5 Hvordan og hvor skal Norge satse?

Mangfoldet av arenaer og partnerskap på utdanningsområdet har bidratt til fragmentering av innsatsen. Det er et stort behov for bedre samordning og koordinering av den internasjonale innsatsen for å nå utdanningsmålene. Norge vil gjennom dialog og konsensusbygging styrke samarbeidet og være en pådriver for å sette utdanning høyt på den internasjonale dagsorden. Skal en sikre at alle barn og ungdom får tilgang til utdanning av god kvalitet, må alle relevante partnere både på landnivå og internasjonalt arbeide sammen, strategisk og målrettet. For å oppnå bærekraftige løsninger, må innsatsen være bygget på nasjonale prioriteringer og involvere nasjonale ressurser og alle relevante samarbeidspartnere. Norsk støtte skal ikke erstatte andre ressurser, men heller brukes som katalysator for økt nasjonal og internasjonal innsats.

Norge vil bevisst arbeide for økt bistandseffektivitet gjennom nasjonalt eierskap, tilpasning til nasjonale planer og giverkoordinering, nedfelt i Paris-erklæringen fra 2005, Accra-handlingsplanen fra 2008 og Busan-erklæringen fra 2011.1

Representanter for sivilt samfunn spiller en viktig rolle som kritiske observatører, og som bidragsytere i den globale debatten. Lokalt baserte frivillige organisasjoner er særlig betydningsfulle for å nå spesielt sårbare grupper barn og ungdom. Også i land preget av kriser og konflikt, der man ofte finner et dårlig fungerende skolesystem, spiller frivillige organisasjoner ofte en avgjørende rolle.

Partnere fra privat sektor kan bidra finansielt til å gjøre ny teknologi og innovasjon tilgjengelig og anvendelig i utdanningssektoren, og til å styrke kvaliteten og relevansen på utdanning.

Myndighetene er ansvarlig for å gi alle barn tilbud om utdanning av god kvalitet, men i |mange land er myndighetene ikke i stand til å dekke behovet og vil derfor være avhengig av å inngå partnerskap med privat sektor for å øke antall skoleplasser. Partnerskap mellom offentlig og privat sektor åpner for muligheter til å både styrke tilgangen til utdanning og kvaliteten på undervisningen. En forutsetning må være at også fattige og marginaliserte grupper drar nytte av de tilbud dette skaper.

En annen viktig gruppe å engasjere i arbeidet for utdanning for alle er barn og ungdom, som må gis en sterkere stemme. Mobiliseringen må gi resultater som svarer til deres ønsker og behov.

Vi vil også være opptatt av at utviklingslandene utvikler robuste systemer for å måle, evaluere og rapportere resultater. Dette må være en integrert del av planlegging og gjennomføring av programmer og prosjekter og ikke ligge i parallelle system. Vi skal bidra til at metoder og kunnskap tilflyter våre partnere. Multilaterale organisasjoner har en viktig rolle å spille i dette arbeidet.

Norge skal arbeide for en styrking av partnerskap mellom myndigheter, multilaterale organisasjoner og institusjoner, sivilt samfunn og privat sektor både på globalt og nasjonalt nivå i utvalgte land, for å få til en mest mulig effektiv utdanningssatsing.

Vi vil i størst mulig grad samordne vår bilaterale og multilaterale innsats og bygge på eksisterende partnerskap og institusjoner, samtidig som vi ønsker å engasjere flere partnere. Videre vil vi søke å bruke de samarbeidspartnere som har fortrinn enten i form av geografisk nærvær eller faglig styrke og kapasitet. Flere faktorer påvirker valg av partnere og kanaler: 1) tilstedeværelse eller fravær av ansvarlige myndighetspartnere å samarbeide med, 2) det multilaterale systemets eventuelle engasjement og relevans, samt 3) norsk tilstedeværelse og erfaring fra samarbeid på utdanningssektoren.

5.1 Global mobilisering og alliansebygging

FN har vist seg å spille en viktig rolle når det gjelder å mobilisere internasjonal politisk støtte for felles målsettinger. For å få til et globalt løft for utdanning, er det helt avgjørende at innsatsen forankres og koordineres på høyeste nivå i FN.

Styrking av internasjonale konvensjoner og normer, samt styrking av det multilaterale systemets evne til å bistå landene i å etterleve sine forpliktelser, er viktig. Vi vil derfor støtte opp om og bidra til utforming av reformene i FNs utviklingssystem.

Fra norsk side vil vi gjennom strategisk økonomisk støtte til multilaterale organisasjoner bidra til å styrke deres faglige tyngde og relevans i tråd med mandat og ansvarsområder. For å unngå fragmentering, duplisering og konkurranse mellom organisasjonene, vil vi søke å trekke dem inn i felles programmer der det vil bli stilt krav til økt samarbeid og koordinering både på nasjonalt og globalt nivå. Vi vil støtte felles analyser og innsats mot felles mål og arbeidsdeling mellom organisasjonene, blant annet gjennom å støtte finansieringsmekanismer som fremmer samhandling. Et eksempel på dette kan være bedre samhandling mellom humanitære organisasjoner og organisasjoner med utviklingsmandat i krisesituasjoner. I tillegg skal vi fremme samarbeid mellom FN-systemet og utviklingsbankene.

