DEL 4
ANBEFALNINGER

Forstørr bilde

13 Utvalgets anbefalinger og tiltak

13.1 Innledning

Utvalget mener at et vilkår om manglende samtykkekompetanse i psykisk helsevern bør videreføres, men foreslår flere endringer. Betydningen av vilkåret kan ikke vurderes isolert, men må ses i sammenheng med egenskaper ved helsetjenesten. Flere forutsetninger må være til stede for at en kompetansebasert modell skal være bærekraftig. En videreføring av vilkåret om manglende samtykkekompetanse forutsetter derfor både tilpasninger i lovverk og i helsetjenesten. Det er slike tilpasninger utvalgets anbefalinger og tiltak knytter seg til. Utvalget har identifisert og lagt til grunn at en videreføring av kompetansevilkåret avhenger av fem sentrale forutsetninger, fremstilt som søyler i figur 13.1.

Forstørr bilde

Figur 13.1 Fem søyler bærer en kompetansebasert modell.

Utvalgets anbefalinger og tiltak har som formål å styrke alle de fem søylene for å oppnå en bærekraftig kompetansebasert modell i psykisk helsevern. Pasienter med alvorlig psykisk lidelse som mangler eller har en vekslende beslutningskompetanse, er særlig sårbare. Helsetjenesten må, gjennom å styrke hver av søylene, sikre at disse pasientene mottar individuelt tilpasset behandling og oppfølging av god kvalitet. Kompetansevurderinger spiller en nøkkelrolle for å ivareta behandlingsbehovet til hver enkelt pasient.

Utvalget står samlet om totalt 33 anbefalinger og forslag til tiltak, hvorav 19 er administrative og 14 er juridiske. Ti av utvalgets anbefalinger og forslag til tiltak anbefaler en videre utredning. Utvalget mener at dette er sentrale problemstillinger det er behov for å arbeide videre med, men som utvalget ikke har hatt tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag eller funksjonstid for å besvare fyllestgjørende. Utvalget er delt på midten i spørsmålet om kravet til å vurdere av vilkårene for tvungent vern innen 24 timer, og viser til drøftelsen i punkt 8.3.2.

Utvalget mener det er behov for å klargjøre i hvilke tilfeller spørsmålet om beslutningskompetanse gjør seg gjeldende. Dette ligger til grunn for utvalgets anbefalinger og forslag til tiltak, særlig de juridiske. Flere av tiltakene presiserer eksisterende bestemmelser om samtykkekompetanse, særlig tiltak som omhandler nærmeste pårørendes rolle for å ivareta pasientens interesser når vedkommende mangler beslutningskompetanse. Utvalget mener det er særlig behov for å tydeliggjøre den eksisterende lovgivningen knyttet til nærmeste pårørende, som kan være en garantist for pasientens rettssikkerhet. Andre tiltak gjør nødvendige tilpasninger av lovverket knyttet til beslutningskompetanse, som å senke beviskravet fra «åpenbart» til «overveiende sannsynlig» i pbrl. § 4-3 andre ledd. Etter utvalgets syn, er økt bevissthet om beslutningskompetansens betydning en forutsetning for videre implementering av en kompetansebasert modell i psykisk helsevern.

De fleste av utvalgets anbefalinger og forslag til tiltak retter seg mot et mindretall av pasienter i psykisk helsevern. Flertallet av pasientene har beslutningskompetanse og mottar behandling frivillig. Utvalget er bevisst på at vilkåret om manglende samtykkekompetanse kan bidra til at enkelte sårbare pasientgrupper ikke samtykker til behandling de tidligere ville fått under tvang. Utvalget legger til grunn at dette er en nødvendig følge av økt vektlegging av pasientens selvbestemmelse. Tvungent vern og tvungen behandling er kun aktuelt hos et mindretall av pasienter, og bruk av tvang på grunn av fare hos enda færre. Likevel er dette mindretallet blant de mest sårbare pasientene samtidig som samfunnsvernet kommer sterkere inn. Utvalget mener det er avgjørende at lovverk og klinisk praksis sikrer at denne pasientgruppen mottar nødvendig helsehjelp samtidig som pasientens selvbestemmelsesrett så langt som mulig blir ivaretatt.

Utvalget mener at helsetjenesten trenger et bærekraftig regelverk. Dette innebærer både at lovverket er praktiserbart for klinikere og at det er harmonisert med de ressursene som er tilgjengelige. Etter utvalgets syn, er det også behov for en pedagogisk tilnærming og lettere tilgjengelig kunnskap for å bedre forstå regelverket hos pasienter, pårørende og klinikere. På bakgrunn av funn og eksisterende kunnskap som beskrevet i rapporten, vurderer utvalget at de foreslåtte tiltakene og lovendringene vil bidra til videre utvikling av regelverk og praksis som ivaretar målet om riktigere bruk av tvang. Utvalgets forslag til tiltak og lovendringer balanserer også pasientenes rett til selvbestemmelse og rett til den høyest oppnåelige helsestandarden på en god måte innenfor rammen av Norges menneskerettslige forpliktelser, inkludert FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) med Norges tolkningserklæring av CRPD artikkel 12, 14 og 25 (se omtale i kapittel 5).

Det ligger ikke innenfor utvalgets mandat å ta stilling til Tvangslovutvalgets lovutkast. Likevel vil utvalget påpeke at den nåværende tvangslovgivningen er fragmentert og vanskelig anvendbar for pasienter, pårørende, helsepersonell og tilsynsorganer. Dette etablerer hindringer for samhandling og helhetstenkning om pasienter, og bidrar samtidig til mindre forutberegnelighet og svekker rettssikkerheten på et svært viktig rettsområde. Utvalget foreslår en rekke administrative og juridiske tiltak for å komme utfordringene med samtykkekompetanse i møte. Med disse tiltakene ønsker ikke utvalget å gi inntrykk av å «friskmelde» psykisk helsevernloven, og mener at tvangslovgivningen fortsatt vil være fragmentert dersom disse forslagene skulle bli vedtatt. Dette kommer tydelig til uttrykk i utvalgets forslag til lovendringer slik at personer uten beslutningskompetanse frivillig kan motta behandling de ikke motsetter seg (se omtale i punkt 13.4.7). Utvalget ser de utfordringene som ligger i å foreslå endringer i eksisterende tvangslovgivning, og anerkjenner at flere endringer over tid kan presse frem en mer omfattende revisjon. Utvalget anbefaler derfor at det arbeides videre med en harmonisering av tvangslovgivningen i helsetjenesten og en felles forståelse av hvordan helsehjelp kan gis til pasienter som mangler beslutningskompetanse. Etter utvalgets syn kan dette bidra til å sikre samordning, samhandling og en helhetstenkning knyttet til den videre prosessen med å harmonisere tvangslovgivningen.

13.2 Brukermedvirkning og beslutningsstøtte

13.2.1 Videreføre manglende beslutningskompetanse som vilkår for tvungent vern og tvungen behandling i psykisk helsevern

13.2.1.1 Utvalgets begrunnelse

Respekt for den enkeltes selvbestemmelse er et grunnleggende prinsipp i en rettsstat. Sentrale menneskerettslige konvensjoner Norge har sluttet seg til fremholder prinsippet om autonomi som grunnleggende innen helsetjenesten. Likevel er det begrensninger i denne autonomien i situasjoner der pasienten er til fare for seg selv eller andre. Utvalget mener at innføringen av en kompetansebasert modell i psykisk helsevern ga en bedre balanse mellom pasientens menneskerettslige vern av egen selvbestemmelse og retten til helse. Utvalget støtter departementets vurdering i forarbeidene til endringene i psykisk om at FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) gir uttrykk for en internasjonal menneskerettslig utvikling med økt fokus på selvbestemmelse og ikke-diskriminering (Prop. 147 L (2015–2016), 2016). Utvalget mener at endringene i psykisk helsevernloven i 2017 var en nødvendig tilpasning av lovverket til sentrale menneskerettslige prinsipper. Et vilkår om beslutningskompetanse innebærer samtidig et fokus på funksjon fremfor diagnose, som er i tråd med CRPD. Utvalget er her på linje med Paulsrud-utvalget og Tvangslovutvalget. Etter utvalgets syn har innføringen av en kompetansebasert modell vært positiv for flertallet av pasienter i psykisk helsevern. Brukermedvirkning er særlig viktig ved tvangsbruk, hvor pasienten må involveres i egen behandling så langt det lar seg gjøre.

Utvalget mener at begrepet beslutningskompetanse gir en bedre beskrivelse av den reelle situasjonen i forholdet mellom pasienten og helsetjenesten enn samtykkekompetanse. Beslutningskompetanse synliggjør at personens selvbestemmelsesrett omfatter både samtykke til og nektelse av helsehjelp. Utvalget støtter dermed både Paulsrud-utvalgets og Tvangslovutvalgets anbefaling om å endre begrepet samtykkekompetanse til beslutningskompetanse. Det er utvalgets mening at beslutningskompetanse bør være et felles begrep på tvers av helse- og omsorgstjenesten. Ved å foreslå endringen fra samtykkekompetanse til beslutningskompetanse, tilsiktes ingen realitetsendring i hva beslutningskompetanse skal innebære juridisk og i utøvd praksis. Sammen med de øvrige foreslåtte tiltakene, mener utvalget at begrepet beslutningskompetanse gir et bedre uttrykk for de endringene som er nødvendige for at en kompetansebasert modell i psykisk helsevern skal være bærekraftig.

Det kan innvendes at samtykkekompetanse nå er et etablert begrep i helsetjenesten, og at det vil kunne skape usikkerhet ved å endre dette begrepet. Samtykkekompetanse benyttes i ulike deler av helse- og omsorgstjenesten og i andre sammenhenger. Beslutningskompetanse er et nytt begrep, selv om det har vært foreslått flere ganger tidligere. Utvalget er innforstått med at å endre fra samtykkekompetanse til beslutningskompetanse vil kreve tilpasninger i en rekke helselover og -forskrifter. Etter utvalgets syn bør lovgiver gjennomgå helselovgivningen hvor samtykkekompetanse anvendes og endre de aktuelle bestemmelsene til beslutningskompetanse. Utvalget viser til gjennomgangen av noen relevante helselover hvor samtykkekompetanse anvendes i (NOU 2019: 14, punkt 21.3.6).

Utvalget mener at hensynene til en enhetlig regulering og rettsutvikling av beslutningskompetanse i hele helsetjenesten tilsier en felles forankring i pasient- og brukerrettighetsloven. Etter utvalgets syn kan en egen hjemmel for bortfall av beslutningskompetanse i psykisk helsevernloven bidra til ytterligere fragmentering av lovverket, da dette kan oppfattes som en særbestemmelse for det psykiske helsevernet. Selv om det kan være hensiktsmessig at sentrale bestemmelser i psykisk helsevern fremgår direkte av psykisk helsevernloven, mener utvalget at hensynet til enhetlig regulering veier tyngre. Utvalget er her på linje med Paulsrud-utvalget og Tvangslovutvalget.

13.2.2 Endre formålsbestemmelsen i psykisk helsevernloven for å sikre behandling av god kvalitet og fremme tillit og riktig bruk av tvang

13.2.2.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget mener at hovedformålet for det psykiske helsevernet er å sikre behandling av god kvalitet for psykiske lidelser. Det følger av forarbeidene til lovendringene som innførte reglene om manglende samtykkekompetanse at «hovedmålet for psykisk helsevern er å sikre at pasienter får god behandling» og at psykisk helsevernloven skal gi rammer for dette (Prop. 147 L (2015–2016) s. 17). Utvalget støtter denne vurderingen, og mener at dette hovedmålet bør fremgå av lovens formålsbestemmelse. Det kan innvendes mot å endre formålsbestemmelsen at psykisk helsevernloven i stor grad inneholder bestemmelser om tvang og at pasient- og brukerrettighetsloven også gjelder for psykisk helsevern. Utvalget mener likevel at behandling av god kvalitet er særlig viktig når den gis under tvang, og at dette bør gå klart frem av psykisk helsevernloven.

Utvalget mener det er hensiktsmessig med mer enhetlige formålsbestemmelser i de ulike helselovene. Etter utvalgets syn bør formålsbestemmelsen i psykisk helsevernloven (§ 1-1) harmoneres med pbrl. § 1-1 første ledd, og synliggjøre formålet om å sikre behandling av god kvalitet for personer med psykiske lidelser. Pasient- og brukerrettighetsloven er særlig relevant for det psykiske helsevernet, noe som taler for å harmonisere formålsbestemmelsene i de to lovene. I likhet med pbrl. § 1-1 første ledd, må kravet om behandling av god kvalitet i den foreslåtte phvl. § 1-1 ses i lys av kravet til forsvarlighet i spesialisthelsetjenesten (spesialisthelsetjenesteloven § 2-2) og for helsepersonellet (helsepersonelloven § 4). I noen tilfeller vil det å sikre behandling av god kvalitet innebære at noen pasienter med alvorlig psykisk lidelse blir underlagt tvungent vern eller mottar tvungen behandling.

Utvalget mener at formålsbestemmelsen i psykisk helsevernloven bør synliggjøre betydningen av tillitsforholdet mellom pasient, nærmeste pårørende og helse- og omsorgstjenesten. En slik endring vil bidra til ytterligere harmonisering av formålsbestemmelsene i psykisk helsevernloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Det følger av pbrl. § 1-1 andre ledd at lovens bestemmelser skal «bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd». I likhet med pbrl. § 1-1 første ledd, er det psykiske helsevernet avhengig av et grunnleggende tillitsforhold mellom pasienten, nærmeste pårørende og helse- og omsorgstjenesten for å fungere tilfredsstillende.

Utvalget mener det er et formål med psykisk helsevernloven å fremme en riktigere bruk av tvang, og dermed unngå uønsket variasjon i tvangsbruk. Utvalget støtter uttalelsene i Prop. 147 L (2015–2016) om at «styrking av pasientenes selvbestemmelse og rettssikkerhet er viktige tiltak for å redusere bruken av tvang og for å få en riktigere bruk av tvang» (s. 5). Det er utvalgets syn at formålet om å redusere bruk av tvang er godt reflektert i nåværende formulering «å forebygge og begrense bruk av tvang», jf. phvl. § 1-1 første ledd andre punktum. Utvalget mener at å «fremme en riktig bruk av tvang» reflekterer betydningen av grundige kliniske og juridiske vurderinger av tvang. Å begrense uønsket variasjon i tvang står sentralt i alle utvalgets tiltak, og inngår som del av formålet om en riktigere tvangsbruk. Utvalget mener at dette og øvrige endringsforslag av formålsbestemmelsen er i tråd med målet om å forhindre feil bruk av tvang og balanserer pasientenes rett til selvbestemmelse og rett til den høyest oppnåelige helsestandard på en god måte innenfor rammen av Norges menneskerettslige forpliktelser.

13.2.3 Utrede hvordan en ordning for beslutningsstøtte til pasienter i psykisk helsevern kan utformes og iverksettes

13.2.3.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget mener det er behov for å legge til rette for beslutningsstøtte for pasienter i forbindelse med vurderinger av beslutningskompetanse. Med beslutningsstøtte mener utvalget ulike tiltak for å styrke personens evne til å ta beslutninger om egen helsehjelp og tiltak for å gi uttrykk for egne synspunkter. Personer med alvorlig psykisk lidelse kan ha behov for tilpasset informasjon og tid for å diskutere sin tilstand for å ta et informert valg. Dermed kan de gis støtte til selv å utøve sin rett til selvbestemmelse. Gode ordninger for beslutningsstøtte vil kunne bidra til avklaring der det er usikkert om personen mangler beslutningskompetanse ved å fremme forståelsen for valget vedkommende står overfor og konsekvensene av dette. Utvalget støtter for øvrig Tvangslovutvalgets gjennomgang av beslutningsstøtte, og viser til NOU 2019: 14 kapittel 20.

Utvalget mener at retten til selvbestemmelse i helsetjenesten forutsetter gode systemer for beslutningsstøtte. Retten til beslutningsstøtte følger av Norges menneskerettslige forpliktelser, særlig CRPD, som forplikter staten til å tilrettelegge for at personer som kan bli utsatt for tvang får utnyttet sitt potensial til selvbestemmelse. I likhet med utkastet til en felles tvangsbegrensningslov, mener utvalget at Norges menneskerettslige forpliktelser tilsier at personer det er aktuelt å benytte tvang overfor skal ha mulighet til å utnytte sitt potensial for selvbestemmelse ved å legge til rette for informerte beslutninger. Det er begrenset kunnskap om hvordan systemer for beslutningsstøtte kan utformes for personer med psykiske lidelser hvor beslutningskompetansen kan veksle.

Med utvalgets foreslåtte endringer i pbrl. § 4-3 andre ledd, blir det enda viktigere å fremme brukermedvirkning og beslutningsstøtte for å sikre behandling av god kvalitet. Utvalget mener at økt ansvarliggjøring av pasienten og mer eierskap til egen behandling kan heve kvaliteten på behandlingen. Gode behandlingsforløp forutsetter at pasienten kjenner seg igjen i det som tilbys. Brukermedvirkning er særlig viktig når pasienten mangler beslutningskompetanse og er underlagt tvang. Da er det avgjørende å bistå pasienten med å få frem hva vedkommende vil. Dette kan medføre økt ressursbruk på kort sikt, men utvalget mener det er kostnadseffektivt på lengre sikt fordi det blant annet kan bidra til redusert tvangsbruk og at pasienter får mer tillit til helsetjenesten når de blir tatt på alvor.

Utvalget mener at utredningen bør se nærmere på hvordan flere av vilkårene i dagens phvl. §§ 3-3 a og 4-4 a kan ivaretas i en ordning med beslutningsstøtte. Som del av implementering av denne ordningen, kan Helse- og omsorgsdepartementet vurdere å oppheve de vilkårene som er ivaretatt fra phvl. §§ 3-3 a og 4-4 a.

13.2.4 Styrke kunnskap om brukermedvirkning og beslutningskompetanse gjennom aktivt samarbeid med brukerorganisasjoner innen psykisk helse og rus

13.2.4.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget mener det fortsatt er behov for økt vektlegging av brukermedvirkning i psykisk helsevern. Brukermedvirkning er særlig viktig for personer med alvorlig psykisk lidelse fordi de er særlig sårbare. Tilpasset informasjon er viktig for at en person skal kunne bruke sin beslutningskompetanse og medvirke til viktige beslutninger som gjelder vedkommende selv. Både i forbindelse med kompetansevurderinger og når pasienter mangler beslutningskompetanse, er det viktig å hjelpe pasienten til å få frem hva vedkommende vil. Etter utvalgets syn er brukermedvirkning en forutsetning for en bærekraftig kompetansebasert modell.

Økt vektlegging av brukermedvirkning er viktig for å ivareta pasientens selvbestemmelse etter innføringen av vilkåret om manglende samtykkekompetanse. Utvalget mener at brukerorganisasjonene kan spille en viktig rolle for å styrke kompetansen om beslutningsstøtte både hos enkeltpersoner og i alle deler av helsetjenesten. Overfor enkeltpersoner kan samtalegrupper, likemannsarbeid og personlig rådgivning eller ombud være eksempler på måter å styrke denne kompetansen på. Etter utvalgets syn er det behov for å systematisere arbeidet med brukermedvirkning i større grad enn i dag for å sikre fokus på brukermedvirkning i alle deler av helsetjenesten.

