8 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 173

Med endringen unntas skade som omfattes av kapittel 11, det vil si skader som er omfattet av HNS-konvensjonen, fra reglene om ansvarsbegrensning i sjøloven kapittel 9. Ansvarsbegrensningen vil følge de særskilte reglene om dette i HNS-konvensjonen, jf. lovforslaget § 215.

Til § 175

Endringen i lovforslaget § 175 nr. 1 er av rent teknisk karakter og går ut på å nummerere nr. 1 på samme måte som de andre numrene i paragrafen. De foreslåtte endringene i begrensningsbeløpene i lovforslaget § 175 nr. 2 og 3 vil bringe disse i samsvar med de nye og høyere globalansvarsgrensene i artikkel 6 nr. 1 bokstav a og bokstav b i 1996-endringsprotokollen til konvensjon om begrensing av ansvaret for sjørettslige krav 1976, se punkt 6.3 om bakgrunnen for endringen av begrensningsbeløpene.

Til § 182 b

§ 182 b gjennomfører deler av direktiv 2009/20/EF om skipsreders forsikring mot sjørettslige krav i norsk rett og kom inn i sjøloven ved endringslov 5. april 2013 nr. 11. Ved innføringen av bestemmelsen ble det forutsatt at tilsyn og kontroll med forsikrings- og sertifikatplikten skal gjennomføres som ledd i den alminnelige flaggstats- og havnestatskontrollen. Når det gjelder utenlandske skip, er kontroll av sertifikat etter § 182 a et av de dokumentene som kontrolleres av Sjøfartsdirektoratet i forbindelse med havnestatskontrollen. Etter departementets syn er det naturlig at det er tilsynsmyndigheten som også har kompetanse til å bortvise og pålegge anløpsforbud dersom det konstateres brudd på sertifikatplikten. Sjøfartsdirektoratet har tilsvarende myndighet når det gjelder norske skip, jf. § 182 c. Departementet foreslår at bestemmelsen endres slik at det klargjøres at myndighet etter § 182 b utøves av Sjøfartsdirektoratet.

Til § 193

Endringen i § 193 er av rent teknisk karakter for å fjerne tekst som ved en inkurie ble stående igjen etter endringen i § 193 andre ledd bokstav f ved endringslov 21. desember 2007 nr. 128, se avslutningen i andre ledd i nåværende lov.

Til § 211

Forslaget § 211 tilsvarer i hovedsak § 212 i Sjølovkomiteens forslag, men med litt andre lovtekniske løsninger. Videre er det foreslått endringer som reflekterer vedtakelsen av 2010-protokollen.

Første ledd med definisjonen av «farlig gods» gjennomfører 2010 HNS-konvensjonens artikkel 1 nr. 5 med definisjonen av farlige og skadelige stoffer. Se alminnelige merknader punkt 4.2.6. Slik definisjonen er bygget opp, vil endringer i listene over stoffer i de ulike internasjonale regelverkene som det henvises til, ikke nødvendiggjøre lovendringer. Definisjonene er oppdatert for å reflektere endringene i 2010-protokollen som er foretatt for å presisere om og i hvilken utstrekning endringer i kodene som har funnet sted etter vedtakelsen av 1996-konvensjonen, skal være omfattet av erstatningsregimet for HNS.

Når det gjelder bokstav b, viser departementet til at denne gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 1 nr. 5 bokstav a nr. ii. 1996 HNS-konvensjonen artikkel 1 nr. 5 bokstav a nr. ii viste opprinnelig til MARPOL bilag II til vedlegg II. MARPOL bilag II til vedlegg II ble revidert med virkning fra 1. januar 2007, slik at bilag II ikke lenger eksisterer. IMOs juridiske komité vedtok på denne bakgrunn Resolution LEG.4(91), hvor det ble vist til at de aktuelle stoffene fortsatt vil være dekket av regel 1.10 av det reviderte vedlegg II i MARPOL. I tråd med dette ble det innarbeidet en henvisning til regel 1.10 av det reviderte vedlegg II i definisjonen i konvensjonen artikkel 1 nr. 5 bokstav a nr. ii, jf. 2010-protokollen artikkel 3. Ordene «med senere endringer» i bokstav b fanger opp den endringen som er skjedd i MARPOL.

Annet ledd inneholder definisjonen av skip, jf. 2010 HNS-konvensjonen artikkel 1 nr. 1. Definisjonen er den samme som i 2001 bunkerskonvensjonen artikkel 1 nr. 1. Sjølovkomiteen presiserer at definisjonen «omfatter både selvgående fartøy og fartøy som må trekkes eller som på annen måte ikke er selvgående», se NOU 2004: 21 punkt 5 side 30. Departementet foreslår her en noe annen ordlyd, men med det samme innholdet som i Sjølovkomiteens forslag.

Tredje ledd inneholder definisjonene av HNS i bulk og pakket HNS, som er av betydning for reglene om ansvarsgrenser i forslaget § 215 og reglene om avgifter til HNS-fondet i forslaget § 222. Definisjonene ble innført i konvensjonen gjennom 2010-protokollen, og finnes således ikke i Sjølovkomiteens forslag.

Fjerde ledd inneholder definisjonen av eier, jf. 2010 HNS-konvensjonen artikkel 1 nr. 3. Definisjonen er den samme som i 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 1 nr. 3, jf. sjøloven § 191 femte ledd. Reguleringen tilsvarer Sjølovkomiteens forslag § 212 bokstav c, men med en noe annen lovteknisk utforming.

Femte ledd inneholder en definisjon av sjøtransport, og gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 1 nr. 9. Reguleringen, som tilsvarer Sjølovkomiteens forslag § 212 bokstav d, klargjør hvilken periode i tid de farlige stoffene er omfattet av 2010 HNS-konvensjonen. Skjæringstidspunktet er når godset fysisk helt eller delvis befinner seg i skipet eller i noen del av dets innretninger, for eksempel en lasterampe til skipet. Om godset befinner seg på havneterminalen når skaden inntreffer, kommer 2010 HNS-konvensjonens regler ikke til anvendelse.

Sjette ledd gjør det klart at henvisningen til «HNS-konvensjonen» i kapittel 11 betyr Den internasjonale konvensjon 3. mai 1996 om ansvar og erstatning for sjøtransport av farlig og skadelige stoffer, som endret ved protokollen av 30. april 2010.

Syvende ledd inneholder en definisjon av «HNS-fondet», som klargjør at det med dette siktes til Det internasjonale erstatningsfondet som etableres ved 2010 HNS-konvensjonen, jf. 2010 HNS-konvensjonen artikkel 1 nr. 11.

Åttende ledd inneholder en definisjon av konvensjonsstat og klargjør at det med dette siktes til stater som er tilsluttet 2010 HNS-konvensjonen. Definisjonen tilsvarer Sjølovkomiteens forslag § 212 bokstav f, med den endring som vedtakelsen av 2010-protokollen medfører.

Til § 212

§ 212 slår fast prinsippet om objektivt ansvar for skipets eier for skade voldt ved sjøtransport av farlig gods. Paragrafen tilsvarer i hovedsak § 211 i Sjølovkomiteens forslag.

Første ledd første punktum gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 7 nr. 1 om det objektive ansvaret for skipets eier. Det er en betingelse for ansvar at skaden skyldes de farlige egenskapene ved godset, jf. konvensjonen artikkel 1 nr. 6. Dette innebærer at det er tap og skade som skyldes stoffene som sådan, typisk gjennom brann, eksplosjon, utslipp eller lignende, som er dekket. Skade som for eksempel skyldes at lasten forskyver seg eller at en tønne eller container som inneholder farlig gods faller ned på noen, vil ikke være omfattet.

Annet punktum om ansvaret for skade voldt ved en serie hendelser med samme opphav gjennomfører bestemmelsen i artikkel 7 nr. 1 i 2010 HNS-konvensjonen, som tilsvarer bestemmelsen om dette i artikkel III nr. 1 i 1992-ansvarskonvensjonen. Sjølovkomiteen viser i spesialmerknadene til § 211, jf. NOU 2004: 21 punkt 5 side 28, til merknadene i NOU 1973: 46 side 19 og 20, hvor det heter:

«[…] I enkelte tilfelle vil det kunne være vanskelig å avgjøre om den skadevoldende begivenhet skal sies å ha ny «opprinnelse» eller oppfattes som ledd i en serie av begivenheter med samme opprinnelse. Spørsmålet om begivenheten tilhører en serie av begivenheter eller må anses som selvstendig, har betydning ikke bare for spørsmålet om hvem som er ansvarlig, men også for begrensningsbeløpet […], og foreldelsen. […]

Når domstolene skal ta standpunkt til spørsmålet om det foreligger en begivenhetsserie eller separate begivenheter, vil de måtte foreta en konkret vurdering av skadeårsakene i hvert enkelt tilfelle ut fra adekvans- og kausalitetsbetraktninger.»

Tredje punktum gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 8 nr. 1 om solidaransvar i visse tilfelle der skaden er oppstått ved en hendelse som involverer to eller flere skip, og tilsvarer Sjølovkomiteens forslag til § 216 første ledd. Bestemmelsen tilsvarer sjøloven § 191 første ledd tredje punktum, som gjennomfører 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 4. 2010 HNS-konvensjonens bestemmelse inneholder en presisering som man ikke har i 1992-ansvarskonvensjonen, om at utgangspunktet er at hver eier er ansvarlig. Tilsvarende gjelder etter alminnelige rettsregler også for ansvaret etter 1992-ansvarskonvensjonen, jf. sjøloven § 191 første ledd tredje punktum.