Norge skal ta lederskap i arbeidet med å engasjere og motivere andre bilaterale givere til å som arbeide strategisk for å nå FNs tusenårsmål på utdanning og for å nå nye utdanningsmål etter 2015. Vi skal inngå partnerskap med viktige bilaterale givere som USA, Tyskland, Storbritannia og de nordiske land. Vi skal også søke partnerskap med nye store givere.

Ressursmobilisering er ytterligere en grunn til å vektlegge politisk mobilisering globalt. Finansiering av utdanning er i mange land under press som følge av finanskrisen. Det er behov for å motivere viktige givere, bringe inn nye partnere, fremme innovativ finansiering, effektivisere innsatsen, fremme forutsigbarhet og for å stimulere til økte budsjetter til utdanning i utviklingsland.

FN-organisasjonene må i henhold til sine mandat bidra til å sikre at jenter og sårbare grupper får begynne på skolen og at de fullfører skoleløpet. De må også bidra til å sikre god læring og relevante utdanningstilbud. Under disse forutsetningene vil Norge fortsette å arbeide gjennom og med det multilaterale systemet.

Regjeringen vil:

• Bidra til å styrke FNs normative og politiske lederskap på utdanningsområdet.

• Fremme norsk utdanningssatsing gjennom det multilaterale systemet basert på organisasjonenes mandat, oppnådde resultater og fortrinn, samt arbeide for å redusere fragmentering og overlapping i den multilaterale arkitekturen på utdanningsområdet.

• Ha en tematisk øremerking av en del av den multilaterale støtten fra Norge til utdanning, inkludert støtte til flergiverfond, for å bidra til å fremme de multilaterale organisasjonenes effektivitet.

• Inngå strategisk partnerskap med andre bilaterale givere og motivere til økt innsats for utdanning.

5.1.1 Global Education First Initiative (GEFI)

I 2012 tok FNs generalsekretær initiativ til en pådriverkampanje for å øke verdens oppmerksomhet om betydningen av utdanning og for å nå FNs tusenårsmål 2 og 3. GEFI ble etablert med tre hovedmålsettinger: å få barn inn på skolen, bidra til at de lærer noe på skolen og å skape gode samfunnsborgere. Tidligere britisk statsminister Gordon Brown ble oppnevnt som generalsekretærens spesialutsending, og sekretariatet ble lagt til UNESCO i tett samarbeid med UNICEF.

Education Cannot Wait (ECW) er et påvirkningsinitiativ som skal bidra til å fremme humanitær finansiering til utdanning, beskyttelse av skoler og forebygging. Initiativet er knyttet opp mot FNs generalsekretærs globale utdanningsinitiativ.

Regjeringen vil:

• Styrke engasjementet i GEFI og herunder ECW, som del av arbeidet med global mobilisering for utdanning.

5.1.2 UNESCO

UNESCO er den eneste FN-organisasjonen med et spesifikt mandat for utdanning. Organisasjonens rolle er overveiende normativ og som kunnskapsbank for utdanning. UNESCO gjør et viktig arbeid blant annet for alfabetisering, voksenopplæring, yrkesopplæring, livslang læring og ikke-formell utdanning. UNESCO jobber også med koblingen mellom ny teknologi og utdanning og har blant annet utviklet retningslinjer for bruk av mobiltelefoner til opplæring.

Dette påvirker måten Norge jobber med organisasjonen på. Vi skal medvirke til at UNESCO fyller sin rolle på sine kjerneområder og ikke sprer seg til områder hvor andre organisasjoner har bedre forutsetninger for å gjøre en effektiv jobb. Den norske støtten til UNESCOs utdanningsaktiviteter bidrar til organisasjonens mulighet for å ta ansvar som talerør og koordinator for å nå FNs tusenårsmål 2 om utdanning og Utdanning-for-alle-målene. Norge bidrar også til utvikling og bruk av pålitelig statistikk for å måle fremdrift i de internasjonale utviklingsmålene for utdanning.

Regjeringen vil:

• Bidra til at UNESCO styrker sin normative posisjon på utdanningsområdet, gjennom å stille krav og bidra faglig og strategisk. I organisasjonens styrende organer vil vi arbeide for styrking av resultatrapporteringen, bedret samarbeid med andre relevante FN-organisasjoner og konsentrasjon av innsatsen der organisasjonens fortrinn er klarest.

• Ha en løpende dialog med UNESCO for å sikre mer kunnskap og bedre standarder for jenters utdanning, samt for barn og unge i krisesituasjoner.

• Bidra til å styrke UNESCOs arbeid med kvalitet i utdanning, bl.a. gjennom bruk av ny teknologi, kapasitetsbygging, statistikkinnhenting og overvåking av utviklingen på utdanningsområdet.