13.2.5 Implementere nasjonale faglige råd om forebygging av tvang i psykisk helsevern og øke forskning på frivillige behandlingsalternativer

13.2.5.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget mener at målet om å redusere unødig tvangsbruk forutsetter økt oppmerksomhet på forebygging av tvang. Nasjonale faglige råd for forebygging av tvang i psykisk helsevern for voksne kom i 2021. Utvalget mener disse rådene vil kunne bidra til både god pasientbehandling og til å forebygge og redusere behovet for å bruke tvang i psykisk helsevern, men savner en tydelig og bred implementeringsstrategi. Utvalget erfarer at de faglige rådene er lite kjent og brukt i klinisk praksis. Etter utvalgets syn er det behov for økt innsats for tvangsforebygging og holdningsendringer blant helsepersonell, også som en del av det videre implementeringsarbeidet med beslutningskompetanse.

For å lykkes med tvangsforebygging og reduksjon av tvang, mener utvalget at det er behov for en nasjonalt koordinert og målrettet satsning. Helseforetakene og de kommunale helsetjenestene må samarbeide om lokal implementering for eksempel etter modell fra Reducing Coercion in Norway (ReCoN)-prosjektet (se nærmere omtale i kapittel 7). Utvalget anbefaler at etablerte forskningsmiljø, kompetansesentre og bruker- og pårørendeorganisasjoner involveres i arbeidet. Etter utvalgets syn er klinisk relevant og praksisnær statistikk basert på registerdata et viktig verktøy i lokal tjenesteutvikling.

I tråd med nasjonale faglige råd for tvangsforebygging, mener utvalget at økt tilgjengelighet til psykiske helsetjenester i både spesialist- og kommunehelsetjenesten før en forverring av helsetilstanden kan bidra til å forebygge og redusere tvang. Videre kan økt satsning på forebyggende lavterskeltilbud for personer med alvorlig psykisk lidelse bidra til sosial tilhørighet, meningsfull hverdag og jevnlig kontakt med hjelpeapparatet. Pasienter med alvorlig psykisk lidelse og vekslende beslutningskompetanse har risiko for tvangsinnleggelser og kan trenge oppfølging over tid. I likhet med de faglige rådene mener utvalget at det bør legges til rette for oppfølging fra faste kontaktpersoner som vedkommende har en god relasjon til. Utvalget mener det er behov for bedre kunnskapsgrunnlag for frivillige behandlingsalternativer i psykisk helsevern. Dette gjelder også behandlingsalternativer for personer med mangelfull effekt av antipsykotiske legemidler. Utvalget mener det er behov for praksisnær forskning og annet utviklingsarbeid fra etablerte fagmiljøer for å sikre økt kunnskap.

13.2.6 Oppheve sykdomsvilkåret i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd

13.2.6.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget mener at pbrl. § 4-3 andre ledd bør være en diagnosenøytral bestemmelse. Etter utvalgets syn bør diagnosebaserte eller diagnosenære vilkår i helselovgivningen unngås i størst mulig grad. Sykdomsvilkåret i pbrl. § 4-3 andre ledd bidrar til å gjøre bestemmelsen uklar gjennom å liste opp flere upresise diagnostiske begreper. Både diskrimineringshensyn og hensynet til regelens klarhet taler for å oppheve sykdomsvilkåret, slik Paulsrud-utvalget påpeker. Utvalget støtter derfor forslaget til både Tvangslovutvalget og Paulsrud-utvalget om at pbrl. § 4-3 andre ledd skal være en diagnosenøytral bestemmelse. Det er også i tråd med Norges menneskerettslige forpliktelser, og særlig CRPD, med diagnosenøytral lovgivning.

Utvalget er innforstått med at dagens utforming av bestemmelsen tydeliggjør at det må foreligge en helsemessig årsak til at en person mangler beslutningskompetanse. Det kan derfor innvendes at å oppheve sykdomsvilkåret vil innebære å utvide hvem som kan omfattes av bestemmelsen. Utvalget støtter Paulsrud-utvalget og Tvangslovsutvalget i at bortfall av beslutningskompetanse er situasjonsbetinget og ikke bør knyttes til en bakenforliggende sykdom eller diagnostisk tilstand. Videre er manglende beslutningskompetanse bare ett av flere vilkår som må være oppfylt for tvangstiltak i ulike deler av helselovgivningen.

En annen innvending kan være at presiseringen av diagnosegrupper som «senil demens eller utviklingshemming» bidrar til å klargjøre ved hvilke tilstander pasientens beslutningskompetanse skal vurderes. Utvalget mener at økt bevissthet om når beslutningskompetanse skal vurderes, kan oppnås gjennom ulike tiltak, blant annet tilpasset opplæring i ulike deler av helsetjenesten. Det er utvalgets mening at hensynet til en diagnosenøytral bestemmelse og hensynet til regelens klarhet veier tyngre enn den eventuelle rettledningen som opplisting av upresise diagnostiske begreper gir.

Utvalget mener det er behov for å forenkle lovverket for blant annet å bedre ivareta pasienters rettssikkerhet. Å oppheve sykdomsvilkåret og dermed kravet til årsakssammenheng mellom sykdomsvilkåret og forståelsesevnen («på grunn av») i pbrl. § 4-3 andre ledd, kan bidra til at begrepsforvirringen knyttet til kompetansevurderinger blir mindre. Utvalget erfarer at det er personens tilstand og ikke en streng forståelse av sykdomsvilkåret som avgjør kompetansevurderinger etter dagens praksis. Etter utvalgets mening bidrar også sykdomsvilkåret til flere unødige vurderingstemaer i lovteksten. Samtidig vil utvalget påpeke at det ved å oppheve sykdomsvilkåret ikke er ment en realitetsendring i selve kompetansevurderingen.

13.2.7 Utrede hvordan bedre ivareta interessene til personer med alvorlig psykisk lidelse uten beslutningskompetanse, og som ikke har nærmeste pårørende

13.2.7.1 Utvalgets begrunnelse

Utgangspunktet er at nærmeste pårørende er den pasienten selv oppgir, jf. pbrl. § 1-3 bokstav b. Bestemmelsen har flere unntak fra dette utgangspunktet: Ved tvungent vern vil den som i størst grad har hatt varig og løpende kontakt med pasienten ha rettigheter som nærmeste pårørende uavhengig av hvem pasienten selv har oppgitt, med mindre særlig grunner taler imot. Utvalget mener at gjeldende helselovgivning i for liten grad tar høyde for at enkelte pasienter ikke har noen personer som det er naturlig å oppnevne som nærmeste pårørende. I tillegg har en del pasienter nærmeste pårørende som av ulike grunner ikke ønsker å involvere seg. Dette gjelder særlig en del personer med alvorlig psykisk lidelse underlagt tvungent vern. Personer uten beslutningskompetanse er sårbare uten den rettssikkerhetsfunksjonen nærmeste pårørende er ment å ivareta. God informasjonsflyt og ivaretakelse av disse personenes interesser kan derfor ikke basere seg på involvering av nærmeste pårørende alene. Dette er av særlig betydning i psykisk helsevern, hvor nærmeste pårørende har en viktig rolle for å ivareta interessene til pasienter som er underlagt tvang. Utvalget viser her til Tvangslovutvalgets drøftelse om svakheter i dagens representasjonsordning mv., og støtter disse vurderingene (NOU 2019: 14 punkt 28.10.2.4–7 og lovutkast § 3-4 første ledd med merknader på s. 723 flg.). Etter utvalgets syn, bør utredningen se på ulike løsninger, herunder vergemål, for å ivareta interessene og rettighetene til personer med alvorlig psykisk lidelse uten beslutningskompetanse og som ikke har nærmeste pårørende.

13.3 Pårørendeinvolvering

13.3.1 Tydeliggjøre forankring av pårørendeansvaret i spesialisthelsetjenesten

13.3.1.1 Utvalgets begrunnelse

Anbefalt pårørendeinvolvering ved pasienter med alvorlig psykisk lidelse blir i svært liten grad praktisert. Utvalget mener at pårørendeinvolvering er av særlig betydning når pasienten mangler beslutningskompetanse. Innføring av pårørendeansvarlig i spesialisthelsetjenesten kan bidra til å sikre at man har gode rutiner og prosedyrer for implementering av pårørendeveilederen. Etter utvalgets syn bør pårørendeansvarlig personell omtales i arbeidet med å revidere nasjonal pårørendeveileder fra 2017. En pårørendeansvarlig skal bidra til å sikre at pårørendes rettigheter ivaretas, som igjen sikrer at interessene og rettighetene til personer med alvorlig psykisk lidelse uten beslutningskompetanse blir bedre ivaretatt.

13.3.2 Implementere forskningsbasert kunnskap om pårørendeinvolvering i psykiske helsetjenester rettet mot personer med alvorlig psykisk lidelse

13.3.2.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget mener det er liten oppmerksomhet og manglende kunnskap om pårørendeinvolvering og familiestøtte i helsetjenesten, både før og etter 2017. Dette på tross av at Norge i flere år har hatt nasjonale føringer for pårørendeinvolvering og kunnskap om at det å involvere pårørende i behandlingen kan bidra til bedre tjenester for den som er syk. Når man ønsker å endre praksis i retning av noe helsepersonell kan lite om, stiller dette ekstra krav til arbeid med implementering.

Utvalget mener at ivaretagelse og involvering av pårørende ble aktualisert med samtykkevilkåret som vilkår for tvang i psykisk helsevern. Dette har ikke vært tilstrekkelig vektlagt, og utvalget vurderer at det er behov for implementeringsstøtte for bedre praktisering av pårørendeinvolvering. Det gjelder særlig overfor personer med alvorlig psykisk lidelse uten beslutningskompetanse.

13.3.3 Styrke kompetanse hos helsepersonell og sikre rutiner og prosedyrer for pårørendearbeid i henhold til nasjonal pårørendeveileder

13.3.3.1 Utvalgets begrunnelse

Anbefalt pårørendeinvolvering ved psykoselidelser praktiseres i svært liten grad i klinisk praksis. Utvalget mener at kompetanse om pårørendeinvolvering og rutiner og prosedyrer for pårørendearbeid er særlig viktig for helsepersonell og i tjenester rettet mot personer med alvorlig psykisk lidelse. Etter utvalgets syn bør dette arbeidet forankres i det enkelte helseforetak/ kommune for å sikre tilpasset opplæring i henhold til pårørendeveilederen. Tilbakemeldingene fra både pårørende og helsepersonell uttrykker at det er behov for mer kunnskap og opplæring i regler for taushetsplikt. Praktisering av taushetspliktens unntaksbestemmelser er særlig vanskelig for helsepersonell. Helsepersonell som ikke har tilstrekkelig kompetanse, vil gjerne legge en for streng fortolkning til grunn.

13.3.4 Styrke pårørendeorganisasjonene slik at de kan bidra med råd, veiledning og støtte til pårørende av personer med alvorlig psykisk lidelse

13.3.4.1 Utvalgets begrunnelse

Pårørendeorganisasjonene har viktig kompetanse om pårørendes situasjon og kan være sentrale pådrivere for fagutvikling i helsetjenesten. Pårørende av personer med alvorlig psykisk lidelse kan ha en stor omsorgsbelastning. Pårørendeorganisasjonene kan gi god veiledning og støtte i form av blant annet samtalegrupper, likemannsarbeid og personlig rådgivning til pårørende som står i en krevende situasjon. Etter utvalgets mening spiller pårørendeorganisasjonene en viktig rolle for å styrke kompetansen om pårørendes situasjon og betydning for pasientbehandling av god kvalitet i alle deler av helsetjenesten. Det at de pårørende får råd og veiledning og lærer hvordan de kan håndtere pasientens sykdom, kan både bidra til å stabilisere pasienten og til å støtte de pårørende i deres omsorgsansvar.

13.3.5 Presisere nærmeste pårørendes rett til informasjon og medvirkning når pasienten mangler beslutningskompetanse og når pasienten har omsorgsansvar for barn eller det foreligger fare for andres liv eller helse

13.3.5.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget viser til punkt i kapittel 10 for en nærmere gjennomgang av nærmeste pårørendes rett til informasjon og medvirkning. Utvalget foreslår å endre ordlyden i pbrl. § 3-3 andre ledd slik at den harmonerer med pbrl. § 4-3 andre ledd. Etter utvalgets vurdering har pbrl. § 3-3 andre ledd tilsvarende vilkår for manglende beslutningskompetanse som pbrl. § 4-3 andre ledd. De foreslåtte endringene i pbrl. § 4-3 andre ledd innebærer at beviskravet i § 3-3 vil bli senket tilsvarende fra «åpenbart» til «overveiende sannsynlig». Utvalget mener videre det er hensiktsmessig med én felles bestemmelse for bortfall av beslutningskompetanse i pbrl. § 4-3 andre ledd fremfor liknende bestemmelser spredt rundt i lovverket som kan bidra til uklarhet. På denne bakgrunnen foreslår utvalget redaksjonelle endringer i hpl. § 22 tredje ledd dersom personen mangler beslutningskompetanse i tråd med de foreslåtte endringene i pbrl. § 3-3 andre ledd.

I utgangspunktet må pasienten samtykke til at nærmeste pårørende skal involveres. Utvalget støtter Tvangslovutvalgets vurdering om at det må gå grenser for personens rett til å frasi seg pårørendeinvolvering, selv om beslutningskompetansen er intakt. Dette kan begrunnes i at pårørende kan ha rettmessige selvstendige interesser i saken. Utvalget mener at nærmeste pårørendes rett til involvering må gå foran en beslutningskompetent persons motstand i to tilfeller: når personen har omsorgsansvar for barn og når personen utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Felles for disse to tilfellene er at hensynet til andre gjør seg særlig gjeldende og må gå foran hensynet til den kompetente personens ønske om å frata nærmeste pårørendes deres rettigheter. Utvalget er innforstått med at lovendringsforslaget vil få anvendelse både ved både psykiske og somatiske lidelser, og mener at hensynet til barn og nærmeste pårørende veier tyngre i disse to tilfellene. Det vises her til Tvangslovutvalgets drøftelse om personens rett til å nekte pårørendeinvolvering, og utvalget støtter disse vurderingene (NOU 2019: 14 punkt 28.10.2.3 og lovutkast § 3-4 andre ledd med merknader på s. 724).

Utvalget mener at gjeldende rett for «nærliggende og alvorlig fare» i farevilkåret (phvl. § 3-3 nr. 3 bokstav b) bør videreføres i forslaget til endringer i pbrl. §§ 3-1 tredje ledd og 3-3 andre ledd. Utvalget presiserer at helsepersonell allerede har en særskilt plikt til å bidra til å dekke det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging et mindreårig barn kan ha som følge av pasienten med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade, jf. helsepersonelloven § 10 a og spesialisthelsetjenesteloven § 3-7 a. Etter utvalgets syn bidrar de foreslåtte lovendringen til ytterligere å sikre ivaretakelsen av mindreårige barn.

13.3.6 Tydeliggjøre forståelsen av reglene om taushetsplikt for nærmeste pårørende når pasienter mangler beslutningskompetanse eller er til fare for andre

13.3.6.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget mener at usikkerhet om unntak fra taushetspliktsreglene blant helsepersonell er en viktig årsak til manglende pårørendeinvolvering i det psykiske helsevernet. Rettighetene til pårørende av pasienter uten beslutningskompetanse er særlig viktig å ivareta fordi de fleste pårørende er en garantist for pasientens rettssikkerhet. Utvalget erfarer at det er behov for en utredning av flere krevende spørsmål i forbindelse med informasjonsutveksling mellom helsetjenesten og pårørende (se omtale i kapittel 10 om pårørende). Pårørende av pasienter med alvorlig psykisk lidelse hvor farevilkåret er oppfylt, kan være særlig sårbare. Eksempelvis er det usikkert hvem som er omfattet av «andre» når nærmeste pårørende til en person uten beslutningskompetanse kan samtykke til at tausbelagte opplysninger deles, jf. hpl. § 22 tredje ledd. Samtidig som pårørende kan ha viktig informasjon om pasienten for vurdering av farevilkåret, kan pårørenderelasjonen ta skade og pårørende utsette seg selv for fare ved å uttale seg mot pasientens ønske. Utvalget mener at det er nødvendig at disse krevende spørsmålene hvor beslutningskompetansen melder seg, blir utredet nærmere som ledd i å sikre en bærekraftig kompetansebasert modell.

13.4 Kompetansevurderinger av god kvalitet

13.4.1 Utarbeide og implementere nasjonale faglige retningslinjer for vurdering av beslutningskompetanse

13.4.1.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget mener at det er behov for nasjonale faglige retningslinjer for vurdering av beslutningskompetanse. Etter utvalgets syn bør retningslinjene særlig rette seg mot klinikere, som gjennomfører de fleste kompetansevurderinger. Utvalget mener at nasjonale faglige retningslinjer vil være et nødvendig tiltak for å bedre kvaliteten og redusere uønsket variasjon i kompetansevurderingene. Etter utvalgets syn er det behov for å knytte det juridiske grunnlaget tettere til de kliniske og etiske aspektene i den praktiske gjennomføringen av kompetansevurderinger.

De nasjonale faglige retningslinjene bør utarbeides med særlig henblikk på utfordringer med kompetansevurderinger i spesialist- og kommunehelsetjenesten og tilsynsorganer i psykisk helsevern, som beskrevet i kapittel 12. Blant annet bør retningslinjene ta stilling til hvordan klinikere skal skille kompetansevurderingene for tvungent vern og tvungen behandling fra hverandre. Retningslinjene bør se nærmere på de ulike situasjonene kompetansevurderingene gjøres i; som legevakt, spesialistvedtak etter innleggelse og tilsynsorganenes gjennomganger, og komme med konkrete råd i hvordan kompetansevurderingene bør foretas i ulike situasjoner. Utvalget mener at det også bør vurderes om det skal utarbeides tilsvarende retningslinjer for somatiske pasienter. Både den vedtaksansvarlige og allmennleger har en rekke andre arbeidsoppgaver enn å vurdere beslutningskompetanse, og kravene til vurderingene i retningslinjene bør ses i sammenheng med øvrige krav som stilles.

Nasjonale faglige retningslinjer er sentrale normerende dokumenter i helse- og omsorgstjenesten. Slike retningslinjer blir gitt på områder med behov for nasjonal normering, og gjelder gjerne problemstillinger der det er faglig uenighet og/eller stor variasjon i praksis. Ut fra de beskrevne utfordringene med å vurdere beslutningskompetanse i psykisk helsevern (se omtale i kapittel 12), mener utvalget derfor at det er behov for nasjonale faglige retningslinjer for kompetansevurderinger.

Som del av utarbeidelsen av retningslinjene, mener utvalget at Helsedirektoratet bør se nærmere på hvordan flere av vilkårene i dagens phvl. §§ 3-3 a og 4-4 a kan ivaretas i forbindelse med en kompetansevurdering. Som del av implementering av denne retningslinjen, kan Helse- og omsorgsdepartementet vurdere å oppheve de vilkårene som er ivaretatt fra phvl. §§ 3-3 a og 4-4.

