3 En samfunnsøkonomisk kostnadsberegning av kistegravlegging og kremasjon med urnegravlegging

Av Anne Line Bretteville-Jensen, Ph.D. (alb@sirus.no)1

3.1 Bakgrunn og tolkning av mandatet

Kistegravlegging og kremasjon med nedsettelse av askeurne er som kjent to parallelle gravferdsformer i Norge. Andelen som kremeres, varierer i ulike deler av landet, fra omtrent 0 prosent til 85 prosent. Det finnes per 2014 24 krematorier i Norge. I dag har det offentlige adgang til å dekke inn kostnader til kremasjon gjennom en særskilt avgift, mens det ikke tas noen avgift for kistegravlegging. Dette innebærer at de to gravferdsformene ikke er økonomisk likestilte. Det er dessuten stor variasjon i kremasjonsavgiften som kreves inn i ulike kommuner.

Innledningsvis i Gravferdsavgiftsutvalgets mandat heter det at man ønsket å «nedsette et utvalg for å utrede behovet for endringer i systemet knyttet til avgifter og annen brukerbetaling ved gravferd». Videre står det: «Plassmangel ved gravplasser i byer og tettsteder er et økende problem. Sett fra et samfunnsøkonomisk ståsted er det rimelig å anta at kremasjon og gravlegging av askeurne er å foretrekke framfor kistegravlegging. Det kan oppleves urimelig for mange at man likevel må betale avgift for å få utført kremasjon.»

Vi vil i det følgende undersøke om kremasjon med gravlegging av askeurne er å foretrekke framfor kistegravlegging fra et samfunnsøkonomisk ståsted. En samfunnsøkonomisk analyse skal i prinsippet klarlegge og synliggjøre alle viktige konsekvenser av ulike tiltak med det formål å få en mer effektiv ressursbruk i samfunnet. Offentlige virksomheter skal påse at samfunnets ressurser blir brukt på en måte som sikrer høyest mulig samlet velferd. Staten har derved andre mål enn private foretak ved at det er samfunnets samlede velferd som skal ivaretas, ikke bedriftsøkonomiske overskudd (Senter for statlig økonomistyring, 2010).

Det finnes ulike typer av samfunnsøkonomiske analyser, avhengig blant annet av hvordan gevinstene eller nytten av et prosjekt beregnes. Vi forutsetter her at nytteverdien av kistegravlegging og kremasjon med urnenedsettelse fra samfunnets side kan sidestilles (enkeltmennesker kan selvsagt ha ulikt syn og verdsetting av de to gravferdsformene). Vi skal dermed foreta en såkalt kostnadseffektivitetsanalyse, dvs. finne det alternativet som er mest kostnadseffektivt, gitt at begge alternativene fra samfunnets side gir samme nytte for borgerne.

I en kostnadseffektivitetsanalyse er det relevant å se kun på forskjeller i ressursbruk og kostnadselementer for hvert av alternativene. Vi vil med andre ord se bort fra kostnadselementer av felles størrelse for kistegravlegging og kremasjon, som for eksempel utgifter til seremonien, transport til seremonilokalet og lignende.

Det vil bli gjort følgende beregninger:

• Beregne gjennomsnittskostnadene for hver av gravferdsformene, dvs. beregne hva kostnadene vil beløpe seg til dersom det skal foretas én ny gravferd av hver type. Vi vil skille mellom tilfeller der gravleggingen skjer på gravplasser der investeringskostnadene er nedskrevet og gravlegginger der det må opprettes nye gravplasser. Vi vil bruke gjennomsnittlige kostnader for arbeidskraft, kapital, transport og kremasjon samt gjennomsnittlige kostnader for etablering av gravplasser.

• For kremasjon med urnenedsettelse vil vi i tillegg synliggjøre hva avstanden til nærmeste krematorium vil bety for totale kostnader. Dette fordi kostnader ved transport til og fra krematoriet med dagens system utgjør et viktig samfunnsøkonomisk kostnadselement. Avstand til nærmeste krematorium varierer betydelig i ulike deler av landet.

Tabell 3.1 viser hvor stor andel av befolkningen som bor i ulike avstander til nærmeste krematorium. Vi ser at omtrent hver tredje person her i landet bor mindre enn 10 kilometer fra et krematorium, mens hver fjerde person bor mer enn 50 kilometer unna.

3.1.1 Forutsetninger for beregningene

Som nevnt vil det i vår type av samfunnsøkonomisk kostnadsberegning være relevant å se bort fra all ressursbruk som er felles for de to gravferdsformene. Dette innebærer blant annet at vi forutsetter at det bare er marginale forskjeller på en del kostnadselementer, blant annet forutsetter vi at:

• Kostnadene fram til og med gravferdsseremonien er de samme, dvs. vi antar at stell av avdøde, type kiste, bruk av bårerom, valg av seremonirom, transport til seremonirom osv. er de samme uavhengig av om man velger kistegravlegging eller kremasjon med nedsettelse av askeurne.

• I gravferdssektoren er det gravplassarbeidere og administrativt ansatte. Vi forutsetter at det administrative arbeidet forbundet med gravleggingen er tilnærmet likt for begge gravferdsformer, og ser bort fra dette i beregningene.

• Utgiftene og de miljømessige konsekvensene av minnesamvær er de samme for begge gravferdsformene.

• Gravminnet og stell av grav i ettertid er det samme, dvs. vi antar at det brukes samme type gravminne, og at pynting av gravplass er uavhengig av gravferdsform. Det samme gjelder senere omfang av besøk til gravplassen, se nærmere punkt 2.2.2.

Vi ser dessuten bort fra alternativet «kremasjon med askespredning». Askespredning er foreløpig lite utbredt i Norge, og mandatet ba om sammenligning av kistegravlegging og kremasjon med urnenedsettelse. Vi vil likevel gi noen tentative kostnadsanslag for dette alternativet til slutt i rapporten.

3.2 Beregning av gjennomsnittskostnader ved kistegravlegging og kremasjon med urnenedsettelse

3.2.1 Kostnader ved kistegravlegging

Ressursbruken ved kistegravleggingen omfatter arbeidsinnsatsen til gravplassarbeidere, bruken av maskiner til gravingen, mulige miljøkostnader forbundet med nedbryting av lik og kiste samt arealverdien av gravplassen.

3.2.1.1 Ressursbruk på gravplassen ved kistegravlegging

3.2.1.1.1 Arbeidsinnsats

Det finnes ulike anslag for hvor mange timer gravplassarbeidere bruker per kistegravlegging:

En norsk beregning av tidsbruk for gravplassarbeidere viste at en kistegravlegging krever 10 timer i gjennomsnitt (Gabrielsen, 1993). Arbeidstidsberegningen ble gjort på grunnlag av tidsregistrering fra 24 utvalgte kirkegårder og bygde på 780 kistegravlegginger i perioden 1992–1993. Timeanslaget omfatter tidsbruk ved tilrigging, maskingraving, igjenfylling, opprydding, tilsåing og informasjon/tilvisning for etterlatte. Der det var nødvendig, kom snørydding og strøing i tillegg (ca. 1,8 timer per grav), samt tining, tilrigging, flytting av utstyr og opprydding som ga et ekstra arbeidstidsforbruk vinterstid på ca. 1,4 timer. Samlet sett skulle dette tilsi en arbeidsinnsats mellom 10 og 13,2 timer per gravlegging avhengig av årstid.

Siden arbeidstidsberegningene er gjort for mer enn 20 år siden, kunne en tenke at modernisering av maskinparken ville ha medført at antall timer som kreves til kistegravlegging, er gått noe ned. En nyere dansk studie har imidlertid estimert timeantallet for kistegravlegging til 12 timer (Kirkeministeriet, 2007). De har i tillegg til den norske studien inkludert at en kirkegårdsarbeider er til stede under begravelsen, og beregnet noe lengre tid til lukking og etterarbeid. Tidsbruken ved kistegravlegging ble i den danske studien delt opp slik som i tabell 3.2.

