket at det ved et sentralsykehus er rimelig å forvente at en ved denne komplikasjonen klarer å forløse på kortere tid enn 65 minutter. Det er derfor dekning for å si at søker ikke fikk fullgod behandling og dermed hadde et uheldig møte med helsevesenet. Helsetilsynet anbefalte innvilgelse av billighetserstatning med kr 150 000,-.

Justisdepartementet viste til den omfattende hjerneskaden søkeren ble påført ved fødselen og anbefalte en billighetserstatning på kr 200 000,-. som er det maksimale beløp Billighetserstatningsutvalget kan tilkjenne.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og konklusjon og det ble tilkjent en erstatning på kr 200 000,-.

I klagen anføres det at det tilkjente beløp er for lite med tanke på de meget store og livsvarige konsekvenser skaden har fått for søker. Søknadssummen på en million kroner opprettholdes.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 18

NN, født 1935, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av mangelfull skolegang. Han viser til at han har hatt liten eller ingen grunnskoleopplæring idet han ble tatt ut av skolen i «i tide og utide» av sin mor.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søkerens skolegang var preget av mye skolebytte, noe som anses lite gunstig for god læring. Departementet fant det videre sterkt kritikkverdig at han i 1949 ikke deltok i eksamen og fikk utstedt eksamensvitnemål. Det fremkom imidlertid ikke opplysninger som skulle indikere lærevansker eller lese- og skrivevansker av en slik art at de har hemmet hans senere utvikling, hans økonomiske livsgrunnlag eller lignende. Departementet viste i den forbindelse til at søkeren ikke syntes å ha hatt spesielle økonomiske vansker sammenlignet med folk flest selv om inntektsgrunnlaget har variert noe fra år til år. Departementet fant etter en helhetsvurdering ikke å ville anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren klager over vedtaket og understreker den belastning de stadige skolebyttene medførte. I tillegg opplyser han at han ikke har gått i 7. klasse. Han avviser at hans inntekt er relevant ved vurderingen av saken og opplyser for øvrig at han har vært godt hjulpet av sin familie i sitt arbeid.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at det ikke fremkommer nye opplysninger i saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 19

NN, født 1933, har søkt staten om billighetserstatning med grunnlag i mangelfull skolegang. Søkeren er same med samisk som morsmål. Han startet sin skolegang i 1940 og fikk lite undervisning i de fem første skoleårene. Etter krigen var skolesituasjonen preget av mangel på lokaler og mangel på lærere. I 1949-50 søkte søkerens far kommunen om støtte slik at sønnen kunne fullføre grunnskolen. Søknaden ble avslått. Søkeren har svake skrivekunnskaper og har følt dette som et hinder for muligheter til videre utdannelse.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at det bare var mulig å finne dokumentasjon fra skoleårene 1945 til 1948. Det ble antatt at branner i etterkrigstiden er årsak til at arkivmateriale ikke lar seg fremskaffe. Fagdepartementet fant det ikke tvilsomt at søkeren med sitt språklige utgangspunkt fikk svakere utbytte av undervisningen enn norsktalende medelever. Undervisningstilbudet må imidlertid ses i lys av datidens kunnskap, innsikt og pedagogiske nivå. Den viten vi i dag har om betydningen av å få undervisning tilrettelagt språk og kultur kan ikke legges til grunn ved vurderingen av billighetserstatningssøknader. Krigen medførte avbrutt skolegang for barn flere steder i landet. Stenging og rekvirering av skolelokaler ga seg utslag i spesielt vanskelige forhold i de nordligste fylkene, og en rekke personer har fremsatt billighetserstatningssøknader med grunnlag av mangelfull skolegang under krigen. Søknadene er regelmessig avslått. Fagdepartementet fant ikke grunnlag for å fravike praksis i denne saken og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren påklager vedtaket.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har gjennomgått saken på nytt, men kan ikke se at det er fremkommet nye opplysninger som kan endre deres vurdering. Departementet opprettholder således sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 20