5.1.3 FNs barnefond (UNICEF)

Unicefs mandat2 bygger på FNs barnekonvensjon. Derfor har UNICEF en bred tilnærming til innsatsen for barn, som bl.a. innbefatter barns rett til helse, rent vann, ernæring, utdanning og beskyttelse. UNICEF er et globalt talerør for barns rettigheter.

I tillegg til at organisasjonen er en viktig normgiver når det gjelder integrert barndom og barns rettigheter, har UNICEF sin styrke i konkret innsats på landnivå. Visjonen i langtidsplanen for 2014–2017 er å realisere alle barns rettigheter, spesielt for de mest vanskeligstilte barna, som for eksempel barn med nedsatt funksjonsevne.

UNICEF arbeider for å redusere antall barn som ikke begynner på skolen, og for å øke andelen som fullfører grunnskolen og går over i videregående opplæring. I land hvor jenters utdanning ligger etter gutters, har UNICEF utarbeidet strategier for å forbedre vanlig oppmøte og læringsutbytte for jenter, helt fra tidlig barndom til ungdomsårene.

UNICEF er i nær dialog med myndigheter og partnere på landnivå, en tilnærming som vektlegges av Norge i valget av UNICEF som sentral kanal for støtte til utdanningssektoren. Med sin tilstedeværelse i over 135 land har UNICEF en unik mulighet til å bidra til utvikling av nasjonal utdanningspolitikk, lovverk og systemer, samt til å levere konkret og praktisk støtte i lavinntektsland og land i krise, samtidig som organisasjonen genererer erfaring, som bidrar til det globale kunnskapsgrunnlaget.

Norge bidrar årlig med kjernestøtte til UNICEF i tillegg til tematisk støtte, program- og prosjektsamarbeid og bidrag til det humanitære feltet. Gjennom deltakelse i organisasjonens styre vil Norge særlig arbeide for ivaretakelse av norske prioriteringer og bedret dokumentasjon av oppnådde resultater.

Gjennom UNICEF er Norge med og finansierer det globale nettverket UNGEI (UN Girls’ Education Initiative) som er en pådriver i det internasjonale arbeidet med likestilling i utdanning.

Regjeringen vil:

• Opprettholde et høyt nivå på støtte til utdanning gjennom UNICEF, men forventer samtidig bedre resultatrapportering.

• Ha en løpende dialog med UNICEF for å sikre en styrket innsats bl.a. på tidlig barndom, jenters utdanning, utdanning for sårbare grupper og utdanning i kriser.

• Gjennom UNICEF styrke norsk innsats for en helhetlig tilnærming til barndom som forutsetning for læring.

5.1.4 Det globale partnerskapet for utdanning (GPE)

GPE er et partnerskap mellom utviklingsland, giverland, multilaterale organisasjoner, næringsliv, filantroper og sivilt samfunn. Norge har vært sentral i utformingen og utviklingen av GPE, som i dag er en av våre viktigste kanaler for utdanningsbistand. Norge er per i dag det fjerde største giverlandet til GPE. Partnerskapets hovedsatsningsområder: jenter, sårbare stater, kvalitet, samt økt og mer effektiv utdanningsfinansiering, er i tråd med norske prioriteringer.

Hovedformålet med partnerskapet så langt er å bidra til at FNs tusenårsmål for utdanning nås. GPE hjelper utviklingsland med å utarbeide og gjennomføre sektorplaner for utdanning som kan sikre alle jenter og gutter en god grunnutdanning. Det innebærer arbeid for bedre tilgang til skole, flere og bedre utdannede lærere, bedre og mer relevant læringsmateriell og bedre elevvurderinger og tester. Et annet formål med GPE er å sikre bedre koordinering av den internasjonale støtten til utdanningsformål.

En viktig forutsetning for samarbeidet i GPE, er at landene selv tar hovedansvar for å planlegge og gjennomføre nødvendige reformer i grunnskolen slik at FNs tusenårsmål 2 nås. GPE bidrar med finansiering, rådgivning og innovative utdanningsløsninger. I 2013 var 59 utviklingsland medlemmer i GPE. Av disse var 38 i Afrika sør for Sahara og 28 var sårbare stater.

Takket være den økte kapasiteten GPE har bidratt til i medlemslandene, har 21,8 millioner flere barn gått i grunnskolen mellom 2002 og 2013. 10,1 millioner av disse er jenter. Samtidig er det ansatt 413 000 flere lærere, 37 000 klasserom er bygget og 220 millioner lærebøker er fordelt. 71 prosent av barna i sårbare GPE-stater fullførte grunnskolen i 2011 sammenlignet med 56 prosent i 2002. En evaluering fra 2010 viste at land som fikk støtte fra GPE, hadde dobbelt så høyt opptak av barn i grunnskolen, sammenlignet med land som ikke fikk støtte.

I tillegg til innsats på landnivå står GPE sentralt i påvirkningsarbeidet og for å opprettholde internasjonalt fokus på utdanning.

