9 Hold av storfe, utsettelse av krav om løsdrift.

9.1 Bakgrunn

I St. meld. nr. 12 (2002-2003) foreslo Regjeringen at det skulle være forbudt å bygge nye båsfjøs for melkeproduksjon fra 2004. Dette skulle også gjelde ved omfattende restaureringer av eksisterende fjøs. Fra og med 1. januar 2024 skulle alle melkekyr være i løsdrift. Næringskomiteen sluttet seg til prinsippet om løsdrift ved nybygg og omfattende restaureringer, men var likevel i tvil om det var riktig å stille krav om innføring av løsdrift for alt storfe innen 2024. Komiteen pekte på at løsdriftkravet kunne føre til at mange mindre fjøs måtte legge ned driften. Departementet ble bedt om å vurdere en overgangsordning eller dispensasjonsordning. Næringskomiteen understreket at de fjøs som unntas fra kravet om løsdrift må oppfylle krav om god dyrevelferd. Landbruksdepartementet fastsatte med virkning fra 22.04.04 forskrift om hold av storfe hvor krav om løsdrift er tatt inn.

Etter at meldingen ble behandlet i Stortinget, har det fra flere hold blitt rettet søkelys på de miljømessige konsekvensene av overgang til løsdrift. Det er flere forhold som har vært tatt opp. Et sentralt spørsmål er den virkning bestemmelsene, sett i forhold til andre faktorer, har for beiting og beitebruk og dermed både for de kulturlandskapsmessige virkninger av melkeproduksjon og for muligheter til å opprettholde et naturlig beiteliv for melkeku og andre storfe. Et annet spørsmål er hvordan kravet om løsdrift virker inn på målet om en rask økning i økologisk melkeproduksjon. Videre er det stilt spørsmål om kravet til løsdrift kan kombineres med hold av melkeku med horn (for eksempel telemarksku).

På bakgrunn av merknadene fra Næringskomiteen og øvrige innspill knyttet til miljø og bevaringsverdige raser, satte Landbruks- og matdepartementet høsten 2007 ned en arbeidsgruppe for å utrede spørsmålene knyttet til løsdrift.

Arbeidsgruppa hadde en bred sammensetning og ble ledet av adm. dir ved Norges veterinærhøgskole, Knut Børve.

Arbeidsgruppas mandat:

1. Vurdere virkningene av de fastsatte dyrevelferdstiltak i storfehold i en bredere sammenheng, herunder betydningen for beitebruk, seterdrift, kulturlandskapsendringer og biologisk mangfold.

2. Vurdere virkningene av kravet om løsdrift i en kostnads- og nyttesammenheng, og om merkostnadene kravet medfører, står i et rimelig forhold til de samlede dyrevelferdsmessige og miljømessige fordeler og ulemper.

3. Vurdere om dyrevelferden for melkekyr i mindre besetninger kan ivaretas gjennom kompenserende tiltak uten krav om løsdrift, og peke på hvilke tiltak som i så fall må settes i verk.

4. Kravet til god dyrevelferd skal ivaretas.

Arbeidsgruppa avga på bakgrunn av dette mandatet rapporten «Dyrevelferdstiltak i storfeholdet i en bredere miljøpolitisk sammenheng» 16. april 2008.

9.2 Arbeidsgruppas vurderinger

Nedenfor er gjengitt en fyldig omtale av arbeidsgruppas forslag og vurderinger.

1. Vurdering av virkningene av de fastsatte dyrevelferdstiltak i storfehold i en bredere sammenheng, herunder betydningen for beitebruk, seterdrift, kulturlandskapsendringer og bio­logisk mangfold.

Tendensen i de fleste land det er naturlig å sammenligne med, går i retning av løsdrift uavhengig av offentlige krav. Arbeidsgruppa mener at en ville fått den samme utviklingen også i Norge. Relativt rask struktur­endring og mange relativt gamle driftsbygninger tilsier at det vil bli mange nybygg eller ombygginger fram mot 2024 uansett krav om løsdrift for alt storfe fra 2024. Tempoet i omstillingene kan likevel bli påskyndet av løsdriftskravet fra 2024.

