Innkomne uttalelser

Til spørsmålet om norsk ratifikasjon av konvensjonen og tiltredelse av rekommandasjonen er det nedenfor gjengitt uttalelser fra: Landsorganisasjonen i Norge, Næringslivets Hovedorganisasjon, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Akademikernes Fellesorganisasjon og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

Dessuten har spørsmålet vært drøftet i Den norske ILO-komite.

Høringsinstansene ble etter vanlig praksis stilt disse tre spørsmålene:

«a. Er norsk lovgivning og praksis i samsvar med de krav som er kommet til uttrykk i konvensjonen og de tilrådinger som finnes i rekommandasjonen ?

b. Dersom det svares ja på punkt a; bør Norge ratifisere konvensjonen og gi sin tilslutning til rekommandasjonen ?

c. Dersom det svares nei på punkt a, bør det i så fall gjøres endringer i lovgivning eller praksis, slik at Norge kan oppfylle kravene i konvensjonen og tilrådingene i rekommandasjonen ?»

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) (Brev av 6. september 1997)

« ..........

Innledningsvis vil NHO bemerke at rapporten fra den norske regjeringsrepresentanten gir et godt bilde av arbeidet med utformingen av den nye konvensjon nr. 181 og rekommandasjon nr. 188. Av rapporten går det også fram at en norsk ratifikasjon av konvensjon nr. 181 ikke vil være mulig uten at vi endrer vår nåværende lovgivning og øvrige regelverk. NHO er enig i denne konklusjonen som i første rekke følger av konvensjonens tre første artikler.

I det vi først og fremst forholder oss til konvensjon nr. 181, betyr dette at NHO svarer nei på spørsmål a) i brevet om norsk lovgivning og praksis er i samsvar med de krav som er kommet til uttrykk i konvensjonen.

NHO mener imidlertid at Norge bør ratifisere konvensjon nr. 181 og vi anbefaler derfor at det svares ja på spørsmål c) om at det må gjøres endringer i lovgivning og praksis slik at Norge oppfyller kravene i konvensjonen. De endringer som må gjøres er at §§ 26 og 27 i Sysselsettingsloven oppheves. Forskriften av 11. mars 1983 om unntak fra forbudet mot utleie av arbeidskraft må også oppheves fordi den blir meningsløs. Det samme gjelder forskriftene om formidling av musikere og sangere og dispensasjon fra forbudet om privat arbeidsformidling.

Når det gjelder rekommandasjon nr. 188 kan tilrådingene i denne tolkes på en måte som gjør dem restriktive og lite egnet for den praksis NHO helst ser på dette området. Vi er på den annen side enig i regjeringsrepresentantens vurdering at den i stor grad overlater til nasjonal lovgivning og praksis om og på hvilken måte tilrådingene skal følges opp. NHO er også enig i at rekommandasjonen isolert sett ikke synes å innebære problemer i forhold til norsk lovgivning og praksis også i det tilfellet av vi har et nytt regime med en ratifisert konvensjon nr. 181.

Ved voteringen i plenum ble konvensjonen vedtatt med 347 stemmer for, 5 stemmer imot og 30 avståelser. Det antyder at dette kan bli en konvensjon som et stort antall av ILOs medlemsland kan ratifisere. Konvensjonen vil dermed bidra til å styrke ILOs fremtidige arbeid for tidsmessige standarder. På den bakgrunn vil det vekke undring om Norge som har gått i spissen for å fremme tidsmessige standarder som faktisk blir tatt i bruk, skulle avstå fra ratifisering.»

Landsorganisasjonen i Norge (LO) (Brev av 16. september 1997)

«...............

LO har deltatt i arbeidet med revisjon av ILO-konvensjon nr. 96.

LO er imot at Norge skal ratifisere den reviderte konvensjonen nr. 181 og rekommandasjon nr. 188 om privat arbeidsformidling. Når vi likevel har deltatt i arbeidet med revisjon av konvensjon nr. 96 og stemt for formuleringene i den reviderte konvensjonen har dette sin bakgrunn i at arbeidstakere i en lang rekke land har hatt privat arbeidsformidling og utleie i en årrekke uten noen form for internasjonale «kjøreregler på området». Arbeidstakerrepresentanter fra disse landene uttrykte et sterkt behov for et internasjonalt rammeverk for å beskytte arbeidstakere mot muligheten for å bli utnyttet av private arbeidsformidlingsbyråer.