Departementet viser ellers til Sjølovkomiteens spesialmerknader til bestemmelsen i NOU 2004: 21 punkt 5 på side 32:

«Første ledd bestemmer at hver eier er ansvarlig etter reglene i §§ 211 til 213 dersom skade er oppstått ved en hendelse som angår to eller flere skip som hver for seg transporterer farlig gods. Komiteen antar at dette uansett ville følge av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper, men ser det som en fordel å lovfeste regelen. En forutsetning for at bestemmelsen skal få anvendelse, er at skipene er innblandet i samme hendelse eller hendelsesrekke. Videre er det et krav om at skipene på en eller annen måte er fysisk involvert i hendelsen som har ført til skade for at eierne skal bli ansvarlig etter paragrafen her. Tilknytningskravet antas i utgangspunktet å være relativt svakt. Det er i denne sammenheng ikke et spørsmål om årsakssammenheng mellom skaden og de farlige og skadelige egenskapene ved godset som transporteres med hvert enkelt skip, men et spørsmål om den hendelsen som har ført til skaden angår hvert enkelt skip. Etter annet punktum hefter eierne solidarisk for skade som ikke på rimelig måte kan tilbakeføres til ett av skipene. Om det ikke er mer sannsynlig at lasten på ett av skipene har forårsaket skaden, vil eierne av begge eller alle skipene hefte på solidarisk grunnlag. Det nevnes at den enkelte eier likevel kan fritas for ansvar etter reglene i § 213.»

Departementet viser for øvrig til Sjølovkomiteens uttalelser i NOU 2004: 21 punkt 5 på side 32 i spesialmerknadene til § 216:

«Solidaransvaret etter første ledd kan føre til at hver enkelt eier kan kreves for mer enn sin andel av det totale tapet, men eieren kan ikke kreves for mer enn det som er begrensingsbeløpet for vedkommende skip. Om det ved en ulykke der to skip er involvert er totale tap på NOK 150 mill., og begge skipene er på 2 000 tonn, kan de skadelidte kreve den ene eieren for NOK 100 mill. (10 mill. SDR), og den andre for NOK 50 mill. Det er dermed normalt større muligheter for full tapsdekning ved ulykker der flere eiere er ansvarlige. For øvrig griper ikke reglene her inn i de ellers gjeldende reglene om regress mellom de ansvarlige, jf. annet punktum.»

Annet ledd med definisjonen av «skade» gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 1 nr. 6. Første punktum inneholder i bokstav a til d en oppregning som tilsvarer oppregningen i konvensjonen artikkel 1 nr. 6 bokstav a til d. Bokstav a om personskade omfatter, i motsetning til den tilsvarende bestemmelsen i 1992-ansvarskonvensjonen (jf. sjøloven § 191 annet ledd), også skader som oppstår om bord på skipet. Skader på mannskapet vil derfor i utgangspunktet være omfattet, jf. likevel tredje ledd bokstav d om forholdet til reglene om yrkesskadeerstatning og liknende. Også skade på skipets egne passasjerer er i utgangspunktet omfattet, men vil ofte falle utenfor etter unntaket i tredje ledd bokstav c. Annet ledd bokstav b om tap av eller skade på eiendom utenfor skipet innebærer at slik skade om bord på skipet ikke er omfattet av ansvaret.

Annet ledd bokstav c, som omhandler forurensningsskade, gjennomfører artikkel 1 nr. 6 bokstav c i 2010 HNS-konvensjonen. Bestemmelsen svarer, sammen med annet ledd annet punktum, til bestemmelsen i sjøloven § 191 annet ledd bokstav a, som gjennomfører den tilsvarende bestemmelsen i artikkel 1 nr. 6 bokstav a i 1992-ansvarskonvensjonen.

Når det gjelder spørsmålet om hva slags tap og skade som anses som forurensningsskade, vises til forarbeidene til den tilsvarende bestemmelsen i sjøloven § 191, jf. NOU 1973: 46 side 18, Ot.prp. nr. 48 (1973–74) side 14–15 og Ot.prp. nr. 21 (1994–95) side 11–12. Siden 2010 HNS-konvensjonen på dette punktet er utformet etter mønster av 1992-ansvarskonvensjonen, vil de samme prinsippene i utgangspunktet gjelde.

Annet ledd bokstav d gjelder skadeavvergende og skadebegrensende tiltak. Bestemmelsen svarer til sjøloven § 191 annet ledd bokstav b. Det er imidlertid én forskjell: Reglene om slike tiltak i sjøloven § 191 gjelder bare tiltak ved forurensningsskade, mens bestemmelsen om dette i 2010 HNS-konvensjonen gjelder tiltak ved alle typer skader. Eksempler på tiltak som vil være omfattet, kan for eksempel være å fjerne farlig gods fra et skip som er forlist, å taue et skip med eksplosjonsfare i lasten vekk fra en havn eller å evakuere befolkningen i en by på grunn av utslipp av farlige gasser fra et skip.

Annet ledd annet punktum gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 1 nr. 6 bokstav c. Eksempler på gjenoppretting er for eksempel utsetting av arter eller opprydning og rensing etter utslipp.

Tredje ledd bokstav a til d gjennomfører unntakene fra 2010 HNS-konvensjonens virkeområde i konvensjonen artikkel 4 nr. 1 til 3.

Sjølovkomiteen presiserer i sine spesialmerknader til bokstav c, jf. NOU 2004: 21 punkt 5 side 29, at unntaket for skade på passasjer bare gjelder krav mot transportøren, og at passasjerene ikke vil være avskåret fra å kreve erstatning etter 2010 HNS-konvensjonen fra den registrerte eieren av skipet og fra HNS-fondet. Departementet vil her legge til at dersom den registrerte eieren også er passasjerens medkontrahent i transportavtalen, innebærer det at kravet mot den registrerte eieren vil bygge på kontrakt. Krav bygd på kontrakt faller utenfor 2010 HNS-konvensjonen etter artikkel 4 nr. 1, jf. tredje ledd bokstav c. Slike krav vil heller ikke være omfattet av HNS-fondets ansvar. For passasjerskader er det imidlertid vedtatt en egen konvensjon, 2002 Aten-konvensjonen om transport av passasjerer og deres reisegods til sjøs. Norge ratifiserte 2002 Aten-konvensjonen 26. november 2013. EU har gjort utvalgte deler av 2002 Aten-konvensjonen og IMOs forbehold og retningslinjer for gjennomføring av konvensjonen til EU-rett, jf. forordning (EF) nr. 392/2009 av 23. april 2009 om erstatningsansvar for transportører ved ulykker under sjøtransport av passasjerer. Forordning (EF) nr. 392/2009 og 2002 Aten-konvensjonen er gjennomført i norsk rett ved endringslov 7. juni 2013 nr. 30, som trådte i kraft 1. januar 2014.

Skade på passasjerer om bord på et annet skip enn det skipet som fører det farlige godset som har forårsaket skaden, vil i alle tilfelle være omfattet av 2010 HNS-konvensjonen. Dette kan være tilfellet der et skip som er lastet med farlig gods, kolliderer med et passasjerskip, og den farlige lasten forårsaker skader om bord på passasjerskipet.

Tredje ledd bokstav d gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 4 nr. 2 om at 2010 HNS-konvensjonen ikke kommer til anvendelse i den grad reglene er uforenlige med gjeldende regler vedrørende erstatning til arbeidstakere eller trygdeordninger. Som Sjølovkomiteen viser til i spesialmerknaden til bestemmelsen, kan den føre til at rettsstillingen blir noe forskjellig for mannskap som har skipets registrerte eier som arbeidsgiver, og mannskap som har andre enn skipets registrerte eier som arbeidsgiver, da eventuelt motstrid med konvensjonen kun oppstår i det førstnevnte tilfellet.

Fjerde ledd gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 1 nr. 6 annet punktum om samvirkende skadeårsaker.

Til § 213

Forslaget § 213 tilsvarer § 213 i Sjølovkomiteens forslag, men med en litt annen lovteknisk utforming, ved at det er henvist til de tilsvarende reglene i sjøloven § 192.

2010 HNS-konvensjonen artikkel 7 nr. 2 bokstav a, b og c inneholder de samme unntakene fra eierens ansvar som 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 3 nr. 2 bokstav a, b og c. Videre inneholder 2010 HNS-konvensjonen artikkel 7 nr. 3 den samme regelen om lemping av ansvaret som 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 3 nr. 3. 1992-ansvarskonvensjonens regler om dette er gjennomført i sjøloven § 192, og i lovforslaget § 213 første ledd vises bare til den bestemmelsen. Se merknadene til sjøloven § 192 i NOU 1973: 46 side 20–21.

Både 1992-ansvarskonvensjonen og 2010 HNS-konvensjonen unntar fra ansvar skade som i sin helhet skyldes en handling utført av en tredjeperson for å volde skade, jf. § 192 første ledd bokstav b. En terrorhandling vil typisk være omfattet av dette unntaket. Utslipp av farlige stoffer fra skipet som skyldes en terrorhandling, vil derfor ikke være omfattet av ansvaret etter konvensjonen i utgangspunktet. Skade som skyldes en slik forsettlig handling fra en tredjeperson, vil likevel ikke være unntatt fra ansvar etter konvensjonen dersom handlinger eller unnlatelser på skipets side har vært medvirkende til skaden. Skaden vil da ikke i sin helhet skyldes tredjepersonens handling. Sjølovkomiteen drøfter på denne bakgrunn gjeldende forsikringspraksis hva gjelder dette unntaket i sine spesialmerknader til § 213 første ledd, jf. NOU 2004: 21 punkt 5 side 30:

«Etter unntaksregelen i bokstav b er eieren fri for ansvar dersom han beviser at skaden i sin helhet er forårsaket ved terror- eller krigshandlingen. Etter gjeldende forsikringspraksis, bl.a. i P&I-klubbene, vil eierens ansvar imidlertid være ekskludert fra dekning dersom terror- eller krigshandlingen anses som hovedårsaken til skaden. Gjeldende praksis oppfyller med andre ord ikke konvensjonens krav til forsikringsdekning (dette problemet eksisterer i dag også for oljesølsansvaret, men her har man funnet en midlertidig løsning). Så lenge ikke konvensjonen revideres på dette punktet, vil den lovbestemte forsikringsplikten måtte tilpasses konvensjonskravene.»

