SAK NR 2

NN, født 1923, lobotomert i 1953.

I St prp nr 44 (1994-95) er det gjort nærmere rede for de retningslinjene Helsetilsynet, Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget har fulgt ved vurderingen av om billighetserstatning bør tilkjennes i lobotomisaker. I retningslinjene som ble akseptert av Sosialdepartementet i 1993, står bl a : «Lobotomi bør ikke i seg selv gi grunnlag for billighetserstatning. Metoden ble ansett som forsvarlig da den var i bruk, i motsetning til den rådende oppfatning i dag». Dette ligger til grunn ved utformingen av kriteriene selv om en er klar over at det hele tiden har vært flere som har vært motstandere av metoden. Billighetserstatning blir således tilkjent der inngrepet kan anses å stride mot datidens medisinskfaglige norm.

De veiledene retningslinjer som har vært lagt til grunn ved vurderingen refererer seg til:

1. A.

   Uvanlige diagnoser eller indikasjoner for inngrepet eller

2. B.

   kort observasjonstid eller manglende forsøk på annen behandling eller

3. C.

   ung alder

I tillegg er det foretatt spesielle rimelighetsvurderinger blant annet på bakgrunn av inngrepets faktiske konsekvenser for søker.

1. A.

   Søker var innlagt på psykiatrisk avdeling fra 1947 til 1954 med diagnosen schizofreni. Statens helsetilsyn la til grunn at sykdommen hadde vart i minst 6 år før inngrepet fant sted i 1953.

2. B.

   Før inngrepet var søker på sykehus til obervasjon i 6 år. Det var forsøkt alternative behandlingsmetoder uten effekt.

3. C.

   30 år

Det er ikke dokumentert at søker har fått helt spesielle skader etter inngrepet sammenlignet med andre lobotomerte.

Helsetilsynet fant at vilkårene for billighetserstatning ikke var oppfylt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at søker som følge av inngrepet er plaget av vedvarende sterke hodesmerter, dårlig hukommelse og store søvnproblemer.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 3

NN, født 1916, har søkt staten om billighetserstatning for påstått mangelfull gjenopplivningshjelp som ble gitt ektefellen i forbindelse med dennes uventede død i 1993.

Statens helsetilsyn viste til behandlingen av tidligere klagesak hvor det ikke ble funnet grunnlag for kritikk av helsetjenesten for det arbeid som ble utført i forbindelse med gjenopplivningsforsøket. Helsetilsynet viste også til at billighetserstatning som regel kun gis til den som selv har kommet spesielt uheldig ut av sin behandlingssituasjon, og at det kun i unntakstilfelle kan bli aktuelt med erstatning til pårørende/etterlatte. Helsetilsynet fant ikke at det forelå omstendigheter i saken som gjorde det riktig å fravike hovedregelen, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholdes søkers anførsler om kritikkverdig behandling fra ambulansepersonellets side.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 4

NN, født 1934, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av påført høyresidig lammelse og taleforstyrrelse etter en hjerneoperasjon for aneurysme (utvidelse av en hjernearteriegren) i 1989. Saken er behandlet i Norsk Pasienskadeerstatning med avslag.

Statens helsetilsyn fant at operasjonen ble foretatt på riktig indikasjon. Hjerneinfarkt måtte videre betraktes som en påregnelig komplikasjon til det foretatte inngrep og måtte sees i relasjon til høy risiko for spontan hjerneblødning dersom operasjon ikke hadde vært utført. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet bemerket at man ikke skal kunne overprøve Norsk Pasientskadeerstatnings vedtak gjennom billighetserstatningsordningen, og sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til forberedende instansers vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til at hele søkers liv er totalt forandret, og at hun derfor må sies å være kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet.

Helsetilsynet poengterer i klageomgangen at uttrykket «spesielt uheldig ut» må ses i sammenheng med hvordan andre pasienter med tilsvarende sykdom og komplikasjoner er kommet ut av situasjonen. Ellers bringer klagen ingen nye momenter inn i saken, og den tidligere tilråding opprettholdes.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 5

NN, født 1929, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun mener seg feilbehandlet da hun fikk fjernet kneskålen på høyre kne i 1971. Hun skal også ha fått mangelfull informasjon om konsekvensene av inngrepet. Søker har i dag kroniske og invalidiserende smerter.

Statens helsetilsyn viste til at søkers grunnlidelse i mange tilfeller er vanskelig å behandle. Tilstanden oppsto da søkeren var 19 år, og det ble ikke ansett som uventet at smertene økte da søkeren ble eldre. Smertene var imidlertid sannsynligvis noe mer uttalt enn vanlig i sammenlignbare tilfeller. Søkeren hadde likevel fått den behandling og undersøkelse som var mulig å gi henne, og Helsetilsynet fant ikke at det forelå kritikkverdige forhold ved behandlingen. Helsetilsynet anbefalte etter en totalvurdering ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søkeren at hun på forhånd ikke var gjort oppmerksom på eventuelle bivirkninger og følger av inngrepet. Hun fastholder at det operative inngrepet har forsterket hennes smerter. Hun viser også til at hun har fått liten forståelse for sine plager, særlig i forbindelse med hennes datters omsorgsbehov. Datteren er født med Calve Legg Perthes syndrom, og søkeren måtte blant annet bære henne frem til hun var 22 måneder gammel.

Helsetilsynet viser til at fjernelse av kneskålen har vært en omdiskutert behandling ved den lidelse søker har, men at behandlingsmetoden på det aktuelle tidspunkt var anerkjent og i bruk ved flere nordiske sykehus. Det er vanskelig 25 år senere å ta stilling til hvilken informasjon som ble gitt søkeren om mulige konsekvenser av inngrepet. Helsetilsynet fastholder imidlertid sin vurdering av at søker ikke kan sies å ha kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet i forbindelse med det operative inngrep. Når det gjelder helsevesenets oppfølgning i forbindelse med datterens sykdom, er Helsetilsynet ikke i stand til å vurdere hvilken kommunikasjon som har foregått mellom søker og offentlig etat på midten av 60-tallet. Søker har hatt en langvarig og smertefull sykehistorie med ekstra belastning i forbindelse med sykdom i familien. Det er imidlertid ikke godtgjort at disse belastninger er forårsaket av møtet med helsevesenet, og Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 6

NN, født 1969, har søkt staten om billighetserstatning på grunnlag av påstått feilbehandling og manglende oppfølgning av lungelidelse under militær førstegangstjeneste i 1990. Søkeren ble operert i januar 1991 med fjerning av deler av høyre lunge. Han har sterkt nedsatt arbeidsevne som følge av operasjonen. Det anføres at operasjonen kunne vært unngått dersom adekvate undersøkelser hadde vært foretatt tidligere. Han faller ikke inn under reglene for militær trygd.

Statens helsetilsyn fant det sannsynlig at søkerens lungebetennelser hadde sitt grunnlag i lungeforandringer etter tidligere betennelser. Det ble ansett som mulig at diagnosen lungeabscess kunne vært stillet noe tidligere ved CT-undersøkelser sommer/høst 1990, men det ble ansett som lite sannsynlig at sluttresultatet ville blitt et annet. Helsetilsynet fant ikke grunnlag for å kritisere den behandling som ble gitt søkeren under førstegangstjenesten i 1990, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet forela saken for Norsk Pasientskadeerstatning i det den påklagede behandling fant sted etter at NPE trådte i kraft. Saken ble imidlertid returnert, da et eventuelt krav etter NPE's regler ville være foreldet. Justisdepartementet sluttet seg for øvrig til Helsetilsynets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til forberedende instansers vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen viser søkeren til at han finner det meget kritikkverdig at han av det militære ble sendt nordover på tross av at han hadde en pågående lungebetennelse og at han av lungespesialist var tilrådet utsettelse for denne reisen. Det er ikke usannsynlig at lungsabcessen ville vært avdekket tidligere dersom han hadde fortsatt sin behandling ved X sykehus. Det vises også til ytterligere legeerklæringer.

Helsetilsynet uttaler at det ikke er tvil om at bakgrunnen for søkers lungeoperasjon med varig lungefunksjonsnedsettelse skyldes disposisjon på grunn av gjentatte lungeinfeksjoner i barne- og ungdomsårene. Det er lite trolig at forhold knyttet til militærtjeneste i Nord-Norge var av betydning utviklingen av lungeabscess. De supplerende dokumenter bringer derfor ikke nye momenter inn i saken, og Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 7

NN, født 1932, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av komplikasjoner etter underlivsoperasjoner i 1966 og 1979. Søker fikk utført en utskraping av livmoren i 1966, og fikk tre dager etter symptomer på hjernesykdom. I 1979 fikk hun utført sterilisering og ble påført en liten rift i tynntarmen under inngrepet. Dette har medført betydelig ekstra smerte og ulempe. Søker er uføretrygdet og må ha hjelp i hjemmet på grunn av bevegelsesvansker.

Helsetilsynet viste til at det ikke var medisinsk grunnlag for å anta at det var sammenheng mellom inngrepet i 1966 og de symptomer på hjernesykdom hun fikk tre dager etter inngrepet. Riften som oppsto i tarmen i 1979, kunne heller ikke bedømmes som feilbehandling. Helsetilsynet viste til at de oppståtte komplikasjoner ble påvist umiddelbart og tilfredsstillende behandlet, og det ble ikke ansett å foreligge mangelfull eller feil medisinsk behandling av søker. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen viser søkeren til at det er mest sannsynlig at feilbehandling i 1966 førte til en liten hjerneblødning. Hun viser ellers til de store smerter og ulemper hun har fått som følge av operasjonene.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 8

NN, født 1950, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av skadevirkninger etter langvarig bruk av Trilafon.

