3 Hva skal Norge gjøre?

Norges tre hovedmålsettinger for innsatsen er å bidra til at:

• Alle barn får de samme muligheter til å begynne på og fullføre skolen.

• Alle barn og unge lærer grunnleggende ferdigheter og rustes for livet.

• Flest mulig får ferdigheter som sikrer en overgang til arbeidslivet, og bedrer forutsetningene for økonomisk vekst og bærekraftig utvikling i bred forstand.

Bistand spiller i dag en begrenset rolle i mellominntektsland, men en større rolle i lavinntektsland. Erfaring har imidlertid vist at bistand alene ikke kan løse et lands utfordringer. Det er myndighetene i de enkelte land som først og fremst har plikt til å innfri alle barns og unges rettigheter. En rekke utviklingsland ivaretar nå i økende grad sitt ansvar, og økonomisk vekst har gjort at mange utviklingsland har økt sine utdanningsbudsjetter de siste årene. Til tross for dette står fortsatt mange land overfor store utfordringer med tanke på å bygge helhetlige og bærekraftige systemer som inkluderer alle. Utfordringer og behov varierer fra land til land og region til region, og avhenger bl.a. av bakenforliggende faktorer som utviklingsnivå, styresett, krig og konflikt, naturkatastrofer, diskriminering osv.

Foto: Ken Opprann

Norsk strategi vil være å samles om felles mål, arbeide for økte ressurser og koordinert innsats på globalt og nasjonalt nivå, og samtidig styrke utdanningssystemer på landnivå. Målene skal nås i samarbeid med et stort nettverk av internasjonale og nasjonale organisasjoner og fagmiljøer. Samlet forventes dette å gi en mer effektiv innsats og bevege utviklingskurven raskere i riktig retning.

Utdanningssatsingen kan ikke ses isolert fra andre sider ved samfunnet av betydning for utdanning og som påvirkes av utdanning. Her vil Norge særlig satse på områder hvor vi allerede har et engasjement og gode forutsetninger for å spille en viktig rolle, som innen helsesektoren og energisektoren, samtidig som vi fortsetter å fokusere på de grunnleggende forutsetningene for å fremme utdanning, nemlig fattigdomsbekjempelse. Vi skal sikre at norsk innsats er bærekraftig gjennom kapasitetsbygging og styrking av systemer og institusjoner i mottakerlandene. I den forbindelse er effektive skattesystemer og skatteinnkreving viktig, samt prioritering av utdanning i nasjonale budsjetter. Innsatsen skal være kunnskapsbasert, ha en tilleggsverdi og være støttende til mottakerlands egen innsats. Bistand må gis på en måte som ikke erstatter mottakerlandets nasjonale prioritering av utdanning. Utgangspunktet må derfor alltid være en god analyse av de spesifikke utfordringene og forutsetningene.

Vi skal bidra der det er vilje til å satse og hvor partnerskap er ønsket. I utvalgte land kan Norge være en faglig og finansiell støttespiller til myndighetenes arbeid og bidra til reell fremgang på utdanningssektoren. Norsk innsats skal også være supplerende og støttende til innsatsen andre multilaterale- og bilaterale givere gjør på utdanning, og vi skal søke partnerskap og samarbeid der det er mulig.

Der hvor myndighetene ivaretar ansvar, men det for øvrig ikke er tungtveiende grunner for at Norge skal gå inn i direkte bilateralt samarbeid, vil vi støtte en multilateral innsats. For øvrig skal vi prioritere innsatsen for å nå sårbare grupper i land i krise og konflikt og andre sårbare stater gjennom strategisk bruk av egnete kanaler. Norsk innsats skal ha en positiv utviklingseffekt og støtte oppunder den positive utviklingen vi har sett i flere utviklingsland.

Et grunnleggende prinsipp for Norges innsats er at grunnutdanning skal være gratis og tilgjengelig for alle.

Norge går inn i dette vel vitende om at vi selv ikke har løst alle utfordringene. Eksempelvis estimerer Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) at bare 84 prosent av dagens unge i OECD-området vil fullføre videregående skole. Vi ønsker å ta med egne erfaringer inn i arbeidet og være ydmyk i forhold til hvor vanskelig dette feltet kan være.

Regjeringen vil:

• Arbeide for styrket bevissthet globalt og på landnivå om sammenhengen mellom en befolknings kompetansenivå og økonomisk vekst.

• Engasjere seg aktivt internasjonalt for å fremme en global satsing på utdanning av god kvalitet frem til 2030.

• Bygge allianser og partnerskap med utviklingsland, andre giverland, multilaterale organisasjoner, sivilt samfunn og privat sektor.

• Snu nedgangen i utdanningsbistand som andel av norsk bistand. I inneværende periode er målet å komme tilbake til 2005-nivå. Jenter og sårbare grupper av barn, som barn med nedsatt funksjonsevne og barn i krise og konflikt, vil bli særlig prioritet.

3.1 Utdanning som bærekraftig utviklingsmål

Utdanning er blant regjeringens prioriterte tematiske områder for de nye bærekraftige utviklingsmålene. De nye målene skal bl.a. bygge videre på FNs tusenårsmål og gjelde fra og med 2016. Arbeidet med dette kalles ofte post-2015 agendaen.

Tusenårsmålene har vist seg å være ett av de mest vellykkete og viktigste initiativer i FNs historie. Siden FN-toppmøtet i 2000 har de bidratt til å mobilisere global politisk støtte, penger og partnerskap for store fremskritt i sosial og økonomisk utvikling og fattigdomsbekjempelse.

Regjeringen gir høy prioritet til arbeidet med å utforme nye mål og å sikre internasjonal finansiering for bærekraftig utvikling etter 2015, bl.a. gjennom konsultasjoner med sivilt samfunn og næringsliv i Norge.

Norge arbeider for en post-2015-agenda som viderefører både FNs tusenårsmål og utdanning for alle-målene, samt integrerer sosiale, økonomiske og miljømessige dimensjoner, slik det var enighet om på Rio+20-konferansen i juni 2012. Norge går inn for ett enhetlig sett av et begrenset antall lett kommuniserbare utviklingsmål.

Utdanning bør få en sentral plass i de nye bærekraftige utviklingsmålene både som eget mål, og for at utdanning skal synliggjøres som et virkemiddel og støtte opp om andre mål.

Norge skal påta seg en internasjonal lederrolle og bidra til at FNs post-2015-mål om utdanning baseres på etablerte internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Likestillingsperspektivet må være integrert, og det må tas særlige hensyn til marginaliserte grupper. Der FNs tusenårsmål kun gjaldt innskrivning i barneskolen, må det nye målet om utdanning ha fokus på hele utdanningsløpet, på gjennomføring, kvalitet og læringsutbytte, på læring også for ungdom og voksne og for tilegnelse av nødvendige ferdigheter for inntektsgivende arbeid, og for å fungere i samfunnet.

Regjeringen vil:

• Arbeide for et eget mål om utdanning som er rettighetsbasert, hvor likestillingsperspektivet er integrert og hvor det tas særlige hensyn til marginaliserte grupper.

• Arbeide for delmål om gratis grunnutdanning av høy kvalitet for alle, bedre kvalitet og læringsutbytte i skolen, læring også for ungdom og voksne, og tilegnelse av nødvendige ferdigheter og kunnskap både for inntektsgivende arbeid og for å bli et velfungerende medlem av samfunnet.

3.2 Utdanning for dem vi ikke har nådd

Girls’ education is a question of justice and dignity. It is also the strongest lever for the development of societies and the construction of peace.

