4 Forholdet til norsk rett

Norsk rett inneholder ikke et samlet regelsett for informasjonssamfunnstjenester. Utgangspunktet i norsk rett er at reglene om avtaleinngåelse, markedsføring, formidlers ansvar, offentlig kontroll osv. også gjelder for informasjonssamfunnstjenester, inkludert elektronisk handel. Direktivet berører således en rekke rettsområder.

Deler av direktivet må gjennomføres i norsk rett. Andre bestemmelser i direktivet er kun pålegg om at statene skal oppmuntre en viss adferd mv. De deler av direktivet som må gjennomføres i norsk rett må gjennomføres ved lov eller forskrift. Her finnes det to alternativer: at dette skjer i allerede eksisterende regelverk, eller ved ny lov, med eller uten forskrifter.

Det er nødvendig med særlig gjennomføring av senderlandsprinsippet i artikkel 3 i norsk rett. Det er spesielt viktig å merke seg at denne regelen ikke bare knytter seg til direktivet konkret, men gjelder for hele det «koordinerte området». Det vil si de krav som stilles til tjenesteytere angående etablering og drift av informasjonssamfunnstjenester. Dette vil ha betydning for rekkevidden av en ikke uvesentlig mengde offentligrettslig regulering på området. Gjennomføringen av direktivet i allerede eksisterende regelverk vil dermed kunne nødvendiggjøre endringer i virkeområdet til en rekke lover som omfattes av det koordinerte området.

Direktivets krav om at tjenesteytere skal gi opplysninger om sitt firma, organisasjonssummer, telefonnummer, e-post mv. dekkes til dels allerede av angrerettlovens bestemmelser. Loven trer i kraft 1. mai 2001. Regelsettene er imidlertid ikke sammenfallende, verken når det gjelder saklig virkeområde eller tidspunktet for når opplysningene skal gis. Gjennomføringen vil dermed medføre endringer i angrerettloven. Imidlertid gjelder angrerettloven kun i forbrukerforhold, og det vil derfor være behov for å innføre samme bestemmelser i annet regelverk som gjelder for tjenestemottakere som ikke er forbrukere.

Generelle regler om opplysningsplikt i forbindelse med markedsføring følger allerede i dag av markedsføringsloven. I tillegg inneholder angrerettloven og en rekke andre lover regler om opplysningsplikt ved markedsføring. Dersom man kommer til at det er mest hensiktsmessig å ikke gjennomføre hele direktivet i en egen lov, vil artiklene 6 og 7 i direktivet eventuelt kunne gjennomføres ved endringer i markedsføringsloven. Dette er imidlertid ikke en ideell løsning da virkeområdet til direktivet er langt snevrere enn markedsføringslovens. Når det gjelder opplysningspliktbestemmelsene i artikkel 5 hører disse ikke naturlig inn i markedsføringsloven.

Direktivets regler om opplysningsplikt i forbindelse med avtaleinngåelsen vil etter departementets mening heller ikke høre naturlig hjemme i markedsføringsloven. En mulighet ville være å ta bestemmelsene inn i avtaleloven, eventuelt sammen med bestemmelsene om avtaleinngåelse «on-line». Brudd på bestemmelsene om avtaleinngåelse vil imidlertid ikke få sivilrettslige konsekvenser, og vil således neppe passe særlig godt inn i avtaleloven.

Direktivets bestemmelser regulerer formidlers ansvarsfrihet. Kravet om ansvarsfrihet etter direktivet gjelder både privatrettslig, strafferettslig og offentligrettslig ansvar. Dette betyr imidlertid ikke at en formidler alltid vil være ansvarlig dersom hans tjenester ikke omfattes av disse ansvarsfrihetsbestemmelsene. Det kan være slik at den aktuelle tjenesten ikke er straffbar, eller at rettsstridig formidling eller lagring av materiale ikke er straffbart eller medfører erstatningsansvar. Direktivet vil sikre et felles område der alle stater fritar formidlere fra ansvar. Hvorvidt formidlere vil være ansvarlige utenfor dette området, vil avhenge av nasjonal lovgivning.

Bestemmelsene om ansvarsfrihet for tjenesteytere vil kunne gjennomføres i flere forskjellige områders regelverk. Rettsteknisk kan mye tale for regulering av ansvarsspørsmålene i hver enkelt særlov. Åndsverkloven av 12. mai 1961 nr. 2 inneholder hjemler for både strafferettslige og sivilrettslige sanksjoner. Opphavsrettskrenkelser kan ikke umiddelbart sammenliknes med andre typer formidling av ulovlig innhold over nettverk. Gjennomføring av ansvarsfrihetsreglene i eksisterende regelverk vil medføre endringer i straffelovgivningen, både den alminnelige og deler av den spesielle. Gjennomføring av denne del av direktivet i gjeldende regelverk vil også medføre endringer i skadeserstatningsloven av 13. juni 1995 nr. 39.

Lov om telekommunikasjon av 23. juni 1995 nr. 39 omfatter all telekommunikasjonsvirksomhet som ikke er kringkasting, jf. § 1-1. Begrepene telekommunikasjon og informasjonssamfunnstjeneste har til dels overlappende virksomhetsområder. Hvis direktivet innføres i norsk rett gjennom egen lov blir det derfor særlig viktig å klargjøre dennes virkeområde så langt som mulig, slik at tolkningstvil og motstrid mellom lovutkastets bestemmelser og telekommunikasjonsloven kan søkes unngått. Innføring av direktivet i eksisterende lovverk vil medføre endringer i telekommunikasjonsloven.

Det er per i dag til vurdering hvorvidt direktivet skal gjennomføres ved en egen lov eller ved at det foretas lovendringer i allerede eksisterende regelverk. Dette vil være avklart og redegjort for i odelstingsproposisjonen som vil bli fremmet.