I en gravlundsmelding for årene 2011–2035 fra Sandnes kommune opererer de med 16 arbeidstimer for kistegravlegging (Skrede og Fosså, 2011).

Både den norske tidsberegningen fra 1993 og den danske fra 2007 er grundig og godt utført og viser relativt lite avvik i resultatene (når vi korrigerer for tilstedeværelse som var utelatt i den ene undersøkelsen). Vi velger i de videre beregningene å bruke 12 timer som gjennomsnitt for tiden det tar gravplassarbeidere å utføre en kistegravlegging.

3.2.1.1.2 Avlønning

Gravplassarbeidere har ulik kompetanse og ansiennitet. Det opereres med ulike stillingsbetegnelser og stillingskoder, og utdanningsnivået varierer. Arbeidsoppgavene er varierte, og det finnes ikke bestemte kvalifikasjonskrav til stillingene. Derfor varierer også lønnen noe mellom ansatte og kan grovt sett deles i faglærte og ufaglærte, selv om gravplassarbeid ikke er eget «fag». Tall fra tariffen skulle tilsi en årslønn på ca. 330 000 for ufaglærte og 360 000 for faglærte. Dette tilsvarer en timelønn på mellom 180 og 200 kroner og dermed et gjennomsnitt på 190 kroner i timen. I tillegg kommer arbeidsgiveravgift og sosiale kostnader. Vi vil her ta utgangspunkt i en felles kostnad på 380 kroner per time for gravplassarbeidere. Vi antar at timelønnen ikke varierer geografisk.

Samlete arbeidskostnader: Totale arbeidskostnader ved kistegravlegging vil være 12 arbeidstimer x 380 kroner i lønn, dvs. et samlet beløp på 4560 kroner.2

3.2.1.1.3 Realkapitalkostnader

Ingen steder i landet foregår lenger graving ved kistegravlegging kun for hånd. Gravemaskinene som brukes, kan ha ulike størrelse og kapasitet. Enkelte maskiner benyttes bare ved én gravplass, mens andre transporteres mellom flere gravplasser. Utvalget har fått opplyst at ny minigraver koster ca. 400 000 kroner. I tillegg kommer utstyr til tining, vedlikehold og drivstoff. Samlet anslag er 440 000 kroner. Avskrivningstiden for kapitalvarer er 10 år, dvs. en årlig utgift på ca. 44 000 kroner.

Enhetsprisen per kistegravlegging vil avhenge av antall gravlegginger, og tabell 3.3 viser eksempler på enhetskostnader for henholdsvis 50, 100 og 200 årlige gravlegginger.

Avhengig av hvor mange kistegravlegginger den enkelte gravemaskin benyttes til, vil trolig de fleste enhetspriser variere mellom 220 og 880 kroner.

Samlete kapitalkostnader: Vi vil i beregningene ta utgangspunkt i at hver enkelt gravemaskin i gjennomsnitt benyttes til 100 gravlegginger per år, og dermed anta at realkapitalkostnadene for hver kistegravlegging er 440 kroner.3

3.2.1.2 Miljø- og transportkostnader ved kistegravlegging

Som nevnt vil vi ikke verdifastsette og inkludere miljøkostnader som påløper i like stor grad for begge gravferdsformene. Ved sammenligning av kistegravlegging og kremasjon med urnenedsettelse vil disse jo utligne hverandre. Eksempler på miljøkostnader som antas å være like for begge gravferdsformer, er blant annet kjøring til og fra seremonirom, valg av gravminne, omfanget av de etterlattes besøk på gravplassen osv. Dermed er det kun de eventuelle spesielle miljøutgiftene for hver av gravferdsformene som vi ønsker å inkludere.

Mens det for kremasjon vil kunne påløpe ekstra miljøkostnader ved selve kremeringen (utslipp i luft av stoffer som frigjøres under brenningen) og ved den ekstra transport som følger av kjøring til og fra krematoriet, antar vi at det ikke er behov for ekstra transport i forbindelse med kistegravlegging. Kistegravlegging vil imidlertid kunne forurense jorden i og omkring gravstedet og dermed også påvirke grunnvann osv. Undersøkelser som er gjort av dette, tyder imidlertid ikke på at dette er et stort problem (Dent 2002; Keijzer 2011). Som nærmere omtalt i kapittel 3, har man ikke funnet at avrenningsvann fra gravplasser er forurenset (Lundstedt 2009), og det er også lite forurensning av jorda på gravplassen.

Samlete miljø- og transportkostnader: Litteraturen på området tyder på at forurensningen som følge av liket og kistens nedbryting i jorda er minimal. Verken kvikksølv eller dioksin blir frigitt, og svært lite materiale forlater gravplassen. Vi velger derfor å se bort fra miljøkostnader ved kistegravlegging og legger til grunn at det heller ikke påløper ekstra transportkostnader ved denne gravferdsformen.

3.2.1.3 Arealkostnaderved kistegravlegging

Ressursbruken som går med til gravplassarealet, kan grovt sett deles i to; kostnadene for selve tomten og kostnadene som påløper ved etablering av gravplassen.

3.2.1.3.1 Tomtekostnader

Hvilken tomtepris en skal legge til grunn i samfunnsøkonomiske beregninger, vil det kunne være et noe ulikt syn på, men utgangspunktet i en samfunnsøkonomisk beregning vil være verdien av alternativ bruk av samme areal. Det betyr i prinsippet at heller ikke kistegravlegging på etablerte gravplasser med ledig kapasitet vil være uten tomtekostnad. Gravplassen kan ha en annen anvendelse, dvs. tomteressursene kunne alternativt bli brukt til bolig, skoler, veier, parker eller lignende. Dersom gravplassen ligger i et attraktivt område med høye tomtepriser, kunne en tenke at alternativkostnaden ville være høy.

Imidlertid er gravplasser ofte etablert i nær tilknytning til en kirke, der boligbygging eller forretningsbygg etc. ikke er særlig aktuelt. Områder for gravplasser er regulert i kommunale reguleringsplaner, og det vil være en omfattende prosess å omregulere slike til alternative formål. Dessuten vil det etter loven måtte gå minimum 40 år fra siste gravlegging til arealet kan anvendes til noe annet enn gravplass. En tomt som ikke kan benyttes før om minst 40 år, vil ikke ha stor markedsverdi. I praksis er derfor verdien av alternativ anvendelsen av gravplassarealene relativt liten, selv for tomter som ikke ligger i direkte tilknytning til kirkebygg. Alternativkostnaden vil i det følgende bli satt til null, noe som betyr at vi ikke legger inn tomtekostnad for gravlegging som skjer på gravplasser med nedskrevne investeringer og ledig kapasitet.

Prisen gravplassforvaltningen må betale for utvidelser eller nyetableringer av gravplasser, kan imidlertid være betydelig. For å få et anslag for slike priser har utvalget blant annet fått utført en spørreundersøkelse blant landets kirkeverger. Dersom det relativt nylig er foretatt en nyetablering eller utvidelse av eksisterende gravplass, ble kirkevergene bedt om å oppgi hva som ble betalt for tomten, og hva de øvrige etableringsutgiftene beløp seg til. Utvalget har også sendt spørsmål til gravplassforvaltningene som i 2009 fikk godkjent utvidelse, rehabilitering eller etablering av gravplass. Denne undersøkelsen danner også grunnlaget for anslag om utnyttelsesgraden av tomtene som er ervervet til gravplasser i nyere tid.