Statens helsetilsynet fant det overveiende sannsynlig at søkers plager ikke var forårsaket av Trilafon. Søkers symptomer var ikke forenlig med de kjente bivirkninger av dette medikamentet. Helsetilsynet fant derfor at søker ikke var kommet særlig uheldig ut av sitt møte med helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker har klaget over avslaget.

Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 9

NN, født 1935, har søkt staten om billighetserstatning som følge av de hørselsproblemer hun har etter å ha blitt operert for otosclerose (forbening av knoklene i det indre øre) i 1982.

Statens helsetilsyn fant at søker kunne ha blitt bedre informert i forbindelse med operasjonene. Operasjonene måtte imidlertid ses på bakgrunn av søkerens alvorlige og progredierende øresykdom, og de oppståtte komplikasjoner måtte anses som påregnelige. Helsetilsynet fant således ikke at søker var kommet særlig uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at operasjonen ble gjennomført i strid med avtale om at den skulle avbrytes hvis de anatomiske forhold var vanskelige. Søker hevder også at avslaget bygger på en feil idet Helsetilsynet skriver at sluttresultatet trolig ville ha blitt det samme selvom operasjonen ikke hadde blitt gjennomført.

Helsetilsynet viser til at de anatomiske forhold ikke ble vurdert som upåregnelig kompliserte for operasjonen, og det ble derfor ikke funnet grunnlag for å avbryte denne. Operasjonen kan derfor ikke anses å være i strid med avtalen. Helsetilsynet viser videre til at hørselstapet trolig har gått noe raskere på grunn av de oppståtte komplikasjoner. Det er imidertid umulig å vurdere hvordan resultatet ville vært i dag uten operasjon og ved naturlig utvikling av sykdommen. Helsetilsynet opprettholder således sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 10

NN, født 1932, har søkt staten om billighetserstatning med grunnlag i påstand om feilbehandling fra det psykiatriske behandlingsapparat.

Helsetilsynet la til grunn at det ikke forelå noe som tydet på feilbehandling eller feilaktig bruk av lov om psykisk helsevern. Det syntes derimot som om det var godt dokumentert at søker hadde lidt av og trolig fortsatt led av en manio-depressiv sinnslidelse med paranoide symptomer. Helsetilsynet fant at søker ikke kunne anses å ha kommet særlig uheldig ut av sitt møte med helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen hevder søkeren at påstandene om sinnslidelsen bygger på antagelser fra legenes side. Videre hevdes det at sønnen ble tvunget av leger til å undertegne tutor erklæring.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 11

NN, født 1949, har søkt om billighetserstatning av statskassen. Grunnlaget for søknaden er følgetilstand etter øreoperasjon i 1960 med illeluktende væskeutsondring fra øret, redusert hørsel og påfølgende sosiale problemer. Hun ble reoperert i 1963, men først i 1978 ble hun operert med vellykket resultat. Søkeren anfører derfor også mangelfull oppfølgning av hennes lidelser.

Statens helsetilsyn viste til at komplikasjonene måtte anses om påregnelige og at inngrepet var komplisert. Det var imidlertid ikke holdepunkter for at hørselen på høyre side ble ytterligere svekket ved operasjonen. At reoperasjon ikke ble foretatt tidligere, hadde sammenheng med kompliserte anatomiske forhold og dermed frykt for ytterligere komplikasjoner. Helsetilsynet konkluderte med at søkers møte med helsevesenet ikke var så uheldig at grunnlaget for billighetsetserstatning forelå, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker har klaget over avslaget. Hun mener det burde ha blitt gjort mer for å avhjelpe sekresjonen som gjorde henne sosialt isolert i 18 år. Komplikasjonenes betydelige sosiale konsekvenser tilsier også at billighetserstatning bør tilkjennes.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 12

NN, født 1957, har søkt staten om billighetserstatning fordi han føler seg mangelfullt undersøkt i forbindelse med fastsettelse av arbeidsuførhet. Dette har fått konsekvenser for uføretidspunktet som søkeren mener burde vært satt til et tidligere tidspunkt. Søkeren lider av Bechterews sykdom.

Statens helsetilsyn hadde ingen bemerkninger til de sakkyndige erklæringene som var avgitt i saken, og uttalte i tillegg at det foreliggende sykdomsforhold ennå ikke hadde funnet sin trygdemedisinske løsning. Faginstansen anbefalte således ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises til at trygdesaken nå er avgjort, men at uføretidspunktet ikke ble endret. Det anføres at søker allerede i ung alder hadde sykdommen, og det legges frem en sakkyndig erklæring til støtte for dette. Videre anfører søker at hans lidelse har gjort ham yrkesvalghemmet, og at han burde ha vært betraktet som ung ufør i trygdesystemet.

Helsetilsynet viser til at det ikke fremlegges nye opplysninger av betydning for den medisinske vurderingen av saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 13

NN, født 1933, har søkt staten om billighetserstatning på grunnlag av varige og invalidiserende smerter som relateres til bruk av for stram gips under behandling av benbrudd i 1983. Benbruddet skjedde ved en bilulykke i utlandet. Etter 4 uker ble hun overført til norsk sykehus.

Statens helsetilsyn fant at det ikke var grunnlag for å kritisere den behandling hun hadde fått. Søkers lidelser måtte anses som en følge av benbruddet, og ikke av behandlingen. Helsetilsynet anbefalte derfor ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søkeren at det foreligger årsakssammenheng mellom søkers lidelser og den behandling hun fikk. Det hevdes videre at gipsen burde ha vært fjernet på et tidligere tidspunkt. I tillegg vedlegges ytterligere legerklæring der det også henvises til at søker opplevde belastninger under overflyttingen til norsk sykehus.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke frembringer nye opplysninger som endrer tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 14

NN, født 1967, har søkt staten om billighetserstatning grunnet uholdbare og invalidiserende smerter etter et inngrep i underlivet i 1985.

Statens helsetilsyn fant at søker hadde fått adekvat diagnostikk og behandling for sine lidelser. Omfattende smertebehandling etter konvensjonelle og paramedisinske prinsipper hadde ikke avhjulpet søkers plager, men det fantes ikke grunnlag for å rette kritikk mot det offentlige helsevesen. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering, og billighetserstatning ble ikke innvilget.

I klagen anfører søkeren at hun fremdeles lider av sterke smerter, og hun klager over enkelte legers oppførsel. Hun mener at noen bør stå ansvarlig for hennes situasjon. Videre anfører søker at hun er kvikksølvforgiftet, og at dette kan være en årsak til lidelsene etter underlivsoperasjoner. Hun mener at billighetserstatning bør innvilges for tort og svie.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 15

NN, født 1959, har søkt staten om billighetserstatning etter en tvangsinnleggelse på psykiatrisk sykehus i 1994. Hun var innlagt i noe under 1 måned. Søker mener tvanginnleggelsen var urettmessig og opplyser at hun ble påført psykisk skade som følge av oppholdet. Hun er uføretrygdet fra 1995.

Helsetilsynet la til grunn at tvangsinnleggelsen syntes godt underbygget. Det kunne heller ikke anses dokumentert at den aktuelle tvangsinnleggelse i seg selv medførte psykiske belastninger for søker. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet viste til at søknaden burde vært forelagt Norsk Pasientskadeerstatning og foreslo at saken ble avvist. Subsidiært sluttet departementet seg til Helsetilsynets vurdering.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen viser søker til at hun forut for innleggelsen ble mishandlet av sin far, men at dette ikke ble tatt alvorlig av sykehuset. Det var også hennes far som var tutor. Belastningen har påført henne psykisk skade og hun bestrider også grunnlaget for innleggelsen.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder opplysninger som ikke var kjent ved første gangs behandling, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 16

NN, født 1941, har søkt staten om billighetserstatning for feilaktig diagnose ved X psykiatriske sykehus i 1979. Diagnosen (schizofreni) ble senere brukt i søknad om uføretrygd, hvilket han anfører har ødelagt hans liv og arbeidsmuligheter.

Statens helsetilsyn viste til at diagnosen schizofreni kun er anført én gang i de vedlagte journalkopier, og da som bidiagnose og med spørsmålstegn.Videre opplyses at diagnosen senere ble brukt uten reservasjon i erklæringene til trygdevesenet, men at flere spesialister i psykiatri senere hadde uttalt at denne diagnose ikke var adekvat. Helsetilsynet fant ved gjennomgang av journalkopiene at det ikke var faglig godt begrunnet å bruke diagnosen schizofreni for søkers sykdom. Helsetilsynet fant det imidlertid ikke dokumentert at diagnosen hadde bidratt til at hans liv var blitt ødelagt og til at hans sjanser i arbeidslivet var blitt minimale. Helsetilsynet konkluderte med at til tross for at diagnosen schizofreni syntes feilaktig anvendt i trygdepapirene, kunne det ikke sees at søker var kommet særlig uheldig ut i forhold til helsevesenet i den grad at det berettiget til billighetserstatning. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at søker for nesten 20 år siden ble påtvunget uførepensjon på grunn av diagnosen schizofreni.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 17

NN, født 1937, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av påstått feilbehandling i forbindelse med ryggproblemer. Særlig har det medført problemer at hun fikk en dyp infeksjon i såret etter operasjonen.