GPE ønsker å øke effektiviteten for å oppnå bedre resultater og jobber derfor for at landene selv skal prioritere utdanning innenfor sine budsjetter, samt at de skal arbeide for å få støtte ikke bare fra GPE, men også fra andre givere.

GPE er i ferd med å styrke arbeidet som skal sikre bedre resultatrapportering om aktiviteter, inkludert mer direkte kobling til resultatbasert finansiering. Planen er at land vil få utbetalt en viss andel av støtten når resultatene er oppnådd.

Regjeringen vil:

• Engasjere seg aktivt i den videre utviklingen av GPE.

• Følge opp og bidra til læring inn i partnerskapet på områder som resultatbasert finansiering og innovasjon.

• Øke bidragene til GPE under forutsetning av at partnerskapet leverer resultater.

5.2 Andre multilaterale arenaer

I den norske utdanningssatsingen vil vi løpende vurdere gode kanaler for å nå våre mål på de prioriterte områdene.

5.2.1 Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)

ILO er en viktig samarbeidspartner i Norges innsats for å bidra til anstendig arbeid.

ILO er en viktig kanal for å bekjempe barnearbeid. Svært mange barn som arbeider gjør dette på bekostning av skolegang. ILO slår fast at opplæring og utdanning er helt avgjørende for en effektiv innsats for å bekjempe barnearbeid, og at barnearbeid må avskaffes for å gi barn muligheter for skolegang. ILOs internasjonale program for utryddelse av barnearbeid (IPEC) ble startet i 1992 og er en verdensomspennende bevegelse for å utrydde barnearbeid. IPEC opererer i 88 land. UNICEF, UNDP, frivillige organisasjoner og private bedrifter er blant dem som deltar. Dette er det største programmet i sitt slag i verden.

ILO samarbeider med medlemsstater for å reformere og styrke yrkesfaglige opplæringssystemer gjennom å knytte kompetanseutvikling til produktivitet, sysselsetting, utvikling, anstendig arbeid og grønne jobber. ILO bidrar med analysearbeid, retningslinjer for nasjonal politikk og faglig samarbeid. En av ILOs åtte satsningsområder er å bidra til å sikre ungdom en yrkesfaglig utdanning som passer bedriftenes behov.

Regjeringen vil

• Styrke støtten til ILOs innsats for yrkesrettet opplæring og mot barnearbeid gjennom utdanning.

5.2.2 Verdens matvareprogram (WFP)

WFP samarbeider med nasjonale regjeringer, UNESCO, UNICEF og Verdensbanken om å tilby program for skolemat. WFP formidler årlig skolemat til 25 millioner barn i 60 land og støtter nasjonale myndigheter i å bygge opp skolematprogrammer. Programmene inkluderte mat til å ta med hjem til 1,3 million jenter og en halv million gutter. Jenter prioriteres bevisst som mottakere av matrasjoner til familien, for å bidra til økt skoledeltakelse fra jenter. WFP legger stor vekt på at landene selv skal ha kapasitet til å drive skolematprogrammene og tilbyr faglig bistand til å sette dem opp og drive dem.

WFPs arbeid for å sikre ernæring for gravide og ammende kvinner, og ernæring for barn under to år er kanskje det aller viktigste i humanitær sammenheng. Dette gjør at barns fysiske og kognitive utvikling ikke svekkes.

Regjeringen vil:

• Støtte Verdens matvareprogram og det arbeidet som gjøres for å bedre ernæringen til grupper der det spesielt fremmer godt læringsutbytte, særlig i lavinntektsland og land i konflikt.

5.3 Utviklingsbankene

Utviklingsbankene er viktige finansieringskilder for utvikling generelt og for utdanning spesielt. De spiller dessuten en viktig rolle for å tilrettelegge forhold av betydning for utdanningssektoren i utviklingsland, som økonomisk styresett, skatteinngang og effektiv bruk av offentlige midler.

5.3.1 Verdensbankgruppen (WBG)

Med en portefølje på 8,9 milliarder dollar og prosjekter i 70 land er WBG en av de største partnerne på utdanningsområdet. WBG bistår land med å nå sine utdanningsmål gjennom finansiering, analytisk arbeid, rådgivning og faglig bistand.

WBGs utdanningsstrategi fra 2011 legger vekt på sammenhengen mellom sysselsetting og utdanning, og prioriterer tidlig barndom, yrkesutdanning, kvalitet og innsats i sårbare stater. WBG har vært spesielt opptatt av å støtte oppbyggingen av helhetlige utdanningssektorer. Vektlegging av resultater er blitt mer fremtredende, og det er utviklet analytiske verktøy som bedre skal måle resultater. WBG arbeider for at utviklingsland selv skal investere mer i utdanning.

WBG er i front når det gjelder å koble privat og offentlig sektor for å bidra til innovative utviklingsstrategier, også på utdanningsfeltet. Målsettingen er å gi ungdom de rette kvalifikasjoner til å møte kravene som stilles i arbeidslivet.

