2 Generelt om avtalene

Etter flere års forhandlinger ble EUs første felles luftfartsavtale undertegnet med USA 30. april 2007. Avtalen trådte i kraft 30. mars 2008 og er den første luftfartsavtalen som er inngått av EU-statene i fellesskap. Hovedformålet med avtalen er å liberalisere luftfarten mellom EU og USA, bl.a. ved å styrke trafikkrettighetene og innføre bestemmelser som skal mot­virke konkurransevridning. Avtalen vil styrke de europeiske fore­takenes adgang til det amerikanske markedet betraktelig, og vil bidra til utvikling av nye rutenett innen Europa og mellom Europa og USA. EU-statenes flyselskaper vil kunne starte flyruter til USA fra enhver medlemsstat og mellomlande i enhver medlemsstat på vei til USA. Avtalen tilrettelegger for økt myndighetssamarbeid om blant annet fly­trygg­het (security) og flysikker­het (safety), konkurranse, forbrukerbeskyttelse og miljø, og oppretter en felleskomité som skal overvåke avtalens gjennomføring og drøfte saker av gjensidig interesse. Det er en forutsetning i avtalen at det forhandles om ytterligere fordypning av samar­beidet (fase II). Slike for­hand­linger ble innledet i mai 2008.

For å hindre at norske flyselskaper kommer i en mindre gunstig situasjon enn sine europeiske konkurrenter, er det fremforhandlet og under­tegnet en tilknytningsavtale som sikrer norske luftfartsforetak samme rammevilkår som de som gjelder for deres europeiske konkurrenter. Dette er i tråd med norsk luftfartspolitikk. Tilknytningsavtalen bygger på prinsippet om at luftfartsavtalen mellom EU og USA, med enkelte tekniske tilpasninger, skal gjelde tilsvarende for Norge og Island. Norske og islandske myndigheter likestilles med EU-statenes myndigheter blant annet hva gjelder deltakelse i samarbeidsorganer. Når det gjelder fase II-forhandlingene om fordypning av samarbeidet, vil det ligge til grunn en mulighet for Norge og Island til å delta hvis det er ønskelig, men også en forutsetning om at Norge og Island må tre ut av luftfartssamarbeidet dersom Norge og Island ikke skulle ønske å bli knyttet til en fremtidig revidert avtale.

Tilknytningsavtalen forutsetter inngåelse av en tilleggsavtale mellom EU og dens medlemsstater, Island og Norge som skal sikre at norske og islandske myndigheter involveres fullt ut i EUs gjennomføring av luftfartssamarbeidet med USA. For EU og USA har det vært en grunnleggende forutsetning for norsk og islandsk tilknytning at dette ikke svekker deres egen gjennomføring og videreutvikling av det bilaterale luftfarts­samarbeidet. Det er derfor en betingelse både fra EU og USA at Norge og Island gjennom tilknytningsavtalen ikke får bedre rettigheter enn EU-statene, og at den europeiske siden fortsatt skal «tale med én stemme». For Norge og Island er det i denne sammenheng sentralt å bli integrert fullt ut i EUs gjennomføring av avtalen og å bli likebehandlet med medlemsstatene når den europeiske siden koordinerer gjennomføringen av avtalen. Tilleggsavtalen mellom EU og dens medlemsstater, Island og Norge ivaretar disse prinsippene. I praksis vil det bety at Europakommisjonen som hoved­regel vil føre ordet på vegne av de europeiske statene, inkludert Norge og Island, i felleskomiteen og i forbindelse med eventuelle tviste­løs­nings­saker. Samtidig vil Norge og Island få tilsvarende rettigheter som medlemsstatene i de EU-organer som skal forberede møtene i felleskomiteen.

Tilknytningsavtalen vil erstatte Norges luftfartsavtale med USA av 6. oktober 1945 med senere endringer, med unntak for de områder som ikke er omfattet av tilknytningsavtalens definisjon av «territorium». Svalbard vil således ikke være omfattet av tilknytningsavtalen, og bestemmelsene i den gamle luftfarts­avtalen mellom Norge og USA vil fortsatt gjelde for Svalbard.