Norges Rederiforbund og Den Norske Advokatforening reiser i sine høringsuttalelser spørsmål om forsikring for terrorrelaterte skader og skader som skyldes bruk av biologiske og kjemiske våpen. Disse høringsinstansene viser til at det gjelder et unntak i både kasko- og ansvarsdekningen for skader eller tap som skyldes bruk av biologiske og kjemiske våpen eller der hovedårsaken til skaden er en terrorhandling. Norges Rederiforbund uttaler:

«Som Departementet er kjent med, er det rederinæringens syn at i tilfelle skader/tap som skyldes terrorisme bør skipets eier være fri for ansvar på lik linje som det som gjelder ved krig. Det er i dag skipenes krigsforsikring som dekker skader som skyldes terrorisme begrenset opp til skipets forsikringsverdi. I tillegg er det mulig å tegne ansvarsforsikring (P&I) på opp til 500 mill. USD. Det gjelder imidlertid et meget vesentlig unntak i både kasko- og ansvarsdekningen i forhold til skader eller tap som skyldes bruk av biologiske og kjemiske våpen – den såkalte RACE II klausulen. Det betyr at det er et vesentlig hull i forsikringsdekningen, mens konvensjonen ikke har tilsvarende unntak for skipets ansvar. Problemstillingen eksisterer også for andre ansvarskonvensjoner, og vi vil oppfordre norske myndigheter til å bistå rederinæringen med å finne internasjonale løsninger på dette problemet.»

Den Norske Advokatforening uttaler:

«Endelig vil Advokatforeningen peke på den problemstillingen som er behandlet i motivene til § 213 (side 30 i NOU 2004: 21). Det pekes her på at unntaket for ansvar i konvensjonen kun gjelder hvor skaden i sin helhet er forårsaket ved terror eller krigshandlinger, mens forsikringsdekningen bortfaller hvor terror og krigshandlinger er hovedårsaken til skaden. Videre inneholder kasko og ansvarsdekning unntak for skader eller tap som skyldes bruk av biologiske og kjemiske våpen – den såkalte RACE II klausulen. Advokatforeningen vil kun peke på denne problemstillingen og oppfordre norske myndigheter til å bistå skipsfartsnæringen med å finne internasjonale løsninger på dette problemet.»

Sjøassurandørenes Centralforening, Cefor, uttaler at man tiltrer Sjølovkomiteens forslag om at Norge ratifiserer HNS-konvensjonen, under forutsetning av at «det oppnås en løsning med hensyn til forskjellen mellom konvensjonens krav til forsikringsdekning og den dekningen som P&I klubbene i dag tilbyr for dekning av ansvar ved terror- og krigshandlinger».

Når det gjelder terrorhandlinger mot skipet som medfører skade på skipet og derpå følgende utslipp, viser departementet til at problemstillingen her er den samme for skip som fører farlig gods, som for oljetankere. Reglene i 2010 HNS-konvensjonen er her de samme som i 1992-ansvarskonvensjonen, og ansvarsgrensene er i omtrent tilsvarende størrelsesorden. Den internasjonale skipsfartsnæringen har klart å fremskaffe den nødvendige forsikringsdekningen i forbindelse med 1992-ansvarskonvensjonen, jf. Sjølovkomiteens uttalelse som er sitert foran. Departementet legger til grunn at skipsfartsnæringen på den samme måten vil finne løsninger i markedet for forsikringsplikten etter 2010 HNS-konvensjonen.

Når det særlig gjelder «RACE II-klausulen» og hullet i forsikringsdekningen for bruk av biologiske og kjemiske våpen, som Den Norske Advokatforening og Norges Rederiforbund viser til, vil departementet for øvrig bemerke at dersom terrorister uten skipseierens viten smugler slike våpen om bord på et skip for å benytte disse til en terrorhandling, vil våpnene ikke være å anse som «gjenstander som transporteres som last», jf. 2010 HNS-konvensjonen artikkel 1 nr. 5. Eieren av det aktuelle skipet som terroristene benytter, vil derfor ikke bli ansvarlig etter 2010 HNS-konvensjonen for følgene av en slik terrorhandling. (Om slike våpen her hadde vært å anse som last, ville uansett unntaket i forslaget § 213 annet ledd gjelde.) Dersom et skip fører biologiske og kjemiske våpen som last, og de aktuelle våpnene skulle være omfattet av kodene for farlig last i definisjonen i artikkel 1 nr. 5, må de som transporterer slike våpen, sørge for å fremskaffe den påkrevde forsikringen etter 2010 HNS-konvensjonen. Departementet antar at man ved slik våpentransport uansett må ha spesielle forsikringsordninger.

Når det gjelder faren for bruk av biologiske og kjemiske våpen mot skipet, står ansvar etter 2010 HNS-konvensjonen i samme stilling som ansvar etter 1992-ansvarskonvensjonen. Departementet antar at næringen selv vil finne løsninger på dette, slik man har løst det liknende spørsmålet om forsikring for terrorskader i forbindelse med 1992-ansvarskonvensjonen, jf. foran.

Annet ledd gjennomfører det særskilte unntaket for ansvar som gjelder i tilfelle der senderen eller avlasteren har unnlatt å gi opplysninger om godsets farlige eller skadelige egenskaper, jf. 2010 HNS-konvensjonen artikkel 7 nr. 2 bokstav d.

Til § 214

Lovforslaget § 214 tilsvarer § 214 i Sjølovkomiteens forslag, men med en noe annen lovteknisk utforming ved at det er henvist til de tilsvarende reglene i sjøloven § 193.

Første ledd gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 7 nr. 4 og svarer til sjøloven § 193 første ledd.

Annet ledd første punktum gir reglene om ansvarsfritak for visse personer (ansvarskanalisering) i sjøloven § 193 annet og tredje ledd tilsvarende anvendelse. 2010 HNS-konvensjonen artikkel 7 nr. 5 inneholder de samme reglene om dette som 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 3 nr. 4. For ordens skyld nevnes det at henvisningen blant annet innebærer ansvarsfritak for losen eller en annen person som utfører tjeneste for skipet, jf. høringsuttalelsen til Kystverket hvor det særskilt ble pekt på behovet for regler om ansvarskanalisering for å begrense losens ansvar ved sjøulykker med farlig gods.

Som i 1992-ansvarskonvensjonen gjelder 2010 HNS-konvensjonens regler om ansvarsfritak ikke for sender, avlaster, eier eller mottaker av lasten. På samme måte som i sjøloven § 192 foreslår Sjølovkomiteen likevel en bestemmelse i annet ledd om at reglene om kanalisering også skal gjelde sender, avlaster, eier eller mottaker av lasten. Sjølovkomiteen utaler om dette i sine spesialmerknader til § 214 annet ledd i NOU 2004: 21 punkt 5 på side 31:

«Annet ledd gjennomfører konvensjonen art. 7 nr. 5, og svarer til sjøloven § 193 annet ledd. Etter bestemmelsen kan det ikke kreves erstatning av de nevnte personer etter § 211, med mindre vedkommende selv har voldt skaden ved forsett eller grov uaktsomhet og med forståelse av at slik skade sannsynligvis ville oppstå. Adgangen til å gjøre erstatningskrav gjeldende er avskåret for disse personene for all skade som omfattes av § 211, uten hensyn til om krav gjøres gjeldende etter ansvarsgrunnlaget i § 211 eller på annet grunnlag. I samsvar med sjøloven § 193 annet ledd bokstav c, foreslås det i bokstav c en kanalisering som går lenger enn konvensjonen art. 7 nr. 5 bokstav c. Bl.a. har det danske Sølovsudvalget villet foreslå samme kanaliseringsregel som i sjøloven § 193 annet ledd bokstav c, og hensynet til nordisk rettsenhet tilsier at den samme regelen bør gjelde i den norske sjøloven. Denne utvidede kanaliseringen er imidlertid begrenset av bestemmelsen i tredje ledd i paragrafen her.»

Sjølovkomiteen foreslår videre i tredje ledd i lovforslaget § 214 en regel som gjør unntak fra denne utvidede regelen om kanalisering for senderen, avlasteren eller eieren av godset. Unntaket foreslås gjort gjeldende i tilfelle der vedkommende sender mv. har unnlatt å gi opplysninger om godsets farlige egenskaper, og eieren av skipet er uten ansvar etter § 213 annet ledd på bakgrunn av denne unnlatelsen. Bakgrunnen for Sjølovkomiteens forslag her er at den utvidelsen av kanaliseringsregelen som Sjølovkomiteen foreslår i annet ledd, i et slikt tilfelle kan medføre at verken skipseieren eller den aktuelle senderen, avlasteren eller eieren av godset blir ansvarlig.