13.4.2 Utvikle og implementere et validert verktøy for kompetansevurderinger i psykisk helsevern

13.4.2.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget mener at det validerte kliniske verktøyet for kompetansevurderinger bør rette seg mot den vedtaksansvarlige i psykisk helsevern. Etter utvalgets syn er dagens tilnærming til elementene i akronymet FARV (forstå, anerkjenne, resonnere og valg) lite egnet i krevende kompetansevurderinger. Dagens tilnærming til FARV har en rekke utfordringer som omtalt i punkt 12.11. Utvalget mener likevel at FARV kan ha en funksjon i klinisk praksis hvis det understøttes av både validerte verktøy og kvalitetssikring, sammen med god opplæring, forskning og fagutvikling. Etter utvalgets syn, er det av stor betydning at det validerte verktøyet er tilpasset en hektisk klinisk hverdag hvor kompetansevurderinger bare er en av en rekke arbeidsoppgaver for den vedtaksansvarlige. Dette innebærer at verktøyet må være konsist og samtidig bidra til å kvalitetssikre kompetansevurderinger.

13.4.3 Utarbeide og implementere et tilpasset verktøy for kompetansevurderinger i kommunehelsetjenesten og presisere kvalitetskrav for vurderingene

13.4.3.1 Utvalgets begrunnelse

Henvisende lege i primærhelsetjenesten har i dag ingen tilpassede verktøy eller tydelige føringer å støtte seg på i sine kompetansevurderinger. I tillegg har hver primærlege ofte få innleggelser på tvungent vern i psykisk helsevern. Dette gjør at øvrige deler av tvangslovgivningen også kan være ukjent for dem. Mangelfull opplæring og uklare føringer kan bidra til unødig bruk av tvang. En for streng praktisering av samtykkevilkåret kan gjøre at pasienter som burde ha blitt henvist til behandling under tvungent vern, ikke henvises fra primærlegen. Utvalget ser derfor behov for å styrke primærlegenes forståelse og praktisering av kompetansevurderinger.

Etter utvalgets syn, kan FARV være et godt utgangspunkt for tilpasset veiledning i kompetansevurderinger i kommunehelsetjenesten hvor henvisende lege kun skal komme med en uttalelse om pasientens beslutningskompetanse. Hver enkelt primærlege har begrenset befatning med kompetansevurderinger i forbindelse med å henvise pasienter til tvungent vern. I tråd med rundskrivet til psykisk helsevernloven, mener utvalget at det ikke kan stilles samme krav til grundigheten i kompetansevurderingen til en innleggende lege som for den vedtaksansvarlige i spesialisthelsetjenesten. Likevel mener utvalget det er behov for at Helsedirektoratet presiserer og kommuniserer hva det innebærer at innleggende leger kun skal komme med en uttalelse om beslutningskompetanse, herunder hvilke krav som stilles til omfanget av en slik kompetansevurdering.

Utvalget erfarer at primærleger etterlyser tilpasset opplæring i kompetansevurderinger av beslutningskompetanse. Etter utvalgets mening er det en stor bredde i arbeidet til primærleger, som har en mengde ulike opplæringstilbud tilgjengelig. Utvalget mener at det derfor er nødvendig å gjøre opplæringstiltakene knyttet til beslutningskompetanse mest mulig relevant for flere deler av arbeidet deres, blant annet gjennom bruk av kasuistikker. Kompetansevurderinger er blant annet også relevant for sykehjemsleger og i forbindelse med vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 A. Slik utvalget ser det, taler dette for at en tilpasset versjon av FARV for primærleger bør omfatte både psykiske og somatiske lidelser.

13.4.4 Senke beviskravet fra «åpenbart» til «overveiende sannsynlig» i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd

13.4.4.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget viser til punkt 4.3.2 for en nærmere gjennomgang av beviskravet i pbrl. § 4-3 andre ledd. Utvalget mener at det nåværende beviskravet («åpenbart») i pbrl. § 4-3 andre ledd bør senkes til «overveiende sannsynlig». Med «overveiende sannsynlig» mener utvalget at det må foreligge alminnelig sannsynlighetsovervekt, altså mer enn 50 prosent sannsynlig, for at personen «ikke er i stand til å forstå hva beslutningen gjelder og konsekvensene av denne». Utvalget har også vurdert «sannsynlighetsovervekt» som uttrykk for det samme beviskravet, men valgte «overveiende sannsynlig» for å harmonisere det med eksisterende lovverk. Etter utvalgets syn, harmonerer et slikt beviskrav med hensynene bak et vilkår om manglende beslutningskompetanse. Ved å senke beviskravet tillater man derfor mer usikkerhet knyttet til kompetansevurderinger.

Etter utvalgets syn, kan usikkerhet i klinisk praksis om beviskravet bidra til å forringe kvaliteten på kompetansevurderinger. Utvalget erfarer at bruken av beviskravet «overveiende sannsynlig» ikke er ensartet i litteraturen. Det synes likevel å være bred enighet om «overveiende sannsynlig» i phvl. § 3-2 tredje ledd innebærer et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt (mer enn 50 prosent sannsynlig) for at vilkårene i phvl. § 3-3 nr. 3 er oppfylt. Når Paulsrud-utvalget foreslår å senke beviskravet for bortfall av beslutningskompetanse i pbrl. § 4-3 andre ledd fra «åpenbart» til «overveiende sannsynlig», mener det derimot at det ikke er nødvendig å gå inn på hva som ligger i «overveiende sannsynlig» utover at det kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, og viser til rettspraksis for nærmere avklaring. Utvalget mener en slik tilnærming er uheldig, og vil betone betydningen av en enhetlig bruk av beviskravet «overveiende sannsynlig» i helselovgivningen, og særlig innenfor psykisk helsevern. Etter utvalgets syn, er det avgjørende at de vedtaksansvarlige for tvungent vern og tvungen behandling er kjent med hva beviskravet innebærer. Beviskravets innhold og betydning bør derfor fremgå tydelig av de anbefalte nasjonale faglige retningslinjer for kompetansevurderinger. I tillegg bør disse retningslinjene tydeliggjøre for klinikere hvordan de skal anvende beviskravet opp mot forståelseskravet i klinisk praksis.

Tvangslovutvalget foreslår alminnelig sannsynlighetsovervekt som beviskrav ved midlertidige vedtak, som omfatter tvungen observasjon etter psykisk helsevernloven (NOU 2019: 14, s. 524 og lovutkastet § 9-14). For ordinære vedtak uttrykker Tvangslovutvalget forståelse for et synspunkt om at »åpenbart» er for strengt som beviskrav. Det ble likevel ikke foreslått noen endring på dette beviskravet, delvis for å hindre utglidning i praksis, og delvis fordi Tvangslovutvalget oppfatter det som viktigere å få inn i loven en presisering knyttet til at konsekvenser av behandlingsnektelse har betydning for kompetansevurderingen. Utvalget er på linje med flertallet i Paulsrud-utvalget som mener at «overveiende sannsynlig» representerer en mer balansert standard med tanke på å ivareta både pasientens selvbestemmelsesrett og velferd. Ved å foreslå «overveiende sannsynlig» som nytt beviskrav i pbrl. § 4-3 andre ledd, viderefører utvalget presumsjonen for kompetanse, samtidig som det skal mindre til for at den faller bort. I motsetning til Paulsrud-utvalget, mener utvalget at krav til sannsynlighetsgrad i «overveiende sannsynlig» i pbrl. § 4-3 andre ledd bør være den samme som i phvl. § 3-2 nr. 4, altså alminnelig sannsynlighetsovervekt (mer enn 50 prosent sannsynlig) for at personen mangler beslutningskompetanse.

13.4.5 Presisere at konsekvensene av pasientens beslutning skal vektlegges i kompetansevurderingen

13.4.5.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget viser til punkt 4.4 for en nærmere gjennomgang av konsekvensenes betydning for forståelseskravet. Utvalget mener at de rettslige rammene for kompetansevurderinger ved nektelse av helsehjelp til dels er uklare etter dagens regelverk. Det sentrale kravet til bortfall av beslutningskompetanse i pbrl. § 4-3 andre ledd er at pasienten «ikke er i stand til å forstå» hva samtykket omfatter. Dynamikken i dette forståelseskravet knytter seg til konsekvensene av pasientens valg. Utvalget mener at denne dynamikken er en sentral og underkommunisert del av kompetansevurderinger. Når behandlingsnektelse kan få alvorlige negative konsekvenser, vil det være avgjørende å ta stilling til hvordan sykdommen påvirker pasientens evne til å foreta en realistisk vurdering av sin egen tilstand og konsekvensene av sitt valg. Pasienten vil sannsynligvis ikke være kompetent dersom sykdommen er årsak til manglende forståelse av følgene av å motsette seg behandlingen. Pasientens valg kan også få store konsekvenser for andre. Fare for andre som følge av behandlingsnektelsen kan være relevant selv om unntaket om fare for andres liv eller helse ikke nødvendigvis er oppfylt. Kravet til forståelse vil også skjerpes i slike tilfeller. Større vektlegging av samfunnsvernet som del av kompetansevurderingen kan samtidig gå på bekostning av ivaretakelse av pasientens autonomi. Likevel mener utvalget at alvorlige negative konsekvenser ved behandlingsnektelse bør få betydning for kompetansevurderingen. Slik utvalget ser det, er ivaretakelse av alvorlige negative konsekvenser en forutsetning for at en kompetansebasert modell skal være bærekraftig. Etter utvalgets syn er den foreslåtte endringen i pbrl. § 4-3 andre ledd en presisering av forståelseskravet som følger av gjeldende rett. Utvalget støtter her Tvangslovutvalgets forslag og Helsedirektoratets innspill til utvalget hvor konsekvensene fremgår direkte av pbrl. § 4-3 andre ledd. Ved å inkludere konsekvensene i bestemmelsen synliggjøres betydningen av å hensynta alvorlige konsekvenser ved behandlingsnektelse etter gjeldende rett.

13.4.6 Endre vilkåret om manglende beslutningskompetanse for tvungen observasjon i psykisk helsevernloven § 3-2 nr. 3

13.4.6.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget viser til punkt 3.6 for en nærmere gjennomgang av vilkårene for tvungen observasjon (phvl. § 3-2). Utvalget mener at gjeldende vilkår for manglende beslutningskompetanse harmonerer dårlig med øvrige vilkår i phvl. § 3-2 om tvungen observasjon. Ved å senke beviskravet for både beslutningskompetanse og farevilkåret i phvl. § 3-2 nr. 3, kan flere personer potensielt sett bli holdt tilbake på institusjon i inntil 24 timer før vedtaksansvarlig vurderer om vilkårene er oppfylt. Beviskravet knyttet til manglende beslutningskompetanse i phvl. § 3-2 nr. 3 er kun tatt med av pedagogiske grunner, og vil være «overveidende sannsynlig» i tråd med foreslått endring i pbrl. § 4-3 andre ledd. De foreslåtte endringene i phvl. § 3-2 nr. 3 medfører at beviskravet «overveiende sannsynlig» (mer enn 50 prosent sannsynlighet) også vil gjelde for unntaket for «fare for eget liv eller andres liv eller helse». Dermed vil beviskravet til farevilkåret både i phvl. §§ 3-2 nr. 3 og 4 være likt, som utvalget vurderer er en nødvendig harmonisering av bestemmelsen. Utvalget mener det kan være utfordrende for faglig ansvarlig å foreta en grundig kompetanse- og farevurdering innen kravet på 24 timer. Etter utvalgets syn, vil de foreslåtte tiltakene om å senke beviskravet for phvl. § 3-2 nr. 3 og pbrl. § 4-3 andre ledd delvis kompensere for disse utfordringene da det tillater større grad av usikkerhet knyttet til pasientens forståelse av sitt valg og spørsmålet om fare.

13.4.7 Åpne for å gi helsehjelp til personer uten beslutningskompetanse som ikke yter motstand i psykisk helsevern

13.4.7.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget viser til kapittel 3 for en omtale av gjeldende rett knyttet til helsehjelp til personer uten beslutningskompetanse. Formålet med det foreslåtte tiltaket er å bidra til mer verdighet for pasienten og unngå unødige tvangsvedtak overfor pasienter som ikke motsetter seg helsehjelpen.

Utvalget mener at personer både med og uten alvorlig psykisk lidelse og som mangler beslutningskompetanse og er hjelpetrengende, bør få tilgang til helsehjelp de ikke motsetter seg. Dette gjelder allerede for personer med somatiske lidelser. Personer både med og uten alvorlig psykisk lidelse som mangler beslutningskompetanse og som ikke motsetter seg helsehjelpen, vil etter de foreslåtte endringene kunne motta denne etter pbrl. § 4-6 andre ledd. Pbrl. § 4-6 andre ledd oppstiller flere vilkår for å gi helsehjelp som innebærer et «alvorlig inngrep» for pasienten. Utvalget legger til grunn at innleggelse og behandling i psykisk helsevern er å regne som et «alvorlig inngrep». Ved å oppheve pbrl. § 4-3 femte ledd i tråd med utvalgets anbefalinger, vil gruppen av personer som kan motta helsehjelp etter § 4-6 andre ledd bli utvidet.

I utgangspunktet gjelder pbrl. § 4-6 for pasienter over 18 år som ikke har samtykkekompetanse. Ved denne alderen opphører det juridiske foreldreansvaret. Bestemmelsene i psykisk helsevern har i dag en aldersgrense ved fylte 16 år. Ut fra begrensningene i utvalgets virketid, har utvalget lagt til grunn at pbrl. § 4-6 andre ledd gjelder for pasienter med psykiske lidelser over 16 år. Dette vil innebære at helsepersonell overtar foreldrenes rett til å samtykke på vegne av ungdom som ikke har samtykkekompetanse ved fylte 16 år i psykisk helsevern, jf. pbrl. § 4-5. Utvalget utelukker ikke at det er andre relevante problemstillinger for aldersgruppen 16 til 18 år som med dette ikke blir tilstrekkelig belyst.

Det er et vilkår for å fatte vedtak om tvungent vern og tvungen behandling at frivillighet har vært forsøkt eller åpenbart formålsløst å forsøke, jf. phvl. §§ 3-2 nr. 1, 3-3 nr. 1 og 4-4 tredje ledd. Etter gjeldende rett er frivillighet åpenbart formålsløst for pasienter med manglende samtykkekompetanse. Ved å senke beviskravet fra «åpenbart» til «overveiende sannsynlig» i pbrl. § 4-3 andre ledd slik utvalget foreslår i punkt 13.4.4, vil ikke frivillighet nødvendigvis være åpenbart formålsløst for pasienter uten kompetanse. Med de foreslåtte endringene i phvl. § 21 tredje ledd vil personer med psykiske lidelser kunne motta frivillig helsehjelp etter pbrl. § 46 andre ledd hvor det etter gjeldende rett må fattes tvangsvedtak. Utvalget foreslår ingen endringer av konverteringsforbudet i phvl. § 3-4. De foreslåtte lovendringene innebærer også at pasienter som mister beslutningskompetansen under frivillig psykisk helsevern og ikke motsetter seg helsehjelp, fortsatt kan motta helsehjelp etter pbrl. § 4-6 andre ledd. Dersom pasienten motsetter seg helsehjelpen, tilsier konverteringsforbudet at vedkommende skal skrives ut med mindre unntaket i phvl. § 3-4 andre ledd kommer til anvendelse.

Utvalgets foreslåtte tiltak åpner for at personer uten beslutningskompetanse som ikke motsetter seg legemiddelbehandling, kan motta dette etter beslutning i samsvar med gjeldende pbrl. § 4-6 andre ledd. Hvis pasienten har mottatt legemidler frivillig tidligere under innleggelsen, vil et bortfall av beslutningskompetanse ikke gjøre at det må fattes et vedtak om tvungen behandling etter phvl. § 4-4 dersom pasienten ikke motsetter seg videre legemiddelbehandling. Forslaget innebærer også at pasienter underlagt tvungent vern (enten på døgn eller TUD) kan motta legemiddelbehandling etter beslutning etter pbrl. § 4-6 andre ledd. Dersom pasienten motsetter seg legemiddelbehandling, må det som i dag eventuelt fattes et vedtak om tvungen behandling etter reglene i phvl. § 4-4 a, jf. § 4-4. På bakgrunn av de foreslåtte endringene i dette tiltaket, mener utvalget at tvungen undersøkelse og behandling tydeliggjør phvl. § 4-4.

Behandling av personer uten beslutningskompetanse som ikke motsetter seg dette, nødvendiggjør endring av tvangsbegrepet i phvl. § 1-2. Ved å endre fra fravær av samtykke til at personer motsetter seg i phvl. § 1-2, vil ulike pasientgrupper være omfattet. Dette vil blant annet omfatte alvorlig deprimerte eller demente pasienter som ikke orker å ta stilling til videre behandlingstilbud. Når tvangsdefinisjonen i psykisk helsevern blir innskrenket, blir det altså et større rom for å kunne beslutte å gjennomføre helsehjelp uten å anvende tvangsreglene. Et motstandskrav for tvungent vern i phvl. § 1-2 vil gi et felles begrep for tvang i psykisk helsevernloven kapittel 3 og pasient- og brukerettighetsloven kapittel 4 A. Slik utvalget ser det, kan det å harmonisere tvangsbegrepene bidra til å redusere fragmenteringen i tvangslovgivningen og gjøre den enklere å anvende. Å endre definisjonen av tvang i psykisk helsevernloven slik utvalget foreslår, vil samtidig aktualisere hjemmelsspørsmål knyttet til øvrig tvangsbruk i psykisk helsevern. Ved å endre på én del av tvangslovgivningen oppstår det samtidig flere andre problemstillinger. Utvalget mener at dette synliggjør utfordringene med ulike definisjoner for tvang i psykisk helsevernloven og pasient- og brukerettighetsloven.

Utvalget mener at psykisk helsevernloven bør legge samme forståelse av motstand til grunn som pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 A. Spørsmålet etter psykisk helsevernloven blir da hvorvidt personen motsetter seg tilbud om psykisk helsevern. Hvorvidt pasienten viser motstand, må basere seg på en konkret skjønnsmessig vurdering. Samtidig legger utvalget til grunn at den foreslåtte endringen er i tråd med praksis før endringene i psykisk helsevernloven i 2017, hvor klinikere innfortolket et motstandskrav til tross for at dette ikke fremgikk av gjeldende lovgivning fra 2007.

En skjønnsmessig vurdering av motstand stiller juridiske, etiske og helsefaglige krav til den vedtaksansvarlige, og kan også nødvendiggjøre at noen som kjenner personen godt deltar i samtalen. Det følger av både pbrl. § 4-6 andre ledd og phvl. § 3-9 første ledd at pårørende må høres i forbindelse med at det fattes vedtak etter bestemmelsene. I vurderingen av motstand, må det tas hensyn til pasientens evne til å vise den. Pasientens motstand kan komme til uttrykk verbalt eller fysisk. Dette er særlig relevant for personer med kognitive svekkelser som av den grunn kan la seg lede eller ha vansker med å formidle motstand. Hvordan personens motstand overvinnes, kan være avgjørende for om tiltaket er å anse som tvang. Ved tvang som overvinnelse av motstand, er personens holdning på gjennomføringstidspunktet avgjørende. Hvorvidt personen tidligere har vært positiv til tiltaket eller stiller seg positiv til det i etterkant, er heller ikke alltid avgjørende for om tiltaket er å anse som tvang. Motstand mot antipsykotiske legemidler som følge av alvorlige uønskede bivirkninger som viser seg etter noe tid, reiser særlige spørsmål. Utvalget viser her vurderingene som ligger til grunn for Tvangslovutvalgets lovutkast §§ 6-2 og 6-4 om tiltak personen ikke motsetter seg i NOU 2019: 14 kapittel 30, og støtter drøftelsen i punkt 25.6.2.2.2.