Gjennom WBG støtter Norge bl.a Multi-Donor Education and Skills Fund (MESF) som gir støtte til kapasitetsbygging på land- og regionalt nivå i Afrika sør for Sahara innenfor utdanning etter barneskolen (post-primary education). MESF målsetning er å støtte myndigheter og partnere i Afrika sør for Sahara i å utvikle kunnskaper og ferdigheter i arbeidsstyrken og dermed bidra til inkluderende vekst og konkurransedyktighet.

WBG er en naturlig samarbeidspartner for etablering av et fond for testing av resultatbasert finansiering på utdanningsfeltet. I tillegg til at WBG er den største multilaterale bidragsyteren på utdanningsfeltet, har vi allerede god erfaring fra metodeutvikling gjennom et flergiverfond på helsesektoren i WBG. Fordelen med pilottesting gjennom WBG er at man kan samarbeide om utvelgelsen av fokusområde og -land, og man vil kunne få resultater raskere enn gjennom andre kanaler.

5.3.2 Regionalbankene

Regionalbankene representerer viktige finansieringskilder for de fattigste landene i sine respektive regioner. Bankenes lokale kunnskap gir dem stor legitimitet som utviklingspartnere i nasjonale og regionale tiltak.

Asiabanken (ADB)

Utdanning er ett av fem kjerneområder i Asiabankens strategi 2020 for å redusere fattigdom og bidra til inkluderende utvikling i Asia og Stillehavsområdet. I tråd med etterspørselen fra mottakerlandene, har ADB de senere år endret sine prioriteringer fra grunnutdanning, til videregående og høyere utdanning, samt yrkesopplæring. Mye av ADBs utdanningsinnsats rettes mot økt produktivitet, sysselsetting og innovasjon.

ADB har i økende grad støttet reformarbeid i utdanningssektoren og bidratt til utvikling av sektorstrategier, planlegging og ledelse. På skolenivå har innsatsen fortrinnsvis vært rettet mot lærerutdanning, utvikling av læremateriell og bygging av skoler. Støtten har omfattet både grunnutdanning, videregående og høyere utdanning, samt yrkesfaglig utdanning. Fattige, kvinner og folk fra landsbygda er prioriterte målgrupper. En viktig erfaring i arbeidet har vært at yrkesfaglig utdanning må knyttes tett til arbeidsmarkedet for å lykkes. Evalueringer viser at ADB har oppnådd gode resultater innen sektoren og bekrefter at for å øke kvalitet og tilgang kreves langsiktighet, omfattende reformarbeid og nært samarbeid med mottakerlandene.

Midtveisgjennomgang av ADBs strategi 2020 har vist at det er behov for å øke utdanningsinnsatsen.

Afrikabanken (AfDB)

AfDB har definert yrkesfaglig opplæring og teknologi som ett nytt hovedinnsatsområde i sin 10-års strategi for 2013-2022. Bakgrunnen for beslutningen om å ha en tydeligere strategisk innsats på dette området, er målsettingen om å bidra til inkluderende vekst og reduksjon av den høye arbeidsledigheten i regionen, særlig blant ungdom. Afrikanske medlemsland ønsker at banken styrker innsatsen for videregående og yrkesfaglig opplæring, rettet mot både formell og uformell sektor.

Den norske støtten til AfDB er særlig rettet mot de 40 fattigste landene i regionen, hvorav omlag halvparten er kategorisert som sårbare.

Den interamerikanske utviklingsbank (IDB)

IDB har tradisjonelt prioritert utdanningsfeltet. Mens det tidligere var størst oppmerksomhet omkring høyere utdanning, prioriteres nå skolegang for barn opp til videregående skole og kapasitetsbygging. Banken er spesielt opptatt av kvaliteten på utdanning og læringsmiljø, samt overgangen fra skole til arbeidsliv og retter innsatsen mot de svakeste i samfunnet. IDBs tilstedeværelse på landnivå, kulturell nærhet og kunnskap om regionen gjør banken til en sentral leverandør av faglig bistand og finansiell støtte innen utdanningssektoren.

Norge bidrar med kapitalpåfylling til IDB og har også støttet et eget trust fund for kjønn og likestilling, som har prosjekter innenfor utdanningssektoren.

Regjeringen vil:

• Styrke samarbeidet med Verdensbankgruppen og de regionale bankene når det gjelder effektiv bruk av offentlige midler og skattereformer, samt prioritering av utdanningssektoren i offentlige budsjetter.

• Styrke samarbeidet med Verdensbankgruppen og de regionale utviklingsbankene på utdanningsområdet for å bidra til at innsatsen på dette feltet blir så sterk og omfattende som mulig.

• Ha en ledende rolle i opprettelse av et fond i Verdensbankgruppen for resultatbasert finansiering på utdanningsområdet, med formål å utvide erfaringsgrunnlaget på dette feltet.

5.4 Regionalt samarbeid

Det er ønskelig med samarbeid med regionale organisasjoner og nettverk hvor det arbeides for regionalt samarbeid og regionale løsninger.

