4 Valgordning og opptelling ved preferansevalg5

I folkeavstemninger som kan besvares «ja» eller «nei» er det som regel uproblematisk å få et klart råd fra innbyggerne. Det alternativet som får flest stemmer vil, i de fleste tilfeller, ha mer enn 50 % av stemmene.6

I en avstemning med tre (eller flere) alternativer kan det oppstå en situasjon der ingen av alternativene får mer enn 50 prosent av stemmene, eller der stemmene fordeler seg noenlunde likt. Her kan en si at det alternativet som får flest stemmer (simpelt flertall), for eksempel 40 prosent av stemmene, er det vinnende alternativet. Det kan likevel være problematisk å tolke dette som «folkets ønske», fordi flertallet av velgerne (60 prosent) har stemt på et annet alternativ enn det som får simpelt flertall. Det er viktig å merke seg at selv om preferansevalgordninger kan gjøre det enklere å kåre en vinner som har bred oppslutning, så trenger ikke slike ordninger å produsere vinnere med absolutt flertall. En kan risikere at de alternativene som vinner har relativt få andrestemmer bak seg. Dette er betraktninger kommunestyret bør ha med seg når det skal velge metode for å spørre velgerne om råd gjennom en folkeavstemning.

En viktig hensikt med å ha en preferansevalgordning, er at rådet til kommunestyret er det alternativet med høyest oppslutning. Dersom en ikke tillater rangering eller andrestemmer kan en få et resultat et flertall av innbyggerne ikke støtter. Samtidig må en være bevisst på at valgordningen man velger også kan ha betydning for resultatet, ettersom den avgjør hvordan man skal vektlegge stemmene.

Når en folkeavstemning gjennomføres med preferansevalgordning er det viktig at velgerne forstår hvordan folkeavstemningen gjennomføres og hvordan opptelling skjer i ettertid. Det er derfor viktig at stemmeseddelen er tydelig på hvordan velgere skal og kan stemme. Videre bør en også sikre at velgerne på ulike måter får muligheten til å bli orientert om hvordan stemmene blir talt opp, og hvordan en kommer frem til et resultat.

Her skal vi se nærmere på ulike ordninger som kan benyttes for å kåre en vinner der en har folkeavstemninger med flere enn to alternativer. Vi starter med å se på spørsmålsstilling ved preferansevalg, og presenterer så ulike valgordninger som kan benyttes. Det vises her til flere ulike måter en opptelling ved preferansevalg kan gjøres, og kommunen må vurdere hvilken opptellingsmåte som er hensiktsmessig i en bestemt folkeavstemning. Vedlagt veilederen ligger en steg-for-steg-gjennomgang av en folkeavstemning med preferansevalgordning, hvor valgordningen supplerende stemmegivning benyttes.

4.1 Spørsmålstilling ved preferansevalg

Stemmeseddelen kan utformes slik at velgerne kan uttrykke sine oppfatninger på en mer nyansert måte enn ved bare å stemme «ja» eller «nei». En kan også velge å la velgerne stemme på nest beste alternativ. Dette betyr at velgeren ikke bare skal stemme på det alternativet han eller hun først og fremst støtter. Velgeren kan i tillegg stemme på et annet alternativ, som da tillegges mindre vekt. For eksempel kan velgerne i en kommune bli bedt om å stemme «ja» eller «nei» til kommunesammenslåing, men med følgende oppfølgingsspørsmål:

Dersom det uansett blir bestemt at [kommunen] skal slå seg sammen med en eller flere nabokommuner, hvilket av de to alternativene foretrekker du?

Dermed kan også de som ikke ønsker kommunesammenslåing stemme for et «nest beste» alternativ til å forbli alene. Men denne tilleggsstemmen vil bare få betydning hvis det «beste» alternativet ikke får absolutt flertall.

Rangert stemmegivning innebærer at flere alternativer skal rangeres i prioritert rekkefølge. For eksempel kan en stemmeseddel som inneholder tre alternativer som skal rangeres, ha følgende forklaring til velgeren:

Ranger alternativene med tallene 1 til 3, der 1 er det mest foretrukne alternativet og 3 er det minst foretrukne. Dersom ingen av alternativene er markert regnes seddelen som en blank stemme.