Registrert innmarksareal til slått og beite har økt med ca. 800 000 dekar etter 1995. Ifølge Kukontrollen har beiteopptaket (det er ikke skilt mellom beite på innmark og utmark) per melkeku (årsku) endret seg lite etter 1993. Antall årskyr har derimot gått ned slik at det totale beiteopptaket for melkekyr har minket med knapt 20 pst. fra 1999 til 2006. Det er grunn til å anta at også beitingen med ungdyr av melkekuraser har minket, mens beitingen med dyr av kjøttferaser har økt. Fôropptaket i utmark økte noe fra 1975 til 2004. Dette gjaldt både storfe og sau. Totalt sett kan det derfor ha vært relativt små endringer i beitingen med storfe de senere årene. Tallet på sau, og dermed beitingen med sau, har minket de siste 5 årene.

Utslipp og innsetting av dyrene vil være enklere med løsdrift enn med båsfjøs. Det er neppe vanskeligere å kombinere løsdrift og beiting enn båsdrift og beiting under ellers like vilkår, snarere tvert om. Derimot kan overgang til betydelig større besetninger medføre en del problemer i samband med beiting uansett fjøstype. Bruk av automatisk melking kan kreve spesiell tilrettelegging av beitebruken for å fungere godt. Løsdrift er inntil 2012 fritatt for beitekravet. Fra og med 2013 er det krav om beite, eller mosjon i luftegård dersom beiting ikke er praktisk mulig, uansett fjøstype.

Arbeidsgruppa finner derfor ikke grunnlag for å hevde at det er vanskeligere å kombinere løsdrift og beiting enn båsfjøs og beiting, under ellers like vilkår. Det er likevel sterke indikasjoner på at melkekyr i store besetninger i gjennomsnitt er mindre på beite enn kyr i mindre besetninger. For ungdyr er det små forskjeller i beiting mellom størrelsesgruppene.

Setringen gikk mye ned i etterkrigstida. De senere årene har antall bedrifter med seter avtatt mindre enn antall bedrifter med storfe. Det kan være vanskelig å holde fram med setring når besetningene blir store. Selv om redusert beiting ikke er en direkte følge av løsdriftskravet, vil løsdriftskravet kunne framskynde en økning i besetningsstørrelsen og dermed en endring i beitebruken som sannsynligvis vil komme også uten et løsdriftskrav. Avtakende enhetskostnader ved økende bygningsstørrelse fører til et press i retning av større besetninger ved nybygg.

Strukturendringer med overgang til færre og større besetninger kan føre til at beitingen konsentreres på færre og mindre områder enn tidligere. De negative effektene på landskap og biologisk mangfold kan derfor antas å bli størst i områder som i dag har små bruk som ligger spredt. Et annet forhold er at jo raskere strukturendringene i melkeproduksjonen skjer, desto vanskeligere kan det være å kompensere tapet av beitende melkekyr med for eksempel beitende kjøttfe. Det er likevel ikke mulig å si nøyaktig hvor store de miljømessige effektene av løsdriftskravet vil bli. På lang sikt vil løsdriftskravet ha begrenset effekt da utviklingen går i retning av større besetninger og løsdrift uansett.

2. Vurdering av virkningene av kravet om løsdrift i en kostnads- og nyttesammenheng, og om merkostnadene kravet medfører, står i et rimelig forhold til de samlede dyrevelferdsmessige og miljømessige fordeler og ulemper

Det har ikke vært mulig å foreta en fullstendig kost-nytte-vurdering av krav om løsdrift i en bred miljøpolitisk sammenheng. Arbeidsgruppa har derimot sett på mange faktorer som ville måtte inngå i en kost-nytte-analyse, og har gjort mer skjønnsmessige vurderinger.

