2 Bakgrunn

Stortinget sluttet seg i mai 1960 til at Norge ble medlem i Det internasjonale utviklingsfondet (IDA). Sammen med Verdensbanken (International Bank for Reconstruction and Development - IBRD), Det internasjonale finansieringsinstituttet (International Finance Corporation - IFC) og Det multilaterale garanti-instituttet (Multilateral Investment Guarantee Agency - MIGA) utgjør IDA det som vanligvis omtales som Verdensbankgruppen.

Den opprinnelige kapitalen i IDA utgjorde om lag USD 1 milliard, og fondet er nå tilført ytterligere USD 98,5 milliarder gjennom 11 kapitalpåfyllinger. Hovedoppgaven til IDA er å gi lån til investeringsformål i de fattigste utviklingslandene på svært gunstige vilkår. Lån i IDA er rentefrie med avdragsfritak de 10 første årene, og har opp til 40 års tilbakebetalingstid. Lån fra IDA utbetales vanligvis over flere år, avhengig av hvilken type prosjekt eller program det lånes ut til. Det regnes et administrasjonsgebyr på 0,75 % per år av den delen av lånet som er utbetalt. De gunstige utlånsvilkårene gjør at gaveandelen på utlån fra IDA er beregnet til om lag 80 %.

Grunnlaget for IDAs utlånsvirksomhet er de finansielle bidragene som en rekke giverland stiller til disposisjon gjennom jevnlige påfyllinger av kapital til fondet. I tillegg kommer tilbakebetaling fra låntakerne i IDA samt overføringer fra Verdensbankens overskudd, hvilket også utgjør en betydelig andel av kapitalpåfyllingene. Samtlige bidrag er ubundne gavemidler. Utlånet fra IDA går til de fattigste utviklingslandene med hovedvekt på Afrika sør for Sahara. For tiden kan bare land med et bruttonasjonalprodukt per innbygger på USD 925 eller mindre få midler fra IDA, med visse unntak for enkelte mindre øy-stater som på bakgrunn av sin sårbare økonomi kan få midler fra IDA selv om bruttonasjonalprodukt per innbygger er over USD 925.

IDA er den viktigste utviklingsinstitusjonen for finansiell bistand til de fattigste utviklingslandene. Konsentrasjonen om de fattigste landene innebærer at IDA i 1997 formidlet om lag 30 prosent av all multilateral bistand gitt på konsesjonelle vilkår. Av IDAs finansielle bistand fra 1. juli 1997 til 30. juni 1998 gikk rundt 40 prosent til Afrika. IDA og FNs utviklingsprogram (UNDP) har vært de største mottakerne av norsk bistand til multilaterale bistandsorganisasjoner i de senere år. Bidrag til IDA er i de fleste OECD-landene den største multilaterale tilskuddsposten.

De tre klart største sektorene i utlåningen fra IDA er jordbruk/landsbygdutvikling, utdanning og helse. Andre store sektorer er energi/elektrisitet samt transport. I inneværende påfyllingsperiode (IDA11), som omfatter årene 1997-99, er det utlåningen til utdanningssektoren og sosial sektor som har hatt den kraftigste økningen. Likeledes har utlåning til helse, befolkning og ernæring økt betydelig, og disse sektorene utgjorde i 1998 en samlet andel av IDAs utlån på om lag 35 %. Verdensbankgruppen er i dag den største bidragsyteren til grunnutdanning og primærhelse i utviklingslandene.

IDA og Verdensbanken har felles administrasjon og stab. Det er i praksis felles styre for de to institusjonene, selv om IDA formelt har et eget styre. Medlemsskapet i de to institusjonene er noe forskjellig. Fordelingen av stemmer i de to institusjonenes styrer er ulik, ettersom medlemslandene har ulik andel av kapitalinnskuddet i de to institusjonene. De nordiske og baltiske land representeres i styret for IDA og Verdensbanken av en felles eksekutivdirektør. I forhandlingene om kapitalpåfyllingen i IDA stiller derimot de nordiske landene med hver sin representant. Disse deltar aktivt i utformingen av retningslinjene for IDAs utlån. Utformingen og gjennomføringen av IDAs utlånspolitikk følges så opp i det løpende styrearbeidet gjennom den felles nordisk-baltiske eksekutivdirektøren, i nært samarbeid med de hjemlige hovedstedene.