Helsetilsynet fant at den viktigste årsaken til sårinfeksjonen var at søker hadde et arrvev svarende til operasjonssåret og at slikt vev hadde mindre motstandsdyktighet mot sårinfeksjoner. Faginstansen fant ikke å kunne kritisere den behandling søker fikk, og mente at hun ikke var kommet spesielt uheldig ut i sitt møte helsevesenet. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søker at sykehuset må være ansvarlig for infeksjonen. Videre viser hun til sine plager, og hevder å være berettiget til billighetserstatning for tort og svie.

Helsetilsynet viser til at det ikke er kommet til nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 18

NN, født 1928, har søkt staten om billighetserstatning på bakgrunn av langvarige problemer med kjeve- og tannsmerter som også har medført store utgifter. Søker antar at hennes problemer skyldes amalgamforgiftning.

Statens helsetilsyn fant det overveiende sannsynlig at søkers smerter skyldtes betennelsesprosesser i tannrøtter og omliggende ben. Problemene måtte videre anses som påregnelige. Det er ut fra dokumentert viten idag ikke holdepunkter for å fastslå at amalgam skaper slike smerteproblemer som søker har. Helsetilsynet mente at søker ikke var kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet og at helsevesenet heller ikke kunne bebreides. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at søker er like ille idag og at hun risikerer å måtte ta ut implantater fra munnen hvis man ikke finner ut hva som er i veien.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 19

NN, født 1938, har søkt staten om billighetserstatning grunnet komplikasjoner etter en hjerteundersøkelse som ble foretatt før en hjerteoperasjon. En søknad til Norsk Pasientskadeerstatning er avslått.

Statens helsetilsyn uttalte at søker gjennomgikk en nødvendig preoperativ hjerteundersøkelse som ble komplisert med blødning og nerveklemming. Komplikasjonen var sjelden, men påregnelig. Undersøkelsen var basis for en vellykket hjerteoperasjon. Helsetilsynet fant at søker ikke var kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet bemerket at vedtak etter Norsk Pasientskadeerstatning ikke bør overprøves etter billighetserstatningsordningen, og sluttet seg forøvrig til faginstansens vurdering.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til forberedende instanser, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at komplikasjonen har gitt søkeren daglige smerter, og at hun ikke ville ha gjennomført undersøkelsen dersom hun hadde vært kjent med risikoen for komplikasjonen. Søkeren anfører videre at hun er kommet uforskyldt i sin situasjon, og at det er klar årsakssammenheng mellom undersøkelsen og hennes senere lidelser.

Statens helsetilsyn viser til at saken ikke inneholder nye opplysninger av betydning for saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 20

NN, født 1981, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av feilbehandling i forbindelse med morens graviditet, søkerens fødsel og etterfølgende operasjoner. Søkeren er født med vannhode og ryggmargsbrokk.

Helsetilsynet viste til at søkerens mor ikke fikk mangelfulle eller gale råd i forbindelse med svangerskapet i 1981. Det er dessuten meget tvilsomt om en tidligere forløsning hadde minsket skadene hos søker. En tidligere forløsning kunne tvert i mot ha forårsaket ytterligere skade samt vanskeliggjort behandlingen av selve misdannelsen. Helsetilsynet fant på dette grunnlag ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholdes det at søkerens mor ble mangelfullt fulgt opp i siste del av svangerskapet. Hun skal blant annet ikke ha fått tilstrekkelig informasjon om de faktiske forhold.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 21

NN, født 1961, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av feildiagnose og feilbehandling av rygglidelse fra 1989. Prolaps ble konstatert først i 1991. Hennes lidelse ble før denne tid antatt å ha psykiske årsaker.

Statens helsetilsyn viste til at søker var meget grundig og systematisk undersøkt ved opphold i to nevrologiske avdelinger med høy kompetanse. De kliniske funn som var gjort ved sykdommens start, var neppe forenlig med større skiveprolaps. Det var likevel mulig at søkeren kunne hatt et mindre skiveprolaps, men dette kunne imidlertid ikke alene forklare hennes lidelser. CT-undersøkelse ble tatt både i 1990, 1991 og 1992. Rygglidelsen var vurdert av erfarne ortopeder som ikke hadde funnet noen indikasjon for kirurgisk behandling. Helsetilsynet konkluderte med at søker ikke hadde kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med norsk helsevesen, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen presiseres at det ikke er en eventuell manglende operasjon av ryggen det klages over, men det faktum at søker ble innlagt ved en psykiatrisk avdeling og avfeid med at hennes lidelse var av psykisk karakter. Dette må anses som en direkte feilbehandling.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 22

NN, født 1961, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun mener å ha blitt feilbehandlet ved at hun i en alder av 15 år fikk innsatt spiral. Det hevdes at spiralbruken har ført til underlivsproblemer og barnløshet.

Helsetilsynet viste til at selv om bruk av spiral øker sjansen for underlivsbetennelse, er det ikke overveiende sannsynlig at spiralbruken er årsak til søkerens senere problemer. Helsetilsynet konkluderte med at helsevesenet ikke kunne kritiseres. Søker var heller ikke kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med norsk helsevesen, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholder søker at hun har hatt et uheldig møte med helsevesenet. Det anses kritikkverdig at legen anbefalte spiral som prevensjonsmiddel til en 15 år gammel jente.

Helsetilsynet fastholder at anbefalingen av spiral ikke representerer et uheldig møte med helsevesenet og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 23

NN, født 1916, har søkt staten om billighetserstatning grunnet problemer etter en operasjon med fjerning av en del av magesekken i 1983. Han er plaget med kvalme, diaré, smerter og ubehag, og anfører at han ble forespeilet at han med stor sannsynlighet ville bli smertefri etter operasjonen.

Statens helsetilsynet viste til at søker ble omhyggelig undersøkt og vurdert for sine plager. Behandlingen kunne ikke anses kritikkverdig selv om operasjonen ikke var fullt ut vellykket. Kvalme og tendens til diare måtte anses som påregnelige komplikasjoner. Søkerens magesmerter måtte videre ses i sammenheng med de smerteplager han hadde før operasjonen. Det syntes imidlertid som søkeren hadde fått et for positivt inntrykk av utsiktene etter operasjonen. Helsetilsynet konkluderte likevel med at søker ikke var kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med norsk helsevesen, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen viser søker til at han ikke ble tilfredsstillende informert om sannsynligheten for å bli smertefri etter operasjonen samt om inngrepets natur og omfang.

Helsetilsynet viser til at hans bakenforliggende sykdomstilstand (bukspyttkjertelbetennelse) var av kronisk natur, og at den utførte operasjon var et krevende inngrep. Det er derfor lite trolig at behandlende lege overfor søker har garantert smertefrihet. Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 24

NN, født 1934, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av anført lobotomiinngrep og innleggelse på psykiatrisk sykehus mot sin vilje.

Helsetilsynet uttalte at søker gjentatte ganger hadde fått saken sin behandlet av tilsynsmyndighetene, som har konkludert med at han har fått adekvat behandling for sin lidelse. Det ble videre vist til at det ikke er dokumentert at søker faktisk er blitt lobotomert. Helsetilsynet konkluderte med at søker ikke var kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med norsk helsevesen, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker klager over vedtaket.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye momenter av betydning og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 25

NN, født 1916, har søkt staten om billighetserstatning for betydelig forverring av allergiske plager etter en urografi-undersøkelse (røntgenundersøkelse av nyrene) i 1992.

Statens helsetilsyn viste til at injeksjon av den kontrastvæske søker fikk, kunne gi metallsmak og varmefornemmelse uten at dette var å betrakte som uttrykk for en allergisk reaksjon. Helsetilsynet fant heller ikke grunnlag for å si at kontrastvæskeinjeksjonen kunne ha forverret søkers hudallergi eller påført henne luftveissymptomer. Det ble i den forbindelse vist til at hun på forhånd hadde eksemforandringer på leggene som disponerte for hudinfeksjon. Helsetilsynet fant ikke grunnlag for påstanden om at den utførte urografi kunne ha påført søker allergiske plager, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises til en legeerklæring fra 1994 hvor en spesialist i hudsykdommer uttaler at det ut fra anamnese og funn er rimelig å sette søkers plager i direkte relasjon til urografien.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilrådning. Helsetilsynet understreker at reaksjonen på kontrastvæskesprøyten neppe var en allergisk reaksjon, og at søkers økende allergiproblemer ikke kan anses å være forårsaket av injeksjonen.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 26

NN, født 1960, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun mener seg feilbehandlet i forbindelse med at det barn hun fødte i 1990, døde kort tid etter fødselen. Det anføres både at søkeren selv fikk mangelfull behandling før og under fødselen, og at barnet ikke ble tilstrekkelig oppfulgt etter fødselen. Det vises til at Perinatalutvalget (spesialistutvalg for fødevirksomhet) i X i 1991 kritiserte sykehusets oppfølgning av sønnen. Dette synspunkt skal Helsedirektoratet ha gitt sin tilslutning til ved behandling av klagesak i 1992.

Saken er avvist av Norsk Pasientskadeerstatning som foreldet.

