3 Generelt om lovforslaget
3.1 § 1 Lovens formål
3.1.1 Gjeldende rett
Tanaloven av 1888 har ingen formålsbestemmelse. I Tanaforskriften er det imidlertid inntatt en formålsbestemmelse som lyder:
«Formålet med denne forskriften er å etablere lokal forvaltning av fisk og fisket i Tanavassdraget, og å legge til rette for at forvaltningen av vassdraget sikrer fiskebestandene i Tana som naturgrunnlag for bosetting og for samisk kultur.
Forskriften skal ivareta de fiskeberettigedes særskilte rettigheter jf. § 3, lokalbefolkningens rett til stangfiske jf. § 4 og andres adgang til fiske jf. § 5.»
3.1.2 Høringsforslaget
I høringsforslaget foreslo departementet følgende formålsbestemmelse:
«Lovens formål er å sikre de særskilte rettigheter lokalbefolkningen har til fiske i Tanavassdraget på grunnlag av tidligere lov, alders tids bruk og lokal sedvane.»
3.1.3 Høringsmerknader
Sametinget slutter seg til forslaget til formålsbestemmelse, da det viderefører finnmarksloven § 28 om at retten til fiske følger av lov, alders tids bruk og lokal sedvane.
Norges Jeger- og Fiskerforbund mener at «andre» også bør nevnes i formålsparagrafen, fordi forslaget legger opp til at andre enn de med særskilte fiskerettigheter i vassdraget har adgang til fiske.
3.1.4 Departementets vurdering
Rettigheter til fisket i Tanavassdraget skiller seg fra rettighetsforholdene i øvrige vassdrag ved at lokalbefolkningen har særskilte rettigheter til fiske på grunnlag av lov, alders tids bruk og lokal sedvane. Dette er grunnen til at fiskeretten i Tanavassdraget er regulert ved en egen lov. Også formålet med ny Tanalov er å sikre disse særskilte rettighetene. Selv om lovutkastet gir hjemmel til å gi forskrift om andres adgang til stangfiske, er det ikke sikring av tilreisendes fiske som er ment å være formålet med loven. Departementet viser for øvrig til at hensynet til fritidsfiskere generelt er ivaretatt i lakse- og innlandsfisklovens formålsbestemmelse i § 1. Begrepet «tidligere» bør fjernes, da man ikke kan ha en rettighet i kraft av en lov som ikke lenger er gjeldende.
Departementet tilrår at bestemmelsen vedtas som følger:
«Lovens formål er å sikre de særskilte rettigheter lokalbefolkningen har til fiske i Tanavassdraget på grunnlag av lov, alders tids bruk og lokal sedvane.»
3.2 § 2 Stedlig virkeområde
3.2.1 Gjeldende rett
Tanaloven av 1888 har ingen egen bestemmelse om stedlig virkeområde. En viss angivelse av lovens stedlige virkeområde gis i § 1 første ledd første punktum, som lyder:
«Fiskeri i Tanaelven (dennes Grændse mod Sjøen regnet til en ret Linie fra Grønnesodden til Skuggemælen) og dens Bielve kan alene udøves af de i Elvedistriktet fast bosiddende Mænd eller kvinder, som bruger egen eller paa Aaremaal leiet Jord i Distriktet.»
Bestemmelsen gjelder uttrykkelig «i Tanaelven» og i «dens Bielve». Bestemmelsen angir også Tanaelvens grense mot sjøen.
Tanaforskriften § 1 angir forskriftens stedlige virkeområde. Bestemmelsen lyder som følger:
«Denne forskriften gjelder lakseførende deler av Tanavassdraget i Norge.»
3.2.2 Høringsforslaget
I høringsforslaget foreslo departementet følgende bestemmelse om stedlig virkeområde:
«Loven gjelder lakseførende deler av Tanavassdraget i Norge.»