I forslaget § 214 annet ledd annet punktum følger departementet ikke opp Sjølovkomiteens forslag om at reglene om kanalisering også skal beskytte senderen, avlasteren, eieren eller mottakeren av godset mot ansvar. Hensynet til nordisk rettsenhet peker ikke i noen entydig retning i denne sammenheng. En tilsvarende regel som i Sjølovkomiteens forslag er å finne i den danske loven som gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen, jf. lov nr. 618 af 12. juni 2013 § 214 Stk. 3, men ikke i det svenske lovforslaget i SOU 2006: 92. Ved sjøtransport av farlig gods kan det være av stor betydning at sender og avlaster mv. gir korrekt informasjon om godsets farlige egenskaper og sørger for forsvarlig pakking og merking. Å beskytte disse mot ansvar, kan derfor være uheldig ut fra preventive hensyn knyttet til forsvarlig behandling av farlig gods. Den regelen som Sjølovkomiteen foreslår i § 214 tredje ledd, innebærer riktig nok at det likevel ikke beskyttes mot ansvar for senderen eller avlasteren der disse ikke har gitt tilstrekkelig opplysninger om godset. Andre forhold knyttet til godset, for eksempel forsømmelser når det gjelder forsvarlig pakking o.l., er likevel ikke omfattet av dette unntaket. En slik ordning med utvidet kanalisering kombinert med unntak fra denne kanaliseringen er etter departementets syn også noe mer komplisert lovteknisk enn nødvendig. I departementets forslag er derfor dette løst ved at kanaliseringsregelen ikke utvides til å omfatte sender, avlaster osv.

Annet ledd første punktum gir også reglene om regress i sjøloven § 193 tredje ledd tilsvarende anvendelse. Bestemmelsen tilsvarer § 214 fjerde ledd i Sjølovkomiteens forslag.

Til § 215

Forslaget § 215 tilsvarer § 215 i Sjølovkomiteens forslag, men med en annen lovteknisk utforming, ved at det på noen punkter er henvist til de tilsvarende reglene i sjøloven § 194. Videre er det foreslått endringer som reflekterer vedtakelsen av 2010-protokollen.

Første og annet ledd gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 9 nr. 1 om retten til begrensning av ansvaret og om begrensningsbeløpene for henholdsvis HNS i bulk og pakket HNS. Se punkt 4.2.3 i alminnelige merknader om størrelsen på begrensningsbeløpene.

Tredje ledd første punktum bestemmer at begrensningsbeløpet i første ledd gjelder alt ansvar i anledning samme hendelse eller serie med hendelser av samme opphav. Regelen tilsvarer sjøloven § 194 annet ledd første punktum. Dersom de hendelser som eieren er ansvarlig for etter § 212, ikke har samme opphav eller ikke er en del av samme hendelsesrekke, er eieren ansvarlig med fullt begrensningsbeløp for hver separate begivenhet.

Når det gjelder bestemmelsen i tredje ledd annet punktum om sakskostnader og forsinkelsesrente, viser departementet til Sjølovkomiteens uttalelser i spesialmerknadene til bestemmelsen, jf. NOU 2004: 21 punkt 5 side 32:

«Av annet ledd annet punktum framgår at eieren hefter uten begrensning for sakskostnader og forsinkelsesrenter av de erstatningsbeløp som etter fordeling av begrensningsbeløpet skal utbetales til fordringshaverne. I forhold til den tilsvarende bestemmelsen i sjøloven § 194 annet ledd er det her presisert at skadelidte kan kreve forsinkelsesrente av de utbetalingskrav fordelingen av begrensningsfondet gir grunnlag for. Grunnlaget for eierens ansvar for renter og sakskostnader følger ikke av § 211, men av ellers gjeldende regler om ansvar for renter og sakskostnader ved krav om erstatning. Særlig i forhold til begrensningsfondet vil det være rimelig å kompensere tapet i verdi av utbetalingskravet som følge av den tid som går fra skaden til utbetaling fra begrensningsfondet. Når fondet er opprettet, har en skadelidt ikke mulighet til å få erstatning før fondet er fordelt. Skal det rettskrav på erstatning som skadelidte har etter fordelingen av begrensingsfondet ikke bli redusert i verdi som følge av tidsforløpet, må forsinkelsesrente av utbetalingskravet komme i tillegg. En slik regel antas ikke å være i strid med konvensjonene, se merknadene til § 232 nytt fjerde ledd nedenfor og henvisningen der til NOU 1980: 55 s. 51. Komiteen antar at tilsvarende presisering bør gjøres i sjøloven § 194 annet ledd.»

En tilsvarende presisering følger av sjøloven § 194 annet ledd annet punktum. Når det gjelder § 215 annet ledd annet punktum og § 194 annet ledd annet punktum, kan det være grunn til å vurdere om regelen om at renter ikke dekkes i begrensningsfondet, bør oppheves. En slik vurdering foretas imidlertid ikke i denne proposisjonen. Se for øvrig kommentarene om dette i spesialmerknadene til endringene i § 244.

Fjerde ledd viser til at sjøloven § 194 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende. § 194 tredje ledd gjelder bortfall av retten til begrensning av ansvaret, og gjennomfører 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 5 nr. 2, som er likelydende med 2010 HNS-konvensjonen artikkel 9 nr. 2. § 194 fjerde ledd inneholder definisjonen av SDR i 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 5 nr. 9, som tilsvarer definisjonen av SDR i 2010 HNS-konvensjonen artikkel 1 nr. 12.

Sjølovkomiteen foreslår i sitt forslag § 216 en uttrykkelig presisering av at hver eier kan kreve sitt ansvar begrenset etter reglene i forslaget § 215 i tilfeller der skaden er oppstått ved en hendelse som involverer to eller flere skip. Departementet viser til at dette uansett følger av § 215, og det er etter departementets syn unødvendig å presisere dette ytterligere.

Til § 216

Forslaget § 216 tilsvarer § 217 i Sjølovkomiteens forslag, men med en noe annen lovteknisk utforming ved at det på enkelte punkter er henvist til de tilsvarende reglene i sjøloven §§ 176 og 195.

Første ledd gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 9 nr. 3, som krever at eieren må opprette et begrensningsfond for å ha rett til å begrense ansvaret etter lovforslaget § 215. Bestemmelsen tilsvarer sjøloven § 195, som gjennomfører den tilsvarende bestemmelsen i 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 5 nr. 3.

Reglene i 2010 HNS-konvensjonen artikkel 9 om fondsopprettelse, fondsbeløpets størrelse mv. følger av kapittel 12 i sjøloven, som også vil gjelde begrensningsfond etter kapittel 11, jf. forslaget til endringer i § 231.

Annet leddførste punktum om forholdsmessig fordeling av fondsbeløpet gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 9 nr. 4. Bestemmelsen tilsvarer sjøloven § 195 annet ledd første punktum, som gjennomfører den samme bestemmelsen i 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 5 nr. 4. Annet ledd annet og tredje punktum om fortrinnsretten til dekning ved død og personskade gjennomfører reglene om dette i 2010 HNS-konvensjonen artikkel 11, som ikke har noen parallell i 1992-ansvarskonvensjonen. Om det fortsatt gjenstår udekkede krav på erstatning for død eller personskade etter at to tredeler av fondet er fordelt, vil den resterende delen av disse erstatningskravene likestilles med andre erstatningskrav ved fordelingen av den siste tredelen.

Tredje ledd viser til at § 195 tredje ledd, som gjelder eierens egne utgifter til tiltak for å begrense forurensningsskade, og fjerde ledd, som viser til reglene i kapittel 12 om begrensningsfond og begrensningssøksmål, gjelder tilsvarende. Reglene i § 195 tredje ledd gjennomfører 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 5 nr. 8, som tilsvarer 2010 HNS-konvensjonen artikkel 9 nr. 8. Sjølovkomiteen viser til at det etter sjøloven § 195 tredje ledd bare er utgifter som skriver seg fra tiltak som er gjort etter den ansvarsbetingende hendelsen (som har voldt eller truer med å volde skade), som eieren kan melde i fondet, jf. spesialmerknadene til bestemmelsen i NOU 2004: 21 punkt 5 side 33. Med henvisningen til sjøloven § 195 fjerde ledd, jf. sjøloven kapittel 12, gjennomføres bestemmelsene i 2010 HNS-konvensjonen artikkel 9 med nærmere regler om begrensningsfond og begrensningssøksmål.

Fjerde ledd tilsvarer reglene i sjøloven § 195 femte ledd om virkningene av at eieren har opprettet begrensningsfond i samsvar med konvensjonen i en annen konvensjonsstat.

Til § 217

Forslaget § 217 tilsvarer i innhold § 218 i Sjølovkomiteens forslag, men med en noe annen lovteknisk løsning ved at det vises til reglene i § 196 første ledd.

Første ledd regulerer situasjonen der fond er opprettet i Norge, og viser til at reglene i § 196 første ledd da gjelder tilsvarende. Bestemmelsen gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 10 nr. 1, som tilsvarer bestemmelsen i 1992-ansvarskonvensjonen i artikkel 6 nr. 1.

Annet ledd åpner på nærmere bestemte vilkår for en tilsvarende rett til å begrense ansvaret ved å opprette fond i en annen konvensjonsstat. Om forståelsen av vilkårene uttaler Sjølovkomiteen i spesialmerknadene til § 218, jf. NOU 2004: 21 punkt 5 side 33–34:

«Denne begrensningen i adgangen til å ta arrest gjelder i alle konvensjonsstater, jf. annet ledd. Forutsetningen for dette er at kravshaveren har adgang til den domstol eller myndighet som forvalter fondet, og dette faktisk er tilgjengelig for kravshaveren. Hvorvidt kravshaveren har adgang til den domstol eller myndighet som forvalter fondet vil bero på prosesslovgivningen i vedkommende stat. I vilkåret om at fondet faktisk er tilgjengelig for kravshaveren ligger at det må være mulig for kravshaveren å oppnå betaling av et krav som er anerkjent ved dom, se NOU 1973: 46 s. 30. Om eieren har opprettet fond i samsvar med § 217 for en norsk domstol, vil det dermed heller ikke kunne tas arrest i eierens skip i f.eks. Danmark, under forutsetning av at vilkårene her er oppfylt og Danmark har ratifisert HNS-konvensjonen. Konvensjonen vil derimot ikke være til hinder for at det søkes dekning i eierens aktiva i stater som ikke er konvensjonsstater, selv om eieren har opprettet fond i samsvar med § 217 i Norge.»

