1 Hovedinnholdet i proposisjonen

I proposisjonen ber regjeringen om Stortingets samtykke til ratifikasjon av protokollen 30. april 2010 («2010-protokollen») til den internasjonale konvensjon 3. mai 1996 om ansvar og erstatning for skade i forbindelse med sjøtransport av farlige og skadelige stoffer («1996 HNS-konvensjonen»). Ved å ratifisere protokollen vil Norge bli bundet av 1996 HNS-konvensjonen som endret ved 2010-protokollen. Konvensjonen fra 1996 og protokollen fra 2010 er vedtatt i FNs sjøfartsorganisasjon IMO (International Maritime Organization). 1996 HNS-konvensjonen med de endringer som følger av 2010-protokollen, refereres det i det følgende til som «2010 HNS-konvensjonen».

Videre foreslås i proposisjonen endringer i sjøloven til gjennomføring av den konsoliderte 2010 HNS-konvensjonen i norsk rett.

At det er 2010-protokollen som foreslås ratifisert, men de foreslåtte endringene i sjøloven gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen, har sammenheng med at protokollen artikkel 18 nr. 1 bestemmer at 1996-konvensjonen og 2010-protokollen sammen utgjør ett instrument. Det følger av artikkel 18 i 2010-protokollen samt artikkel 44bis i 1996 HNS-konvensjonen som endret ved artikkel 19 i 2010-protokollen at en stat som slutter seg til 2010-protokollen, derved blir tilsluttet 1996 HNS-konvensjonen som endret ved protokollen. Det er altså ikke nødvendig å inngi noe eget tilslutningsdokument til 1996 HNS-konvensjonen i tillegg. Etter protokollen artikkel 18 nr. 2 skal 1996 HNS-konvensjonen som endret ved 2010-protokollen utgjøre og hete 2010 HNS-konvensjonen. Dette får igjen betydning for nummereringen av artiklene i 2010 HNS-konvensjonen.

2010 HNS-konvensjonen samt 2010-protokollen i engelsk originalspråk og norsk oversettelse er inntatt som vedlegg til denne proposisjonen.

Med forslaget til gjennomføring av 2010 HNS-konvensjonen i norsk rett følger departementet opp Sjølovkomiteens utredning NOU 2004: 21 Erstatningsansvar ved sjøtransport av farlig gods, med de tillegg som følger av 2010-protokollen.

Norge undertegnet 1996 HNS-konvensjonen 25. september 1997 med forbehold om ratifikasjon. Konvensjonen inneholder regler om ansvar og forsikring i forbindelse med skader forårsaket av farlige og skadelige stoffer som transporteres som last om bord i skip. Formålet med konvensjonen er å bedre de skadelidtes erstatningsrettslige vern etter ulykker med farlig gods ombord på skip. Konvensjonen er bygd opp etter mønster av systemet i den internasjonale konvensjon 27. november 1992 om erstatningsansvar for oljesølskade («1992-ansvarskonvensjonen») og den internasjonale konvensjonen om opprettelse av et internasjonalt fond for erstatning av oljesølskade («1992-fondskonvensjonen»), som begge er ratifisert av Norge og gjennomført i norsk rett i sjøloven kapittel 10. Ved protokollen av 16. mai 2003 til 1992-fondskonvensjonen («2003-tilleggsfondprotokollen») er Det internasjonale fondet for erstatning av oljesølskade supplert med et tilleggsfond («2003-tilleggsfondet»), som Norge har ratifisert og gjennomført i sjøloven kapittel 10.

HNS-konvensjonen pålegger skipets eier et objektivt ansvar som er begrenset oppad til et visst beløp pr. hendelse, og som øker med skipets størrelse. Skipets eier plikter å ha forsikring for dette ansvaret. Over beløpsgrensen for skipseierens ansvar skal tapene dekkes av Det internasjonale fond for farlige og skadelige stoffer (HNS-fondet). Erstatningsutbetalinger fra HNS-fondet skal finansieres av en avgift som innkreves etter at det er skjedd en ulykke. Avgiften skal betales av dem som gjennom det forutgående året (eller tidligere år) har mottatt et visst kvantum av slike stoffer som konvensjonen omfatter. På denne måten deles de økonomiske konsekvensene av skader mellom sjøtransportnæringen og de involverte lasteinteressene. Rederinæringen får økt ansvar, men vil fortsatt være beskyttet mot et katastrofeansvar ved ansvarsbegrensningsregler av samme type som gjelder for oljesølansvaret. Lasteinteressene bidrar i form av avgiftene til HNS-fondet. HNS-fondets årlige administrative kostnader skal også dekkes inn ved en avgift som nevnt.

2010-protokollen til HNS-konvensjonen ble undertegnet av Norge med forbehold for ratifikasjon 25. oktober 2011.

Bakgrunnen for 2010-protokollen er først og fremst at det oppsto vanskeligheter med å anvende 1996 HNS-konvensjonens bestemmelser om ikrafttredelse. Dette knyttet seg særlig til det forhold at de fleste statene som har sluttet seg til 1996 HNS-konvensjonen, ikke har oppfylt sine plikter etter konvensjonen til å informere IMOs generalsekretær om mottak av farlig gods i vedkommende stat. Slik rapportering er sentral for ikrafttredelsen av konvensjonen og for at konvensjonen kan fungere etter hensikten. Det ble som følge av dette utarbeidet en endringsprotokoll som skulle løse disse problemene. Protokollen retter også opp enkelte andre forhold knyttet til 1996 HNS-konvensjonen, blant annet reglene om hvem som skal være avgiftspliktig for LNG til HNS-fondet.

Departementet fremmer også forslag om å øke globalansvarsgrensene i sjøloven § 175 nr. 2 og 3, se punkt 6 i proposisjonen. Forslaget har sammenheng med at FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon 19. april 2012 vedtok å oppjustere ansvarsgrensene i artikkel 6 nr. 1 bokstav a og b i 1996-protokollen til London-konvensjonen 1976 om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav. Norge er part til den nevnte konvensjonen, som i norsk rett er gjennomført i sjøloven kapittel 9. Som konvensjonspart er Norge folkerettslig forpliktet til å gjennomføre tilsvarende endringer i sin nasjonale lovgiving.

Videre er det foreslått retting av inkurier i sjøloven §§ 182 b, 193 og 430.