Forslaget presiserer at det kun er de lakseførende deler av Tanavassdraget som omfattes av loven. I høringen ble det presisert at Tanaforskriften bruker den samme formuleringen i sin virkeområdebeskrivelse.
Forslaget innebærer at den lovfestede grensen mellom Tanavassdraget og sjøen i Tanaloven av 1888 § 1 ikke føres videre i ny Tanalov. Myndigheten til å fastsette grensen mellom elv og sjø ligger etter lakse- og innlandsfiskloven § 31 hos departementet, men er delegert til kommunene.
3.2.3 Høringsmerknader
Sametinget uttaler at det forstår forslaget som en lovfesting og oppfølging av det som det er oppnådd enighet om og som er fastsatt i Tanaforskriften. Det er ellers ikke kommet synspunkter fra høringsinstansene på den foreslåtte bestemmelsen.
3.2.4 Departementets vurdering
Departementet mener presiseringen «i Norge» ikke er nødvendig, og tilrår at bestemmelsen vedtas som følger:
«Loven gjelder for lakseførende deler av Tanavassdraget.»
3.3 § 3 Forholdet til folkeretten
3.3.1 Gjeldende rett
Departementet viser til at folkerettslige avtaler om urfolk og minoriteter som Norge har ratifisert vil kunne være relevante rettskildefaktorer ved anvendelsen av Tanaloven. Om forholdet til folkeretten generelt viser departementet til redegjørelsen i Ot.prp. nr. 53 (2002–2003) om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven) pkt. 5 og i Innst. O. nr. 80. (2004–2005) Innstilling fra justiskomiteen om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke pkt. 7.4.3.
3.3.2 Høringsforslaget
Før høringen foreslo Sametinget for departementet å vurdere om det bør tas inn en egen bestemmelse om forholdet til folkeretten som korresponderer med finnmarksloven § 3. Sametinget foreslo at en slik bestemmelse i så fall kunne lyde som følger:
«§ 3 Forholdet til folkeretten Loven gjelder med de begrensninger som følger av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter og bestemmelser i overenskomster med Finland om fisket i grensevassdraget.»
Sametinget mente dette kunne være en god oppfølging av Stortingets forutsetning om at det materielle innholdet i forslaget til endringer av finnmarksloven som lå i Prop. 86 L (2011–2012) blir ivaretatt i ny Tanalov. Det ble ikke tatt stilling til dette forslaget i høringsutkastet, men det ble uttalt i høringsbrevet at departementet likevel ønsket høringsinstansenes synspunkter på dette spørsmålet.
3.3.3 Høringsmerknader
Tana kommune og Karasjok kommune støtter forslaget om å ta inn en egen bestemmelse om forholdet til folkeretten. Sametinget mener det bør være en ny § 3 i loven om forholdet til folkeretten med tilsvarende ordlyd og merknad som i finnmarksloven § 3. Tanaloven er som finnmarksloven i hovedsak en rettighetslov. Lovforslaget viderefører bestemmelsene om fiskeberettigete i Tanaloven av 1888, men lovfester også for første gang retten til stangfiske for de som bor i elvedalen. Slik det fremgår av departementets høringsbrev vil en slik bestemmelse medføre at en viderefører det materielle innholdet i forslaget til endringer som lå i Prop. 86 L (2011–2012), slik Stortinget la til grunn i sin behandling (Innst. 88 L (2012–2013). Den folkerettslige beskyttelsen i Tanaloven vil da være på linje med det som følger av finnmarksloven, og en vil unngå uklarhet om ILO-konvensjon nr. 169 sin selvstendige rettslige betydning i en gitt situasjon.
Tanavassdragets fiskeforvaltning er skeptisk til en særbestemmelse om forholdet til folkeretten. Det kan skape vanskeligheter om man skal legge inn bestemmelser av denne karakter som senere kan bli brukt som grunnlag for å differensiere mellom ulike grupper som i utgangspunktet har like rettigheter.