Departementet slutter seg til synspunktene.

Til § 218

Bestemmelsen tilsvarer Sjølovkomiteens forslag § 219 og gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 12, som i hovedsak er likelydende med 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 7. Lovforslaget § 218 er derfor i hovedsak likelydende med sjøloven § 197. Se om forsikringsplikten i alminnelige merknader punkt 4.2.4 og 4.4.2.

Første ledd gjelder norske skip, og pålegger i første punktum forsikringsplikt for alle norske skip, uansett om skipet fører farlig last eller ikke. Det følger likevel av annet punktum at skip under 500 tonn kun må ha forsikring når de faktisk fører farlig gods som last. Avgjørende for forsikringsplikten for slike små skip er ikke hva eieren vet om hvilken last skipet fører, men hva slags last skipet faktisk frakter. Eierens manglende kunnskap om godsets farlige egenskaper kan imidlertid lede til ansvarsfritak, jf. lovforslaget § 213 annet ledd. Etter første ledd tredje punktum skal det utstedes sertifikat til norske skip, som bekrefter at det foreligger slik forsikring som kreves. Fjerde punktum slår fast at norske skip ikke har lov til å seile uten å ha slik forsikring som kreves, jf. 2010 HNS-konvensjonen artikkel 12 nr. 10.

Annet ledd gjelder utenlandske skip. Etter 2010 HNS-konvensjonen artikkel 12 nr. 11 skal de kontraherende stater sikre at forsikring for ansvaret etter 2010 HNS-konvensjonen er i kraft for ethvert skip som fører farlig gods som last, og som anløper eller forlater havn eller annen anløpsplass på territoriet eller i territorialfarvannet. Første punktum gjør derfor forsikringsplikten gjeldende for utenlandske skip som fører farlig gods som last, og som anløper eller forlater havn eller annen laste- eller losseplass i Norge eller på den norske del av kontinentalsokkelen. Regelen er den samme som i sjøloven § 197 annet ledd første punktum.

Annet ledd annet punktum gjelder plikten for skip fra en annen konvensjonsstat til å ha slikt sertifikat som 2010 HNS-konvensjonen krever, jf. 2010 HNS-konvensjonen artikkel 12 nr. 2 første punktum.

For skip fra en stat som ikke er tilsluttet 2010 HNS-konvensjonen, kan det etter konvensjonens artikkel 12 nr. 2 utstedes sertifikat. Det kan etter ordlyden i konvensjonen være noe uklart om det for skip fra en ikke-konvensjonsstat gjelder en plikt etter 2010 HNS-konvensjonen til å ha sertifikat, men folkerettslig er det uansett ikke noe i veien for nasjonalt å oppstille en slik sertifikatplikt for fremmede skip. Annet ledd tredje punktum pålegger på denne bakgrunn også skip fra ikke-konvensjonsstater som fører farlig gods som last, å ha sertifikat på at skipet har slik forsikring som 2010 HNS-konvensjonen krever. Dette er nødvendig for at Norge skal kunne overholde sine forpliktelser etter artikkel 12 nr. 11 til å sørge for at alle slike skip har den påkrevde forsikringen.

Tredje ledd viser til at reglene i § 197 tredje ledd gjelder tilsvarende. § 197 tredje ledd gir enkelte særregler om forsikringsplikten for statsskip. Skip som er eid av en fremmed stat og som ikke utelukkende benyttes i statlig ikke-kommersielt øyemed, er helt unntatt fra konvensjonens virkeområde, jf. forslaget § 227 annet ledd. Tredje ledd er derfor aktuell bare for andre typer statsskip, det vil si skip som er eid av den norske stat, og skip som er eid av en fremmed stat og som ikke utelukkende benyttes i statlig ikke-kommersielt øyemed.

Fjerde ledd første punktum gir hjemmel til å gi nærmere forskrifter om forsikring og sikkerhetsstillelse. Forskriftshjemmelen er nødvendig for å gjennomføre de nærmere kravene til forsikringen og sertifikatet i artikkel 12 i 2010 HNS-konvensjonen. Bestemmelsen svarer i hovedsak til sjøloven § 198. Det bør også gis uttrykkelig hjemmel for eventuelt å overlate til en organisasjon eller institusjon å utstede sertifikat. Etter fjerde ledd annet punktum kan det gjøres unntak fra forsikringsplikten for norske skip som ikke fører farlig gods som last, det vil si i tilfeller der det ikke gjelder forsikringsplikt etter konvensjonen.

Til § 219

Lovforslaget § 219 om sanksjoner ved forsømt forsikringsplikt mv. tilsvarer § 220 i Sjølovkomiteens forslag, men med en annen lovteknisk løsning ved at det vises til at § 199 skal gjelde tilsvarende. Bestemmelsen gjelder alle skip uansett nasjonalitet der det etter § 218 gjelder forsikrings- og sertifikatplikt.

Til § 220

Forslaget § 220 tilsvarer § 221 i Sjølovkomiteens forslag, men med en noe annen lovteknisk utforming ved at det er henvist til de tilsvarende reglene i sjøloven § 200. Om retten til direktekrav etter 2010 HNS-konvensjonen, se alminnelige merknader punkt 4.2.4.

Første ledd gjennomfører 2010 HNS-konvensjonens bestemmelser i artikkel 12 nr. 8 om skadelidtes rett til direktekrav mot forsikringsgiveren. Bestemmelsene om dette er de samme som i 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 9 nr. 8, som er gjennomført i sjøloven § 200.

Annet ledd gjennomfører 2010 HNS-konvensjonens bestemmelser i artikkel 9 nr. 11 om forsikringsgiverens rett til å opprette begrensningsfond med samme virkning som om det var opprettet av eieren. Bestemmelsene om dette er de samme som i 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 5 nr. 11, som er gjennomført i sjøloven § 200 annet ledd. Første punktum svarer til § 200 første punktum, mens annet punktum bare viser til at § 200 annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende.

Til § 221

Bestemmelsen, som tilsvarer § 222 i Sjølovkomiteens forslag, gir skadelidte rett til å kreve erstatning fra HNS-fondet etter reglene i kapittel 3 i HNS-konvensjonen.

Første ledd inkorporerer 2010 HNS-konvensjonens regler i kapittel 3 om HNS-fondet. (Se om HNS-fondet punkt 4.2.7 til 4.2.9 i alminnelige merknader.) Sjølovkomiteen uttaler om betydningen av denne inkorporeringen, jf. NOU 2004: 21 punkt 5 side 36:

«Inkorporeringen etablerer på den ene siden en rett for skadelidte til å kreve erstatning fra fondet (art. 14), og på den andre siden en motsvarende rett for fondet til å anerkjennes som juridisk person med adgang til norske domstoler (art. 13 nr. 2), noe som først og fremst har betydning for fondets regress, se annet ledd.»

Annet ledd regulerer HNS-fondets regress og gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 41. Bestemmelsen tilsvarer 1992-fondskonvensjonen artikkel 9, som er gjennomført i sjøloven § 201 annet ledd. Annet ledd første punktum gjelder regress mot skipets eier og forsikringsgiver, mens annet punktum gjelder regress mot alle andre. HNS-fondet har etter artikkel 41 nr. 1 rett til å tre inn i den rett som mottakeren av erstatningen måtte ha mot eieren eller dennes forsikringsgiver. Henvisningen til forslaget § 220 innebærer at HNS-fondet da vil ha den samme retten til direktekrav.

Kanaliseringsregelen i 2010 HNS-konvensjonen artikkel 7 nr. 5, jf. lovforslaget § 214 annet ledd som viser til sjøloven § 193 annet ledd, gjelder ikke ved HNS-fondets regress. Etter artikkel 41 nr. 2 skal intet i konvensjonen innskrenke HNS-fondets rett til regress eller inntreden ved subrogasjon mot noen person, annet enn de personene som er nevnt i nr. 1, i den utstrekning disse kan begrense sitt ansvar. Det er derfor i forslaget § 221 ikke henvist til regelen om kanalisering i § 214 annet ledd. (Etter Sjølovkomiteens forslag til § 222 annet ledd første punktum skal § 214 tredje ledd gjelde tilsvarende. § 214 tredje ledd i Sjølovkomiteens forslag er ikke fulgt opp i departementets forslag, se spesialmerknadene til lovforslaget § 214.)

Til § 222

Forslaget § 222 tilsvarer § 223 i Sjølovkomiteens forslag, men med de viktige endringene som følger av 2010-protokollen ved at avgiftsplikten bare gjelder HNS i bulk og ved at det er nye regler om avgiftsplikten for LNG. Bestemmelsen gjennomfører 2010 HNS-konvensjonens regler om avgiftsplikt til HNS-fondet, jf. artikkel 16 til 20. Se om avgiftsplikten punkt 4.2.9 i alminnelige merknader. Sjølovkomiteen foreslår at avgiftsplikten reguleres nærmere i forskrift, og ikke i loven. Departementet har tatt hovedreglene om avgiftsplikten med i sitt lovforslag. De nærmere reglene om organiseringen av HNS-fondet i ulike konti og beregningen av avgifter til HNS-fondet mv. anses unødvendig å innta direkte i sjøloven. Her er det tilstrekkelig med den generelle inkorporeringen av 2010 HNS-konvensjonen kapittel 3 i lovforslaget § 221. Departementet foreslår også hjemmel for å gi forskrifter til å utfylle og ved behov eventuelt også gjøre unntak fra lovens regler.