NN, født 1955, har søkt staten om billighetserstatning med påstand om mangelfull grunnskoleopplæring og manglende vitnemål fra grunnskolen. Søkeren begynte på skolen seks år gammel, men sluttet etter to uker uten at skoleprotokollene oppgir noen årsak. Året etter begynte han på nytt og fulgte klassetrinnene ut femte klasse. Søkeren fikk hjelpeundervisning fra annen klasse, og i 1964 anbefalte skolen at søkeren burde flyttes til spesialskole. Først ved utgangen av skoleåret 1966/67 ble det notert i klasseprotokollen at søker ble satt på venteliste til spesialskole. Fra 1968 til 1971 var søkeren elev ved en statlig spesialskole for elever med lærevansker. Avgangsvitnemålet derfra viser at han hadde god fremgang. Søkeren ble deretter elev ved en fylkeskommunal yrkesskole, men han kom ikke tilbake dit etter juleferie i 1971. Han fikk dermed ikke vitnemål derfra.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet innhentet sakkyndig utredning i anledning billighetserstatningssøknaden. I følge denne har søkeren fått tilstrekkelig oppfølging under sin skolegang sett i forhold til de ressurser som sto til rådighet. Det uttales at overføringen til spesialskole ikke var ugrunnet og at det offentlige ikke har forsømt seg mht voksenopplæring. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søkeren at det lå mye usikkerhet og antakelser til grunn for Billighetserstatningsutvalgets vedtak.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har igjen vurdert saken, men finner ikke at klagen kan medføre endringer i deres tidligere vurdering. Departementet opprettholder derfor sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 21

NN, født 1929, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av mangelfull skolegang. Søkeren er av taterslekt, og hun opplyser at foreldrene reiste bort fra kommunen om våren og returnerte sent om høsten. Hun hadde derfor ikke fulle skoleår. I tillegg hadde hun minimal skolegang i 7. klasse og finner at hun til sammen kun har hatt 3 1/2 års skolegang.

Saken har tidligere vært fremmet for Stortinget i St prp nr 89 (1995-96) der søknaden var inntatt som sak nr 90. Søknaden ble avslått under henvisning til at søkeren ble vurdert å ha hatt tilnærmet normal skolegang.

Søkeren har senere søkt om fornyet behandling av saken og har også vedlagt ytterligere dokumentasjon vedrørende skolegangens omfang.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte i sin fornyede vurdering at søkeren hadde mistet skoletid med anslagsvis mellom en og to måneder hvert år i tillegg til nesten hele 7. klasse. Hun hadde således grunnskoleopplæring i til sammen ca 4 1/2 år. Departementet fant saken fortsatt noe tvilsom i det hun hadde hatt undervisning på alle klassetrinn med unntak av 7. klasse, noe som måtte anses som mer gunstig enn å miste et tilsvarende samlet tidsrom i sammenheng. Under henvisning til praksis vedrørende billighetserstatning til tatere på grunnlag av manglende skolegang, anbefalte fagdepartementet likevel billighetserstatning med kr 40 000,- .

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering og billighetserstatning ble tilkjent med kr 40 000,-.

Søkeren klager over beløpets størrelse og fremholder at hun kun har hatt skolegang i 3 1/2 år. Hun finner det på den bakgrunn urettferdig at hun er tilkjent et lavere beløp enn andre i samme situasjon. Hun viser også til at hun ble mobbet på skolen og at den mangelfulle skolegangen har medført problemer for henne senere i livet.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 22

NN, født 1943, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleopplæring som følge av sin bakrunn som reisende. Han hadde stort fravær og måtte gå første, annen og tredje klasse om igjen. Søker hevder også at han ble mye mobbet av lærere og elever.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at søker hadde kommet uheldig ut av sitt møte med skolevesenet til tross for 6 års grunnskoleutdanning og at dette har medført problemer senere i livet. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet anbefalte at det ble innvilget billighetserstatning med kr 60 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering og billighetserstatning ble innvilget med kr 60 000,-.