Ved nybygg vil investeringene per kuplass avta med økende antall kuplasser, og båsfjøs har generelt lavere investeringer enn et isolert løsdriftsfjøs for samme besetningsstørrelse. Båsfjøs og uisolerte løsdriftsfjøs har noenlunde samme investeringer ved et gitt antall båsplasser. Gitt samme levetid på båsfjøs og løsdriftsfjøs vil de årlige kapitalkostnader bli størst per båsplass for isolert løsdriftsfjøs. For de årlige driftsinntekter og -kostnader kommer løsdrift generelt gunstigst ut. Totalt sett er de økonomiske forskjellene mellom båsfjøs og løsdrift relativt små ved nybygg. Båsfjøs har økonomiske fordeler i mindre besetninger, mens løsdrift er relativt gunstigere i store besetninger. De økonomiske forskjellene vil variere med forholdene i de enkelte tilfeller og med for eksempel rentefot på kapital. Det er ikke mulig å sette en entydig grense for når den ene fjøstypen er bedre økonomisk sett enn den andre.

Nå er rundt en firedel av alle kyr i løsdrift. Total meierileveranse og avdrått per ku vil være avgjørende for hvor mange båsplasser det må investeres i fram til 2024 hvis alle kyr da skal være i løsdrift. En årlig investering på 1,3–2 milliarder kroner synes å være et realistisk anslag for nødvendig investering fram til 2024, og dette er betydelig over investeringsnivået de siste årene. En del av dette ville kommet uansett, men dette investeringsbehovet synes å ligge betydelig over dagens investeringsnivå. Ut fra alderen på eksisterende bygninger, er det grunn til å tro at mange produsenter vil investere før 2024 selv om det ikke er et krav om løsdrift. Arbeidsgruppa har grovt anslått at 70 til 80 pst. av den estimerte investeringen vil være uavhengig av løsdriftskrav fra 2024. De resterende investeringene vil da måtte gjøres tidligere enn de ellers ville ha blitt gjort.

Kostnadene ved løsdriftskravet er i stor grad knyttet til at det er satt en dato (2024) for når alle kyr skal være i løsdrift. Noen produsenter må enten slutte før de ellers ville ha gjort, eller de må investere før de ellers ville ha gjort. Det er nærmest umulig å gi et rimelig sikkert anslag på disse kostnadene, men regneeksempler viser at framskynding av investeringer medfører betydelige kostnader, rundt 1-1,5 milliard kroner. Det er da tatt hensyn til at en i nye løsdriftsfjøs kan spare noen kostnader eller oppnå noe større inntekt enn i eldre båsfjøs. Et spørsmål er da om de dyrevelferdsmessige fordelene ved 2024-fristen er store nok til å kompensere for kostnadene ved å framskynde investeringene og de negative effektene på beiting av raskere strukturendring som løsdriftskravet kan medføre.

For å redusere kostnadene for de som eventuelt må slutte «for tidlig» eller må investere «for tidlig», kan et alternativ være å utsette kravet om overgang til løsdrift for båsfjøs bygd mindre enn 30 år før kravet trår i kraft, eller båsfjøs som er bygd mellom for eksempel 1994 og 2004. Generelt kan en si at jo lenger utsettelsen er, jo mindre blir kostnadene ved kravet, og jo mindre blir forskjellen mellom dette og å oppheve 2024-regelen. Dette ville også i noen grad kunne redusere problemene som mindre beiting ved overgang til løsdrift kan gi.

Arbeidsgruppa er enig om at grunnlaget for god dyrevelferd er bedre i løsdrift enn i båsfjøs. Arbeidsgruppa finner også at kostnadene og miljøeffektene ved 2024-kravet synes å være såvidt store, at gruppa mener det er riktig å vurdere alternative krav og kompenserende tiltak. Unntaket fra løsdriftskravet for besetninger i økologisk melkeproduksjon med mindre enn 35 kyr, som nylig er vedtatt av Landbruks- og matdepartementet, forsterker behovet for en slik vurdering. En oppheving av løsdriftskravet ved nybygg og omfattende restaurering for melkekyr vil imidlertid være i strid med reglene for andre produksjonsdyr og med gjeldende kunnskap om hvilken driftsform som gir best dyrevelferd. En full oppheving av kravet vil derfor gi et signal om at formålet om bedre velferd for storfe, ikke settes like høyt som det gjeldende forskrift om hold av storfe innebærer.

Hvis en opprettholder kravet om løsdrift ved nybygg og større restaurering, vil mesteparten av storfeet før eller senere være i løsdrift. De norske reglene ville, om dette gjennomføres, bli tilsvarende de som nylig er innført i Sverige.