Første ledd etablerer hovedregelen om at den som er mottaker av mer enn 20 000 tonn HNS i bulk, skal betale avgift til HNS-fondet. Avgiftsplikten gjelder både ved innenriks transport og ved internasjonal transport. HNS i bulk som transporteres med skip mellom havner og losseplasser innenfor norsk territorium, vil derfor også være avgiftspliktig. Se alminnelige merknader punkt 4.2.9 om den nedre grensen for avgiftsplikt for de ulike typene av farlig gods. Som det fremgår der, skal det foretas en separat beregning av avgiftsplikten for hver konto i HNS-fondet og for hver sektor innenfor den enkelte kontoen. Første ledd gjelder beregning av avgiften for HNS i bulk under hovedkontoen, som ikke er skilt ut i en egen sektor. Annet ledd nedfeller den nedre grensen for avgiftsplikten for HNS i bulk som hører under særkontoene og særlige sektorer under hovedkontoen. Dette gjelder faste bulklaster, LPG, oljer som omfattes av 1992-fondskonvensjonen, annen olje samt LNG.

For olje som er omfattet av 1992-fondskonvensjonen, jf. annet ledd første punktum bokstav c, følger det av regelen der at det vil være de samme personene som blir avgiftspliktige etter 2010 HNS-konvensjonen, som er avgiftspliktige for den samme oljen etter 1992-fondskonvensjonen.

Tredje ledd regulerer avgiftsplikten for mottakere av LNG-last (flytende naturgass). Se 2010 HNS-konvensjonen artikkel 19 nr. 1bis. Det følger av tredje leddførste punktum at avgiftsplikten som alminnelig utgangspunkt påhviler mottaker. Tredje ledd annet punktum åpner for at avgiftsplikten kan overføres til den som umiddelbart før lossing var lastens eier, gjennom avtale. For at avgiftsplikten skal kunne overføres på denne måten, må norske myndigheter etter tredje ledd annet punktum informeres om avtalen av mottakeren. Lastens mottaker vil likevel være ansvarlig for å betale avgiften dersom lastens eier ikke gjør det, jf. tredje ledd tredje punktum. Se for øvrig om avgiftsplikten for LNG i alminnelige merknader punkt 4.2.9. At mottakerbegrepet benyttes, innebærer også at reglene om definisjonen av mottaker i konvensjonen artikkel 1 nr. 4 også vil gjelde for LNG, jf. reglene om dette i fjerde ledd.

Fjerde ledd definerer hvem som er den avgiftspliktige «mottaker» for farlig last etter første ledd og etter annet ledd bokstav a, b og d. Definisjonen følger av 2010 HNS-konvensjonen artikkel 1 nr. 4 bokstav a, og viser til den som fysisk mottar godset, jf. fjerde ledd første punktum. Ved internasjonal transport vil mottakeren normalt være den som har ansvaret for tolldeklarering av godset, dvs. importøren. I de tilfellene hvor det ikke skjer noen tollklarering, vil den som rent faktisk mottar godset, være «mottaker» i konvensjonens forstand. Ved spørsmålet om hvem som er den som fysisk mottar HNS i bulk, kan praksis fra 1992-fondskonvensjonen gi noe veiledning. Også etter 1992-fondskonvensjonen er det den som fysisk mottar godset – olje i bulk – etter lossing, som anses som «mottaker».

Ofte vil den som til slutt skal ha godset ved dets endelige bestemmelsessted, være en annen enn den som fysisk mottar godset. Dette er tilfellet for eksempel der godset sendes videre med annen transport frem til det endelige bestemmelsesstedet, eller der godset tas imot for midlertidig lagring før det sendes videre. I slike tilfelle vil den som mottar godset for videre transport eller for lagring, i utgangspunktet være «mottaker» etter konvensjonen. Når den som fysisk mottar godset, handler på vegne av en annen, tillater imidlertid konvensjonen at prinsipalen anses som mottaker, jf. artikkel 1 nr. 4 bokstav a. Forutsetningen er at HNS-fondet underrettes om hvem prinsipalen er, og at prinsipalen er undergitt en konvensjonsstats jurisdiksjon. 2010 HNS-konvensjonen regulerer for øvrig ikke nærmere når et slikt prinsipalforhold anses å foreligge. Dette er overlatt til nasjonal rett å bestemme. I fjerde ledd annet punktum, som gjennomfører bestemmelsene om dette, er begrepet «på oppdrag av en annen» benyttet. Norske myndigheter må gis melding om at prinsipalen skal anses som mottaker, slik at myndighetene kan gi informasjonen videre til HNS-fondet. (Se om rapporteringsplikten til norske myndigheter i lovforslaget § 223.) I tredje punktum fastsettes en hjemmel for departementet til å gi nærmere forskrifter om hva som skal regnes som slikt oppdrag som er omfattet av annet punktum.

Femte leddførste punktum gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 16 nr. 5 og 6 om at felles kontrollerte selskaper samt mottakere som står i nært interessefellesskap med hverandre, som til sammen mottar avgiftspliktige mengder last, hver skal betale avgifter for det som den enkelte har mottatt. Poenget med regelen er at den enkelte mottakeren skal betale avgift selv om vedkommende selv isolert sett har mottatt mindre enn den nedre grensen for avgiftsplikt. På den måten unngår en at mottakere organiserer seg vekk fra avgiftsplikten.

Det fremgår uttrykkelig av artikkel 16 nr. 6 at det avgjøres etter nasjonal rett når nært interessefellesskap eller felles kontrollert selskap anses å foreligge. I annet punktum er det gitt en hjemmel for departementet til å gi regler om dette i forskrift.

Sjette ledd regulerer situasjonen der godset er i transitt, jf. 2010 HNS-konvensjonen artikkel 1 nr. 10 annet punktum. Transitt innebærer at godset overføres fra et skip til et annet som ledd i sjøtransporten fra den opprinnelige lastehavnen til det endelige bestemmelsesstedet, uten bruk av mellomtransport med et annet transportmiddel, for eksempel lastebil. (Den nærmere fortolkning av transittbegrepet, særlig hvor lenge godset kan befinne seg i havn mellom lossing og lasting i transitt, vil antakelig bli drøftet nærmere i HNS-fondets forsamling når konvensjonen trer i kraft.) Gods i transitt skal anses mottatt først på bestemmelsesstedet for den endelige sjøtransporten.

Unntaket for transitt innebærer for det første at det ved slik omlasting mv. i Norge, vil være mottakeren i den endelige mottakshavnen i Norge, som blir avgiftspliktig, jf. første punktum. Unntaket innebærer videre at last i transitt der den endelige mottakshavnen ligger utenfor Norge, faller utenfor anvendelsesområdet til forslaget § 222, jf. annet punktum. (For gods med endelige mottakshavn utenfor HNS-området, skal det ikke betales avgift til HNS-fondet overhodet. Ulykker med gods i transitt er imidlertid omfattet av konvensjonens erstatningsregler på vanlig måte.)

I syvendeledd gis en regel som presiserer at reglene om avgiftsplikt til HNS-fondet ikke gjelder for Svalbard og Jan Mayen, men at Kongen i forskrift kan bestemme at reglene likevel skal gjelde og kan fastsette særlige regler for å hensynta stedlige forhold. Reglene om erstatning og forsikring er privatrettslige regler og vil derfor gjelde for Svalbard og Jan Mayen med mindre annet sies. Reglene om avgiftsplikten og rapporteringsplikten til HNS-fondet er ikke privatrettslig lovgivning, og vil derfor som utgangspunkt ikke gjelde med mindre dette reguleres særskilt, jf. lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 2. Når det likevel inntas en særskilt bestemmelse om dette, er det for å legge til rette for at man eventuelt kan gi reglene om avgiftsplikt og rapporteringsplikt anvendelse også for Svalbard og Jan Mayen dersom omfanget av mottak av avgiftspliktig gods skulle tilsi at det er behov for dette.

Til § 223

Forslaget § 223 etablerer et nasjonalt rapporteringssystem for mottak i Norge av farlig gods som transporteres som last om bord på skip. Sjølovkomiteen foreslo ikke regler om dette, men forutsatte en nærmere forskriftsregulering med hjemmel i Sjølovkomiteens forslag § 222 siste ledd.

Bakgrunnen for reglene er at norske myndigheter etter 2010 HNS-konvensjonen artikkel 21 nr. 1 og 2 og artikkel 45 nr. 4 og nr. 6 plikter å rapportere til HNS-fondet om hvem som er mottakere av farlig gods i Norge, og hva disse har mottatt hvert kalenderår. Se alminnelige merknader punkt 4.2.9. Se videre punkt 4.4.4 i alminnelige merknader om de overveielsene som ligger til grunn for departementets forslag til § 223. § 223 foreslås satt i kraft fra lovens vedtakelse, jf. lovforslagets del II nr. 1 annet punktum, for at norske myndigheter skal kunne oppfylle sine forpliktelser etter 2010 HNS-konvensjonen artikkel 45 nr. 4 ved ratifikasjonen.

Første ledd gjelder rapporteringsplikten for de som er avgiftspliktige til HNS-fondet. Disse pålegges å føre opptegnelser over farlig gods som mottas, og til å rapportere dette inn til norske myndigheter.