Disse representantene kommer i hovedsak fra land hvor arbeidstakerorganisasjonene ikke har fått gjennomslag for krav om å ratifisere ILO-konvensjonen nr. 96. LO ble bedt om støtte fra disse representantene.

Disse hindrer oss imidlertid ikke fra å ha et regelverk som etter vår mening gir en sterkere styring av arbeidsformidling og utleie.

LO anser at norsk lovgivning og praksis ikke er i samsvar med de krav som er kommet til uttrykk i konvensjonen og de tilrådinger som finner i rekommandasjonen.

Vår lovgivning og praksis er tilpasset ILO-konvensjon nr. 96 av 29. juni 1950, hvor Norge har ratifisert del II som innebærer monopol for offentlig arbeidsformidling med mulighet for enkelte unntak.

Land som har ratifisert ILO-konvensjon nr. 96 av 29. juni 1950 står fritt til å beholde denne. Landsorganisasjonen anser at arbeidstakerne er mest tjent med denne konvensjonen idet den reviderte konvensjonen innebærer en liberalisering av både arbeidsformidling og arbeidsutleie.

Når LO ønsker sterke begrensninger på utleievirksomhet har det sammenheng med viktige konsekvenser på den negative siden. Disse kan hensiktsmessig deles i to grupper:

• at det generelt er uheldig å ha for stort innslag av kortvarige arbeidsforhold

• at det i enkeltsektorer kan oppstå særlig uheldige forhold

Mennesker flest ønsker et arbeidsforhold med trygghet både når det gjelder varighet og beskyttelse mot urett og vilkårlighet.

Problemet med kortvarige arbeidsforhold ligger særlig i:

• at inntektsgrunnlaget blir usikkert med tanke på forsørgelsesutgifter og boutgifter

• en står svakere overfor overordnede og kolleger når en bare er på «kortvisitt» i virksomheten

• en mister ofte sosiale rettigheter når en skal flytte fra arbeidsplass til arbeidsplass (pensjon, sykepenger,lånemulighet, permisjonsmulighet osv.)

• en får vanskeligere et godt sosialt miljø i bedrifter der en utsettes for stor gjennomtrekk

• grunnlaget for fagforeningsvirksomhet blir dårligere

• det blir vanskeligere å få til utviklingsarbeid i virksomheter som krever en viss langsiktighet og som krever opplæring og kompetanseoppbygging.

Dette problemet vil oppleves lite av de som står sterkt i arbeidsmarkedet fordi de kan flytte på seg hvis de opplever noe negativt. Det vil oppleves ganske annerledes for de arbeidstakere som står svakt enten i den enkelte bedrift eller i forhold til mulighetene for å få annen sysselsetting.

Det norske systemet for utleie har forsøkt å balansere disse hensynene. En har åpnet opp for utleievirksomhet som dekker viktige behov hos bedriftene. Det er imidlertid begrenset til bransjer der det er mulig å gi en rimelig ivaretakelse av arbeidstakernes behov. En har dermed styrt unna bransjer hvor en lett kan tenke seg at det oppstår useriøs virksomhet.

LO anser at en eventuell ratifikasjon av den reviderte konvensjonen vil bidra til en sterk forskyvning av dette balansepunktet i en retning som svekker arbeidstakernes interesser. Den reviderte konvensjonen har som utgangspunkt å tillate privat arbeidsformidling og åpner for muligheten for å forby, under bestemte forhold, private arbeidsformidlingsbyråer å drive virksomhet overfor visse arbeidstakere eller bransjer i økonomien i henhold til en eller flere av tjenestene i artikkel I, punkt 1 (dvs. formidling og/eller utleie evt. andre tjenester relatert til jobbsøking).

