3 Bemerkninger til de enkelte artiklene

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om avtalens saklige anvendelsesområde . I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Som person regnes foruten fysiske personer også selskaper og enhver annen sammenslutning av personer, jf. artikkel 3 punkt 1 m). Artikkel 4 inneholder en nærmere definisjon av begrepet «person bosatt i en kontraherende stat». Uttrykket omfatter når det gjelder Australia, enhver person som er bosatt i Australia med hensyn til australsk skatt. Når det gjelder Norge, omfattes enhver person som er skattepliktig i Norge på grunnlag av domisil, bopel, stedet for selskapets ledelse eller lignende.

Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Siden den gamle avtalen ble inngått, har Australia fått en særskilt gevinstskatt (capital gains tax). Denne skatten inngår i den inntekstskatt som er nevnt i artikkel 2 punkt a) i. Når det gjelder den australske grunnrenteskatten som nevnes i artikkel 2 punkt a) ii, så er dette en nettoskatt som betales før selskapsskatten. Den ilegges i forbindelse med utvinning av petroleumsforekomster av enhver art. Avtalen omhandler bare skatter som er skrevet ut med grunnlag i den føderale lovgivningen i Australia. Lokale skatter omfattes ikke og kan ilegges uten å bli begrenset av skatteavtalen. Listen over skatter er for Norges vedkommende ajourført i samsvar med opphevelsen av sjømannsskatten og Skattefordelingsfondet, samt endringene i beskatningen av utenlandske artister. Avtalen omfatter ikke formuesskatt og berører derfor ikke Norges adgang til å oppkreve formuesskatt i henhold til norsk lovgivning.

I tillegg inneholder avtalen særlige bestemmelser om hvilke skatter som omfattes ved anvendelsen av artiklene 24 (Ikke-diskriminering), 26 (Utveksling av opplysninger) og 27 (Bistand til innfordring). Bestemmelsene i artikkel 2 punkt 3 og punkt 4 innebærer at de tre nevnte artiklene kan anvendes i forhold til flere skatter enn dem som avtalen ellers gjelder for.

I artikkel 3 punkt 1 n) er det slått fast at straffeavgifter eller renter som utskrives i henhold til skattelovginingen ikke skal anses for å være skatt etter skatteavtalen.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i avtalen.

I geografisk forstand omfatter Australia to navngitte områder som ikke er nevnt i den gjeldende avtalen (Heard Island og McDonald Island), jf. artikkel 3 punkt 1 a). Disse to områdene ble ansett for å være omfattet av avtalen av 1982 og innebærer derfor ikke at det australske territoriet er utvidet i forhold til den gamle avtalen. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland. Som i den gjeldende avtalen omfatter avtalen begge staters kontinentalsokler. De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret, med unntak av bestemmelsen i punkt o) som definerer begrepet «anerkjent børs». Denne definisjonen har betydning for anvendelsen av artikkel 10 om dividender.

Ord og uttrykk som ikke er definert i avtalen, skal tillegges den betydning som de har etter lovgivningen i den stat som i det enkelte tilfelle anvender avtalen. Dette gjelder bare såfremt det ikke fremgår av sammenhengen at noe annet er ment.

Artikkel 4 definerer uttrykket « person bosatt i en kontraherende stat », jf. bemerkningene til artikkel 1 ovenfor. Artikkel 4 punkt 2 inneholder bestemmelser om at begrenset skatteplikt til en av statene ikke medfører at en person skal regnes som bosatt der etter avtalen.

Punktene 3 og 4 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Australia. Punkt 3 som regulerer dobbelt bosted for fysiske personer, skiller seg fra OECD-mønsteret ved at «vanlig opphold» ikke er tatt med som kriterium for å avgjøre hvor en person skal anses som bosatt etter avtalen.

Punkt 5 er en bestemmelse som tar sikte på å hindre dobbelt ikke-beskatning av inntekt, fortjeneste eller gevinst som etter skatteavtalen er fritatt fra beskatning i en stat. Dersom en fysisk person på grunn av skatteavtalen er fritatt fra beskatning i en stat, skal skatteavtalens fritaksbestemmelser likevel ikke gjelde dersom denne personen samtidig er fritatt fra beskatning i den annen stat fordi vedkommende etter skattelovgivningen i denne annen stat anses som midlertidig bosatt der.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket « fast driftssted ». Definisjonen danner rammen for skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat etter artikkel 7.