Annet ledd inneholder en særregel for LNG i tilfelle der det er inngått avtaler som nevnt i § 222 tredje ledd om at det er eieren av lasten umiddelbart før lossing, som er avgiftspliktig. Poenget er at rapporteringsplikten påhviler mottakeren av lasten også i slike tilfelle.

Tredje ledd utvider rapporteringsplikten etter første ledd til å omfatte personer som ikke er avgiftspliktige til HNS-fondet, men som mottar et mindre kvantum farlig gods av den art som det inntrer avgiftsplikt for ved mottak av 20 000 tonn. I tråd med Sjølovkomiteens anbefalinger foreslås det at grensen for rapporteringsplikt settes til 15 000 tonn. Departementet viser til Sjølovkomiteens begrunnelse, jf. NOU 2004: 21 punkt 3.5 side 22, der det uttales at en slik regel gir myndighetene mulighet til å kontrollere også de mottakere som ligger like under grensen for avgiftsplikt.

Det foreslås i forbindelse med rapporteringsplikten ikke en tilsvarende bestemmelse om taushetsplikt som i sjøloven § 202 tredje ledd. Departementet viser til Sjølovkomiteens begrunnelse for dette i NOU 2004: 21 punkt 5 på side 37.

I fjerde ledd foreslås slike regler om inspeksjoner som ble anbefalt i konklusjonene fra Ottawa-møtet. Se alminnelige merknader punkt 4.4.4.

I femte og sjette ledd foreslås enkelte forskriftshjemler til utfylling av bestemmelsene i § 223. I sjuende ledd foreslås en regel om overtredelsesgebyr for den som ikke oppfyller forpliktelsene etter § 223 med forskrifter. Det følger av sjuende ledd første punktum at slikt overtredelsesgebyr kan pålegges foretak, og at ansvaret er objektivt. Etter sjuende ledd annet punktum kan departementet i forskrift gi regler om utmåling av overtredelsesgebyr. At departementet gis hjemmel til å gi nærmere regler om utmåling, omfatter adgangen til å fastsette et øvre tak for overtredelsesgebyret og å gi regler om standardiserte gebyrer som et alternativ til individuell utmåling.

I åttende ledd presiseres at § 223 ikke gjelder for Svalbard og Jan Mayen, men at Kongen i forskrift kan at reglene likevel skal gjelde og kan fastsette særlige regler for å hensynta stedlige forhold. Om bakgrunnen for bestemmelsen, se spesialmerknadene til § 222 siste ledd, som gjelder tilsvarende.

Til § 224

Lovforslaget § 224 tilsvarer Sjølovkomiteens forslag § 224, med enkelte andre lovtekniske løsninger. Bestemmelsen regulerer norske domstolers myndighet til å pådømme krav mot eieren eller forsikringsgiveren etter sjøloven kapittel 11, og gjennomfører artikkel 38 i 2010 HNS-konvensjonen.

Første ledd tilsvarer reglene om dette i sjøloven § 203 første ledd. (Mens § 203 bare gjelder forurensningsskade, gjelder § 224 alle typer skader.) Reglene her gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 38 nr. 1, som tilsvarer artikkel 9 nr. 9 i 1992-ansvarskonvensjonen. Bestemmelsen må leses med den begrensning som følger av reglene i forslaget § 227 om det geografiske virkeområdet. Departementet viser i den forbindelse til Sjølovkomiteens drøftelser av sammenhengen med reglene om konvensjonens geografiske virkeområde i NOU 2004: 21 punkt 5 side 38.

Annet ledd innebærer visse utvidelser av den jurisdiksjonen som følger av første ledd. Bestemmelsen gjelder bare ved andre skader enn forurensningsskade og tiltak foretatt i anledning slik skade, jf. artikkel 38 nr. 2, som viser til artikkel 3 bokstav c. Departementet har gitt bestemmelsen en noe annen lovteknisk utforming enn i Sjølovkomiteens forslag, men innholdet er det samme.

Passusen «utenfor territoriet til en annen stat» i første punktum viser til territoriet (herunder territorialfarvannet) til enhver stat, ikke bare en kontraherende stat.

Forholdet mellom første og annet ledd skal forstås slik at annet ledd gir en tilleggsjurisdiksjon for tilfeller der man er utenfor reglene om skadestedsjurisdiksjon i første ledd. Det er ikke meningen at annet ledd skal medføre noen begrensning i saker der det etter første ledd er norsk jurisdiksjon.

Tredje ledd tilsvarer § 203 annet ledd. Bestemmelsen er viktig for at alle skadelidte skal ha mulighet til å framsette krav om erstatning når eieren har opprettet begrensningsfond ved norsk domstol.

Spørsmålet om hva som utgjør en serie av hendelser med samme opphav, er kommentert foran i spesialmerknadene til lovforslaget § 211.

Fjerde ledd regulerer domstolens kompetanse ved søksmål om fordeling av begrensningsfond, jf. definisjonen av begrensningssøksmål i sjøloven § 177 tredje ledd.

Til § 225

Lovforslaget § 225 om søksmål m.m. mot HNS-fondet tilsvarer Sjølovkomiteens forslag § 225. Bestemmelsen regulerer blant annet norske domstolers kompetanse ved erstatningskrav mot HNS-fondet og valg av verneting i Norge i slike saker. Den gjennomfører konvensjonen artikkel 39 og svarer i hovedsak til bestemmelsene i sjøloven § 204.

Til § 226

Paragrafen tilsvarer Sjølovkomiteens forslag § 226. Bestemmelsen gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 40 om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer, og tilsvarer bestemmelsene i sjøloven § 205.

Til § 227

Paragrafen tilsvarer Sjølovkomiteens forslag § 227. Bestemmelsen omhandler det geografiske virkeområdet for reglene i kapittel 11, samt reglenes anvendelse på fremmede statsskip som går i ikke-kommersiell tjeneste. Tilsvarende bestemmelser for oljesølansvaret er å finne i sjøloven § 206. Reglene i 2010 HNS-konvensjonen om dette er noe mer komplekse enn reglene om det samme i sjøloven kapittel 10. Dette skyldes at 2010 HNS-konvensjonen omfatter alle slags skader, i motsetning til 1992-ansvarskonvensjonen og 1992-fondskonvensjonen, som bare gjelder forurensningsskader.

Første ledd gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 3. Se merknader til § 224 om sammenhengen mellom denne bestemmelsen og § 224.

Etter første ledd bokstav a er all skade som inntreffer innenfor territorialgrensen til en konvensjonsstat, omfattet. Etter første ledd bokstav b gjelder det et videre virkeområde ved forurensningsskader.

Første ledd bokstav c gjelder person- og tingskade som er oppstått utenfor riket og territoriet til annen stat, og gir reglene anvendelse dersom skipet er registrert i en konvensjonsstat, eller, når skipet er uregistrert, dersom skipet kan føre en konvensjonsstats flagg.

Bokstav d gir reglene anvendelse på tiltak for å avverge eller begrense skade som nevnt, uansett hvor tiltakene er truffet. Bokstav d vil kunne omfatte tiltak som er utført på det åpne hav eller innenfor territoriet til en stat som ikke er konvensjonsstat.

Annet ledd gjelder krigsskip og andre statsskip som benyttes i ikke-kommersielt øyemed. Om bakgrunnen for bestemmelsen, se punkt 4.4.3 i alminnelige merknader. Slike skip vil også være underlagt konvensjonens bestemmelser om forsikringsplikt, men ikke sertifikatplikten, jf. lovforslaget § 218 tredje ledd som viser til reglene i § 197 tredje ledd.

Sjølovkomiteen foreslår et tredje punktum i annet ledd om at ansvarsbeløpet for statsskip ikke skal beregnes etter en tonnasje som er mindre enn 5 000 tonn. Komiteens begrunnelse er at en slik minstegrense anses nødvendig, fordi noen av marinens skip er spesialskip med uforholdsmessig lav tonnasje, jf. spesialmerknadene til komiteens forslag til § 227 tredje ledd i NOU 2004: 21 punkt 5, side 41. Etter departementets forslag er norske statsskip ikke unntatt fra konvensjonen, se alminnelige merknader punkt 4.4.3. En slik regel som foreslås av Sjølovkomiteen her, er derfor mindre aktuell.

Til § 231

Endringsforslaget innebærer at reglene i kapittel 12 gjelder tilsvarende for begrensningsfond etter § 216.

Til § 232

Femte ledd svarer til § 232 i Sjølovkomiteens forslag, jf. NOU 2004: 21 side 42, og gjennomfører 2010 HNS-konvensjonen artikkel 9 nr. 3. Se generelle merknader punkt 4.2.3.

Bestemmelsen i sjette ledd om at rentekravet skal anses som en del av det erstatningskrav som skal dekkes av de internasjonale erstatningsfondene, er inntatt for å forhindre at de norske reglene om at renter ikke kan kreves dekket innenfor globalfondet i førstelaget, skal medføre problemer med å få dekket dette i andrelaget. Se nærmere om dette i spesialmerknadene til § 244.

Til § 240

Endringen er en konsekvens av at reglene i kapittel 12 skal gjelde tilsvarende for begrensningsfond etter lovforslaget § 216, jf. forslaget til endring i sjøloven § 231 første ledd.

Til § 244

Endringen i første punktum er en konsekvens av at reglene i kapittel 12 skal gjelde tilsvarende for begrensningsfond etter forslaget § 216.