Når det gjelder arbeidsformidling er LO imot at det åpnes for etablering av private formidlingsbyråer. LO anser det som prinsipielt uriktig at private byråer gis anledning til å tjene på enkeltmenneskers arbeidsledighet.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon(HSH) og Autoriserte Vikarbyråers Forening(Brev av 18. september 1997):

«Vi har følgende synspunkter:

1. Generelle kommentarer

Vi er av den klare oppfatning at norsk lovgivning direkte er i strid med den nylig vedtatte ILO-konvensjonen som skal erstatte konvensjon nr. 96. Dette gjelder i særlig grad sysselsettingslovens § 27, som omhandler privat utleie av arbeidskraft, sett i forhold til konvensjonens artikkel 2. Vi minner om at Norges representanter både fra LO, NHO og Regjering stemte for konvensjonen.

2. Kommentarer knyttet til enkeltbestemmelser i konvensjonen

Artikkel 2 nr. 3 slår ettertrykkelig fast at hensikten med konvensjonen er å tillate private firmaer og operere innenfor formidling og utleie av arbeidskraft. I rapporten fra regjeringens representant i ILO heter det: «Dette må betraktes som en svært viktig og prinsipiell bestemmelse, fordi den tar som utgangspunkt at privat formidling og utleie av arbeidskraft er en lovlig virksomhet». Videre skriver den norske regjeringsrepresentanten i sin rapport: «Sett i forhold til den nye Art. 2, nr. 3 som er omtalt ovenfor, synes det klart at ratifikasjon av den nye konvensjonen vil være uforenlig med å opprettholde et formidlingsmonopol eller et generelt forbud mot utleie av arbeidskraft. Adgangen for det enkelte land til i samsvar med nasjonal lovgivning og praksis å fastsette den rettslige stillingen for private arbeidsformidlingsfirmaer etter Art. 3, må sees i dette perspektiv.»

Den norske regjeringsrepresentanten oppsummerer med dette i klartekst at norsk lovgivning er i direkte strid med den nylige vedtatte internasjonale konvensjonen på området.

Konvensjonens artikkel 2 nr. 4 inneholder bestemmelser om at myndighetene i samråd med arbeidsgiver- og arbeidstakersiden kan forby enkelte kategorier yrkesgrupper eller bransjer. I dette tilfelle vil vi igjen vise til at artikkel 2 nr. 3 om at privat utleie som hovedregel er tillatt. Artikkel 2 nr. 4 vil derfor kun være en unntaksregel som betyr at en må ha svært gode argumenter for å forby enkeltkategorier. Rapporten «Markedet for kortidsutleie (1989:6)», Institutt for Samfunnsforskning, skrevet på oppdrag fra Stortinget og KAD, anbefaler at man ved en eventuell oppmykning av reglene bør begrense slike unntak. Man antyder at begrensninger kan ligge innenfor stillinger av særlig betydning for liv og helse, store materielle verdier eller for rikets sikkerhet (politi og forsvar).

Ut over dette inneholder ikke konvensjonen andre bestemmelser som direkte er i strid med norsk lovverk. Vi har ingen innsigelser til artiklene 4 til 11 om arbeidstakerrettigheter. Etter det vi kan se, er disse artiklene i samsvar med norsk lovgivning på området.

Når det gjelder artikkel 12, er vi av den klare oppfatning at alle punktene som er nevnt i denne artikkelen er vikarbyråenes ansvarsområde, og at utleid arbeidskraft vil ha de samme rettigheter som andre arbeidstakere. Når det gjelder artikkel 12f) «promotion in the field of occupational safety and health» må det likevel tilføyes, at også den virksomhet som gjør bruk av innleid arbeidskraft har et ansvar for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Det må antas at dette allerede følger av gjeldende rett, og vil - eventuelt - kunne presiseres ved forskrift i tilknytning til arbeidsmiljølovens regler. For så vidt når det gjelder tariffavtaler og forhandlinger, så har vikarbyråene lenge ønsket tariffavtaler med arbeidstakernes fagforening. På grunn av motvilje på arbeidstakersiden har dette dessverre ikke ført frem. Vi anbefaler at partene i arbeidslivet tar opp forhandlingene med sikte på å komme frem til nærmere avtaler i henhold til denne artikkel.

