3 Nærmere om den økonomiske utviklingen i næringen

3.1 Den økonomiske situasjonen

3.1.1 Materiale og metode

Totalregnskapet for reindriftsnæringen viser hovedtrekkene i den økonomiske utviklingen i næringen. Det henvises til tabell 3.1 som presenterer hovedtallene for regnskapsårene 1999-2002, og foreløpig regnskap for 2003.

Hoveddelen av datamaterialet i totalregnskapet er knyttet til kalenderår, men tallmaterialet som er hentet fra reineiernes melding om reindrift er knyttet opp mot driftsår. Et driftsår varer fra 1. april til 31. mars påfølgende år. I totalregnskapet brukes foregående driftsårs korrigerte sluttstatus som utgangspunkt for fastsettelse av reintall og antall aktive driftsenheter i kalenderåret. Formelt sett består antall driftsenheter både av aktive og inaktive enheter. Med aktive driftsenheter menes enheter som i reineiernes melding om reindrift står oppført med rein i sluttstatus, dvs. per 31. mars. Dette inkluderer også tidsbegrensede driftsenheter og uoppgjorte dødsbo. Med inaktive driftsenheter menes enheter som står uten rein i sluttstatus, men som ikke er formelt avviklet.

Reindriftsforvaltningen samler kontinuerlig inn oppgaver over totalt antall slakt, vekter og priser fra slakteriene. Dette datamaterialet danner grunnlaget for beregning av næringens kjøttinntekter.

Reintallet per 1. januar varierer fra år til år, både på grunn av reelle endringer i reintallet og forskyvninger i slaktetidspunkt. Ved å korrigere kjøttinntektene for endringer i reinhjordverdien, framkommer næringens produksjonsinntekter. Endringer i dyretallet verdsettes til full slakteverdi. Verdiøkningen inntektsføres, mens verdinedgang føres til fradrag.

Ved siden av produksjonsinntektene inngår også binæringsinntekter, kjøre- og arbeidsinntekter og erstatninger på inntektssiden i totalregnskapet. Binæringsinntektene omfatter inntekter fra husflid og utmarksnæringer. Kjøre- og arbeidsinntektene omfatter henholdsvis vederlag for kjøring og godtgjørelse for transport, og ressursovervåking og måling av radioaktivitet. Erstatninger regnes også som inntekter til næringen. De ordningene som er med, er erstatninger fra Direktoratet for naturforvaltning for rein drept av fredet rovvilt, erstatninger over Reindriftsavtalen ved omfattende tap, erstatninger fra Jernbaneverket for rein drept av tog, erstatninger fra forsikringsselskapene for rein drept av bil og erstatninger for tap av beiteland.

På kostnadssiden inngår driftsenhetenes kostnader, felleskostnader og kostnader i tamreinlag. Driftsenhetenes kostnader beregnes på grunnlag av et utvalg av skatteregnskap, det vil si næringsoppgaver og selvangivelser. Antall regnskap i utvalget utgjør om lag 65 % av samtlige driftsenhetsinnehaveres regnskap. Felleskostnader beregnes på grunnlag av regnskap fra reinbeitedistrikter og reindriftsfond. I tillegg inngår overføringer til transportører i forbindelse med pramming av rein. Tilsvarende beløp føres til inntekt under statstilskudd. Tamreinlagenes kostnader beregnes med utgangspunkt i samtlige lags regnskap.

Statstilskuddene omfatter ordinære tilskudd, andre tilskudd, ekstraordinære tilskudd, tilskudd til binæringer, tilskudd over Verdiskapingsprogram for reindrift og tiltak mot radioaktivitet. De ordinære tilskuddene innbefatter tilskudd til investeringer og pramming/transport, samt distriktstilskudd, produksjonstilskudd, driftstilskudd, kalvetilskudd, tidligslaktetilskudd, ektefelletillegg og tapsforebyggende tiltak. Andre tilskudd omfatter utdanningsstipend, tilskudd til barnehager, avviklingslønn og tilskudd til innløsning av driftsenhet. Posten ekstraordinære tilskudd har rommet ulike ordninger over tid. Eksempler i denne sammenheng er ekstra kalveslaktetilskudd, tilskudd ved produksjonssvikt og dekning av saksomkostninger. Posten tilskudd til binæringer bygger på tilskudd til næringskombinasjoner administrert av Samisk utviklingsfond, en ordning som sorterer under Sametinget. Posten tiltak mot radioaktivitet omfatter tidlig slakt, kostholdskompensasjon, anlegg/fóring/tap og nedfóring.