3.2.1.3.2 Anslag for utnyttelsesgrad og tomtekostnader

En gravplass vil ha veier og gangstier, bygningsmasse, fellesarealer og parkeringsplasser. Det vil i tillegg kunne være stor forskjell på hvor stor andel av tomten som kan benyttes til graver som følge av tomtens beskaffenhet (høydeforskjeller i terrenget, fjellknauser, jordsmonn, høy grunnvannstand etc.). Utnyttelsesgraden er tidligere anslått til å være mellom 30 og 40 prosent av tomtearealet (se kapittel 3), selv om den enkelte ganger kan være betydelig høyere. En utvidelse av eksisterende gravplass, der man kan benytte bygninger og parkeringsanlegg som finnes allerede, vil eksempelvis kunne ha en utnyttelsesgrad nærmere 80 prosent. Vi vil likevel i disse beregningene legge en utnyttelsesgrad på 32 prosent til grunn i beregningene, slik at tomtepris per dekar gravplassareal vil bli justert i henhold til denne prosentsatsen. En utnyttelsesgrad på 32 prosent tilsvarer gjennomsnittet av tomteutnyttelsen som ble regnet ut med bakgrunn i svar fra gravplassforvaltningene som fikk godkjent utvidelser i 2009. Da det er en tendens til at det i nye gravplassanlegg settes av mer areal til fellesareal enn i eldre gravplasser, anser vi det for sannsynlig at denne andelen ikke vil øke i årene som kommer (personlig kommunikasjon, Åse Skrøvset og Ingrid Klingberg).

Dersom det offentlige eksempelvis betaler 20 000 kroner per dekar, og utnyttelsesgraden av tomten er 32 prosent, vil kvadratmeterprisen for kistegraver være 20 000/(1000 x 0,32) = 62,5 kroner. En kistegrav skal som kjent være 3,0 meter x 1,5 meter, dvs. 4,5 m² (gravferdsforskriften fra 2013, § 13 første ledd). Dermed blir utgiftene per kistegrav i dette eksempelet 4,5 x 62,5 = 281 kroner. 20 000 kroner per dekar tilsvarer det Vegvesenet oppgir at de som regel betaler for ekspropriert grunn uten utbyggingspotensial, se kapittel 3.

Utvalget spurte de kommunene/fellesrådene som fikk ny gravplass godkjent i 2009, hva de hadde betalt for tomten dersom de hadde etablert ny gravplass i nyere tid. Det var kun seks fellesråd som hadde kjøpt ny grunn i 2009. Tomtekostnadene varierte fra 25 til 640 kroner per kvadratmeter. Siden variasjonen er stor, beregner vi medianen istedenfor gjennomsnittet. Medianen vil i dette tilfellet tilsi en kvadratmeterpris på 130 kroner. Tallene skulle tyde på at kirkelige fellesråd betaler vesentlig mer for tomter enn for eksempel Vegvesenet, noe som kan forklares av sentralitet og verdi av alternativ anvendelse.

Spørsmålet ble gjentatt i QuestBack-undersøkelsen, som ble besvart av 71 prosent av alle landets fellesråd. Av disse oppga 29 en tomtepris, mens 11 oppga at tomten ikke hadde kostet dem noe. Gjennomsnittet av de 29 var 67 kroner per kvadratmeter, dersom en ser bort fra ett svært høyt svar (over 1000 kroner per kvadratmeter). Medianen var på 35 kroner per kvadratmeter. Tabell 3.4 viser kostnader per kistegrav for ulike alternativer for tomtekostnader.

I de videre beregningene vil vi legge størst vekt på undersøkelsen fra 2013 siden denne bygger på det største datagrunnlaget. Det betyr at tomteprisen settes til 500 kroner per kistegrav ut fra en dekarpris på 35 000 kroner. Dataene viser at det i praksis vil være mange tomtekjøp der man betaler både mindre og mer enn dette, men 35 000 kroner er likevel et anslag vi tenker er et realistisk utgangspunkt. En betydelig høyere pris vil kunne bety at kistegravlegging kan bli mer enn 1000 kroner dyrere per grav, mens lavere pris kan bety at prisene vi presenterer i tabell 3.5, er noen hundre kroner for høye.

3.2.1.3.3 Etableringskostnader

I tillegg til tomtepris vil de reelle arealkostnader til gravplasser også omfatte ressursbruken som er gått med til etablering av gravplassen, dvs. ressursbruk til planlegging og regulering, driftsbygninger, opparbeiding av grøntanlegg og stier/veier, etablering av parkeringsplasser, eventuell utskifting av jordmasse m.m. I 1999 samlet Helge Klingberg (daværende kirkegårdskonsulent) inn følgende tall for etableringskostnader ved kistegrav (eksklusiv mva.): Riska (Sandnes) kr 14 200 [18 200] per grav; Bjørkelangen (Aurskog Høland) kr 10 000 [12 850] per grav; Jåtta (Stavanger) kr 21 000 [27 000] per grav; Korgen (Hemnes) kr 12 000 [15 500]. De omregnete prisene til dagens verdi vises i parentesene. Prisene for Jåttå er trolig spesielt høye fordi det her ble anlagt mulighet for kistegravlegging i dobbel høyde (innebar blant annet full masseutskiftning).

Videre har landskapsarkitekt Aud Wefald hos Asplan Viak, som har lang erfaring med planlegging av gravplasser, på forespørsel fra utvalget oppgitt at de anslagsvis benytter en kostnad på mellom kr 10 000 og 20 000 eksklusiv mva. per grav ved kostnadsberegninger for nye gravplasser. Hun opplyser at det også finnes gravplasser hvor kostnadene har vært nede i kr 5000 eksklusiv mva. per grav, men dette var gravplasser der forholdene lå spesielt godt til rette.

Utvalgets egen undersøkelse blant dem som fikk godkjent utvidelse, rehabilitering og nyetablering i 2009, tyder på at etableringskostnader vanligvis ligger i intervallet 10 000 og 20 000 kroner per kistegrav, men at det forekommer utgifter både under (5000) og over (27 000) dette intervallet. Utvalget har valgt å legge 15 000 kroner som gjennomsnittlig etableringskostnad til grunn i hovedberegningen, men vil i tabell 3.5 vise hvordan alternative etableringskostnader vil slå ut for de totale kostnadene.

Dersom et kistegravsted ikke benyttes flere enn én gang, skal i prinsippet hele etableringsutgiften tillegges hva en enkelt kistegravlegging koster. Ved gjenbruk vil etableringskostnadene kunne deles på flere kistegravlegginger. Minimum antall år før et kistegravsted benyttes igjen, er 20 år. Mange steder vil det imidlertid gå mange flere år før gravstedet igjen benyttes fordi etterlatte leier gravstedet etter at frigravperioden på 20 år er over. En del steder i landet, spesielt i Nord-Norge, er det ikke tradisjon for å slette, og senere gjenbruke, gravsteder. Praksisen da er alltid å etablere nye gravplasser ved behov.

Hvordan man skal regne inn etableringsinvesteringene i samlete arealkostnader, er ikke helt åpenbart. I tilfeller uten gjenbruk vil hele det gjennomsnittlige beløpet inngå. Dersom man praktiserer gjenbruk, vil investeringskostnadene kunne deles på flere gravlegginger. Ved gjenbruk vil det dermed være et spørsmål om hvor mange gravlegginger det vil være rimelig å fordele investeringskostnadene på. Tenker man at det eksempelvis vil kunne foretas tre gravlegginger før nye investeringer i masser osv. foretas, kan etableringskostnadene divideres med tre.

For gamle gravsteder er etableringsinvesteringene foretatt langt bak i tid, og kostnadene vil helt eller delvis være nedskrevet. Dette innebærer at dersom gravplassen er etablert for svært mange år siden og gjenbruk har vært foretatt flere ganger, vil etableringskostnadene være nedskrevet og i praksis tilsvare null.