Statens helsetilsyn viste til Perinatalutvalgets vurdering av at behandlingen av barnet kunne vært mer intensiv, samt Helsedirektoratets tilslutning til denne. Det presiserte imidlertid at ingen av de behandlende leger fikk kritikk, og at det heller ikke var grunn til å kritisere den behandling som faktisk ble utført. Den eneste påviste skadeårsak var blodmangel som oppsto hos moren dager eller uker før fødselen. Den mest intensive behandling ville derfor, sannsynligvis, ikke kunne ha hindret varig skade eller at barnet døde. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering. Billighetserstatningsutvalget presiserte at kritikken gjaldt behandlingen av barnet etter fødselen, og ikke behandlingen av moren. Det ble lagt avgjørende vekt på at den mest intensive behandling antagelig ikke kunne hindret varig skade eller at barnet døde. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen gjøres det gjeldende at barnets død skyldtes for trangt bekken, og at dette er årsaken til barnets død sammen med mangelfull medisinsk behandling etter fødselen. Det hevdes videre at spørsmålet om det trange bekkenet ikke ble vurdert av Helsetilsynet eller Perinatalutvalget da saken ble behandlet der.

Helsetilsynet viser til at Perinatalutvalget løste sin oppgave på en grundig og medisinsinsk fullverdig måte. Det bemerkes også at alle dokumenter var gjennomlest og alle muligheter overveiet da Helsetilsynet sist behandlet saken. Det er ikke noe som tyder på at det var et misforhold mellom bekkenet og barnets størrelse og at dette kunne ha forårsaket dødsfallet. Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 27

NN, født 1945, har søkt staten om billighetserstatning for angivelig feilbehandling og manglende diagnostikk av Conns syndrom (godartet svulst i binyrebarken) ved X sykehus og Y helsesenter. Han ble operert først i 1992 etter å ha vært behandlet med blodtrykkssenkende medikamenter siden 1987. Han har i dag store magesmerter.

Statens helsetilsyn viste til at søker i tide fikk diagnostisert en meget sjelden årsak til høyt blodtrykk (Conns syndrom), og at han således ble helbredet for en alvorlig sykdom. Søkers magesmerter måtte videre anses som en uunngåelig komplikasjon til et omfattende kirurgisk inngrep. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at søkers sykdom burde ha vært diagnotisert på et langt tidligere tidspunkt, og at det ikke kan være noe tvil om at han er kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 28

NN, født 1944, har søkt staten om billighetserstatning for angivelig feilaktige uttalelser om evneveikhet og psykotisk lidelse i tidligere sykejournaler. Uttalelsene inngår også i søkers trygdedokumenter. De påståtte feilaktige diagnoser anføres å ha vært en stor belastning for søker, og har medført at hun har blitt dårlig behandlet.

Statens helsetilsyn viste til at diagnosen paranoid psykose ikke kunne vurderes som uriktig. Vurderingen som evneveik var først nevnt med klare reservasjoner, men var senere fremkommet som diagnose. Søker fremsto gjennom dokumentene som en intellektuelt enkel utrustet kvinne, hvis målbare intelligens svingte med hennes øvrige mentale tilstand. Denne var preget av paranoid beredskap som til tider kunne ta overhånd. Det kunne ikke sees at betegnelsen evneveik hadde hatt avgjørende betydning for hennes livskvalitet. Det var sannsynlig at hennes paranoide legning var det sentrale, og at uføretrygden som var innvilget blant annet på grunnlag av vurderingen som evneveik, hadde vært til gode for henne. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholder søker den store belastning det er å leve med en alvorlig diagnose som evneveikhet og psykotisk lidelse. Hun bestrider grunnlaget for diagnosen, og viser til legeattest hvor det fremkommer at det ikke foreligger sikre tegn til vesentlig redusert mental funksjon eller tegn til vrangforestillinger som kan tyde på at søker er psykotisk.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger som ikke var kjent ved første gangs behandling, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 29

NN, født 1951, har søkt staten om billighetserstatning for langvarige plager etter at hun ved et operativt inngrep i 1981 opplevet å være våken under deler av inngrepet.

Statens helsetilsyn viste til at narkosen hos søker ble gjennomført med normale doser, og at det ikke var noe i narkosejournalen som tydet på at hun var våken eller opplevet smerter. Helsetilsynet viste imidlertid til at det fremgikk klart av pasientens bekrivelse og personalets håndtering av siuasjonen postoperativt, at hun hadde opplevet en reelt belastende og truende situasjon. Helsetilsynet la også vekt på at søker hadde hatt vedvarende plager etter hendelsen. Helsetilsynet konkluderte med at det ikke var dokumentert feil av medisinsk art, men at søkers opplevelse av smerter og våkenhet under operasjonen var en stor belastning. Billighetserstatning ble anbefalt med kr 70 000,-.

Justisdepartementet uttalte at man ikke fant det tilstrekkelig sannsynliggjort at søkers plager kunne tilbakeføres til det operative inngrepet alene. Det ble også lagt vekt på at det offentlige ikke kunne bebereides for at søker våknet opp under narkosen. Departementet la imidlertid til grunn at hendelsen var smertefull for søker og at den kunne ha forverret hennes plager. Departementet anbefalte derfor billighetserstatning med kr 30 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 30 000,-.

Søker klager over erstatningsbeløpets størrelse. I klagen opplyses at hun nå har fått innvilget attføringstrygd med virkning fra 1983 på grunn av det traume hun opplevde ved å bli operert uten at narkosen ga ønsket virkning.

Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 30

NN, født 1950, har søkt staten om billighetserstatning grunnet kroniske smerter i høyre kne som følge av påstått feilbehandling av langvarige problemer med høyre kneledd. Hun er plaget med betydelige smerter.

Statens helsetilsyn fant ikke grunnlag for å kritisere verken indikasjonen for inngrepet eller gjennomføringen av den primære operasjonen i 1976. Utviklingen av refleksdystrofi måtte imidlertid anses som en sjelden komplikasjon, og det er sjelden det uvikles smertesyndromer etter denne type inngrep. Diagnosen refleksdystrofi ble videre først stillet etter 10 år. Helsetilsynet fant at søker var kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og anbefalte billighetserstatning stor kr 40 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 40 000,-.

Søkeren klager over beløpets størrelse. Det anføres at hun lever med store smerter etter sitt møte med helsevesenet, og at det innvilgede beløp ikke står i samsvar med hennes lidelser.

Helsetilsynet har behandlet saken påny, men finner ikke at søkers lidelser skyldes klanderverdig behandling fra det offentlige. Helsetilsynet uttaler også, på bakgrunn av rapporter etter innsettelse av et kunstig kneledd, at søkers smertetilstand synes bedre nå enn hva den var da billighetserstatning ble tilkjent. Faginstansen opprettholder således sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 31

NN, født 1972, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av skader som følge av forsinket behandling av blindtarmbetennelse i 1984. Hun har senere gjennomgått flere operasjoner og har fortsatt episoder med magesmerter. Dette medfører også restriksjoner på kostholdet.

Statens helsetilsyn fant det dokumentert at hun hadde vært utsatt for feilvurderinger i primærhelsetjenesten som hadde medført alvorlige konsekvenser for henne. Helsetilsynet anbefalte billighetserstatning med kr 40 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til forberedende instansers vurdering, men tilkjente billighetserstatning med kr 60 000,-.

I klagen viser søker til at det tilkjente erstatningsbeløp er for lavt. Hun har i alle år vært plaget av komplikasjonene og har jevnlig anfall av sterke magesmerter.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 32

NN, født 1932, har søkt staten om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull skolegang under krigen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at skoletilbudet i lange tider var mangelfullt for alle barn som vokste opp i denne delen av landet under krigen, og at departementet ikke tidligere hadde anbefalt billighetserstatning på dette grunnlag. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent

I klagen anfører søker at vedtaket ikke er riktig, og at han er for gammel til å begynne med voksenopplæring.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har gjennomgått saken på nytt og finner ikke nye opplysninger som tilsier endring av tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 33

NN, født 1945, har søkt staten om billighetserstatning med grunnlag i mangelfull undervisning i spesialskole.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at søker fikk den støtte og undervisning som var mulig å gi i den aktuelle tidsperioden, og at søker oppnådde et akseptabelt nivå ut fra sine forutsetninger. Fagdepartementet kunne ikke se at det forelå kritikkverdige forhold fra skolevesenet som kunne tilsi tilråding av billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen hevder søkeren at hun ikke fikk undervisning i skolen tilpasset sine faktiske forutsetninger. Det anføres at selv om opplæringsinstitusjonen var adekvat, var ikke skolens tilbud godt nok til å lære henne nødvendige basiskunnskaper. Det hevdes at mangel på elementær kunnskap innenfor regne- lese- og skriveferdigheter er årsak til at søker i dag lever på uføretrygd.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har gått gjennom sakens dokumenter og vurdert søkers totale opplæringstilbud. Det uttales at klagen ikke inneholder opplysninger som endrer deres tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 34

NN, født 1943, har søkt staten om billighetsetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleopplæring og feilplassering på institusjon for evneveike med psykiske skader tilfølge.Det anføres også at hun ved to anledninger skal ha vært utsatt for seksuelle overgrep på institusjonen. Det presiseres imidlertid at feilplasseringen er hovedgrunnlaget for søknaden.

Barne- og familiedepartementet fant at plasseringen i åndssvakeomsorgen ikke var kritikkverdig og at det heller ikke var kritikkverdig at barnevernstiltak ikke ble satt igang etter at søkeren var overført åndssvakeomsorgen.

Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet uttalte under tvil at det ikke var urimelig om søkeren fikk en viss erstatning selv om den undervisningen hun fikk ikke kunne kritiseres med tanke på de ressursene som fantes på den tiden søker fikk sin skolegang. Det ble særlig lagt vekt på at institusjonsplasseringen kunne vært ansett som en enkel løsning for det offentlige. Man kunne heller ikke se bort fra at søkeren ville vært bedre tjent med å gå på kommunal hjelpeskole eller vanlig skole. Det ble også vist til at det var liten grunn til å tvile på at det å være elev ved spesialskolen medførte et negativt stempel. Billighetserstatning ble under tvil anbefalt med kr 50 000,-.

Justisdepartementet fant at opplysningene om overgrep ikke var tilstrekkelig dokumentert til å danne grunnlag for billighetserstatning. Det ble vist til at oppgitt skadevolder var avgått ved døden og til at forholdet ikke var anmeldt. Søkeren hadde heller ikke tatt opp problemet med lege eller annen sakkyndig. Det fantes således ikke noe dokumentasjon til støtte for søkerens forklaring. Justisdepartementet sluttet seg imidlertid til forberedende instansers vurdering, og anbefalte billighetserstatning med kr 50 000,-.

Billighetserstatningsutvalget fant at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets anbefaling bygget på en forutsetning om at barnevernet burde ha gjort mer for å finne et fosterhjem for søkeren. Når Barne- og familiedepartementet som fagdepartement var kommet til at barnevernet ikke kunne bebreides, kunne Billighetserstatningsutvalget ikke se at søker var kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med barn i tilsvarende situasjon. Utvalget sluttet seg videre til Justisdepartementets vurdering vedrørende seksuelle overgrep. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren klager over vedtaket. Det hevdes at det er Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering som bør legges til grunn.

Kirke-utdannings- og forskningsdepartementet og Barne- og familidepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger som tilsier en endring i vedtaket.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 35

NN, født 1962, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun mener å ha fått reduserte opplærings- og ervervsmuligheter idet hun ikke fikk begynne på skolen i rett tid, og fordi hun ble feilplassert på spesialskole.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at det ikke var sannsynlig at rettidig skolestart ville ha endret søkerens læringsmuligheter i en slik grad at det ville ha eliminert behovet for spesialundervisning. Søkeren trengte fra starten av et sterkt tilpasset opplæringstilbud, og utsettelsen av skolestarten ga henne mulighet for å begynne direkte på en skole med et opplæringstilbud som var godt tilpasset hennes behov og forutsetninger. Fagdepartementet fant på denne bakgrunn ikke tilstrekkelig grunnlag for å anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholdes at det er kritikkverdig at søker først fikk begynne på skolen da hun var 9 år gammel. Det er dessuten kritikkverdig at hun ble plassert på spesialskole. Dette skal ha blitt gjort uten morens samtykke.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 36

NN, født 1953, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleutdanning, samt at hun skal ha blitt utsatt for overgrep ved X offentlige skole.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søkerens oppvekst og skolegang hadde vært utrygg og problematisk. Det var ikke tvil om at de vanskelige hjemmeforholdene og senere mistrivsel i fosterhjem var medvirkende årsak til søkerens tilpasningsproblemer og store skolefravær. Vedtaket om å plassere søkeren på X offentlige skole ble iverksatt da den ordinære skolegangen ikke lenger lot seg gjennomføre på grunn av rømningsforsøk og stort fravær. Departementet fant imidlertid ikke at det offentlige var å bebreide for dette forholdet. Departementet ville ikke trekke søkerens påstand i tvil for såvidt gjaldt forholdene ved X offentlige skole. Man fant likevel ikke å kunne legge til grunn at det hadde forekommet direkte overgrep ved skolen. Departementet fant på denne bakgrunn ikke tilstrekkelig grunnlag for å anbefale billighetserstatning.

Barne- og familiedepartementet uttalte seg om barneverntjenestens arbeid og spørsmålet om mangelfull oppfølgning etter institusjonsoppholdet. Departementet bemerket at søker med sin bakgrunn hadde et vanskelig utgangspunkt. Barnevernet kunne likevel ikke kritiseres for sitt arbeid verken før, under eller etter institusjonsoppholdet. Barne- og familiedepartementet fant derfor ikke grunnlag for å anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementenes vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholdes at søker ble utsatt for feilplassering da hun ble plassert på X offentlige skole, og at hun har fått mangelfull undervisning. Det er forøvrig ansett som opprørende at søker ble plassert hos et av medlemmene i barnevernsnemnda. Videre er det anført at det ikke var korrekt at søker ble plassert hos en onkel og tante.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Barne- og familedepartementet finner heller ikke at det fremkommer opplysninger i klagen som endrer departementets tidligere innstilling. Det blir for øvrig vist til at det forhold at søkeren ble plassert hos et av barnevernnemndas medlemmer ikke kan anses som kritikkverdig. Opplysningene om at det ikke var korrekt at søker ble plassert hos en onkel og tante, endrer heller ikke grunnlaget for departementets vurdering.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 37

NN, født 1935, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull skolegang. Søkeren er av taterfamilie, og har ikke hatt skolegang.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til den ulempe søker hadde hatt ved ikke å ha fått den grunnskoleopplæring hun hadde krav på, og anbefalte billighetserstatning med kr 50 000,-.

Justisdepartementet viste til Stortingets behandling av sammenlignbare saker i Innst S nr 75 (1996-97), og anbefalte billighetserstatning med kr 60 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 60 000,-.

I klagen viser søkeren til at det tilkjente beløp er for lavt sett i forhold til den belastning hun har vært utsatt for i sin oppvekst.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at det ikke foreligger nye opplysninger som tilsier endring av vedtaket.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 38

NN, født 1923, har søkt staten om billighetserstatning fordi han ikke har hatt skolegang. Søker er av taterslekt, og familien reiste mye rundt. Han søkte om billighetserstatning på samme grunnlag i 1980, men fikk avslag.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søkeren aldri fikk den skolegangen han hadde krav på, noe som har skapt problemer for ham i alle år. Departementet anbefalte billighetserstatning med kr 50 000,-.

Justisdepartementet viste til Stortingets behandling av Innst S nr 75 (1996-97), og anbefalte billighetserstatning med kr 60 000,-.

Billighetserstatningsutvalget viste til at Stortinget ikke kunne sies å ha tatt direkte stilling til om dets vedtak også skulle få virkning for søkere som tidligere hadde fått avslag på sine søknader. Utvalget var imidlertid enig med Justisdepartementet i at også tidligere avslag måtte revurderes, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 60 000,-.

I klagen viser søkeren til de store konsekvenser den manglende skolegangen har hatt for ham. Han viser også til sine helseplager, og ber om at beløpet heves med kr 10 000,-.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og fastholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 39

NN, født 1930, har søkt staten om billighetserstatning grunnet påstand om ulovlig anbringelse i fosterhjem, overgrep i barndommen og mangelfull skolegang. Søkeren er av taterslekt, og ble sammen med fire søsken plassert på barnehjem i 1941. Søknaden er fremsatt og behandlet parallelt med søknad fra søkerens søster. Det vises til sak nr 40.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at søker var kommet spesielt dårlig ut sammenliknet med andre. Hun ble fratatt retten til vanlig skolegang i nesten to år, og dette var en ytterligere belastning for henne som allerede befant seg i en vanskelig livssituasjon. Det ble imidlertid vist til at hun avsluttet grunnskoleeksamen med meget godt resultat. Fagdepartementet anbefalte at billighetserstatning ble tilkjent med kr 30 000,-.

Barne- og familiedepartementet fant grunnlag for å kritisere det offentlige for deler av de vanskeligheter søker og hennes søsken ble påført. Det ble anbefalt innvilgelse av billighetserstatning stor kr 75 000,-, med bakgrunn i at hun opplevde mishandling på barnehjemmet og søsknene urettmessig ble adskilt ved den senere fosterhjemsplasseringen. Grunnlaget for barnehjemsplasseringen ble imidlertid ikke kritisert.

Justisdepartementet la avgjørende vekt på at søker avsluttet grunnskoleeksamen, og anbefalte ikke billighetserstatning på grunnlag av mangelfull skolegang. Departementet sluttet seg imidlertid til Barne-og familiedepartementets vurdering. Det ble særlig lagt vekt på den psykiske belastning søker var utsatt for på grunn av forholdene på barnehjemmet samt at søkeren urettmessig ble atskilt fra sine søsken ved fosterhjemsplasseringen. Det ble også uttalt at søker under sitt opphold på barnehjemmet ikke fikk lov til å ha kontakt med sine foreldre, og at hun ble puttet i en potetkjeller i to døgn uten mat og vann som straff for små forseelser. Søker har i sitt voksne liv slitt med angst og frykt for autoriteter. Justisdepartementet la til grunn at søker var blitt utsatt for kritikkverdige forhold fra det offentlige, og anbefalte billighetserstatning stor kr 60 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurderinger, men innvilget billighetserstatning stor kr 75 000,-.

Det klages over beløpets størrelse, idet det anføres at søker både ble utsatt for overgrep, og fordi hun mistet skolegang. Hun understreker det brutale i først å bli atskilt fra sine foreldre for senere også å bli atskilt fra sine søsken. Videre vises det til søkers mange vanskeligheter i oppveksten og til følgene dette har fått for henne.