Velgerne bør gis mulighet til å sette seg inn i hvor stor betydning en stemme på «nest beste» alternativ eller et lavere rangert alternativ vil få, når saken skal avgjøres i kommunestyret. For eksempel kan det oppfattes som urettmessig hvis en stemme for andre eller tredje rangerte alternativ teller like mye som velgernes foretrukne alternativ. Før folkeavstemningen avholdes, bør det lages klare og forståelige regler for hvordan stemmene skal bli telt opp, og hvilken vekt de skal få.

Ut ifra hensynet til klarhet og opplyst forståelse finnes det grunner til å være forsiktig med stemmesedler formulert med «nest beste alternativ» eller rangert stemmegivning. «Nyanserte» stemmesedler kan oppfattes som uklare, og usikkerhet blant velgerne kan i sin tur skape problemer for avviklingen av folkeavstemningen. Det er en fare for at velgerne ikke forstår at de skal rangere alternativene, og derfor setter kryss ved sitt primære standpunkt i stedet for å rangere med tall.

4.2 Ulike preferansevalgordninger

Når en har flere alternativer å velge mellom tyr man gjerne til en såkalt preferansevalgordning for å kåre en vinner. En kjent måte å kåre en vinner på ved hjelp av en preferansevalgordning er den som benyttes for finne vinneren i den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix (Eurovision Song Contest). Her gir alle deltakerlandene de ulike låtene poeng fra 1 til 12 poeng. Et viktig prinsipp her er at en bare kan avgi en poengsum en gang. Altså 2 poeng til Sverige, 4 poeng til Danmark osv. Den låten som får flest poeng etter at alle deltakerlandene har avgitt stemmer, vinner.

Alternativ stemmegivning

En ordning som kan minne om Grand Prix-modellen er ordningen med såkalt «alternativ stemmegivning» (AV). Ved denne ordningen gis velgerne muligheten til å rangere alternativene en kan velge mellom. Dette er et valgsystem som blant annet benyttes i Australia. Her må velgerne nummere samtlige kandidater på en liste. Dersom en kandidat får mer enn 50 prosent av førstestemmene (første-prioritert), vinner vedkommende. Hvis ingen kandidat får mer enn 50 prosent, blir kandidaten med færrest førstestemmer eliminert, og en ny runde med opptelling starter. Som vist i stemmeseddelen (figur 4.1) så må alle kandidatene rangeres i denne ordningen, ellers så blir ikke stemmen godkjent. Denne ordningen krever en del av velgerne.

Figur 4.1 Eksempel på australsk stemmeseddel som gir velgerne anledning til å rangere alternativene.

Forstørr bilde

I Tabell 4.1 viser vi hvordan ordningen med alternativ stemmegivning kunne sett ut ved et tenkt tilfelle det innbyggerne i Vestsida kommune må ta stilling til et spørsmål om kommunesammenslåing. Her får innbyggerne muligheten til å rangere 4 ulike alternativ:

Tabell 4.1 Et hypotetisk eksempel på bruk av AV-valgordning i en folkeavstemning om kommunereform

Opptellingen av stemmene skjer i ulike faser eller runder. I runde 1 teller vi opp antallet førstestemmer. Vi ser her at ingen av alternativene får absolutt flertall (mer enn 50 prosent). I runde 2 starter vi derfor med å telle opp andrestemmene til det alternativet som fikk færrest førstestemmer i runde 1, nemlig alternativ 4 («Slå seg sammen med Østsida kommune»). Dette alternativet fikk 10 prosent av førstestemmene og elimineres dermed i runde 2. I runde 2 teller vi opp andrestemmene til de som hadde Alternativ 4 som førstepreferanse. Vi ser da at alternativ 2 og alternativ 3 nå har fått en høyere prosentandel, men fremdeles er det ingen av alternativene som har absolutt flertall. I runde 3 eliminerer vi derfor det alternativet med nest færrest førstestemmer. Det er alternativ 3 «slå seg sammen med Sørsida kommune». Deretter teller vi opp andrestemmene til alternativ 3 som går til henholdsvis alternativ 1 og alternativ 2. Nå ser vi at alternativ 2 har fått 55 % av stemmene, og kan dermed kåres som det vinnende alternativet. Merk at alternativ 2 hadde færre førstestemmer enn alternativ 1, men det vinner likevel fordi flere blant de som hadde alternativ 3 og 4 hadde alternativ 2 som sitt andrevalg.