Punktene 1 og 2 er i samsvar med OECD-mønsteret, mens punkt 3 er forskjellig fra så vel mønsteret som den gjeldende overenskomst. Ifølge punkt 3 a) er stedet for et bygningsarbeid eller et anleggs- eller installasjonsprosjekt, eller en kontroll- og rådgivningsvirksomhet å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt stedet opprettholdes eller virksomheten varer lenger enn 6 måneder. At kontroll- og rådgivningsvirksomhet også er omfattet, er nytt i denne avtalen, men er i samsvar med hva som er tatt inn i avtaler som Norge har inngått i den senere tid.

Punkt 3 b) slår fast at tjenesteyting gjennom ansatte, herunder yting av rådgivningstjenester, skal anses som fast driftssted, når slik virksomhet finner sted på det samme prosjekt eller et tilknyttet prosjekt i den annen stat i et eller flere tidsrom som overstiger seks måneder i en tolvmåneders periode. Bestemmelsen i punkt 3 b) er ment å erstatte artikkel 14 i den gjeldende overenskomsten, men er noe mer omfattende enn artikkel 14 når det gjelder hvilke situasjoner som vil utgjøre et fast driftsted.

Punkt 3 c) inneholder en bestemmelse om at det skal anses som fast driftssted når et foretak hjemmehørende i en stat, holder utstyr av større betydning i den annen stat i mer enn seks måneder for utleie eller andre formål. Bestemmelsen er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i den gjeldende avtalen, men nå er det fastsatt en tidsfrist for når benyttelsen av slikt utstyr skal anses som fast driftssted. Det er ikke gitt noen nærmere beskrivelse av hva som menes med utstyr av større betydning.

Punkt 3 d) slår fast at det vil foreligge et fast driftssted når en person opptrer i den ene stat på vegne av et foretak i den annen stat, og denne personen produserer eller bearbeider gods som tilhører foretaket.

Punkt 4 omhandler sammenlegging av aktiviteter som omfattes av punkt 3 a), og som utøves av foretak som har tilknytning til hverandre.

Punkt 5 angir hva som ikke omfattes av begrepet «fast driftssted». I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring eller utstilling ikke skal utgjøre et fast driftssted. Overenskomsten avviker imidlertid fra OECDs mønster ved at punkt 5 a) og b) ikke omfatter utlevering av varer.

Punkt 6 regulerer når en representant skal anses for å være «avhengig» og således anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Det foreligger et fast driftssted etter denne bestemmelsen når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket, og virksomheten ikke er begrenset til aktivitet som nevnt i punkt 5.

Punkt 7 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

At et selskap i en stat kontrollerer eller blir kontrollert av et selskap i den annen stat, medfører ikke i seg selv at selskapene anses som fast driftssted for hverandre, jf. punkt 8.

Det følger av punkt 9 at prinsippene i artikkel 5 skal anvendes ved avgjørelsen av om det foreligger et fast driftssted etter denne skatteavtalen utenfor de to stater. Det samme gjelder ved avgjørelsen av om et foretak som ikke er hjemmehørende i Norge eller Australia, har et fast driftssted etter denne avtalen i en av de to stater.

Når det gjelder forretningsvirksomhet på kontinentalsokkelen, er det fastsatt særlige regler i artikkel 20.

Artiklene 6-21 har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. Statene kan derfor velge å holde tilbake skatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. Hvis skatteavtalen anviser at en inntekt i kildestaten skal unntas fra beskatning i kildestaten eller skattlegges der med en lavere sats enn den som følger av de interne reglene, må overskytende kildeskatt i så fall refunderes i ettertid.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret. Når det gjelder definisjonen av hva som skal anses som fast eiendom, er bestemmelsen utformet på samme måte som i gjeldende avtale ved at hver stat definerer begrepet på sin måte.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Inntekt fra slik virksomhet kan bare skattlegges i den sistnevnte stat dersom virksomheten utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5.

Artikkel 7 inneholder hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted. I henhold til OECDs mønster, er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftssted som skal kunne skattlegges i kildestaten. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet i samme stat, faller således utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftssteds fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt, selvstendig foretak som utøvet samme eller liknende virksomhet under samme eller liknende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er («armlengdeprinsippet«).

Artikkelens punkt 3 gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftsstedets skattbare fortjeneste.

Punkt 8 omhandler beskatning av ikke-bosatte forsikringsselskapers fortjeneste fra forsikring. Her er det bestemt at artikkel 7 ikke skal ha innvirkning på gjennomføringen av lover som gjelder slik beskatning.