Det klages over beløpets størrelse under henvisning til at den manglende skolegang har hatt store psykiske og økonomiske konsekvenser for søkeren.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av betydning for saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 23

NN, født 1938, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av mangelfull grunnskoleopplæring som følge av at han er av reisende slekt.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søkeren ikke fikk den grunnskoleopplæring han hadde krav på på grunn av sin etniske opprinnelse. Det ble anbefalt billighetserstatning med kr 60 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering og konklusjon og det ble innvilget billighetserstatning med kr 60 000,-.

I klagen anføres det at innvilget beløp er en alt for liten erstatning i forhold til lidt tap som følge av den manglende skolegang.

Kirke-, utdannings-, og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 24

NN, født 1966, har søkt om billighetserstatning for mangelfull grunnskoleopplæring i forhold til sitt behov som dyslektiker. Det anføres at den uoppdagede dysleksi kan ha medvirket til at han har utviklet bulemi, hvilket representerer en stor økonomisk belastning for ham.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til den sakkyndige vurdering i saken. Av denne fremgår det at skolen ikke registrerte søkerens funksjonssvikt i form av betydelige lese- og skrivevansker, og at hans vansker åpenbart var relatert til hans omfattende dysleksi og ikke til evnesvikt. Det kan etter den sakkyndiges vurdering ikke utelukkes en sammenheng mellom påvist funksjonssvikt og senere psyksiske vansker. Skolen synes å ha vist en betydelig grad av likegyldighet ved ikke å ha ivaretatt sitt ansvar i forhold til søkerens rett til behovsdekkende og tilpasset opplæring iht. grunnskoleloven av 1969 § 8. Det ble funnet særdeles kritikkverdig at skolen ikke synes å ha vurdert muligheten for at søkeren kunne ha særlige opplæringsbehov som gjennom foreskrevne prosedyrer skulle resultert i sakkyndig vurdering, samarbeide med foreldrene, enkeltvedtak og tiltak i samsvar med dette. Som voksen er søkeren kommet i en vanskelig situasjon på grunn av sin ubehandlede dysleksi og sine psykiske vansker. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet konkluderte etter dette med å anbefale billighetserstatning med kr 75 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble innvilget med kr 75 000,-.

I klagen understreker søker sine problemer med utviklet bulimi, og de merutgifter dette har medført for ham.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 25

NN, født 1955, har søkt om billighetserstatning av statskassen på bakgrunn av et vedtak om omsorgsovertagelse av ett av hennes barn. Vedtaket ble senere opphevet av Høyesterett. Vedtaket om omsorgsovertakelsen ble fattet fordi det ble regnet som sannsynlig at et annet barn i familien var blitt utsatt for seksuelle overgrep. Det ble ansett å være en risiko for at også dette barnet skulle utsettes for det samme. Før omsorgsovertagelsen ble iverksatt, flyktet søkeren og hadde derfor barnet hos seg hele tiden mens saken ble prøvd for retten. I søknaden er det lagt vekt på at barnevernet burde ha overført saken til de kommuner søker bodde i senere.

Justisdepartementet foretok selv den forberedende behandling, fordi Barne- og familiedepartementet erklærte seg inhabilt, og bemerket at bakgrunnen for søknaden var at det opprinnelige omsorgsovertagelsesvedtaket var feil. Dette spørsmålet hadde ikke vært prøvd av domstolene, noe som hadde vært det naturlige med tanke på forholdets art og kompleksitet. Det ble videre pekt på at et eventuelt erstatningskrav burde vært fremmet for domstolen, og at billighetserstatningsordningen ikke skal være et alternativ til ordinære søksmål. Det ble også lagt vekt på at Høyesterett i sin dom påpekte at det var riktig å overta omsorgen med tanke på situasjonen på vedtakstidspunktet til tross for at retten bare vurderte om omsorgsovertagelsen skulle oppheves. Justisdepartementet anbefalte at det ikke ble innvilget billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget bemerket at Høyesteretts flertall hadde vært i tvil om det var grunnlag for å oppheve omsorgsovertagelsen. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholdes det at det lå en grov feilvurdering til grunn for omsorgsovertagelsen.