Utvalget mener det er særlig behov for å ivareta rettssikkerheten til personer som har eller antas å ha en alvorlig sinnslidelse uten beslutningskompetanse og som ikke motsetter helsehjelp. På denne bakgrunnen foreslår utvalget at kontrollkommisjonens leder underrettes og mottar kopi av underlagsdokumenter, og så snart som mulig forvisser seg om at riktig fremgangsmåte er fulgt og at avgjørelsen bygger på en vurdering av vilkårene i pbrl. § 4-6 andre ledd. Etter utvalgets syn er det hensiktsmessig å begrense kontrollen til personer som har eller antas å ha en alvorlig sinnslidelse, som en særlig sårbar gruppe. Ut fra både ressurs- og effektivitetshensyn mener utvalget at det er tilstrekkelig at kontrollkommisjonens leder utfører en slik legalitetskontroll. Denne formelle kontrollen bør undersøke om det er foretatt, begrunnet og gjort vurderinger av pasientens beslutningskompetanse og motstand. Utvalget mener at kontrollen er av særlig betydning ved etablering av psykisk helsevern og oppstart eller fortsettelse av antipsykotisk legemiddelbehandling.

Utgangspunktet er at pasienten innlagt etter phvl. § 2-1 tredje ledd, jf. pbrl. § 4-6 andre ledd, skal skrives ut dersom vedkommende ønsker det. Unntaket fra konverteringsforbudet i phvl. § 3-4 andre ledd krever at farevilkåret er oppfylt. Dersom det ikke foreligger fare, må det være en realitet i pasientens utskrivelse før vedkommende eventuelt kan reinnlegges etter behandlingsvilkåret (phvl. § 3-3 nr. 3 bokstav a) dersom det framstår som nødvendig av hensyn til pasienten selv.

Å benytte pbrl. § 4-6 andre ledd som hjemmel for innleggelse er likevel en rettslig utfordring dersom en person uten beslutningskompetanse, som er innleggelsestrengende og som ikke viser motstand, vil bli holdt tilbake på institusjonen dersom vedkommende senere skulle ønske å skrive seg ut. Ved slik sannsynlig fremtidig bruk av tvang følger det både av Grunnloven § 113 og rettspraksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) at frihetsberøvelse må ha et gyldig lovgrunnlag og et formelt vedtak som blant annet opplyser om varigheten av frihetsberøvelsen. Utvalget mener at pbrl. § 4-6 andre ledd ikke gir tilstrekkelig hjemmel for innleggelse i tilfeller hvor pasienten reelt sett er tvangsinnlagt. Det er altså behov for å avgrense kretsen av personer som kan benytte § 4-6 andre ledd som grunnlag for å motta helsehjelp.

På bakgrunn av de beskrevne rettssikkerhetsmessige utfordringene, foreslår Tvangslovutvalget en egen bestemmelse for innleggelse og opphold uten motstand ved særlig fare for framtidig bruk av tvang i lovutkastet § 5-2. Det går utover utvalgets mandat å komme med konkrete lovforslag for alle problemstillingene knyttet til å gi helsehjelp til personer uten beslutningskompetanse som ikke yter motstand. Utvalget viser til drøftelsen i NOU 2019: 14 kapittel 30. Utvalget støtter de særlige tilpasningene som er gjort i lovutkastet § 5-2 med at det blant annet er tilstrekkelig at pasienten har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester og at personen kun trenger å være undersøkt av én lege. Utvalget kommer ikke med et eget lovforslag knyttet til denne problemstillingen, men støtter utformingen av lovutkastet § 5-2.

13.4.8 Presisere plikt til å vurdere behov for å innhente informasjon fra nærmeste pårørende, kommunehelsetjenesten og andre instanser ved vurdering av beslutningskompetanse og fare

13.4.8.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget mener at vurderinger av beslutningskompetanse og fare bør inkludere informasjon fra nærmeste pårørende, kommunehelsetjenesten og andre relevante instanser om pasientens fungering i familie, bolig og nærmiljø. Ut fra innspill til utvalget blir nærmeste pårørende og kommunehelsetjenesten i liten grad trukket inn i forbindelse med kompetanse- og farevurderinger. Som beskrevet i punkt 9.5. er det et tilbakevendende spørsmål hvilke situasjoner beslutningskompetansen blir vurdert i. Kommunehelsetjenesten erfarer at kompetansevurderinger i psykisk helsevern tar utgangspunkt i hvordan pasienten fungerer på institusjon. Vedtaksansvarlig tar dermed ikke tilstrekkelig hensyn til situasjonen i kommunen som personen eventuelt skal skrives ut til. Nærmeste pårørende, kommunehelsetjenestene og andre relevante instanser kan ha nyttig informasjon om hvordan pasienten fungerer i hverdagen, noe som bør vektlegges i vurderingen.

Kravet til at vurderinger av beslutningskompetanse og fare skal gjennomføres innen 24 timer for både tvungen observasjon (phvl. § 3-2) og tvungent psykisk helsevern (phvl. § 3-3) kan gjøre det krevende for spesialisthelsetjenesten å innhente ytterligere informasjon fra nærmeste pårørende, kommunehelsetjenesten og andre relevante instanser. Det kan også være krevende for dem å gi slik informasjon innen denne fristen. Ved å senke beviskravet til «overveiende sannsynlig», åpner utvalget for større grad av tvil knyttet til kompetansevurderingene. Dette gjelder tilsvarende for forslaget om et senket beviskravet for farevilkåret i phvl. § 3-2 nr. 3. Dersom vilkåret om manglende beslutningskompetanse eller farevilkåret vurderes oppfylt og det fattes vedtak etter phvl. §§ 3-2 eller 3-3, vil informasjonsinnhentingen også være relevant senere i behandlingsforløpet. Dette skyldes at pasientens beslutningskompetanse, i likhet med de øvrige vilkårene for tvungent vern, skal vurderes fortløpende.

Utvalget mener dette er en presisering av eksisterende krav i forbindelse med vedtak om tvungent vern og tvungen behandling. Utvalget ser behov for at disse pliktene presiseres i lovsform for å sikre at denne informasjonen innhentes, og utvalget finner at dette vil bidra til å bedre kvaliteten på vurderingene. Etter utvalgets syn skal det ikke være nødvendig å lese psykisk helsevernforskriften for å se hva som skal stå i vedtaket gitt hvor detaljert utformet §§ 33 a og 4-4 a er.

13.5 Helsehjelp til pasienter med forhøyet voldspotensial

13.5.1 Styrke opplæring og kompetanse i voldsforebygging, voldsrisikovurdering, farevurdering og risikohåndtering i spesialist- og kommunehelsetjenesten og tilsynsorganer

13.5.1.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget mener at innføringen av en kompetansebasert modell stiller større krav til kvaliteten på voldsrisikovurderinger og vurderinger av farevilkåret etter psykisk helsevernloven. Dette gjelder særlig blant vedtaksansvarlige i spesialisthelsetjenesten. I tillegg krever en slik modell at spørsmålet om fare i større grad blir vektlagt og vurdert blant fastleger og legevaktsleger i kommunehelsetjenesten. Etter utvalgets mening har de økte kravene til kvalitet på farevurderinger vært underkommunisert i helsetjenesten. Overgangen fra en voldsrisikovurdering til en vurdering av farevilkåret kan være utfordrende i klinisk praksis. Det er også usikkerhet blant klinikere om hvor terskelen for farevilkåret ligger. God opplæring og kompetanseheving i vurderinger av fare er en forutsetning for å bedre kvaliteten av disse vurderingene.

Utvalget ser at den første vurderingen av voldsrisiko og farevilkåret i et behandlingsforløp ofte får stor betydning for påfølgende vurderinger. Dersom pasienten vurderes å oppfylle farevilkåret, erfarer utvalget at det skal argumenteres godt for at pasienten ikke utgjør en fare også på et senere tidspunkt. Det er derfor av betydning at disse førstegangsvurderingene av særlig farevilkåret gjøres grundig, også av hensyn til fremtidig oppfølging av pasienten. Dette taler for å heve kompetansen om kliniske voldsrisikovurderinger og juridiske vurderinger av farevilkåret i både kommune- og spesialisthelsetjenesten.

Kommunene har de siste årene fått et økt ansvar for å ivareta brukere som har hatt et tilbud i sikkerhetspsykiatriske avdelinger. Kommunehelsetjenesten opplever dette som krevende, og de har behov for økt kompetanse samt råd og veiledning for å kunne ivareta sine oppgaver på en god måte. Økt kompetanse om utarbeidelse av risikohåndteringsplan i forbindelse ved implementering av nasjonale faglige råd om voldsrisikoutredning ved alvorlig psykisk lidelse i både spesialist- og kommunehelsetjenesten kan også bidra til dette. Tilstrekkelig ivaretakelse av samfunnsvernet forutsetter god samhandling mellom ulike nivå i helsetjenesten, blant annet knyttet til tilstrekkelig informasjon for å gjøre voldsrisiko- og farevurderinger av god kvalitet og gi individuelt tilpasset behandling og oppfølging.

13.5.2 Avklare ansvarsfordelingen og styrke samarbeidet mellom helse-, kommune- og justissektoren om personer med alvorlig psykisk lidelse med forhøyet voldspotensial

13.5.2.1 Utvalgets begrunnelse

I likhet med Statens undersøkelseskommisjon for helsetjenesten (Ukom), mener utvalget at det er behov for bevisstgjøring og tydeliggjøring av ansvar og roller til særlig helsetjenesten og politiet i ivaretakelsen av samfunnsvernet. Ukom trekker frem utfordringer i ansvarsfordelingen mellom helse-, kommune- og justissektoren knyttet til statens sikringsplikt i sin rapport om Kongsberg-saken fra januar 2023. Som Ukom påpeker, har ingen av sektorene det overordnede ansvaret for personer med alvorlig psykisk lidelse og forhøyet voldspotensial. Dersom en slik person er beslutningskompetent, ikke blir fulgt opp av kommunen og samtidig er vurdert å være utenfor justissektorens ansvarsområde, kan det medføre at sikringsplikten ikke blir ivaretatt. Utvalget slutter seg til Ukoms anbefaling om at relevante departementer bør avklare hva sikringsplikten for personer med alvorlig psykisk lidelse og forhøyet voldspotensial innebærer og hvilken ansvarsfordeling som skal gjelde mellom de relevante sektorene.

13.5.3 Utrede reglene om taushetsplikt for å bedre samhandling og tilstrekkelig informasjonsutveksling mellom offentlige instanser

13.5.3.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget mener at helsepersonells taushetsplikt bør stå sterkt for å sikre tilliten til helsetjenesten. Samtidig kan det være behov for helsepersonell å ha mer informasjon fra andre instanser for å ta bedre beslutninger om helsehjelp. Vilkåret om manglende samtykkekompetanse forutsetter en hensiktsmessig avveining mellom pasientens selvbestemmelse og retten til helsehjelp. Helsehjelp av god kvalitet kan bidra til å forhindre fare for andres liv eller helse i de få tilfellene hvor dette er aktuelt. Utvalget viser til gjennomgangen av unntak fra taushetsplikten av hensyn til samfunnsvernet i punkt 11.8.2.

De sammensatte reglene om helsepersonells taushetsplikt er et stadig tilbakevendende tema i utfordringsbildet knyttet til vurderinger av fare. Utvalget mener at det nåværende lovverket ivaretar viktige hensyn, men at de likevel ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til behovet for informasjonsutveksling mellom relevante instanser, som det psykiske helsevernet og politiet. Etter utvalgets mening kan både lovgrunnlaget og lovforståelsen av taushetsplikten hindre utveksling av nødvendig informasjon mellom pasient, pårørende, spesialist- og kommunehelsetjenesten og andre relevante instanser. Det kan føre til at personer med alvorlig psykisk lidelse og voldspotensial ikke får nødvendig helsehjelp. Utvalget mener at reglene om taushetsplikt må gjennomgås og klargjøres, eventuelt endres for å sikre samhandling og utveksling av nødvendig informasjon, også unntaksvis når pasienten selv ikke samtykker. Det er utvalgets vurdering at bedre informasjonsutveksling mellom relevante instanser for å sikre samhandling er nødvendig for at en kompetansebasert modell skal være bærekraftig. Samtidig er det avgjørende at helsepersonells taushetsplikt fortsatt holdes høyt, og at departementenes utredning munner ut i forslag som balanserer ulike hensyn på en hensiktsmessig måte.

Ut fra innspill til utvalget, har politiet i økende grad blitt involvert i saker knyttet til personer med alvorlig psykisk lidelse de siste årene. Politiet kan i noen tilfeller bli involvert hvor spørsmålet om voldsrisiko er særlig aktuelt. Samtidig erfarer utvalget at samarbeid og informasjonsutveksling mellom politiet og helsetjenesten kan oppleves som krevende. Offentlig myndighets adgang til å fremme begjæring om tvungen legeundersøkelse eller tvungent vern er for lite kjent både i politiet og blant helsepersonell, og benyttes i begrenset grad. Som del av departementenes utredningsarbeid, anbefaler utvalget å se nærmere på tiltak for å øke bevisstheten blant offentlig myndighet om deres adgang til å fremme begjæring om tvungen legeundersøkelse, tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern etter phvl. § 36 første ledd andre punktum, jf. psykisk helsevernforskriften § 7. I tillegg anbefaler utvalget at det blir vurdert tiltak for å øke bevisstheten blant helsepersonell om at offentlig myndighet har en slik adgang.

13.5.4 Presisere plikten til å vurdere voldsrisiko og risikohåndtering ved voldshistorikk eller voldelig atferd og eventuelt vurdere farevilkåret

13.5.4.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget mener at en kompetansebasert modell forutsetter farevurderinger av god kvalitet. Etter utvalgets syn har farevilkåret i en del tilfeller vært unngått blant vedtaksansvarlige i psykisk helsevern for ikke å stigmatisere pasienter. Utvalget mener at en farevurdering allerede inngår som en naturlig del av en klinisk vurdering av pasienter, men utvalget mener det er behov for å øke bevisstheten blant klinikere om dette. Dersom pasienter har en historikk med vold, trusler eller truende atferd eller fremviser dette, må vedtaksansvarlig vurdere om vilkårene for farevilkåret er oppfylt som del av vurderingen av tvungent vern (phvl. §§ 3-2 eller 3-3) eller tvungen behandling (phvl. § 4-4). Dette tiltaket er en presisering av eksisterende krav i forbindelse med vedtak om tvungent vern og tvungen behandling. Utvalget ser likevel behov for at disse kravene presiseres i psykisk helsevernloven §§ 3-3 a og 4-4 a.

Voldsrisiko- og farevurderinger bør som hovedregel også inkludere informasjon fra pårørende, kommunehelsetjenesten og andre relevante instanser om pasientens fungering, tidligere voldshistorikk og aktuelle risikofaktorer. Dette tiltaket må ses i sammenheng med utvalgets foreslåtte tiltak om å åpne opp for at samarbeidende personell i helsetjenesten kan dele taushetsbelagt informasjon til tross for pasientens motstand når farevilkåret er oppfylt (se forslag i punkt 13.5.3) Disse tiltakene kan sammen bidra til bedre samhandling mellom ulike nivå i helsetjenesten, blant annet ved at voldsrisikoutredninger og risikohåndteringsplaner deles med kommunehelsetjenesten når pasienten meldes utskrivningsklar med behov for kommunale tjenestetilbud. Kvaliteten på voldsrisiko- og farevurderinger kan heves og samfunnsvernet bedre ivaretas ved tydeligere føringer for informasjonsutveksling med andre relevante instanser, som politiet.

13.5.5 Åpne for å gi taushetsbelagte opplysninger til samarbeidende personell eller helsepersonell som skal yte eller yter helsehjelp ved vurdert fare

13.5.5.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget viser til punkt 11.8.2 for en nærmere gjennomgang av unntak fra taushetsplikten. Formålet med utvalgets foreslåtte unntak er å gi pasienten forsvarlig helsehjelp og å ivareta samfunnsvernet og helsepersonells sikkerhet. Utvalget mener at det er av stor betydning at behandlende personell får kjennskap til tidligere sykdomshistorie eller behandling i tilfeller hvor personen utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse. I likhet med forarbeidene til helsepersonelloven mener utvalget at det kan tenkes at pasienter motsetter seg utlevering av journalopplysninger i forbindelse med tvangsinnleggelser i det psykiske helsevernet. Utvalget mener at taushetsbelagte opplysninger bør kunne gis til samarbeidende personell og helsepersonell som skal yte eller yter helsehjelp ved pasientens uttrykkelige motstand når farevilkåret er oppfylt. Etter utvalgets syn bør adgangen til å gi taushetsbelagte opplysninger til samarbeidende personell ved pasientens motstand fremgå direkte av loven.Med «nærliggende og alvorlig fare» legger utvalget samme forståelse til grunn som for farevilkåret etter psykisk helsevernloven § 3-3 nr. 3 bokstav b. Utvalget foreslår ikke endringer i «samarbeidende personell» i helsepersonelloven § 25 første ledd, og legger samme forståelse av begrepet til grunn som forarbeidene til helsepersonelloven (Ot.prp. nr. 13 (19981999) s. 229). I likhet med forarbeidene, understreker utvalget at pasienten så langt som mulig skal gjøres kjent med at disse opplysningene blir utlevert til tross for motstand.

13.5.6 Utrede hvordan bo- og behandlingstilbud for personer med alvorlig psykisk lidelse og forhøyet voldspotensial kan bedres

13.5.6.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget mener at det må bygges ut varierte omsorgstjenester hvor personer med alvorlig sinnslidelse med forhøyet voldspotensial kan få nødvending behandling og omsorg. Etter utvalgets syn forutsetter dette betryggende samarbeidsformer mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten, utvikling av nye finansieringsformer og ny rettslig regulering av omsorg for denne pasientgruppen som ikke er innlagt på sykehus, men bor i ulike typer boliger. Formålet med dette forslaget til tiltak er både å gi disse pasientene og deres pårørende et bedre og mer verdig liv og for å bedre ivareta samfunnsvernet.

En slik utredning vil kunne bidra til å finne løsninger på en økende utfordring med å håndtere personer med alvorlig sinnslidelse og forhøyet voldspotensial. Etter utvalgets syn vil antallet pasienter dømt til tvungent psykisk helsevern og pasienter som oppfyller farevilkåret i sivilt psykisk helsevern øke de kommende årene. Slik utvalget ser det, er det ikke tilstrekkelig med lovendringer for å ivareta samfunnsvernet i psykisk helsevern. Tiltaket vil kunne avlaste sikkerhetspsykiatriske avdelinger ved at denne pasientgruppen får et bedre tilpasset behandlings- og botilbud. Utredningen må se nærmere på hvordan slike bo- og behandlingstilbud kan bidra til å bedre kapasitetsutfordringer i spesialisthelsetjenesten og samtidig ivareta samfunnsvernet på en tilfredsstillende måte.

