6 Overføring av ferie ved sykdom eller foreldrepermisjon

6.1 Gjeldende rett

Arbeidstaker som ikke får avviklet ferie på grunn av arbeidsuførhet kan kreve å få overført inntil 12 virkedager ferie til påfølgende ferieår, jf. ferieloven § 9 nr. 1 tredje ledd.

I henhold til ferieloven § 7 nr. 3 første ledd kan det inngås skriftlig avtale om overføring av inntil 12 virkedager ferie til det påfølgende ferieår. Overføring av ferie utover dette kan ikke avtales.

Ferie som i strid med lovens bestemmelser ikke er avviklet ved ferieårets utløp, skal overføres til det påfølgende ferieår, jf. § 7 nr. 3 andre ledd første punktum. Denne bestemmelsen er tolket utvidende til også å omfatte ferie som ikke er avviklet på grunn av sykdom eller foreldrepermisjon, selv om manglende ferieavvikling i slike tilfeller ikke er lovstridig.

6.2 Departementets høringsforslag

I høringen foreslo departementet en forenkling og klargjøring av reglene i ferieloven om overføring av ferie både ved sykdom og foreldrepermisjon. Ferieloven § 9 nr. 1 tredje ledd ble foreslått opphevet. Det ble videre foreslått å endre ferieloven § 7 nr. 3 andre ledd slik at det klart fremgår at også all ferie som på grunn av sykdom eller foreldrepermisjon ikke er avviklet ved ferieårets utløp, skal overføres til det påfølgende ferieår.

6.3 Høringsuttalelsene

Enkelte høringsinstanser, både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, har pekt på problemstillinger knyttet til overføring av ferie ved langvarig sykdom og/eller foreldrepermisjon. Det er blant annet vist til at ved manglende ferieavvikling over flere år grunnet sykdom eller foreldrepermisjon, vil behovet for å avvikle all kumulert ferie i et påfølgende ferieår reduseres. I slike tilfeller bør det derfor isteden være adgang til å utbetale feriepenger.

6.4 Departementets vurdering og forslag

Overføring av ferie er ikke særskilt regulert i artikkel 7 i arbeidstidsdirektivet. EU-domstolen har likevel lagt til grunn at overføring av den årlige ferien i visse tilfeller vil være uunngåelig.

Departementet forstår EU-domstolens uttalelser i sak C-520/06 og 350/06 – Schultz-Hoff og Stringer (forent) slik at direktivet i slike tilfeller krever at arbeidstaker faktisk gis mulighet til å avvikle ferie, eventuelt gjennom en rett til overføring av ferien til påfølgende år.

Spørsmålet i denne saken var blant annet om det er uforenlig med direktivet at retten til årlig betalt ferie går tapt dersom arbeidstaker ikke får avviklet ferien på grunn av sykdom, verken i løpet av ferieåret eller i en overføringsperiode etter utløpet av dette.

Til dette uttalte EU-domstolen at:

«En national retsforskrift, der fastsætter en overførselsperiode for årlig ferie, som ikke er holdt ved referenceperiodens udløb, har i princippet til formål at sikre, at en arbejdstager, som er blevet forhindret i at holde sin årlige ferie, stadig får mulighed for at holde ferien. Fastsættelsen af overførselsperioden henhører under betingelserne for udøvelse og gennemførelse af retten til årlig betalt ferie og falder dermed i princippet inden for medlemsstaternes kompetence.

Heraf følger, at artikel 7, stk. 1, i direktiv 2003/88 i princippet ikke er til hinder for en national lovgivning, der fastsætter bestemmelser om udøvelsen af den ret til årlig betalt ferie, som udtrykkeligt er fastsat i direktivet, selv om denne lovgivning indebærer, at retten hertil fortabes ved udløbet af reference- eller overførselsperioden, dog under den forudsætning, at en arbejdstager, som har fortabt retten til årlig betalt ferie, faktisk har haft mulighed for at gøre brug af den ret hertil, som tilkommer ham efter direktivet.».

