2 Generelt om avtalen

I lov om forbud mot at utlendinger driver fiske mv. i Norges territorialfarvann (fiskeforbudsloven) § 3 første ledd er det slått fast et forbud for den som ikke er norsk statsborger mot å drive fiske i territorialfarvannet, altså innenfor 12 nautiske mil av grunnlinjen. I henhold til § 6 i samme lov, kan Kongen gjøre unntak fra forbudet for bestemte områder. For Skagerrak ble slikt unntak etablert ved kgl.res. av 2. juni 1967.

Skagerrakavtalen ga eksklusiv gjensidig adgang for norske, danske og svenske fiskere til å fiske i hverandres farvann inntil fire nautiske mil av grunnlinjen. Partene har alle ønsket å opprettholde denne utvidede adgangen til å fiske i hverandres farvann, og Norge og EU (på vegne av Danmark og Sverige) har derfor forhandlet fram en ny avtale. Den nye avtalen sikrer denne gjensidige adgangen, samtidig som den gir partene vanlig jurisdiksjon slik det følger av Havrettskonvensjonen, herunder normal regulering, kontroll og håndheving tilknyttet fisket.

Selve fiskerisamarbeidet mellom Norge og EU er basert på Avtale mellom Norge og Det europeiske økonomiske felleskap om fiskerier, undertegnet 27. februar 1980, samt Havrettskonvensjonen av 1982 og FN-avtalen om gjennomføring av bestemmelsene i De forente nasjoners havrettskonvensjon om bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende fiskebestander av 1995. Partene er i henhold til disse forpliktet til å samarbeide om forvaltning og vern av de levende ressursene i havet.

2.1 Merknader til de enkelte artiklene i avtalen

Avtalen innledes med en fortale som viser til partenes ønske om fortsatt gjensidig adgang for norske, danske og svenske fartøy til fiske i hverandres farvann inntil fire nautiske mil av de respektive grunnlinjer.

Artikkel 1 definerer det geografiske virkeområdet for avtalen til å være i Skagerrak, avgrenset mot vest av en rett linje gjennom Hanstholm fyr og Lindesnes fyr og mot syd av en rett linje gjennom Skagens fyr og Tistlarna fyr, utenfor fire nautiske mil av de respektive grunnlinjer.

Artikkel 2 sier at partene, basert på sin fiskerijurisdiksjon, gjeldende lover og Havrettskonvensjonen, skal tillate fartøy med norsk, dansk og svensk flagg å drive fiskeriaktivitet i området på de vilkår som fremgår av gjeldende bestemmelser i den bilaterale fiskeriavtalen mellom Norge og EU av 1980 og i samsvar med kvoter avtalt mellom partene.

Artikkel 3 sier at partene så langt mulig skal samarbeide for å harmonisere reguleringer i området.

Artikkel 4 gir en plikt til å konsultere hverandre om spørsmål vedrørende implementering av den foreliggende avtalen eller dersom man ikke er enig i tolkning av avtalen.

Artikkel 5 slår fast at avtalen ikke får innvirkning på andre avtaler som gjelder fiske fra en parts fartøy innenfor jurisdiksjonsområdet til en annen part.

Artikkel 6 fastslår at avtalen gjelder innenfor territoriet til Kongeriket Norge og innenfor territoriene som Traktaten om Den europeiske union og Traktaten om Den europeiske unions virkemåte gjelder for.

Artikkel 7 sier at avtalen trer i kraft når partene har underrettet hverandre om at alle interne prosedyrer som kreves for ikrafttredelse, er fullført.

Artikkel 8 inneholder bestemmelser om avtalens varighet og eventuell oppsigelse. Avtalen skal gjelde til 1. januar 2022. Om avtalen ikke sies opp av en av partene minst ett år før dette tidspunkt, vil avtalen gjelde i seksårsperioder etter det. Partene har da adgang til å si opp avtalen innen ett år før neste seksårsperiode.

Artikkel 9 gir avtalen midlertidig anvendelse i to år fra undertegning i påvente av ikrafttredelse.

Artikkel 10 viser til de språk avtaleteksten skal utarbeides på og presiserer at den engelske teksten skal ha forrang i tilfelle motstrid mellom de forskjellige språkversjonene.