Ut over dette har vi ingen kommentarer til verken konvensjonen eller rekommandasjonen.

3. Konklusjon

Vår konklusjon etter dette er at vi går inn for en endring i sysselsettingsloven, slik at Norge kan ratifisere den nye konvensjonen.

Etter vår oppfatning er det særlig presserende at sysselsettingslovens § 27 blir speilvendt, slik at bestemmelsen som fastslår at utleie av arbeidskraft som hovedregel vil være tillatt. Hvor særlig tungtveiende samfunnsmessige hensyn tilsier det, må bestemmelsen åpne for at departementet kan gjøre unntak fra hovedregelen for spesielt angitte yrkeskategorier, f.eks høyere stillinger innen politi og forsvar.

For å kunne ratifisere konvensjonen vil det være nødvendig at også sysselsettingslovens § 26 om arbeidsformidling i snevrere forstand blir speilvendt på tilsvarende måte som § 27.

I tilknytning til disse bestemmelsene bør myndighetene i et lengre perspektiv se på hvordan privat og offentlig arbeidsformidling bedre kan koordineres, jfr. for så vidt også konvensjonens artikkel 13 (1).

Vi ber derfor om at departementet i vårsesjonen 1998 fremmer en Ot.prp. med forslag til endringer i sysselsettingslovens §§ 26 og 27. På den måten kan Norge følge sin tidligere linje i ILO-samarbeidet og ratifisere den nye konvensjonen, som tillater privat formidling og arbeidsutleie som hovedregel.

4. Nærmere bakgrunn for HSHs standpunkter

Strukturelle endringer i arbeidsmarkedet

Arbeidsmarkedet har de to siste tiårene gjennomgått flere endringer. Et merkbart utviklingstrekk er at industriens andel av sysselsettingen har gått ned, mens sysselsetting innenfor privat tjenesteyting er sterkt stigende. Tjenestesektorene stiller delvis andre krav enn de vareproduserende næringer når det gjelder fleksibilitet og tilpasning til kundekrav. Tjenestesektoren har blant annet et stort behov for å ansette spesialkompetanse for kortvarig bruk i prosjekter. Samtidig er mange bransjer svært sesongbetont, f.eks. reiseliv, noe som forsterker behovet for å ansette arbeidskraft midlertidig. Vi ser også at antall småbedrifter øker sterkt. En økning i antall småbedrifter fører til et økt behov for ekstern kompetanse på områder hvor bedriftene ikke har finansiell mulighet eller behov for å ansette medarbeidere i faste stillinger. Småbedrifter blir også hardere rammet ved f.eks. sykefravær. Svært få mindre bedrifter har muligheter til å omrokere på de ansatte ved lengre tids sykefravær. Bruk av innleid arbeidskraft eller spesialfirmaer er derfor ofte en løsning for disse bedriftene.

Kort summert kan vi si at bedrifter, og særlig mindre bedrifter, i økende grad stiller større krav til fleksibilitet i arbeidsstokken. For å kunne være konkurransedyktig er derfor tilgang på midlertidig arbeidskraft på kort varsel et viktig rammevilkår for den tjenesteytende sektor, og særlig de mindre bedriftene. Vi er derfor opptatt av disse bedriftenes mulighet til å avhjelpe kritiske bemanningssituasjoner, dvs. leie inn arbeidskraft, innenfor andre yrkeskategorier enn det som i dag er tillatt.

Vi er dessuten av den oppfatning at en effektiv og systematisk vikarbyråbransje innenfor alle grener av næringslivet vil innebære at bedriftene istedenfor å løse arbeidstopper med ekstraordinær overtid for de ansatte, noe som ikke er ønskelig, heller tar inn ekstra personell.

Gjennom dette vil flere kunne holde seg i arbeid til enhver tid.