Samlete arealkostnader: På bakgrunn av innhentet informasjon vil vi beregne gjennomsnittlige arealkostnader bestående av tomtekostnader pluss etableringskostnader. Siden gravplasser legges til områder som er spesielt regulert til formålet, vil ofte tomteprisene være relativt lave. Et gjennomsnitt er 35 000 per dekar, noe som tilsvarer ca. 500 kroner per kistegrav. Etableringskostnadene er vesentlig høyere. De beløper seg fra 5000 til opp mot 27 000 per kistegrav, men et gjennomsnitt synes å ligge på rundt 15 000 kroner. I noen tilfeller vil hele beløpet måtte påregnes hver enkelt kistegravlegging, mens i andre tilfeller vil utgiften deles på flere gravlegginger, anslagsvis tre. Vi vil i det følgende derfor gi anslag for både tilfeller der en forventer gjenbruk (i snitt tre gravlegginger per grav) og der det ikke forventes gjenbruk (hele investeringskostnaden legges til den ene gravleggingen), dvs. ut fra beregnet gjennomsnittskostnad benytter henholdsvis 5000 kroner og 15 000 kroner for etablering av gravsted. I tillegg vil vi angi prisen per kistegravlegging der kisten legges på gravplass der både tomte- og etableringskostnadene er fullt ut nedskrevet.

3.2.1.4 Samlete gjennomsnittskostnader for kistegraver

Tabell 3.5 gir oversikt over samlete kostnader for kistegravlegging ved ulike alternativer for tomte- og etableringskostnader. Det første alternativet viser totale kostnader for kistegravlegging i ny grav, men der det tas høyde for at gravstedet kan gjenbrukes og totalt benyttes tre ganger. Den gjennomsnittlige etableringskostnaden er dermed dividert med tre. Det andre alternativet viser totale kostnader ved kistegravlegging i ny grav når dette gravstedet ikke senere skal gjenbrukes, dvs. de gjennomsnittlige etableringskostnadene på 15 000 kroner er inkludert i sin helhet. Den siste kolonnen viser de totale utgiftene ved kistegravlegging når man benytter en gravplass der tomte- og etableringskostnader i sin helhet er nedskrevet.

3.2.2 Kostnader ved kremasjon med urnenedsettelse

Samfunnskostnadene ved kremasjon med urnegravlegging omfatter ressursbruken i forbindelse med selve kremasjonen, transport til og fra krematoriet, mulige miljøkostnader ved gravferdsformen, arbeidsinnsatsen fra gravplassarbeidere, bruken av maskiner/bor til gravingen samt tomte- og etableringskostnadene av gravplassen.

3.2.2.1 Ressursbruk ved utføring av kremasjon

Kremasjon innebærer bruk av både arbeidskraft- og realkapitalressurser. For å få utført kremasjonen behøves det egnede bygninger med ovn(er) og anlegg for å rense røyken fra ovnen. Til kremeringene og driften medgår det også en viss mengde energi (olje og elektrisitet, enkelte steder gass). I moderne krematorier finnes det også rom der etterlatte som ønsker det, kan overvære kremasjonen.

Arbeidskraft vil også brukes til å utføre selve kremasjonen. Det er ingen formelle kompetansekrav eller spesiell utdanning som kreves for å jobbe på et krematorium, og bare en andel av ansatte på krematoriene arbeider der full tid (15 av ca. 80 på landsbasis). I enkelte tilfeller må den avdøde stelles på en spesiell måte, dvs. i de tilfeller der avdøde hadde pacemaker eller lignende som ikke er egnet å være med i ovnen, må dette opereres ut. Sammenlignet med kistegravlegging, hvor slike ting ikke blir operert ut, vil det derfor medgå noe ekstra arbeidskraft ved stell av den døde.4

Som samlet anslag for den ressursmengden som brukes ved hver kremasjon, vil vi benytte kremasjonsavgiften som krematoriene oppgir å kreve inn fra personer som ikke bostedsmessig sogner til stedet (utenbygds). Vi antar at denne kremasjonsavgiften langt på vei dekker de reelle kostnadene ved kremasjonen, dvs. både drifts- og investeringskostnader. Det betyr trolig at prisen vil variere avhengig av om investeringskostnadene er nedskrevet, eller ikke og av hvor kostnadseffektiv driften er.

Tall fra landets krematorier viser at denne kremasjonsavgiften for utenbygds varierer betydelig, se figur 3.1. Den høyeste avgiften kreves av krematoriet i Kristiansand (6314), mens Kongsvinger har den laveste kremasjonsavgiften (3100). Forskjellene i størrelsen på avgift kan skyldes ulikheter i drifts- og investeringskostnader,5 men kan også skyldes at krematoriene ikke har beregnet avgiften på samme måte.

Det er derfor også uklart om de oppgitte kremasjonsavgiftene for utenbygds faktisk dekker de reelle utgiftene ved kremasjon. Størst usikkerhet knyttes til om alle investeringer er regnet inn, eller om avgiften i alt vesentlig kun avspeiler driftskostnader. Gjennomsnittet av de oppgitte avgiftene er 4512 kroner. For ikke å undervurdere de faktiske kostnadene (inkludert investeringene) benytter vi en kremasjonsavgift på 4800 kroner i våre beregninger. Dette er dermed noe lavere enn den avgiften som Arendal, Bodø, Harstad, Kristiansand, Narvik, Skien, Stavanger og Vestfold krever av utenbygds, men noe høyere enn avgiftene ved de øvrige krematoriene. Vi mener at 4800 kroner kan gjelde som et greit anslag for landets krematorier, når vi tar hensyn til ulikheter i investeringsnedskrivninger og driftskostnader.

Som nevnt i kapittel 6 er kapasiteten foreløpig god i landets krematorier sett under ett. Det er imidlertid lokale variasjoner der enkelte krematorier opererer opp mot sin kapasitetsgrense. De lange avstandene til nærmeste krematorium i enkelte områder kan også medføre et ønske om å etablere flere krematorier, før landets samlede kapasitetsgrense er nådd. Dersom man vil opprette nye krematorier, vil prisen per kremasjon i disse måtte bli høyere enn vårt anslag på 4800 kroner, da de fulle investeringskostnadene må tas med i brukerprisen. Vestfold krematorium er det foreløpig siste som er blitt bygget her i landet. Dette er et interkommunalt selskap som selv fullfinansierer sine investeringer og lån. Deres pris på 5800 kroner per utenbygds kremasjon kan gi en indikasjon på hva de totale kostnader ved nyetablering vil kunne beløpe seg til.

3.2.2.2 Miljø- og transportkostnaderved kremasjon med urnenedsettelse

Under kremasjonen frigjøres enkelte stoffer som kan gi helseskade. Utslippene til luft kan inneholde sot, støv og karbondioksid. Dessuten kan det frigjøres kvikksølv fra amalgam i tennene, noe som kan være farlig selv i små mengder. I forurensningsloven er det satt regler for hvor høye verdier krematoriene kan slippe ut av støv, karbonmonoksid og kvikksølv (røyken skal renses), og reglene er strengere for krematorier som foretar mer enn 200 kremasjoner årlig.

Både norske og utenlandske studier har utført spredningsberegninger, blant annet gjennomførte Norsk Energi en slik studie før Vestfold Krematorium ble etablert (Grann og Lie, 2009). De konkluderer med at det er lite som tilsier at drift av krematorier vil være negativt for nærområdet med tanke på helse og miljø for naboene. Vi legger derfor ingen kostnader utover kremasjonsavgiften til grunn for beregningene og antar med det at eventuelle miljøeffekter allerede er inkludert i denne avgiften. Kostnadene til renseutstyr og lignende, for å holde seg innenfor myndighetenes maksimumsgrenser for utslipp, skal i prinsippet være inkludert i grunnlaget for krematorienes prisfastsetting. Se nærmere om undersøkelser av miljøeffekter ved kremasjon i kapittel 3.

