Innsatsområde 4: Forebygge ufrivillige utenlandsopphold
Regjeringen vil styrke innsatsen mot ufrivillige utenlandsopphold ved å øke kompetansen og samarbeidet mellom sentrale hjelpetjenester og politiet. Personer som returnerer til Norge fra slike opphold skal få god oppfølging. Informasjonen til unge og foreldre skal bli mer målrettet.
Det er iverksatt flere tiltak mot ufrivillige utenlandsopphold de siste årene. Blant annet er informasjons- og varslingsrutiner mellom offentlige etater gjennomgått og etablert. Det trengs fortsatt innsats for å forebygge ufrivillige utenlandsopphold og følge opp personer som blir utsatt for dette. Regjeringen nedsatte i 2019 en ekspertgruppe om hvordan forebygge at barn og unge blir etterlatt i utlandet mot sin vilje. I ekspertgruppens rapport Det var ikke bare ferie (2020) anbefales myndighetene å gjøre mer for å sikre at de unges rettigheter blir ivaretatt bedre. En overordnet anbefaling er å utrede de samlede juridiske problemstillingene i saker om ufrivillige opphold i utlandet. Andre anbefalinger er å videreutvikle kompetansen og styrke koordineringen av hjelpetjenestene.
Alle kommunale og statlige tjenester som kommer i kontakt med barn og unge har en viktig rolle i å fange opp utsatte og følge opp foreldre som vurderer å sende sine barn alene til utlandet. I 2022 trer barnevernsreformen i kraft, og kommunene vil få et større ansvar for barneverntjenesten, både faglig og økonomisk. Blant målene med reformen er at kommunene skal styrke arbeidet med tidlig innsats tilpasset barnas og familienes behov og forebygge i hele oppvekstsektoren. Barnevernsreformen kan ses som en oppvekstreform hvor kommunene tilrettelegger for tverrfaglig samhandling mellom ulike kommunale tjenester og nivåer.
Familier kan søke råd hos familievernkontorene, også når det gjelder negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Tjenesten er et gratis lavterskeltilbud og den er tilgjengelig i hele landet. Familievernkontorene kan bevisstgjøre foreldre om regelverk samt konsekvenser av å sende barn og unge på ufrivillige utlandsopphold. Kommunene kan søke om tilskudd til foreldrestøttende tiltak fra Bufdir.
Det er i utgangspunktet foreldrenes ansvar å bestemme hvor barna deres skal bo. Det gjelder også ved utenlandsopphold. Barn som har fylt 12 år skal etter barneloven likevel samtykke til flytting eller lengre opphold i utlandet hvis dette skjer uten at minst én av foreldrene med foreldreansvar er sammen med barnet. Foreldreansvaret innebærer en plikt til å yte god omsorg og gi barnet gradvis større selvbestemmelse. Barneloven forbyr alle former for vold i oppdragelsen og annen behandling som kan utsette barnets fysiske eller psykiske helse for skade eller fare. Både foreldre og myndigheter skal legge barnets beste til grunn i beslutninger om barn.
Samarbeid mellom berørte myndigheter er viktig for å kunne gi god hjelp til utsatte. Hvis det er grunn til bekymring, må skole, helsetjenester og andre som kommer i kontakt med de unge, melde fra til barneverntjenesten. Dersom barnet er ute av landet, har barneverntjenesten svært begrensede virkemidler. I noen tilfeller vil det være aktuelt å kontakte politiet.
I henhold til dagens barnevernslov kan kommunene tilby foreldre hjelpetiltak når barn med vanlig bosted i Norge oppholder seg i en annen stat og har behov for hjelp. Proposisjon med forslag til ny barnevernslov er lagt fram for Stortinget og ny lov skal etter planen tre i kraft fra 2023. Det foreslås en plikt for barneverntjenesten til å tilby slik hjelp samt hjemmel til å pålegge slike hjelpetiltak.
Det er behov for kompetanseheving om ufrivillige utenlandsopphold i skolen, helsetjenestene, politiet, NAV og barneverntjenesten. Det er også behov for å styrke koordineringen og samarbeidet mellom aktører på feltet i disse sakene. Dette følges opp under innsatsområde 2 Kunnskap og kompetanse for et helhetlig hjelpetilbud.
Vurdering av regelverksendringer om ufrivillige utenlandsopphold følges opp under innsatsområde 3 Et styrket rettsvern for utsatte personer.
Ufrivillige utenlandsopphold er også et viktig tema innenfor det nordiske samarbeidet. Dette følges opp under innsatsområde 5 Internasjonalt samarbeid.
Konsulær bistand ved ufrivillige utenlandsopphold
Dersom norske borgere i utlandet er utsatt for eller frykter tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller andre former for frihetsbegrensning håndteres dette innenfor rammene for konsulær bistand. Det er utenrikstjenesten som har hovedansvaret for bistand til nordmenn i utlandet. Rammene for konsulær bistand følger av utenrikstjenesteloven og Meld. St. 12 (2010–2011) Bistand til nordmenn i utlandet. Utenrikstjenesten må også forholde seg til folkerettslige rammer og vertslandets regelverk og kan ikke bistå i strid med dette. Saker som involverer mindreårige, akutte og alvorlige saker der liv og helse står på spill, samt saker som kan innebære brudd på menneskerettighetene, gis prioritet. Utenrikstjenesten kan gi konsulær bistand til norske borgere, samt flyktninger og statsløse personer som er bosatt i Norge og reiser på norsk reisebevis eller utlendingspass. I saker om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold yter utenrikstjenesten konsulær bistand i samråd med Seksjon for konsulære saker i UD, og i samarbeid med spesialutsendinger ved fire utenriksstasjoner som har integrering som ansvarsområde. Integreringsrådgivere gir råd og veiledning i saker som gjelder personer som holdes tilbake i utlandet mot sin vilje, andre familierelaterte saker, trusler, vold og frykt for tvangsekteskap.
