4 Forholdet til norsk rett

Adgangen til å utstede e-penger for andre enn banker er ikke særskilt regulert i norsk rett. Etter Finansdepartementets vurdering krever gjennomføring av direktivene dermed lovendring.

I utgangspunktet antas det at utstedelse av e-penger i direktivets forstand ikke rammes av bankenes innskuddsmonopol, men dette må vurderes konkret for det enkelte system. Videre kan det ikke utelukkes at e-pengesystemer vil kunne omfattes av finansieringsvirksomhetsloven av 10. juni 1988 nr. 40. Telenor AS har konsesjon etter finansieringsvirksomhetsloven til å drive et system som har visse likhetstrekk med direktivets e-pengesystemer (Telenor Link AS - system for forskuddsbetaling av internetthandel).

Banklovkommisjonen har i NOU 1998: 14 foreslått at andre enn finansforetak skal kunne utstede pengekort eller annet bevis for vanlig kjøpekraft dersom kjøpekraften i kortet ikke overstiger 1000 kroner, eller et høyere beløp fastsatt av Kongen, og kortet ikke er knyttet til kontoavtale. Forslaget innebærer at det ikke stilles krav til konsesjon eller tilsyn og at små e-pengeforetak ikke skal omfattes av reguleringene i lov om finansforetak. Dette forslaget samsvarer på visse punkter med direktivene, men det foreligger også grunnleggende ulikheter. Direktivene legger opp til særregulering av e-pengeinstitusjoner som sådan, med delvis harmonisering med direktiv 2000/12/EF (bankdirektivet), og mulighet for visse unntak for små systemer. Etter direktivene vil da reglene i bankdirektivet om krav til konsesjon, minimumskapital, tilsyn m.v. som hovedregel gjelde for e-pengeinstitusjoner.

Direktiv 2000/46/EF innebærer også krav om at hvitvaskingsreglene skal gjelde for utstedere av elektroniske penger. Hvitvaskingsreglene er i norsk rett gjennomført i finansieringsvirksomhetsloven § 2-17. Det må vurderes om det er behov for endringer av virkeområdet for denne bestemmelsen.