Når man ser bort fra utslipp lokalt og globalt via røyken fra krematoriet, vil likevel transport til og fra krematoriet kunne utgjøre en betydelig miljøkostnad. De fleste krematorier har egne seremonirom, og i de tilfeller der disse blir brukt som et alternativ til et annet, nærliggende seremonirom, vil det ikke påløpe slike ekstra transportkostnader. Men i mange tilfeller vil seremonien foregå i vesentlig avstand fra krematoriet. Eksempelvis har alle byene i Vestfold ca. 3 mils vei til det interkommunale krematoriet, dvs. at bårebilen i hvert tilfelle vil kjøre 60 kilometer tur/retur (bårebilene frakter kun én kiste ad gangen). Mange steder i landet har dessuten betydelig lengre avstand til nærmeste krematorium, ikke minst i Nord-Norge der landets nordligste krematorium ligger i Harstad.

I den samlete prisen for transporttjenester som samfunnet betaler for kjøring til og fra krematoriene, vil prisen på drivstoff være ett element. Innlemmet i denne prisen vil blant annet være avgifter for den forurensningen bilkjøringen medfører. Andre element i transportprisen vil være (alternativ-)kostnaden for kjøremannskap, avskrivinger av kjøretøy og utstyr osv.

I samfunnsøkonomiske analyser brukes som oftest markedspris for verdsetting av varer og tjenester (der dette finnes). I Norge utføres transporten til og fra krematorier i all hovedsak av begravelsesbyråene. Utvalget har innhentet priser på transporttjenester fra en del begravelsesbyråer, og da disse varierer noe, benytter vi her prisene Jølstad opererer med fordi dette byrået er det største i landet.

Jølstad oppgir tre typer av kostnader, som alle varierer med kjørelengde: oppstartskostnad, kostnad per kjørte kilometer og timelønn til sjåfør. For kjøring under 20 kilometer, eller innad i Oslo, har de en enhetspris for bil og kjøring på 1540. I tillegg kommer timepris for sjåfør (810 per time), dvs. med minimum en times bruk av sjåfør blir totalprisen 2350 kroner (1540 pluss 810).

Dersom kjøringen er mellom 20 og 200 kilometer, er oppstartprisen 900 kroner, kilometerprisen 17 kroner og sjåførprisen 810 per time. Det betyr at en reise på 25 kilometer fra seremonilokale til krematoriet (50 kilometer tur/retur) og med en sjåfør som bruker 1,5 timer på turen, vil dette koste 2950 kroner. Er den totale avstanden bårebilen kjører på 100 kilometer og sjåføren er engasjert i 3 timer, vil transporten koste 5050 kroner. Ved avstander lengre enn 200 kilometer, oppgir Jølstad at oppstartprisen er redusert til 810 kroner, kilometerprisen er nedjustert til 15 kroner og timeprisen for sjåføren er 645 kroner. En transport med bårebil på 200 kilometer tur/retur vil dermed koste 7700 kroner, om sjåføren bruker 5 timer på turen. Vi har beregnet totale kostnader for kremasjon med ulike alternativer for transportlengde, se tabell 3.6.

Ved kremasjon kommer en mulig ekstra samfunnskostnad inn ved at de etterlatte møter opp ved urnenedsettelsen for å se urnen bli senket i jorden. Dette oppmøtet kommer i tillegg til oppmøte ved gravferdsseremonien, som vi antar gjennomføres på samme måte og med samme antall mennesker til stede uansett gravferdsform. Utvalgets undersøkelse blant kirkeverger tyder på at det nesten alltid møter opp pårørende som vil overvære urnenedsettelse, og vi kan anta at de fleste har brukt ulike typer av transportmidler for å komme dit. I de fleste tilfeller vil imidlertid trolig urnenedsettelse skje flere uker etter at gravferdsseremonien har funnet sted. Vi antar at det ekstra oppmøte ved urnenedsettelsen vil motsvares av det antall besøk de pårørende hadde besøkt gravplassen i denne perioden, dersom det isteden hadde blitt foretatt en kistegravlegging. Dermed kalkulerer vi ikke inn ekstra transportutgifter for det ekstra oppmøte som kremasjon med urnenedsettelse medfører.

3.2.2.3 Annen ressursbruk ved kremasjon med urnenedsettelse

3.2.2.3.1 Arbeidsinnsats

Når det gjelder anslag for antall timer gravferdsarbeidere i gjennomsnitt bruker for å tilrettelegge, bore hull til urnen, sette urnen i jorda, fylle igjen, være til stede inntil 20 minutter under nedsettelsen og utføre diverse etterarbeid, tyder arbeidstidsstudier på at det går med ca. 2 timer per urne. I tillegg vil det i enkelte tilfeller også være behov for å operere ut pacemaker (se kapittel 3). Dette arbeidet gjøres av helsepersonell på det sykehuset eller aldershjemmet der vedkommende døde. I de tilfeller der døden inntraff utenfor en helseinstitusjon, blir den avdøde fraktet til en nærliggende institusjon for å få dette utført. Samlet ressursbruk blir noe løselig anslått til en halv times arbeid per kremasjon, dvs. arbeidstiden for alle kremasjoner får et tillegg på 0,5 timer.

Vi vil igjen ta utgangspunkt i en samlet kostnad på 380 kroner per time. Vi antar også her at timelønnen ikke varierer geografisk.

Samlete arbeidskostnader: Totale arbeidskostnader ved urnegravlegging vil være 2 timer for gravplassarbeidere pluss en halv time til forberedelser (operere ut pacemakere og lignende), til sammen 2,5 timer. Med en felles arbeidskostnad på 380 kroner betyr dette et samlet beløp på 2,5 x 380 = 950 kroner.

3.2.2.3.2 Realkapitalkostnader

Utvalget har innhentet kostnadsanslag for urnebor og annet utstyr til gravlegging av urner. Ifølge gjeldende prisliste fra firmaet Matech AS vil samlete kostnader beløpe seg til ca. 40 000 kroner. Med en nedskrivningsperiode på 10 år og 25 urnenedsettelser i gjennomsnitt per år vil realkapitalkostnadene beløpe seg til ca. 160 kroner. Dette er i beregningene rundet av til 150 kroner per urnenedsettelse.

3.2.2.4 Arealkostnader ved kremasjon med urnenedsettelse

Arealkostnadene vil være betydelig lavere for urner enn for kister – dette fordi en urnegrav krever mindre antall kvadratmeter (1,5 x 1,5 meter = 2,25 m²) og fordi det kreves noe mindre investeringer i grunnen om det kun er urner som skal settes ned. Jorddybden behøver blant annet ikke være mer enn 0,9 meter mot 1,6 meter for kistegraver (gravdybde for kister skal være 1,3 meter da det skal være minst 30 centimeter jord under kisten). I en urnegrav kan det dessuten i prinsippet settes ned fire urner innenfor fredningstiden, mot kun én kiste i en kistegrav. I praksis er det imidlertid sjeldent flere enn to urner som settes ned.

Urnegravene krever litt mer areal omkring seg enn det kistegravene gjør. Vi anslår at en urnegrav krever 60 prosent av arealet til en kistegrav, og antar videre at hver urnegrav i gjennomsnitt har to urner. Vi tar ikke eksplisitt høyde for eventuelle forskjeller i investeringskostnader eller utnyttelsesgrad, men bruker anslagene for arealkostnader gjort for kistegraver i avsnitt 2.1.3. Vi anslår dermed at en urnegrav i gjennomsnitt krever 30 prosent av kostnadene til en kistegrav, dvs. vi legger til grunn 30 prosent av 15 500 (= 4650) for gravsteder som ikke gjenbrukes; 30 prosent av 5165 (= 1550) for gravsteder som gjenbrukes, og null kroner for gravplasser der tomte- og etableringskostnadene fullt ut er nedskrevet.