Justisdepartementet er fortsatt av den oppfatning at saken ikke hører hjemme under billighetserstatningsordningen og anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 26

NN, født 1923, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av psykisk skade etter at han i 1960 skal ha blitt forgiftet av en kvinne. Han opplyser å ha politianmeldt forholdet og viser til at han fikk nervøst sammenbrudd etter hendelsen. Han har siden hatt store psykiske problemer.

Justisdepartementetet viste til at billighetserstatning i enkelte tilfeller er tilkjent søkere som er påført personskader som følge av straffbare forhold. Verken politiet eller Statsarkivet kunne imidlertid oppspore denne saken. På bakgrunn av de mangelfulle opplysningene fant Justisdepartementet det ikke rimelig å anbefale billighetserstatning i saken.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren klager over vedtaket og utdyper nærmere sine opplysninger om at han ble påført et invalidiserende nervesammenbrudd i 1960 som følge av forgiftningen. Han mener seg berettiget til billighetserstatning med 3 millioner kroner.

Justisdepartementet viser til sin tidligere tilråding og anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 27

NN, født 1955, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av senskader som følge av at hun skal ha blitt utsatt for voldtekt som 15-åring. Søkeren har ikke ønsket å oppgi skadevolders identitet.

Justisdepartementet så ikke bort fra at søkeren kunne ha vært utsatt for den påberopte handling, men fant etter en vurdering av den foreliggende dokumentasjon at tilstrekkelig klar sannsynlighetsovervekt ikke var til stede. Det ble lagt vekt på at søkeren ikke ønsket å oppgi skadevolders navn, og at søkeren var gjort oppmerksom på at det ble ansett å ha stor bevismessig betydning at skadevolderen ble gitt anledning til å uttale seg. Justisdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren klager over vedtaket og viser til at en underretning til oppgitt skadevolder vil medføre en stor belastning for hennes og skadevolderens familie. Forholdet er videre strafferettslig foreldet. Hun ønsker derfor fortsatt ikke å oppgi vedkommendes navn og mener saken bør behandles som om gjerningsmannen var ukjent. Søkeren mener saken må realitetsbehandles på bakgrunn av de foreliggende dokumenter og har også innsendt ytterligere uttalelser fra lege og psykolog.

Justisdepartementet bemerker at underretning til skadevolder gjennom fast praksis er satt som forutsetning for å realitetsbehandle søknad om billighetserstatning på grunnlag av seksuelle overgrep. Selv om en innvilgelse av billighetserstatning i saken ikke får direkte konsekvenser for skadevolderen i form av krav om regress el, vil en innvilgelse indirekte kunne innbære en anklage mot vedkommende. Oppgitt skadevolder bør derfor gis anledning til å uttale seg og eventuelt imøtegå søkerens påstander.

Det er videre en forutsetning for å innvilge billighetserstatning at søkeren er påført personskade som følge av et straffbart forhold. Bevisvurderingen i saker som ligger langt tilbake i tid er nødvendigvis vanskelig, og en uttalelse fra oppgitt skadevolder vil kunne tjene til sakens opplysning. Forholdet har ikke vært anmeldt.

Etter en konkret vurdering av den foreliggende dokumentasjon finner departementet fortsatt ikke å kunne anbefale billighetserstatning i saken.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 28

NN, født 1949, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av senskader etter grove seksuelle overgrep i sin oppvekst. Overgrepene skal ha vært begått av hennes 3 år eldre bror og skal ha funnet sted fra hun var 10-12 år og frem til hun var ca 14 år gammel.