Generaldirektør Irina Bokova, UNESCO

Bak gode gjennomsnittstall skjuler det seg lommer av barn som ikke har tilgang på utdanning. Ofte ser man at disse barna er rammet av diskriminering på flere nivå. En fattig funksjonshemmet jente kan også være fra en nomadisk minoritet i en kriserammet utkantprovins, langt fra nærmeste landsby. Vi skal støtte opp om arbeidet med å identifisere marginaliserte grupper. Vi skal se på mulighetene for å rekruttere lærere fra ulike minoritetsgrupper og øke oppmerksomheten om undervisningsspråkets viktige rolle for læring generelt og for språklige minoriteter spesielt. Vi skal skape oppmerksomhet rundt behovet for utdanning for den store andelen av barn og unge som ennå ikke har tilgang til utdanning, fordi de bor i områder som er rammet av kriser eller konflikt. Norge ønsker også å være en pådriver for at budsjettandelen på fire prosent av humanitær bistand til utdanning, vedtatt av FN, minst skal oppfylles.

Et fellestrekk ved sårbare barn er at de som regel er vanskeligere og ofte mer kostbare å nå enn dem som vanligvis går på skole. Hvem som ekskluderes varierer fra land til land og innenfor et lands grenser. Det må derfor utvikles metoder og tiltak tilpasset lokale forhold.

Regjeringen vil:

• Iverksette hastetiltak for å nå dem som har falt utenfor, for å bidra til oppnåelse av FNs tusenårsmål 2 og 3.

3.2.1 Jenter og likestilling

I raise up my voice-not so I can shout but so that those without a voice can be heard. We cannot succeed when half of us are held back.

Malala Yousafzai

Jentene som faller utenfor kan være vanskelig å nå, men det er mange gode grunner til likevel å satse på utdanning for jenter, bl.a. fordi det sannsynligvis er den mest lønnsomme investeringen i utvikling man kan gjøre. Når man utdanner jentene, virker det positivt inn på en rekke områder.

Utdanning er en forutsetning for at jenter og kvinner skal kunne innta politiske og økonomiske posisjoner i samfunnet på likefot med gutter og menn, og for at de skal få nyte godt av samfunnsgodene. Utdannede kvinner er bedre i stand til å forsørge seg selv og sin egen familie. Det er beregnet at for hvert ekstra år med skolegang en jente får i lavinntektsland, øker fremtidig inntekt med 10-20 prosent.1

Det er større sannsynlighet for at utdannede kvinner sender egne barn på skole. Faren for at barna utsettes for menneskehandel, barnearbeid og seksuell utnyttelse er mindre når barna går på skolen. Utdannede mødre, men også fedre, spiller altså en sentral rolle i å bryte fattigdomsmønsteret. Det er en slik positiv spiral vi må bidra til.

Jenters muligheter for utdanning i fattige områder er avhengig av at vi klarer å sette vår innsats inn i en sammenheng. Vi må tenke helhetlig. Dersom en jentes mor tilbys forsvarlig mødrehelse og andre grunnleggende helsetjenester er sannsynligheten større for at jentebarnet får vaksiner og riktig ernæring, slik at hun faktisk vokser opp og har forutsetninger for å lære. Enklere tilgang til vann vil gi jenter tid til å gå på skole. Klarer man å bekjempe og forebygge seksuell og andre former for vold på skolen, vil jenter i mindre grad avslutte sin skolegang for tidlig. Bedre sanitære muligheter på skolen øker sannsynligheten for at jenter går på skole. Det er viktig å fortsette innsatsen på grunnskolenivå for å sikre skolegang for jenter som fortsatt faller utenfor. Det er også behov for tiltak som sikrer at jenter fullfører barneskolen og at de går videre på ungdoms- og videregående skole, inkludert yrkesskole. Likevel må vi ikke glemme gutter i de tilfeller hvor det kan være særlige grunner til å også å prioritere disse. I tråd med FNs tusenårsmål har det vært satset mye på å øke tilgangen til utdanning for jenter i mange land, mens det i mindre grad har vært fokus på rollen skolen kan spille for å fremme likestilling. Det er behov for at likestillingsperspektiver i større grad inkluderes i skolen, gjennom f.eks. lærerutdanning og læreplaner.

Regjeringen vil:

• Arbeide for at jenter begynner på og fullfører ungdomsskolen og videregående opplæring.

• Spesielt arbeide for at unge jenter i Afrika sør for Sahara begynner på og fullfører ungdomsskolen og videregående opplæring. Målet bør være full likestilling i fullføring av videregående opplæring.

• Bidra til å utvikle innovative tiltak og insentivordninger for å få foreldre til å sende jenter på skolen.

3.2.2 Fattige barn

Fattigdom er den viktigste årsak til barnearbeid, men tradisjon og kultur virker også inn. Ifølge ILO er 168 millioner barn engasjert i ulike typer barnearbeid. Barna jobber først og fremst i landbruket, men også i private hjem, tjenestesektoren og i industrivirksomhet. Barnearbeid segmenterer fattigdom og påvirker samfunnsøkonomien gjennom tapt konkurranseevne, produktivitet og mulige inntekter.

Fattige barn faller ofte utenfor skolesystemet og kan være vanskelig å nå fordi alternativkostnaden ved å ta dem ut av arbeid er høy, og deres rettigheter blir satt opp mot kulturelle og tradisjonelle normer. I tillegg kan direkte kostnader, som bøker, klær og transport avgjøre om disse barna får gå på skolen eller ikke. Dette tilsier at man må ha en helhetlig tilnærming til fattigdom, skolegang og barnearbeid. Noen steder, som for eksempel i Sahel-regionen og i Somalia, er ressurssituasjonen så dårlig at det er nødvendig for barna å bidra til familiens inntekter. Da må det legges til rette for alternativ undervisning der barna er, og på tidspunkt der de har mulighet til å delta i undervisningen. Nasjonal lovgivning og etterlevelse av lover og regler kan spille en avgjørende rolle, noe som spesielt har vært vist i India.

Ifølge Verdens matvareprogram (WFP) går 66 millioner skolebarn i utviklingsland sultne på skolen, om lag en tredjedel av disse er i Afrika. En rekke studier viser at når barn sulter eller er underernærte blir læringseffekten av skolegang dårlig fordi det svekker konsentrasjonsevnen. Nok og riktig mat sørger for å holde læringsevnen oppe og ernæringsprogrammer kan gi insentiv til å sende barn på skolen. Bruker man lokal mat, kan man i tillegg bidra til å stimulere lokal matproduksjon. Skolehager og skolekjøkken gir anledning til opplæring i matproduksjon og ernæringsriktig matstell, noe som er relevant og nyttig for familiene.

Enkle tiltak kan bidra til å bryte den onde sirkelen mellom sult, fattigdom og utnyttelse av barn. Særlig kommer dette utsatte barn til gode.

Selv i land hvor adgangen til utdanning er lik er det større sannsynlighet for at barn fra mer velstående familier forblir i systemet og fullfører grunnskolen, enn barn fra fattige familier. Tiltak som senker barrierene for innskriving, reduserer frafall og promoterer tilstedeværelse, slik som kontantoverføringer, skolehager og ernæringsprogrammer gir stort personlig og samfunnsmessig utbytte.

Regjeringen vil:

• Støtte insentivordninger som sikrer skolegang for utsatte grupper. Tiltakene vil omfatte skoledeltakelse, bedre læring, ernæring og økt innsats i kamp mot barnearbeid. Innsats i lavinntektsland, sårbare stater og land i konflikt vil bli prioritert.

• Trappe opp støtten til alternative undervisningsformer i krise- og konfliktsituasjoner.