Norges Jeger- og Fiskerforbund og Norges Jeger- og Fiskerforbund Finnmark støtter ikke forslaget om å ta inn en bestemmelse om forholdet til folkeretten. Norges Jeger- og Fiskerforbund mener at lovforslaget i svært sterk grad ivaretar hensynet til å opprettholde lokale tradisjoner knyttet til laksefisket i vassdraget. Norges Skogeierforbund kan ikke se at det skulle være behov for å ta inn en egen bestemmelse om forholdet til folkeretten, og støtter ikke forslaget om å ta inn en slik bestemmelse i loven.
3.3.4 Departementets vurdering
Departementet viser til et samlet ønske fra Sametinget, Tana kommune og Karasjok kommune om en egen bestemmelse om forholdet til folkeretten i ny Tanalov, og foreslår at det tas inn en bestemmelse om forholdet til folkeretten.
Departementet tilrår at følgende bestemmelse vedtas:
«Loven gjelder med de begrensninger som følger av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter og bestemmelser i overenskomster med Finland om fisket i Tanavassdraget.»
3.4 § 4 Fiskeberettigete
3.4.1 Gjeldende rett
Begrepet «fiskeberettigete» anvendes som betegnelse på de som har laksebrev og dermed rett til å fiske med alle tillatte typer redskap. Hvem som er fiskeberettiget følger av Tanaloven av 1888 § 1 første ledd, som lyder:
«Fiskeri i Tanaelven (dennes Grændse mod Sjøen regnet til en ret Linie fra Grønnesodden til Skuggemælen) og dens Bielve kan alene udøves af de i Elvedistriktet fast bosiddende Mænd eller kvinder, som bruger egen eller paa Aaremaal leiet Jord i Distriktet. Fiskeretten tilkommer dog kun et Medlem af hver Husstand, nemlig Husbonden eller den, til hvem han begjærer Retten overdraget. De nærmere Bestemmelser angaaende Maaden og Betingelserne for Fiskerirettens Udøvelse fastsættes af Kongen eller den, han dertil bemyndiger.»
Fiskerettighetene i Tanavassdraget har i stor grad blitt konkretisert gjennom praksis, Tanaloven av 1888, forskrift 1. april 1911 nr. 2 om fiskerettens utøvelse i Tanavasdraget, Finnmark, og senere Tanaforskriften. Ordlyden i bestemmelsen gir derfor ikke tilstrekkelig informasjon om hvem som har fiskerett. Tanaforskriften § 3 konkretiserer imidlertid fiskeretten. Det uttales i kongelig resolusjon 4. februar 2011 om forslag til forskrift om lokal forvaltning av fisk og fisket i Tanavassdraget at bestemmelsen er en kodifisering av den praksis som har vært i vassdraget, at bestemmelsen gjengir rettighetene som er nedfelt i Tanaloven av 1888 og §§ 2 og 4 i forskrift 1. april 1911 nr. 2 om fiskerettens utøvelse i Tanavasdraget, Finnmark, men at det er foretatt justeringer for å bringe bestemmelsen i samsvar med dagens praksis. Tanaforskriftens § 3 første ledd lyder:
«Fiskeberettiget etter lov 23. juni 1888 nr. 1 om retten til fiskeri i Tanavasdraget er personer som avler minst 2000 kg høy i året eller en tilsvarende mengde grovfôr av annet slag på grunn som vedkommende eier eller leier på åremål, når grunnen ligger mindre enn to kilometer fra bredden av Tana eller sideelvene og vedkommende bor på eller nær grunnen. Fiskeretten omfatter alle fiskeslag og de til enhver tid tillatte fiskeredskaper.»
3.4.2 Høringsforslaget
Høringsutkastet til § 3 første ledd om fiskeberettigete bygger på ordlyden i Tanaloven av 1888 og er i samsvar med Tanaforskriften. Ordlyden i det opprinnelige lovforslaget i Prop. 86 L (2011–2012) var beholdt i høringsforslaget.
