4 Nærmere om de enkelte artikler i luftfartsavtalen mellom EU og USA

Artikkel 1 definerer sentrale begrep som benyttes i avtalen.

Artikkel 2 forplikter partene til å sørge for rettferdig og likeverdig adgang for partenes fly­sel­skaper til å konkurrere innen internasjonal lufttransport som er regulert av denne avtalen.

Artikkel 3 fastslår hvilke trafikkrettigheter partene i avtalen tilstås i internasjonal luftfart.

Artikkel 4 fastsetter at partene skal utstede nødvendige tillatelser til flyselskaper fra den annen part uten ugrunnet forsinkelse, forutsatt at nærmere angitte vilkår er oppfylt.

Artikkel 5 gir regler for tilbakekallelse, suspensjon og begrensning av utstedte tillatelser og den annen parts flyselskapers operasjoner.

Artikkel 6 slår fast at partene skal anvende bestemmelsene i vedlegg 4 til denne avtalen, når det tas beslutninger vedrørende eierskap, investeringer og kontroll.

Artikkel 7 slår fast at hver av de respektive parters lover og forskrifter på nærmere oppregnede områder skal komme til anvendelse og følges etter at et luftfartøy har passert grensen til partens luftterritorium og ved avgang fra partens lufthavner.

Artikkel 8 fastslår at partene, på nærmere angitte vilkår, skal anerkjenne hverandres sertifikater og luftdyktighetsbevis på flysikkerhetsområdet. Hver av partene kan til enhver tid be om konsultasjoner vedrørende flysikkerhet. Dersom den part som har bedt om konsultasjoner etter dette ikke anser at minimumsstandardene fastlagt i konvensjonen om internasjonal sivil luftfart er oppfylt, kan denne kreve at den annen part retter opp forholdet. Dersom så ikke gjøres, kan den part som har bedt om konsultasjoner gjennomføre nærmere angitte tiltak.

Artikkel 9 bekrefter at partene i tråd med internasjonal rett skal verne sivil luftfart mot ulovlige handlinger, og at de skal handle i overensstemmelse med bestemmelser i internasjonale konvensjoner som regulerer luftfarts­sikkerhet. Partene skal etter anmodning bistå hverandre for å eliminere sikkerhetstrusler mot sivil luftfart. Artikkelen inneholder en rekke ytterligere bestemmelser vedrørende sikkerhetstrusler og preventive tiltak.

Artikkel 10 gir regler for partenes flyselskapers rettigheter i forbindelse med ytelse av lufttransporttjenester på motpartens territorium, inkludert tillatte samarbeidsformer mellom flyselskap.

Artikkel 11 fastsetter at luftfartøy tilhørende mot­parten som benyttes i internasjonal lufttrafikk, samt vanlig utstyr, drivstoff- og smøreolje­lager og forsyninger (herunder mat, drikkevarer og tobakk) ombord på slike luftfartøyer, skal være fritatt toll, skatter, gebyrer og avgifter ved ankomst til den annen parts territorium. I tillegg er blant annet drivstoff som tankes på avtalepartenes territorium fritatt for toll, skatter, gebyrer og avgifter.

Dersom to eller flere EU-stater i kraft av rådsdirektiv 2003/96/EF av 27. oktober 2003 ønsker å innføre særavgifter på flydrivstoff skal dette spørs­målet tas opp til drøfting i felleskomiteen i henhold til luftfartsavtalens artikkel 18.

Artikkel 12 slår fast at en avtalepart ikke skal pålegge motpartens flyselskap brukeravgifter som er høyere enn de brukeravgifter som pålegges egne eller andre flyselskap. Avtalepartene skal oppmuntre til konsultasjoner om bruker­avgifter mellom avgiftsmyndigheter og flyselskap.

Artikkel 13 omhandler fastsetting av takster. Det fastslås at takster i henhold til denne avtalen ikke er gjenstand for myndighetenes godkjennelse.

Artikkel 14 fastslår at statsstøtte og subsidier kan ha en negativ innvirkning på flyselskapenes muligheter til å konkurrere på rettferdig og likeverdig basis. Ved mistanke om slik støtte kan enhver part anmode om at saken behandles av felleskomiteen.

Artikkel 15 bekrefter betydningen av å beskytte miljøet i forbindelse med utviklingen og gjennomføringen av internasjonal luftfartspolitikk, og at kostnader og nytteverdi i forbindelse med tiltak for å beskytte miljøet nøye må avveies ved utviklingen av luftfartspolitikken. Den internasjonale sivile luftfartsorganisasjonens (ICAO) miljøstandarder skal følges med unntak av de tilfeller der en part har tatt forbehold.