Ifølge EU-domstolen er altså direktivets artikkel 7 i utgangspunktet ikke til hinder for nasjonale regler som setter betingelser for utøvelsen av retten til ferie, selv om reglene innebærer at retten går tapt ved utløpet av ferieåret eller en overføringsperiode etter dette. Domstolen slo imidlertid fast at arbeidstaker faktisk må ha hatt mulighet til å avvikle ferien som vedkommende etter direktivet har krav på. I forbindelse med sykdom eller foreldrepermisjon vil arbeidstaker ikke alltid ha hatt denne muligheten.

Etter dagens regler har arbeidstaker rett til å få overført inntil 12 virkedager ferie, som ikke blir avviklet innen ferieårets utløp på grunn av arbeidsuførhet. Det kan dessuten inngås avtale om overføring av ytterligere 12 virkedagers ferie. Dette forutsetter imidlertid enighet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Ut fra ordlyden i de aktuelle bestemmelsene i ferieloven fremstår det dermed som om arbeidstaker kun har en ubetinget rett til å få overført inntil 12 virkedager ferie. Som nevnt er imidlertid bestemmelsen i ferieloven § 7 nr. 3 andre ledd, om overføring av ferie som i strid med lovens bestemmelser ikke er avviklet, tolket til også å omfatte ferie som ikke er avviklet på grunn av sykdom eller foreldrepermisjon. I praksis innebærer dette følgelig at arbeidstakerne også i disse tilfellene har rett til å få overført all ikke-avviklet ferie, altså utover de 12 virkedagene som følger av ferieloven § 9 nr. 1 tredje ledd.

I høringen foreslo likevel departementet å endre ferieloven slik at det klart fremgår at all lovbestemt ferie som på grunn av sykdom eller foreldrepermisjon ikke er avviklet i løpet av ferieåret skal overføres til det påfølgende året. Dette for å tydeliggjøre at norsk rett er i samsvar med direktivets krav om rett til fire ukers årlig betalt ferie.

Flere høringsinstanser har hatt merknader til forslaget, blant annet knyttet til hvor mye ferie som kan overføres.

Departementet viser til at EU-domstolen har uttalt at ferie som avvikles på et senere tidspunkt enn forutsatt ikke mister sin verdi, og at arbeidstaker må gis mulighet til å gjøre bruk av retten til fire uker årlig betalt ferie som følger av direktivet, eventuelt ved rett til overføring av ferien til påfølgende år. Arbeidstaker som blir sammenhengende syk over lengre tid, kan dermed komme i en situasjon som gjør at vedkommende må gis mulighet til overføring av mer enn fire ukers ferie.

Videre har enkelte høringsinstanser stilt spørsmål ved om det bør settes en grense for hvor lengeferie som ikke er avviklet på grunn av sykdom, kan overføres.

Muligheten for medlemsstatene til å sette en grense for overføring av ferie ved langvarig sykdom ble drøftet i sak C-520/06 (Schultz-Hoff). Som nevnt slo EU-domstolen da fast at direktivet ikke er til hinder at det fastsettes en slik grense. Disse uttalelsene er imidlertid noe nyansert i sak C-214/10 (Schulte) og sak C-337/10 (Neidel).

I Schulte-saken var spørsmålet om direktivet er til hinder for at det i nasjonal rett settes en grense på 15 måneder for overføring av ikke-avviklet ferie på grunn av sykdom, slik at arbeidstakers rett til årlig betalt minimumsferie bortfaller etter dette tidspunktet og at overføringsperioden begrenser muligheten for kumulasjon av ferie for arbeidstaker som har vært syk over lengre tid.