Høringsforslaget var som følger:
«Den som avler minst 2000 kg høy i året eller tilsvarende mengde annet grovfôr på grunn som vedkommende eier eller leier på åremål og bor på eller i nærheten av, og som ligger mindre enn to kilometer fra elvebredden, har rett til å fiske etter alle fiskeslag og med alle tillatte fiskeredskaper i de lakseførende delene av Tanavassdraget. Fiskeretten ligger til ett medlem av husstanden. Dersom flere personer driver fiskeberettiget jordbruk i fellesskap på samme grunn, har bare én av dem rett til garnfiske.»
3.4.3 Høringsmerknader
Laksebreveiere i Tanavassdraget SA påpeker at det ikke er presisert i høringsforslaget at også de som bor langs sideelvene til Tanaelven er fiskeberettiget.
Sametinget uttaler at det forstår forslaget som en lovfesting og oppfølging av det som det er oppnådd enighet om og fastsatt i Tanaforskriften.
3.4.4 Departementets vurdering
Departementet presiserer at uttrykket «elvebredden» også omfatter sideelvene, og mener følgelig at det ikke er nødvendig at sideelvene nevnes særskilt i bestemmelsen.
Departementet tilrår at bestemmelsen vedtas som foreslått i høringen:
«Den som avler minst 2000 kg høy i året eller tilsvarende mengde annet grovfôr på grunn som vedkommende eier eller leier på åremål og bor på eller i nærheten av, og som ligger mindre enn to kilometer fra elvebredden, har rett til å fiske etter alle fiskeslag og med alle tillatte fiskeredskaper i de lakseførende delene av Tanavassdraget.
Fiskeretten etter første ledd ligger til ett medlem av husstanden. Dersom flere personer driver fiskeberettiget jordbruk i fellesskap på samme grunn, har bare én av dem rett til garnfiske.»
3.5 § 5 Rett til stangfiske
3.5.1 Gjeldende rett
Tanaloven av 1888 har ingen bestemmelse om lokalbefolkningens rett til stangfiske. Lokalbefolkningens rett til stangfiske følger imidlertid av lokal sedvanerett, og er forskriftfestet i Tanaforskriften § 4, som lyder:
«Rett til stangfiske, jf. § 9, har personer som bor i Tana eller Karasjok kommuner. Samme rett har personer som bor langs lakseførende sideelver til Tana i Kautokeino kommune. Reindriftsutøvere som ikke bor i disse områdene har rett til stangfiske når de driver reindrift i elvedistriktet.»
3.5.2 Høringsforslaget
I høringsutkastet § 4 foreslo departementet å lovfeste at den delen av elvedalens befolkning som ikke er fiskeberettiget (med garnfiskerett) etter høringsutkastet § 3, har rett til å fiske med stang og håndsnøre i vassdraget. Lovfesting av retten til stangfiske er en innarbeiding av lokal sedvanerett, og ble foreslått av et enstemmig Tanautvalg i 2009. Det har vært langvarig praksis for at retten til stangfiske har omfattet hele befolkningen innen dagens kommunegrenser for Tana og Karasjok kommuner og de som bor langs sideelvene til Tana i Kautokeino kommune. Dette er samme personkrets som etter tidligere praksis har hatt rett til fiskekort til lav pris, noe de fortsatt har rett til. Reindriftsutøvere som ikke er fast bosatt i de nevnte områdene vil etter høringsforslaget § 4 annet punktum ha samme rett som lokalbefolkningen når de driver reindrift i elvedistriktet. Ordlyden i det opprinnelige lovforslaget i Prop. 86 L (2011–2012) var beholdt i høringsforslaget.
Høringsforslaget var som følger:
«Den som bor i elvedalen til Tanavassdraget, har rett til å fiske med stang og håndsnøre fra land og båt i de lakseførende delene av vassdraget mot løsning av fiskekort til lav pris. Det samme har reindriftsutøvere når de driver reindrift langs de lakseførende delene av Tanavassdraget. Fiske må ikke skje til fortrengsel for de fiskeberettigete etter § 3.»