3.2.3 Barn med nedsatt funksjonsevne

Femten prosent av verdens borgere, over en milliard mennesker, lever med en form for funksjonsnedsettelse. Om disse menneskene ikke inkluderes i samfunnet, og om det ikke legges til rette for at alle kan delta og bidra til samfunnsutviklingen og fellesskapet, vil vi ikke nå sentrale utviklingsmål.

Norge ratifiserte Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne i juni 2013. Konvensjonen har i første rekke implikasjoner for nasjonal politikk, men inneholder også en erklæring om at partene vil treffe effektive og hensiktsmessige tiltak for å virkeliggjøre konvensjonens formål og hensikt innenfor rammen av internasjonalt samarbeid, for eksempel ved å inkludere personer med funksjonsnedsettelser i det internasjonale samarbeidet.

Husholdsundersøkelser er vanligvis den beste kilden til informasjon om adgangen til skole for ulike befolkningsgrupper. Disse inneholder imidlertid ikke tilstrekkelig informasjon om barn med funksjonsnedsettelse ettersom disse ofte blir gjemt bort. En annen faktor som svekker statistikkgrunnlaget er at barn med nedsatt funksjonsevne ikke alltid blir registrert ved fødselen.2

Foto: GMB Akash/Panos/Felix Features

Samfunnets holdninger til barn med nedsatt funksjonsevne, bl.a. som gjenspeilet i nasjonalt lovverk og politikk, er avgjørende for deres skoledeltakelse. Barn med nedsatt funksjonsevne får på langt nær de samme muligheter til skolegang som andre barn i mange utviklingsland. Dessverre er disse barna ofte usynlige og har ikke talspersoner i samfunnet. UNESCO mener at så mange som 90 prosent av barn med nedsatt funksjonsevne i utviklingsland ikke går på skole, og at de representerer 1/3 av barn utenfor skolen. Siden flere barn blir skadet i konflikt- og katastroferammede områder, er andelen barn med nedsatt funksjonsevne høyere i disse områdene enn ellers.

Mange barn med nedsatt funksjonsevne blir i praksis ekskludert fra undervisning på grunn av utilgjengelig infrastruktur eksempelvis i form av trapper, for smale dører og toalett som ikke er tilrettelagt for barn med fysiske begrensninger. I tillegg kommer utfordringer med transport til og fra skolen for dem som av forskjellige årsaker ikke kan gå alene. Dette blir ofte ekstra utfordrende i en krise- eller konfliktsituasjon. Mangelfull fysisk tilrettelegging i klasserommet og mangel på undervisningsmateriale er også viktige elementer. Lærernes kompetanse om læring og behovsrettet tilrettelegging av undervisningen for barn med nedsatt funksjonsevne er en utfordring i land hvor lærerne ofte ikke har den nødvendige kunnskapen.

Det er viktig å tenke helhetlig når det gjelder å styrke utdanningstilbudet til barn med nedsatt funksjonsevne. Det er behov for kartlegging, datainnhenting og planlegging for inkludering i det offentlige skolesystemet. En inkluderende tilnærming i undervisningen kan bidra til at barn med ulike nedsatte funksjonsevner og generelle læringsutfordringer kan gjennomføre skolegangen.

Regjeringen vil:

• Inkludere hensynet til barn med nedsatt funksjonsevne i bilateralt utdanningssamarbeid og være en pådriver for at de samme hensyn tas i den multilaterale og humanitære innsatsen på utdanningsområdet.

• Bidra til at hensynet til barn med nedsatt funksjonsevne integreres i nasjonale utdanningsplaner.

3.2.4 Barn med minoritetsbakgrunn og urfolk

Barn fra etniske, religiøse eller kulturelle minoriteter faller ofte utenfor eller gjør det dårlig på skolen på grunn av diskriminering eller som følge av at skoletilbudet er lite tilpasset deres liv og behov. For urbefolkningsgrupper og andre språklige minoriteter blir diskrimineringen ofte forsterket ved at undervisningsspråket på skolen ikke er det språket disse barna er best kjent med. I tillegg til å tilby undervisning på morsmål, må f.eks. urfolks kulturer, tradisjoner og kunnskap respekteres i undervisningen. Rekruttering av godt skolerte lærere fra deres egne minoritetsgrupper kan bidra til bedre læring og forståelse. Norge støtter bl.a. Maya-programmet i Guatemala gjennom Redd Barna og flere prosjekter i regi av Regnskogsfondet.

3.3 Utdanning i krise og konflikt

The impact of armed conflict on children is everyone's responsibility. And it must be everyone's concern.

Graça Machel

Barn betaler ofte den høyeste prisen for krig, konflikt og naturkatastrofer. Halvparten av barna som i dag ikke går på skolen, er berørt av kriser. I mange av verdens fattigste land fortsetter væpnet konflikt å ødelegge utdanningsmulighetene for hele generasjoner av barn. Av de 28,5 millioner barn i grunnskolealder som ikke går på skole i konfliktrammede land, bor 12,6 millioner i Afrika sør for Sahara, 5,3 millioner i Sør- og Vest-Asia og fire millioner i arabiske land. Om lag 2,3 millioner syriske barn3 har ikke tilgang til skolegang inne i Syria.4 Målet om grunnutdanning for alle vil ikke bli nådd om ikke disse barnas rett til skolegang innfris.

Foto: UNICEF Norge

Altfor mange barn blir vitne til og ofre for vold og ødeleggelser. Selv om det dessverre ikke alltid er gitt at skolen faktisk er trygg og blir beskyttet, kan skolen under rette omstendigheter fungere som et fast punkt i en kaotisk og vanskelig situasjon. I katastrofer, langvarige kriser og tidlig gjenoppbygging etter konflikter og naturkatastrofer kan skolen bidra til følelse av normalitet og opplevelse av håp, stabilitet og trygghet. Skolen kan i tillegg bidra med opplæring og viktig informasjon som kan redde liv og mental helse. Gjennom skolen utstyres dessuten barn og unge med kunnskaper og ferdigheter de trenger når krisen eller konflikten en gang er over, og arbeid med gjenoppbygging eller forsoning kan starte. Skolen vil også være et viktig sted for å identifisere dem som trenger psykososial oppfølging. Det er derfor viktig at regulær undervisning gjenopptas så raskt som mulig.

Når skolegangen avbrytes øker risikoen for at barn ikke klarer å komme tilbake til skolebenken senere. Avbrudd øker også risikoen for at barn rekrutteres til militante grupper eller prostitusjon. At utdannelsen blir avbrutt for store grupper av barn blir på sikt dessuten et samfunnsproblem og et hinder for økonomisk vekst og utvikling. Særlig i langvarige kriser er det viktig at barn og unges rett til utdanning respekteres, beskyttes og innfris, for å unngå generasjoner uten skolegang.

I noen kriser bidrar internasjonale organisasjoner til at det etableres utdanningstilbud i områder det ikke tidligere eksisterte noe tilbud eller at kvaliteten på eksisterende tilbud økes. Mange av organisasjonene som driver med utdanning har et dobbelt mandat, dvs. at de driver både humanitær og langsiktig bistand. Som for andre områder, kan det likevel være utfordrende å finne bærekraftige løsninger etter at de humanitære organisasjonene har trukket seg ut.