Punkt 9 inneholder bestemmelser om tilordning av inntekt opptjent ved virksomhet som et foretak i en stat utøver gjennom en forvalter (trustee) i den annen stat.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet , som definert i artikkel 3 punkt 1 k).

Punkt 1 avviker fra OECD-mønsteret, ettersom det fastsetter at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare skal skattlegges i den stat hvor den skattyter som oppebærer fortjenesten ved driften er hjemmehørende. Dette er imidlertid i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere årene.

Punktene 2 og 4 inneholder bestemmelser om beskatning når fortjenesten skriver seg fra virksomhet som drives utelukkende mellom steder i en av statene. I disse tilfellene tilfaller beskatningsretten den stat hvor virksomheten blir drevet.

Punkt 3 klargjør at bestemmelsene i punktene 1 og 2 også gjelder fortjeneste som et foretak i en kontraherende stat får gjennom deltakelse i en «pool», felles forretningsvirksomhet eller i et internasjonalt driftskontor.

I artikkelens punkt 5 er det fastsatt hvordan bestemmelsene skal anvendes i forhold til inntekter som oppebæres av SAS-konsortiet. Det er kun den del av inntekten som tilfaller den norske interessent (SAS Norge AS) og som står i forhold til i SAS Norge ASs andel av SAS-konsortiet som etter denne avtale er unntatt fra skatt i Australia.

Med unntak av punkt 2, bygger artikkel 9 på prinsippene i OECD-mønsteret og omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre . Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Den gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengde-standarden, jf. skatteloven § 13-1. Artikkel 9 inneholder også regler om korresponderende retting i den stat hvor det annet foretak er hjemmehørende.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender . Etter artikkelens punkt 1 kan dividender skattlegges i den kontraherende stat hvor aksjonæren er bosatt. De samme inntektene kan dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler dividendene er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset i punkt 2. Punkt 2 a) fastsetter at kildestaten kan skattlegge dividender med 5 prosent kildeskatt når de utbetales til et selskap (unntatt et interessentskap) som direkte innehar minst 10 prosent av de stemmeberettigede aksjene i det utdelende selskap og selskapet er den virkelige rettighetshaveren til dividendene. Under forhandlingene var det enighet om at unntaket for interessentskap i dette punktet ikke skal gjelde i forhold til et australsk «Corporate Limited Partnership» (CLP) som for skatteformål fullt ut behandles som et selskap etter australsk intern rett.

Skattesatsen som benyttes i andre tilfeller, er i punkt 2 b) begrenset til 15 prosent.

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav dividendene utdeles, reelt er knyttet til næringsvirksomhet gjennom et fast driftssted, som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 5 skattlegges i så fall dividendene i samsvar med bestemmelsene i artikkel 7. Tilsvarende bestemmelser gjelder etter artikkel 11 punkt 5 for renter og etter artikkel 12 punkt 4 for royalty.

For øvrig er det i punkt 3 fastsatt unntak fra bestemmelsen om kildeskatt når dividenden er oppebåret av og rettmessig tilkommer selskap i en av de kontraherende stater, og dette selskapet har eiet åtti prosent eller mer av aksjene i en tolvmåneders periode forut for utbytteutdelingen. Hvis ett av vilkårene nevnt i underpunkt a) – c) er oppfylt i tillegg til eierkravet, skal dividendene fritas fra skatt i utbetalingsstaten.

Artikkel 11 omhandler renteinntekter . Overensstemmende med OECDs mønsterartikkel er det fastsatt at slike inntekter kan skattlegges både i den stat hvor den som mottar dem er bosatt, jf artikkelens punkt 1, og i den stat hvor renten skriver seg fra, jf artikkelens punkt 2. Kildeskatten i sistnevnte stat skal dog ikke overstige 10 prosent av rentenes bruttobeløp. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av renter som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

I punkt 3 er det fastsatt en del unntak fra bestemmelsen om kildeskatt. Således er det fastsatt at renter som skriver seg fra offentlig reserver, og som er investert av regjeringen i en stat, dens finansielle institusjoner eller en bank med sentralbankfunksjoner, ikke skal skattlegges i kildestaten. Det samme gjelder renter som er oppbåret av en finansiell innretning som er uavhengig av og har uavhengige forbindelser med betaleren. Slike inntekter skal bare kunne skattlegges i den stat der den reelle eier er bosatt. Dette gjelder dog ikke for renter som er betalt som del av en ordning som omfatter «back-to-back» lån eller andre ordninger med tilsvarende økonomisk virkning som slike lån, jf. punkt 4.