Så lenge kravet om løsdrift ved nybygg og større restaurering ikke endres, vil unntak fra løsdriftskravet i praksis være en utsettelse av innføringen av løsdrift for noen besetninger og kyr. Enkelte båsfjøs vil imidlertid kunne bli holdt i bruk svært lenge, og større ombygninger (restaurering) vil kunne bli utsatt for å unngå løsdriftskravet. Begge deler vil være negativt for dyrevelferden.

3. Vurdering av om dyrevelferden for melkekyr i mindre besetninger kan ivaretas gjennom kompenserende tiltak uten krav om løsdrift, og peke på hvilke tiltak som i så fall må settes i verk

Selv om dyrevernhensyn taler for at kyr bør holdes i løsdrift uansett besetningsstørrelse, kan hensynene til økonomiske kostnader, seterdrift, bevaringsverdige raser, økologisk drift, kulturlandskap og beiting i kulturlandskap tale for unntak eller utsatt frist for når alle dyr skal være i løsdrift. Arbeidsgruppa er bedt om å vurdere tiltak som kan kompensere for de dyrevelferdmessige uheldige sidene ved båsdrift i mindre besetninger. Arbeidsgruppa vil presisere at vurderingen av de foreslåtte kompenserende tiltakene kan gjelde for alle besetningsstørrelser.

Arbeidsgruppa har vurdert flere kriterier for å fastsette hva en mindre besetning er. Hva som kan regnes som en «mindre besetning», vil variere ut fra hvilke forutsetninger man legger til grunn. Arbeidsgruppa legger ikke fram noe forslag på dette området, men har tatt til etterretning at Landbruks- og matdepartementet 01.02.08 har satt en grense ved 35 melkekyr i økologisk melkeproduksjon. Noe av motivasjonen for økologisk jordbruk er at denne produksjonen skal ha bedre dyrevelferd enn konvensjonelt jordbruk. Arbeidsgruppa finner det urimelig å operere med en lavere grense for hva som regnes for en mindre besetning for melkekyr i konvensjonell produksjon enn i økologisk produksjon.

Arbeidsgruppa tar utgangspunkt i at Norge har et ansvar for å sikre de bevaringsverdige storferasene. Populasjonene er små i forhold til det som anses som nødvendig for å ha en bærekraftig populasjon på lang sikt.

Besetningene er også så små at fremskyndet overgang til løsdrift vil gi betydelige kostnader per kuplass. Hel eller delvis opphevelse av løsdriftskravet fra 2024, vil kunne minske de økonomiske utfordringene for besetninger med bevaringsverdige raser så lenge de benytter eksisterende fjøs. Kravet om løsdrift ved nybygg og større restaurering gjelder også disse besetningene. Eventuelle unntak for denne type dyrehold fra kravet om løsdrift ved nybygg og større restaurering kan, etter gruppas mening, best ivaretas ved dispensasjon fra Mattilsynet. For at det skal være aktuelt med dispensasjon, bør minst halvparten av kyrne være av bevaringsverdig rase (reinrasa dyr).

Arbeidsgruppa finner det noe paradoksalt at større aktivitetsnivå hos dyr av bevaringsverdige raser benyttes som et argument for å holde dyr av disse rasene i båsfjøs, selv om de mosjoneres daglig når forholdene ligger til rette for det. Også av hensyn til sosial struktur i besetningen er løsdrift ønskelig. Det er ønskelig med mer kunnskap om hvordan en kan finne gode løsninger slik at disse dyrene kan gå løse.

Dersom dyr av bevaringsverdige raser skal være i løsdrift, synes det aktuelt å ha noen båsplasser som kan anvendes for kortere perioder i spesielle tilfeller, for eksempel ved brunst eller ved spesielt aggressiv atferd.

Det legges til grunn at beiting er gunstig for dyrevelferden, og at adgang til mosjon og fri bevegelse også utenom beiteperioden er positivt for dyra. Et eventuelt unntak fra løsdriftskravet bør derfor kombineres med krav om lengre beitetid og mer adgang til mosjon og fri bevegelse enn i dag. En kan formulere dette som at dyra kan være i godt utforma og velfungerende båsfjøs dersom beitetida er lang nok og dyrene ellers er sikra i utgangspunktet daglig adgang til mosjon og fri bevegelse.