Justisdepartementet fant etter en helhetsvurdering av sakens dokumenter at det var tilstrekkelig sannsynliggjort at søkeren hadde vært utsatt for seksuelle overgrep i et omfang som ble antatt å være medvirkende til hennes psykiske plager. Justisdepartementet anbefalte billighetserstatning med kr 70 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 70 000,-.

Søkeren klager over beløpets størrelse under henvisning til den belastning overgrepene har medført for henne.

Justisdepartementet bemerker at allerede innvilget beløp samsvarer med praksis i sammenlignbare saker og anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 29

NN, født 1982, har søkt staten om billighetserstatning med påstand om mangelfull behandling og oppfølging fra det offentlige vedrørende hennes språk- og lesevansker. Søker viste tidlig tegn på språkvansker. Hennes foreldre hevder å ha kjempet forgjeves for at datteren skulle få oppfølging, spesielt fra logoped. Søker har også en medfødt øyelidelse som medfører lysskyhet og nedsatt syn. Som følge av dette har hun belastningsskader i hode og nakke. Det er søkt om offentlig støtte til datahjelpemidler som kan lette søkerens arbeid med skolearbeid. Søknaden er imidlertid avslått av trygdeetaten ettersom søkeren ikke fyller vilkårene for støtte til slikt utstyr i hjemmet.

Statens helsetilsyn viste til at søker er blitt grundig vurdert av spesialister på flere felt. Hun ble henvist til logoped i fireårsalderen, og faginstansen fant at oppfølgingen var tilfredsstillende. Når det gjelder søkerens synsproblemer er Helsetilsynets oppfatning at disse er observert og adekvat behandlet på et tidlig tidspunkt. Søker er vurdert av barneavdelingen ved Sentralsykehuset i X og tilbudt videre utredning og oppfølging. Søkers foreldre ønsket imidlertid ikke å benytte seg av dette tilbudet. Helsetilsynet fant ikke årsakssammenheng mellom søkers møte med helsevesenet og hennes lidelser og anbefalte ikke billighetserstatning.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant ikke at den delen av billighetserstatningssøknaden som gjaldt søkerens grunnskoleopplæring kunne danne grunnlag for billighetserstatning.

Justisdepartementet viste til at trygdeetatens avgjørelse for så vidt gjelder stønad til datautstyr ikke bør kunne overprøves via billighetserstatningsordningen. Departementet uttalte videre at søkers lidelser utvilsomt har vært en belastning for henne, men at en sykdom eller et handicap ikke alene kan danne grunnlag for billighetserstatning. Justisdepartetmentet sluttet seg til faginstansenes vurdering og anbefalte ikke innvilgelse av billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til forberedende instanser og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at behandlingen de har fått i helsevesenet har vært belastende og er årsak til at søkeren mobbes på skolen og blant jevnaldrende. Det anføres videre at hun har fått en feilaktig diagnose som mildt psykisk utviklingshemmet. Foreldrenes kamp for datteren har vært en belastning både emosjonelt og økonomisk.

Helsetilsynet viser til at søker er grundig utredet og testet ved barnepsykiatrisk avdeling fra oktober 1996 og til februar 1997 og til at søker fikk tilbud om en full retardasjonsscreen (undersøkelse på forsinket utvikling) allerede i 1989 uten at tilbudet ble benyttet. Faginstansen kan ikke se at det er noe påfallende feilaktig diagnostisering av søker. Helsetilsynet finner ikke at vedleggene til klagen inneholder medisinske opplysninger som kan danne grunnlag for å endre dets tidligere tilråding.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 30

NN, født 1930, har søkt om billighetserstatning på grunn av vergerådets feilplassering av søker på barnehjem. Søker anfører at hun aldri senere fikk anledning til å flytte tilbake til foreldrene.