For øvrig er artikkelen stort sett utformet i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty . Royalty kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for den kildeskatt som kan kreves er begrenset til 5 prosent av royaltyens bruttobeløp. Disse bestemmelsene avviker fra OECDs mønster, der beskatningsretten kun er lagt til bostedsstaten.

Uttrykket «royalty» er definert i punkt 3 og denne definisjonen avviker både fra OECD-mønsteret og FN-mønsteret.

Hvor royaltyen skal anses å ha sin kilde er definert i punkt 5.

Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av royalty som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster .

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftsstedet befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftssted.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor det foretak som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

Etter punkt 4 har en kontraherende stat rett til å beskatte gevinster ved salg av aksjer og andre selskapsrettigheter hvor mer enn 50 prosent av verdien av slike aksjer eller rettigheter skriver seg fra fast eiendom som ligger i denne stat.

Alle andre gevinster skal utelukkende kunne skattlegges i bostedsstaten, jf. punkt 5.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 14 . Som etter OECD-mønste­ret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres, rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder dog et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregelen. Blant annet er det satt som vilkår for unntaket om skattlegging i arbeidsstaten at arbeidsgiver og arbeidstaker er bosatt i samme land.

Under forhandlingene ble problematikken om beskatningen av innleide arbeidstakere drøftet. Det var enighet om at unntaket i punkt 2 ikke kommer til anvendelse dersom arbeidstakeren er innleid.

Artikkelens punkt 3 gir særlige regler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Lønnsinntekter fra slikt arbeid skal bare kunne skattlegges i den stat hvor foretaket som driver skipet eller luftfartøyet er hjemmehørende. Er arbeidet utført ombord i et NIS-skip, skal inntekten bare kunne skattlegges der mottakeren er bosatt.

Artikkel 15 omhandler styregodtgjørelse . Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 16 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artiklene 7 og 14. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 er i samsvar med OECDs mønster.

I punkt 3 er det gjort unntak fra nevnte regler når opptredenen i den ene kontraherende stat i det vesentlige er finansiert av offentlige midler i den annen kontra­herende stat. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den stat hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 17 omhandler pensjoner og livrenter . Etter punkt 1 kan pensjoner og livrenter som betales fra en kontraherende stat til en person bosatt i den annen kontraherende stat, bare kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt. Bestemmelsen omfatter offentlige og private pensjoner med unntak av offentlige pensjoner som ytes til en person fra fond opprettet av den kontraherende stat eller dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter i anledning tjenester ytet denne stat.

Offentlige pensjoner som ytes fra slike fond som nevnt, skal bare kunne skattlegges i utbetalingsstaten, jf. artikkel 18 punkt 2. For så vidt gjelder Norge, skal også folketrygdelementet av en slik pensjon anses som en offentlig pensjon og skattlegges i utbetalingsstaten (Norge). Offentlige pensjoner skal imidlertid skattlegges bare i den annen stat (bostedsstaten) hvis personen også er statsborger i denne stat.

Punkt 3 fastslår at underholdsbidrag kun skal beskattes i den stat hvor mottakeren er bosatt.

Artikkel 18 omhandler offentlig tjeneste . Som hovedregel og i samsvar med OECDs mønster, er den stat som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder hovedregelen ikke når de bestemte vilkår i punkt 2 er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet, jf. punkt 3. Offentlige pensjonsutbetalinger omfattes dels av artikkel 18, og dels av artikkel 17, jf. omtalen til artikkel 17 ovenfor.

Artikkel 19 fastsetter at studenter som er bosatt i den ene staten og som midlertidig oppholder seg i den annen stat i anledning sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat.

Artikkel 20 inneholder forskjellige bestemmelser som får anvendelse på visse virksomheter utenfor kysten (kontinentalsokkelaktiviteter). Bestemmelsen bygger på tilsvarende bestemmelser i andre skatteavtaler som Norge har inngått og omhandler særbestemmelser for virksomhet på kontinentalsokkelen. Artikkel 20 inneholder imidlertid ikke de særreglene som vanligvis tas med om bruk av hjelpefartøyer. Det innebærer at beskatningen av hjelpevirksomhet vil følge hovedbestemmelsene i artikkelens punkt 1 og punkt 2.