3.3.1 Katastrofeforebygging i utdanningssektoren

Mange kriser utvikler seg sakte og kunne vært unngått hvis det hadde blitt reagert i tide. Akutte kriser kan begrenses gjennom å være føre vàr. God forebygging innebærer god beredskap for best mulig respons når krisen er et faktum, men også å redusere risiko for at en krise skal få negative konsekvenser. Målet med forebygging i skolen er å sikre at elever, ansatte og foreldre kan føle seg trygge, at investeringer i skolen er sikret, og at utdanningen fortsetter i krisesituasjoner. Investering i forebygging gjør også behovet for humanitær bistand mindre.

Skolen er en velegnet arena for bevisstgjøring av barn, deres foreldre og lokalsamfunn. Skolen kan utbre kunnskap om tiltak som bygger motstandskraft og kan redde liv i en krisesituasjon, og om tiltak som reduserer risiko, som for eksempel miljø- og klimatilpasningstiltak. Gjennom skolen fremmes en kollektiv bevissthet rundt sikkerhet, som får ringvirkninger i hele lokalsamfunnet – slik at det dannes en sikkerhetskultur.

Et eksempel på praktisk betydning av slik kunnskap er ungdomskolen i Kamaichi, Japan, som ble rammet av tsunamien i mars 2011. De eldre barna vurderte der selv at det var behov for evakuering, igangsatte evakuering, og fikk overtalt lærerne til å evakuere høyere opp i fjellet enn skolens evakueringsplaner indikerte. Dette kan ha reddet hundrevis av barn og voksne fra å omkomme da tsunamien rammet. Kunnskap om hva som må gjøres for å være forberedt, blir prioritert høyt etter katastrofer. For eksempel uttrykte barn i Filippinene etter tyfonen Haiyan at en av de viktigste prioriteringene for dem nå var å lære å leve med stormene. Det er viktig at beredskap er en prioritet også før katastrofen rammer.

Foto: Jan Speed

Skolen kan også være et naturlig sted for sivile å søke beskyttelse om krisen rammer. Dette er imidlertid avhengig av at skolen både er bygningsmessig sikker og er plassert slik at den ikke blir utsatt for flom, flodbølger eller jordras. Det må også være en enighet hos stridende parter i en konflikt om at skolen ikke skal angripes. Samtidig må ikke skolen forbli et tilfluktssted, men raskt starte opp undervisning igjen.

Trygge skoler bør sikres gjennom samarbeid mellom nasjonale skole- og beredskapsmyndigheter. Forebyggings- og beredskapskunnskap bør inn i lærerutdanningen, spesielt i sårbare stater. Her vil også kunnskap om «psykisk førstehjelp» kunne inkluderes.

Overgangen fra krise til normalisering er ofte flytende. Evnen til å omstille seg raskt til en krise og til normalisering igjen må styrkes, også når det gjelder utdanning. Det er viktig at enhver humanitær respons med påfølgende gjenoppbygging påser at skolen og skolebarna er mer robuste enn da krisen fant sted.

Regjeringen vil:

• Støtte internasjonale initiativ for at alle verdens skolebygg blir bygget i henhold til katastrofeforebyggende standarder.

• Støtte arbeid med å lære opp skoleelever i katastrofeforebygging og -beredskap og bidra til at lærere får opplæring i elementære prinsipper for psykososial støtte i kriser.

3.3.2 Beskyttelse av skoler i væpnet konflikt

I konfliktrammede land er det en økende tendens til at skoler blir direkte berørt. I noen situasjoner tar militære grupper skolens arealer i bruk, slik vi har sett det i Syria og Colombia. I andre situasjoner gjøres skolene til militære mål av ideologiske grunner, slik vi har sett det med jenteskoler i Pakistan. Slike angrep er brudd på internasjonal humanitær rett og må overvåkes, dokumenteres og rettsforfølges. Stridende parter må også oppfordres til å forplikte seg til å følge Lucens-retningslinjene5 som er utformet for bruk av skolens arenaer og nærområder, og hindre adferd som gjør skolene mer utsatt for angrep. 6 Under borgerkrigen i Nepal klarte f.eks. Maoistgeriljaen og regjeringshæren å bli enige om å definere skolene som fredssoner, en avtale som ble overvåket og rapportert om av representanter for lokalsamfunnene.

En annen utfordring når det gjelder skoler i konflikt, er at skolen brukes som arena for å spre hatbudskap og bygge opp under eksisterende motsetninger i et samfunn. Både før, under og etter en konflikt er det avgjørende at skolen søker å være en nøytral arena. Skolen må bidra til respekt for menneskerettigheter og bygge en kultur for fredelig sameksistens. I områder preget av konflikt eller krise må utdanningen tilrettelegges slik at man ikke undergraver utviklingen av fremtidige stats- og forvaltningsstrukturer.

Regjeringen vil:

• Arbeide for humanitær tilgang og beskyttelse i krig og kriser for å bidra til kontinuitet i læringsprosessen og for å sikre skoler.

• Oppfordre til, og støtte utviklingen av, læreplaner som tar hensyn til behovet for å redusere konflikt.

• Være en pådriver for at internasjonal humanitær rett respekteres slik at militarisering og angrep på skoler og universiteter stanses.

• Ta en lederrolle for å fremme Lucens-retningslinjene internasjonalt.

3.3.3 Utdanning i humanitære innsatser

Utdanning utgjorde i 2012 bare 1,4 prosent av de globale midlene som svarte på de humanitære appellene til FN og humanitære organisasjoner.7 De største humanitære organisasjonene innenfor utdanningsfeltet har satt som mål at denne andelen skal økes til minst fire prosent.

Forklaringen på den lave finansieringsgraden er sammensatt. Utdanning er ofte langt nede på prioriteringslisten i humanitære kriser, hvor mat, vann og helse ofte ses på som umiddelbart livreddende. Humanitære organisasjoner viser til at utdanning kan være livreddende, da det bidrar til livsviktig kunnskap og beskyttelse, og ofte er inngangsport til andre livreddende tiltak.

En annen utfordring når det gjelder finansiering, er at utdanning ikke bare er et umiddelbart «engangs-tilbud», men er et tiltak som skal vare. I mange tilfeller etablerer humanitære organisasjoner utdanningstilbud der det ikke eksisterte tilbud tidligere. En avgjørelse om å gå inn med kortsiktig hjelp til utdanning, blir da fort en langsiktig finansieringsforpliktelse. Dette gjør at det er behov for å tenke langsiktige løsninger og et tettere samarbeid med og mobilisering av utviklingspartnere fra første dag i en krise. Det bør også vurderes om overgangs- eller utviklingsmidler kan settes inn tidligere enn tilfellet er i dag.

Det er også en utfordring at det primært er nasjonale strukturer som bidrar med utdanning i land som mottar flyktninger. Det er viktig at mottakerlandet blir i stand til å gi et skoletilbud både til lokalbefolkning og til nye flyktninger. I massefluktsituasjoner er det behov for både humanitær respons, og for assistanse og fleksibilitet når det gjelder å tilpasse nasjonale utdanningsplaner. Konflikten i Syria er et eksempel på hvordan byrden på nabolandenes strukturer gjør at man må tenke annerledes på forholdet mellom humanitær- og utviklingsinnsats.

Norge er en viktig bidragsyter til utdanning i humanitære responser, og vår utdanningsandel av respons på humanitære appeller utgjorde i 2013 tre prosent.8 I tillegg kommer en del humanitær støtte som ikke direkte fremkommer som utdanningsstøtte i statistikkene. Nesten halvparten av støtten gis gjennom sivilt samfunn, i hovedsak norske humanitære organisasjoner. Flyktninghjelpen og Redd Barna er de to største, men en rekke andre organisasjoner er også involvert. I tillegg gikk en betydelig andel gjennom multilaterale kanaler. Norge er en av de største utdanningsgiverne til multilaterale, humanitære organisasjoner, som FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) og FNs nødhjelpsfond (CERF).

