4 Tilnærminger og metodikk

Et solid kunnskapsgrunnlag og gode analyser er en forutsetning for å kunne treffe gode valg rundt nytenkning og risikovillighet, og for å kunne formulere de rette målsettingene og de rette kriteriene for resultater.

Behovet for nye og alternative finansieringsordninger vil være ett av temaene i dette kapittelet. Hensikten er å utvikle finansieringssystemer og partnerskap som kan mobilisere ressurser fra flere kilder og bidra til en mer effektiv og strategisk bruk av tilgjengelige ressurser, f.eks. gjennom ulike former for resultatbasert finansiering. Det legges til grunn at slike ordninger ikke skal skape langsiktige bindinger i utviklingspolitikken. På samme måte som for andre tiltak omtalt i meldingen, skal de gjennomføres innenfor rammen av ettårige bevilgninger, og i tråd med andre bestemmelser i bevilgningsreglementet vedtatt av Stortinget.

4.1 Ansvar og bærekraft

Politisk mobilisering er ikke bare et spørsmål om internasjonal samhandling, men også om enkeltlands nasjonale politikk. Ansvarliggjøring er i denne forbindelse en sentral målsetting.

Svake institusjoner og mangelfullt forankrede beslutningsprosesser fører ofte til tjenester av lav kvalitet og lav kostnadseffektivitet, ikke minst på utdanningsfeltet. Å arbeide for ansvarliggjøring og godt styresett betyr innsats for utbredelse av internasjonale normer og forpliktelser, aktiv påvirkningsdialog med nasjonale myndigheter og ikke minst høye standarder i bruken av norske midler. Utviklingssamarbeid på skatteområdet og politisk dialog f.eks. på menneskerettighetsområdet, vil således være viktige instrumenter inn mot utdanningssatsingen.

Alle utdanningstiltak må være godt forankret hos relevante myndigheter i samarbeidslandet. Aktivt eierskap forventes. Bistand skal ikke erstatte, men supplere nasjonal innsats. Norge skal arbeide for å skape insentiver til nasjonal og lokal innsats i samarbeidslandet, og bistanden skal i denne forbindelse fungere som katalysator.

I engasjementet i sårbare stater og stater i krise og konflikt er det en utfordring for utenlandske partnere å bidra uten å skape parallelle strukturer. Ofte veier hensynet til behovet for raske løsninger tyngre enn hensyn til bærekraft og bygging av reell lokal kapasitet. Utdanning er et sentralt element i statsbygging og stabilisering av post-konflikt områder. Norge vil bidra til at det kan bygges fremtidige, statlige strukturer parallelt med post-krise arbeid.

4.2 Innovasjon, kunnskapsoppbygging og resultatmåling

Norge skal i det globale utdanningsarbeidet være en pådriver for kontinuerlig vurdering av effektive måter å organisere arbeidet på, og for utvikling av nye virkemidler – også der hvor det krever risikovilje. Drivkraften er resultater. Dette er helt nødvendig om Norge skal være en forutsigbar og troverdig partner og bidragsyter som gjennom ledelse og dialog også tar ansvar når det er behov for endringer i etablerte samarbeidsfora.

Mer utdanning for pengene er en målsetting i en situasjon hvor ressursmangel er en betydelig flaskehals. Global helse er ett av de områder som har vært mest preget av innovasjon det siste tiåret. Vi skal derfor både lære av erfaringer fra tidligere utdanningsbistand og det globale helsearbeidet. Helsesatsingen har vist at gode resultater krever evne og vilje til å prøve nye samarbeidsformer. Blant annet har involvering og ansvarliggjøring av ikke-statlige partnere kommet langt, og ressursmobilisering utover bistand er utbredt, inkludert fra privat sektor.

Store teknologiske fremskritt og økt tilgang til digitale verktøy åpner nye muligheter for tilgang til og kvalitetsheving av undervisning. I utviklingsland har to av fem egen mobiltelefon. Antall personer med mobiltelefon i Afrika har økt med nesten 20 prosent hvert år de siste fem årene. Det gjør mobiltelefoner til det mest tilgjengelige og mest brukte informasjonsverktøyet i verden. Mobiltelefoner er dessuten billige og enkle i bruk og derfor svært godt egnet som læringsressurs. Det er anslått at salget av nettbrett vil overstige salget av tradisjonelle datamaskiner allerede i 2014. Imidlertid er det store forskjeller på tilgang til internett. I 2013 hadde 77 prosent av befolkningen i utviklede land internettilgang, mens andelen i utviklingsland var på 31 prosent.1 Utbredelse og tilgang til internett vil etter hvert bli nødvendig for tilfredsstillende informasjonstilgang også for skoleverket, og det vil bli stadig mer aktuelt å se dette som en del av helheten. Internett og bredbåndsforbindelse kan bli ett av de viktigste virkemidlene vi har for å kunne tilby opplæring og utdanning i vanskelig tilgjengelige områder, inkludert flyktningeleirer. Et tettere samarbeid med dem som tilbyr teknologiske løsninger kan bidra til å spre teknologiske hjelpemidler. I Norge har vi god statlig og kommersiell kompetanse på dette området.