3.2.2.5 Samlete gjennomsnittskostnader for kremasjon med urnenedsettelse

I tabell 3.6 har vi samlet alle kostnadskomponentene for kremasjon med urnenedsettelse. Siden areal- og transportutgifter varierer betydelig, har vi laget ulike anslag for å tydeliggjøre hva forskjellige valg av disse komponentene betyr for totalkostnadene. De første fem radene viser kostnadene for selve kremasjonen, transport, miljø, arbeidskraft og kapital og er uendret uansett størrelsen på arealkostnadene.

Tabellen viser separate arealkostander når man forutsetter i) at gravplassen ikke gjenbrukes; ii) at gravplassen gjenbrukes i snitt tre ganger, og iii) at tomte- og etableringskostnadene er nedskrevet. For hvert av alternativene forutsetter vi at de gjennomsnittlige tomte- og etableringskostnader er 15 500 kroner som for kistegravlegging, og at urnegravplassen krever 30 prosent av dette arealet. Til sammenligning er kostnadene for kistegravlegging under tilsvarende betingelser, hentet fra tabell 3.5, satt inn i kolonnen lengst til høyre.

Tabell 3.6 viser at med gjennomsnittlige tomte- og etableringskostnader på 15 500 kroner og ingen gjenbruk varierer totale kostnader per kremasjon mellom 12 900 og 18 250 kroner ut fra kjørelengden. Til sammenligning ble gjennomsnittlige kostnader til kistegravlegging under tilsvarende betingelser beregnet til 20 500 kroner. Tallene viser dermed at uten gjenbruk vil kremasjon med urnegravelegging kreve mindre ressurser enn kistegravlegging. Selv ved relativ høye transportkostnader vil kremasjonsalternativet med andre ord være samfunnsøkonomisk mindre kostnadskrevende.

Tabell 3.6 viser videre at med gjennomsnittlige tomte- og etableringskostnader på 4650 kroner og antatt gjenbruk varierer totale kostnader per kremasjon mellom 9800 og 15 150 kroner. Til sammenligning ble gjennomsnittlige kostnader til kistegravlegging under tilsvarende betingelser beregnet til 10 165 kroner. Det betyr at når arealkostnadene holdes lave ved gjenbruk av gravplass og avstanden til nærmeste krematorium er mer enn 10 kilometer (20 kilometer tur/retur), vil kremasjon med urnenedsettelse være samfunnsøkonomisk mer ressurskrevende enn kistegravlegging. Se nedenfor i tabell 3.7 om hva som skjer når transportkostnadene går ned.

Tabell 3.6 viser også at med nedskrevne tomte- og etableringskostnader, varierer totale kostnader per kremasjon med urnenedsettelse mellom 8250 og 13 600 kroner. Kostnader til kistegravlegging under tilsvarende betingelser er beregnet til 5000 kroner. Uten arealkostander å ta hensyn til vil altså kistegravlegging være klart mindre ressurskrevende enn kremasjon med urnenedsetting.

Arealkostnadene må stige veldig mye i framtiden om forholdet mellom hva som er mest ressurskrevende, skal endre seg vesentlig – gitt at transportkostnader og andre utgifter forblir som nå. Selv om det eksempelvis skulle koste 2500 kroner mer for tomta til hver kistegrav (en tomtepris tilsvarende 210 000 kroner per dekar), vil forholdet mellom ressursbruken i hver av gravferdsformene være slik som tabell 3.6 antyder. Uten gjenbruk vil det eksempelvis fortsatt være minst ressurskrevende totalt sett med kremasjon og urnegravlegging. Ved gjenbruk kommer kistegravlegging best ut ressursmessig når krematoriet ligger mer enn 25 kilometer unna (50 kilometer tur/retur), mens når arealkostnadene er fullt nedskrevet, vil kistegravlegging alltid komme bedre ut relativt til kremasjon med urnegravlegging.

3.2.2.6 Gjennomsnittskostnader for kremasjon med urnenedsettelse når transportutgiftene endres

I kapittel 6 kom det fram at to kommuner, Asker og Haugesund, selv står for transporten til krematoriene. De oppgir en kilometerpris på ca. 9 kroner. For å tydeliggjøre hva transportutgifter betyr for de totale utgiftene ved kremasjon, har vi i tabell 3.7 gjort samme beregninger som over, men brukt denne kilometerprisen istedenfor prisene Jølstad begravelsesbyrå opererer med. Tabell 3.7 viser at når transportutgiftene går ned, blir kremasjon med urnenedsettelse det minst ressurskrevende alternativet i de fleste tilfellene. Bare når arealkostnadene er fullt nedskrevet, blir kistegravlegging det beste alternativet sett fra et samfunnsøkonomisk ståsted.

3.2.2.7 Samlete gjennomsnittskostnader for kremasjon med askespredning

Vi har også beregnet hva kremasjon med askespredning vil kreve av ressurser, se tabell 3.8. Vi ser her bort fra eventuelle privatøkonomiske utgifter i forbindelse med transport til stedet der asken skal spres. Askespredning kan ifølge loven skje på fjellet eller havet, men det kan tenkes at det i framtida (som i Sverige og andre land) også kan skje på spesielt avsatte områder på allmenne gravplasser. Ved å se bort fra ekstra transportkostnader i tabell 3.8 antar man at kostnadene i forbindelse med askespredningen på fjellet eller havet motsvares av bortfall av transportkostnader de pårørende ellers ville hatt ved besøk på gravplass. Dersom asken spres i naturen, antar vi at turen med aske motsvares av færre turer ellers.

Som ventet viser tabell 3.8 at kremasjon med askespredning bruker mindre ressurser enn kremasjon med urnenedsettelse. Hvorvidt den er mer eller mindre kostnadskrevende enn kistegravlegging på gravplasser, avhenger av om arealkostnadene er nedskrevet, og graden av gjenbruk av gravplasser.

3.2.2.8 Samlet samfunnsøkonomisk vurdering av kistegravlegging versus kremasjon med urnenedsettelse

Tabell 3.6 viser tydelig at de samfunnsøkonomiske kostnadene ved hver av gravferdsformene avhenger i betydelig grad både av arealkostnadene og avstanden til krematoriet. Beregningene viser at kistegravlegging er mindre ressurskrevende i halvparten av eksemplene gitt ovenfor. Kremasjon kommer best ut dersom gjenbruk av graver ikke benyttes, og dersom kjøreavstanden til krematoriet ikke er lang. Gitt dagens kostnadsstruktur og plassering av krematorier vil avgjørelsen om hvilken gravferdsform som er mest samfunnsøkonomisk kostnadseffektiv, dermed avhenge av hvor i landet gravferden skal foregå.

Det kan være viktig å minne om at resultatene er basert på samfunnsøkonomiske betraktninger. De kan dermed fortone seg annerledes fra et kommunalt eller privatøkonomisk ståsted. Dagens ordning innebærer som kjent at staten, ved NAV, dekker transportkostnader i forbindelse med kjøring til krematoriet, og disse kostnadene utgjør en betydelig del av samlete utgifter ved kremasjonsalternativet. Kommunene har finansieringsansvaret for etablering og vedlikehold av graver og gravplasser, mens det stort sett er de kirkelige fellesrådene som utfører det praktiske arbeid med tilskudd fra kommunen. Det offentlige har i dag anledning til å få inndekket utgiftene til selve kremasjonen, ved å kreve en avgift tilsvarende dette beløpet av den som sørger for gravferden. Det betyr at fellesråd/kommuner kan ha ønske om en økning i kremasjonsandelen siden urnegravlegginger krever mindre areal enn kistegravlegginger og fellesrådet ikke betaler for hele den offentlige ressursbruken som går med ved kremasjoner. Fra et samfunnsøkonomisk ståsted derimot er kremasjon mest ønskelig bare dersom graver ikke gjenbrukes og/eller avstanden til nærmeste krematorium er relativt kort.

