6 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 (lovens formål)

Paragraf 1 angir at lovens formål vil være å sikre de særskilte rettigheter lokalbefolkningen har til fiske på grunnlag av lov, alders tids bruk og lokal sedvane. Det vil være både den tradisjonelle retten laksebreveierne har til fiske med alle tillatte typer redskaper, og lokalbefolkningens rett til stangfiske som nå lovfestes.

Til § 2 (stedlig virkeområde)

Paragraf 2 om lovens stedlige virkeområde angir at loven gjelder for lakseførende deler av Tanavassdraget. Loven gjelder kun for de lakseførende deler av Tanavassdraget i Norge. Dette vil si norsk side av riksgrensestrekningen og de rent norske strekningene. Tanaforskriften bruker den samme formuleringen i sin virkeområdebestemmelse, men med presiseringen «i Norge». Det vises for øvrig til merknadene til Tanaforskriften § 1 i kongelig resolusjon 4. februar 2011 om forslag til forskrift om lokal forvaltning av fisk og fisket i Tanavassdraget.

Til § 3 (forholdet til folkeretten)

Paragrafen fastsetter at loven gjelder med de begrensninger som følger av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, og at loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter og bestemmelser i overenskomster med Finland om fisket i Tanavassdraget. Tanaloven gjelder et område hvor folkerettens regler om urfolk og minoriteter vil kunne være relevante, og formålet med bestemmelsen er å sikre at loven blir anvendt i overensstemmelse med disse reglene.

Med folkerettens regler om urfolk og minoriteter siktes det først og fremst til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, men også til andre folkerettslige regler om urfolk og minoriteter som Norge er bundet av. Det samme gjelder folkerettslige regler som Norge vil ratifisere i fremtiden. Det vises for øvrig til omtalen av folkerettens regler om urfolk og minoriteter i Ot.prp. nr. 53 (2002–2003) punkt 5.

Til § 4 (fiskeberettigete)

Første ledd angir for det første hvilke kriterier som må være oppfylt for å kunne regnes som «fiskeberettiget» i Tanavassdraget. «Fiskeberettigete» anvendes som betegnelse på de som har laksebrev og dermed rett til å fiske med alle tillatte typer redskaper. For å være fiskeberettiget må vedkommende avle minst 2000 kg høy i året eller en tilsvarende mengde grovfôr av annet slag på grunn som vedkommende eier eller leier på åremål. Grunnen må ligge mindre enn to kilometer fra bredden av Tanavassdraget. Departementet presiserer at uttrykket «elvebredden» også omfatter sideelvene, og dette er årsaken til at sideelvene ikke nevnes særskilt i bestemmelsen. Videre må vedkommende bo på eller nær grunnen. Bosettingskravet innebærer at vedkommende person må være registrert i folkeregisteret som bosatt i det aktuelle området og at vedkommende faktisk bor der. Dette betyr for eksempel at flytting til området for sommersesongen ikke er tilstrekkelig for å kunne tilfredsstille bosettingsvilkåret. Ordlyden «eller nær grunnen» åpner for at bosted i nær tilknytning til jordbrukseiendommen også kan gi grunnlag for fiskerett, dersom dette kan gi bedre utnyttelse av eiendommen som er grunnlaget for fiskeretten. Grunnlaget for fiskeretten kan også opprettholdes når særlige naturmessige forhold, som for eksempel flom eller ras, gjør det nødvendig å flytte fra en eiendom som tilfredsstiller vilkårene.

For det annet angir første ledd innholdet i fiskeretten. De fiskeberettigete har rett til å fiske etter alle fiskeslag og med alle tillatte fiskeredskaper i de lakseførende delene av Tanavassdraget. Retten etter denne bestemmelsen omfatter dermed både garn-, stengsels- og stangfiske. I dette ligger også en anerkjennelse av at det er de fiskeberettigete som har den prioriterte retten i vassdraget.

Annet ledd første punktum angir at fiskeretten etter første ledd ligger til ett medlem av husstanden. Det er med andre ord bare ett medlem i hver husstand som er fiskeberettiget. Det vil imidlertid være opp til husstanden å avgjøre hvilket av medlemmene som skal utøve fiskeretten til enhver tid.

Annet ledd annet punktum angir at dersom flere personer driver fiskeberettiget jordbruk i fellesskap på samme grunn, har bare én av dem rett til garnfiske. Presiseringen «på samme grunn» er tatt inn for å tydeliggjøre at i de tilfeller hvor personer som driver gårder sammen hver for seg oppfyller vilkårene i § 4, mister ikke disse sin opprinnelige fiskerett.