Den afrikanske unions (AU) politiske, sikkerhetsmessige og utviklingspolitiske rolle er blitt styrket i de senere år. Organisasjonen kan således være en viktig alliansepartner for Norge i utdanningssatsingen. AU har et sterkt engasjement for kvinners stilling og jenters utdanning.

Regjeringen vil:

• Føre tett dialog med Den afrikanske union bl.a. om jenters utdanning. Videre vil samarbeid med andre regionale og sub-regionale organisasjoner i Afrika, og andre steder, løpende vurderes.

5.5 Sør-sør-samarbeid

Det er et mål for regjeringen å bidra til et mest mulig omfattende og effektivt sør-sør samarbeid i utviklingspolitikken, inkludert på utdanningsområdet.

Foto: Ken Opprann

Det kan være aktuelt å tilrettelegge for bruk av kompetanse som Norge har vært med å utvikle i land i sør, i andre land hvor Norge engasjerer seg innenfor rammen av utdanningssatsingen.

Den frivillige organisasjonen BRAC fra Bangladesh har vist at effektivt sør-sør samarbeid i aller høyeste grad er mulig. BRAC har vokst til å bli en av verdens største frivillige organisasjoner og har etablert store utdanningsprogrammer bl.a. i Sør-Sudan, Pakistan, Afghanistan og Bangladesh. Neste innsatsområde vil være Myanmar.

Regjeringen vil:

• Være katalysator for konkret og resultatorientert sør-sør samarbeid.

5.6 Samarbeid med private stiftelser, næringsliv og sivilt samfunn

En forutsetning for å lykkes i å nå utdanningsmålene er at alle relevante partnere bidrar. Det er et stort behov for innovasjon og nytenkning innen utdanningssektoren på alle nivå, fra arbeidet på landsbynivå til det internasjonale samfunnets organisering av innsatsen. Informasjonsteknologi som privat sektor kan levere, åpner nye muligheter for å gjøre utdanning tilgjengelig for flere og for å styrke kvaliteten. Dette betyr at vi i større grad enn i dag må trekke inn private partnere som kan bidra med kunnskap og gjøre denne anvendelig for utviklingsland.

Det finnes i dag mange gode tiltak og initiativ fra filantropiske organisasjoner, sivilt samfunn, private bedrifter og diverse fond og allianser. En utfordring er at disse tiltakene er fragmenterte, og at det er manglende evalueringer av hvilke tiltak som fungerer og ikke.

Regjeringen vil:

• Arbeide systematisk for å trekke nye samarbeidspartnere inn i arbeidet med å nå utdanningsmålene. Arbeidet for å styrke kunnskapsbasen om hvilke tiltak som fungerer og som kan brukes i andre sammenhenger, skal styrkes, og informasjon skal deles.

5.6.1 Private stiftelser og filantroper

Interesserte og dedikerte enkeltpersoner eller stiftelser og fond kan bidra med finansiering, ny teknologi og teknologioverføring. Dersom man lykkes i partnerskap med enkeltpersoner og private stiftelser, kan dette dessuten ha en utløsende effekt på andre private givere.

For å trekke flere filantroper inn i det globale arbeidet med utdanning er det viktig å styrke resultatrapporteringen.

Regjeringen vil:

• Gå i dialog med interesserte og dedikerte enkeltpersoner, institusjoner, stiftelser og fond i den hensikt å inngå nye og innovative partnerskap på utdanningsområdet.

5.6.2 Næringsliv

Næringslivet kan bidra med ny teknologi som kan heve kvaliteten på utdanning og gjøre den mer tilgjengelig. Dette er ikke minst viktig for å sikre at utdanningssystemet bidrar effektivt til sysselsetting, trygge arbeidsplasser og økonomisk vekst.

Et grunnleggende krav til utdanning i det 21. århundret er å forberede befolkningen på deltakelse i en kunnskapsbasert økonomi. Læring ved hjelp av elektroniske hjelpemiddel, såkalt e– læring, er en hjørnestein for å bygge inkluderende kunnskapssamfunn. Mobil læring, eller m – læring, tilbyr moderne metoder for å støtte læringsprosessen gjennom mobile enheter, som håndholdte datamaskiner og nettbrett, MP3-spillere, smarttelefoner og mobiltelefoner. Dette har enormt potensial til å revolusjonere utdanning og opplæring, ettersom tjenestene kan leveres hvor som helst og tilgangen til læremateriell av god kvalitet øker.

Som redegjort for i kapittel 3 i denne meldingen vil regjeringen styrke samarbeidet med næringslivet. Gjennom slikt samarbeid skal vi sørge for at innsatsen er relevant for arbeidslivet, og at norske bistandspenger virker utløsende på private midler og innsats.

Norske og multinasjonale selskaper kan bidra både finansielt og med tjenester og varer. Det må utvikles strategier for felles og komplementær innsats, som sikrer kvalitet og effektivitet, samtidig som man sikrer at bistandsfaglige og bærekraftsprinsipper følges.

