2 Kort om kvotesystemet

I perioden 2008-2012 har Norge ifølge Kyoto-avtalen plikt til å dekke sine utslipp av klimagasser med en tilsvarende mengde FN-godkjente klimakvoter. Regjeringens politikk er at utslippsforpliktelsen skal oppfylles gjennom en kombinasjon av nasjonale tiltak og bruk av Kyoto-mekanismene. Kyoto-mekanismene består av handel med utslippskvoter, prosjektsamarbeid mellom industriland som har ratifisert protokollen (JI) og prosjektsamarbeid med utviklingsland (CDM).

Som ett av flere virkemidler for å etterkomme forpliktelsene i Kyotoprotokollen etablerte Norge et nasjonalt kvotesystem i 2005. Den norske kvotesystemet for 2005-2007 var en innfasingsperiode før perioden 2008-2012 med utslippsforpliktelser etter Kyotoprotokollen. I 2008 ble Norge en del av EUs kvotehandelssystem ved å innlemme direktiv 2003/87/EF av 13. oktober 2003 om en ordning for handel med kvoter for klimagassutslipp (kvotehandelsdirektivet) med tilhørende rettsakter i EØS-avtalen. Kvotehandelsdirektivet er gjennomført i norsk rett ved lov 17. desember 2004 nr. 99 om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven) med tilhørende forskrift. Dermed er kvoter utdelt av nasjonale myndigheter innenfor EU (EUA-kvoter) også gyldige i Norge, samtidig som norske bedrifter kan selge kvoter i EU.

Kvotesystemet omfatter utslipp av CO₂ fra nærmere angitte kilder. De kildene som omfattes er energianlegg, oljeraffinerier, koksverk, visse typer anlegg for bearbeiding av malm, anlegg for produksjon av støpejern og stål, anlegg for sement-, kalk-, glass- og glassfiberproduksjon, anlegg for produksjon av keramiske produkter og anlegg for produksjon av papirmasse, papir og papp (jf. vedlegg I til kvotehandelsdirektivet og klimakvoteloven § 3). I tillegg kan Norge, etter samtykke fra ESA, ensidig inkludere ytterligere aktiviteter, anlegg og gasser i kvotesystemet, såkalt «opt-in» (jf. artikkel 24 i Kvotehandelsdirektivet). I tillegg til CO₂-utslipp fra kildene ovenfor har Norge valgt å inkludere utslipp av lystgass (N₂O) fra salpetersyreproduksjon. Inkludert lystgass er kvotemengden Norge bidrar med for 5-årsperioden i overkant av 75 mill. tonn CO₂. Av disse vil i overkant av 39 mill. tonn bli tildelt vederlagsfritt til norske virksomheter. I tillegg er det avsatt en kvotereserve på 4,2 mill. tonn til høyeffektive kraftvarmeverk. Kvoter som ikke tildeles vederlagsfritt skal selges i det europeiske markedet. Disse utgjør 31,8 mill. kvoter.

Den som driver virksomhet som faller inn under kvotesystemet er kvotepliktig og må hvert år sørge for å innlevere kvoter tilsvarende sine utslipp. Privatpersoner og virksomheter kan også frivillig kjøpe klimakvoter. Kvotene tas da ut av kvotesystemet.

Handel med kvoter kan skje direkte mellom to parter, via meglere eller på etablerte markedsplasser. Norge er ett av seks land i kvotehandelssystemet som har en markedsplass for handel med klimakvoter.