5 Administrative og budsjettmessige konsekvenser

De konkrete forordningene øker minimumskravene til overvåking av BSE og skrapesyke. Det stilles krav om betydelig økt testingsnivå både på storfe og småfe. Spesielt når det gjelder småfe, innebærer beslutningen i EØS-komiteen ytterligere testing. I forhold til den overvåkingsaktivitet som ble lagt til grunn i St.prp. nr. 1 (2001-2002), er de årlige merkostnadene for forvaltningen beregnet til vel 32 mill. kroner.

En risikoanalyse foretatt av Veterinærinstituttet konkluderer med at det er svært liten sannsynlighet for at det er BSE-smitte i den norske storfepopulasjonen. Men om det skulle være det, er det viktig å beskytte befolkningen mot eventuell smitte. I påvente av EØS-komiteens beslutning om TSE-forordningene er det derfor fra norsk side allerede fra 2003 satt i verk den økte overvåkingen for BSE og skrapesyke. Det testes ca. 16 500 risikodyr (selvdøde og dyr på slakteri der BSE ikke kan utelukkes) av storfe og 10 000 friske storfe eldre enn 30 måneder ved slakting. Videre er det lagt opp til at det skal testes 6 000 risikodyr av småfe og 42 500 friske småfe ved slakting. Landbruksdepartementet har innarbeidet kostnadene ved dette, totalt 88,8 mill. kroner, i budsjettet for 2003. Stortinget har gitt sin tilslutning til budsjettet.

Kjøttbransjen har beregnet kostnadene ved fjerning av ryggrad til ca. 9 mill. kroner, forutsatt at alderen på dyr som det kreves fjerning av ryggrad fra, økes slik det nå diskuteres i EU. Kostnadene ved fjerning av ryggrad må dekkes av bransjen.