13.6 Samhandling og frivillige behandlingsalternativer

13.6.1 Styrke kvalitet og kapasitet i behandlingstilbud til personer med alvorlig psykisk lidelse

13.6.1.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget er bekymret for at alvorlig psykisk syke mennesker ikke får den helsehjelpen de behøver. Bekymringen er begrunnet i de beskrivelser som er gitt i innspill til utvalget, i resultater fra de analyser utvalget har initiert og i annen kunnskap utvalget har tilegnet seg og som det er redegjort for i de innledende kapitlene. Utvalget mener at oppfølgingen av personer med alvorlig psykisk lidelse har blitt mer fragmentert de senere årene. Det synes å være vanskelig å få hjelp og vanskelig å få etablert gode behandlingsforløp på tvers av forvaltningsnivåene der pasientens behov for hjelp til å mestre eget liv blir ivaretatt. Utvalget mener at livskvaliteten til disse pasientene og deres pårørende kunne vært bedre dersom oppfølgingen var bedre koordinert og faglig forankret. Uten et fokus på å mestre hverdagen på det funksjonsnivået som er mulig for pasienten, skrives mange ut til en hverdag der rus blir det mest tilgjengelige verktøyet for å mestre hverdagen. Ensomhet og utenforskap i samfunnet, med mangel på stabiliserende relasjoner og en meningsfull hverdag, kan føre til at noen pasienter har fått en så vanskelig hverdag at de fort blir syke igjen. Noen få kan også utgjøre en risiko for samfunnsvernet.

Utvalget mener at manglende kapasitet i både døgninstitusjonene i psykisk helsevern og i oppsøkende polikliniske tilbud er den sentrale årsaken til utviklingen i det psykiske helsevernet det siste årene. Kapasitetsøkning i tilbud spesifikt rettet mot denne pasientgruppen er etter utvalgets mening det mest hensiktsmessige tiltaket for å øke frivillig behandling og redusere tvang i det psykiske helsevern.

Etter utvalgets mening kommer man ikke utenom at noen i denne pasientgruppen vil trenge tvungent vern og tvungen behandling, men slik utvalget ser det, må målet være at personen må tilbys tilpasset frivillig oppfølging både for å forebygge et slikt behov og etter hvert når tilstanden bedres etter oppfølging på tvungent vern.

13.6.2 Styrke og øke kapasiteten av oppsøkende samhandlingstjenester som ACT- og FACT-team

13.6.2.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget støtter den dreining i tjenestetilbudet som innebærer at flere nå får tilpasset og bred oppfølging i egen hjemkommune takket være en betydelig oppbygging av kommunal psykisk helsetjeneste samt oppsøkende/ambulante spesialisttjenester siste tiårsperiode. Det er samtidig viktig å anerkjenne at både nedbygging av døgnkapasiteten i psykisk helsevern, overføring av oppgaver til kommunehelsetjenesten og de aktuelle endringer i lovgrunnlaget betyr at alvorlig psykisk syke, med vekslende beslutningskompetanse, i større grad vil oppholde seg i eget hjem. Også i perioder med høyt symptomtrykk og med behov for tett oppfølging fra helsetjenesten.

Utvalget vurderer derfor at den betydelige nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern krever en enda større satsing på alternative lokalbaserte tilbud og mener at det fortsatt er behov for å styrke oppsøkende behandlingstilbud til de sykeste pasientene. Utvalgets vurdering er at kommune- og spesialisthelsetjenesten bør ha felles ansvar for å yte helhetlige tjenester til denne sårbare gruppen og at det bør etableres oppsøkende team på tvers av forvaltningsnivåene. Med en slik tilnærming mener utvalget at det i mange tilfeller vil være mulig å få til god pasientbehandling innenfor rammene av en kompetansebasert modell og uten bruk av tvang. Oppsøkende virksomhet som ACT-team og FACT-team (herunder FACT-sikkerhet) har alvorlig psykisk syke som sin målgruppe og etterstreber individuelt tilpassede tilbud. Utvalget mener at dette er modeller som egner seg godt for samhandling rundt den aktuelle pasientgruppen. Resultatene fra en evaluering av FACT-team i Norge viser god brukertilfredshet for pasienter som er inkludert i slike ordninger og også gode erfaringer fra pårørende. Den viser dessuten at selv om det totale antallet innleggelser ikke ble redusert med inklusjon i FACT, opplevde pasientene reduksjon både i varighet av døgnbehandling og i innleggelser under tvungent vern etter at de kom inn i ordningen. Utvalget mener at en fortsatt utbygging av denne typen helhetlige tilbud, som pasientene ønsker seg, er en god tilnærming for å nå frem med helsehjelp til pasienter med alvorlige og vedvarende psykiske lidelser.

Se også omtale i kapittel 8.4.2 og 9.7.

13.6.3 Styrke opplæring av helsepersonell samt etablere arenaer for felles kompetansebygging og systematisk refleksjon rundt klinisk praksis på tvers av forvaltningsnivåene

13.6.3.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget mener at kompetanseheving på flere områder er en nødvendig forutsetning for at vilkåret om manglende beslutningskompetanse skal fungere i praksis. Utvalgets arbeid har avdekket et udekket kompetansebehov både når det gjelder vurdering av beslutningskompetanse, i taushetspliktens bestemmelser og når det gjelder pasienters og pårørendes rettigheter ved tvungent vern og for pasienter som mangler beslutningskompetanse. Utvalget mener derfor at dette er områder der det er behov for å styrke opplæringen og forståelsen, både gjennom de ulike helsefagutdanningene og gjennom målrettede opplæringstiltak i helsetjenesten.

Samtykkevilkåret tilførte et nytt element av skjønn i vurderinger som gjelder etablering og opphør av tvungent vern og behandling. Utvalgets vurdering er at kompetansevurderinger i utgangspunktet ikke er mer skjønnsmessige enn de øvrige tvangsvilkårene i psykisk helsevernloven, men at manglende faglig eierskap til hvordan beslutningskompetanse skal forstås og praktiseres blant klinikere, kan ha bidratt til feilvurderinger og uønskede praksisforskjeller. Utvalgets vurdering er at skjønnsutøvelse er en sentral del av arbeidet i en rekke profesjoner. Klinisk skjønn er sentral kompetanse i helsetjenesten, og kanskje spesielt for helsepersonell som skal ivareta personer som mangler eller har en vekslende beslutningskompetanse. Dette er derfor kompetanse som bør ha oppmerksomhet i alle helsefagutdanninger, men som også må videreutvikles gjennom kontinuerlig etisk refleksjon over egen praksis. Utvalget mener derfor at det må være et lederansvar å legge til rette for dette.

Utvalgets gjennomgang har vist at det samhandles for lite, og at det er store praksisforkjeller i bruk av tvang både før og etter lovendringene i 2017. Utvalget mener at helsetjenesten må jobbe sammen og rette tiltak og kompetanseheving mot hele bredden av tjenester for å minimere behovet for bruk av tvang, og for å sikre god behandling med kontinuitet i behandlingsforløpene for pasienter som i perioder mangler beslutningskompetanse. Kompetansehevende tiltak og etisk refleksjon om egen praksis på tvers kommune- og spesialisthelsetjenesten kan bidra til mer enhetlig praksis og riktigere bruk av tvang.

13.6.4 Utrede om og eventuelt hvordan kjernejournal kan benyttes for å tilgjengeliggjøre informasjon om pasientens kriseplan og andre relevante planer

13.6.4.1 Utvalgets begrunnelse

Kjernejournal er en digital løsning for deling av pasientens helseopplysninger på tvers av virksomheter og nivåer i helsevesenet. I pasientens kjernejournal kan helsepersonell se de samme opplysningene uavhengig av om de jobber som fastlege, på sykehus, i kommunehelsetjenesten eller i legevakt. Både helsepersonell og pasienten selv kan gjøre registreringer i kjernejournal.

Utvalget erfarer at mangelfull tilgang til informasjon noen ganger kan være til hinder for gode beslutninger om behandling i en krisesituasjon med akutt behov for psykisk helsehjelp. Spesielt vil en legevaktslege ha begrensede rammer for kunnskapsinnhenting i sin vurdering av henvisning eller ikke henvisning til innleggelse under tvungent vern. Også faglig ansvarlig i psykisk helsevern skal innen 24 timer både innhente relevant informasjon fra pårørende og kommunehelsetjenesten samt gjøre omfattende vurderinger av pasientens tilstand og behov. Dersom informasjon om gjeldende behandlings- eller tjenestetilbud, kriseplaner, behandlingsønsker ved forverring eller tidligere erfaringer var tilgjengelig som en del av pasientens kriseplan, vil dette kunne være et bidrag til bedre beslutninger både ved henvisning og etablering av tvungent vern. Gevinsten vil være bedre beslutningsgrunnlag for å yte god helsehjelp.

13.6.5 Avklare og etablere rammeverk for samarbeid mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten om personer underlagt tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD)

13.6.5.1 Utvalgets begrunnelse

Utvalget erfarer at oppfølging av pasienter som er underlagt TUD er et område som er gjenstand for forhandling om oppgaver og ansvar, og er bekymret for at hensynet til pasienten kan komme i skyggen av slike forhold. Utvalget mener at god oppfølging av personer underlagt TUD fordrer et likeverdig samarbeid mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten. Etter utvalgets syn, bør juridiske rammer, ansvar og roller for både spesialist- og kommunehelsetjenesten i oppfølgingen av pasienter på TUD avklares og kommuniseres. Utvalget mener at det bør presiseres i lovs form at den faglige ansvarliges vurdering om TUD skal gjøres i samråd med kommunale helse- og omsorgstjenester, jf. phvl. § 3-5 tredje ledd. Dette samsvarer med kommunens plikt til samarbeid og samordning etter helse- og omsorgstjenesteloven (hol.) § 3-4 og kommunens veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenesten etter hol. § 5-11.

Overgangen fra døgninstitusjon til poliklinisk oppfølging er ofte sårbar for personer med alvorlig psykisk lidelse. Nasjonalt pasientforløp for voksne med psykiske lidelser omtaler samhandling under behandling og oppfølging både i og før utskrivelse fra spesialisthelsetjenesten. For personer med alvorlig psykisk lidelse og sammensatte tjenestebehov som ikke klarer å nyttiggjøre seg det ordinære tjenestetilbudet anbefales det oppfølging av aktivt oppsøkende behandlingsteam (for eksempel ACT- eller FACT-team). Ved utskrivelse fra spesialisthelsetjenesten anbefales en konkret, skriftlig plan for oppfølging i kommunen med evalueringspunkter som gjennomgås i et avsluttende samarbeidsmøte. Utvalget støtter disse anbefalingene og mener at dette vil være forhold som er særlig relevant å ivareta ved utskriving til TUD. Utvalget mener dette kan sikres gjennom å inkludere en nasjonal prosedyre som gjelder personer som følges opp på TUD, og som kan knyttes til eksisterende nasjonale pasientforløp for voksne med psykiske lidelser. Oppnevning av koordinator og utarbeiding av individuell plan eller tilsvarende forpliktende samhandlings- og oppfølgingsplan bør forankres i en slik prosedyre.

13.6.6 Prioritere videreutvikling og tilgjengeliggjøring av klinisk relevante registerdata og statistikk om bruk av tvang til styring og forskningsformål

13.6.6.1 Utvalgets begrunnelse

Bruk av tvang er en alvorlig inngripen i pasientenes liv, og relevant statistikk og gode registerdata er viktige verktøy for å kunne følge utviklingen i tvangsbruk, avdekke uønsket praksis og fremskaffe ny kunnskap om pasientforløp og pasientbehandling. Kvalitet og tilgjengelighet er viktig for at registerdata skal kunne brukes for å fremskaffe ny kunnskap om tjenesten.

Utvalget har erfart at tilgjengelige registerdata om bruk av tvang i psykisk helsevern til dels er mangelfulle. Utvalgets forståelse er at manglene både skyldes huller og feil i helseforetakenes rapportering til Norsk pasientregister (NPR), større omlegginger i dokumentasjons- og rapporteringsplikten i forbindelse med implementering av standard for vedtak i psykisk helsevern i elektronisk pasientjournal (EPJ-standard), utfordringer knyttet til funksjonalitet i de pasientadministrative systemene og kapasitetsutfordringer i leveranse av registerdata til forskningsformål. Utvalgets vurdering er at det er behov for en helhetlig vurdering av disse forholdene slik at målrettede tiltak kan utformes.

14 Økonomiske og administrative konsekvenser

14.1 Innledning

De anbefalinger og forslag til tiltak som presenteres i kapittel 13 vil gi ulike økonomiske og administrative konsekvenser. Flere av anbefalingene vil medføre økte kostnader og kreve administrativt arbeid fra ulike aktører. De fleste juridiske anbefalingene vil kreve opplæring av helsepersonell og skape behov for informasjon rettet mot pasienter og pårørende som en del av implementeringen av lovforslagene. Noen av anbefalingene gjelder videre utredninger, hvor kostnader og konsekvenser vil avhenge av innretningen og videre anbefalinger. På grunn av høy kompleksitet, mange avhengigheter og sammensatte konsekvenser, har det ikke vært mulig å gjøre fullstendige økonomiske og administrative utredninger av anbefalingene. Utvalget har derfor begrenset sin gjennomgang til mer generelle kommentarer. Utvalgets har samlet sine vurderinger i tabell 14.1. I tabellen går utvalget gjennom hvert av tiltakene som er foreslått i kapittel 13. Utvalget viser ellers til drøftinger og vurderinger i øvrige deler av rapporten.

Som en generell merknad til spørsmålet om økonomiske konsekvenser, vil utvalget påpeke at pasientforløp preget av avbrudd, gjentatte akuttinnleggelser og dårlig kontinuitet representerer en uhensiktsmessig ressursbruk der kostnaden er svært høy både på individ- og samfunnsnivå, mens nytten er begrenset. Utvalget mener derfor at kostnader som gjelder tiltak som handler om å styrke tjenesten eller om å forbedre behandlingstilbudet til svært syke pasienter må vurderes oppimot mulige besparelser på kort og lang sikt og verdien av tiltaket for den enkelte pasient og for pårørende, helsetjenesten og samfunnet ellers.

14.2 Samlet oversikt over utvalgets vurdering av konsekvenser

Konsekvenser av tiltakene er vurdert for alle forvaltningsnivå/nivå i helseforvaltningen.