Barne- og familiedepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger, og de fastholder den tidligere tilråding.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at søkers totale opplæringssituasjon på nytt er vurdert. Fagdepartementet fastholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 40

NN, født 1933, har søkt staten om billighetserstatning med grunnlag i påstand om feilplassering i fosterhjem, overgrep i barndommen og mangelfull skolegang. Søkeren er av taterslekt, og ble sammen med fire søsken plassert på barnehjem i 1941. Hun ble i 1943 plassert i fosterhjem og atskilt fra sine søsken. Søknaden er fremsatt og behandlet parallelt med søknad fra søkerens søster. Det vises til sak nr 39.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at søker var kommet spesielt dårlig ut sammenliknet med andre. Hun ble fratatt retten til vanlig skolegang i nesten to år ved barnehjemmet, og dette var en ytterligere belastning for søkeren som allerede befant seg i en vanskelig livssituasjon. Det ble imidlertid vist til at søker i 1948 avsluttet folkeskoleeksamen med meget godt resultat. Fagdepartementet anbefalte at billighetserstatning ble tilkjent med kr 30 000,-.

Barne- og familiedepartementet fant grunnlag for å kritisere det offentlige for deler av de vanskeligheter søker og hennes søsken ble påført. Grunnlaget for barnehjemsplasseringen ble imidlertid ikke kritisert. Det ble anbefalt innvilgelse av billighetserstatning stor kr 75 000,-, med bakgrunn i at søsknene ble urettmessig adskilt ved fosterhjemsplasseringen og opplevde mishandling på barnehjemmet.

Justisdepartementet la avgjørende vekt på at søker hadde fullført grunnskoleeksamen, og anbefalte ikke billighetserstatning på grunnlag av mangelfull skolegang. Departementet sluttet seg imidlertid til Barne- og familiedepartementets vurdering.Det ble særlig lagt vekt på den psykiske belastning søker var utsatt for på grunn av forholdene på barnehjemmet samt at hun urettmessig ble atskilt fra sine søsken ved fosterhjemsplasseringen. Det ble også lagt til grunn at søker under sitt opphold på barnehjemmet ikke fikk lov til å ha kontakt med sine foreldre, og at hun ble puttet i en potetkjeller i to døgn uten mat og vann som straff for små forseelser. Søker har i sitt voksne liv slitt med angst og frykt for autoriteter. Justisdepartementet la til grunn at hun var blitt utsatt for kritikkverdige forhold fra det offentlige, og anbefalte billighetserstatning stor kr 60 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurderinger, men innvilget billighetserstatning stor kr 75 000,-.

Det klages over beløpets størrelse. Søker stiller spørsmålstegn ved om hennes far virkelig var omstreifer. Videre anfører hun at et av medlemmene av vergerådet som vedtok å plassere henne på barnehjemmet var inhabil, ettersom han var prest. Det var også galt å plassere henne på barnehjemmet. Det vises til søkers mange vanskeligheter i oppveksten og til følgene dette har fått for henne.

Barne- og familiedepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger, og de fastholder den tidligere tilråding.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at søkers totale opplæringssituasjon på nytt er vurdert. Fagdepartementet fastholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 41

NN, født 1963, har søkt staten om billighetserstatning fordi han hevder å ha fått mangelfull oppfølging fra det offentlige vedrørende sine lesevansker.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at mangelfullt opplæringstilbud sammenholdt med vanskelige sosiale forhold medførte at søkeren kom særlig uheldig ut. Fagdepartementet anbefalte således en billighetserstatning stor kr 75 000,-.

Justisdepartementet uttalte at det fremsto som klanderverdig at søkerens dysleksi ikke ble oppdaget tidligere, slik at mer adekvat og målrettet undervisning kunne ha blitt gitt. Det ble anbefalt en erstatning på kr 75 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instansers vurdering. Etter en totalvurdering av søkerens utviklings- og livssituasjon ble billighetserstatning innvilget med kr 75 000,-.

Det klages over beløpets størrelse idet det anføres at søkers oppvekst har medført lavt selvbilde og hindringer i samfunnsdeltakelse. Søker har manglet voksenkontakt, han har vært feilplassert og er blitt isolert.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har gått gjennom saken på nytt, og viser til at klagen ikke inneholder opplysninger som kan medføre endring av departementets tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 42

NN, født 1956, har søkt staten om billighetserstatning med grunnlag i at søker som barn ble sendt på barnehjem og senere på spesialskole.

Barne- og familiedepartementet fant at den behandling og oppfølging søkeren fikk av barnevernsmyndighetene var tilfredstillende og tilsvarende det andre barn og unge fikk i den aktuelle perioden. Faginstansen fant således ikke grunnlag for å reise kritikk mot det offentlige, og anbefalte ikke innvilgelse av billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Barne- og familiedepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til anførslene i søknaden om billighetserstatning. Videre anføres det at søkers far anser fagdepartementets gjennomgang av saken som "skjønnmaling" av faktum. Det hevdes deretter at deler av det søker ble utsatt for under institusjonsoppholdene ikke lar seg dokumentere. Søkers opphold på spesialskole er i følge søkeren ikke godt nok utredet i den forberedende behandlingen av søknaden.

Barne- og familiedepartementet finner ikke at klagen inneholder opplysninger som tilsier endringer i tidligere tilråding.

Justisdepartementet har forelagt klagen også for Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet for så vidt gjelder søkers opphold på spesialskole.

Fagdepartementet har utredet saken, og vurdert søkerens totale opplæringstilbud. Det uttales at den formelle saksgangen ved søkers overføring til spesialskole synes å ha vært korrekt gjennomført. Når det gjelder søkers opphold på skolen, finner Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ikke grunnlag for å kritisere skolen. Departementet finner således ikke grunnlag for å tilrå billighetserstatning til søkeren.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 43

Fire søsken, født i henholdsvis 1968, 1969, 1975 og 1976, har søkt staten om billighetserstatning fordi det offentlige skal ha forsømt seg ved ikke å gripe tilstrekkelig inn overfor familien på bakgrunn av de overgrep og den mishandling de ble utsatt for av deres far under oppveksten. Barnas far ble i 1990 dømt for omfattende grov voldsutøvelse mot alle sine fire barn. Alle søsknene er tilstått voldsoffererstatning på dette grunnlag.

Barne- og familiedepartementet viste til at kravet om erstatning overfor kommunen for påstått uaktsomhet hadde vært prøvet for domstolene. Verken herredsretten eller lagmannsretten fant at kommunen hadde opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt ved ikke å gripe ytterligere inn overfor familien. Spørsmålet om det offentlige hadde forsømt seg ved ikke å gripe tilstrekkelig inn overfor familien, ble således drøftet konkret av retten. I søknaden om billighetserstatning fremkommer ikke nye opplysninger som ikke var kjent ved domstolsbehandlingen. Det ville derfor innebære en overprøving av domstolene å vurdere om det offentlige har forsømt seg i denne saken, og departementet fant ikke å kunne gå inn på noen drøftelse av dette spørsmålet. Barne- og familiedepartementet konkluderte med at selv om man har forståelse for søkernes vanskelige oppvekst og livssituasjon, fant man på bakgrunn av ovenstående ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Barne- og familiedepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at Billighetserstatningsutvalget har foretatt feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse ved sin avgjørelse, idet det vises til de generelle retningslinjer som gjelder for behandling av søknader om billighetserstatning. Det understrekes at billighetserstatning kan innvilges etter en konkret rimelighetsvurdering og at søkerne har lidd en overlast ut over hva som faller inn under voldsoffererstatningsordningen.

Barne- og familiedepartementet viser til at det ikke er departementets oppgave å overprøve domstolenes vurdering av saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 44

NN, født 1966, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av den behandling hun har fått av barnevernet. Søker mener både at barnevernet har forsømt seg ved ikke å gripe inn mot de forhold hun levde under som barn, og at barnevernet ikke skulle ha førsøkt å frata henne hennes eget barn.

Barne- og familiedepartementet fant at det var uheldig at ingen hadde grepet inn mot den behandling hun fikk i hjemmet frem til 1979. Det var likevel ikke grunn til å kritisere barnevernet fordi de manglende regler om opplysningsplikt gjorde at barnevernet på det tidspunkt ikke hadde kjennskap til at søker led overlast. Det ble understreket at det at man har hatt en vanskelig barndom, vært barnevernsklient og har hatt en vanskelig livssituasjon i seg selv ikke kan være grunnlag for billighetserstatning fra det offentlige. Når det gjaldt søkers møte med barnevernet som voksen, fant Barne- og familiedepartementet det tvilsomt om det var adgang til å vedta omsorgsovertalelse før barnet ble født, men viste til at det forelå en viss praksis for en slik type vedtak. Barne-og familiedepartementet viste også til at fylkesmannen i X uttalte at vilkårene for undersøkelsessak forelå. Saken kom aldri så langt at vedtaket om å overta omsorgen for søkers barn ble iverksatt. Saksbehandlingen i søkerens egen barnevernssak kunne således heller ikke danne grunnlag for billighetserstatning, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningutvalget sluttet seg til Barne- og familiedepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker har påklaget avslaget og hevder at barnevernet må ha visst om de vanskelige oppvekstvilkår siden dette ble brukt som argument i den senere omsorgsovertagelse.

Barne-og familiedepartementet viser til at kunnskapen om oppvekstforholdene kom i forbindelse med den senere saken. Ellers vises det til at det ikke kommer frem nye opplysninger i klagen, og departementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 45

NN, født 1950, har søkt staten om billighetserstatning på grunnlag av seksuelt misbruk i hennes barndom. Overgrepene skjedde i perioden fra 1954-57 og skal ha vært av grov karakter. Hun viser til psykisk skade som følge av misbruket.