Punkt 1 fastslår at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som ellers måtte følge av overenskomsten.

Punktene 2 og 3 omhandler næringsvirksomhet og fastslår at aktiviteter utenfor kysten skal anses utøvet gjennom et fast driftssted i den stat hvor virksomheten foregår.

Det er fastsatt en nedre terskel med hensyn til omfang i tid for anvendelse av reglene i punkt 2. Således er det i punkt 3 bestemt at fast driftssted bare foreligger dersom virksomheten varer sammenlagt mer enn 30 dager i løpet av en eller flere perioder på 12 måneder. Derved vil beskatningsretten ved kortvarige og sporadiske oppdrag på kontinentalsokkelen kunne tilkomme vedkommende persons hjemstat, noe som både for skattemyndighetene og selskapene innebærer administrative fordeler. De nærmere vilkår som er fastsatt i punkt 3 a) – c) tar sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått ved at likeartede oppdrag blir utført av flere foretak med interessefellesskap.

I punkt 4 er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik lønnsinntekt kan skattlegges i sokkelstaten såfremt ansettelsesforholdet knyttet til virksomheten utenfor kysten overstiger 30 dager i løpet av en eller flere perioder på 12 måneder. Denne begrensningen på 30 dager gjelder likevel ikke dersom arbeidstakeren er ansatt hos en arbeidsgiver som er hjemmehørende i sokkelstaten.

Artikkel 21 gjelder annen inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler. Slike inntekter skal bare kunne skatt­legges i den stat hvor mottakeren er bosatt, med mindre inntekten er knyttet til et fast driftssted i virksomhetslandet. I så fall kan inntekten beskattes i virksomhetslandet. Bestemmelsen avviker imidlertid fra det som er vanlig i skatteavtaler som Norge har inngått med andre OECD-land, idet den åpner for at slik inntekt også kan beskattes i den annen stat når inntekten skriver seg fra kilder i den annen stat.

Artikkel 22 har regler om hvilken av de kontraherende stater som skal anses som kildestat i visse nærmere angitt tilfeller.

Artikkel 23 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning . Både Norge og Australia benytter kreditmetoden som metode for unngåelse av dobbeltbeskatning. For Norges vedkommende sier artikkelen innledningsvis at bestemmelsene i skatteloven §§ 16-20 til 16-28 skal kunne gis anvendelse ved beregningen av fradrag i norsk skatt for skatt betalt i Australia. De alminnelige retningslinjer for kreditmetoden er imidlertid inntatt i bestemmelsen og innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt også når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Australia. Norge må imidlertid i den utlignede norske skatten på den inntekten som kan beskattes i Australia, med visse begrensninger, gi fradrag for den skatt som er betalt i Australia på inntekten, jf. punkt 2 a).

For de inntekter som i henhold til avtalen er forbeholdt Australia å skattlegge skal det i Norge brukes den alternative fordelingsmetode. I punkt 2 b) er det således fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i overenskomsten er unntatt fra beskatning i Norge, så kan inntekten likevel medregnes i beskatningsgrunnlaget, men at det i den beregnede skatten gis et fradrag som tilsvarer den samlede norske skatt som faller på den australske delen av inntekten. Fradraget i norsk skatt skal altså skje med et beregnet beløp, uavhengig om dette beløpet er høyere eller lavere enn det beløpet som faktisk er betalt i Australia. Den alternative fordelingsmetoden kommer til anvendelse på underholdsbidrag, se artikkel 17 punkt 3, samt lønnsinntekt og pensjoner som omfattes av artikkel 18 (offentlig tjeneste).

Artiklene 24-28 inneholder særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 24), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 25), utveksling av opplysninger (artikkel 26), bistand vedinnkreving av skatter (artikkel 27) samt særlige regler for medlemmer av diplomatiske stasjoner eller konsulat (artikkel 28).

Artiklene 29-30 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

Etter artikkel 29 skal statene underrette hverandre når de nødvendige konstitusjonelle krav for at overenskomsten kan tre i kraft er oppfylt. Avtalen trer i kraft på datoen for den siste av disse underretninger. Med unntak for de særlige virkningstidspunktene som er fastsatt for artiklene 26 og 27, innebærer dette for Norges vedkommende at avtalen får virkning fra 1. januar i året etter at avtalen trer i kraft, mens den for Australias vedkommende for det inntektsår som begynner 1. juli i året etter at avtalen trer i kraft.