Internasjonalt samarbeid via sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen
Norges tilslutning til konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (Haagkonvensjonen 1996) styrker samarbeidet med andre stater i foreldrekonflikter og barneversaker på tvers av landegrenser. Statenes sentralmyndigheter har en nøkkelrolle i det løpende konvensjonssamarbeidet om enkeltsaker. Bufdir er sentralmyndighet for konvensjonen i Norge.
Dersom barneverntjenesten har en sak hvor et barn er ufrivillig etterlatt i utlandet, må det vurderes om det er mulig å opprette et samarbeid med myndighetene i det aktuelle landet om oppfølging av barnet. Hvis barnet befinner seg i et land som ikke inngår i konvensjonssamarbeidet, vil et mulig samarbeid være mer komplisert.
Tiltak 26: Heve kompetansen i barneverntjenestene om ufrivillige utenlandsopphold
Når barneverntjenesten er kjent med at barn under 18 år kommer til Norge etter et ufrivillig utenlandsopphold, skal den på vanlig måte undersøke saken og sette inn tiltak dersom det er behov. Det bør også kartlegges om det er behov for helsehjelp og annen nødvendig bistand.
Kompetansen i barneverntjenestene bør styrkes. Dette gjelder særlig det juridiske handlingsrommet før, under og etter ufrivillige utenlandsopphold. Hvordan kompetansehevingstiltak best kan utformes, vil bli vurdert fortløpende.
Ansvar: BFD
Tiltak 27: Styrke informasjonen om rettigheter, hjelpetilbud og handlingsalternativer ved ufrivillige utenlandsopphold
Kunnskap til utsatte om rettigheter, hjelpetilbud og handlingsalternativer er viktig for å forebygge ufrivillige utenlandsopphold. Både unge og voksne er utsatt, og informasjon og veiledning må være tilpasset ulike grupper som er bekymret for et forestående utenlandsopphold. Det finnes allerede en rekke ressurser, som skal gjennomgås, oppdateres og gjøres lettere tilgjengelige.
Ansvar: KD, i samarbeid med BFD
Tiltak 28: Styrke oppfølgingen av utsatte for ufrivillige utenlandsopphold
Det er behov for mer kunnskap om omfang av ufrivillige utenlandsopphold, hvordan koordineringen og handlingsrommet for oppfølging kan styrkes og hvordan sikre at utsatte personer blir ivaretatt ved retur. Både unge og voksne er utsatt. Integreringsrådgivere ved fire utenriksstasjoner yter konsulær bistand til personer som befinner seg i utlandet og rapporterer om utviklingstrekk i sakene som de håndterer. For å forebygge ufrivillige utenlandsopphold gir de kompetanseheving til tjenesteapparatet i Norge, både gjennom råd og veiledning i enkeltsaker og formidling av utviklingstrekk i aktuelle land.
Det skal settes i gang en utredning om hvordan styrke oppfølgingen av utsatte for ufrivillige utenlandsopphold som også skal omfatte en vurdering av behovet for å styrke eller justere ordningen med integreringsrådgivere.
Ansvar: KD, i samarbeid med UD
Tiltak 29: Innhente kunnskap om kvinner og deres barn som blir holdt tilbake eller etterlatt i utlandet
Noen kvinner og deres barn blir holdt tilbake eller etterlatt i utlandet mot sin vilje. Omfanget er ukjent og årsakene er sammensatte. Det kan handle om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, flerkoneri eller forberedelse til tvangsekteskap. Kvinnene har ofte hatt kort botid i Norge, er ikke klar over sine rettigheter og muligheten for konsulær bistand, og de behersker ikke norsk godt nok til å innhente nødvendig hjelp. Det skal settes i gang et forskingsprosjekt om årsaker til, og konsekvenser av, at kvinner og barn blir holdt tilbake og etterlatt. Prosjektet skal foreslå forebyggende tiltak.
Ansvar: KD, i samarbeid med UD
Grunnskole og videregående opplæring etter utenlandsopphold
Retten og plikten til grunnskoleopplæring og retten til videregående opplæring følger av opplæringsloven §§ 2-1 og 3-1.
Alle barn i Norge har rett og plikt til grunnskoleopplæring. Retten til grunnskoleopplæring gjelder når det er sannsynlig at barnet skal være i Norge i mer enn tre måneder, og retten faller ikke bort ved kortvarige utenlandsopphold. Hvis en elev er borte fra pliktig opplæring og foreldrene gjennom uaktsomhet eller forsett er skyld i fraværet, kan foreldrene straffes med bøter. Plikten til grunnskoleopplæring faller bort dersom eleven oppholder seg utenfor landet i mer enn tre måneder. Barn som kommer tilbake har rett og plikt til grunnskoleopplæring igjen.
Ungdom som har fullført grunnskolen har rett til tre års heltid videregående opplæring. Retten gjelder ut det skoleåret eleven fyller 24 år. Ungdom som kommer tilbake til landet etter et utenlandsopphold, vil ha retten til videregående opplæring i behold. Den kan imidlertid avkortes tilsvarende den opplæringen ungdommen allerede har gjennomgått før ungdommen dro ut av landet.
Elever med et annet morsmål enn norsk og samisk som ikke kan godt nok norsk til å følge den vanlige undervisningen i skolen, har rett til særskilt språkopplæring. Dette gjelder både i grunnskolen og i videregående opplæring, og følger av opplæringsloven §§ 2-8 og 3-12. Retten vil også gjelde for unge som ikke har nødvendige norskkunnskaper som følge av utenlandsopphold, og som av den grunn ikke kan følge den vanlige opplæringen.