Regjeringen vil:

• Invitere næringslivet til nær dialog om hvordan norske bedrifter i utlandet kan kobles opp mot vår innsats på utdanningssektoren og hvordan vi kan høste av deres erfaringer.

• Gå i dialog med relevante partnere i informasjonsindustrien for å stimulere til utvikling av teknologiske løsninger som kan bidra til at flere barn får tilgang til undervisning av god kvalitet.

5.6.3 Sivilt samfunn

Sivilt samfunn i alle land kan spille en viktig rolle i arbeidet for å nå utdanningsmålene, gjennom tiltak som stimulerer kognitive evner i tidlig barndom, gjennom å drive skoler og utdanninginstitusjoner, gjennom kritisk overvåking av at barn og ungdom får tilgang til god utdanning, og gjennom sin viktige rolle som pådrivere og endringsagenter på lokalt, nasjonalt og globalt nivå. Eksempelvis står religiøse samfunn for drift av skoler mange steder.

I arbeidet med å nå de mest sårbare grupper av barn og ungdom spiller sivilt samfunn en særlig viktig rolle gjennom sine nye og innovative tilnærminger. En positiv utvikling den senere tid, er at dette ofte finner sted i nært samarbeid med lokale myndigheter. Det finnes en rekke eksempler på organisasjoner som iverksetter nyskapende og innovative tiltak som senere blir innarbeidet i nasjonale planer og strategier.

Særlig i land rammet av krise og konflikt hvor myndighetene har liten kapasitet til å sikre utdanning til barn og unge, vil sivilt samfunn kunne spille en avgjørende rolle for å sikre et utdanningstilbud. Flyktninghjelpen og Redd Barna er blant organisasjonene som har funnet innovative og fleksible løsninger på disse utfordringene. Selv om en ikke alltid kan finne ideelle løsninger, er verdien stor av tilgang til og kontinuitet i undervisningen, eller rett og slett bare å ha et trygt sted å leke sammen.

Redd Barna er i dag den største partneren innen utdanning i humanitære kriser blant de norske frivillige organisasjonene. Som et ledd i arbeidet med å styrke Norges innsats for utdanning i kriser er det inngått en treårig rammeavtale med Redd Barna om beskyttelse av barn og styrking av skolegang i humanitære kriser. Hovedformålet med avtalen er å bidra til at barn som er rammet av kriser har tilgang til kvalitetsutdanning under og like etter kriser. Støtten bidrar også til at Redd Barna kan ha lederskap sammen med UNICEF i utdanningsklyngen i humanitære kriser.

Organisasjoner som har sterk lokal forankring, er ofte flinke til å støtte opp under foreldres engasjement for utdanning. Erfaringer viser at gjennom å involvere sivilt samfunn og foreldregrupper i utdanning, oppnår man høyere deltakelse og større engasjement, slik at det stilles større krav til myndighetene. Sivilt samfunn kan derfor bidra til at myndigheter ivaretar sitt ansvar. I tillegg kan krav fra sivilt samfunn om åpenhet rundt budsjettildelinger på nasjonalt og lokal nivå, bidra til å motvirke korrupsjon.

Frivillige organisasjoner kan også bidra til et godt utdanningstilbud gjennom at andre aktiviteter organiseres i tilknytning til skolen, som for eksempel uformell opplæring innen helse, menneskerettigheter, seksualundervisning og yrkesutdanning, eller lek og idrett. Slike aktiviteter bidrar til at flere barn begynner på skolen og går på skolen i flere år. Et eksempel er organisasjonen Right to Play, som i samarbeid med utdanningsmyndighetene i flere land har lek og sport som innfallsvinkel til bevisstgjøring og opplæring om temaer som er relevante for nasjonale skoleplaner. Et annet eksempel er Norges Idrettsforbund, som bruker idrett som verktøy for å utvikle sosiale ferdigheter, kunnskap om rettigheter, evne til selvstendige valg og en sunn livsstil.

Det er imidlertid viktig at frivillige organisasjoner bidrar til å styrke nasjonale strukturer og ikke bidrar til å bygge opp parallelle systemer.

Norske frivillige organisasjoner arbeider gjennom lokale partnere bl.a. med tjenestelevering, og som pådrivere på utdanningsfeltet. Flere av organisasjonene har høy kompetanse og lang erfaring. Mange har vært aktive i kampanjer for å fremme FNs tusenårsmål og Utdanning for alle-målene. De utgjør en viktig kanal for norsk støtte til utdanning. Rundt 25 prosent av Norges bilaterale bistand til utdanning gikk i 2013 gjennom frivillige organisasjoner, både til langsiktige utdanningsprogrammer og til tiltak i kriserammede land.

Regjeringen vil:

• Styrke innovativt arbeid gjennom norske, internasjonale og lokale frivillige organisasjoner på utdanningsfeltet, spesielt på kvalitetsområdet og i humanitære krisesituasjoner.

• Styrke bidrag til tjenestelevering av utdanning gjennom frivillige organisasjoner for å sikre at alle får utdanning av god kvalitet. Jenter, sårbare grupper, land i krise og andre sårbare stater vil være særlig prioritert.