Reindriftsnæringens kapital domineres av en stor hovedverdi - reinen. Statusverdi beregnes med utgangspunkt i reintall, flokksammensetning og livdyrverdi. Sistnevnte beregnes årlig på grunnlag av gjennomsnittlige priser og slaktevekter. Andre aktiva slik som statusverdi på driftsbygninger, private reindriftsanlegg, maskinelle hjelpemidler og gjeld beregnes på grunnlag av det samme materialet som driftsenhetenes kostnader beregnes ut fra.

3.1.2 Totalregnskapet for reindriften

Sammendraget av reindriftens totalregnskap for perioden 1999-2003 er presentert i tabell 3.1. På bakgrunn av den store usikkerheten som er knyttet til endringer i reinhjordverdien, holdes denne verdien utenfor det foreløpige regnskapet for 2003.

Totalregnskapet viser at resultatmålene er på samme nivå i 2002 som i 2001. Vederlag for arbeid og egenkapital reduseres fra 142,7 mill kroner i 2001 til 141,8 mill kroner i 2002 (-0,9 mill kroner). Målt per årsverk avtar vederlag for arbeid og egenkapital fra 143 268 kroner i 2001 til 139 192 kroner i 2002. Selv om resultatmålene er tilnærmet uendret fra 2001 til 2002, er det til dels store endringer i enkelte av totalregnskapets hovedposter mellom de to årene. Samlet sett er det likevel slik at resultatene for 2002 gjengir en vesentlig sunnere økonomisk situasjon enn i 2001. Dette har sammenheng med at de markedsbaserte inntektene har økt, mens det samlede omfanget av statlige tilskudd er klart lavere.

Sum inntekter øker fra 144,6 mill kroner i 2001 til 164,7 mill kroner i 2002, vesentlig som følge av økte kjøttinntekter (+15,8 mill kroner), en positiv endring i reinhjordverdien (+12,2 mill kroner) og økte erstatninger for arealinngrep (+5,4 mill kroner). At kjøttinntektene øker, skyldes i første rekke en økning i slaktekvantum levert slakteri fra 1 134 tonn i 2001 til 1 327 tonn i 2002 (+193 tonn). Gjennomsnittlig pris utbetalt til produsent øker fra 48,25 kroner per kg i 2001 til 51,31 kroner per kg i 2002.

Driftsenhetenes kostnader, felleskostnadene og tamreinlagenes kostnader avtar med henholdsvis 0,1 mill kroner, 1,3 mill kroner og 0,7 mill kroner. I sum gir dette en reduksjon i de totale kostnadene fra 95,8 mill kroner i 2001 til 93,6 mill kroner i 2002 (-2,2 mill kroner).

Sum statstilskudd reduseres fra 102,1 mill kroner i 2001 til 79,3 mill kroner i 2002 (-22,8 mill kroner). Den klart største reduksjonen kan knyttes til posten ekstraordinære tilskudd (-29,5 mill kroner), men også postene andre tilskudd (-2,7 mill kroner) og tiltak mot radioaktivitet (-1,0 mill kroner) reduseres.

Renter på lånt kapital øker fra 8,3 mill kroner i 2001 til 8,6 mill kroner i 2002, og rentesatsen øker fra 8,7 % i 2001 til 8,8 % i 2002.

Når det gjelder utviklingen fra 2002 til 2003, viser tabell 3.1 en reduksjon i resultatmålene. Dette har imidlertid først og fremst sammenheng med at endringer i reinhjordverdien holdes utenfor i det foreløpige regnskapet for 2003, mens det er med i regnskapet for 2002. Med utgangspunkt i de forutsetningene som er lagt til grunn for tabell 3.1, er vederlag for arbeid og egenkapital beregnet til 111,2 mill kroner i 2003 (141,8 mill kroner i 2002). Foreløpige tall indikerer at kjøttinntektene, til tross for en vanskelig markedssituasjon høsten 2003, øker fra 91,7 mill kroner i 2002 til 94,2 mill kroner i 2003 (+2,4 mill kroner). Den viktigste forklaringsfaktoren her er en prisøkning fra 51,31 kroner per kg i 2002 til 55,26 kroner per kg i 2003 (+3,95 kroner per kg).