Midlertidige ansettelse vs. fast ansettelse

Fra ulike hold er det kommet bekymring over at midlertidige ansettelser vil fortrenge fast ansettelse. Dette viser seg å stemme svært dårlig med realitetene. All internasjonal erfaring viser at utleie ikke vil ta over for fast ansettelse. I USA hvor privat utleie har vært tillatt innenfor de fleste yrkeskategorier siden 20-tallet, representerer arbeidsutleie kun 1,5% av det totale arbeidsmarkedet. En grunn til at vikarbyråmarkedet ikke øker dramatisk er at byråene tar over allerede eksisterende vikarpooler innenfor større firmaer, kommuner, sykehus etc.. Det vil dessuten også i fremtiden være billigere å ansette egne faste ansatte fremfor å bruke vikarbyrå. Det er ved midlertidig behov at mange bedrifter finner det lønnsomt å bruke vikarbyråer, blant annet fordi man får hurtig tilgang til arbeidskraft i en kritisk bemanningssituasjon.

HSH tror likevel at det vil være et stigende behov for vikarbyråtjenester i årene fremover, selv om dette vil være moderat i forhold til behovet for å ha faste ansatte i bedriften. Dette begrunner vi i at de strukturelle endringene med stadig større behov for fleksibilitet vil øke fremover. Samtidig vil vi peke på Regjeringens etterutdanningsreform og bebudede utvidelser innenfor permisjonsrettighetene, f.eks ved svangerskap, noe som høyst sannsynlig vil øke behovet for korttidsansettelser, særlig i mindre bedrifter.

Vikarbyråcne som en seriøs aktør i markedet for kortidsansettelser

Av det totale markedet for midlertidige ansettelser på 13% i Norge, er vikarbyråenes andel vel $043 prosent. Vi er av den oppfatning at den resterende andel, som arbeider utenfor vikarbyråene i midlertidige ansettelser, har svært varierende arbeidsvilkår. Dette avdekkes da også jevnlig, blant annet gjennom LOs sommerpatruljer. I et vikarbyrå arbeider man under ordnede forhold og har arbeidsavtaler som inneholder alle lovpålagte rettigheter for arbeidstakerne. Vi tror at vikarbyråene kan være med å rydde opp blant useriøse aktører innenfor markedet for kortidsansettelser, dersom de får anledning til å operere fritt innenfor en større del av norsk arbeidsmarked.

5. Utredninger vedrørende privat arbeidsformidling og utleie

Gjennom de siste årene har flere ulike utredninger påpekt behovet for en liberalisering av sysselsettingslovgivningen .

I 1989 ba Stortinget Regjeringen om å utrede spørsmålet som knytter seg til utleie og formidling av arbeidskraft. Dette resulterte i rapporten «Markedet for korttidsarbeid» som ble utført av Institutt for Samfunnsforskning på oppdrag fra Kommunal- og arbeidsdepartementet. I tilknytning til utredningsarbeidet ble det opprettet en referansegruppe med representanter fra NHO, Vikarbyråforeningen, LO, Arbeidsdirektoratet og Kommunal- og Arbeidsdepartementet. Rapporten konkluderer med følgende: «På grunn av tilgjengelige fakta, samt samfunnsøkonomiske vurderinger vil vi anbefale at det gjennomføres en helhetlig vurdering og revisjon av gjeldende bestemmelser for korttidsansettelser, servicekontrakter og utleie, samt bestemmelsene om utleie og formidling av arbeidskraft «. Videre skriver man i rapporten: « Når det gjelder utleie av arbeidskraft er vårt primære forslag, forslag A, en liberalisering i forhold til gj eldende ordning: Utleie av arbeidskraft skal være tillatt for autoriserte virksomheter for alle yrker og arbeidsområder - med visse unntak»

I en NOU fra 1992, «En nasjonal strategi for økt sysselsetting i 1990-årene» skriver man blant annet: «Utvalget mener at et bedre fungerende marked for korttidsarbeid kan bidra til at noen flere personer får arbeid. Spesielt kan deltakelse i dette markedet gi arbeidserfaring som kan øke muligheten for fastere tilknytning for de som ønsker det. Utvalget anbefaler derfor en 5-års prøveperiode med friere utleie enn i dag». Utvalget var representert med høytstående medlemmer innenfor fagbevegelsen, samt dagens Arbeiderpartiregjering.