Nytenkning og risikovilje omfatter politisk vilje til å evaluere, videreutvikle og teste ut eksisterende og nye finansieringsmekanismer og organisasjonsmodeller. Norge har bidratt til etableringen av nye, resultatbaserte ordninger som for eksempel vaksinealliansen GAVI, med eiere fra et bredere spekter enn stater. Denne erfaringen skal Norge ta med inn i arbeidet med utdanning. En mulighet kan være å etablere innovative innkjøpsordninger med garantier for å få ned prisene på skolebøker.

En forutsetning for å understøtte resultatorientering er systematisk bruk av forskningsbasert kunnskap om nytten av tiltakene som iverksettes. Vi må vite hvilke tiltak som er mest effektive, og hvem insentiver bør rettes mot. For å kunne måle om utdanningsbistanden har effekt, må resultatarbeidet gjøres grundig fra start. Det er også behov for læring om hvordan utdanning i humanitære situasjoner fungerer, og kan forbedres. Generelt er det viktig at politikkutformingen og den globale politiske og faglige debatten om utdanning er kunnskapsbasert. Dette skal Norge bidra til.

Norge skal ta risiko, men den skal være kalkulert, og vi skal hele veien ta lærdom av erfaring. God risikohåndtering vil øke sannsynligheten for vellykket gjennomføring og gode resultater. Det bidrar også til forutsigbarhet, som skal kjennetegne norsk innsats for utdanning.

Vi kan heller ikke forvente resultater av alle tiltak på kort sikt, ettersom samfunnseffekten av strukturelle tiltak tar tid. Det hindrer ikke at vi skal ha klare målsettinger for hva effektene skal være og når vi kan forvente resultater.

Det finnes mye kunnskap om utdanning, men forskning og mer informasjon om hva som virker best i utviklingsland, er det fortsatt behov for. Vi må vite mer om hvem de marginaliserte er, hvor de befinner seg og hvorfor de blir diskriminert i utdanningssammenheng. UNESCOs statistikkinstitutt (UIS) er en meget viktig kilde til å kartlegge slike forhold. Norge vil bidra til at UIS og utviklingsland kan få styrket kapasitet til datainnsamling på landnivå.

Regjeringen vil:

• Utrede mulighetene for å bidra til internettdekning og bredbåndsforbindelse i vanskelig tilgjengelige områder i Afrika gjennom et samarbeid med Norsk Romsenter og relevante kommunikasjonsbedrifter.

• Bidra til et statistikkløft gjennom å bygge innsamlings- og forskningskapasitet i utviklingsland.

4.3 Resultatbasert finansiering

Resultatbasert finansiering (RBF) omfatter ulike modeller for etterskuddsvis betaling basert på oppnådde resultater. Dette kan gjøres på ulike måter, som for eksempel:

• RBF fra en giver til et land, ofte omtalt som resultatbasert bistand, er mest kjent gjennom Klima- og skogsatsingen (KoS), hvor land mottar midler til utviklingstiltak mot reduserte klimagassutslipp fra avskoging. Et annet eksempel er vaksinealliansen GAVI, som betaler $20 fortrinnsvis til helsemyndighetene for hvert ekstra barn vaksinert ut fra et gitt utgangspunkt.

• RBF innen et lands eget system kan innebære at staten f.eks. belønner gode resultater.

• Kontant utbetaling på visse vilkår. Eksempel på dette kan være utbetaling til foreldre som sender barna sine på skolen.

Norge har vært og er et foregangsland for utvikling av RBF innenfor helse og klima, samtidig som interessen for RBF innen utdanning er stor og økende. Regjeringen vil arbeide for at man i enda større grad søker å etablere RBF som prinsipp i den type utdanningsprogrammer- og prosjekter der dette er hensiktsmessig.

Ordninger med kontantbetaling til familier på visse vilkår er forsøkt i bl.a. Brasil, Mexico, Kambodsja og Malawi. En gjennomgang av 23 evalueringer av denne typen ordninger konkluderte med at programmene har gitt gode resultater i form av skoleinnskriving og skoledeltagelse, spesielt blant de fattige. Programmene kan imidlertid ikke vise til økte læringsresultater. Dette kan ha sammenheng med at læringsresultater ikke har vært godt nok ivaretatt som målsetning i programmene.

Tradisjonell bistand har ikke i tilstrekkelig grad gitt tilfredsstillende læringsresultater, og RBF ansees som et potensielt viktig verktøy for å bedre resultatene, i hvert fall på enkelte områder. Dette skal Norge jobbe for, ettersom det er læring og ikke innskrivning i skolen som skaper økonomisk vekst og utvikling.

Vi ønsker å bygge videre på egen og partneres erfaring i vår utdanningssatsing i den hensikt å oppnå fremgang innenfor en sektor hvor det er behov for å tenke nytt og innovativt. I utdanningssektoren er det nødvendig med ytterligere evaluering og testing av RBF. Dette innebærer at en satsing må inkludere bidrag til metodeutvikling, men også vilje til å ta risiko. Dette er et ansvar regjeringen ønsker å ta, og Norge har derfor tatt initiativ til opprettelsen av et nytt fond i Verdensbanken for resultatbasert finansiering av utdanning.

Regjeringen vil:

arbeide for resultatbasert finansiering i utdanningsrelaterte prosjekter og programmer der dette viser seg hensiktsmessig. Slik finansiering kan være aktuelt i både multilateral og bilateral satsing.