3 Generelt om innholdet i 2007-konvensjonen

Effektiv og tilgjengelig tilgang til innkreving av underholdsbidrag på tvers av landegrenser var det sentrale formålet med 2007-konvensjonen. Dette ga seg utslag i fire prinsipielle nyvinninger i forhold til de tidligere konvensjonene.

Prinsipielt viktig for medlemsstatene under utformingen av konvensjonen var at behandlingen av søknader om fastsettelse, anerkjennelse og tvangsinnkreving av underholdsbidrag skal være tilgjengelig. Det ble derfor lagt stor vekt på at behandlingen av søknader etter konvensjonen skal være kostnadsfri for bidragsmottaker, eventuelt etter en behovsprøving med utgangspunkt utelukkende i barnets egne midler, slik at ikke kostnadene ved å innlevere en søknad og få den behandlet skal hindre bidragsmottakere i å kreve og få gjennomslag for bidrag til barnets underhold.

En nyvinning i 2007-konvensjonen er at også bidragsavtaler på visse vilkår kan anerkjennes og tvangsinnkreves på tvers av landegrensene. Per i dag er det kun vedtak, dommer eller rettsforlik som er tvangskraftige i henhold til konvensjonene.

Anerkjennelse og tvangsinnkreving av avtaler om underholdsbidrag inngått mellom foreldrene er fullt ut akseptert innenfor de nordiske land. Barneloven inneholder insentiver for foreldre til å komme til enighet om underholdsbidragets størrelse. Før en av partene flytter til utlandet, vil innkrevingsgrunnlaget derfor i mange tilfeller være en avtale mellom dem om bidragets størrelse. At Haag-konvensjonen av 2007 anerkjenner bidragsavtaler er en grunn for Norge til å ratifisere konvensjonen, men for at vi skal kunne dra full nytte av dette, må det foretas formelle grep for å tilfredsstille konvensjonens krav til innfordringsbare avtaler. Adgangen til å innfordre bidrag basert på avtaler kan også spare forvaltningen for arbeid knyttet til å erstatte avtalen med et fastsettelsesvedtak som er tvangskraftig i den staten der bidragspliktige har bosatt seg, og sakene vil dermed kunne gå raskere, hvilket er en fordel for barnet.

2007-konvensjonen legger større vekt på administrativt samarbeid om fastsettelse og innkreving av underholdsbidrag på tvers av landegrensene enn de tidligere konvensjonene. Bakgrunnen er blant annet ønsket om å unngå problemet med sovende medlemsstater, som var hovedårsaken til at arbeidet med en ny konvensjon ble påbegynt. Hver medlemsstat forplikter seg til å ha en operativ sentralmyndighet som skal motta og sende søknader, og bistå søkeren i prosessen frem mot innkreving av bidraget.

Sentralmyndighetenes forpliktelser etter konvensjonen er formulert meget fleksibelt. Det brukes formuleringer som «å legge til rette for ...» og «å hjelpe til med ...». Noen av Haag-konferansens medlemsstater mente at mer konkrete og spesifikke forpliktelser ville ha vært å foretrekke. Likevel ble det akseptert at et fleksibelt språk var nødvendig for å ta høyde for ulikhetene i statene når det gjelder intern rettslig kompetanse, ressurser og evne til å utføre de respektive funksjonene. For å kompensere for dette, krever konvensjonen at det ved ratifikasjon skal gis en beskrivelse av de virkemidlene en kontraherende stat vil ta i bruk for å oppfylle sine forpliktelser. Ved utformingen av konvensjonsteksten er det lagt stor vekt på å legge til rette for elektronisk utveksling av søknader og opplysninger statene imellom. På grunn av de store organisatoriske og ressursmessige ulikhetene statene imellom, har den nevnte målsettingen først og fremst gitt seg uttrykk i at teksten ikke stiller hindringer i veien for elektronisk datautveksling. Et svært viktig uttrykk for dette framtidsrettede aspektet ved konvensjonen er også utviklingen av standardiserte skjemaer for en rekke av konvensjonens formål.