Norge er ett av en håndfull land globalt som har utdanning som del av sin humanitære politikk. Norge setter søkelys på utdanning i kriser og sårbare situasjoner i FN og støtter opp om internasjonale nettverk som arbeider med disse utfordringene. Regjeringen vil bruke dette som utgangspunkt for å mobilisere andre givere til å følge etter.

Regjeringen vil:

• Bidra til at én million flere barn får tilgang til utdanning av god kvalitet i krise- og konfliktsituasjoner.

• Støtte opp om og oppfordre til innovative og fleksible løsninger som kan gi så mange barn som mulig et utdanningstilbud.

• Øke andelen norsk humanitær bistand til utdanning, og øke andelen utviklingsbistand som går til utdanning i den tidlige gjenoppbyggingsfasen.

• Øke bruken av utviklingsmidler for å hjelpe land som mottar mange flyktninger som følge av humanitære kriser.

• Være en pådriver for at FNs mål om fire prosent andel av humanitær bistand til utdanning skal nås.

• Bidra til økt kunnskap om utdanning i krisesituasjoner i nasjonale utdanningssystemer og blant humanitære hjelpeorganisasjoner og utviklingsaktører.

3.4 Læring i skolen

Selv om det i mange land har vært gjort betydelig fremskritt for å få flere barn på skolen siden 2000, har det ikke vært gjort nok for å sikre at barn og ungdom faktisk lærer. I mange land har fokus på kvantitet gått ut over kvaliteten på læring. I noen tilfeller er kvaliteten på utdanningen så dårlig og lite relevant at nytten er liten og jobbmuligheter få etter endt utdanning.

Barn fra fattige familier og sårbare grupper er særlig utsatt, spesielt i kriser og konflikt.9 Spørsmålet om kvalitet og læringsutbytte i skolen blir derfor også et spørsmål om like muligheter for sårbare grupper.

Manglende fokus på kvalitet og på å få barna til å bli i skolen har ført til at man i dag snakker om en global læringskrise. Av de 85 land man har data for, vil over halvparten av barna i 21 land ikke tilegne seg elementær kunnskap i lesing, skriving og regning. 17 av disse landene befinner seg i Afrika sør for Sahara. Andre land med store utfordringer er India, Bangladesh og Pakistan.

Foto: Ken Opprann

Å sikre utdanning av god kvalitet for alle er en utfordring i alle land, men særlig fattige land står overfor store utfordringer med å bygge bærekraftige utdanningssystemer som bidrar til gode og effektive læringsmiljø. Det finnes ingen standardløsning, ettersom forutsetningene for å lykkes varierer sterkt fra land til land. Likevel er det noen faktorer som må være på plass. Først og fremst tilstrekkelig finansiering, noe som forutsetter at utdanning blir prioritert i nasjonale budsjetter. Videre er nasjonalt eierskap og lederskap en forutsetning for å få til nødvendige reformer, ikke minst med tanke på å bygge utdanningssystemer som gir alle barn og ungdom like muligheter for god og relevant utdanning.

Som grunnlag for kvalitetsheving, bør det utvikles nasjonale systemer for å måle og vurdere kvaliteten i opplæringen, og fremgangen i barnas læringsutbytte. Som ledd i støtte til kvalitetsheving, vil Norge derfor bidra til utvikling av gode og robuste nasjonale systemer for å måle læringsutbytte i sentrale fag. Erfaringer fra mange regioner viser at sammenlignende studier om læringsutbytte mellom land ofte virker stimulerende til økt innsats. Det er viktig å bygge videre på arbeidet som allerede gjøres og vurdere i hvilket omfang globale undersøkelser som PISA kan tilrettelegges også for lavinntektsland.

Internasjonal forskning viser at i tillegg til barnas sosiale og økonomiske bakgrunn, er læreren den viktigste faktor for læringsresultater. John Hattie fremla i 2009 en omfattende studie som viste hvilke faktorer som bidrar mest til bedre resultater hos elevene. Resultatet viste at av 138 faktorer som påvirker læring, var kontakt og interaksjon mellom lærere og elever den aller viktigste.10

Mangel på kvalifiserte lærere er hovedgrunnen til at det i mange land er en læringskrise. I arbeidet med å nå målene om utdanning for alle, er det ikke tatt tilstrekkelig hensyn til behovet for å rekruttere nok kvalifiserte lærere. UNESCO har beregnet at det globale behovet for nye lærer frem mot 2015 er på 5,2 millioner. Av de ti land som har størst behov for lærere frem mot 2015, befinner ni seg i Afrika sør for Sahara. Mangelen på lærere og relevant læremateriell har ført til lav kvalitet, og dermed at mange dropper ut av undervisningen.

I mange land er det flest kvinnelige lærere, men i flere regioner og særlig i sårbare stater og utkantstrøk, er det underskudd på kvinnelige lærere. Kvinnelige lærere har betydning for om jenter begynner på skolen og fullfører skolegang. Data fra 30 utviklingsland har vist at rekruttering av kvinnelige lærere har bidratt til at flere jenter har begynt på skolen og fått bedre karakterer, særlig på landsbygda.

Infrastruktur som klasserom og sanitære forhold, er også viktig, for å sikre et trygt og inkluderende undervisningsmiljø. I mange land er dette spesielt viktig for å sikre at jenter fullfører skolegangen. Mangel på godt og relevant læremateriell er også en stor utfordring. Mange land har ikke tilgjengelig læremateriell på morsmål, noe som skaper store utfordringer med tanke på tidlig læring. UNESCOs rapport Reading in the mobile era (2014) finner at lav lærerkompetanse i kombinasjon med manglende tilgang til bøker, er en av de største utfordringene i leseopplæringen. Det er en sterk sammenheng mellom det å kunne lese og det å ha tilgang til bøker. Det arbeides internasjonalt med ulike ideer til hvordan man kan sikre bedre og mer stabil tilgang til lærebøker til lave priser, for eksempel har USAID lansert ideen om et «100 million book fund» og ønsker samarbeid med Norge om dette.

Internett, mobiltelefoner, IKT-løsninger og sosiale medier har endret verden. I områder hvor tilgangen til lærebøker er begrenset, kan for eksempel lesebrett og mobiltelefoner være med på å gi barn tilgang til de bøkene som er nødvendige for å lære å lese tilfredsstillende. En gjennomgang viste at barn som spilte digitale mattespill i Kina og India økte sine regnekunnskaper. Dette gjaldt spesielt for de svakerestilte elevene. Rwanda, Kenya og flere andre land har i stor grad tatt i bruk ny teknologi for å forbedre organisering og levering av helse- og utdanningstjenester. Investeringer i høyere utdanning, forskning og innovasjon i utviklingsland kan bidra til at teknologiutvikling i større grad utføres der, noe som kan gi mer relevante og brukerrettede løsninger.

Bruk av ny teknologi, som informasjonsteknologi, har potensial til i betydelig grad å øke effektiviteten og kvaliteten på læring. Privat sektor kan trekkes mer inn i samarbeidet. Det har vært gjort der de har særlige fortrinn. I noen land brukes mobilbank stadig mer i helse- og utdanningssektorene til overføring av lønn, stipend og insentivbaserte støtteordninger. Dette kan ha en positiv effekt i kampen mot korrupsjon.