3.1.3 Totalregnskapet for 2002 etter reinbeiteområde

Tabell 3.2 viser variasjonen i lønnsomhet mellom de ulike reinbeiteområdene i 2002. Det går frem av tabellen at det er klare nivåforskjeller i resultatmålene mellom reinbeiteområdene sør for Troms og de nordlige reinbeiteområdene, med unntak av Polmak/Varanger. Vederlag for arbeid og egenkapital for tamreinlagene, som ligger høyest, utgjør 302 353 kroner per årsverk. For Troms som ligger lavest, viser tilsvarende beregninger 77 726 kroner per årsverk. Det påpekes imidlertid at forskjellen i resultatmål mellom nord og sør er mindre i 2001 og 2002 enn de har vært tidligere. For 2001 skyldes dette i hovedsak store statlige inntektsoverføringer, mens for 2002 er bakgrunnen først og fremst vesentlig høyere kjøttinntekter.

Sum inntekter øker fra 2001 til 2002 i alle reinbeiteområder unntatt Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark. I Polmak/Varanger skyldes økningen først og fremst en positiv endring i reinhjordverdien. I Vest-Finnmark og tamreinlagene er det en kombinasjon av økte kjøttinntekter og økt reinhjordverdi som bidrar til inntektsøkningen, og i Karasjok og Troms har inntektsøkningen i hovedsak sammenheng med økte kjøttinntekter. Nedgangen i sum inntekter i Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark skyldes en kombinasjon av reduserte kjøttinntekter og reduserte erstatninger for tap av rein.

De totale kostnadene er relativt stabile fra 2001 til 2002 i samtlige reinbeiteområder. Polmak/Varanger har den største kostnadsreduksjonen (-1,2 mill kroner), og Karasjok har den største kostnadsøkningen (+0,2 mill kroner).

Sum statstilskudd minker fra 2001 til 2002 i samtlige reinbeiteområder unntatt Sør-Trøndelag/Hedmark og tamreinlagene. I Finnmark er tilskuddsreduksjonen svært stor, men også i Troms og Nordland minker de statlige overføringene vesentlig fra 2001 til 2002. Det er først og fremst de ekstraordinære tilskuddene som reduseres.

Endringene fra 2001 til 2002 i totalregnskapets hovedposter gir følgende forklaring til endringene i resultatmålene i de ulike reinbeiteområdene:

• Polmak/Varanger: En positiv endring i reinhjordverdien kombinert med reduserte kostnader gir en positiv utvikling i resultatmålene, til tross for at både kjøttinntekter, erstatninger og statstilskudd minker noe.

• Karasjok: Selv om kjøttinntektene øker vesentlig, gir reduserte statstilskudd, en negativ endring i reinhjordverdien og økte kostnader en (svakt) negativ endring i resultatmålene. Erstatningene er på samme nivå som i 2001 - som følge av at erstatninger for arealinngrep øker tilsvarende reduksjonen i erstatninger for tap av dyr.

• Vest-Finnmark: Til tross for at både kjøttinntekter og reinhjordverdi øker betydelig, gir reduserte statstilskudd og erstatninger en (svakt) negativ endring i resultatmålene. Kostnadene er på samme nivå som i 2001.

• Troms: Den negative utviklingen i resultatmålene er i hovedsak et resultat av reduserte statstilskudd. Kjøttinntektene øker noe etter flere år med reduksjoner, og kostnadene minker. Erstatningene er på samme nivå som i 2001.

• Nordland: Den (klart) negative endringen i resultatmålene skyldes at både statstilskudd, erstatninger og kjøttinntekter reduseres. Kostnader og endringer i reinhjordverdi er på samme nivå som i 2001.

• Nord-Trøndelag: Reduserte kjøttinntekter, statstilskudd og erstatninger gir en nedgang i resultatmålene, selv om en positiv endring i reinhjordverdien virker i motsatt retning. Kostnadene er på samme nivå som i 2001.

• Sør-Trøndelag/Hedmark: Selv om kjøttinntektene og erstatningene avtar noe, gir økte statstilskudd, reduserte kostnader og en positiv endring i reinhjordverdien en forbedring av resultatmålene.