Sjølovkomiteen foreslår et nytt annet punktum i § 244 første ledd med en regel om at fordelingen av begrensningsfondet skal skje på grunnlag av pålydende av fordringen med tillegg av rente. Etter § 173 nr. 6, § 194 annet ledd annet punktum og lovforslaget § 215 annet ledd annet punktum, kan renter ikke meldes inn i begrensningsfondet. Etter praksis i Det internasjonale fond for erstatning av oljesølskade tillates imidlertid renter dekket innenfor fondets ansvar. Ved en regel om at renter skal regnes med ved fordelingen av begrensningsfondet, selv om renter dekkes utenfor begrensningsfondet, unngår en at begrensningsfondet i førstelaget (rederens ansvar) fordeles uten renter, mens annenlagsfondet (utbetalingene fra Det internasjonale fond for erstatning av oljesølskade) fordeles med renter. Sjølovkomiteen uttaler i spesialmerknadene til bestemmelsen i NOU 2004: 21 punkt 5 side 42:

«Annet punktum er nytt og gjelder rentetillegg til anmeldte krav ved fordelingen av begrensningsfondet. Någjeldende regler bygger på prinsippet om at fordelingen skal skje på grunnlag av de enkelte kravs pålydende. Når samlede krav ikke overstiger ansvarsgrensen, kommer forsinkelsesrenter i tillegg til kravene for så vidt ansvarsgrensen dermed ikke overstiges – på samme måte som ellers når krav ikke er undergitt begrensning. Når samlede krav overstiger ansvarsgrensen vil rentetillegget tas med ved den forholdsmessige fordelingen mellom kreditorene av det samlede ansvarsbeløpet. Etter någjeldende regler kan det bli noe forskjell ved fordelingen avhengig av renteregler for de enkelte erstatningskrav mv. Komiteen foreslår derfor en bestemmelse i § 244 om at det ved fordelingen skal legges til grunn at hvert krav deltar ved fordelingen med fordringsbeløpet med tillegg av forsinkelsesrente. Dette er også i samsvar med det internasjonale oljefondets praksis med å godta rentetillegg innenfor fondets maksimalgrense.»

Etter departementets syn er det grunn til å vurdere nærmere om regelen i § 173 nr. 6, § 194 annet ledd annet punktum samt lovforslaget § 215 annet ledd annet punktum om at renter ikke kan meldes i begrensningsfondet, heller bør oppheves. Bakgrunnen er at en slik regel ikke er i samsvar med den regelen som praktiseres for så vidt gjelder Det internasjonale fond for erstatning av oljesølskade («andrelaget»), og som man kan regne med også vil bli praktisert i HNS-fondet. Dagens regel om at rentekravet ikke inngår i begrensningsfondet til skipets eier («førstelaget»), kan muligens vise seg å vanskeliggjøre dekningen av rentekravet i det internasjonale erstatningsfondet («andrelaget»), siden en slik regel vil innebære at rentene ikke dekkes innenfor konvensjonssystemet i nasjonal rett. For å forhindre at de norske reglene kan medføre vanskeligheter med å få dekning for rentekravet i andrelaget, foreslås i forslaget til endringer i § 232 en regel om at rentekrav skal anses som en del av det erstatningskrav som skal dekkes av fondene i andrelaget.

Definisjonen av skade er den samme i førstelaget og i andrelaget, og i praksis foregår erstatningsoppgjørene samlet for skipseieransvaret og fondets ansvar. Dette kan tilsi at norsk rett her bør innføre den samme regelen om at renter inngår i begrensningsfondet i førstelaget, som praktiseres i fondet i andrelaget. De samme reglene om rentekravet som i sjøloven § 173 nr. 6 og § 194 annet ledd annet punktum er imidlertid også å finne i de øvrige nordiske sjølovene. Departementet vil derfor ta spørsmålet opp til nærmere vurdering i samråd med de andre nordiske landene før det foretas en endelig vurdering av dette spørsmålet.

Inntil videre foreslår departementet bare en slik endring av § 244 første ledd som Sjølovkomiteen tar til orde for. Dersom man senere kommer til at § 173 nr. 6 samt annet ledd annet punktum i § 194 og § 215 bør endres som nevnt, vil regelen i § 244 annet ledd annet punktum bli overflødig, og vil kunne oppheves. (Det samme gjelder § 234 annet ledd.)

Til § 430

Det foreslås inntatt en henvisning til reglene om bortfrakters ansvar ved forsinkelse av passasjerer i sjøloven § 418 a i sjøloven § 430. Endringen er foreslått for å rette opp at henvisningen til § 418 a ved en inkurie falt ut i forbindelse med renummereringen av bestemmelsene i sjøloven kapittel 15 avsnitt III og IV som ledd i vedtakelsen av endringslov 7. juni 2013 nr. 30. Bortfrakters ansvar ved forsinkelse har vært ufravikelig i Norge og de øvrige nordiske land. Den manglende henvisningen til § 418 a innebærer at bortfrakter etter gjeldende rett er ufravikelig ansvarlig ved forsinkelse av en passasjers reisegods, men ikke ved forsinkelse av passasjeren.

Til § 503 a

Bestemmelsen regulerer foreldelse av erstatningskrav mot skipets eier og dennes forsikringsgiver etter §§ 212 og 220 og krav mot HNS-fondet etter § 221, og gjennomfører artikkel 37 i 2010 HNS-konvensjonen. Sjølovkomiteen drøfter særlig forholdet mellom konvensjonens regler om foreldelse og foreldelseslovens regler om tilleggsfrist, og konkluderer med at konvensjonens bestemmelser om foreldelse må anses absolutte. Departementet viser til Sjølovkomiteens spesialmerknader til forslaget § 503 a i NOU 2004: 21 punkt 5, side 43, hvor det uttales:

«Et aktuelt spørsmål er om konvensjonens regler om foreldelse skal anses uttømmende, eller om det er adgang til å supplere paragrafen her med bl.a. foreldelseslovens regler om tilleggsfrist, fristavbrudd mv. HNS-konvensjonen sier ingenting om hvorvidt disse spørsmålene er overlatt til nasjonal rett. Sjølovkomiteen vurderte denne problemstillingen ved gjennomføring av oljesølansvarskonvensjonen 1969, og uttalte i NOU 1973: 46 Erstatningsansvar for skade ved oljesøl fra skip s. 45:

«Utformingen av bestemmelsene i 1969- og fondskonvensjonen om foreldelsesfristens lengde og om måten den kan avbrytes på, reiser spørsmålet om konvensjonene har ment å gi en uttømmende regulering av disse forhold. Etter komiteens mening taler meget for at reglene om foreldelsesfristens lengde må anses som absolutte, slik at de ikke kan suspenderes e.l. Komiteen viser her til at konvensjonene ikke inneholder noen bestemmelser som overlater til nasjonal rett (f.eks. lex fori) å regulere eventuell suspensjon av foreldelsesfristen o.l., og komiteen antar således at regler om suspensjon i den alminnelige foreldelseslovgivning som regel ikke vil få anvendelse på krav etter utkastet. Likeledes vil komiteen anta at avbrytelse av foreldelsesfrist kun vil ha gyldighet dersom det skjer i samsvar med konvensjonene. Har skadevolder erkjent sitt ansvar og innrømmet skadelidtes krav, foreligger imidlertid et nytt krav, for hvilket foreldelsesfristen løper fra dagen for erkjennelsen. Anmeldelse av krav i henhold til proklama som er utstedt (i dødsbo eller konkursbo), bør antas å virke fristavbrytende; dels kan det sees som en form for søksmål, dels kan det i utstedelsen av proklama sies å ligge et avkall på retten til å gjøre foreldelse gjeldende når krav blir meldt innen proklamafristen.»

Komiteen legger til grunn at disse spørsmålene må løses på tilsvarende måte for foreldelse etter paragrafen her.»

Departementet slutter seg til dette.

Til § 505

Endringene er en konsekvens av reglene om begrensningsfond i forslaget kapittel 11.

Til del II om ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

Nr. 1 gjelder ikrafttredelse. Bestemmelsene som gjennomfører reglene i 2010 HNS-konvensjonen om erstatning og forsikring, vil bli satt i kraft fra det tidspunkt konvensjonen trer i kraft for Norge etter ratifikasjon. Forslaget til endring av §§ 182 b, 193 og 430 foreslås satt i kraft straks i og med at forslagene kun gjelder retting av inkurier.

Også forslaget § 223 foreslås satt i kraft straks. Se nærmere om bakgrunnen for dette i spesialmerknadene til den bestemmelsen.

Nr. 2, som i hovedsak tilsvarer Sjølovkomiteens forslag § 228, fastsetter at reglene om ansvar og forsikring i kapittel 11 om 2010 HNS-konvensjonen skal gjelde når den ansvarsbetingende hendelsen finner sted etter at reglene er satt i kraft.

2010 HNS-konvensjonens regler om avgiftsplikt er ikke knyttet til tidspunktet for den ansvarsbetingende hendelsen. Avgiftsplikten er knyttet til mottaket av farlig gods i det forutgående kalenderåret, jf. artikkel 18 nr. 1 og 19 nr. 1. Når 2010 HNS-konvensjonen trer i kraft for Norge, vil HNS-fondet derfor kunne innkreve avgifter på mottak av farlig last her i året forut for ratifikasjonen. Lovforslaget § 222 om avgifter til HNS-fondet vil på denne bakgrunn kunne komme til anvendelse uavhengig av tidspunktet for den ansvarsbetingende hendelsen, i tråd med 2010 HNS-konvensjonens regler. Det kan likevel ikke kreves avgifter fra norske mottakere før konvensjonen er i kraft for Norge.

I nr. 3 er det gitt en hjemmel til å gi nærmere overgangsregler.