Artikkel 16 slår fast at partene er enige om betydningen av å beskytte forbrukerne, og at viktige spørsmål i denne sammenheng kan drøftes i felleskomiteen.

Artikkel 17 slår fast at databaserte reservasjonssystemer (CRS) fritt kan benyttes på territoriet til den annen part, så sant de er i samsvar med den annen parts regelverk. Ingen av partene skal ha lov til på eget område å pålegge motpartens selgere av slike tjenester strengere krav enn det som blir pålagt egne selskap.

Artikkel 18 oppretter felleskomiteen, bestående av representanter fra partene, som skal møtes minst én gang i året for å konsultere om luftfartsavtalen og vurdere dennes gjennomføring. En part kan også be om at komiteen møtes for å løse spørsmål om tolkning eller anvendelsen av avtalen. Komiteen skal utvikle samarbeid gjennom nærmere angitte oppgaver, og fatter sine beslutninger ved konsensus.

Artikkel 19 fastslår at partene primært skal søke å bilegge eventuelle tvister ved å sammenkalle felleskomiteen. Dersom dette ikke lykkes, gir artikkelen regler for bruk av voldgift, sammensetning av voldgiftsretten, gjennomføring av voldgiftsrettens avgjørelse og innføring av mottiltak. Voldgiftsretten skal selv fastlegge sine prosedyreregler.

Artikkel 20 slår fast at partene er enige om viktigheten av konkurranse mellom flyselskapene for å oppnå formålet med denne luftfartsavtalen. Hver av partenes konkurranselovgivning skal benyttes aktivt for å øke den generelle konkurransen og ikke for å beskytte den enkelte konkurrent. Partene skal søke å øke samarbeidet mellom deres respektive konkur­ranse­myn­dig­heter innen lufttransport, i tråd med avtalens vedlegg 2.

Artikkel 21 setter opp målsetningene for forhandlingene om fase II av luftfarts­avtalen og fastsetter tidsfrister for oppstart av forhandlingene. For å legge press på partene er det også gitt bestemmelser for når partene kan begynne å trekke tilbake allerede innvilgede rettigheter, dersom enighet om fase II ikke er oppnådd.

Artikkel 22 slår fast at luftfartsavtalen - når den trer i kraft - skal erstatte de bilaterale luftfartsavtalene som er listet opp i avtalens vedlegg 1. Artikkelen slår også fast at dersom partene blir avtalepart til en multilateral avtale eller slutter seg til en beslutning tatt av ICAO eller en annen internasjonal organisasjon som berører bestemmelser i luftfartsavtalen, skal det tas opp til drøfting i felles­komiteen hvorvidt denne avtalen bør revideres for å ta høyde for de endrede omstendighetene.

Artikkel 23 omhandler partenes rett til å bringe avtalen til opphør. Hver part kan når som helst si opp avtalen gjennom diplomatiske kanaler med ett års oppsigelsesfrist.

Artikkel 24 slår fast at avtalen skal registreres hos ICAO.

Artikkel 25 gir bestemmelser om midlertidig anvendelse av avtalen.

Artikkel 26 slår fast at avtalen skal tre ikraft én måned etter at siste avtalepart har overlevert en diplomatisk note som bekrefter at alle nødvendige prosedyrer for ikrafttredelse av avtalen er fullført.

Vedlegg 1 lister opp de bilaterale luftfartsavtalene som skal erstattes av denne avtalen. Artikkelen slår imidlertid fast at disse avtalene fortsatt skal gjelde for de områder som ikke er omfattet av definisjonen av «territorium» i artikkel 1 i avtalen. Til slutt slås det fast at amerikanske flyselskap ikke skal nyte godt av de såkalte syvende frihets rettigheter for fraktflyvninger (transport mellom to stater av et flyselskap fra et tredjeland på en rute uten forbindelse med dettes hjemland) som er innskrevet i denne avtalen, med unntak av de tilfeller der USA tidligere har sikret seg slike rettigheter i bilaterale luftfartsavtaler med en EU-stat.

Vedlegg 2 setter opp retningslinjer for samarbeidet mellom transportministeriet i USA og Europakommisjonen vedrørende håndhevingen av de respektive parters konkurranselovgivning i luftfartssammenheng.

Vedlegg 3 stadfester EU-flyselskapenes rett til å delta i transporter som er betalt av de amerikanske myndighetene.

Vedlegg 4 gir ytterligere regler for eierskap og kontroll av flyselskapene hos hver av partene.

Vedlegg 5 spesifiserer partenes rett til franchising og samarbeid under et annet flyselskaps varemerke.