3.5.3 Høringsmerknader
Laksebreveiere i Tanavassdraget SA mener bestemmelsen i høringsforslaget vil gi stangfiskerett til personer som ikke bor innenfor de grenser som beskrives i Tanaforskriften § 4 om rett til stangfiske, og at den foreslåtte bestemmelsen derfor utvider kretsen av de som har stangfiskerett i forhold til forskriften.
Tana kommune mener at det er svært viktig at lokalbefolkningens rett til stangfiske lovfestes, slik det foreslås i høringsutkastet § 4.
Sametinget uttaler at det forstår forslaget som en lovfesting og oppfølging av det som det er oppnådd enighet om og fastsatt i Tanaforskriften.
3.5.4 Departementets vurdering
Departementet presiserer at det i høringsutkastet ikke var meningen å endre det materielle innholdet i stangfiskeretten. Dersom forslaget kan oppfattes slik at den nye bestemmelsen utvider kretsen av de som har stangfiskerett i forhold til Tanaforskriften, mener departementet at det er grunn til å justere utkastet slik at bestemmelsen er i samsvar med forskriften.
Departementet tilrår at bestemmelsen vedtas som følger:
«Den som bor i Tana eller Karasjok kommuner har rett til å fiske med stang eller håndsnøre fra land og båt i de lakseførende delene av Tanavassdraget mot løsning av fiskekort til lav pris. Det samme gjelder for personer som bor langs lakseførende sideelver til Tana i Kautokeino kommune. Reindriftsutøvere som ikke bor i disse områdene har rett til stangfiske når de driver reindrift i elvedistriktet.
Fiskerett etter første ledd må ikke utøves til fortrengsel for de fiskeberettigete etter § 4.»
3.6 § 6 Forskrifter og forhandlinger
3.6.1 Gjeldende rett
Tanaloven av 1888 § 1 annet ledd gir hjemmel til å gi forskrifter om adgang til fiske i Tanavassdraget for andre enn lokalbefolkningen. Bestemmelsen lyder:
«Foranstaaende Bestemmelse er ikke til Hinder for, at Fogden efter Kongens nærmere Bestemmelse kan meddele andre end de Fiskeriberettigede Tilladelse til i Tanavasdraget at drive Stangfiske efter Lax og Sjøørret.»
Det er gitt en bestemmelse om andres adgang til fiske i Tanaforskriften § 5, som lyder:
«Personer som ikke har rett til stangfiske jf. § 4, har adgang til stangfiske mot løsing av fiskekort og innenfor de begrensningene som følger av kapittel 3.»
Tanaforskriften § 5 slår fast at andre enn de som er fiskeberettiget etter forskriften § 3 eller har rett til stangfiske etter forskriften § 4, har en adgang, ikke en rett, til fiske i vassdraget mot løsning av fiskekort. Adgangen omfatter ikke rett til fiskekort til lav pris, i motsetning til de som har rett til stangfiske etter Tanaforskriften § 4, jf. forskriften § 9 annet ledd og kongelig resolusjon 4. februar 2011 om forslag til forskrift om lokal forvaltning av fisk og fisket i Tanavassdraget s. 14. En innskrenkning i fiskekortsalget skal først gjøres gjeldende for tilreisendes fiske, jf. kongelig resolusjon 4. februar 2011 s. 14.
Tanaloven av 1888 har ingen tilsvarende generell forskriftshjemmel som foreslått i høringsutkastet § 5 annet ledd, og heller ingen bestemmelse om forhandlinger. Finnmarksloven § 28 annet og tredje ledd er imidlertid bestemmelser tilsvarende høringsutkastet § 5 annet ledd om forskrifter og forhandlinger. Departementet viser til at Tanaforskriften er gitt med hjemmel blant annet i finnmarksloven § 28 annet ledd. Finnmarksloven § 28 annet og tredje ledd lyder:
«Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om forvaltningen og utøvelsen av fisket. Forskriften skal legge til rette for en lokal, rettighetsbasert forvaltning av fiskeressursene i samsvar med overenskomster med Finland om fisket i Tana- og Neidenvassdragene.