Barne- og familiedepartementet viste til vergerådets vedtak, der det fremkommer at mangler ved omsorgen lå til grunn for vedtaket. Departementet fant på denne bakgrunn at vergerådets vurdering av barnas situasjon ga grunnlag for å plassere søker på barnehjem. For så vidt gjelder spørsmålet om tilbakeflytting til foreldrene, ble det vist til at det ikke har vært mulig å finne dokumentasjon på om dette senere var blitt vurdert i samsvar med vergemålsloven § 39. Departementet opplyste at det imidlertid er flere grunner til å anta at § 39 ofte ikke kom til anvendelse i saker som gjaldt omplassering fordi vergerådets primære oppgave var å fjerne barnet fra et uheldig miljø og til et presumptivt bedre. En viktig del av begrunnelsen for omplasseringen i foreliggende sak var umoralsk påvirkning av barna. Både problemforståelsen og det faktum at sosialomsorgen dengang ikke var så omfattende, gir grunn til å anta at mange familier ikke fikk hjelp med henblikk på tilbakeføring av barn. Barne- og familiedepartementet konkluderte med at søker ikke kunne sies å ha kommet mer uheldig ut enn andre i samme situasjon, og anbefalte ikke billighetserstatning

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Barne- og familiedepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søker å ha blitt utsatt for kritikkverdig behandling på barnehjemmet ved at lege ikke ble kontaktet da hun var syk. Søker mener dette har resultert i ødelagt hørsel på det ene øret. Hun hevder videre at den hjertefeil hun i dag sliter med, er forårsaket av at hun ikke ble tatt til lege da hun som barn hadde giktfeber. Søker mener at hun ble mobbet på barnehjemmet, og at hennes skolegang har vært mangelfull.

Barne- og familiedepartementet viser til at søkers påstander om mangelfull legebehandling på barnehjemmet og resultatet av dette ikke er dokumentert til tross for at søker er blitt bedt om å begrunne sine påstander nærmere. Departementet finner ut fra den foreliggende dokumentasjon ikke grunnlag for å endre sin tidligere tilråding.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til sakkyndig utredning i saken, hvor det uttales at tap av skolegang på grunn av krigshandling vanligvis ikke gir grunnlag for billighetserstatning. Søkers klasse slapp relativt lett fra krigsårene sammenlignet med mange andre skoleklasser, og fraværsprotokollen viser at søkers sykefravær ikke er påfallende stort. For så vidt gjelder søkers anførsel om at hun ikke fikk hjelp til videre utdanning etter framhaldsskolen, vises til at ungdommer normalt avsluttet sin skolegang etter obligatorisk 7-årig folkeskole, eventuelt med en framhaldsskolepåbygning. Departementet konkluderer etter dette med at søker ikke kom spesielt uheldig ut i forhold til andre i lignende situasjon, og anbefaler ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 31

NN, født 1934, har søkt staten om billighetserstatning for skade påført ved at hun i 1995 snublet i et hull i veibanen. Hullet i veibanen skyldtes veiarbeid på stedet. Søkeren så verken sperrer eller skilt i den anledning og mener det offentlige kan bebreides for hendelsen fordi området ikke var skikkelig merket. Hun lider av sterke smerter og nedsatt bevegelighet i armen. Behandlingsutgiftene medfører en betydelig økonomisk belastning i hennes uførepensjon. Hun har ikke forsikring som dekker skaden.

Kommunal- og arbeidsdepartementet viste til at søkeren ikke hadde benyttet muligheten til søksmål mot kommunen og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet viste til at det i fremlagte brev fra kommunen til søker ble opplyst at arbeidsstedet var skjermet med bukker og at det derfor ikke skulle være tvil om at det ble utført arbeider i området. Det forelå derfor påstand mot påstand med hensyn til om området var tilstrekkelig merket. Justisdepartementet fant under enhver omstendighet at realitetsavgjørelsen av saken naturlig hører inn under domstolene og anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen viser søkeren til at hun har søkt erstatning fra kommunen, men at kommunen avviste at den var ansvarlig for skaden og påsto at veien var stengt. Da det foreligger påstand mot påstand, synes det lite hensiktsmessig å reise søksmål mot kommunen med krav om erstatning. Søkeren understreker de lidelser hun er påført som medfører store problemer i hverdagen. Hun viser også til sine betydelige behandlingsutgifter.

