6 Konklusjon

I Norge har man nasjonalt lagt vesentlig vekt på behovet for en nærmere lovregulering av finansavtaler og finansoppdrag, herunder betalingsformidling. Dette var også bakgrunnen for Banklovkommisjonens utredning. Et vesentlig siktemål med dette lovarbeidet er å sikre forbrukernes interesser i forbindelse med ulike former for finansavtaler og finansoppdrag.

Direktivet om pengeoverføringer på tvers av landegrensene inneholder regler som i nokså stor grad er parallelle til reglene om betalingsoverføring i Banklovkommisjonens lovforslag. I tillegg inneholder direktivet en regulering av enkelte særlige forhold som foreligger ved grenseoverskridende betalingsoverføring. Fra en norsk synsvinkel kan en tilpasning til direktivet langt på vei sees som en naturlig forlengelse av det nasjonale lovarbeidet som allerede pågår. Samtidig innebærer direktivet at man oppnår en harmonisering av regelverket innenfor hele EØS-området.

Forordningen har vært sendt på høring til Justisdepartementet og Finansdepartementet. En bredere høring av direktivteksten har ikke vært ansett som nødvendig. Justisdepartementet og Finansdepartementet finner at direktivet om pengeoverføringer på tvers av landegrensene ivaretar norske interesser på en tilfredsstillende måte og tilrår at EØS-komiteens beslutning om å ta direktivet inn i EØS-avtalen godkjennes. Utenriksdepartementet slutter seg til dette.