Utarbeidelsen av forskrifter og forhandlinger med Finland om fisket i Tana- og Neidenvassdragene skal skje i samråd med Sametinget, berørte kommuner og dem som har særskilte rettigheter til fisket i disse vassdragene.»
I Tanaforskriften er det også inntatt en bestemmelse om forhandlinger i § 13, som lyder:
«Ved forhandlinger mellom den norske og den finske stat om avtale om fiske i Tanavassdragets skal Tanavassdragets fiskeforvaltning utpeke to representanter til den norske forhandlingsdelegasjonen en fra de fiskeberettigede etter § 3 og en person med stangfiskerett etter § 4.
Ved regionale forhandlinger med Finland om fiskeregler og fiskekortpriser for tilreisende fiskere skal Tanavassdragets fiskeforvaltning utpeke to representanter til den norske forhandlingsdelegasjonen etter de samme prinsipper som nevnt i første ledd.»
3.6.2 Høringsforslaget
Høringsforslaget var som følger:
«Departementet kan gi forskrift om andres adgang til stangfiske.
Departementet kan også gi nærmere regler om forvaltningen og utøvelsen av alt fiske. Forskriften skal legge til rette for en lokal, rettighetsbasert forvaltning av fiskeressursene i samsvar med overenskomster med Finland om fisket. Fisket skal være økologisk bærekraftig og sikre naturgrunnlaget for lokalbefolkningen, samisk bosetting og kultur.
Utarbeidelsen av forskrifter og forhandlinger med Finland om fisket i lakseførende deler av Tanavassdraget skal skje i samråd med Tanavassdragets fiskeforvaltning og Sametinget.»
Forskriftshjemmelen i høringsforslaget første ledd om andres adgang til stangfiske er en videreføring av Tanaloven av 1888 § 1 annet ledd. Forskriftshjemmelen i høringsforslaget § 5 annet ledd følger fra før av finnmarksloven § 28 annet ledd. Høringsutkastet § 5 tredje ledd ble videreført fra finnmarksloven § 28 tredje ledd, men med den endring at «berørte kommuner» og «de som har særskilte rettigheter til fisket i disse vassdragene» ble tatt ut. Begrunnelsen for dette var at kommunene oppnevner fire medlemmer, og de fiskeberettigete velger fem av medlemmene i Tanavassdragets fiskeforvaltning.
Forslaget innebærer at bestemmelsene om Tana i finnmarksloven § 28 annet og tredje ledd flyttes til ny Tanalov, og at finnmarksloven § 28 annet og tredje ledd dermed kun gjelder for Neidenvassdraget. I tillegg foreslås det i høringsutkastet å ta inn en ny § 28a i finnmarksloven, hvor det sies at «For fiskerettigheter i Tanavassdraget gjelder Tanaloven.» Se nærmere om dette i denne proposisjonens punkt 4 om endringer i andre lover.
Myndigheten til å gi forskrift ble foreslått lagt til departementet, da ansvaret for lakse- og innlandsfisket ligger under Klima- og miljødepartementet.
3.6.3 Høringsmerknader
Laksebreveiere i Tanavassdraget SA ser ikke nødvendigheten av å ha en egen forskriftshjemmel i Tanaloven for andres adgang til stangfiske, og viser til Tanaforskriften § 5 hvor andres adgang til stangfiske er forskriftsfestet. Laksebreveiere i Tanavassdraget SA foreslår at utarbeidelsen av forskrifter og forhandlinger med Finland om fiske skal skje i samråd med Tanavassdragets fiskeforvaltning, de fiskeberettigete og Tana og Karasjok kommuner.