EU-domstolen viste til sine tidligere uttalelser i Schultz-Hoff saken om adgangen til å fastsette en overføringsperiode for årlig ferie, og begrensningene for denne. Den viste videre til at disse uttalelsene måtte nyanseres:

«I mangel af en sådan nuancering ville en arbejdstager, der som sagsøgeren i hovedsagen har været uarbejdsdygtig i flere på hinanden følgende referenceperioder, nemlig have ret til ubegrænset kumulation af den ret til årlig betalt ferie, som han har erhvervet i den periode, hvor han har været fraværende fra arbejdet.

En ret til en ubegrænset kumulation af den ret til årlig betalt ferie, der er erhvervet i en sådan periode med uarbejdsdygtighed, ville imidlertid ikke længere opfylde selve formålet med retten til årlig betalt ferie.

….

Henset til selve formålet med den ret til betalt årlig ferie, som enhver arbejdstager er tillagt direkte i kraft af EU-retten, kan en arbejdstager, der er uarbejdsdygtig i flere på hinanden følgende år, og som i medfør af national ret er afskåret fra at tage sin årlige betalte ferie i den pågældende periode, følgelig ikke have ret til en ubegrænset kumulation af årlig betalt ferie i denne periode.»

Domstolen viste videre til generelle vilkår som må stilles til en slik overføringsperiode, og konkluderte deretter med at en overføringsperiode på 15 måneder ikke vil være i strid med artikkel 7 nr. 1.

I Neidel-saken kom EU-domstolen til et annet resultat. Ifølge domstolen er direktivet til hinder for at det settes en overføringsperiode for ikke-avviklet ferie på ni måneder og at ferie, herunder feriepenger, som på grunn av sykdom ikke er avviklet innen utløpet av denne periode bortfaller. EU-domstolen viste til at:

«Det følger heraf, at enhver overførselsperiode for at respektere denne ret, hvis formål er at beskytte arbejdstageren, må tage hensyn til de særlige omstændigheder, som gælder for en arbejdstager, der er uarbejdsdygtig i flere på hinanden følgende referenceperioder. Denne periode skal således bl.a. sikre, at arbejdstageren kan råde over hvileperioder, der, om fornødent, kan fordeles over en længere periode, der kan planlægges, og som er til rådighed på længere sigt, og som i væsentligt omfang overstiger varigheden af den referenceperiode, for hvilken den er tildelt (KHS-dommen, præmis 38).

I hovedsagen er den overførselsperiode, der er fastsat i artikel 9, stk. 2, imidlertid på ni måneder, altså en varighed, som er mindre end varigheden af den referenceperiode, som den knytter sig til.»

Selv om grensene fremstår som noe uklare, er det ut fra EU-domstolens praksis likevel ikke tvilsomt at direktivet åpner for at det kan settes en grense for hvor lenge ikke-avviklet ferie kan overføres.

Departementet viser til at ferielovens system for opptjening og utbetaling av feriepenger i forbindelse med langvarig sykdom i praksis vil innebære at arbeidstaker ikke samler opp krav på flere års betalt ferie. Det antas at de færreste arbeidstakere ved friskmelding etter langvarig sykefravær vil ønske, eller ha anledning til, å ta ut flere uker med lovbestemt oppsamlet ferie uten samtidig å ha fullt opptjente feriepenger. Departementet ser at dette kan stille seg noe annerledes i virksomheter der det er avtalt fulle feriepengerettigheter i forbindelse med sykdom, uavhengig av lengde. Departementet kan likevel ikke se at oppsamling av lange perioder med lovbestemt betalt ferie vil være et stort praktisk problem. Departementet finner det derfor ikke hensiktsmessig på det nåværende tidspunkt å begrense overføringsperioden for ferie som ikke er avviklet på grunn av sykdom eller foreldrepermisjon.

Departementet opprettholder etter dette forslaget om å oppheve ferieloven § 9 nr. 1 tredje ledd og endre § 7 nr. 3 andre ledd slik at ferie som ikke er avviklet på grunn av sykdom eller foreldrepermisjon skal overføres til påfølgende år.