Litteratur og kilder

Litteratur

• Adams Thorbjørnsen, G. S., Tingvoll, M. S., Scherffenberg, E. S., & Bystad, M. (2020). Sammenhengen mellom samtykkekompetanse og eksekutiv funksjon. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 17(2-3), 105-117. https://doi.org/10.18261/issn.1504-3010-2020-02-03-04
• Akther, S. F., Molyneaux, E., Stuart, R., Johnson, S., Simpson, A., & Oram, S. (2019). Patients’ experiences of assessment and detention under mental health legislation: systematic review and qualitative meta-synthesis. BJPsych Open, 5(3), e37. https://doi.org/10.1192/bjo.2019.19
• Amador, X. F., & David, A. S. (2004). Insight and psychosis : awareness of illness in schizophrenia and related disorders (2 utg.). Oxford: Oxford University Press.
• Appelbaum, P. S. (1997). Almost a revolution: an international perspective on the law of involuntary commitment. J Am Acad Psychiatry Law, 25(2), 135-147.
• Appelbaum, P. S., & Grisso, T. (1995). The MacArthur Treatment Competence Study. I: Mental illness and competence to consent to treatment. Law Hum Behav, 19(2), 105-126. https://doi.org/10.1007/bf01499321
• Bahus, V. B. (2022). Adgangen til tvungent psykisk helsevern når pasienten er samtykkekompetent, men til fare for eget liv. I: H. S. Aasen & M. K. Bahus (red.), Menneskerettigheter i helse- og omsorgstjenesten (s. 122-152). Oslo: Universitetsforlaget.
• Barnett, P., Matthews, H., Lloyd-Evans, B., Mackay, E., Pilling, S., & Johnson, S. (2018). Compulsory community treatment to reduce readmission to hospital and increase engagement with community care in people with mental illness: a systematic review and meta-analysis. Lancet Psychiatry, 5(12), 1013-1022. https://doi.org/10.1016/s2215-0366(18)30382-1
• Barrett, E. A., Simonsen, C., Aminoff, S. R., Hegelstad, W. T. V., Lagerberg, T. V., Melle, I., . . . Romm, K. L. (2022). The COVID-19 pandemic impact on wellbeing and mental health in people with psychotic and bipolar disorders. Brain Behav, 12(5), e2559. https://doi.org/10.1002/brb3.2559
• Beauchamp, T. L., & Childress, J. F. (2019). Principles of biomedical ethics (8 utg.). Oxford: Oxford University Press.
• Berens, N. C., & Kim, S. Y. H. (2022). Should Assessments of Decision-Making Capacity Be Risk-Sensitive? A Systematic Review. Front Psychol, 13, 897144. https://doi.org/10.3389/fpsyg.2022.897144
• Bjorå, I. K. H., Jorem, J., & Tveito, M. (2019). Tvangsbehandling av somatisk sykdom ved psykisk lidelse. Tidsskr Nor Legeforen, 139(12), 174-176.
• Bjørgen, D., Alexandersen, A., Kildal, C., Kvisle, I. M., & Benschop, A. R. (2018). Frisk uten medikamenter? – En sammenstilling og vurdering av de medikamentfrie behandlingstilbudene i psykisk helsevern (1/2018). Trondheim: Kompetansesenter for Brukererfaring og Tjenesteutvikling (KBT). Hentet fra https://www.kbtkompetanse.no/wp-content/uploads/2018/11/Frisk_uten_medikamenter_en_sammenstilling_og_vurdering_av_de_medikamentfrie_behandlingstilbudene_i_psykisk_helsevern_KBT.pdf
• Bramness, J. G., Syse, A., & Rognli, E. B. (2023). Rusutløst psykose – en problematisk diagnose. Tidsskr Nor Legeforen, 143(3). https://doi.org/10.4045/tidsskr.22.0762
• Bremnes, R. (2019). Tvang i psykisk helsevern: Utvikling i perioden 2013 – 2017. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/tvang-i-psykisk-helsevern--utvikling-i-perioden-20132017/Tvang%20i%20psykisk%20helsevern%20%E2%80%93%20Utvikling%20i%20perioden%202013%E2%80%932017.pdf/_/attachment/inline/4a97f77b-4be9-4b69-ba02-27761cf1baed:5cf5e3f022b9b2ca6548092b70f4ff062579b2c8/Tvang%20i%20psykisk%20helsevern%20%E2%80%93%20Utvikling%20i%20perioden%202013%E2%80%932017.pdf
• Bremnes, R., Lilleeng, S., Sitter, M., & Pedersen, P. B. (2017). Produktivitet, aktivitet og ressursinnsats i psykisk helsevern og TSB. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/produktivitet-aktivitet-og-ressursinnsats-i-psykisk-helsevernet-og-tsb/Produktivitet,%20aktivitet%20og%20ressursinnsats%20i%20psykisk%20helsevernet%20og%20TSB.pdf/_/attachment/inline/fe392869-f9e7-4435-b1cd-75f0f7022264:637c38c9c1c143e7a9cd43e0d81f55fd33899aba/Produktivitet,%20aktivitet%20og%20ressursinnsats%20i%20psykisk%20helsevernet%20og%20TSB.pdf
• Bremnes, R., & Skui, H. (2020). Tvang i psykisk helsevern: Status etter lovendringene i 2017. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/tvang-i-psykisk-helsevern--status-etter-lovendringene-i-2017/Tvang%20i%20psykisk%20helsevern%20-%20Status%20etter%20lovendringene%20i%202017.pdf/_/attachment/inline/85a9149b-ea29-49aa-8aa7-1ea772f28cc9:4b63d871193b01dad429f6b77d744bf1e1e80a02/Tvang%20i%20psykisk%20helsevern%20-%20Status%20etter%20lovendringene%20i%202017.pdf
• Bringedal, B., & Carlsen, B. (2018). Styring for kvalitet og likebehandling: Norske legers syn på styringsinstrumentenes betydning. I: H. Sinding Aasen, B. Bringedal, K. Bærøe, & A.-M. Magnussen (red.), Prioritering, styring og likebehandling: Utfordringer i norsk helsetjeneste (s. 166-187). Oslo: Cappelen Damm.
• Buchanan, A., Sint, K., Swanson, J., & Rosenheck, R. (2019). Correlates of Future Violence in People Being Treated for Schizophrenia. Am J Psychiatry, 176(9), 694-701. https://doi.org/10.1176/appi.ajp.2019.18080909
• Cairns, R., Maddock, C., Buchanan, A., David, A. S., Hayward, P., Richardson, G., . . . Hotopf, M. (2005). Prevalence and predictors of mental incapacity in psychiatric in-patients. Br J Psychiatry, 187, 379-385. https://doi.org/10.1192/bjp.187.4.379
• Carballedo, A., & Doyle, M. (2011). Criteria for compulsory admission in some European countries. Int Psychiatry, 8(3), 68-71.
• Correll, C. U., Solmi, M., Croatto, G., Schneider, L. K., Rohani-Montez, S. C., Fairley, L., . . . Tiihonen, J. (2022). Mortality in people with schizophrenia: a systematic review and meta-analysis of relative risk and aggravating or attenuating factors. World Psychiatry, 21(2), 248-271. https://doi.org/10.1002/wps.20994
• CRPD-komiteen. (2014). General comment No. 1: Article 12: Equal recognition before the law (CRPD/C/GC/1). Hentet fra https://documents-dds-ny.un.org/doc/UNDOC/GEN/G14/031/20/PDF/G1403120.pdf?OpenElement
• CRPD-komiteen. (2015). Guidelines on article 14 of the Convention on the Rights of Persons with Disabilities. Genève: CRPD-komiteen. Hentet fra https://www.ohchr.org/Documents/HRBodies/CRPD/14thsession/GuidelinesOnArticle14.doc
• Ekspertutvalg om samtykkekompetanse. (2023). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/om-oss/organisasjon/rad-og-utvalg/ekspertutvalg-om-samtykkekompetanse
• Elbogen, E. B., & Johnson, S. C. (2009). The intricate link between violence and mental disorder: results from the National Epidemiologic Survey on Alcohol and Related Conditions. Arch Gen Psychiatry, 66(2), 152-161. https://doi.org/10.1001/archgenpsychiatry.2008.537
• Engh, J. A., & Bramness, J. G. (2017). Psychosis relapse, medication non-adherence, and cannabis. Lancet Psychiatry, 4(8), 578-579. https://doi.org/10.1016/s2215-0366(17)30254-7
• Engleman, N. B., Jobes, D. A., Berman, A. L., & Langbein, L. I. (1998). Clinicians’ decision making about involuntary commitment. Psychiatr Serv, 49(7), 941-945. https://doi.org/10.1176/ps.49.7.941
• Etchells, E., Pedersen, R., & Dahlberg, J. (2011). Aid to capacity evaluation (ACE): hjelpemiddel til vurdering av beslutningskompetanse (2011:2). Oslo: Senter for medisinsk etikk, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo. Hentet fra https://www.med.uio.no/helsam/tjenester/kunnskap/etikk-helsetjenesten/praksis/systematisk-etikkarbeid/ace2012.pdf
• Europarådets bioetikkomité. (2018). Draft Additional Protocol concerning the protection of human rights and dignity of persons with mental disorder with regard to involuntary placement and involuntary treatment (DH-BIO/INF (2018) 7). Strasbourg: Europarådet. Hentet fra https://rm.coe.int/inf-2018-7-psy-draft-prot-e/16808c58a3
• Europarådets ministerkomité. (2022). 1434. møte, 11., 13. og 17. mai 2022 (CM/Del/Dec(2022)1434/4.2 2022). Strasbourg: Europarådet. Hentet fra https://search.coe.int/cm/Pages/result_details.aspx?ObjectID=0900001680a675e6
• Fazel, S., Wolf, A., Palm, C., & Lichtenstein, P. (2014). Violent crime, suicide, and premature mortality in patients with schizophrenia and related disorders: a 38-year total population study in Sweden. Lancet Psychiatry, 1(1), 44-54. https://doi.org/10.1016/s2215-0366(14)70223-8
• Feiring, E., & Ugstad, K. N. (2014). Interpretations of legal criteria for involuntary psychiatric admission: a qualitative analysis. BMC Health Serv Res, 14, 500. https://doi.org/10.1186/s12913-014-0500-x
• FNs generalforsamling. (1991). The protection of persons with mental illness and the improvement of mental health care (A/RES/46/119). Hentet fra http://www.un-documents.net/a46r119.htm
• Folkehelseinstituttet. (2022). Selvmord i Norge. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra https://www.fhi.no/nettpub/hin/psykisk-helse/selvmord-i-norge/#selvmord-i-norge-status-og-utvikling
• Folkehelseinstituttet. (2023). Narkotikabruk i Norge (2023). Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra https://www.fhi.no/nettpub/narkotikainorge/bruk-av-narkotika/narkotikabruk-i-norge/
• Fraas-Johansen, A., & Karlsen, K. E. (2023, 15. februar). Kripos stigmatiserer psykiske lidelser. VG. Hentet fra https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/nQmXWo/kripos-stigmatiserer-psykiske-lidelser
• Førde, R., Norvoll, R., Hem, M. H., & Pedersen, R. (2016). Next of kin’s experiences of involvement during involuntary hospitalisation and coercion. BMC Med Ethics, 17(1), 76. https://doi.org/10.1186/s12910-016-0159-4
• Faay, M. D. M., & Sommer, I. E. (2021). Risk and Prevention of Aggression in Patients With Psychotic Disorders. Am J Psychiatry, 178(3), 218-220. https://doi.org/10.1176/appi.ajp.2020.21010035
• Gergel, T., & Owen, G. S. (2015). Fluctuating capacity and advance decision-making in Bipolar Affective Disorder – Self-binding directives and self-determination. Int J Law Psychiatry, 40, 92-101. https://doi.org/10.1016/j.ijlp.2015.04.004
• Graver, H. P. (2005). Bevisbyrde og beviskrav i forvaltningsretten. Tidsskrift for rettsvitenskap, 117(4-5), 465-498. https://doi.org/10.18261/ISSN1504-3096-2004-04-05-01
• Green, D. (2019). Godt forslag fra helsedirektoratet. Tidsskr Nor Legeforen. https://doi.org/10.4045/tidsskr.18.0918
• Green, K., Browne, K., & Chou, S. (2019). The Relationship Between Childhood Maltreatment and Violence to Others in Individuals With Psychosis: A Systematic Review and Meta-Analysis. Trauma Violence Abuse, 20(3), 358-373. https://doi.org/10.1177/1524838017708786
• Grisso, T., & Appelbaum, P. S. (1998). Assessing competence to consent to treatment : a guide for physicians and other health professionals. Oxford: Oxford University Press.
• Halvorsen, P. (2023). Selvbestemmelsens pris. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 60(4), 202-205.
• Hatling, T., & Bugge, E. (2022). Hvorfor har vi ikke lykkes med å redusere tvangen i Norge? Tidsskrift for Norsk psykologforening, 59(6), 488-497.
• Haugom, E. W., Stensrud, B., Beston, G., Ruud, T., & Landheim, A. S. (2020). Mental health professionals’ experiences with shared decision-making for patients with psychotic disorders: a qualitative study. BMC Health Serv Res, 20(1), 1093. https://doi.org/10.1186/s12913-020-05949-1
• Hellevik, V., Skui, H., & Valle, A. L. (2019). Psykotiske pasienter har rett til behandling – frivillig og under tvungent psykisk helsevern. Tidsskr Nor Legeforen. https://doi.org/10.4045/tidsskr.18.0918
• Helse- og omsorgsdepartmentet. (2020). Nasjonal helse- og sykehusplan 2020 – 2023 (Meld. St. 7 (2019–2020)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/95eec808f0434acf942fca449ca35386/no/pdfs/stm201920200007000dddpdfs.pdf
• Helsedirektoratet. (2009). Vurdering av behandlingsvilkåret i psykisk helsevernloven: gjennomgang og forslag til nye tiltak i Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern (IS-1370). Oslo: Helsedirektoratet.
• Helsedirektoratet. (2012). Nasjonale faglige retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse – ROP-lidelser (IS-1948). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/produkter/_/attachment/inline/c3cf6958-227f-499a-8f0b-0055dca9fc2c:286222117d81c9f269cddbee85a495a47bf9df29/Utredning,%20behandling%20og%20oppf%C3%B8lging%20av%20personer%20med%20ROP-lidelser%20%E2%80%93%20Nasjonal%20faglig%20retningslinje%20(fullversjon).pdf
• Helsedirektoratet. (2013). Nasjonale faglige retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser (IS-1957). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/psykoselidelser/Utredning,%20behandling%20og%20oppf%C3%B8lging%20av%20personer%20med%20psykoselidelser%20%E2%80%93%20Nasjonal%20faglig%20retningslinje%20(fullversjon).pdf
• Helsedirektoratet. (2015). Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/pasient-og-brukerrettighetsloven-med-kommentarer
• Helsedirektoratet. (2017a). Nasjonal pårørendeveileder. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/parorendeveileder
• Helsedirektoratet. (2017b). Nasjonale veileder om oppfølging av personer med store og sammensatte behov. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/oppfolging-av-personer-med-store-og-sammensatte-behov
• Helsedirektoratet. (2017c). Psykisk helsevernloven med kommentarer. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/psykisk-helsevernloven-med-kommentarer
• Helsedirektoratet. (2018a). Nasjonale faglige råd om voldsrisikoutredning ved alvorlig psykisk lidelse. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/voldsrisikoutredning-ved-alvorlig-psykisk-lidelse
• Helsedirektoratet. (2018b). Pårørendes rettigheter – En oversikt for helsepersonell i den psykiske helsetjenesten og rustiltak. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/brosjyrer/parorendes-rettigheter-en-oversikt-for-helsepersonell-i-den-psykiske-helsetjenesten-og-rustiltak/P%C3%A5r%C3%B8rendes%20rettigheter%20%E2%80%93%20En%20oversikt%20for%20helsepersonell%20i%20den%20psykiske%20helsetjenesten%20og%20rustiltak.pdf/_/attachment/inline/4bb0602e-7cd7-482d-a03b-4b4a5351d0a7:8774b2e575c8b205d89449117e9b1a9951109b90/P%C3%A5r%C3%B8rendes%20rettigheter%20%E2%80%93%20En%20oversikt%20for%20helsepersonell%20i%20den%20psykiske%20helsetjenesten%20og%20rustiltak.pdf
• Helsedirektoratet. (2019a). Styringsinformasjon til helsefellesskapene: Del III: Pasienter med alvorlige psykiske lidelser (IS-3047). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/styringsinformasjon-til-helsefellesskapene/Styringsinformasjon%20til%20helsefellesskapene%20-%20rapport%20del%20III%20-%20alvorlige%20psykiske%20lidelser.pdf/_/attachment/inline/bff79a7a-ab34-4d7a-beb3-f64b68a3e22f:81bcadd3274193b51ff72d8deb5b226643912600/Styringsinformasjon%20til%20helsefellesskapene%20-%20rapport%20del%20III%20-%20alvorlige%20psykiske%20lidelser.pdf
• Helsedirektoratet. (2019b). Svar på spørsmål om adgang til å be pasient på tvang uten døgnopphold om å samtykke til restriktive tiltak (18/39340-3). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/tema/psykisk-helsevernloven/Adgang%20til%20%C3%A5%20be%20pasient%20p%C3%A5%20tvang%20uten%20d%C3%B8gnopphold%20om%20%C3%A5%20samtykke%20til%20restriktive%20tiltak%202019.pdf/_/attachment/inline/7531ff30-0c2c-4282-afd5-67572f069c91:a4edf6d00e020cb9e850e68205a3c4677a61e50d/Adgang%20til%20%C3%A5%20be%20pasient%20p%C3%A5%20tvang%20uten%20d%C3%B8gnopphold%20om%20%C3%A5%20samtykke%20til%20restriktive%20tiltak%202019.pdf
• Helsedirektoratet. (2021a). Kontroll av tvangsbruk 2021 (IS-3055). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/kontroll-av-tvangsbruk-i-psykisk-helsevern/Kontroll%20av%20tvangsbruk%20i%20psykisk%20helsevern%202021.pdf/_/attachment/inline/9ecbff31-cdcf-4339-87c5-55955f45e582:64d4301797f39a11c19a0419bead024466c0099e/Kontroll%20av%20tvangsbruk%20i%20psykisk%20helsevern%202021.pdf
• Helsedirektoratet. Nasjonal pårørendeundersøkelse. Oslo: Helsedirektoratet.
• Helsedirektoratet. (2021c). Tvang – forebygging av tvang i psykisk helsevern for voksne (2021). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/tvang-forebygging-av-tvang-i-psykisk-helsevern-for-voksne
• Helsedirektoratet. (2021d). Utredning av ønsket innretning av utskrivningsprosessen – Vurderinger og anbefalinger (IS-3014). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/utredning-av-onsket-innretning-av-utskrivingsprosessen/Utredning%20av%20%C3%B8nsket%20innretning%20av%20utskrivningsprosessen.pdf/_/attachment/inline/a36df249-6926-4508-aeca-92cfb08f0168:58fedc1a379bfaea79bc68cf10e1bc1d25366f88/Utredning%20av%20%C3%B8nsket%20innretning%20av%20utskrivningsprosessen.pdf
• Helsedirektoratet. (2022a). Om SAMDATA spesialisthelsetjenesten. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/statistikk/samdata-spesialisthelsetjenesten/om-samdata-spesialisthelsetjenesten
• Helsedirektoratet. (2022b). Svar på henvendelse om kommunens forpliktelse til å ivareta personer dømt til tvungent psykisk helsevern som skrives ut fra tvungent vern med døgnopphold til tvungent vern uten døgnopphold (22/4852-5). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/tema/psykisk-helsevernloven/Kommunens%20plikt%20til%20%C3%A5%20ivareta%20personer%20d%C3%B8mt%20til%20tvungent%20psykisk%20helsevern%20og%20som%20skrives%20ut%20fra%20tvungent%20vern%20med%20d%C3%B8gnopphold%20til%20tvungent%20vern%20uten%20d%C3%B8gnopphold.pdf/_/attachment/inline/9162ddcc-3224-4a18-9182-6c30f84d458d:31d89b9f8e965cb6eaa4fb102ad960f353145b41/Kommunens%20plikt%20til%20%C3%A5%20ivareta%20personer%20d%C3%B8mt%20til%20tvungent%20psykisk%20helsevern%20og%20som%20skrives%20ut%20fra%20tvungent%20vern%20med%20d%C3%B8gnopphold%20til%20tvungent%20vern%20uten%20d%C3%B8gnopphold%20(2022).pdf
• Helsedirektoratet. (2023a). Helsetjenesten og politiets ansvar for psykisk syke (HØRINGSUTKAST). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/helsetjenesten-og-politiets-ansvar-for-psykisk-syke-horingsutkast
• Helsedirektoratet. (2023b). Psykisk helse for voksne – ventetid. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/statistikk/kvalitetsindikatorer/psykisk-helse-for-voksne/gjennomsnittlig-ventetid-for-voksne-i-psykisk-helsevern
• Helsedirektoratet. (2023c). SAMDATA spesialisthelsetjenesten. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/statistikk/samdata-spesialisthelsetjenesten
• Helsedirektoratet. (2023d). Tvangsinnleggelser i psykisk helsevern for voksne. Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/statistikk/kvalitetsindikatorer/psykisk-helse-for-voksne/tvangsinnleggelser-i-psykisk-helsevern-for-voksne
• Helsenorge. (2021). Samvalgsverktøy – Psykose. Oslo: Helsenorge. Hentet fra https://tjenester.helsenorge.no/samvalg/psykose
• Helsetilsynet. (2019). Sammenfatning av funn fra to landsomfattende tilsyn i 2017-2018 med tjenester til personer med psykisk lidelse og samtidig rusmiddelproblem – eller mulig samtidig ruslidelse (2019). Helsetilsynet. Hentet fra https://www.helsetilsynet.no/globalassets/opplastinger/publikasjoner/rapporter2019/helsetilsynetrapport7_2019.pdf
• Hermann, H., Trachsel, M., Elger, B. S., & Biller-Andorno, N. (2016). Emotion and Value in the Evaluation of Medical Decision-Making Capacity: A Narrative Review of Arguments. Front Psychol, 7, 765. https://doi.org/10.3389/fpsyg.2016.00765
• Hestmark, L., Heiervang, K. S., Pedersen, R., Hansson, K. M., Ruud, T., & Romøren, M. (2021). Family involvement practices for persons with psychotic disorders in community mental health centres – a cross-sectional fidelity-based study. BMC Psychiatry, 21(1), 285. https://doi.org/10.1186/s12888-021-03300-4
• Hodgins, S., & Klein, S. (2017). New Clinically Relevant Findings about Violence by People with Schizophrenia. Can J Psychiatry, 62(2), 86-93. https://doi.org/10.1177/0706743716648300
• Hofstad, T., Rugkåsa, J., Ose, S. O., Nyttingnes, O., & Husum, T. L. (2021a). Measuring the level of compulsory hospitalisation in mental health care: The performance of different measures across areas and over time. Int J Methods Psychiatr Res, 30(3), e1881. https://doi.org/10.1002/mpr.1881
• Hofstad, T., Rugkåsa, J., Ose, S. O., Nyttingnes, O., Kjus, S. H. H., & Husum, T. L. (2021b). Service Characteristics and Geographical Variation in Compulsory Hospitalisation: An Exploratory Random Effects Within-Between Analysis of Norwegian Municipalities, 2015-2018. Front Psychiatry, 12, 737698. https://doi.org/10.3389/fpsyt.2021.737698
• Holst, Ø., & Kilden, S. (2021). Justissektorens inntog i norsk psykiatri. Tidsskr Nor Legeforen, (10). https://doi.org/10.4045/tidsskr.21.0222
• Holst, Ø., & Mindestrømmen, M. (2023). Varetektssurrogat i institusjon. Tidsskrift for strafferett, 23(1), 8-26. https://doi.org/10.18261/strafferett.23.1.2
• Huhn, M., Nikolakopoulou, A., Schneider-Thoma, J., Krause, M., Samara, M., Peter, N., . . . Leucht, S. (2019). Comparative efficacy and tolerability of 32 oral antipsychotics for the acute treatment of adults with multi-episode schizophrenia: a systematic review and network meta-analysis. Lancet, 394(10202), 939-951. https://doi.org/10.1016/s0140-6736(19)31135-3
• Hustvedt, I. B., Bosnic, H., & Håland, M. E. (2020). BrukerPlan: Årsrapport 2019: Tjenestemottakere med rusproblemer og psykiske helseproblemer i kommunen. Stavanger: Helse Stavanger. Hentet fra https://helse-stavanger.no/seksjon/KORFOR/Documents/Brukerplan/5650_BrukerPlan_A%CC%8Arsrapport_digital_2020_06_02_ef_ny.pdf
• Høye, A., & Hoven, S. (2018). Når jusen kommer i veien for kommunikasjonen. Tidsskr Nor Legeforen, 138(13). https://doi.org/10.4045/tidsskr.18.0490
• Høyer, G. (2016). Kontrollkommisjonene i psykisk helsevern – Herman Wedel Majors nyskapning. Tidsskrift for den Norske Lægeforening, 136(12-13), 1109-1112. https://doi.org/10.4045/tidsskr.15.0935
• Innst. 96 S (2022–2023). (2023). Innstilling fra justiskomiteen om representantforslag om gjennomgang av ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse og alternativer til denne. Oslo: Justiskomiteen. Hentet fra https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/innstillinger/stortinget/2022-2023/inns-202223-096s.pdf
• Innst. 186 S (2013–2014). (2014). Innstilling til Stortinget fra kontroll- og konstitusjonskomiteen. Oslo: Kontroll- og konstitusjonskomiteen, Stortinget. Hentet fra https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/innstillinger/stortinget/2013-2014/inns-201314-186.pdf
• Institutt for helse og samfunn. (2023). Bedre pårørendesamarbeid. Oslo: Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo. Hentet fra https://www.med.uio.no/helsam/forskning/prosjekter/parorendesamarbeid-ved-alvorlige-psykiske-probleme/
• International Law Commission. (2011). Guide to Practice on Reservations to Treaties (2011). Forente nasjoner. Hentet fra https://legal.un.org/ilc/texts/instruments/english/draft_articles/1_8_2011.pdf
• Jardim PJS, Ames HMR, Hestevik CH, & I, K. (2023). Tvang i psykisk helsevern og vold: systematisk litteratursøk med sortering. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra https://www.fhi.no/contentassets/a6b2ec67aeb342ccbc5fe78399f10c63/tvang-i-psykisk-helsevern-og-vold-rapport-2023.pdf
• Joint Committee on the Draft Mental Health Bill. (2023). Draft Mental Health Bill 2022. The House of Commons and the House of Lords. Hentet fra https://committees.parliament.uk/publications/33599/documents/182904/default/
• Jorem, J. (2019). Juridiske forhold. I: K. Engedal, M. Tveito, & M. Lage Barca (red.), Alderspsykiatri (1 utg., s. 434-456). Tønsberg: Forlaget aldring og helse – akademisk.
• Jorem, J. (2023). Helserett – familiær og fremmed. Michael, 20, 260-263.
• Joyce, S., Modini, M., Christensen, H., Mykletun, A., Bryant, R., Mitchell, P. B., & Harvey, S. B. (2016). Workplace interventions for common mental disorders: a systematic meta-review. Psychol Med, 46(4), 683-697. https://doi.org/10.1017/s0033291715002408
• Jäckel, D., Kupper, Z., Glauser, S., Mueser, K. T., & Hoffmann, H. (2017). Effects of Sustained Competitive Employment on Psychiatric Hospitalizations and Quality of Life. Psychiatr Serv, 68(6), 603-609. https://doi.org/10.1176/appi.ps.201600083
• Kane, N. B., Ruck Keene, A., Owen, G. S., & Kim, S. Y. H. (2022). Difficult Capacity Cases-The Experience of Liaison Psychiatrists. An Interview Study Across Three Jurisdictions. Front Psychiatry, 13, 946234. https://doi.org/10.3389/fpsyt.2022.946234
• Khan, A., Lindenmayer, J. P., Insel, B., Seddo, M., Demirli, E., DeFazio, K., . . . Ahmed, A. O. (2022). Computerized cognitive and social cognition training in schizophrenia for impulsive aggression. Schizophr Res. https://doi.org/10.1016/j.schres.2022.11.004
• Kim, S. Y., Caine, E. D., Swan, J. G., & Appelbaum, P. S. (2006). Do clinicians follow a risk-sensitive model of capacity-determination? An experimental video survey. Psychosomatics, 47(4), 325-329. https://doi.org/10.1176/appi.psy.47.4.325
• Kim, S. Y. H., Kane, N. B., Ruck Keene, A., & Owen, G. S. (2021). Broad concepts and messy realities: optimising the application of mental capacity criteria. J Med Ethics. https://doi.org/10.1136/medethics-2021-107571
• Kisely, S. R., Campbell, L. A., & O’Reilly, R. (2017). Compulsory community and involuntary outpatient treatment for people with severe mental disorders. Cochrane Database Syst Rev, 3(3), Cd004408. https://doi.org/10.1002/14651858.CD004408.pub5
• Kjønstad, A. (2007). Helserett : pasienters og helsearbeideres rettsstilling (2 utg.). Oslo: Gyldendal akademisk.
• Kripos. (2022). Vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser (2022). Kripos. Hentet fra https://www.politiet.no/globalassets/04-aktuelt-tall-og-fakta/vold/vold-begatt-av-personer-med-alvorlige-psykiske-lidelser2.pdf
• Lamont, S., Jeon, Y. H., & Chiarella, M. (2013). Assessing patient capacity to consent to treatment: an integrative review of instruments and tools. J Clin Nurs, 22(17-18), 2387-2403. https://doi.org/10.1111/jocn.12215