Norges Jeger- og Fiskerforbund støtter forslaget om å videreføre en hjemmel til å gi forskrift om andres adgang til stangfiske. Denne adgangen kan ikke ekskluderes over tid, som beskrevet i høringsbrevet. Det er ikke vanlig at det fremgår av lovverket at andre enn fiskerettshavere har denne typen adgang, men i dette tilfellet mener Norges Jeger- og Fiskerforbund at det vil være riktig.
Norges Jeger- og Fiskerforbund Finnmark støtter forslaget om å videreføre en hjemmel til å gi forskrift om andres adgang til stangfiske. Denne rettigheten kan ikke ekskluderes over tid, som beskrevet i høringsbrevet.
Sametinget mener at ordlyden i høringsutkastet § 5 annet ledd første punktum må tilsvare finnmarksloven § 28 annet ledd første punktum. Sametinget ser ingen grunn til at det tilføyes «alt», slik som foreslått i høringen. Dette kan skape unødig usikkerhet om departementets mulighet til å gå inn i mer privatrettslige reguleringer som ligger til Tanavassdragets fiskeforvaltning. Sametinget kan ikke uten videre følge departementets kommentarer til § 5 første ledd. De hevder at departementet her går inn i en tolkning av hva som må forstås som en ressursknapphetsbegrunnelse for å innskrenke andres adgang til fiske. At staten ved Tanaloven av 1888 har gitt seg selv en rett til å gi tillatelse til å drive stangfiske til andre enn fiskeberettigete, og ved egen forvaltning har gitt andre slik adgang er ikke det samme som at dette er en lokal sedvanerett. Sedvaneretten knyttes til de som bor i elvedalen og ikke til andre. Sametinget kan heller ikke se at rettstilstanden er slik at «andre» ikke kan ekskluderes fra fisket om ressurssituasjonen skulle tilsi det. Sametinget er positiv til forslaget til § 5 tredje ledd, men mener det må fremgå av forarbeidene at samrådet mellom Tanavassdragets fiskeforvaltning og Sametinget skal skje i henhold til de konsultasjonsforpliktelser for staten som følger av folkeretten, og da særlig ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater artikkel 6.
Tana kommune mener at rettighetshaverne må konsulteres ved forhandlinger med Finland.
Tanavassdragets fiskeforvaltning anbefaler at ordlyden i høringsutkastet § 5 annet ledd første punktum tilsvarer finnmarksloven § 28 annet ledd første punktum. Den foreslåtte ordlyden med mulighet for departementet til å foreta regulering av «alt» fiske kan forstås slik at det gis mulighet til å foreta privatrettslige reguleringer som er tillagt Tanavassdragets fiskeforvaltning. Videre uttales at det er viktig at merknadene til de enkelte bestemmelsene er presise og utfyllende, så langt det er mulig. I oppstartfasen av lokal forvaltning av Tanavassdraget, har Tanavassdragets fiskeforvaltning erfart hvor viktig merknadene til de enkelte bestemmelsene er. Med dette som bakgrunn ønsker Tanavassdragets fiskeforvaltning at merknadene til § 5 utdypes, slik at omtale i lovforarbeidene inntar forarbeidene til Tanaforskriften der det er mulig. Tanavassdragets fiskeforvaltning mener formuleringen i høringsbrevet om at allmennheten ikke kan ekskluderes fra Tanavassdraget utvider det som følger av Tanaforskriften § 5, og at dette er uheldig. Det ønskes i stedet at allmennhetens adgang til fisket i Tana kan beskrives blant annet ved forskriftens tekst.
3.6.4 Departementets vurdering
Første ledd
Hjemmelen til å gi forskrift om andres adgang til stangfiske er nødvendig som hjemmel for Tanaforskriften § 5. Departementet presiserer at høringsutkastet § 5 første ledd er en videreføring av Tanaloven av 1888 § 1 annet ledd, og at forslaget til nytt første ledd ikke innebærer materielle endringer i forhold til Tanaloven av 1888 § 1 første ledd. Departementet mener det bør presiseres i ordlyden at det kan gis forskrift om adgang til stangfiske for «andre enn de som er nevnt i § 4 og § 5», slik at bestemmelsen blir klarere.