Å bygge relevante utdanningssystemer av god kvalitet er utfordrende. Det finnes ingen standard løsning. Systemer må bygges på landets egne forutsetninger og kultur, og respektere nasjonal historie og egenart. Å bedre kvaliteten i opplæring vil derfor kreve nasjonale løft i de enkelte land. Nasjonale myndigheter, sivilt samfunn, privat sektor, lærerorganisasjoner, elever, foreldre, multilaterale organisasjoner og givere må engasjeres.

Det vil være opp til nasjonale myndigheter å definere hva som er kvalitet i utdanningen. Dette må i stor grad ses i sammenheng med de utfordringer landene står overfor i kampen mot fattigdom og for å skape bærekraftig vekst og utvikling. Nasjonal mobilisering vil kreve en helhetlig tilnærming til sektoren, der også høyere utdanning er en forutsetning for kapasitetsbygging på alle plan. Parallelt med støtte til å bygge en mer robust og effektiv utdanningsforvaltning på alle nivå, er det behov for styrket analyse- og diagnosekapasitet.

Evnen til livslang læring er avhengig av at elevene tidlig oppnår gode ferdigheter innen lesing, skriving og regning. Regjeringen vil derfor spesielt prioritere arbeidet med å heve kvaliteten på tidlig læring, bl.a. gjennom å bidra til tidlig og helhetlig omsorg og opplæring gjennom partnere som UNICEF og sivilt samfunnsorganisasjoner. I denne sammenheng vil vi også arbeide for å få til et global løft for lærere. Oppmerksomheten vil særlig bli rettet mot behovet for å utvikle helhetlige strategier for å sikre kvalifiserte lærere gjennom rekruttering, lærerutdanning, karrieremuligheter, fordeling av lærere, insentiver for å holde lærere i yrket og god skoleledelse.

Moderne teknologi kan bli nyttige redskaper for lærere, samtidig som lærere må kvalifiseres for å kunne dra full nytte av de muligheter ny teknologi skaper. I arbeidet med å utvikle gode lærerutdanninger kan det være fornuftig å tenke utradisjonelt, ikke minst med tanke på bruk av ny teknologi. Tilrettelegging for opplæring av de lærerne som allerede arbeider i skolen er viktig, ikke minst for å sikre at lærere med mangelfulle kvalifikasjoner får mulighet til kompetansehevning. Dette må følges av insentiver for å holde kvalifiserte lærere i skolen i tråd med strategien for lærerkompetanse beskrevet i GMR 2013/14.

Aktiv deltakelse av lærere og lærerorganisasjoner gjennom sosial dialog vil være en forutsetning for å utvikle og gjennomføre effektive strategier. I mange land er mangel på dialog mellom myndigheter og lærerorganisasjoner en barriere for å få til en kvalitetsheving. Man står her ofte overfor komplekse politiske prosesser knyttet til privilegier, lønn og status. Norge innehar kompetanse og erfaring både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden som kan være relevant og nyttig med tanke på rådgivning og kompetanseheving i samarbeidslandene.

Regjeringen vil:

• Delta i arbeidet med å utvikle robuste nasjonale systemer som leverer utdanning av god kvalitet, og i arbeidet for å vurdere(måle) fremgang i barns læring i grunnleggende ferdigheter og støtte opp under regionale og globale initiativ for komparative studier av læringsutbytte.

• Bidra til et «lærerløft» og utvikle insentivordninger for å skaffe nok lærere der behovene er størst, og særlig vektlegge rekruttering av kvinnelige lærere der dette er nødvendig for å sikre jenters skolegang.

• Etablere en plattform for erfaringsutveksling og kompetansebygging for lærere basert på etterspørsel og relevante norske ressursmiljøer.

• I samarbeid med privat sektor, norske og internasjonale kompetansemiljø og multilaterale organisasjoner bidra til innovasjon gjennom bruk av ny teknologi for å styrke kvaliteten i opplæringen.

• Inngå partnerskap med andre bilaterale givere for å teste og videreutvikle teknologiske løsninger som har til hensikt å øke læringsferdighetene, samt sondere mulighetene for innovative løsninger for tilgang til bøker og læremidler.

3.5 Kvalifisering for arbeidsliv: yrkesopplæring, videregående og høyere utdanning

Dagens ungdomskull er det største i historien på verdensbasis. Blant disse ungdommene finnes talent, energi og ideer som bør nyttiggjøres av samfunnet. Med riktig innsats kan disse ungdommene gå fra å være en utfordring til å bli en ressurs.

Foto: Bjørnulf Remme

Sterke akademiske og yrkesfaglige institusjoner kan, ofte i samarbeid med bedrifter, bidra til næringsutvikling gjennom utvikling av en kvalifisert arbeidsstyrke, likestilling og gode ledere.

I en tidlig utviklingsfase hvor uformell sektor er stor, er det størst samfunnsøkonomisk avkastning av grunnutdanning av analfabeter og styrking av grunnleggende ferdigheter.11 Etter hvert som den økonomiske aktiviteten øker og utviklingsnivået stiger, vil det være større behov for høyere utdanning og mer avanserte ferdigheter, og slike ferdigheter vil være mer verdsatte av arbeidsmarkedet. Dette påvirker innretningen av norsk innsats.

Mellominntektsland har større mulighet enn lavinntektsland til å ivareta ansvaret for kvalifisering av egen befolkning. Kunnskapsdeling, faglig samarbeid og dialog med og mellom utviklingsland er likevel viktig for å finne gode løsninger.

Norge skal arbeide for at yrkesopplæring og høyere utdanning prioriteres høyere internasjonalt. Målsettingen er å bidra til at utviklingsland selv blir i stand til å møte behovet for kvalifisert arbeidskraft og sysselsetting av de store ungdomskullene.

I tillegg til innsats i lavinntektsland skal Norge bidra med faglig dialog og samarbeid i mellominntektsland på utvalgte områder gjennom partnere eller direkte der hvor det er tilstedeværelse av norsk næringsliv og/eller der hvor Norge allerede har faglig samarbeid. Samtidig kan Norge fremme sør-sør samarbeid mellom land med sammenlignbare utfordringer.

Norge gir i dag omfattende støtte til matsikkerhet gjennom bilaterale, regionale og multilaterale kanaler. Regjeringen ønsker å integrere matsikkerhet og ernæring som en komponent i utdanningssatsingen. Hvordan opplæring innen jordbruk og matproduksjon bedre kan knyttes opp mot yrkesfaglig opplæring og i grunnskolen skal vektlegges. I dag er denne typen utdanning lite utbygd og ofte ikke prioritert av landene selv til tross for at jordbruk er en viktig næringsvei i mange utviklingsland.

I tråd med norsk satsing på global helse, ønsker vi å styrke arbeidet med utdanning av helsepersonell, som det er stor mangel på i mange utviklingsland. Det er ikke bare en skjev fordeling av utdannet helsepersonell i ulike regioner av verden, men også mangel på ny kunnskap og sertifisert praktisk erfaring. Utveksling kan være en metode for å overføre relevant kunnskap på tvers av landegrenser.

I energisektoren, hvor Norge allerede er engasjert, er det stort behov for lokal kompetansebygging for å øke lokal deltakelse i produksjon av tjenester og i direkte produksjon, fra matleveranser til ingeniører og ledere.

3.5.1 Høyere utdanning

Investering i høyere utdanning er viktig for helse, næringsutvikling, grunnutdanning og videregående opplæring hvor det er behov for store mengder kvalifisert personell. Kvalitetsheving i grunnskoleutdanningen og i videregående opplæring avhenger av godt kvalifiserte lærere og skoleledere.

Høyere utdanning er også viktig for innovasjon og økonomisk utvikling, som igjen genererer mulighet for økt skatteinngang og mulighet for å etablere gode tilbud innen helse og utdanning. I tillegg er høyere utdanning en forutsetning for å utvikle robuste og effektive offentlige institusjoner som grunnlag for godt styresett.

