4 Departementets lovforslag

4.1 Endringer i vassdragsreguleringsloven og industrikonsesjonsloven. Opphevelse av bestemmelsene om fordeling av konsesjonsavgifter hvert 10. år

Et utvalg som fremmet innstilling til departementet i oktober 2002 om forenklinger i vassdragslovgivningen, foreslo å fjerne bestemmelsen om at deling kun skal gjelde for 10 år av gangen. Utvalget besto blant annet av representanter for Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar og for kraftprodusentene. I utvalgets utredning («Ljøgodtutvalget» – Rapport fra arbeidsgruppe for forenkling av beregningsgrunnlag for konsesjonsavgifter og konsesjonskraft) pkt 13.4 Behov for endringer (s 40) heter det:

«Som et ledd i forenklingsarbeidet generelt tilrår utvalget at regelen om at en deling kun skal gjelde for 10 år av gangen avvikles, og at når en deling først er fastsatt gjelder denne så lenge det ikke skjer endringer i reguleringer/overføringer, kommunegrenser eller andre forhold som kan påvirke delingsresultatet. Slik det er nå er det ingen forventninger ute hos kommunene om at en fastsatt fordeling skal revideres hvert 10. år. En fastsatt fordeling har over 10 år rukket å feste seg, og en lovpålagt gjennomgang innebærer en del unødig merarbeid både for berørte kommuner og for NVE.»

Utvalgets innstilling var ute på høring. Det kom ingen innvendinger til dette forslaget under høringen.

Departementet peker på at bestemmelsen innebærer en lovpålagt, ressurskrevende gjennomgang av fordelingen av avgiftene hvert 10. år som ingen kommuner i realiteten antas å være tjent med.

Regelen medfører stor arbeidsbelastning både for konsesjonsmyndighetene, utbyggingskommunene og kraftprodusentene. Departementet bemerker at for de aller fleste konsesjoner skjer det ingen endringer i løpet av delingsperioden, og ny deling medfører med dette kun unødig ekstraarbeid. Har det i tidligere saker vært uenigheter mellom de involverte partene, blusser konfliktene opp igjen dersom det gjøres endringer. Retningslinjene utarbeidet av NVE for fordeling av konsesjonsavgifter kan være gjenstand for endring. Må ny deling foretas hvert 10. år, legges de endrede retningslinjene til grunn. Fører dette til endringer av tidligere fordeling, kan det ofte skape problemer for kommuner som har lagt inn en bestemt inntekt fra konsesjonsavgiftene i budsjettene. En avvikling av regelen vil derfor også medføre større forutsigbarhet for utbyggingskommunene. Departementet tilrår at bestemmelsene om ny fordeling hvert 10. år oppheves.

Departementet bemerker at opphevelsen ikke er til hinder for at endringer i fordelingen fortsatt skal kunne foretas, men uavhengig av tidsforløp. Det kan være behov for ny fordeling dersom det for eksempel skjer endringer i reguleringer eller overføringer, ved sammenslåing av kommuner og ved endring av kommunegrenser eller annet som i vesentlig grad kan påvirke delingsresultatet. Departementet tilrår at dette nedfelles i ordlyden i vassdragsreguleringsloven § 11 nr. 2 annet ledd nytt annet punktum og industrikonsesjonsloven § 2 tredje ledd nr. 13 sjette ledd nytt annet punktum.

Forslaget om opphevelse av 10-årssyklusen ble fremmet ved departementets høringsbrev 7.3.13. Departementet bemerker at ingen høringsinstanser gikk imot forslaget om denne endringen, men at samtlige som uttalte seg ga støtte til departementets forslag. LVK ønsker imidlertid å fjerne vesentlighetskriteriet i departementets forslag ut fra det syn at dette kan skape tolkningstvil og føre til forskjellsbehandling. Departementet mener et slikt kriterium gjør det klart at ny fordeling krever endringer som er viktige eller betydningsfulle for delingsresultatet, og at ikke enhver endring er tilstrekkelig.

I merknadene til lovforslaget i høringsnotatet skriver departementet at et avslag på krav om ny fordeling ikke kan påklages. Etter LVKs oppfatning er dette i strid med grunnleggende forvaltningsrett. LVK mener det er sikker rettsoppfatning at avslag på et lovfestet krav er et forvaltningsrettslig enkeltvedtak som kan påklages.

Departementet presiserer at bestemmelsen ikke gir noen et krav på å få realitetsbehandlet en anmodning om ny fordeling. Vedkommende har krav på å få svar på sin anmodning innen rimelig tid, men dersom NVE ikke finner grunn til å foreta ny fordeling og således ikke følger opp anmodningen, vil ikke dette være noe enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Departementet fastholder at bestemmelsen ikke medfører noe forvaltningsrettslig krav om realitetsbehandling av en anmodning om ny fordeling, og at et avslag dermed ikke kan påklages.

Det vises for øvrig til merknadene til de enkelte bestemmelsene, jf. punkt 6.

4.2 Overtredelsesgebyr

Departementet fremmer forslag til en teknisk endring i bestemmelsene om overtredelsesgebyr i energiloven §§ 10-7 og 10-8, elsertikatloven § 26 og havenergilova § 10-9. Bestemmelsene bringes med dette i samsvar med de tilsvarende bestemmelsene i vannressursloven § 60 a og vassdragsreguleringsloven § 25. Denne tekniske endringen medfører en klargjøring av bestemmelsene om overtredelsesgebyr i de fem lovene.

Energiloven, elsertifikatloven og havenergilova inneholder i dag en liste over seks momenter som det særlig skal legges vekt på i avgjørelsen av om overtredelsesgebyr skal ilegges og ved utmåling av sanksjonen. Etter sin ordlyd gjelder imidlertid disse momentene kun for foretak, og ikke for enkeltpersoner. Departementet foreslår at ordlyden gjøres generell, slik at det fremgår også av lovtekstene at momentene vektlegges både overfor personlige og juridiske rettssubjekter. Endringen vil være klargjørende og dermed skape forutberegnelighet for de privatpersoner som forholder seg til lovene, men innebærer ingen endring av rettstilstanden. For havenergilovas del innebærer endringen at lovteksten også bringes i samsvar med klare forutsetninger i forarbeidene om at momentene gjelder både for private og foretak, jf. omtalen av gjeldende rett i 3.2.