Annet ledd
Departementet er enig i at formuleringen «alt» i annet ledd første punktum kan skape unødig usikkerhet om departementets mulighet til å gå inn i mer privatrettslige reguleringer som ligger til Tanavassdragets fiskeforvaltning, og foreslår derfor at formuleringen «alt» tas ut av bestemmelsens annet ledd.
Departementet presiserer at Tanaloven er en rettighetslov, og at reguleringer i laksefisket skjer etter lakse- og innlandsfiskloven. Etter en nærmere vurdering mener departementet at tredje punktum derfor bør tas ut av lovforslaget, da setningen kan gi inntrykk av at reguleringer i laksefisket i Tana skjer med hjemmel i Tanaloven. Departementet viser for øvrig til at annet ledd er en videreføring av finnmarksloven § 28 annet ledd, hvor setningen i tredje punktum ikke står.
Tredje ledd
Departementet viser til at kommunene oppnevner fire medlemmer til Tanavassdragets fiskeforvaltning, og at de fiskeberettigete velger fem av medlemmene i Tanavassdragets fiskeforvaltning. Departementet mener det er naturlig at utarbeidelsen av forskrifter og forhandlinger med Finland derfor skal skje i samråd kun med Sametinget og Tanavassdragets fiskeforvaltning.
Departementet tilrår på denne bakgrunn at bestemmelsen vedtas som følger:
«Departementet kan gi forskrift om adgang til stangfiske for andre enn de som er nevnt i §§ 4 og 5.
Departementet kan ved forskrift også gi nærmere regler om forvaltningen og utøvelsen av fisket. Forskriften skal legge til rette for en lokal, rettighetsbasert forvaltning av fiskeressursene i samsvar med overenskomster med Finland om fisket.
Utarbeidelsen av forskrifter og forhandlinger med Finland om fisket i lakseførende deler av Tanavassdraget skal skje i samråd med Tanavassdragets fiskeforvaltning og Sametinget.»
3.7 § 7 Straff
3.7.1 Gjeldende rett
Tanaloven av 1888 § 2 lyder som følger:
«Ulovlig fiskeri i vassdrag eller overtredelser av bestemmelser som er gitt i medhold av § 1, straffes med bøter.»
3.7.2 Høringsforslaget
I høringen ble det lagt til grunn at en tilsvarende straffehjemmel som Tanaloven av 1888 § 2 burde videreføres i den nye loven. I høringsforslaget var straffehjemmelen i Tanaloven av 1888 omarbeidet i tråd med lovteknikk for utforming av straffebestemmelser. Utkastet til ny straffebestemmelse var ikke ment å medføre materielle endringer i forhold til Tanaloven av 1888 § 2.
Høringsutkastet var som følger:
«Den som forsettlig eller uaktsomt krenker en annens fiskerett i henhold til §§ 3 eller 4, eller som overtrer bestemmelser gitt i forskrift etter § 6 første ledd, straffes med bøter.»
3.7.3 Høringsmerknader
Det er ikke kommet høringsmerknader til høringsutkastet til straffebestemmelse.
3.7.4 Departementets vurdering
Departementet legger til grunn at uberettiget fiske ikke nødvendigvis vil krenke en annens rett etter §§ 4 eller 5. Meningen med bestemmelsen er å omfatte både uberettiget fiske og tilfeller av sabotasje, nektelse, hindring eller fortrengsel av personer med lovlig fiskerett. Departementet mener derfor at bestemmelsen bør justeres, slik at det fremgår klart at også uberettiget fiske er omfattet.
Departementet tilrår på denne bakgrunn at følgende bestemmelse vedtas:
«Den som forsettlig eller uaktsomt utøver uberettiget fiske eller som krenker en annens fiskerett etter §§ 4 eller 5, straffes med bøter.»