Norge støtter kapasitetsutvikling innen høyere utdanning i utviklingsland gjennom programmer der høyere utdanningsinstitusjoner i Norge samarbeider med tilsvarende institusjoner i sør.

Universiteter, forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner mottar også norsk støtte bilateralt, via ambassadene. Norsk bistand til utdannings- og forskningsinstitusjoner var i 2013 på totalt 1,38 milliarder kroner, inkludert støtte gjennom Fredskorpset på 13,6 millioner kroner.12 Dette samarbeidet fortsetter. I tillegg skal vi styrke vår innsats innenfor høyere utdanning på utvalgte områder.

Hjerneflukt er et problem for mange fattige land og en utfordring som vi må forholde oss til i en høyere utdanningssatsing. Høyt kvalifiserte personer emigrerer til land med mer fordelaktige sosiale, økonomiske eller politiske forhold. I mange tilfeller er studenter og kandidater fra utviklingsland blitt værende i Norge etter endt utdanning i det norske systemet.

Personer kan ikke forbys å søke arbeid der de vil, men insentiver for å bli i eget land eller i en region hvor behovet for kvalifisert personell er stort, vil kunne begrense migrasjon uten å legge begrensninger på menneskers rett til å bevege seg. Insentiver kan gis i form av økonomiske og ikke-økonomiske goder, som boliger, videreutdanning, skolemuligheter for barna og gode arbeidsforhold.

Erfaring har vist at utdanning i tredjeland, f.eks. ved norske utdanningsinstitusjoner, bør gjennomføres som ledd i en konkret kompetanseplan, og i samarbeid med lokale akademiske institusjoner.

Regjeringen vil:

• Styrke utviklingssamarbeidet innenfor høyere utdanning og forskning på utvalgte områder hvor dette er sentralt for å sikre kvalitet i utdanningssektoren.

• Styrke innsatsen på lærerutdanning og yrkeslærerutdanning, utdanningsforskning, innovative løsninger og e-læring bla gjennom NORHED programmet.

• Bidra til å videreutvikle høyere utdanningsdisipliner som kan støtte opp under vårt arbeid for bedre energi- og naturressursforvaltning, global helse og ernæring.

• Styrke utveksling for utdanning, bl.a. gjennom Fredskorpset.

• Bidra til å videreutvikle metoder for fjernundervisning for bedre å kunne spre kvalitetsbasert kunnskap og videre-/etterutdanning på alle nivå.

• Bidra til å videreutvikle insentivordninger for å hindre hjerneflukt, fortrinnsvis i samarbeid med andre OECD-land.

3.5.2 Yrkesfaglig opplæring

Yrkesfag har en svak stilling mange steder og har heller ikke vært høyt prioritert i internasjonalt utviklingssamarbeid, selv om flere bidragsytere nå synes å engasjere seg på dette feltet.

Blant annet i Afrika er arbeidsløsheten høy samtidig som næringslivet har behov for personer med fagutdanning. Jobbene folk trenger i dag, og i morgen, vil i all hovedsak komme i privat sektor, ofte i uformell sektor, og på alle nivå.

I mange land står privat sektor for en betydelig del av tjenesteleveringen. Mange steder finner man bedrifter som har egne skoler, eller har egne lærlingeplasser i bedriften. Tradisjonelle lærlingeplasser er den klart hyppigste formen for yrkesutdanning i uformell sektor, spesielt i Vest- og Sentral-Afrika. For å dekke behovene, er det viktig å se på alternative måter å drive skoler på.

Flere lavinntektsland opplever høy økonomisk vekst drevet av investeringer innen utvinningssektorene. Disse sektorene er kapital- og teknologiintensive, men generer få direkte jobber. Vare- og tjenesteleveranser til petroleums- og gruveprosjekter fra det innenlandske markedet, såkalt lokalt innhold, vil kunne bidra til å skape sysselsetting. De fleste naturressursrike land har etablert eller er i ferd med å formalisere krav om lokalt innhold. Gjennomføringen vanskeliggjøres imidlertid av manglende individuelle ferdigheter og lavt kapasitetsnivå hos lokale foretak, i tillegg til dårlige rammevilkår for lokal næringsutvikling. Lokalt ansatte i internasjonale selskaper sliter ofte med å avansere i bedriftens hierarki, noe som fører til at man henter inn utenlandske mellomledere.

Industrien har dermed en egen interesse i å bidra til å kvalifisere arbeidskraft. Forutsatt at det er mulig, gir dessuten bruk av lokale ressurser fremfor utenlandske store kostnadsbesparelser og økt langsiktig lønnsomhet.

For å sikre relevans og kvalitet må yrkesopplæring planlegges, utvikles og leveres gjennom samarbeid mellom offentlig utdanning og privat sektor i mottakerlandet, og gjerne med rådgivning fra kompetente miljøer i Norge eller andre land med gode ordninger.

Vi har god erfaring fra den norske lærlingeordningen, som får god omtale bl.a. av OECD. I tillegg har Norge en ordning for å kvalifisere voksne som allerede er i jobb, noe som bedrer mulighetene for avansement. Erfaring fra den norske ordningen kan brukes som eksempel og i en tilpasset form, avhjelpe situasjonen. I lavinntektsland hvor samarbeid mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, samt utdanningsmyndigheter ikke er like utviklet, vil det trolig være hensiktsmessig å starte i det små og utvikle et samarbeid gradvis. Et langsiktig mål må være å bidra til robuste nasjonale ordninger som omfatter institusjoner, spilleregler og insentiver som kan motivere for lærlingeordninger. Samtidig har vi relevante prosjekter og programmer i utviklingsland vi kan bygge på, og ikke minst gode samarbeidspartnere som er engasjert på området. Dette gjør yrkesfaglig opplæring innenfor utvalgte sektorer til et område hvor Norge har mulighet for å aksle en ledertrøye.

Norsk initiativ for yrkesrettet opplæring «Yrkesrettet utdanning for Utvikling» og samarbeid med norsk næringsliv

Regjeringen ser gode utviklingsmuligheter i skjæringsfeltet mellom utdanning og næringsutvikling, spesielt når det gjelder teknisk og yrkesfaglig utdanning og opplæring. Dette henger sammen med at tilgang på fagkvalifisert arbeidskraft er en viktig rammebetingelse for næringsutvikling, og at ungdom trenger utdanning som er relevant med tanke på inntektsgivende arbeid. Utdanningssektoren har en viktig oppgave i å møte disse behovene.

Lokalt innhold handler om å sikre at investeringer genererer nasjonale og lokale ringvirkninger gjennom kapitalakkumulering, næringsutvikling, sysselsetting, kunnskaps- og teknologioverføring, infrastrukturutbygging og inntektsmobilisering. Utvikling av lokalt innhold forutsetter god tilgang på fagkvalifisert arbeidskraft, og det vil være viktig med en sterk kobling mellom utdanningsstrukturen og arbeidsmarkedet/industrien.

Norge er involvert i naturressursforvaltning gjennom bl.a. programmene Olje for Utvikling (OfU).13 Ren Energi for Utvikling14 og Klima- og skogsatsingen (KoS). Samtidig er mange norske kommersielle partnere involvert i store prosjekter i utviklingsland.