Det finnes også en versjon av denne ordningen der det ikke er et krav om å fylle ut alle feltene. Den brukes bl.a. ved presidentvalg i Irland, der den også blir omtalt som Single Transferable Vote. Prinsippet er for så vidt det samme, men det kreves altså ikke at alle kandidatene rangeres. Det er nok å stemme på én kandidat, om man så vil. Slik unngår man å få mange forkastede stemmer. Til gjengjeld kan det bli bortkastede stemmer, hvis en velger bare stemmer på kandidater som blir eliminert i de første rundene.

Supplerende stemmegivning

En annen preferansevalgordning kalles for supplerende stemmegivning. Denne ble benyttet i Norge ved direkte valg av ordførere i 2003 og 2007. Ved supplerende stemmegivning skal velgerne først krysse av for sitt førstevalg. Deretter kan velgeren krysse av for ett andrevalg. Det er viktig å presisere at i disse tilfellene så er det frivillig for velgerne om de vil krysse av for sitt andrevalg. I motsetning til ordningen med alternativ valgordning i Australia, så blir ikke stemmeseddelen forkastet dersom det ikke er krysset av for andrevalg.

Hvordan kåres så en vinner ved hjelp av denne valgordningen? Dersom en kandidat eller et alternativ får 50 prosent av førstevalgene så er det enkelt å kåre en vinner. Det alternativet som får absolutt flertall (over 50 prosent) vinner. Dersom dette ikke er tilfelle, altså at ingen alternativ har over 50 prosent av førstevalgene, så går de to alternativene med flest stemmer til ny runde med opptelling. I den neste opptellingsrunden blir så andrevalgene til de alternativene som ikke blir med i andre opptellingsrunde lagt til de to gjenværende alternativene. I Figur 4.2 viser vi hvordan denne prosessen kan se ut:

Figur 4.2 Prosessen for å kåre en vinner ved supplerende stemmegivning

Forstørr bilde

Når en valgte denne valgordningen ved direkte ordførervalg i Norge i 2007 var det særlig to argument for denne. For det første så sikrer den bred oppslutning rundt det vinnende alternativet. For det andre så er ordningen enkel fordi den ikke krever at velgerne skal rangere alle alternativene. Videre blir det også sett på som en fordel at ordningen kan minne om den som allerede benyttes med personvalg ved norske kommunevalg. I vedlegget til veilederen gis et eksempel på gjennomføring av folkeavstemning med supplerende stemmegivning.

Omvalgsmetode

En annen variant er å benytte seg av omvalgsmetode. Bruken av omvalgsmetoder kjenner vi blant annet fra det franske presidentvalget. Her må en kandidat få rent flertall (mer enn 50 prosent) i første runde for å bli valgt til president. Hvis ingen får mer enn 50 prosent i første runde, går de to kandidatene med flest stemmer til en ny valgrunde, som avholdes to uker senere. Denne gangen er det bare disse to det skal stemmes over. I Tabell 4.2 viser vi hvordan dette kunne sett ut i et tenkt tilfelle med en folkeavstemning med fire alternativer.

Tabell 4.2 Et hypotetisk eksempel på bruk av omvalgsmetode

Ulempen med en slik ordning er at den krever mer ressurser både i form av organisering og ved at velgerne må møte opp og avgi sin stemme to ganger. En mulig fordel er at det ved andre valgrunde blir et tydeligere valg for velgerne. Den italienske statsviteren Giovanni Sartori kaller denne ordning for en to-skudds-ordning (two-shot-system). I den første valgrunden skyter velgerne gjerne i mørket, i den andre valgrunden får velgeren muligheten til å skyte i fullt dagslys. Med dette menes at det i andre valgrunde kanskje kan framstå som tydeligere for velgerne hva en velger mellom. Dette i motsetning til den første runden hvor det fort kan bli vanskelig å skille de mange alternativene fra hverandre.