I deler av landet vil det trolig være praktiske hindringer for å mosjonere kyr daglig utendørs utenom beitesesongen. Mye nedbør øker faren for sundtråkking av grasdekket og kan medføre stor tilgrising av dyra. Både jorda og vegene kan i perioder være for glatte til at det er forsvarlig å ha kyr ute. Bruk av innerom eller overbygd luftegård kan være eneste praktiske løsning. Slike luftegårder kan kreve betydelige investeringer. Kostnadene vil være avhengige av om luftegården skal ha fôringsplasser og liggebåser eller ikke. For å tilfredsstille mosjonskrav og dyras behov for sosial kontakt og kroppspleie er neppe fôringsplasser og liggebåser nødvendig. Mosjonsarealet kan være enkelt utforma.

Det er behov for mer kunnskap om hvordan det best kan tilrettelegges for mosjon og fri bevegelse utenom beiteperioden for kyr i båsfjøs, og hvilken effekt tiltaket reelt sett har på dyrevelferd under norske forhold. Dette er på kort sikt spesielt viktig i forhold til unntaket for økologisk melkeproduksjon fra 2011 og hva en eventuelt skal kreve av kompenserende tiltak da. For konvensjonell melkeproduksjon vil det ikke være «problem» før i 2024, og det gir tid til å samle kunnskap og erfaring selv om det også for produsenter som berøres først da, er fordelaktig å vite så tidlig som mulig hva som vil kreves fra 2024. Gruppa mener at det må arbeides mer med hvordan krav om adgang til mosjon og fri bevegelse kan utformes før slike krav kan innarbeides i forskrift.

4. Kravet til god dyrevelferd skal ivaretas

Arbeidsgruppa har tolket dette punktet slik at dyrevelferden skal være like god som i godt fungerende løsdrift. Arbeidsgruppa er enig om at løsdrift totalt sett gir bedre grunnlag for god dyrevelferd enn båsfjøs. Løsdrift gir, i motsetning til båsfjøs, dyra adgang til mosjon og fri bevegelse, utøvelse av naturlig atferd og sosial samhandling med andre dyr. Fravær av kutrener er også en fordel ved løsdrift.

Ivaretakelsen av disse behovene kan søkes oppfylt gjennom kompensatoriske tiltak. Arbeidsgruppa peker på to tiltak som vil ha en viss effekt: krav om forlenget beiteperiode, og krav om mosjon og fri bevegelse (innendørs, utendørs med/uten tak). Hvordan luftegårder skal utformes og driften ellers skal legges til rette for å gi best mulig effekt, er det for liten kunnskap om. De praktiske og økonomiske fordeler og ulemper ved tiltakene er heller ikke grundig kartlagt. Mange steder i landet vil det store deler av året være praktiske vanskeligheter forbundet med å ha dyrene ut av fjøset hver dag.

9.3 Arbeidsgruppas konklusjoner

Arbeidsgruppa finner at løsdriftskravet har økonomiske og kan ha miljømessige virkninger som gjør det riktig å vurdere endringer i reglene. Gruppa har vurdert at unntak for krav om løsdrift kan gis på følgende grunnlag:

• Hensyn til bevaring av bevaringsverdige raser

• Hensyn til bevaring av seterdrift

• Hensyn til kulturlandskap/beiting i kulturlandskap

• Hensyn til tilstrekkelig antall bruk med økologisk melkeproduksjon

• Hensyn til økonomi

Arbeidsgruppa fremmer forøvrig følgende forslag:

• Kravet om løsdrift ved nybygg og omfattende restaurering opprettholdes.

• Fristen for når alt storfe skal være i løsdrift, forlenges fra 2024 til 2034 for fjøs bygd etter 1994.

• Kravet til dyrevelferd i konvensjonell drift kan ikke være strengere enn kravene som gjelder for økologisk drift. 1

• Fra 2011 for økologisk melkeproduksjon i båsfjøs og fra 2024 for alle besetninger i båsfjøs stilles det krav om en beitetid på minst 12 eller 16 uker etter samme geografiske inndeling som beitetilskuddet og krav om mosjon og fri bevegelse i utgangspunktet daglig ellers i året. Det utformes nærmere retningslinjer til innholdet i kravet om mosjon og fri bevegelse.

