2 De viktigste bestemmelsene i konvensjonen

ILO-konvensjonen om de verste former for barnearbeid består av en fortale og 16 artikler. Konvensjonen har i tillegg en tilhørende rekommandasjon.

I fortalen slås det fast at arbeidet med å avskaffe de verste former for barnearbeid krever umiddelbar og omfattende handling. Fortalen omhandler nødvendigheten av å fjerne barn fra de verste former for barnearbeid, og sørge for rehabilitering og sosial integrering av dem. Viktigheten av utdanning fremheves.

Artikkel 1 sier at medlemsstatene skal gjennomføre umiddelbare og effektive tiltak for å sikre forbud mot og avskaffelse av de verste former for barnearbeid.

Ifølge artikkel 2betyr «barn» i denne konvensjonen alle personer under 18 år.

Artikkel 3 definerer «de verste former for barnearbeid». Ifølge 3 (a) omfattes slaveri, slaverilignende arbeid og tvungent eller obligatorisk arbeid, herunder tvungen eller obligatorisk militær rekruttering av barn for bruk i væpnet konflikt. Barns deltakelse i væpnet konflikt er ikke direkte regulert. Dette vil imidlertid etter omstendighetene måtte regnes som «farlig arbeid», jf. bokstav (d). Bruk av barn i barneprostitusjon og barnepornografi, (b), bruk av barn i ulovlige aktiviteter, herunder produksjon av narkotika og narkotikahandel, (c), samt farlig arbeid, regnes også blant de verste former for barnearbeid. Farlig arbeid er arbeid som på grunn av sin art eller omstendighetene det utføres under kan være til skade for barnets helse, sikkerhet eller moral.

Hva som skal regnes som «farlig arbeid» angis nærmere i artikkel 4. Etter samråd med berørte arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, skal nasjonale myndigheter fastsette i lover eller forskrifter hva som regnes som farlig arbeid. I denne fastsettingen skal det tas hensyn til de relevante internasjonale standarder, og her vises det særlig til nr. 3 og 4 i rekommandasjonen til konvensjonen, som inneholder en forholdsvis detaljert angivelse av ulike typer farlig arbeid.

Artikkel 5bestemmer at statene, etter samråd med arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, skal opprette eller utpeke hensiktsmessige mekanismer for å overvåke gjennomføringen av konvensjonen. Artikkel 6bestemmer bl.a. at partene skal utforme og gjennomføre handlingsprogrammer for å prioritere avskaffing av de verste former for barnearbeid.

Artikkel 7sier bl.a. at partene skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre effektiv gjennomføring av de bestemmelser som iverksetter konvensjonen, herunder ved straffebestemmelser eller ulike sanksjoner der det er hensiktsmessig. Statene skal fastsette effektive tiltak for å hindre at barn blir satt til de verste former for barnearbeid. Der slikt arbeid forekommer, skal barna fjernes fra arbeidet, og det skal sørges for rehabilitering og sosial integrering av dem. Viktigheten av grunnleggende utdanning i kampen mot skadelig barnearbeid fremheves, og statene skal sikre adgang til fri grunnutdanning og eventuelt yrkesopplæring for alle barn som er fjernet fra de verste former for barnearbeid.

Artikkel 8fastsetter at partene skal treffe egnede tiltak for å hjelpe hverandre å iverksette bestemmelsene i konvensjonen gjennom økt internasjonalt samarbeid og bistand, herunder støtte til sosial og økonomisk utvikling, programmer for fattigdomsbekjempelse og allmenn utdanning.

Artikkel 10fastsetter bl.a. at konvensjonen trer i kraft 12 måneder etter den dag den er ratifisert av to medlemsstater. Deretter trer konvensjonen i kraft for medlemsstater 12 måneder etter ratifikasjonen. Ifølge artikkel 11 kan en medlemsstat si opp konvensjonen 10 år etter at den er trådt i kraft.

Rekommandasjonen supplerer konvensjonen, men er ikke rettslig bindende. Den gir nærmere anvisning om innholdet i handlingsprogrammene som er omtalt i konvensjonens artikkel 6 og om gjennomføringen for øvrig av konvensjonen. I tillegg inneholder den en nokså detaljert angivelse av hva som bør regnes som «farlig arbeid», jf. konvensjonens artikkel 3 (d).