Beregningene ovenfor er basert på dagens ordning for avgifter og prisene slik de fremkommer i dagens marked. Både utgiftene til transport og lengden den avdøde må transporteres for å bli kremert, kan endres på noe sikt. Eksempelvis har kommunene Asker og Haugesund fått transportkostnadene betraktelig ned ved selv å stå for kjøringen til nærmeste krematorium (se kapittel 6 for detaljer). Dersom det etableres flere krematorier i områder der det i dag er stor avstand til nærmeste krematorium, kan i tillegg nødvendig kjørelengde reduseres betraktelig.

Beregningene kan videre bety at i nordlige områder, hvor det likevel mange steder vil være langt til nærmeste krematorium, vil fortsatt stor grad av kistegravlegging kunne være kostnadseffektivt. Ressursbruken vil imidlertid gå vesentlig ned dersom gjenbruk av graver øker i landsdelen. På de deler av Østlandsområdet som ligger i rimelig nærhet til et krematorium, der tomteprisene er høye og gjenbruk av graver er etablert praksis, vil økt bruk av kremasjon redusere samfunnets samlete ressursbruk til gravferd.

Hvorvidt det er de samfunnsøkonomiske betraktningene som skal legge føringer for myndighetenes politikk på gravferdsområdet, er naturligvis en type spørsmål av ren politisk karakter. Det kan være gode grunner til å sidestille kistegravlegging og kremasjon med urnegravlegging både økonomisk og juridisk, selv i tilfeller der de samfunnsøkonomiske beregningene taler for at samfunnet skal satse på én av gravferdsformene. Utvalget diskuterer dette i kapittel 5 og 6.

3.3 Forhold av betydning for framtidige samfunnsutgifter til gravferd

Beregningene i forrige avsnitt er som nevnt basert på de rådende forhold vi står overfor nå. Mange faktorer av vesentlig betydning for den samfunnsøkonomiske kostnadsberegningen vil imidlertid kunne endre seg i årene som kommer. Endringer i valg av gravferdsform vil eksempelvis ha betydning for samfunnets totale kostnader og endringer i praksisen rundt gjenbruk av gravplasser likeså. Dersom andelen av graver som brukes på nytt etter at fredningstiden er over øker, vil samfunnets totale ressursbruk til gravferd gå ned. Et annet element er antall krematorier og plasseringen av dem. Skulle dette endres, vil også transportkostnadene kunne gå ned. Videre, skulle bruken av kremasjon med askespredning bre mer om seg, vil også det ha betydning for samfunnskostnadene. Man kan i tillegg tenke seg at det i framtiden vil komme helt nye gravferdsformer som er mer eller mindre ressurskrevende enn dem som er blitt omtalt her. Vi vil kort diskutere noen kostnadselementer med tanke på framtidig utvikling i disse.

3.3.1 Befolkningsutvikling gir økning i antall dødsfall

En svært viktig faktor for samfunnets ressursbruk på gravferdsområdet er naturligvis antall dødsfall. En økning i antall døde vil øke de samfunnsøkonomiske kostnadene betydelig. Som vist i figur 3.1 og 3.2 i kapittel 3 tyder befolkningsframskrivinger gjort av Statistisk sentralbyrå på at det vil skje en betydelig økning i antall døde i Norge i årene fram til 2040. SSB mener at antallet vil stige fra rundt 40 000 årlige dødsfall i 2014 til mer enn 55 000 dødsfall mot 2040.

Endret bosettings- og flyttemønster medfører at økningen i antall døde ikke vil være like stor i alle delene av landet. Størst vil økningen være i Akershus med nær 70 prosents økning, minst antas den å bli i Sogn og Fjordane med kun en økning på 20 prosent, se figur 3.1 i kapittel 3.

3.3.2 Betydningen av endret kremasjonsandel

Tallene som ble presentert i kapittel 3, viste at kremasjonsandelen i Norge i dag er på 37 prosent. Dette er betydelig lavere enn våre naboland Sverige og Danmark, som begge har andeler over det dobbelte av Norge. Kremasjonsandelen har vært sakte stigende også her i landet, selv om vi ennå ligger langt unna de høye andelene vi ser ellers i Skandinavia. Likevel kan man kanskje ut fra figuren 6.1 i kapittel 6 anta at kremasjonsandelen vil stige framover her i landet? Spørreundersøkelsen blant et representativt utvalg av befolkningen peker i den retning. Flere enn tidligere ønsker å bli kremert. At de delene av landet som har høyest kremasjonsandel, også er de delene som har størst tilflytting og vekst i folketallet, kan forsterke en slik økning – de som flytter til, kan bli påvirket av gravferdsskikker der de bosetter seg.

Det som kan trekke i motsatt retning, er den økende andel muslimer i Norge, som ikke har tradisjon for kremasjon. Figur 3.2 viser geografisk variasjon i andelen av befolkningen som tilhører andre tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke. Vi ser at det er Oslo og det sentrale Østlandet som har de høyeste andelene. Inkludert her vil det også være tros- og livssynssamfunn som praktiserer kremasjon (som for eksempel hinduisme), men islam utgjør den største gruppen.

Det er vanskelig å ha sterke antakelser om utviklingen, men dersom man viderefører trenden de senere år, med ca. en halv prosentpoengs økning i kremasjonsandel i året, vil det i 2040 bli utført kremasjon i ca. 50 prosent av alle gravferdene i Norge.

3.3.3 Betydningen av endret gjenbruk

Omløpstiden er den tiden som går mellom hver gang en grav brukes.Omløpstiden vil normalt være lengre enn fredningstiden, da som kjent mange velger å inngå leieavtaler etter fredningstidens utløp. Tabell 3.2 i kapittel 3 viser til at praktiseringen med sletting av graver varierer betydelig geografisk. De fleste steder begrenses mulighetene for leieavtaler seg til et maksimalt antall år totalt, mens andre steder har graver ikke blitt slettet selv etter svært mange år.

Det er minst tre faktorer som kan bidra til økt gjenbruk av graver på landsbasis: andelen gravplassforvaltninger som praktiserer gjenbruk, kan gå opp, andelen av befolkningen som sogner til gravplasser som praktiserer gjenbruk, kan øke, og omløpstiden for gravene kan endres ved at faktisk leietid går ned.

Tanken på sletting og gjenbruk av graver kan være fremmed og vanskelig for enkelte. Men tankesett og tradisjoner vil påvirkes over tid, og siden gjenbruk ifølge undersøkelsen blant kirkevergene allerede praktiseres i 85 prosent av gravplassforvaltningene, virker det sannsynlig at også de gjenværende gravplassforvaltningene vil kunne innføre praksisen. Beregningene i avsnitt 2 over viser at gravplassforvaltningene vil ha mye å spare på gjenbruk. Eksempelvis tyder beregningene på at en kistegravlegging i en grav uten gjenbruk kan være om lag dobbelt så kostnadskrevende som kistegravlegging i en grav som kan brukes senere (20 500 versus 10 165).

Flytte- og befolkningsmønsteret tyder videre på at flere i framtiden vil gravlegges i områder som praktiserer gjenbruk, noe som i seg selv kan øke den totale andelen gravlegginger i graver som senere vil bli brukt på ny. Samlet sett øker dette sannsynligheten for at gjenbruk av graver vil øke i årene som kommer.