De anførte overgrep fant ikke sted i Norge. Oppgitt overgriper er heller ikke norsk, og har ingen tilknytning landet. Søkeren flyttet imidlertid senere til Norge og er blitt norsk statsborger.

Justisdepartementet viste til voldsoffererstatningsforskriftene § 3 der det fremgår at voldsoffererstatning kun ytes i særlige tilfelle for skade voldt utenfor riket . Departementet fant det rimelig å avgrense billighetserstatningsordningens anvendelsesområde på tilsvarende måte. Det ble vist til at den anførte skadeforvoldende handling ikke hadde noen tilknytning til Norge ut over at søkeren i ettertid hadde flyttet til landet og fått norsk statsborgerskap. Det ble videre vist til at søknaden måtte behandles etter gjeldende regler i det land (X) overgrepene skjedde. Justisdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren klager over vedtaket og viser til at hun har vært bosatt i Norge siden 1971/72, og at hennes tilknytning til landet X er svært perifer. Hun viser også til at hun daglig har store senvirkninger etter overgrepene.

Justisdepartementet viser til at myndighetene i X har opplyst at hun faller utenfor landets regler om voldsoffererstatning av statskassen, i det disse reglene kun kommer til anvendelse for forhold som har funnet sted etter 01.03.74.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 46

NN, født 1944, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun skal ha vært utsatt for et seksuelt overgrep fra en lege i 1969. Det fremgår at partene hadde samleie i en behandlingssituasjon mens søkeren var påvirket av morfin. Hun er påført psykisk skade etter hendelsen.

Legen ble ved herredsrettens dom i 1969 funnet skyldig i å ha skaffet seg utuktig omgang med en annen ved misbruk av den stilling han sto i til vedkommende som lege, samt for grov uforstand i tjenesten og for under utførelsen av denne gjort seg skyldig i utilbørlig opptreden mot fornærmede. Retten la til grunn at fornærmede befant seg i betydelig morfinrus og at legen hadde fullbyrdet samleie med henne uten at hun hadde samtykket i det. Tiltaltes egen forklaring om egne tanker og handlinger etter samleiet, utelukket at han hadde oppfattet hennes holdning under sykebesøket dithen at hun var enig i samleiet.

Oppgitt skadevolder understreket at den straffebestemmelse han ble funnet skyldig i å ha overtrådt, kun omhandlet misbruk av sin stilling som lege, og ikke voldtekt. Han antok videre at den psykiske belastning hendelsen medførte for søker i det vesentlige måtte tilbakeføres til etterfølgende forhold med massiv påvirkning fra omgivelsene. Han oppfattet videre at hun selv gjorde seksuelle tilnærmelser. Han hadde likevel fra første stund erkjent de faktiske forhold og tatt avstand fra sin handling som han i ettertid erkjenner var forkastelig og uakseptabel.

Justisdepartementet viste til herredsrettens avgjørelse og la til grunn at søkeren hadde vært utsatt for et seksuelt overgrep. Det ble videre vist til at overgrepet var grovt, og at dette hadde medført betydelige skadevirkninger for søkeren. Departementet anbefalte billighetserstatning med kr 60 000,-.

Billighetserstatningsutvalget fremholdt at det ikke fantes grunnlag for å bygge på at legen hadde utøvet noen form for vold eller fysisk tvang overfor fornærmede. Det ble også fremhevet at herredsretten ikke trakk fram et eneste straffskjerpende moment. Det ble likevel vist til at den utuktige handlingen var samleie. Utvalget viste imidlertid til at søkeren var 22 år og seksuelt erfaren da hendelsen fant sted. Hun har senere i livet også møtt vanskeligheter, og begynte først i terapi ca 20 år etter hendelsen. Under disse omstendigheter fant utvalget ikke å kunne legge til grunn at hendelsen i 1969 var årsak til søkerens nåværende vanskeligheter, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen viser søker til Justisdepartementets anbefaling, og viser til at det i Billighetserstatningsutvalgets vurderinger fremkommer holdninger som synes i utakt med dagens samfunn. Dette kan tyde på at utvalget betviler at søkeren uforskyldt ble utsatt for et seksuelt overgrep på tross av den dom som foreligger i saken. Hun bestrider på det sterkeste at hun skal ha initiert noen seksuell kontakt. Hun fastholder at overgrepet har hatt store konsekvenser for henne, og har vedlagt ytterligere legeerklæringer i saken.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 47

14 veteraner fra annen verdenskrig har søkt staten om billighetserstatning grunnet tapte eiendeler/effekter som ble stjålet på X-moen i 1940. Søkerne deltok i krigshandlingene ved Y i 1940. Beløpene som søkes erstattet er gjennomsnittlig 10- 11 000 kr pr person. Søknadene er tilnærmet identiske i utforming og begrunnelse, og de blir derfor behandlet samlet.

Forsvarsdepartementet viste til midlertidige lover av 19. juli 1946 og 25. april 1947 som hjemlet rett til erstatning for skader som oppsto på bygninger og ved tap av løsøre under krigen. Fagdepartementet fant ikke å kunne vektlegge at søkerne hevdet at nevnte ordninger var ukjente for dem. Videre mente Forsvarsdepartementet at søkerne ikke kunne sies å ha kommet spesielt dårlig ut økonomisk, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet sluttet seg til faginstansens vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget bemerket at billighetserstatningsordningen etter fast praksis ikke er ment som noe supplement til andre etablerte erstatningsordninger. Det ble vist til erstatning etter midlertidige lover av 19. juli 1946 og 25. april 1947. Utvalget fant ikke å kunne vektlegge søkernes anførsel om at de ikke kjente de ovennevnte ordninger. Videre viste Billighetserstatningsutvalget til at ordningen er ment å være en håndsrekning til personer som er kommet særlig uheldig ut i livet. Utvalget mente at tap av noen få personlige eiendeler lang tid tilbake ikke kunne omfattes av en slik karakteristikk. Det ble så vist til at en eventuell innvilgelse av billighetserstatning ville stride mot den grunnleggende tanke bak billighetserstatningsordningen. Billighetserstatning ble således ikke tilkjent.

I klagen anføres at søkerne på den tiden deres eiendeler ble borte ikke hadde noen forsikringsmulighet eller anledning til å få erstatning for sitt tap på rettslig grunnlag. Det anføres videre at de ikke hadde kjennskap til erstatningsmuligheter etter krigen. Søkerne mener at de tapte beløpene ikke var ubetydelige, og de reagerer på utvalgets uttalelse om at søknadene bunner i et ønske om å få en påskjønnelse for deres innsats under krigen.

Forsvarsdepartementet fastholder sitt syn om at søkerne hadde god anledning til å søke erstattet sine eiendeler etter de etablerte erstatningsordningene i etterkrigstiden. Videre finner departementet ikke grunnlag for at søkerne er kommet spesielt uheldig ut, eller at søkerne har hatt et tap som det offentlige på noen måte kan bebreides for. Forsvarsdepartementet opprettholder således sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 48

NN, født 1943, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av påført hørselsskade under tjeneste i forsvaret i perioden 1963-65. Søkeren tjenestegjorde i en undervannsbåt og ble utsatt for støybelastninger idet hans oppholds- og bostedsrom var plassert tett ved en av båtens lufthøytrykkskompressorer. Hørselsskade ble konstatert i 1964. På slutten av 70-tallet oppsto også konstant øresus som har forverret seg betydelig de senere år. Medisinsk invaliditet for nåværende plager er anslått til 7 %.

Forsvarsdepartementet utelukket ikke at det forelå årsakssammenheng mellom ubåttjenesten og søkers hørselsproblemer, og viste til at Forsvaret til en viss grad kunne bebreides for skaden. Forsvarsdepartementet anbefalte billighetserstatning med kr 35 000,-.

Justisdepartementet viste til at det ikke var dokumentert årsakssammenheng mellom den oppståtte øresus på slutten av 70-tallet og støybelastningen under tjenesten. Den anslåtte medisinske invaliditetsgrad for hans hørselsskade og øresus var også for lav til å danne grunnlag for ménerstatning etter nåværende yrkesskadeerstatningsregler. Justisdepartementet viste til at innvilgelse av billighetserstatning er forbeholdt de helt spesielle tilfeller. Etter en helhetsvurdering av skadens omfang sammenholdt med usikkerheten omkring årsakssammenhengen mellom støybelastningen og øresuset, anbefalte Justisdepartementet ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen viser søker til at han hadde normal hørsel på det tidspunkt han ble beordret til tjeneste. Han understreker videre den støybelastning han ble utsatt for. Det er heller ikke tvil om årsakssammenhengen mellom støybelastningen og det oppståtte øresus. Han mener derfor billighetserstatning bør tilkjennes i samsvar med Forsvarsdepartementets anbefaling.

Forsvarsdepartementet viser til at den usikkerhet som muligens kan sies å foreligge med hensyn til årsakssammenhengen mellom støybelastningen og øresuset, ikke bør utelukke billighetserstatning. Departementet holder fast ved sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 49

NN, født 1964, har søkt staten om billighetserstatning med grunnlag i psykiske ettervirkninger etter at søkeren opplevde at en person sprengte seg til døde på X politikammer i 1987.

