3 FORHANDLINGSPROSESSEN (AsDF VII)

Forhandlingene om den sjette kapitalpåfyllingen i Det asiatiske utviklingsfondet (AsDF VII) for perioden 1997-2000 ble avsluttet i Tokyo i januar 1997 og gav som resultat en påfylling på nærmere US dollar 6,3 milliarder for perioden.

Et uformelt konsultasjonsmøte om AsDF VII ble avholdt mellom giverlandene i Auckland i mai 1995 i forbindelse med årsmøtet for Asiabanken, der medlemslandene ble enige om tidsplan og hovedtema for forhandlingene. Det ble deretter avholdt tilsammen 7 forhandlingsmøter, der representanter for såvel nye som tidligere giverland drøftet retningslinjene for fondets utlån, samt størrelsen og byrdefordelingen for kapitalpåfyllingen.

Den gjennomgående problemstillingen under disse forhandlingene var den situasjon som var oppstått som følge av at USA stod med et betydelig etterslep i innbetalingene fra forrige kapitalpåfylling, samt deres reduserte vilje til å bidra med tilsvarende bidrag som under tidligere kapitalpåfyllinger. På bakgrunn av etablerte byrdefordelingsprinsipper, som gjør at bidragene fra andre giverland i stor grad er avhengig av bidraget fra USA, førte USAs posisjon til en svært vanskelig forhandlingssituasjon. Forhandlingsklimaet ble ytterligere vanskeliggjort ved at en rekke andre giverland også var interessert i å unngå å øke sine bidrag i forhold til tidligere påfyllinger.

Sentrale forhandlingsspørsmål

Det var bred enighet om de politiske retningslinjene for virksomheten i AsDF og de tidligere vedtatte prioriterte områdene for institusjonen, som er fattigdomsbekjempelse, utvikling av menneskelige ressurser og en miljømessig bærekraftig utvikling, i tillegg til økonomisk vekst.

De sentrale spørsmålene under disse forhandlingene dreide seg om det samlede bidragsnivået og byrdefordelingen. En hovedutfordring under disse forhandlingene har vært å oppnå en så høy påfylling som mulig, samtidig som prinsippet om en rettferdig byrdefordeling skulle videreføres så langt råd var.

Enkelte giverland (deriblant Danmark, Frankrike, Japan, Nederland og Norge) har under forhandlingene ønsket en høy påfylling. Flertallet av giverlandene argumentert derimot konsekvent for moderate giverbidrag, sett i lys av dagens vanskelige internasjonale «giverklima» og hjemlige budsjettsituasjon. Det ble tidlig klart at USA, som det neststørste giverland etter Japan, ville redusere sitt bidrag betydelig. Dette skapte problemer i forhold til den etablerte byrdefordelingen, og den relativt sterke innflytelse USA har i institusjonen.

Et viktig spørsmål var derfor strukturen i påfyllingen, blant annet om en skulle ha et tilleggsfond uten USAs medvirkning og hvorvidt et slikt fond skulle utelukke kontrakter til USA. Det var imidlertid sterke motforestillinger til et slikt tilleggsfond blant et flertall av giverlandene.

I løpet av forhandlingene ble derfor nivået redusert fra den opprinnelige målsetningen på US dollar 8,2 mrd til det endelige vedtatte nivået på US dollar 6,3 mrd for perioden 1997-2000.

Enkelte giverland (først og fremst USA, Storbritannia og Tyskland) presset under hele forhandlingene på for at banken skulle bidra med så mye egne midler som finansielt forsvarlig, og allerede tidlig i forhandlingene ble det klart at banken ville bidra med et betydelig beløp. Man oppnådde til slutt et ambisiøst bidrag fra bankens side.

Fra norsk side vurderes det som positivt at en stor andel av bankens ressurser anvendes til utviklingsfremmende formål for de fattigste landene. Disse ressursene burde imidlertid komme i tillegg til, og ikke istedenfor, bidrag fra giverlandene.

Forut for det siste møtet i Tokyo ble det gjort kjent at USA endelig hadde utsikter om å øke sitt bidrag fra tidligere angitte US dollar 340 mill til US dollar 400 mill (hvilket fremdeles representerte en vesentlig reduksjon i forhold til deres bidrag på US dollar 680 mill ved forrige påfylling), forutsatt at bidraget ble godkjent i Kongressen. Utover deres bidrag på US dollar 400 mill, ga USA dessuten utrykk for ambisjoner om å innfri tidligere misligholdte forpliktelser.

Også enkelte andre giverland så seg nødt til å redusere sin relative andel ved denne påfyllingen, med henvisning til at deres andel ved forrige påfylling (AsDF VI) var eksepsjonelt høy. Dette gjaldt Canada, Italia, Sverige, Spania og Tyrkia. Gitt det lave sluttresultatet ble de øvrige europeiske givere til slutt enige om å opprettholde sine giverandeler tilsvarende AsDF VI. I reelle beløp betydde dette en nedgang i bidrag for de fleste giverland.

Det vedtatte totale byrdefordelte giverbidraget endte dermed på US dollar 2,7 mrd (inklusive bidrag fra New Zealand og Hong Kong som av politiske årsaker ikke endelig har kunnet tallfeste sine bidrag, samt frivillige tilleggsbidrag på til sammen US dollar 85,5 mill (fra Finland, Frankrike, Sverige, Sveits, Tyrkia og ikke minst Japan). Dette gir et finansieringsgap på omlag US dollar 90 mill dersom man ser de byrdefordelte og frivillige giverbidragene i forhold til det fremforhandlede vedtatte givernivået på US dollar 2,7 mrd. Når bidragene fra New Zealand og Hong Kong kommer vil de bidra til å redusere finansieringsgapet.

Under hele forhandlingene var det en ambisjon om å øke andelen av bidragene fra de regionale giverlandene og særlig fra de land som selv har hatt en høy økonomisk vekst de siste ti årene. Sluttresultatet av forhandlingene ble at de ikke-regionale landene nå står for 50 prosent av giverbidragene. Banken og de ikke-regionale giverlandene ser dette som et meget positivt tegn på at de regionale medlemslandene tok større ansvar for utviklingen i sin egen region.