2 Nærmere om direktivet

Formålet med direktivet er å bidra til et velfungerende indre marked ved at det sikres fri flyt av informasjonssamfunnstjenester. Med slike tjenester menes enhver kommersiell tjeneste som normalt ytes mot vederlag og som formidles ved bruk av elektronisk kommunikasjon etter individuell forespørsel fra tjenestemottaker, særlig Internett. De som tilbyr disse tjenestene kalles tjenesteytere.

Senderlandsprinsippet: Det følger av artikkel 3 at direktivet bygger på et prinsipp om hjemlandskontroll (senderlandsprinsippet) og gjensidig anerkjennelse av medlemslandenes rettsregler på området. En tjenesteyter skal følge loven i den stat der tjenesteyteren er etablert, og overvåkes av myndighetene i denne staten. Som en følge av denne bestemmelsen må ikke en stat begrense informasjonssamfunnstjenester som ytes fra en annen stat innenfor det indre marked, artikkel 3 nr. 2. I vedlegg 1 til direktivet oppstilles generelle unntak fra denne hovedregelen, og i artikkel 3 nr. 4 åpner direktivet for at statene kan stoppe en bestemt tjeneste bla. for å beskytte folkehelsen, offentlig sikkerhet eller for å opprettholde den alminnelige rettsorden.

Opplysnings- og informasjonsplikt: Artikkel 5 fastsetter at medlemsstatene skal påse at tjenesteyteren gir enkel, direkte og permanent tilgang til tjenesteyterens navn, adresse, e-post og om tjenesteyter er registrert i et offentlig register mv. I forbindelse med elektronisk markedsføring (normalt via e-post), følger det av artikkel 6 at det skal fremgå av kommunikasjonen at det dreier seg om markedsføring. I forbrukerforhold skal det i tillegg opplyses om kundens totale kostnad ved kjøp av varen eller tjenesten, dvs. inklusive avgifter og leveringskostnader.

Uanmodet e-post reklame:Det følger av artikkel 7 at medlemsstatene skal treffe tiltak for å sikre at tjenesteytere som sender uanmodet e-post-reklame regelmessig konsulterer reservasjonsregistrene der fysiske personer kan registrere seg, dersom de ikke ønsker å motta denne form for kommersielle meldinger. Tjenesteyterne skal etterkomme slike ønsker.

Elektronisk avtaleinngåelse:Direktivets artikkel 9 fastsetter at det skal være mulig å inngå avtaler elektronisk, og at medlemsstatene særlig skal påse at de juridiske krav som gjelder for inngåelse av avtaler ikke fører til at slike avtaler mister sin rettsvirkning og gyldighet fordi de er inngått elektronisk. Direktivet gjør imidlertid unntak for bl.a. kjøp av fast eiendom, visse typer sikkerhetsavtaler og avtaler innenfor familie- og arveretten.

I direktivets artikkel 10 nr. 1 oppstilles krav om opplysninger som må gis før avtale inngås. Tjenesteyteren må opplyse om de tekniske ledd i avtaleinngåelsen, hvorvidt avtalen vil oppbevares av tjenesteyteren og om den vil være tilgjengelig, muligheten for å finne og rette inntastingsfeil før bestilling skjer, og på hvilket språk avtalen kan inngås. Disse opplysninger skal gis på en klar, forståelig og entydig måte. Bestemmelsen får ikke anvendelse for avtaler som inngås ved individuell kommunikasjon, herunder elektronisk post.

I artikkel 11 nr. 1 stilles det krav om at selger etter å ha mottatt en aksept av kjøper skal sende en bekreftelse på aksepten. Det skal imidlertid bemerkes at dette tillegget kan fravikes ved avtale utenfor forbrukerkjøp.

Formidlers ansvar: I forbindelse med elektronisk handel og kommunikasjon vil det finnes tjenesteytere som kun formidler eller lagrer opplysninger, for eksempel ved at de gir adgang til å legge ut en hjemmeside på sin server. Disse tjenesteytere gis i artiklene 12-14 stor grad av ansvarsfrihet for opplysningenes innhold. I utgangspunktet skal tjenesteyterne ikke stå ansvarlig så fremt de ikke er kjent med at innholdet for eksempel er straffbart, eller beskyttet av åndsverkloven. Det skal bemerkes at direktivet kun regulerer de tilfeller hvor ansvar ikke inntrer. Hvilke situasjoner som medfører ansvar vil bli regulert av nasjonal rett, og kan være forskjellig mellom de ulike statene. Etter artikkel 15 må ikke formidlerne pålegges et generelt krav om å overvåke materialet som de formidler eller lagrer.

Selvregulering: Medlemsstatene skal oppmuntre handels- og forbrukerorganisasjoner til å utarbeide retningslinjer mv. for å legge til rette for elektronisk handel, jf. artikkel 16.

Tilsyn/kontaktpunkt: Det skal føres tilsyn med at kravene i direktivet etterleves. Det skal dessuten opprettes et nasjonalt kontaktpunkt som andre medlemsstater og Kommisjonen kan ha kontakt med, jf. artikkel 19.