Hvordan lengden på leietiden vil endre seg derimot, er vanskeligere å anslå. Faktisk leietid kan endres ved at fellesrådene reduserer maksimaltiden, eller ved at de etterlatte ønsker å leie graven i en kortere tid enn tidligere. Uten sentral regulering kan de lokale gravplassforvaltningene selv bestemme vilkår og lengde for leieavtaler. Økt kostnadsbevissthet kan medføre at flere gravplassforvaltninger reduserer lengden på maksimal leietid. Økt kostnadsbevissthet kan også gjøre at prisen for den årlige leien av graven settes opp, noe som trolig vil føre til at antall år etterlatte vil ønske å leie graven, kan gå noe ned. Den økte interessen for lystenning og markering av allehelgensaften og lignende kan imidlertid indikere en økende interesse for å beholde graver og kanskje også leie gravene lenger enn tidligere.

3.3.4 Endret krematoriestruktur

Som nevnt finnes det per i dag 24 krematorier i Norge. Figur 3.3 viser hvor disse er plassert i landet og hvordan befolkningstettheten er i områdene der de ligger.

Kjelde: SSB

Figur 3.3 illustrerer tydelig at det for mange er lang vei til nærmeste krematorium. Hvorvidt det bør bygges flere krematorier, vil imidlertid avhenge av faktorer som størrelsen på nødvendige investeringer, størrelsen på mulige reduksjoner i transportutgiftene, antall dødsfall i det enkelte distrikt og den lokale kremasjonsandelen. Antall forventede kremasjoner vil ha betydning for driftsutgiftene ved krematoriet både gjennom eventuelle stordriftsfordeler og gjennom nåværende rensekrav (det kreves spesiell rensing av utslipp via luft dersom antall kremasjoner overstiger 200 årlig).

Kommunene, som har ansvar for å finansiere gravplassforvaltningen, vil ha incitament til å bygge nye krematorier dersom utgiftene til å kjøpe kremasjonstjenester hos andre overstiger hva kostnadene ville ha blitt ved å bygge selv. Dagens ordning med at staten, ved NAV, dekker alle transportutgifter dersom kjøring tur/retur krematoriet overstiger 20 kilometer, medfører at det for mange kommuner ikke lønner seg å investere i et slikt anlegg. Dersom kommunen selv får ansvaret for å dekke transportutgiftene ved kremasjon, kan flere kommuner se seg tjent med å ha et krematorium i nærmere avstand. Interkommunale krematorium, som det man har i Vestfold, kan da bli resultatet.

En økning i antall krematorier kan også komme som et resultat dersom stadig flere innbyggere ønsker kremasjon for sine avdøde, slik at kapasitetsgrensen nås i eksisterende krematorier. Per i dag driver mange krematorier langt under kapasitetsgrensen (se figur 6.2 i kapittel 6), men økningen i antall døde og endring i ønskene når det gjelder gravferdsform, vil trolig medføre at det vil være behov for nye krematorier i framtiden. En eventuell økning i antall kremasjoner kan nok til en viss grad også møtes gjennom å øke kapasiteten i eksisterende anlegg, for eksempel gjennom økt bruk av skiftarbeid hos ansatte, installasjon av flere ovner og lignende. Men skulle kremasjonsandelen øke til 50 prosent som antydet over, og antall dødsfall i 2040 være rundt 55 000, må trolig også antall krematorier øke.

3.3.5 Betydningen av endret utnyttelsesgrad på gravplassene

Utnyttelsesgraden som ligger til grunn i beregningene over, er basert på undersøkelser av hvor stor del av eksisterende gravplasser som faktisk brukes til gravareal. Utnyttelsesgraden kan økes i framtiden dersom for eksempel a) en i større grad anlegger graver med plass til to kister i dybden (graver med dobbel dybde); b) det blir mer vanlig med navnete og anonyme minnelunder og mer vanlig med kolumbarier; og c) askespredning på gravplassen blir et alternativ til urnenedsettelse.

Graver med dobbel dybde krever vanligvis mer grunnarbeid enn vanlige graver, men kan likevel være kostnadsbesparende. Slike graver vil kunne doble mulig arealutnyttelse ved første gangs bruk av graven, men ved gjenbruk kan man ikke alltid benytte den doble høyden. Minnelunder er ofte plassbesparende for gravplassen og tar bort behovet for stell av graven for de etterlatte ved at beplantning og lignende er inkludert i prisen de betaler ved gravleggingen. Begge faktorene kan bidra til økt bruk av dette alternativet i framtiden. Kolumbarier, som lenge har vært i bruk i en del vestlige land, kan også bli et aktuelt alternativ til å gravlegge urner i Norge. Det kan også askespredning på spesielt avsatte områder, slik det allerede er en etablert praksis for ved enkelte gravplasser i Sverige. Om en eller flere av disse faktorene endres slik som antydet, vil dette kunne øke utnyttelsesgraden og bidra til økt arealeffektivitet på gravplassene i framtiden.

I motsatt retning kan et økt ønske om vakrere og mer parklignende gravplasser trekke. Vi har generelt bedre råd og bruker betydelige summer til å gjøre det fint rundt oss, noe den store utbyggingen og oppussingen av boliger og fritidseiendommer er et eksempel på. Det kan bety at vi også vil ønske og forvente at offentlige steder får en økt og oppgradert standard. I så tilfelle vil kanskje utnyttelsesgraden kunne reduseres noe i framtiden for å gi plass til større grøntområder, mer felles utsmykninger, større gravminner osv.

3.3.6 Oppsummering

Samlet sett er det liten tvil om at samfunnet vil ha et økende ressursbehov til gravferdssektoren. Hvor stor denne økningen vil bli, er vanskelig å anslå. Det offentlige kan, hvis det er ønskelig, i noen grad påvirke utviklingen. Mulighetene for å påvirke valg av gravferdsform er trolig til stede, men utvalgets prinsipielle holdning er (se kapittel 5) at dette er valg innbyggerne bør kunne ta uten påvirkning fra det offentlige. Antall krematorier og derigjennom størrelsen på transportkostnader, omfanget av gjenbruk av graver, reguleringer av leietider, maksimale satser på avgifter osv. er imidlertid faktorer som det offentlige har innvirkning på. Økningen i antall dødsfall i årene som kommer, vil uansett legge økt press på offentlige ressurser, og politiske veivalg framover vil vise hvordan lokale og sentrale myndighetene vil møte denne utfordringen.

Referanser

Dent, B.B. (2002) The hydrogeological context of cemetery operations and planning i Australia. Thesis for the degree of Doctor of Philosophy in Science, University of Technology, Sydney.

Gabrielsen (1993) Drift og vedlikehold av kirkegårder. Arbeidsforbruk og kostnader, Institutt for landskapsplanlegging, Norges Landbruk Høgskole, Ås.

Grann, S.L og Lie, I.R. (2009) Nytte/kostnadsanalyse av kistebegravelse og kremasjon, semesteroppgave ecn 271, Universitetet for Miljø og Biovitenskap, Ås.

Keijzer, E. (2011) Environmental impact for funurals. Life cycle assessments of activities after life. Thesis for master degree, Master Programme Energy and Environmental Sciences, University of Groningen, Nederland.

Kirkeministeriet (2007) Rapport fra arbejdsgruppen vedrørende kirkegårdens økonomi, København, Danmark.

Lundstedt, S. (2009) Miljøpåverkan vid askspridning i minnesundar. Vegetations- och markpåverkan av askspridning i minneslunden i Skogskyrkogården, Stockholms stad og Svenska kyrkans församlingsförbund, Sverige.

Senter for statlig økonomistyring (2010) Håndbok for samfunnsøkonomiske analyser, SSØ, Oslo.

Skrede, P.Ø. og Fosså, O. (2011) Gravlundsmeldingen for Sandnes kommune 2011–2035, Sandnes.