5.7 Bilateralt samarbeid

Norge har erfaring fra bilateralt samarbeid og sektorprogram på utdanning i flere land. Andelen bilateral støtte er redusert i de senere år, men vi har fortsatt erfaringer og sterke norske fagmiljøer å bygge videre på.

På landnivå vil man med utgangspunkt i behov for konsentrasjon av norsk bistand, norsk tilstedeværelse og situasjonen lokalt, alltid vurdere direkte bilateralt samarbeid opp mot satsing f.eks. gjennom multilaterale organisasjoner. Der det er hensiktsmessig kanaliseres norsk støtte gjennom frivillige organisasjoner. I noen tilfeller vil man benytte flere kanaler i samme land.

Multilateral innsats vil kunne lette forvaltningen, styrke samordningen og effektivisere bistanden. Samtidig er det viktig å ta vare på de fordelene et bilateralt samarbeid gir i form av nærere kontakt med faglige og politiske nettverk i mottakerland, læring gjennom egen direkte innsats, mer kunnskap om kultur og folk, og ikke minst i form av tydeligere norsk «stempel» på samarbeidet. Norges merverdi skal vurderes nøye i de enkelte land.

Foto: Jan Håkon Olsson

I de land vi velger å satse bilateralt, skal dette skje i partnerskap med landets myndigheter og andre bidragsytere, multilaterale, private og offentlige. At nasjonale myndigheter har satt utdanning høyere opp på dagsorden og økt tildelingene over sitt budsjett, vil vi se som et godt utgangspunkt for et partnerskap. Vi skal sikre overføringsverdi og dele av de erfaringene vi gjør oss gjennom vår bilaterale innsats.

Fra norsk side vil en prioritere støtte til noen få utvalgte land, som viser politisk vilje og lederskap til å vektlegge utdanning og yrkesopplæring i nasjonale planer og budsjetter, og spesielt land som prøver å nå fattige og sårbare grupper av barn og ungdom. Samtidig vil vi vektlegge myndighetenes vilje til å tilrettelegge for et verdiskapende næringsliv. Støtte skal gis i samsvar med nasjonale planer og prosedyrer, slik at landene styrker sin kapasitet til å gjøre egne strategiske og langsiktige valg. Vi skal søke å påvirke slik at innsatsen rettes mot de områdene og gruppene hvor problemene er størst. Det vil bli lagt vekt på at norsk utdanningsbistand ikke kommer som erstatning for landenes egen innsats på utdanningssektoren, men støtter oppunder egen innsats. I land i krise og konflikt og andre sårbare stater hvor vi skal nå sårbare grupper, vil vi bruke de mest egnete kanaler i hvert tilfelle.

Uavhengig av kanal, skal våre ambassader aktivt følge opp aktiviteter på landnivå hvor Norge er involvert. Resultater skal synliggjøres. Norge skal videre bidra til koordinering av internasjonal utdanningsinnsats på landnivå i fokusland.

Mange afrikanske land har sakket akterut sammenlignet med den globale fremgangen på utdanningsområdet. Afrika sør for Sahara vil derfor prioriteres høyt i den norske utdanningssatsingen. Det kan imidlertid være aktuelt å prioritere lavinntektsland også i andre regioner.

Basert på kriteriene om sterkt nasjonalt eierskap til utdanningssektoren og prioritering av de svakeste gruppene og yrkesopplæring, vil det bli identifisert en mindre gruppe av pilotland der Norge skal satse sterkt, også bilateralt, på utdanningsbistand. Innsatsen skal inkludere støtte til kapasitetsbygging og systemutvikling. Den norske satsingen skal være ambisiøs og også berøre politikkområder som påvirker og påvirkes av utdanning. I disse pilotlandene vil det bli satt inn ekstra ressurser for å nå definerte mål på utdanningssektoren. Konkret resultatmåling vil bli vektlagt. Flere partnere kan inngå i satsingen; myndigheter, multilaterale organisasjoner, sivilt samfunn og privat sektor. Norsk kompetanse skal mobiliseres der dette er hensiktsmessig. Det er et mål å igangsette denne programvirksomheten i 2015.

Regjeringen vil:

• Innrette bilateralt samarbeid på en måte som sikrer synergi med andre satsinger, ivaretar mottakerlandets ansvar og som er i samsvar med prinsipper for bistandseffektivitet.

• Arbeide for at det utvikles effektive samarbeidsordninger på landnivå og vil vurdere å ta på seg koordineringsansvar for Global Partnership for Education i enkelte fokusland.

• Igangsette en særlig utdanningssatsing i en begrenset gruppe pilotland som skal velges ut fra kriterier om sterk nasjonal innsats på utdanningsområdet og prioritering av utsatte og sårbare grupper.

• Bidra i pilotlandene til at alle får tilbud om og fullfører grunnskole og at flest mulig, særlig jenter, fullfører videregående opplæring og at undervisningen er relevant for arbeidsmarkedet og er av god kvalitet.