4 Bidragsavtaler som grunnlag for innkreving

4.1 Gjeldende rett

Etter 2007-konvensjonen utvides tvangskraftige grunnlag til også å omfatte private avtaler om underholdsbidrag, som dermed vil kunne sendes andre land for innkreving. Slik innkreving er med noen begrensinger mulig etter lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) § 78 tredje ledd, og mellom de nordiske land på grunnlag av konvensjonen av 23. mars 1962 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om inndriving av underholdsbidrag. I internasjonal sammenheng for øvrig er innkreving på grunnlag av private avtaler nytt.

Ifølge konvensjonen artikkel 3 bokstav e er en avtale en skriftlig avtale om betaling av underholdsbidrag som enten

• formelt er blitt nedtegnet eller registrert som et autentisk instrument av en kompetent myndighet, eller

• hvis ekthet er blitt bekreftet av, eller er inngått med, registrert hos eller anmeldt ved, en kompetent myndighet

og dessuten kan revurderes eller endres av en kompetent myndighet.

Med andre ord må en innfordringsbar avtale i konvensjonens forstand ha vært gjennom en eller annen form for registrering eller godkjenning hos det offentlige.

Etter norsk rett er en privat avtale tvangsgrunnlag ved innkreving hos Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral uten spesiell godkjennelse eller registrering (eventuelt kunne selve det faktum at en avtale tas under innfordring betraktes som godkjennelse/registrering). Det er imidlertid usikkert om dette vil være tilstrekkelig i forhold til kravene i Haag-konvensjonen av 2007.

4.2 Høringen

I høringsnotatet ble det reist spørsmål om tilpasninger i norsk rett for å legge til rette for at norske avtaler sendes til andre land for innfordring i medhold av konvensjonen. Det ble antatt at en formell godkjenningsordning i tilknytning til oversendelser under konvensjonen ville kunne løse problemet.

Det ble videre pekt på at ved innfordring i utlandet vil norske bidragsavtaler kunne bli møtt med at avtaler ikke er tvangskraftige i Norge på generell basis, men bare ved innfordring hos Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral etter reglene i bidragsinnkrevingsloven, jf. barneloven § 78 tredje ledd. Konvensjonens krav om tvangskraft er imidlertid ikke spesifisert på en slik måte at den avgrensede tvangskraften etter barneloven § 78 tredje ledd faller utenfor. Det vil under enhver omstendighet ikke være problematisk for norske myndigheter å attestere at avtalen kan innkreves i Norge, ettersom dette faktisk er mulig. Det gjelder heller ikke noen begrensninger mht. hvilke tvangsmidler som kan anvendes. Det ble derfor ikke ansett nødvendig med eventuelle endringer av den nevnte bestemmelsen i barneloven.

Barneombudet uttaler følgende om dette:

«Barneombudet ser det som meget positivt at avtaler kan anerkjennes og tvangsinnkreves på tvers av landegrensene. Det er et mål for Barneombudet at det er lavest mulig konfliktnivå mellom foreldrene etter samlivsbrudd, og i mange tilfeller klarer partene å bli enige om bidrag gjennom avtaler. Det vil styrke avtalenes verdi at de eventuelt kan tvangsinnkreves på tvers av landegrensene. Nødvendige lovendringer bør gjennomføres for å få dette til.»

Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at det faktum at det i dag ikke finnes et system for godkjenning av avtalene i praksis ikke vil være et reelt problem. Direktoratet mener at spørsmålet om offentlig innkreving etter private avtaler i regelen bare oppstår når en slik avtale ikke lenger fungerer, og at det da også vil bli søkt om offentlig fastsettelse av bidraget.

4.3 Departementets vurdering

Departementet deler Barneombudets oppfatning om at det er viktig å fremme partenes selvbestemmelsesrett på dette området. Samarbeid mellom foreldrene er det beste for barna og det er fordelaktig at partene i størst mulig grad selv avtaler bidragets størrelse, ettersom det er de som vet best hva som er nødvendig for å opprettholde en god og rimelig levestandard for barnet i dets individuelle situasjon. En styrking av bidragsavtalenes stilling i internasjonal innkreving vil kunne bidra til at flere foreldre vil velge å avtale bidragets størrelse seg i mellom etter et samlivsbrudd.

Selv om det skulle være slik Arbeids- og velferdsdirektoratet antar, at bidragsmottakere i regelen søker både offentlig fastsettelse av bidraget og offentlig innkreving når det oppstår problemer, vil en styrking av avtalenes stilling likevel være på sin plass for de tilfelle der det faktisk søkes offentlig innkreving av en avtale, nasjonalt eller internasjonalt. Departementet mener derfor at det bør legges til rette for offentlig innkreving av private bidragsavtaler også over landegrensene gjennom å etablere en ordning for formell godkjenning av avtaler i forbindelse med oversendelse til utenlandske myndigheter.

Det antas i den forbindelse at det verken vil være nødvendig eller hensiktsmessig å etablere en generell godkjenningsordning for avtaler. Så lenge partene ordner betaling mv. seg i mellom, har det offentlige ingen oppfordring til å gripe inn. Dersom etaten mottar krav om innfordring av en avtale, vil det imidlertid nødvendigvis skje en form for kontroll med avtalen før innkreving iverksettes.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det tas inn i bidragsinnkrevingsloven § 2 nytt femte ledd og barneloven ny § 83 b at en avtale som ønskes sendt til utlandet for innkreving må forelegges Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral. Dersom innkrevingssentralen kommer til at avtalen fyller vilkårene for innkreving nasjonalt, utstedes en formell attest om at avtalen er godkjent og er tvangskraftig i Norge. Endringene foreslått her og i punkt 3 innebærer at bidragsinnkrevingsloven nåværende § 2 fjerde ledd blir nytt sjette ledd.

Det vises til lovforslaget.