• Landheim, A., Hoxmark, E., Aakerholt, A., & Aasbrenn, K. (2017). Potensialet for Assertive Community Treatment (ACT) og Fleksibel ACT (FACT) i Norge (2017). Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA). Hentet fra https://napha.no/multimedia/7931/ACT-FACT-i-rurale-strok
• Landheim, A., & Odden, S. r. (2020). Evaluering av FACT-team i Norge (2020). Hamar: Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP), Sykehuset Innlandet HF. Hentet fra https://rop.no/contentassets/d4f50ab571e84e24a9bd879ae14a9690/evaluering-av-fact-team-i-norge_sluttrapport_nasjonal-kompetansetjeneste-for-samtidig-rusmisbruk-og-psykisk-lidelse-nkrop.pdf
• Lepping, P., Stanly, T., & Turner, J. (2015). Systematic review on the prevalence of lack of capacity in medical and psychiatric settings. Clin Med (Lond), 15(4), 337-343. https://doi.org/10.7861/clinmedicine.15-4-337
• Lepping, P., Steinert, T., Gebhardt, R. P., & Röttgers, H. R. (2004). Attitudes of mental health professionals and lay-people towards involuntary admission and treatment in England and Germany--a questionnaire analysis. Eur Psychiatry, 19(2), 91-95. https://doi.org/10.1016/j.eurpsy.2003.11.001
• Leucht, S., Leucht, C., Huhn, M., Chaimani, A., Mavridis, D., Helfer, B., . . . Davis, J. M. (2017). Sixty Years of Placebo-Controlled Antipsychotic Drug Trials in Acute Schizophrenia: Systematic Review, Bayesian Meta-Analysis, and Meta-Regression of Efficacy Predictors. Am J Psychiatry, 174(10), 927-942. https://doi.org/10.1176/appi.ajp.2017.16121358
• Løvgren, P. J., & Wiig, P. T. (2022). Farlige, syke personer – hjelpetrengende eller «tikkende bomber»? Tidsskr Nor Legeforen. https://doi.org/10.4045/tidsskr.22.0536
• Løvsletten, M., Lossius Husum, T., Haug, E., & Granerud, A. (2020). Cooperation in the mental health treatment of patients with outpatient commitment. SAGE Open Med, 8, 2050312120926410. https://doi.org/10.1177/2050312120926410
• Maktmiddelutvalget. (2022). Politiets bruk av maktmidler Rapport fra ekspertutvalget som ble oppnevnt av Justis- og beredskapsdepartementet 15. februar 2022. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/6d791b69b71a4fe9bfedd13af2900750/no/pdfs/politiets-bruk-av-maktmidler.pdf
• Marson, D. C., McInturff, B., Hawkins, L., Bartolucci, A., & Harrell, L. E. (1997). Consistency of physician judgments of capacity to consent in mild Alzheimer’s disease. J Am Geriatr Soc, 45(4), 453-457. https://doi.org/10.1111/j.1532-5415.1997.tb05170.x
• Medhus, S., Mordal, J., Holm, B., Mørland, J., & Bramness, J. G. (2013). A comparison of symptoms and drug use between patients with methamphetamine associated psychoses and patients diagnosed with schizophrenia in two acute psychiatric wards. Psychiatry Res, 206(1), 17-21. https://doi.org/10.1016/j.psychres.2012.09.023
• Norges institusjon for menneskerettigheter. (2022). Inkorporering av CRPD i norsk rett – Særlig om CRPD artikkel 12 og 14 (2022). Oslo: Norges institusjon for menneskerettighter. Hentet fra https://www.nhri.no/wp-content/uploads/2022/03/Inkorporering-av-CRPD-i-norsk-rett.pdf
• Norvoll, R., Høiseth, J. R., & Bjørgen, D. (2017a). Både – og: Pasienters syn på og erfaringer med involvering av pårørende i psykiske helsetjenester og ved tvang. Kompetansesenter for brukererfaringer og tjenesteutvikling (KBT) Midt-Norge, Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Hentet fra https://www.med.uio.no/helsam/tjenester/kunnskap/etikk-helsetjenesten/forskning/publikasjoner/bade-og/ressurshefte-bade-og080817.pdf
• Norvoll, R., & Pedersen, R. (2017b). Tvang og medvirkning i psykiske helsetjenester – Pasienters og pårørendes syn og erfaringer. Oslo: Senter for medisinsk etikk, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo. Hentet fra https://www.med.uio.no/helsam/tjenester/kunnskap/etikk-helsetjenesten/forskning/publikasjoner/pet-pasienter-parorende/ressurshefte-tvang-pasienter-parorende120517.pdf
• NOU 2010: 3. (2010). Drap i Norge i perioden 2004–2009. Oslo: Departementenes servicesenter, Informasjonsforvaltning. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/6f5ab604e1394eabb8dc07b56d128bf1/no/pdfs/nou201020100003000dddpdfs.pdf
• NOU 2011: 9. (2011). Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet – Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar i psykisk helsevern. Oslo: Departementenes servicesenter, Informasjonsforvaltning. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/edc9f614eb884f1d988d16af63218953/no/pdfs/nou201120110009000dddpdfs.pdf
• NOU 2014: 10. (2014). Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, Informasjonsforvaltning. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/42efeed9ff864a8f891aa6536748e264/no/pdfs/nou201420140010000dddpdfs.pdf
• NOU 2016: 17. (2016). På lik linje – Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, Informasjonsforvaltning. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/b0baf226586543ada7c530b4482678b8/no/pdfs/nou201620160017000dddpdfs.pdf
• NOU 2019: 14. (2019). Tvangsbegrensningsloven – Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/78974ebb760a412cb646611ad2e57b9d/no/pdfs/nou201920190014000dddpdfs.pdf
• NOU 2023: 4. (2023). Tid for handling – Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, Teknisk redaksjon. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/337fef958f2148bebd326f0749a1213d/no/pdfs/nou202320230004000dddpdfs.pdf
• NOU 2023: 8. (2023). Fellesskapets sykehus: Styring, finansiering, samhandling og ledelse. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, Teknisk redaksjon. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/dc00b0a95cf349748bf94d49189b6b2f/no/pdfs/nou202320230008000dddpdfs.pdf
• Nyttingnes, O. (2022). Når antipsykotika ikke fungerer – og konfliktene rundt tvang. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 59(6), 468-473.
• Nyttingnes, O., Benth, J., Hofstad, T., & Rugkåsa, J. (2023). The relationship between area levels of involuntary psychiatric care and patient outcomes: a longitudinal national register study from Norway. BMC Psychiatry, 23(1), 112. https://doi.org/10.1186/s12888-023-04584-4
• Nyttingnes, O., & Rugkåsa, J. (2021). The Introduction of Medication-Free Mental Health Services in Norway: An Analysis of the Framing and Impact of Arguments From Different Standpoints. Front Psychiatry, 12, 685024. https://doi.org/10.3389/fpsyt.2021.685024
• Okai, D., Owen, G., McGuire, H., Singh, S., Churchill, R., & Hotopf, M. (2007). Mental capacity in psychiatric patients: Systematic review. Br J Psychiatry, 191, 291-297. https://doi.org/10.1192/bjp.bp.106.035162
• Ose, S. O., & Kaspersen, S. L. (2022). Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2022: Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene (2022:01271). Trondheim: Sintef. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/kommunalt-psykisk-helse-og-rusarbeid-%C3%A5rsrapporter/Kommunalt%20psykisk%20helse-%20og%20rusarbeid%202022%20-%20%C3%85rsverk,%20kompetanse%20og%20innhold%20i%20tjenestene.pdf/_/attachment/inline/d22ffb39-fc1c-45d3-a15c-97359bb7844d:b28ac40ed3be9e995f5baab38d4a6d91a33dae57/Kommunalt%20psykisk%20helse-%20og%20rusarbeid%202022%20-%20%C3%85rsverk,%20kompetanse%20og%20innhold%20i%20tjenestene.pdf
• Ot.prp. nr. 11 (1998–1999). (1998). Om lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykiatriloven). Oslo: Sosial- og helsedepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-11-1998-99-/id159399/?ch=1
• Ot.prp. nr. 12 (1998–1999). (1998). Lov om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven). Oslo: Sosial- og helsedepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-12-1998-99-/id159415/?ch=1
• Ot.prp. nr. 65 (2005–2006). (2006). Om lov om endringer i psykisk helsevernloven og pasientrettighetsloven m.v. (Ot.prp. nr. 65 (2005–2006), ). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/b324bd1623454222adefa9ccd4191c1d/no/pdfs/otp200520060065000dddpdfs.pdf
• Owen, G. S., David, A. S., Richardson, G., Szmukler, G., Hayward, P., & Hotopf, M. (2009). Mental capacity, diagnosis and insight in psychiatric in-patients: a cross-sectional study. Psychol Med, 39(8), 1389-1398. https://doi.org/10.1017/s0033291708004637
• Owen, G. S., Martin, W., & Gergel, T. (2018). Misevaluating the Future: Affective Disorder and Decision-Making Capacity for Treatment – A Temporal Understanding. Psychopathology, 51(6), 371-379. https://doi.org/10.1159/000495006
• Owen, G. S., Szmukler, G., Richardson, G., David, A. S., Raymont, V., Freyenhagen, F., . . . Hotopf, M. (2013). Decision-making capacity for treatment in psychiatric and medical in-patients: cross-sectional, comparative study. Br J Psychiatry, 203(6), 461-467. https://doi.org/10.1192/bjp.bp.112.123976
• Oxford Research. (2017). Evaluering av kvaliteten på tvangsvedtak. Oxford Research. Hentet fra https://oxfordresearch.no/wp-content/uploads/2018/01/Evaluering-av-tvangsvedtak.pdf
• Pedersen, M., & Kalseth, B. Status og utviklingstrekk for spesialisthelsetjenesten: Kostnader, aktivitet og kontinuitet: SAMDATA spesialisthelsetjeneste 2020.Oslo: Helsedirektoratet. Hentet Oktober, 2021, fra https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/samdata-spesialisthelsetjenesten/SAMDATA%20spesialisthelsetjenesten%202020.pdf/_/attachment/inline/36006c86-0bc7-4021-8956-708d6566a9a6:d2759c4e0d1059170d84accb463aeb1631f5e32c/SAMDATA%20spesialisthelsetjenesten%202020.pdf
• Pedersen, R. (2020). Tvang. I: M. Magelssen, R. Førde, L. Lillemoen, & R. Pedersen (red.), Etikk i helsetjenesten (1 utg., s. 94-105). Oslo: Gyldendal.
• Pedersen, R., Hofmann, B., & Mangset, M. (2007). Pasientautonomi og informert samtykke i klinisk arbeid. Tidsskr Nor Legeforen, 127(12), 1644-1647.
• Pedersen, R., & Aarre, T. F. (2017). Autonomi, informert samtykke og samtykkekompetanse. I: R. Pedersen, P. Nortvedt, E. Ribe, & D. Keeping (red.), Etikk i psykiske helsetjenester. Oslo: Gyldendal akademisk.
• Politidirektoratet. (2017). Evaluering av bevæpningspraksis basert på bevæpningsordre i politioperativt system (PO) (2017). Politidirektoratet. Hentet fra https://www.politiet.no/globalassets/04-aktuelt-tall-og-fakta/bevapning/bevapning.pdf
• Politiet. (2022). Politiets trusselvurdering 2022 (2022). Politiet. Hentet fra https://www.politiet.no/globalassets/04-aktuelt-tall-og-fakta/politiets-trusselvurdering-ptv/politiets-trusselvurdering-2022.pdf
• Politiet. (2023). Politiets trusselvurdering 2023 (2023). Politiet. Hentet fra https://www.politiet.no/globalassets/04-aktuelt-tall-og-fakta/politiets-trusselvurdering-ptv/politiets-trusselvurdering-2023.pdf
• Politihøyskolen. (2022). Evaluering av PSTs og politiets håndtering i tilknytning til Kongsberg-hendelsen 13. oktober 2021. Oslo: Politihøyskolen. Hentet fra https://www.politiet.no/globalassets/04-aktuelt-tall-og-fakta/evalueringsrapporter/evaluering-av-psts-og-politiets-handtering-i-tilknytning-til-kongsberg-hendelsen-13.-oktober-2021.pdf
• Prop. 106 S (2011–2012). (2012). Samtykke til ratifikasjon av FN-konvensjonen av 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Oslo: Utenriksdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/8a8ff0a67afe40aa975d6ec7733a2303/no/pdfs/prp201120120106000dddpdfs.pdf
• Prop. 147 L (2015–2016). (2016). Endringer i psykisk helsevernloven mv. (økt selvbestemmelse og rettssikkerhet). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/bb4e1b5b86c44b91bb076c3d0d20675e/no/pdfs/prp201520160147000dddpdfs.pdf
• Regjeringen. (2021). Hurdalsplattformen. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/cb0adb6c6fee428caa81bd5b339501b0/no/pdfs/hurdalsplattformen.pdf
• Rognli, E. B., Taipale, H., Hjorthøj, C., Mittendorfer-Rutz, E., Bramness, J. G., Heiberg, I. H., & Niemelä, S. (2022). Annual incidence of substance-induced psychoses in Scandinavia from 2000 to 2016. Psychol Med, 1-10. https://doi.org/10.1017/s003329172200229x
• Roth, L. H., Meisel, A., & Lidz, C. W. (1977). Tests of competency to consent to treatment. Am J Psychiatry, 134(3), 279-284. https://doi.org/10.1176/ajp.134.3.279
• Rugkåsa, J. (2016). Effectiveness of Community Treatment Orders: The International Evidence. Can J Psychiatry, 61(1), 15-24. https://doi.org/10.1177/0706743715620415
• Salize, H. J., & Dressing, H. (2004). Epidemiology of involuntary placement of mentally ill people across the European Union. Br J Psychiatry, 184, 163-168. https://doi.org/10.1192/bjp.184.2.163
• Samara, M. T., Nikolakopoulou, A., Salanti, G., & Leucht, S. (2019). How Many Patients With Schizophrenia Do Not Respond to Antipsychotic Drugs in the Short Term? An Analysis Based on Individual Patient Data From Randomized Controlled Trials. Schizophr Bull, 45(3), 639-646. https://doi.org/10.1093/schbul/sby095
• Sandvik, H., Hetlevik, Ø., Blinkenberg, J., & Hunskaar, S. (2022). Continuity in general practice as predictor of mortality, acute hospitalisation, and use of out-of-hours care: a registry-based observational study in Norway. Br J Gen Pract, 72(715), e84-e90. https://doi.org/10.3399/bjgp.2021.0340
• Santesteban-Echarri, O., Paino, M., Rice, S., González-Blanch, C., McGorry, P., Gleeson, J., & Alvarez-Jimenez, M. (2017). Predictors of functional recovery in first-episode psychosis: A systematic review and meta-analysis of longitudinal studies. Clin Psychol Rev, 58, 59-75. https://doi.org/10.1016/j.cpr.2017.09.007
• Sariaslan, A., Leucht, S., Zetterqvist, J., Lichtenstein, P., & Fazel, S. (2021). Associations between individual antipsychotics and the risk of arrests and convictions of violent and other crime: a nationwide within-individual study of 74 925 persons. Psychol Med, 1-9. https://doi.org/10.1017/s0033291721000556
• Senneseth, M., Holst, Ø., Mindestrømmen, M., Flåan, O., & Rypdal, K. (2021). Evaluering av konsekvensene av lovendring om særreaksjoner og varetektssurrogat. Rapport 2. Bergen: Nasjonalt kompetansenettverk for sikkerhets-, fengsels-, og rettspsykiatri (SIFER). Hentet fra https://sifer.no/wp-content/uploads/2021/10/Evaluering-av-konsekvensene-av-lovendringer-om-saerreaksjoner-og-varetektssurrogat-Rapport-2-versj-2-ISBN-2021.pdf
• Sessums, L. L., Zembrzuska, H., & Jackson, J. L. (2011). Does this patient have medical decision-making capacity? Jama, 306(4), 420-427. https://doi.org/10.1001/jama.2011.1023
• Sheridan Rains, L., Zenina, T., Dias, M. C., Jones, R., Jeffreys, S., Branthonne-Foster, S., . . . Johnson, S. (2019). Variations in patterns of involuntary hospitalisation and in legal frameworks: an international comparative study. Lancet Psychiatry, 6(5), 403-417. https://doi.org/10.1016/s2215-0366(19)30090-2
• SIFER. (2020a). Sikkerhetspsykiatri i Norge 2019. En statusrapport. Oslo: Nasjonalt kopmetansesenternettverk for sikkerhets- fengsels- og rettspsykiatri (SIFER), Oslo Universitetssykehus. Hentet fra https://sifer.no/wp-content/uploads/2020/11/Sikkerhetspsykiatri-i-Norge-2019.-En-statusrapport.-PDF.-ISBN-978-82-692218-0-0-2_-nf.pdf
• SIFER. (2020b). Utskrivningsklare pasienter i sikkerhetspsykiatrien – en kartlegging av utskrivningsprosessen fra sikkerhetsavdeling til kommune. Nasjonalt kompetansesenternettverk for sikkerhets- fengsels- og rettspsykiatri (SIFER). Hentet fra https://sifer.no/wp-content/uploads/2022/02/Utskrivningsklare-pasienter-i-sikkerhetspsykiatrien-en-kartlegging-av-utskrivelsesprosessen-fra-sikkerhetsavdeling-til-kommune-1.pdf
• SIFER. (2023). Møte med aggresjonsproblematikk. Nasjonalt kompetansesenternettverk for sikkerhets fengsels- og rettspsykiatri (SIFER). Hentet fra https://sifer.no/map/
• Sivilombudet. (2019). Tvangsmedisinering – beviskravet for manglende samtykkekompetanse (2019). Sivilombudet. Hentet fra https://www.sivilombudet.no/uttalelser/tvangsmedisinering-beviskravet-for-manglende-samtykkekompetanse/
• Sivilombudet. (2022a). Begrunnelse av vedtak om forlengelse av tvungent psykisk helsevern (2022). Sivilombudet. Hentet fra https://www.sivilombudet.no/uttalelser/begrunnelse-av-vedtak-om-forlengelse-av-tvungent-psykisk-helsevern/
• Sivilombudet. (2022b). Kontroll med bruk av mekaniske tvangsmidler i psykisk helsevern – rapport fra undersøkelse av eget tiltak (2022). Sivilombudet. Hentet fra https://www.sivilombudet.no/uttalelser/kontroll-med-bruk-av-mekaniske-tvangsmidler-i-psykisk-helsevern-rapport-fra-undersokelse-av-eget-tiltak/
• Skog Hansen, I. L., Markussen, T. E., & Bråthen, K. (2023). I grenseland. Samfunnsvern og sikkerhetspsykiatri i et kommunalt perspektiv. Oslo: Fafo. Hentet fra https://www.ks.no/contentassets/d170e6e5d04f480eab582048d4702d8f/Fafo-rapport-I-grenseland-KS-FOU-224030.pdf
• St.prp. nr. 53 (2005–2006). (2006). Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets konvensjon av 4. april 1997 om menneskerettigheter og biomedisin (St.prp. nr. 53 (2005–2006)).
• Stahl, S. M. (2014). Deconstructing violence as a medical syndrome: mapping psychotic, impulsive, and predatory subtypes to malfunctioning brain circuits. CNS Spectr, 19(5), 357-365. https://doi.org/10.1017/s1092852914000522
• Standal, K., Solbakken, O. A., Rugkåsa, J., Martinsen, A. R., Halvorsen, M. S., Abbass, A., & Heiervang, K. S. (2021). Why Service Users Choose Medication-Free Psychiatric Treatment: A Mixed-Method Study of User Accounts. Patient Prefer Adherence, 15, 1647-1660. https://doi.org/10.2147/ppa.S308151
• Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten. (2021). Hva kan vi lære etter et drap begått i psykotisk tilstand? Helsehjelp og samfunnsvern for pasienter med psykose og økt voldsrisiko. Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom). Hentet fra https://ukom.no/rapporter/hva-kan-vi-laere-etter-et-drap-begatt-i-psykotisk-tilstand/varetektssurrogat-i-psykisk-helsevern
• Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten. (2023). Helsehjelp til personer med alvorlig psykisk lidelse og voldsrisiko. Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom). Hentet fra https://ukom.no/rapporter/helsehjelp-til-personer-med-alvorlig-psykisk-lidelse-og-voldsrisiko-copy/vare-funn-helsehjelpen-kom-til-kort
• Statistisk sentralbyrå. (2019). Arbeidsmiljø, levekårsundersøkelsen. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/10477/
• Storvestre, G. B., Jensen, A., Bjerke, E., Tesli, N., Rosaeg, C., Friestad, C., . . . Haukvik, U. K. (2020). Childhood Trauma in Persons With Schizophrenia and a History of Interpersonal Violence. Front Psychiatry, 11, 383. https://doi.org/10.3389/fpsyt.2020.00383
• Strømme, M. F., Bartz-Johannesen, C., Kroken, R. A., Mehlum, L., & Johnsen, E. (2022). Overactive, aggressive, disruptive and agitated behavior associated with the use of psychotropic medications in schizophrenia. Schizophr Res, 248, 35-41. https://doi.org/10.1016/j.schres.2022.07.014
• Strømme, M. F., Mellesdal, L. S., Bartz-Johannesen, C., Kroken, R. A., Krogenes, M., Mehlum, L., & Johnsen, E. (2021). Mortality and non-use of antipsychotic drugs after acute admission in schizophrenia: A prospective total-cohort study. Schizophr Res, 235, 29-35. https://doi.org/10.1016/j.schres.2021.07.009
• Stuart, R., Akther, S. F., Machin, K., Persaud, K., Simpson, A., Johnson, S., & Oram, S. (2020). Carers’ experiences of involuntary admission under mental health legislation: systematic review and qualitative meta-synthesis. BJPsych Open, 6(2), e19. https://doi.org/10.1192/bjo.2019.101
• Styrelsen for patientsikkerhed. (2019). Anvendelse af tvang ved somatisk behandling af varigt inhabile – Information til læger. Styrelsen for patientsikkerhed,. Hentet fra https://stps.dk/da/ansvar-og-retningslinjer/patienters-retsstilling/informeret-samtykke/varigt-inhabile-patienter/somatisk-tvang/~/media/0E74593FADEA4C7185FA3A168854D747
• Surén, P., Skirbekk, A. B., Torgersen, L., Bang, L., Godøy, A., & Hart, R. K. (2022). Eating Disorder Diagnoses in Children and Adolescents in Norway Before vs During the COVID-19 Pandemic. JAMA Netw Open, 5(7), e2222079. https://doi.org/10.1001/jamanetworkopen.2022.22079
• Syse, A. (2000). Norway: valid (as opposed to informed) consent. Lancet, 356(9238), 1347-1348. https://doi.org/10.1016/s0140-6736(00)02828-2
• Syse, A. (2006). Det menneskerettslige vernet mot frihetsberøvelse og tvang i behandlingsøyemed innenfor psykiatrien. Nordic Journal of Human Rights, 24(4), 318-342. https://doi.org/10.18261/ISSN1891-814X-2006-04-05
• Syse, A. (2007). Om medisinsk etikk, medisin og jus. Tidsskr Nor Laegeforen, 127(12), 1626.
• Syse, A. (2015). Pasient- og brukerrettighetsloven: med kommentarer (4. rev. utg. utg.). Oslo: Gyldendal juridisk.
• Syse, A. (2016a). En tradisjonell forståelse av materielle rettigheter i velferdsretten. I: I. Ikdahl & V. B. Strand (red.), Rettigheter i velferdsstaten: begreper, trender, teorier (s. 35-56). Oslo: Gyldendal juridisk.
• Syse, A. (2016b). Psykisk helsevernloven: med kommentarer (3 utg.). Oslo: Gyldendal juridisk.
• Syse, A. (2019a). Om endringene i psykisk helsevernloven fra 2017 – mere juss og mindre fag? I: T. Haugli, S. Gerrard, A. Hellum, E.-M. Svensson, & H. Brækhus (red.), Dette brenner jeg for!: festskrift til Hege Brækhus 70 år. Bergen: Fagbokforlaget.
• Syse, A. (2019b). Om endringene i psykisk helsevernloven fra 2017 – mere juss og mindre fag? I: T. Haugli, S. Gerrard, A. Hellum, E.-M. Svensson, & H. Brækhus (red.), Dette brenner jeg for!: festskrift til Hege Brækhus 70 år. Bergen: Fagbokforlaget.
• Syse, A., & Nilstun, T. (1997). Ulike regler – lik lovforståelse? Om tvangsregulering og verdikonflikter i nordisk psykiatri. Tidsskrift for rettssvitenskap, 110(5), 837-916.
• Tan, D. J., Hope, P. T., Stewart, D. A., & Fitzpatrick, P. R. (2006). Competence to make treatment decisions in anorexia nervosa: thinking processes and values. Philos Psychiatr Psychol, 13(4), 267-282. https://doi.org/10.1353/ppp.2007.0032
• Ullrich, S., Keers, R., & Coid, J. W. (2014). Delusions, anger, and serious violence: new findings from the MacArthur Violence Risk Assessment Study. Schizophr Bull, 40(5), 1174-1181. https://doi.org/10.1093/schbul/sbt126
• Universitetet i Oslo, & Helsedirektoratet. (2019). Vurdering av samtykkekompetanse i psykisk helsevern. Oslo: Universitetet i Oslo, Helsedirektoratet. Hentet fra https://studmed.uio.no/elaring/fag/etikk/samtykke/index.shtml
• Veland, M. C., & Jacob, A. (2016). Bruker mindre tvang. Sykepleien forskning, (4), 54. https://doi.org/10.4220/Sykepleiens.2016.57137
• Wergeland, N. C., Fause, Å., Weber, A. K., Fause, A. B. O., & Riley, H. (2022a). Health professionals’ experience of treatment of patients whose community treatment order was revoked under new capacity-based mental health legislation in Norway: qualitative study. BJPsych Open, 8(6), e183. https://doi.org/10.1192/bjo.2022.592
• Wergeland, N. C., Fause, Å., Weber, A. K., Fause, A. B. O., & Riley, H. (2022b). Increased autonomy with capacity-based mental health legislation in Norway: a qualitative study of patient experiences of having come off a community treatment order. BMC Health Serv Res, 22(1), 454. https://doi.org/10.1186/s12913-022-07892-9
• Wergeland, N. C., Fause, Å., Weber, A. K., Fause, A. B. O., & Riley, H. (2023). Capacity-based legislation in Norway has so far scarcely influenced the daily life and responsibilities of patients’ carers: a qualitative study. BMC Psychiatry, 23(1), 111. https://doi.org/10.1186/s12888-023-04611-4
• Whiting, D., Gulati, G., Geddes, J. R., & Fazel, S. (2022). Association of Schizophrenia Spectrum Disorders and Violence Perpetration in Adults and Adolescents From 15 Countries: A Systematic Review and Meta-analysis. JAMA Psychiatry, 79(2), 120-132. https://doi.org/10.1001/jamapsychiatry.2021.3721
• Wormdahl, I., Hatling, T., Husum, T. L., Kjus, S. H. H., Rugkåsa, J., Brodersen, D., . . . Rise, M. B. (2022). The ReCoN intervention: a co-created comprehensive intervention for primary mental health care aiming to prevent involuntary admissions. BMC Health Serv Res, 22(1), 931. https://doi.org/10.1186/s12913-022-08302-w
• Wormdahl, I., Husum, T. L., Rugkåsa, J., & Rise, M. B. (2020). Professionals’ perspectives on factors within primary mental health services that can affect pathways to involuntary psychiatric admissions. Int J Ment Health Syst, 14(1), 86. https://doi.org/10.1186/s13033-020-00417-z
• Wynn, R., Myklebust, L. H., & Bratlid, T. (2007). Psychologists and coercion: decisions regarding involuntary psychiatric admission and treatment in a group of Norwegian psychologists. Nord J Psychiatry, 61(6), 433-437. https://doi.org/10.1080/08039480701773139
• Zinkler, M., & Priebe, S. (2002). Detention of the mentally ill in Europe--a review. Acta Psychiatr Scand, 106(1), 3-8. https://doi.org/10.1034/j.1600-0447.2002.02268.x
• ØSK-komiteen. (2014). General comment No. 1 (CRPD/C/GC/1). Hentet fra https://documents-dds-ny.un.org/doc/UNDOC/GEN/G14/031/20/PDF/G1403120.pdf?OpenElement
• ØSK-komiteen. (2020). Concluding observations on the sixth periodic report of Norway (E/C.12/NOR/CO/6). Hentet fra https://documents-dds-ny.un.org/doc/UNDOC/GEN/G20/079/78/PDF/G2007978.pdf?OpenElement
• Østenstad, B. H. (2018). Det menneskerettslege vernet mot tvang: utviklingstrekk. I: B. H. Østenstad, C. Adolphsen, E. Naur, & S. A. Henriette (red.), Selvbestemmelse og tvang i helse- og omsorgstjenesten (s. 11-34). Bergen: Fagbokforlaget.
• Østenstad, B. H. (2021). Prinsipp for vurdering av samtykkekompetanse. Lov og Rett, 60(1), 24-42. https://doi.org/10.18261/issn.1504-3061-2021-01-04
• Aall, J. (2022). Rettsstat og menneskerettigheter: en innføring i vernet om individets sivile og politiske rettigheter etter den norske forfatning og etter den europeiske menneskerettighetskonvensjon: 1 (1 utg.). Bergen: Fagbokforlaget.
• Aarseth, O. (2021). Markant økning i psykiatrioppdrag. Politiforum. Hentet fra https://www.politiforum.no/psykiatri-psykiatrioppdrag/markant-okning-i-psykiatrioppdrag/212372
• Aasland, O. G., Husum, T. L., Førde, R., & Pedersen, R. (2018). Between authoritarian and dialogical approaches: Attitudes and opinions on coercion among professionals in mental health and addiction care in Norway. Int J Law Psychiatry, 57, 106-112. https://doi.org/10.1016/j.ijlp.2018.02.005