Til § 5 (rett til stangfiske)

Paragraf 5 fastslår at den delen av elvedalens befolkning som ikke er fiskeberettiget etter § 4, har rett til å fiske med stang eller håndsnøre fra land og båt i de lakseførende delene av Tanavassdraget mot løsning av fiskekort til lav pris. Bestemmelsen innebærer en lovfesting av lokal sedvanerett. Det har vært langvarig praksis for at retten til stangfiske har omfattet hele befolkningen innen dagens kommunegrenser for Tana og Karasjok kommuner og de som bor langs sideelvene til Tana i Kautokeino kommune. Dette er samme personkrets som etter tidligere praksis har hatt rett til fiskekort til lav pris, noe de fortsatt har rett til. Uttrykket «bor» skal forstås på samme måte som tilsvarende uttrykk i § 4. Dette vil si at bosettingskravet innebærer at vedkommende person må være registrert i folkeregisteret som bosatt i det aktuelle området og at vedkommende faktisk bor der. Flytting til området for sommersesongen er for eksempel ikke tilstrekkelig for å oppfylle bosettingsvilkåret.

Reindriftsutøvere som ikke er fast bosatt i de nevnte områdene vil etter første ledd tredje punktum ha samme rett som lokalbefolkningen når de driver reindrift i elvedistriktet.

Etter annet ledd må stangfiskeretten ikke utøves til fortrengsel for de fiskeberettigete etter § 4. Bestemmelsen er tatt inn for å synliggjøre at det er de fiskeberettigete som har den prioriterte retten i vassdraget.

Til § 6 (forskrifter og forhandlinger)

Paragraf 6 inntar i første ledd en forskriftshjemmel til å regulere adgang til stangfiske for andre enn de som er nevnt i §§ 4 og 5. En bestemmelse om andres adgang til fiske er også inntatt i Tanaforskriften.

Egentlige rettighetshavere er bare elvedalens befolkning, inndelt slik som det er enighet om, samt reindriftsutøvere når de driver reindrift i elvedistriktet. Alle andre har likevel på grunnlag av langvarig praksis adgang til stangfiske i vassdraget mot betaling av fiskekort, men slik at det ikke går ut over rettighetshavernes utøvelse av fisket. De fiskeberettigete jf. § 4 og lokalbefolkningen jf. § 5 har altså en rett til fiske, mens andre har en adgang til fiske i Tanavassdraget. Andre har ikke rett til fiskekort til lav pris slik lokalbefolkningen har etter Tanaforskriften §§ 9 jf. 4. En eventuell innskrenkning av fiskekortsalget skal først gjøres gjeldende for andre enn de som er nevnt i §§ 4 og 5.

Selv om andre enn de som er nevnt i §§ 4 og 5 ikke har fiskerett i vanlig forstand, har andres adgang en viss faktisk beskyttelse i formuleringen i Tanaloven av 1888 § 1 annet ledd om salg av fiskekort, i bakgrunnen for denne ordning og i den praksis som har vært. Andre kan ikke utelukkes fra fiske i vassdraget, unntatt av hensyn til fiskebestandene eller av hensyn til lokalbefolkningens fiskerettigheter.

Bestemmelsens annet ledd viderefører regelen i finnmarksloven § 28 om hjemmel til å gi forskrift om forvaltningen og utøvelsen av fiske. Bestemmelsen gir hjemmel for Tanaforskriften.

Paragraf 6 tredje ledd videreføres også fra finnmarksloven § 28, men med den endring at «berørte kommuner» og «de som har særskilte rettigheter til fisket i disse vassdragene» tas ut. Samrådet med Tanavassdragets fiskeforvaltning og Sametinget skal skje i henhold til de konsultasjonsforpliktelser for staten som følger av folkeretten, og da særlig ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater artikkel 6.

Til § 7 (straff)

Bestemmelsen innfører en straffehjemmel, slik det også er i Tanaloven av 1888. Den som forsettlig eller uaktsomt utøver uberettiget fiske eller som krenker en annens fiskerett etter §§ 4 eller 5, straffes med bøter. Med uttrykket «uberettiget fiske» siktes det til utøvelse av fiske uten at vilkårene i §§ 4 eller 5 er oppfylt, eller overtredelse av bestemmelser gitt i forskrift etter § 6 første ledd. Med uttrykket «krenker en annens fiskerett» siktes det til tilfeller av for eksempel sabotasje, nektelse, hindring eller fortrengsel av personer med lovlig fiskerett. Slike tilfeller vil og kunne dekkes av bestemmelser i straffeloven. For å sikre at alle slike tilfeller fanges opp, ser departementet det som hensiktsmessig at dette omfattes av straffebestemmelsen i Tanaloven.

Til § 8 (ikrafttredelse)

Første ledd sier at loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Det fremgår av annet ledd at forskrifter gitt med hjemmel i finnmarksloven § 28 annet ledd og Tanaloven av 1888 fremdeles gjelder.

Til § 9 (endringer i andre lover)

At rettighetene til fiske i Tanavassdraget videreføres ved egen Tanalov, gjør det nødvendig å foreta enkelte justeringer i finnmarksloven kapittel 4 og lakse- og innlandsfiskloven § 24. Bestemmelsen er ikke ment å medføre materielle endringer i gjeldende rett.