Kommunal- og regionaldepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet viser til sin tidligere tilråding. Det forhold at søkeren av bevismessige årsaker finner det lite hensiktsmessig å reise søksmål mot kommunen, endrer ikke departementets vurdering av saken. Departementet bemerker for øvrig at søknader om billighetserstatning på grunnlag av skader som følge av hendelige uhell er regelmessig avslått etter ordningen.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 32

NN, født 1933, har søkt om billighetserstatning av statskassen fordi hun er kommet i en vanskelig økonomisk situasjon etter at hun skled og falt på en glatt stålfuge på en bro i X. Fugen er senere blitt dekket til med en klebrig masse. Søkeren ble uføretrygdet etter uhellet og hun har fått utbetalt ulykkesforsikring.

Søknaden ble behandlet av Justisdepartementet som viste til at søkers sak er behandlet i domstolene, som i to instanser har funnet at det ikke foreligger erstatningsansvar for det offentlige. Det foreligger fast praksis på at det ikke blir innvilget billighetserstatning etter hendelige uhell. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og konklusjon og det ble ikke innvilget billighetserstatning.

I klagen anføres de samme argumenter som i den opprinnelige søknaden.

Justisdepartementet har gått gjennom saken på nytt. Med henvisning til at det ikke er fremkommet nye anførsler opprettholder departementet sin tidligere vurdering og anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 33

NN, født 1932, har søkt om billighetserstatning for økonomisk tap som følge av lang behandlingstid i X skifterett.

X skifterett viste til at det er på det rene at bobehandlingen har tatt meget lang tid sammenlignet med hva som er vanlig ved offentlig skiftebehandling. Det ble imidlertid også vist til at man i dette boet har hatt flere tvister til behandling. X skifterett anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet viste til at bobehandlingen tok lang tid i forhold til hva som er vanlig ved offentlig skiftebehandling. Årsaken til at saken trakk ut var at det oppstod flere skiftetvister underveis, og at det var vanskelig å få innhentet uttalelser fra søkerens motpart i skiftesaken. Departementet konkluderte med at man til tross for den lange saksbehandlingstid ikke kan se at det er tilstrekkelig grunnlag for å bebreide det offentlige i sakens anledning, eller at søker kan anses for uforskyldt å ha kommet spesielt uheldig ut i forhold til andre det er naturlig å sammenligne med. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget fant at mye taler for at skifteretten den gang burde ha utvist større besluttsomhet og tatt sine avgjørelser raskere enn det som ble gjort. Det er imidlertid vanskelig å ha noen formening om hva skiftetaksten ville ha blitt dersom en ny takst var blitt besluttet på et tidligere tidspunkt, og utvalget fant det således uklart hvilke økonomiske følger den sene saksbehandling har hatt for søker. Billighetserstatningsutvalget sluttet seg etter dette til Justisdepartementets konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at den dommerfullmektig som frem til 1989 hadde saken til behandling hadde underrettet søker muntlig om at den takst som var blitt avholdt på eiendommen i 1985 var rettskraftig, hvilket i ettertid viste seg ikke å være korrekt. Dette anføres som årsak til at det fra søkers side ikke ble sendt langt flere purringer i saken.

X skifterett finner ikke grunnlag for å endre sin vurdering i saken, og opprettholder sin tidligere innstilling.

Justisdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av vesentlig betydning for saken og anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 34

NN, født 1939, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av den belastning hun har hatt ved å pleie sine syke foreldre i en årrekke. Søker har «ofret seg» for sine syke foreldre og stått på for dem siden hun var 10 år gammel. Dette har bl.a. resultert i at hun ikke har utdannelse utover folkeskolen og at hun således har hatt vanskelig for å komme ut i arbeidslivet.