Norsk engasjement innen naturressursforvaltning og energiutbygging har avdekket etterspørsel etter kvalifisert og relevant arbeidskraft. Dette innebærer også behov for yrkesfaglig opplæring som kvalifiserer for oppfylling av krav om lokalt innhold. Norge er allerede involvert i noe yrkesrettet opplæring i forbindelse med våre satsinger innen energisektoren. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) bruker norsk erfaring fra yrkesrettet utdanning i sitt samarbeid med utviklingsland, for å bidra til at læreplaner oppdateres og tilpasses det arbeidslivet etterspør. Utover dette har det hittil vært satset relativt lite på yrkesrettet opplæring fra norsk side.

For å skape arbeidsplasser vil utviklingsland trenge kompetanse og erfaringer fra høyere utdanning, yrkesfaglig opplæring og lærlingeordninger, som anses som relevante i en utviklingskontekst.

Et norsk initiativ for yrkesrettet utdanning innenfor energi- og utvinningssektorene, Yrkesrettet utdanning for Utvikling, skal supplere eksisterende utviklingsprogram og være basert på behov og etterspørsel.

Det norske initiativet inkluderer norsk kompetanse og erfaringer fra høyere utdanning, yrkesfaglig opplæring og lærlingeordninger i Norge, som anses som relevante i en utviklingskontekst. Der vi ser en tilleggsverdi, vil vi inngå samarbeid med andre givere og multilaterale organisasjoner.

Initiativet må sikre synergi mellom innsats innenfor høyere, teknisk/yrkesfaglig utdanning og annen innsats gjennom helhetlig tilnærming til prosjekter. Dette gjelder bl.a. innsats som har til hensikt å utvikle en lokal leverandørindustri. Dette kan for eksempel gjøres gjennom «foretaksutviklingssentre», som har som formål å bygge kapasitet hos lokale bedrifter for at de skal være i stand til å konkurrere om kontrakter. Her vil landspesifikke strukturelle og samfunnsmessige forhold, som f.eks. generelle rammevilkår for næringsutvikling, kvaliteten i utdanningssektoren, politikk for utvikling av lokalt innhold og generell institusjonell kvalitet, måtte ses i sammenheng og være bestemmende for vinklingen på innsatsen.

Initiativet vil også inkludere styrking av sektorrelevant høyere utdanning samt arbeidstrening i regi av industrien. Programmet skal virke katalyserende og innsatsen skal i så stor utstrekning som mulig, knyttes opp mot og styrke eksisterende utdanningsinstitusjoner for å sikre bærekraft.

Norge skal i stor grad fokusere på områder hvor utdanning har betydning for andre norske satsningsområder, så som Ren Energi for Utvikling og Olje for Utdanning. Yrkesrettet utdanning for Utvikling vil være komplementært til de øvrige norske satsingene, og innsatsen skal fokusere på de samme geografiske områdene.

Støtteordning for kvalifisering av lokal arbeidskraft

Utviklingsland har behov for arbeidsplasser og norske bedrifter som er etablert i utlandet, har behov for kvalifisert arbeidskraft. Jo mer kvalifisert lokal arbeidskraft som engasjeres, jo større blir lokale økonomiske ringvirkninger. Det finnes derfor gode muligheter for lokal utvikling dersom man kan kombinere norske bedrifters behov for kompetanse på alle nivå i verdikjeden, fra matlaging til ledelse, og vårt generelle ønske om å bidra til fagutdanning i fattige land. Dette skal gjøres gjennom en søknadsbasert støtteordning til yrkesutdanning hvor bedrifter kan søke om tilskudd til lokal yrkesopplæring i bred forstand, inkludert oppgradering av eksisterende eller etablering av nye og relevante institusjoner. Ordningen kan også omfatte ulike former for lærlingeordninger. Det er en forutsetning at opplæring er forankret hos nasjonale myndigheter og at den er spleisebasert, det vil si at også bedriftene bidrar finansielt. Ordningen skal være fleksibel og sikre synergi mellom næringslivets egne opplæringsbehov og lokal utvikling.

Initiativet er et bidrag til det store løftet for å skape arbeidsplasser man ser behov for frem mot 2030.

Regjeringen vil:

• Bygge opp en plattform «Yrkesfaglig utdanning for utvikling». Initiativet skal bidra til å kvalifisere lokal arbeidskraft, som et supplement til andre store innsatser som f.eks. Olje for utvikling og Ren energi, der Norge har god sektorkompetanse.

• Utvikle en søknadsbasert støtteordning for yrkesfaglig opplæring tilknyttet næringslivsinvesteringer i utviklingsland.

• Styrke samarbeidet med multilaterale organisasjoner og andre givere, så vel som land i sør om næringsrettet yrkesopplæring og utvikling av lokalt innhold.

3.5.3 Ungdom og voksne som har falt utenfor

I tillegg til arbeidet med å styrke kvaliteten på utdanning generelt vil regjeringen også prioritere arbeidet med å gi dem som ikke har fått anledning til utdanning av god kvalitet en ny sjanse. Grunnutdanning av analfabeter og personer med svært svake grunnleggende ferdigheter har høy samfunnsøkonomisk avkastning og virker mobiliserende på tilgangen på arbeidskraft.15

Styrket innsats for å redusere analfabetisme blant ungdom og voksne er viktig. Det er særlig mange kvinner som aldri har lært å lese og skrive. Mange har også fått avbrudd i utdannelsen sin som følge av krise og konflikt.

Mangel på lese-, skrive- og regneferdigheter er en viktig årsak til ekskludering. Koblet med fattigdom bidrar dette til marginalisering og ulikhet og i verste fall rekruttering til væpnede grupper og prostitusjon.

Vi skal spesielt vektlegge og formidle kunnskap om programmer som fungerer. Naturlige samarbeidspartnere her vil være UNESCOs Institute of Lifelong Learning og ulike frivillige organisasjoner. Ikke minst viktig i denne sammenheng er å øke bevisstheten hos nasjonale myndigheter og å gi mer synlighet for denne gruppen i den nasjonale debatt.

Humanitære organisasjoner som Flyktninghjelpen og Redd Barna, har prosjekter hvor fleksible undervisningsløsninger gjør det mulig for unge med familie- eller arbeidsforpliktelser å ta igjen det tapte.

Gjennom Verdensbanken støtter Norge kapasitetsbygging på land- og regionalt nivå i Afrika sør for Sahara innenfor utdanning etter grunnskolen. Innsatsen er særlig rettet mot de mange som har falt utenfor skolesystemet, og på å møte behovene for ferdigheter i bedrifter og innenfor den store uformelle sektoren i regionen. Det dreier seg om å formidle grunnleggende kunnskap, som lese- og regneferdigheter, samt ferdigheter innenfor problemløsning, samarbeid og kommunikasjon til dem som har falt utenfor skolesystemet.

Unescos rapport Reading in the mobile era (2014) fastslår at mobilteknologi kan være en del av løsningen for å nå analfabeter, dersom man får til å skape en bærekraftig portal til utdanningsressurser.

Det er behov for tiltak som sikrer at jenter fullfører barneskolen og at de går videre på og videregående skole, inkludert yrkesskole. Norge ønsker å ha et spesielt fokus på å sikre overgangen fra grunnutdanning til videregående skolegang for jenter.

Regjeringen vil:

• Bidra til at alle barn og unge får muligheten til å begynne på og fullføre relevant videregående utdanning av god kvalitet.

• Arbeide for at den internasjonale utdanningsinnsatsen innrettes sterkere på tiltak for bekjempelse av analfabetisme blant voksne, særlig kvinner, bl.a. gjennom bruk av teknologiske hjelpemidler.

• Bidra til at ungdom som har falt ut av utdanning som følge av krise eller konflikt, skal få en ny mulighet gjennom undervisning på egne vilkår.