• Tamreinlag: Økte kjøttinntekter og statstilskudd kombinert med en positiv endring i reinhjordverdien og reduserte kostnader, gir en betydelig resultatforbedring.

Det totale økonomiske resultatet for næringen karakteriseres samlet sett fortsatt som svakt, men det er store regionale og lokale forskjeller. Departementet vil peke på de store forskjellene i produksjon og effektivitet i næringen. Den økonomiske og sosiale situasjonen for reineierne i store deler av de sentrale reindriftsområdene i Finnmark er fortsatt vanskelig. Det er få alternative inntekts- og sysselsettingsmuligheter, noe som forverrer situasjonen i regionen og vanskeliggjør prosessen med å redusere antall personer tilknyttet næringen.

Situasjonen krever at det blir lagt til rette for de som må ut av næringen, samtidig som man sikrer fremtidens reindriftsutøvere trygge og gode rammebetingelser. De økonomiske virkemidlene over avtalen bør stimulere til høyt slakteuttak, tidligere gjennomføring av slaktingen og satsing på utviklings- og investeringstiltak. Dette er helt nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling i reindriftsnæringen.

3.1.4 Driftsenhetens økonomi

Gjennomsnittlige nøkkeltall per driftsenhet og per rein i de ulike reinbeiteområdene er presentert i tabell 3.3. Tabellen viser store variasjoner mellom områdene. Eksempelvis varierer kjøttinntektene per driftsenhet mellom 70 288 kroner i Troms og 372 910 kroner i Sør-Trøndelag/Hedmark. Gjennomsnittlig kjøttinntekt per rein varierer mellom 366 kroner i Vest-Finnmark og 846 kroner i Sør-Trøndelag/Hedmark.

Det er også betydelig variasjoner i gjennomsnittlige totale tilskudd mellom reinbeiteområdene. Reinbeiteområdene der flest driftsenheter og distrikter oppfyller de kravene som avtalepartene har satt, får uttelling i form av høyere utbetaling per driftsenhet. Dette gjelder i hovedsak de produksjonsavhengige tilskuddene, der utbetalingene har vært knyttet opp mot ulike produksjonskrav som er satt bl.a. for å hindre vekst i reintallet og ytterligere slitasje av lavbeitene. Inntektsoverføringene per driftsenhet er høyest i Sør-Trøndelag/Hedmark og lavest i Karasjok. Dersom inntektsoverføringene relateres til reintall, er det fortsatt Karasjok som mottar minst, mens de største overføringene går til Troms.

De totale kostnadene per driftsenhet varierer også mellom områdene, men i mindre grad enn inntektene. Totale kostnader per rein varierer imidlertid svært mye mellom områdene. Troms har det klart høyeste kostnadsnivået sett i forhold til reintallet, mens Polmak/Varanger har de laveste kostnadene per rein.

Vederlag for arbeid og egenkapital per driftsenhet viser til dels store forskjeller i lønnsomhet mellom områdene. I Sør-Trøndelag/Hedmark hvor resultatet er best, utgjør vederlaget 361 399 kr. Derimot utgjør vederlaget under halvparten (114 343 kr) i Troms, hvor resultatet er svakest. Den store variasjonen skyldes forskjeller både når det gjelder reintall per driftsenhet og inntjening per rein, hvorav sistnevnte ser ut til å ha størst betydning for resultatet. Dette innebærer at en forbedring av driftsenhetenes økonomi først og fremst betinger en økt inntjening per rein, men også et økt reintall per driftsenhet.

Mange reindriftsfamilier henter deler av sin inntekt utenfor reindriftsnæringen. Det er i all hovedsak kvinner som står for inntekten utenfor næringen. Lønn utenfor reindriften utgjør 87,7 mill kroner i 2002. Med unntak av Vest-Finnmark, Troms og Sør-Trøndelag/Hedmark er det en økning i sum lønn m.v. utenfor reindriften fra 2001 til 2002 i samtlige reinbeiteområder. Polmak/Varanger skiller seg ut med høyest gjennomsnittlig lønn m.v. utenfor næringen. Gjennomsnittlig sum lønn m.v. per driftsenhet varierer fra 122 000 kr i Nordland til 226 000 kr i Polmak/Varanger.