Justisdepartementet viste til at det i likhet med mange andre som har hatt omsorgsansvar overfor sine foreldre, har vært med på å prege søkerens liv. Det er imidlertid ikke noe som tyder på at det er noe å bebreide det offentlige i denne saken. En gjennomgang av søkerens trygdesak gir ikke holdepunkt for at det foreligger kritikkverdige forhold fra sosialetatens side. Departementet fant heller ikke at søker er kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med andre i samme situasjon. Departementet har stor forståelse for den belastning hun har hatt ved å måtte ta hånd om sine foreldre. Det understrekes imidlertid at billighetserstatning ikke er ment som et supplement til mer eller mindre utilstrekkelige trygdeordninger. Selv om søkerens innsats er meget prisverdig fant departementet det ikke rimelig å anbefale billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagene anføres på nytt at søker har hatt en ekstraordinær påkjenning ved å stelle begge sine foreldre. For dette mangeårige strev ville en billighetserstatning innebære en anerkjennelse og en håndstrekning fra myndighetenes side.

Justisdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av betydning for saken og anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 35

NN, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av økonomiske problemer relatert til drift av vertshus i X. Problemene må ifølge søker sees i sammenheng med statlig hotellutbygging samt hans bakgrunn som «uekte barn» m.v.

Justisdepartementet viste til at det i henhold til fast praksis ikke tilstås billighetserstatning på grunn av vanskelige oppvekstforhold, med mindre det offentlige har hatt innflytelse på det inntrufne og kan klandres. Slik departementet ser det er det ikke grunn til å bebreide det offentlige for at søkerens far ikke ville vedkjenne seg sitt barn. Det offentlige kan heller ikke stilles ansvarlig for den adferd som skal ha blitt utvist av farens famile og lokalsamfunnet for øvrig. Det gis heller ikke erstatning for følger av alminnelige samfunnsproblemer/samfunnsutvikling, som gjelder et større antall personer i befolkningen. Tilsvarende gjelder for tap som er forårsaket av private rettsforhold f.eks. tap som springer ut av avtaleforhold eller som følger av forhold som generelt innebærer en risiko. Drift av vertshus må anses som et privat rettsforhold som innebærer en ikke ubetydelig risiko. Utbygging og lokal vekst må videre anses som en del av den alminnelige samfunnsutvikling. Departementet fant det på denne bakgrunn ikke rimelig å anbefale billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagene anføres at søker er fortvilet over myndighetenes likegyldighet og manglende ansvarsfølelse. Det understrekes pånytt at søkerens liv har vært preget av det faktum at han er en såkalt «tyskerunge». Han viser for øvrig til at han har store økonomiske problemer og trenger penger for å kunne reise sak mot sitt forsikringsselskap.

Justisdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av betydning for saken og anbefaler at klagen ikke tas til følge

SAK NR 36

NN, født 1951, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av psykisk skade som han ble påført i forbindelse med at hans mor ble drept i 1971. Drapet var av brutal art, og det var NN som fant moren i deres hjem.

Justisdepartementet viste til at søkeren hadde hatt en vanskelig oppvekst også i tiden før moren ble drept og at hans psykiske problemer ikke kunne tilskrives drapet alene. Det ble likevel antatt at morens død hadde hatt en negativ innvirkning på søkeren. Det ble lagt vekt på at det var en sterk opplevelse for en 19-åring å finne sin egen mor brutalt drept. Justisdepartementet anbefalte at det ble tilkjent en billighetserstatning på kr 25 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og konklusjon og det ble tilkjent erstatning med kr 25 000,-.

I klagen vises det til at det er urimelig at erstatningen ble redusert på grunn av at søker hadde psykiske plager etter en vanskelig oppvekst, bla. fordi faren tok sitt eget liv.

Justisdepartementet vil bemerke at billighetserstatningsordningen normalt ikke vil omfatte skader etter en vanskelig barndom hvis det offentlige ikke kan klandres. I denne saken ble det likevel tilkjent erstatning med et skjønnsmessig beløp på grunn av sakens spesielle karakter.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.