4 Endringene i overenskomsten

Endringene som følger av protokollen innebærer at overenskomsten nå vil bli helt i tråd med den internasjonale standarden for utveksling av opplysninger. Protokollen slår fast at verken egen skatteinteresse eller banksekretesse skal kunne hindre et land i å utveksle opplysninger for skatteformål.

Protokollen inneholder bestemmelser om at et land som verken er medlemsstat av Europarådet eller medlemsland i OECD kan tiltre overenskomsten med tilhørende protokoll. En slik tiltredelse forutsetter en enstemmig avgjørelse av partene til overenskomsten.

Forholdet mellom overenskomsten og lovgivningen innenfor EU reguleres også av protokollen. Dessuten er det gjort endringer i overenskomstens bestemmelser om taushetsplikt. I tillegg er det tatt inn enkelte mindre endringer knyttet til hva som skal følge med en anmodning om utveksling av opplysninger.

Protokollen ble åpnet for undertegning i forbindelse med ministermøtet i Paris 27. mai 2010. Protokollen trer i kraft tre måneder etter at fem parter til overenskomsten har undertegnet og ratifisert eller godkjent den.

Protokollen skal inngås på engelsk og fransk. Som vedlegg følger den engelske teksten og en norsk oversettelse.

Til de enkelte bestemmelsene i protokollen bemerkes:

Artikkel II gjør endringer i overenskomstens alminnelige regler om utveksling av opplysninger i artikkel 4. Bestemmelsens nye punkt 1 fastslår plikten til å innhente og utveksle alle opplysninger som er overskuelig relevante for forvaltningen eller iverksettelsen av den interne lovgivningen som gjelder de skatter overenskomsten omfatter. I tråd med den internasjonale standarden har bestemmelsen fått en mer generell og prinsipiell utforming enn den som finnes i dagens overenskomst, og tilsvarer nå bestemmelsene i artikkel 26 om utveksling av opplysninger i OECD-mønsteret.

I artikkel III er det foretatt to mindre endringer i overenskomstens bestemmelser om hvilke opplysninger en bistandsanmodning skal inneholde når den oversendes.

Artikkel V gir uttømmende regler for når en part kan avslå en anmodning om bistand, og tilsvarer OECDs modellavtale. I punktene 1 og 2 er det kun foretatt enkelte mindre endringer og presiseringer av artikkel 21 i overenskomsten. Punktene 3 og 4 derimot inneholder to av de viktigste endringene til overenskomsten. Punkt 3 fastslår at et land ikke har anledning til å avslå en anmodning om bistand fordi landet ikke selv har en egen skatteinteresse i det som bistandsanmodningen gjelder. Punkt 4 inneholder bestemmelsene om at et land ikke kan avslå en anmodning om å utveksle opplysninger under henvisning til sine interne regler om banksekretesse. Punktene 3 og 4 er i tråd med den internasjonale standarden og tilsvarer punktene 4 og 5 i artikkel 26 i OECDs mønsteravtale.

Artikkel VI gjør endringer i punktene 1 og 2 i overenskomstens artikkel 22 om taushetsplikt. Overenskomsten inneholder en rekke restriksjoner om hvordan utvekslede opplysninger kan benyttes og hvem de kan åpenbares for. I medhold av protokollen er disse restriksjonene nå fjernet. Endringene i punktene 1 og 2 tilsvarer taushetspliktsbestemmelsene i artikkel 26 i OECDs mønsteravtale.

Artikkel VII inneholder endringer i overenskomstens bestemmelser om forholdet mellom overenskomsten og regelverket innenfor EU. Disse endringene har kun betydning for medlemsstater i EU.

I artiklene VIII - X er det bestemmelser om tiltredelse, ikrafttredelse, virkning og opphør. Av særlig betydning er bestemmelsene om at en stat som ikke er medlemsstat av Europarådet eller medlemsland i OECD på visse betingelser har anledning til å tiltre overenskomsten med tilhørende protokoll.

Overenskomsten med tilhørende protokoll får virkning for administrativ bistand som vedrører sivile og straffbare skattesaker for skatteåret som følger etter ikrafttredelsesåret for en part. For straffbare skattesaker er det tatt inn bestemmelser om anvendelsen av overenskomsten med tilhørende protokoll på skatteperioder eller skattekrav som er oppstått før ikrafttredelsestidspunktet for en part, idet den skal kunne anvendes på skatteperioder eller skattekrav som er oppstått inntil tre år før ikrafttredelsestidspunktet for en part.