• Mattilsynet kan gi dispensasjon fra kravet om løsdrift ved nybygg og omfattende restaurering for besetninger med bevaringsverdige raser. En betingelse for dispensasjon er at renrasede kyr av bevaringsverdi rase utgjør mer enn 50 prosent av alle kyr i besetningen.

• Det anbefales å be et kompetansemiljø utvikle systemer for hold av bevaringsverdige raser i løsdrift, og å utvikle egnede systemer som kan gi adgang til mosjon og fri bevegelse året rundt utenom beiteperioden for storfe som står i båsfjøs.

• Ved plassering av nye fjøs skal det stilles krav om muligheter for beiting. Bestemmelsen om luftegård som alternativ til beite i gjeldende forskrift omformuleres til kun å gjelde i spesielle tilfelle.

Arbeidsgruppa mener videre at det bør vurderes å benytte investeringstilskudd for å stimulere til omlegging til løsdrift. Dessuten bør en vurdere om det er mulig å målrette tilskuddene til beiting, setring og bevaringsverdige raser bedre slik at en sikrer ivaretakelse av bevaringsverdige raser og spesielle biotoper. En bør vurdere hva som best kan oppnås med nasjonale virkemidler og hva som med fordel kan delegeres til lavere nivå. Det er mye som tyder på at beitingen kan komme til å minke uansett krav om løsdrift eller ikke, og det er derfor viktig å vurdere andre virkemidler for å ta vare på bevaringsverdige landskap og biotoper.

Dyrevernalliansens medlem i gruppa mener prinsipalt at opprinnelige krav om løsdrift for kyr (i økologiske besetninger fra 2011 og i konvensjonelle besetninger fra 2024) bør opprettholdes, og påpeker at dette i utgangspunktet ikke kommer i konflikt med krav til lufting og forlenget beiteperiode.

Subsidiært slutter Dyrevernalliansen seg til flertallets konklusjon med følgende reservasjon:

Dyrevernalliansen støtter ikke forslaget om at bevaringsverdige raser skal få særskilt dispensasjon fra løsdriftskravet. Det er etisk svært uheldig å legge til rette for bevaring av raser ved å fire på kravene til dyrevelferd. For disse dyra kan det være ekstra uheldig, fordi det er indikasjoner på at disse rasene har større aktivitetsnivå og dermed spesielt stort behov for løsdrift. Dyrevernalliansen mener derfor at alternative bevaringsstrategier må vurderes, der det dyreetiske aspektet i større grad ivaretas.

9.4 Høring av arbeidsgruppens rapport

Arbeidsgruppa har hatt en bred representasjon med medlemmer fra Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Mattilsynet, Natur og Ungdom, Dyrevernalliansen og fagpersoner fra UMB, Veterinærinstituttet og Skog og Landskap. Arbeidsgruppa har vært ledet av adm. direktør Knut Børve ved Norges veterinærhøgskole og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning ved Agnar Hegrenes har vært sekretær.

Arbeidsgruppas rapport ble 28.04.08 sendt på en bred høring med invitasjon til høringsmøte 21.05.2008. Følgende institusjoner var invitert til møtet: Animalia, Debio, Den norske veterinærforening, Dyrebeskyttelsen Norge, Dyrevernalliansen, Innovasjon Norge, Kjøttindustriens fellesforening, Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF), Nortura, Norsk Kjøttfeavlslag, Norsk Landbrukssamvirke, Mattilsynet, Natur og Ungdom, Norges Bondelag, Norges Naturvernforbund, Norges veterinærhøgskole, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norsk landbrukssamvirke, Statens landbruksforvaltning, TINE – Helsetjenesten for storfe, Universitetet for miljø og biovitenskap og Veterinærinstituttet.

På høringsmøtet deltok representanter fra Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Animalia, Dyrevernalliansen, Helsetjenesten for storfe, Norsk Landbrukssamvirke og Den norske veterinærforening.

Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Dyrevernalliansen sluttet seg til arbeidsgruppas forslag. Dyrevernalliansens representant understreket at arbeidet med å følge opp kompenserende tiltak må følges opp raskt fra departementets side.