X politikammer fant at det ikke forelå grunnlag for erstatningsansvar for politikammeret. Spørsmålet var således om rimelighetsbetraktninger kunne tilsi innvilgelse av billighetserstatning. Til dette bemerket politikammeret at norske myndigheter ikke kunne beskytte borgere mot slike handlinger begått av enkeltpersoner. Det ble også vist til at ulykken like gjerne kunne ha skjedd på gaten eller i et privat hus. Det ble således ikke anbefalt innvilgelse av billighetserstatning til søkeren.

Justisdepartementet uttalte at staten ikke kunne ha noe ansvar for bombeulykken, og at det heller ikke forelå andre omstendigheter som kunne tilsi tilståelse av billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til forberedende instansers vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres søkers psykiske lidelser, og at rene rimelighetsbetraktninger tilsier at billighetserstatning bør innvilges.

X politikammer viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger, og opprettholder sin tidligere uttalelse i saken.

Justisdepartementet bemerker at det etter fast praksis ikke innvilges billighetserstatning etter hendelige uhell eller ulykker.

Departementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 50

NN, født 1928 og NM, født 1930, har søkt staten om billighetserstatning på grunnlag av meromkostninger ved anskaffelse av ny bolig etter at deres tidligere bolig ble innløst som følge av en vegutbygging. Det vises til at det ikke har vært mulig å få ny bolig for innløsningssummen, og søkerne har bygd nytt hus. Dette har medført en betydelig gjeldsbelastning.

Samferdselsdepartementet har forelagt saken for Vegdirektoratet, som viste til at søkerne fikk mer enn full erstatning for den innløste eiendommen. Søkernes nye bolig var større og hadde høyere standard enn den opprinnelige. Statens vegvesen ble ikke ansett som rette myndighet til å erstatte søkernes meromkostninger i forbindelse med tilrettelegging for bruk av rullestol i deres nye bolig. Samferdselsdepartementet fant på denne bakgrunn ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet sluttet seg til Samferdselsdepartementets vurdering og konklusjon. Det ble for øvrig vist til at søkerne hadde fått erstatning i forbindelse med innløsningen av sin bolig, og at billighetserstatning ikke er ment å være et supplement til andre erstatningsordninger.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til forberedende instansers uttalelser, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises til tidligere anførsler. Det understrekes at søkerne risikerer å bli gjeldsslaver fordi Statens vegvesen tok eiendommen deres. Resultatet av ekspropriasjonen anses som urimelig fordi de uforskyldt er blitt kastet ut i et ""byggeeventyr"" de ikke har mestret. Søkerne ønsket i utgangspunktet ikke å få hevet sin bostandard.

Verken Samferdselsdepartementet eller Vegdirektoratet finner at det foreligger nye momenter i klagen. Det vises til at søkerne har foretatt disposisjoner som har gitt dem en eiendom av en annen standard enn den som ble ekspropriert. Den tidligere tilråding opprettholdes.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 51

NN, født 1963, har søkt staten om billighetserstatning grunnet påstand om manglende tilbud han som funksjonshemmet har fått etter endt skolegang.

Sosial- og helsedepartementet uttalte at søker ikke fungerer i en vanlig arbeidssituasjon og at han derfor har fått innvilget uførepensjon. Kommunen har gitt søker et tilbud om støttekontakt, men har for øvrig ikke greid å finne et egnet dagtilbud til han. Det ble også vist til at det ofte er vanskelig å finne egnede tilbud til personer som faller utenfor det ordinære arbeidsmarkedet, og at dette gjelder et stort antall personer. Fagdepartementet fant på denne bakgrunn ikke grunnlag for å anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at søker er kommet meget dårlig ut av sitt møte med omsorgsapparatet i kommunen, og at han i mangelen på tilfredsstillende tilbud har opparbeidet seg store problemer.

Sosial- og helsedepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger som gir grunnlag for å endre departementets tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 52

NN, født 1939, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun mener seg forbigått i ansettelsesprosesser i skoleverket. Søker hevder at urettmessige beskyldninger fra skolens rektor var bakgrunnen for forbigåelsen.

Arbeidstilsynet hadde ikke mulighet til å ta stilling til om de fremsatte beskyldningene medførte riktighet. De var videre i tvil om identifikasjonen mellom rektors mulige klanderverdige opptreden og det offentlige. Arbeidstilsynet fant på bakgrunn av usikkerhetsmomentene i saken ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Kommunal- og arbeidsdepartementet viste til at søker ikke har fremlagt dokumentasjon for at de påståtte beskyldningnene er fremsatt, og heller ikke for at det er årsakssammenheng mellom beskyldningene og ansettelsesutfallet. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instanser, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at beskyldningene har vært en stor personlig belastning for søker, og at den ble forsterket av forbigåelsen i ansettelsesprosessene. Det hevdes videre at søker var klart bedre kvalifisert enn personene som ble ansatt.

Arbeidstilsynet viser til at anken ikke inneholder nye opplysninger av betydning for saken, og opprettholder således sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 53

NN, født 1948, har søkt staten om billighetserstatning fordi han hevder å ha fått for liten hjelp og veiledning fra X sosialkontor da han ble gjeldsoffer. Han mener blant annet at han skulle ha fått midlertidig hjelp til livsopphold i en periode. Bakgrunnen for hans behov for hjelp var at hans inntektsgrunnlag sviktet som følge av sykdom, og han fikk ikke dekket sitt tilgodehavende da hans bolig ble solgt.

Sosial- og helsedepartementet fant at sosialkontoret ikke hadde forsømt seg på en slik måte at det kunne gi grunnlag for billighetserstatning. Søker kunne heller ikke sies å ha kommet særlig uheldig ut i forhold til andre i samme situasjon.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Sosial- og helsedepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søkeren at avslaget bygger på feil faktum. Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet har blant annet bygget på at søkers inntekt var over normen, og at han ble tilbudt råd og veiledning. Fylkesmannen i Y kom i januar 1994 til at inntekten ikke lå over normen.

Sosial- og helsedepartementet viser til at det ikke foreligger nye opplysninger som gir grunnlag for å endre deres tidligere tilråding.

Justisdepartementet bemerker at det ikke foreligger nye opplysninger som tilsier at billighetserstatning tilkjennes. For så vidt gjelder fylkesmannens uttalelse i 1994, er det riktig at søkers inntekt ikke lå over normen slik sosialkontoret la til grunn. Det fremkommer imidlertid i fylkesmannens uttalelse at den feilaktige begrunnelsen ikke var av betydning for vedtakets utfall. Det vises videre til at man etter billighetserstatningsordningen ikke kan overprøve vedtak om avslag på ytelser fra sosialmyndighetene.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 54

NN, født 1943, har søkt om billighetserstatning fordi han i 1962 skal ha blitt stemplet som udyktig i militærtjeneste på gale premisser, grunnet en falsk erklæring fra en lege. Dette udyktighetsstempelet har avskåret ham fra en utdannelse i forsvarets sanitet, fordi han ble påført stempelet "sinnssyk". Det skal også ha ført til at han ikke fikk adekvat behandling for sin rygglidelse.

Statens helsetilsyn opplyste at søker tidligere hadde søkt om billighetserstatning på det i alt vesentlig samme grunnlag i 1975 og i 1985, og at han fikk avslag på begge disse søknadene. Sistnevnte søknad ble også anket inn for Stortinget, som i desember 1987 fattet vedtak om at anken ikke skulle tas til følge. Helsetilsynet viste til at søker ble innlagt på sykehus i 1962 under diagnosen angstpsykose, og kjent udyktig til militærtjeneste samme år. Etter helsetilsynets vurdering syntes både innleggelsen og udyktighetskjennelsen å være godt medisinsk begrunnet. Helsetilsynet konkluderte med at man ikke fant grunnlag for at det i forhold til behandlingen av billighetserstatningssaken i 1985-87 fremkom nye opplysninger som tilsa at søker var kommet i en særlig ugunstig stilling i sitt møte med helsevesenet. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalgets flertall fant at det var tvil om riktigheten av den opprinnelige diagnose, og fattet ut fra en helhetsvurdering vedtak om å tilkjenne billighetserstatning med kr. 30 000,-.

Søker har klaget over erstatningsbeløpets størrelse. Han viser til at Helsetilsynets vurdering er gitt på feil grunnlag. Legeerklæringen som lå til grunn for udyktighetsvurderingen i 1962, var heller aldri etterprøvet og godkjent av sjefslegen i forsvarets sanitet. Han viser også til at han ble registrert i Psykoseregisteret i 1963, men at hovedregisterkortet er forsvunnet.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger som ikke var kjent ved første gangs behandling og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 55

NN, født 1945, har søkt staten om billighetserstatning fordi han er varig satt ut av arbeidslivet som følge av at innholdet i et brev om hans bakgrunn ble kjent i en stor krets av personer innen hans arbeidsfelt. Han følte seg skandalisert og flyttet fra byen han bodde i. Det gikk særlig inn på NN at det ble igangsatt undersøkelser om hans partitilknytning, og hans motiver for å gå til injuriesøksmål mot en politiker.

Justisdepartementet mente at selv om saken burde ha vært behandlet noe annerledes, var feilen ikke av en slik karakter at den burde åpne for billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget bemerket at saken burde ha vært håndtert mer hensynsfullt overfor NN, og innvilget billighetserstatning med kr. 30 000,-. Det ble lagt vekt på at NN hadde mottatt en betydelig erstatning fra den etat som mottok brevet.

Det klages over beløpets størrelse.

Justisdepartemenet kan ikke se at det foreligger nye opplysninger som skulle tilsi at erstatningsbeløpet settes høyere.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.