Lover

• Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). (1999). LOV-1999-05-21-30. Sist endret i LOV-2014-05-09-14. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-05-21-30
• Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven). (1999). LOV-1999-07-02-61. Sist endret i LOV-2022-12-16-92. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-61
• Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven). (1999). LOV-1999-07-02-62. Sist endret i LOV-2022-12-20-115. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-62
• Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). (1999). LOV-1999-07-02-63. Sist endret i LOV-2023-06-02-17. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63
• Lov om straff (straffeloven). (2005). LOV-2005-05-20-28. Sist endret i LOV-2022-06-22-83. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28
• Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven). (2011). LOV-2011-06-24-30. Sist endret i LOV-2022-11-25-86. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30

Rettsavgjørelser

• Rt. 1993 s. 249
• Rt. 2001 s. 1481
• HR-2008-1927-A
• HR-2009-1932-A
• HR-2011-559-A
• HR-2013-2333-A
• HR-2014-1799-A
• HR-2014-2288-A
• HR-2015-206-A
• HR-2015-2524-P
• HR-2016-1286-A
• HR-2016-2554
• HR-2018-2204-A
• HR-2020-1167-A
• HR-2021-555-U
• HR-2021-937-A
• HR-2021-1263-A
• HR-2023-776-U
• LE-2018-98244
• LG-2018-117419
• LB-2019-1930
• LF-2019-109174
• LG-2020-158658
• LF-2022-142122
• LA-2022-179864
• TBUS-2022-6117

Uttalelser fra Sivilombudet

• SOM-2018-2278
• SOM-2022-3720

Praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen

• Varbanov mot Bulgaria, 2000
• Pretty mot Storbritannia, 2002
• Storck mot Tyskland, 2005
• Renolde mot Frankrike, 2008
• Salontaji-Drobnjak mot Serbia, 2009
• Jehovas vitner i Moskva mot Russland, 2010
• Haas mot Sveits, 2011
• Plesó mot Ungarn, 2012
• Stanev mot Bulgaria, 2012
• Arakaya mot Ukraina, 2013
• Shopov mot Bulgaria, 2013
• X mot Finland, 2012
• Fernandes de Oliveira mot Portugal, 2019
• S.F. mot Sveits, 2020
• Boychenko mot Russland, 2021
• M.K. mot Luxembourg, 2021

Konvensjoner

• FN. (1966). Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-05-21-30/KAPITTEL_6#KAPITTEL_6
• FN. (1966). Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-05-21-30/KAPITTEL_4#KAPITTEL_4
• Europarådet. (1997). Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og menneskets verdighet i forbindelse med anvendelsen av biologi og medisin: Konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin – ETS nr. 164 (Oviedo-konvensjonen). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/1997-04-04-1/
• FN (2013) Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/2006-12-13-34