Senest i en rapport fra i år, «Mot eksternalisering av arbeid? Analyser av tilknytningsformer for arbeid», utarbeidet av Stiftelsen for samfunns- og næringlivsforskning på oppdrag av Kommunal- og arbeidsdepartementet, konkluderer man nok engang med at man bør gjennomgå intensjonene for regulering av ut- og innleie av arbeidskraft, og vurdere om lovforbud og dagens unntaksbestemmelser er hensiktsmessige.

6. Internasjonal praksis og erfaringer på området

Sverige er et av landene som på lik linje med Norge har hatt forbud mot utleie av arbeidskraft. I 1993 ble imidlertid dette forbudet opphevet. Den svenske regjeringen ba i 1996 Arbeidsdepartementet å utrede effektene av denne opphevelsen. Rapporten forelå i mars i år. I rapporten (SOU 1997:58) heter det blant annet: «Några negative erfarenheter av dessa private förmedlingar har inte redovisats. « Videre skriver man: « Utredningen konstanterer att det inte finns några belägg for at uthyrningsvirksomheten tränger undan ordinarie jobb hos kündforetagen, en oro som ibland skymtar i diskussionen om branschen.»

I USA har vikarbyråer eksistert siden 1920-årene. I dag dekker utleiebransjen i USA de fleste sektorer i arbeidsmarkedet. Kontor og økonomiarbeid er likevel den dominerende delen med 43% av all utleie. Dernest følger industri, i all hovedsak lett industri, med ca 30% av markedet. Utleie innenfor helse står for 6%. Det er antatt at utleie av arbeidskraft i USA utgjør 1,5% av det totale arbeidsmarkedet.

7. Avsluttende kommentar

Vi vil med dette gjenta viktigheten for store deler av norsk næringsliv at man har et fleksibelt fungerende arbeidsmarked. En liberalisering av bestemmelsene som går på utleie av arbeidskraft vil kunne bidra til dette. Vi ber derfor om at departementet ratifiserer den nye ILO-konvensjonen og fremmer forslag om endring av sysselsettingslovens §§ 26 og 27 slik at utleie og formidling av arbeidskraft som hovedregel blir tillatt.»

Akademikernes Fellesorganisasjon(AF) (Brev av 18. september 1997)

«.....................

Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) mener at en norsk ratifikasjon ikke vil være mulig uten endringer i nåværende lovgivning og øvrige regelverk. AF ser det ikke nødvendig å ratifisere den nye konvensjonen og at ratifikasjonen av konvensjon nr. 96 opprettholdes.

AF ønsker å opprettholde dispensasjonsregelen fra § 26 i Sysselsettingsloven. Denne gir adgang for blant annet arbeidstakerorganisasjoner etter søknad, å formidle egne medlemmer. Denne formidlingsaktiviteten må skje etter et bestemt regelverk.Behovet for denne dispensasjonsmuligheten avhenger av situasjonen på arbeidsmarkedet. AF mener at med økningen i antall langtidsutdannede de seneste årene, vil det kunne medføre tilbudsoverskudd innenfor enkelte fagområder. Ordningen vil da være et tilbud til ledigmeldte medlemmer og et viktig supplement til den offentlige arbeidsformidling.»

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) (Brev av 17. september 1997)

«.............

YS har hatt saken til behandling og har følgende kommentarer:

Vi viser i det følgende til de spørsmål som er stilt i ovennevte brev.

A. YS kan ikke se at ILO-konvensjonen og rekommandasjonen om privat arbeidsformidling er i samsvar med norsk lovgivning og praksis på feltet.

C. På tross av at Norges delegasjon ved årets ILO-konferanse var positive til den foreslåtte konvensjon og rekommandasjon, mener YS at Norge ikke bør tilpasse det aktuelle lovverket slik at ratifisering blir mulig.

YS mener at Norge bør opprettholde ratifikasjonen av ILO-konvensjon nr. 96 og ikke ratifisere konvensjon nr. 181 om privat arbeidsformidling».