Den norske veterinærforening har i sin skriftlige uttalelse sagt at DNV mener det ikke er tungtveiende grunner for å utsette kravet om løsdrift ut over 2024, hvilket også er forutsetningen i Stortingsmelding nr. 12 (2002 – 2003). Når det gjelder departementets beslutning om å gi varig unntak fra løsdriftskravet i økologiske besetninger under 35 melkekyr, stiller DNV seg svært undrende til dette vedtaket. DNV mener at selv om målet om 15 pst. økologisk produksjon innen 2015 er viktig for departementet, må kravet til dyrevelferd og den betydning det har for økologisk produksjon, etter DNVs mening, være avgjørende i denne sammenheng.

De øvrige organisasjoner og institusjoner har ikke kommet med konkrete forslag vedrørende arbeidsgruppas rapport.

9.5 Departementets vurderinger

Departementet har satt ned arbeidsgruppa med bred representasjon for å få en gjennomgang av de virkninger løsdriftskravet har i en større sammenheng. Denne gjennomgangen representerer også en oppfølging av Næringskomiteens merknader i 2003, som i begrenset grad er reflektert i den fastsatte forskrift om hold av storfe.

Departementet konstaterer at det er bred enighet i arbeidsgruppa om å gjennomføre enkelte endringer i kravet om løsdrift i storfeholdet. Denne enigheten er forankret og har støtte fra næringsorganisasjonene, miljø- og dyrevelferdsorganisasjonene, forvaltningen og fagmiljøene. Departementet har tatt utgangspunkt i de vurderinger og forslag arbeidsgruppa har fremmet. Departementet mener arbeidsgruppa har gjort et grundig og godt utredningsarbeid og dokumentert at en utsettelse av gjennomføringen av løsdriftskravet er forsvarlig og riktig når dyrevelferdsmessige, miljømessige og økonomiske hensyn vurderes i sammenheng. Departementet mener dette kan gjøres uten å svekke prioriteringen av de dyrevelferdsmessige hensyn.

Den Norske Veterinærforening har i sin uttalelse stilt seg undrende til Landbruks- og matdepartementets vedtak om å gi et unntak fra løsdriftskravet i økologiske besetninger med under 35 melkekyr. DNV har bedt departementet omgjøre sitt vedtak. Departementets avgjørelse av 1. februar 2008 er gjort etter en grundig og omfattende høring. I høringen var det bred enighet om å gjøre unntak for løsdriftskravet. Det var avgjørende for departementet at unntak for besetninger under 35 kyr er nødvendig for å kunne nå Regjeringens ambisiøse mål om 15 % økologisk produksjon innen 2015. Departementet kan ikke se at det er behov for å vurdere dette vedtaket på nytt.

Vedrørende arbeidsgruppas forslag er departementet enig i at krav om løsdrift ved omfattende restaurering og nybygg opprettholdes. Videre mener departementet at fristen for når alt storfe skal være i løsdrift bør forlenges fra 2024 til 2034 for fjøs bygd eller vesentlig ombygd etter 1994.

Departementet mener at kravet til beiting bør skjerpes for økologisk produksjon fra 2011 og for alle besetninger i båsfjøs fra 2024. Videre bør det fastsettes nærmere bestemmelser om krav til regelmessig mosjon og fri bevegelse.

Departementet mener at Mattilsynet bør kunne gi dispensasjon fra kravet om løsdrift for besetninger med bevaringsverdige storferaser. Departementet mener videre at det for nye fjøs skal stilles krav om muligheter for tilgang til nødvendig beiteareal. De gjeldende bestemmelser om luftegård som alternativ til beiting, bør endres slik at de kan gjelde i spesielle tilfeller.

De forslag som arbeidsgruppa har fremmet som krav til beiting og krav til mosjon og fri bevegelse, forutsetter en klargjøring av hvordan dette best skal nedfelles i regelverket. Departementet vil i samarbeid med fagmiljøene og de berørte interesser følge opp disse spørsmålene.

Landbruks- og matdepartementet tar sikte på å revidere forskriften om hold av storfe så snart som mulig høsten 2008.