Arbeids- og administrasjonsdepartementet (Brev av 9. mars 1998)

«...........

På Arbeidskonferansen 1997 ble det vedtatt en ny konvensjon nr. 181 om privat arbeidsformidling, med tilhørende rekommandasjon nr. 188. Den nye konvensjonen reviderer ILO-konvensjon nr. 96 (1949) om avskaffelse av arbeidskontorer som tar betaling. ILO-konvensjon nr. 96 er ratifisert av Norge.

Arbeidet med den nye konvensjonen ble igangsatt som en oppfølging av drøftingene på ILOs arbeidskonferanse i 1994, der det var bred enighet om at den eksisterende konvensjon nr. 96 ikke lenger er tidsmessig og bør revideres.

Konvensjon nr. 181 omhandler såvel privat arbeidsformidling som utleie av arbeidskraft. Konvensjonen har som utgangspunkt og hovedregel at privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft skal være tillatt. Medlemslandene kan likevel på visse områder og etter å ha konsultert de mest representative og berørte parter i arbeidslivet, forby slik virksomhet eller bestemme at den skal falle utenfor konvensjonens virkeområde.

Norsk lovgivning vedrørende privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft har motsatt utgangspunkt og hovedregel. Hos oss er privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft forbudt i henhold til sysselsettingsloven, men loven gir adgang til å gjøre visse unntak.

Det er derfor på det rene at Norge med nåværende lovgivning ikke kan ratifisere ILO-konvensjon nr. 181 og heller ikke kan tiltre ILO-rekommandasjon nr. 188.

Ved kgl.resolusjon av 6. mars 1998 er det oppnevnt et utvalg som skal vurdere dagens norske regelverk for formidling og utleie av arbeidskraft. Som et eget punkt i mandatet er det tatt inn at utvalget skal vurdere hvilke endringer i regelverket som er nødvendig for at Norge skal kunne ratifisere ILO-konvensjon nr. 181.

Regjeringen vil, etter at utvalgets rapport foreligger og har vært vurdert, komme tilbake til Stortinget med forslag om Norges stilling til spørsmålet om ratifikasjon av ILO-konvensjon nr. 181 og tiltredelse av ILO-rekommandasjon nr. 188.»

Den norske ILO-komiteen (31. mars 1998)

«Komiteen drøftet norsk stillingstaken til konvensjonen og rekommandasjonen.

Komiteen konstaterer at Norge med den nåværende lovgivning ikke kan ratifisere konvensjonen og ikke tiltre rekommandasjonen om privat arbeidsformidling. Komiteen merker seg at det utvalget som ble oppnevnt ved kgl.res. av 6. mars 1998 skal vurdere dagens regelverk for formidling og utleie av arbeidskraft. Det skal også, som et eget punkt i sitt mandat, vurdere hvilke endringer i det norske regelverket som er nødvendig dersom Norge skal ratifisere ILO-konvensjon nr. 181.

Komiteen ønsker imidlertid å komme nærmere tilbake til denne saken etter at utvalgets rapport foreligger. Komiteen tilrår at saken deretter blir lagt frem for Stortinget på nytt med forslag om Norges stilling til konvensjonen og rekommandasjonen om privat arbeidsformidling.»

Kommunal- og regionaldepartementet viser til uttalelsen fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet om at Norge med den nåværende lovgivning ikke kan ratifisere konvensjonen eller tiltre rekommandasjonen om privat arbeidsformidling. Departementet merker seg videre at utvalget som ble oppnevnt ved kgl res av 6. mars 1998 skal vurdere dagens norske regelverk for formidling og utleie av arbeidskraft. Utvalget skal også - som et eget punkt i sitt mandat - vurdere hvilke endringer i det norske regelverket som er nødvendig dersom Norge skal ratifisere ILO-konvensjon nr. 181.

Kommunal- og regionaldepartementet vil derfor, etter at utvalgets rapport har vært vurdert, komme nærmere tilbake til Stortinget med forslag om Norges stilling til konvensjonen og rekommandasjonen om privat arbeidsformidling.